Replikk i Trondheim bystyre

Kan dette være noe av forklaringen på hvorfor de styrende i Trondheim sliter litt med å holde orden på økonomien...?

Januar-analyse

Januar er på hell og jeg skal snart levere en ny analyse av denne månedens velgerbevegelser til Minerva. Det er flere mulige aktuelle vinklinger. F.eks. at sentrumspartiene KrF, Venstre og Sp fortsetter å slite med fryktelig lave nivåer. Eller at Høyre har fortsatt veksten og sammen med Frp nå begynner å lukte på 45 prosent.

Eller bør jeg konsentrere meg om kommunevalget neste år og vurdere partienes muligheter ved det valget? Alternativt går det også an å kjøre en mediekritisk analyse med vekt på at hvert medium ser ut til å fortsette å betrakte sine egne målinger som om de var "sannheten", selv om målingene spriker stort.

Hva synes du det vil være mest spennende å lese om?

Venstrevridde medier og hårsåre journalister

Gårsdagens livlige twitterdiskusjon med diverse hårsåre mediefolk, inspirerte meg til å skrive dette.

Har du ennå ikke kommet deg på twitter, sier du?? Jammen, så se å kom deg på da, mann! Eller dame...
Eller kanskje en heller bør ta seg en tur ut i skiløypa denne helgen? Eller treffe en venn på en cafe?

Hm - blir man i dårlig form og usosial av sosiale medier...?

Aardal vs. Marthinsen

Valgforsker Bernt Aardal har nå kastet seg inn i debatten om valgordningen på min Aftenposten-blogg. Her oppklarer han bl.a. at medievinklingen "rødgrønn seier uansett" gir en feilaktig framstilling av det han har sagt.

Delta gjerne i denne spennende debatten!

Oppdatert: Matematikeren Bjørn Smedstad (som også er med kåringen "Norges beste politiske blogg 2010" - husk å stemme; det er bare tre dager igjen av 1. valgomgang..) har tidligere også påvist at  framstillingen av "rødgrønn seier uansett" slett ikke holder vann.

Årets beste artikkel?

Denne teksten er til å grine av.
Forbaska godt skrevet!

Ikke rødgrønt flertall uansett

Valgforsker Bernt Aardal mener at jeg ikke har gjengitt hans beregninger presist. Du kan lese mitt tilsvar på Aftenposten sine nettsider. Her har jeg også gjort beregninger som viser at de tre rødgrønne regjeringspartiene kun ville oppnådd 81 mandater med et mer proporsjonalt valgsystem. Deres flertall er altså kontruert.

Tja til datalagringsdirektivet

I mange saker har jeg et klart standpunkt. Men når det gjelder datalagringsdirektivet er jeg i dyp tvil. Fordi jeg synes hver side har ett meget godt argument. Motstanderne av direktivet argumenterer godt for at dette vil være en inngripen i vårt personvern som er mer enn bare betenkelig. Muligheten for å lagre all e-postkontakt, telefonsamtaler og internettbruk av mennesker som ikke er mistenkt for noe som helst, bryter rett og slett med rettsprinsipper som vi tidligere har tuftet staten vår på.

Tilhengerne trekker, etter mitt skjønn med rette, derimot fram at Norge kan komme fullstendig bakpå i kampen mot organisert kriminalitet, narkotita, grove overgrep etc hvis vi sier nei til direktivet. Fordi slike typer data har blitt viktigere og viktigere i politiets arbeid for å framskaffe godt bevismateriale. Hvorfor i all verden skal norsk politi få dårligere rammebetingelser enn politi i andre europeiske land?

Så foreløpig har jeg landet på et tja til direktivet. Mye tyder på at spørsmålet vil kunne bli avgjort i Høyre. Partiet er splittet, og et hovedspørsmål blir om man har tenkt å fristille representantene (som nok vil være spikeren i kista for direktivet), eller om alle skal piskes på plass. Høyre har ingen tradisjon for fristilling i denne typen saker, så jeg heller til at partigruppen vil stemme samlet for å innføre det. Sikker er jeg dog ikke. Så debatten framover blir meget interessant å følge.

Har du tatt stilling?

Oppdatert: Min tvil har gjort bloggeren Hans A Rosbach sikker i sin sak.
George Gooding har presentert en god del interessante momenter som kan tale for direktivet.
Også Minervas Jan Arild Snoen er, som meg, i tvil.

 

Nei, nei, gutt!

Nei, nei, gutt.
Dette må ta slutt.
Ikke storme inn i stuen
før du har tatt av deg luen.
Glemte du det rent?
Det var ikke pent.

Hvor ofte sier en småbarnsmor eller småbarnsfar Nei i løpet av en dag?
"Jeg tror en gjennomsnittsdag inneholder 73 Nei", skriver radiomannen Finn Bjelke i sin bok "Pappa for første gang". Han mener at alle disse Nei vi klarer å skvise ut, bidrar til å sende ungene fortere inn i en intens trassalder.

Han har et poeng. Det kan bli litt vel mye "Nei", "Ikke lov", "Ikke rør" og "Forsiktig". Bjelke mener om lag halvparten av disse Nei-ene kunne vært unngått om småbarnsforeldre hadde vært litt mindre late og giddet å rydde opp, tørke og og reist oss fra sofaen. Det er nok å dra på. Men likevel...

Har vi noen gode alternativer til "Nei"? Hm. "Se her" eller "Se på denne" er visst to klassikere. Men hva hvis ungen ikke vil se hverken hit eller dit og bare fortsette med rampestrekene? Da er det forbaska fort å henfalle til flere "nei". Sukk.

Har du noen gode alternativer?

Debatten om valgordningen

2010 kommer overhode ikke til å bli fritt for synspunkter på vår urimelige valgordning fra min side. Derfor viderefører jeg debatten i et blogginnlegg hos Aftenposten i dag.

Velgertrender stortingsvalget 2009

Nylig fikk jeg en forespørsel om å holde foredrag om velgtrendene ved fjorårets valg. En forespørsel jeg takket ja til. Jeg har startet forarbeidet ved å sette opp tre hovedstikkord:

1. Regjeringen beholdt mandatflertallet (første gang siden 1993 at en regjering ble gjenvalgt).

2.  Sentrum er sterkt svekket. KrF, V og Sp fikk samlet sin svakeste oppslutning noensinne.

3.  H+Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent av stemmene.

Det kommer nok vesentlig mer etterhvert bare jeg får tenkt litt, men et sted må man begynne.

Hva synes du var det mest interessante  ved fjorårets valg? Og hvorfor tror du det gikk som det gikk?

Blå trend i kommune-Norge

Gallup har spurt norske velgere om hva de ville stemt hvis det var kommunevalg. Som regel spør måleinstituttene om hva velgerne ville stemt hvis det var stortingsvalg. Med tanke på at det er kommunevalg (og fylkestingsvalg) neste år, så blir denne målingen dermed litt ekstra interessant.

La oss først se på tallene som TV2 i går presenterte:
Rødt 2,3
SV 6,1
Ap 31,9
Sp 6,4
KrF 4,9
V 3,6
H 25
Frp 17,5
Andre 2,3

Når det gjelder enkeltmålinger, så må vi alltid ha feilmarginene i bakhodet. Disse ligger på 1,4 - 2,8 prosentpoeng (størst for største parti) i denne målingen.

I tillegg må vi ha i mente at noen partier som regel gjør det bedre ved lokalvalg enn stortingsvalg og omvendt. Særlig Høyre, Sp og Rødt har en tendens til å gjøre bedre lokalvalg, mens de øvrige gjerne gjør det noe dårligere.

Når jeg legger mine foreløpig nasjonale snittall for januar til grunn (som bygger på fem målinger der det er  spurt om stortingsvalg) og tar høyde for de "normale" variasjonene ift. kommunevalg, så synes jeg Gallups tall ser rimelige ut. Men jeg tror Ap ligger litt for høyt og Sp litt for lavt på målingen.

Hva partiene får i oppslutning på landsbasis er imidlertid ikke det mest spennende ved kommunevalg. Det interessante er jo hva som skjer med makten i de ulike kommunene. TV2 har, interessant nok, gjort beregninger også for enkeltkommuner. De viser at kommune-Norge nå trender blått.

Høyre og Frp ville fått rent flertall i folkerike kommuner som Skedsmo, Ski, Ullensaker, Drammen, Larvik, Tønsberg,  Stavanger, Sandnes, Bergen, Molde, Ålesund og Harstad. Og i Oslo ville de to blå pluss KrF gitt flertall.

Jeg har ikke sett hvordan tallene er blitt beregnet. Men det skrives at en forutsetning er at "partiene gjør et forholdsvis likt valg i alle kommunene som i 2007". Den forutsetningen holder selvsagt ikke reelt sett. Fordi valgvinden, i motsetning til ved stortingsvalg, alltid blåser høyst ulikt fra kommune til kommune ut i fra lokale forhold.

Likevel er dette en brukbar stemningsrapport på velgerståa i oppkjøringen fram mot neste års valg. Kort oppsummert kan man si at Høyre fortsatt surfer godt på bølgen (hvor lenge holder det?). Frp fortsetter å vise lokal svakhet (sliter med storebror Høyre i kommunesammenheng). Ap får det meget tøft med å farge noen nye, store byer røde bl.a. fordi både SV og Sp sliter. Sliter gjør også KrF og Venstre - et valgresultat på disse nivåene vil være bånn i bøtta.

Jeg tror ikke at Dagfinn Høybråten vil overleve noe slikt. I så fall kan Knut Arild Hareide bli ny leder enda litt kjappere enn han hadde tenkt.

Bloggdebut i Aftenposten

Aftenposten har vært så vennlige å stille sine bloggspalter til disposisjon for meg. Det ser jeg som en fin mulighet til å nå noen flere lesere. I dag debuterer jeg med å ri en av mine kjepphester; valgfrihet for barnefamiliene.

Tar gjerne i mot tips til temaer som bør belyses framover!

Styrer SV mot brudd?

Jeg spekulerer litt i Minervas spalter i dag.

Bloggeren Sverre Midthjell mener jeg "jobber hardt" for å fjerne det rødgrønne styret. Han har rett. Det tok meg en hel time å skrive dette blogginnlegget i går. Så jeg er rimelig gåen nå...

Kan Trondheim bli blå?

Jeg har denne kronikken på trykk i Adresseavisen i dag:


Kan Trondheim bli blå?

De rødgrønne tok en knusende seier i Trondheim i 2007. Valget i 2011 blir nok jevnere.

Martin Kolberg (Ap) har igangsatt et prosjekt kalt ”Blå byer blir røde”. Poenget er å farge blå byer som Oslo, Bergen og Stavanger politisk røde. Men Trondheim er rød allerede. For det er jammen noen år siden "burgerordføreren" Marvin Wiseth og hans etterfølger Anne Kathrine Slungård fra Høyre styrte. Venstresidens oppsving her de senere årene har vært oppsiktsvekkende, og er egnet for opptil flere valgstudier. Den svenske skribenten Aron Etzler ga for et par år siden ut en meget interessant bok med tittelen ”Trondheimsmodellen”. Her ble venstreframgangen satt i sammenheng med et gryende radikaliseringspress nedenfra. Et press som ble aggregert og utløst gjennom et finstemt samspill mellom LO og Ap lokalt. Og med politikere som hadde mot til å iverksette en reelt venstreorientert og ideologisk basert politikk da de kom til makten.

Analysen er dog noe enkel. For politisk framgang handler som regel alltid også om manglende kraft hos motstanderne. "Man er aldri bedre enn motstanderne tillater" er et ordtak med et klart innslag av substans. Min vurdering er at Ap i de senere årene har fått overraskende lett spill i Trondheim fordi Høyre har vært svake - både politisk og personmessig. Hullet etter Wiseth og Slungård har slett ikke blitt tettet.

I det siste har det imidlertid vært klare tegn til at det rødgrønne ”utstillingsvinduet” Trondheim slår sprekker - for ikke å si er blitt knust. Budsjettunderskuddet for 2008 ble på mellom 200 og 450 millioner kroner - alt ettersom man regner. Tunge satsinger på skole og barnehage, kombinert med økte lønnsutgifter og finanskrise, har ført til at det måtte strammes til i budsjettet for 2010. Flere kutt i tilbudene kan neppe unngås inn mot 2011. Det rødgrønne styret må stå til ansvar for sin tidligere ekspansive politikk med sterke utgiftsøkninger med beskjeden inndekning.

Det er to effekter som kan komme til å legge seg oppå hverandre og gi en blå bølge ved neste lokalvalg. For det første er det alltid en del velgere som bruker lokalvalget til å protestere mot regjeringen. Ved det kommende kommunevalget kan protestene bli ekstra sterke hvis de bebudede innstramningene i statsbudsjettet for 2011 blir realisert. Selv om Sigbjørn Johnsen er hanket inn som finansminister for å gi kuttene et jovialt ansikt. I tillegg er det en del velgere som også protesterer mot det sittende lokale styret via stemmeseddelen. Hvis Ottervik og co ikke klarer å få bukt med de dype økonomiske problemene, så gis både Høyre og Frp en gyllen mulighet til å kapre en haug med protestvelgere.

Det alternative scenarioet er at innstramningene, både nasjonalt og lokalt, blir relativt små og at tendensen fra valgene i 2007 og 2009 holder seg. D.v.s. at mange velgere snarere belønner de styrende enn straffer dem. Slår det til, så blir det garantert fire nye rødgrønne år i Norges gamle hovedstad. Og selv om scenario 1 går inn, så er det et spørsmål om velgerflukten og protestene blir sterke nok til at de blå på nytt kan ta over Trondheim. For de rødgrønne tok en solid seier i 2007 og befestet sin posisjon ved stortingsvalget i fjor høst.

Slår man sammen stemmene til partier som ble representert i Trondheims kommunestyre som kan defineres som rødgrønne (Ap, SV, RV, Sp, MDG), så kommer man ut med en stemmeandel på over 60 prosent! Mens den borgerlige blokken havnet under 40 prosent. Dette betyr at netto så må om lag ti prosentpoeng av stemmene flyttes fra rød til blå blokk for at valget i 2011 skal bli spennende. Det er mye. Men likevel "bare" ca 8 000 velgere - hvis vi forutsetter at om lag 80 000 av Trondheims velgere vil avgi stemme.

Nøkkelen ligger i Aps oppslutning. Klarer partiet å holde seg over 40 prosent, så er løpet helt sikkert kjørt for de blå. Hvor mye under 40 må Ap for at det skal bli spenning? De andre rødgrønne partiene fikk 16 prosent til sammen i 2007. Det er vanskelig å se at disse skal gjøre det noe særlig bedre enn sist. Muligens kan Rødt og kanskje De Grønne ha et visst vekstpotensial, men det vil i så fall antagelig gå mye på SVs bekostning. Sp får trolig nok med å forvare sine 2,7. I sum er nok sjansen større for at disse samlet vil falle noe. Hvis vi forutsetter at de andre rødgrønne vil oppnå i sjiktet 14-16 prosent, så må Ap ha 34-36 prosent for at det skal bli jevnt mellom blokkene. Ergo må partiet tape 8-10 prosentpoeng sammenlignet med 2007.

Er det noe spesielt ved de sosiale bakgrunnsvariablene i Trondheim? Byen har en klart høyere andel sysselsatte i offentlig sektor enn f.eks. Oslo, Bergen og Stavanger. Inntektsnivået ligger lavere i Trondheim. Dette trekker i rød retning. Dessuten er den geografiske dimensjonen pro de rødgrønne og Ap. Ellers er det ikke noen spesielle forutsetninger som skulle forklare hvorfor Høyre er så svake og Ap så sterkt her. Høyre burde normalt trekke fordeler av at det er en stor by med mange høyt utdannede, men klarer det for tiden altså ikke.

Kom det noen signaler om mulige trendendringer i Trondheim ved stortingsvalget i høst? I grunn ikke. Ap gjorde nok et sterkt valg her og fikk hele 41,5 prosent, og det var ingen negativ Trondheims-effekt å spore. Nå bør en dog huske at Ap normalt og generelt sett gjør det svakere ved lokalvalg enn stortingsvalg. Det samme gjelder Frp, SV og KrF. Mens H, Sp og Rødt som regel gjør det relativt best ved lokalvalg. Dessuten stemmer velgere i heller liten grad på basis av lokale styringsforhold ved stortingsvalg. Vi må derfor ta høyde for at en mulig negativ ”vindusknusingeffekt” ikke er kommet til syne ennå.

Ap har falt mye de siste ukene, bl.a. som en konsekvens av biodieselavgift, sykelønnsdebatt og negative biografier. Når jeg bruker et snitt av de siste nasjonale målingene og regner om tallene til Trondheim på basis av valgstatistikk fra 2007 og 2009, kommer jeg ut med en prognose som tilsier at den borgerlige siden har om lag halvert det rødgrønne forspranget i byen. Det viser at de rødgrønne er klare favoritter til ny valgseier i 2011, men at valget kan bli langt jevnere enn hva det var i 2007.

Høyre klart større enn Frp?

Aftenposten kunne i går, under overskriften "Høyre klart større enn Frp", opplyse oss om at Respons hadde målt Høyre til 23,3 prosent i januar, mens Frp måtte nøye seg med 21,2. I iveren etter å presentere denne nyheten for sine lesere, gjør imidlertid artikkelens to forfattere, Robert Gjerde og Thomas Boe Hornburg seg skyldig i en rekke uklarheter og feilaktigheter.

Først insinuerer de at denne målingen er den første hvor Høyre ligger foran Frp også om man tar hensyn til feilmarginene. Dette er galt. Med en feilmargin på ca 2,5 prosentpoeng for begge partier, betyr det at målingen sier at Høyres oppslutning i realiteten er i intervallet 20,8- 25,8. Mens Frps oppslutning ut i fra målingen ligger i intervallet 18,7 - 23,7. Ergo så kan altså Høyres oppslutning være på 20,8 prosent, mens Frps oppslutning kan være 23,7. Og i så fall ligger Frp forstatt et stykke foran Høyre... (noe som er det mest trolige, på basis av alle de andre januarmålingene som alle viser Frp foran Høyre).

Dernest heter det at "Etter valget har Høyres oppslutning ligget på over 20-tallet på nesten alle målinger".
Jeg har registrert 28 meningsmålinger etter valget den 14. september i fjor. Fakta er at på 12 av målingene har Høyre ligget under 20 prosent. 12 av 28 målinger utgjør 43 prosent av målingene. Det er mulig at de øvrige 57 prosent er "nesten alle" i Aftenposten-journalistenes øyne. I mine øyne, og antagelig de fleste andres øyene, betyr dette snarere at Høyre har ligget under 20 prosent på nesten halvparten av målingene...

Ap får 33,6 på Repsons-målingen. Om dette skriver Gjerde og Hornburg at "denne målingen, sammen med flere andre målinger den siste tiden, kan tyde på at partiet ikke blir nevneverdig straffet for alt bråket rundt Regjeringens håndtering av biodieselsaken". Hvilke andre målinger journalistene viser til, er for meg høyst uklart. Er det NRKs Norstat-måling 14.01, som kun ga Ap 30,7? Eller er det Norfakta sin måling for Nationen og Klassekampen 11.01. hvor Ap lå helt nede på 30,3? Gjennomsnittet for Ap i desember var 30,7. Gjennomsnittet så langt i januar er 31,7. Målt mot valgresultatet på 35,4 prosent så betyr dette at partiet har tapt 4-5 prosentpoeng netto. Dette utgjør et sted mellom 110 og 130 000 velgere som har flyktet fra Ap. For meg vitner dette om et parti som har blitt klart straffet av velgerne.

Det er også et par andre elementer i artikkelen som undrer meg, men jeg skal la det ligge. Det er jo tross alt ikke så lenge siden det var jul....

Blått grep om hovedstaden

For et par måneder siden analyserte jeg valgsituasjonen i Oslo inn mot lokalvalget neste år. 17. desember kommenterte jeg den siste lokalmålingen for hovedstaden.

For å nå et bredere publikum, er det noen ganger viktig også å formulere noen brukbare kronikker til bruk i de tradisjonelle mediene. Aftenposten Aften, som forøvrig er den eneste reelle lokalavisen for hele Oslo by, trykker i dag min analyse: 

Blått grep om Oslo


De røde har en lang vei å gå for å overta makten i 2011.

Arbeiderpartiets iherdige Martin Kolberg har dratt i gang prosjektet "Blå byer bli røde". Målet er å kopiere rødgrønn valgsuksess i Trondheim og frata høyresiden hegemoniet i storbyer som Oslo, Bergen og Stavanger. For øyeblikket ser det imidlertid tungt ut å male disse byene røde.

Ved valget i 2007 ble det lenge snakket om at Oslo kom til å bli intenst spennende. Ja, selv valgnatten holdt kommentatorer og eksperter lenge på den tesen, til tross for at tall etter tall som kom inn viste noe helt annet. Fordi det ble aldri spennende i Oslo. SV ødela all spenning ved sin kollaps. En SV-halvering fra 2003 var langt mer enn Aps framgang klarte å kompensere for. Dermed ble det et relativt solid borgerlig flertall i bystyret på 32-27 og fire nye år med H+Frp i byråd. Aftenpostens Aftenutgave presenterte 17. desember en Respons-måling som viser små forskyvninger mellom blokkene, til tross for at over to år er gått. De borgerlige ville, med de tallene som der framkom, endog økt til 33-26.

Jeg har sett på tallene fra høstens stortingsvalg. Her gjorde Ap et bortimot maxvalg i Oslo og fikk 35 prosent. Men selv ikke det ville holdt til rød seier - det hadde blitt 30-29 i borgerlig favør hvis vi overfører stemmefordelingen ved stortingsvalget og tenker at det ville blitt utfallet også ved valget i 2011. Her må vi dog huske at lokalvalg og stortingsvalg ikke fullt ut er sammenlignbare. Av den enkle årsak at noen partier står sterkere lokalt enn nasjonalt og omvendt. I Oslo står Rødt, Høyre og SV sterkere ved lokalvalg enn nasjonale valg. Mens Ap, KrF, Frp, Sp og til dels Venstre gjør det best ved stortingsvalg. Totalt sett gir disse tallene uansett en sterk indikasjon på at det er meget vanskelig for de røde å overta makten i Oslo.

Samtidig er det noen momenter som egentlig burde tale for de røde neste gang. Populære Erling Lae (H) er ute av lokalpolitikken og er erstattet av langt mer ukjente Stian Berger Røsland - en fyr som sett utenfra synes å mangle den brede appellen og heller være av noe mer klassisk Høyre-støpning. Nå gjenstår det å se hvilken byrådslederkandidat som Ap stiller opp med. Det borgerlige styret kan også bli rammet av styringsslitasje. Ulike typer av skandaler, som Holmenkollen, er ei heller bra for de borgerlige - selv om dette nok er glemt av velgerne om to år. I tillegg er det også et håp om at de røde klarer å samle seg og få med seg LO på lasset slik at de utgjør en samlet opposisjon.

Noen velgerstrukturer er også til rød fordel. Ikke minst den økende innvandrerandelen i Oslo. Lokalvalgsundersøkelsen 2007, i regi av forskerne Tor Bjørklund og Jo Saglie, dokumenterte at hele 54 prosent av ikke-vestlige innvandrere stemte Ap i 2007, mens 20 prosent stemte SV. Innvandrere stemmer altså dobbelt så rødt som andre velgere. Men valgdeltakelsen var elendig i denne gruppen – kun 30 prosent deltok. De røde har her dermed et meget stort ubrukt potensial. Et potensial som de nok er klar over, men som det ser vanskelig ut for dem å klare å hente ut. Jeg ser i alle fall ingen ting som tyder på at valgdeltakelsen kommer til å bli noe særlig høyere i denne gruppen i 2011.

De borgerlige har også noen gode kort på hånda. For den rødgrønne regjeringen nasjonalt kommer trolig til å legge fram et statsbudsjett for 2011 der det må kuttes. Dagens enorme motsykliske offentlige pengebruk kan ikke videreføres. Dette vil nok skape en del støy, for kutt er aldri populært, og således neppe gi de rødgrønne særlig god pr i media. Bruker velgerne stemmeseddelen sin som protest mot regjeringen i 2011, så vil derfor håpet om å farge Oslo rødt henge i en enda tynnere tråd. Det blir derfor et nøkkelspørsmål om de velgerne som stemmer ut i fra protestmotiv, velger å bruke stemmeseddelen som protest ift. de styrende nasjonalt eller lokalt. Disse antatte protesteffektene kan komme til å utligne hverandre. Dessuten bør vi huske at også de borgerlige har et par velgerstrukturelle utviklingstrekk på sin side. Velgernes sterke inntektsvekst er en fordel for særlig Høyre, men også Venstre. Det samme gjelder økningen i andelen med høy utdanning. Jo flere høyt utdannede velgere med høy inntekt det finnes, jo bedre forutsetninger får Høyre.

Kan noen andre partier overraske og endog havne på vippen mellom blokkene? Det ser ikke slik ut. Senterpartiet håper, men partiet sliter og sliter med å gjøre seg særlig relevant i hovedstaden. Jeg vil også holde døren litt på gløtt for De Grønne og Oslo Byaksjon. De Grønne kan ha en viss sjanse hvis det er en grønn velgerbølge i emning som SV og Venstre ikke klarer å plukke opp. Mens Erling Fossen og co har en ørliten sjanse hvis de klarer å markere seg med saker og politikk som favner noe bredere enn de mest ihuga urbanistene i sentrum.

I sum synes jeg mye peker i retning av status quo i Oslo. Altså fortsatt borgerlig flertall. To år er imidlertid noe bortimot en evighet i politikk og veldig mye kan skje.

Halvveis i 1. valgomgang

Nå er vi ca halvveis ut i 1. valgomgang av kåringen av Norges beste politiske blogg 2010. I skrivende stund har 264 avlagt stemme. Heidi Lunde Nordby har tatt teten, tett fulgt av overraskelsen Maria. Deretter følger Ivar Johansen, Onar Åm, Sigve Indregard, Per Aage Pleym Christensen og Merethe Ranum. Også Emil Andre Erstad, Tone Sofie Aglen og Paul Chaffey er blant de ti øverste som ligger an til å kvalifisere seg til 2. valgomgang.

Mens Sondre Olsen, Jan Arild Snoen, Ida Jackson, Hanne Blåfjelldal, Bjørn Smestad, Kristin Clemet, Are Slettan, Anne Viken, Knut Johannessen og Kjetil Løset alle må mobilisere kraftfullt i de gjenstående dagene for å henge med videre.
Du kan stemme i høyre felt, nedenfor mine twitringer.

Full u-sving om alkohol

Det ble tittelen på min kronikk som VG i dag trykker og som jeg limer inn under. Min opprinnelige tittel var "Det nye alkoholklimaet". Uansett: Den drukner vel i Erna-kliningen. Sukk....
Takk for alle inspill!

Skjenketidene reduseres og Frp synes norsk avgiftsnivå på alkohol er ok. Hva har skjedd?

Før var det et kraftig press mot Polet. Vin i butikkene virket nært forestående. Svenskehandelen vakte stigende bekymring, og spritavgiften ble sågar senket kraftig av Kjell Magne Bondevik og KrF. De kontinentale drikkevanene à la Frankrike ble tiljublet, og stadig leste vi avisartikler om forskning som konkluderte med at alkohol var sunt.

Men nå reduseres skjenketidene fra kl 3 til 2. Polet står som en påle. Svenskehandelen hører vi ikke så mye om. Og franskmenn lærer forsyne meg av norsk alkoholpolitikk. Mens Frp, som alltid har argumentert kraftfullt for store senkinger i alkoholavgiftene, i 2010-budsjettet ikke foretar et eneste kutt. Frp synes nå at de norske avgiftene er fornuftige. Hvordan er et slikt klimaskifte mulig på så kort tid?

En sentral del av svaret handler om at de ruspolitiske organisasjonene, med Actis og generalsekretær Anne-Karin Kolstad i spissen, har vært dyktige til å drive lobbyvirksomhet. Problemet for disse organisasjonene har tidligere vært at de ble sett på som ”mørkemenn” som ville frata folk gleder i livet. Selv om de lenge har hatt all verdens forskning på sin side som dokumenterer sammenhengen mellom pris og tilgjengelighet på den ene side og vold og helseskader på den annen, så har budskapet druknet i innpakningen.

Et meget smart, nytt trekk var at de klarte å flytte fokuset fra alkoholmisbrukeren og over på alle som utsettes for andres fyll. De fikk med seg politiet som bekreftet problemene og som var lei av å bruke store ressurser på å passe på fulle folk i helgene. Politimestrene i de største byene skrev et brev til Storberget og Stoltenberg hvor de krevde at åpningstidene på utestedene måtte innskjerpes over hele landet. Legeforeningen støttet forslaget. Mens legevaktene framholdt at fylla var hovedårsaken til fulle venterom. Dermed ble det mye mer tyngde og schwung over argumentasjonen. I tillegg førte redusert skjenking i de første forsøksbyene til så sterk voldsnedgang at det vekket oppsikt. Voldsreduksjoner på 30-50 prosent i byer som Hamar og Trondheim overgikk selv det politi og de ruspolitiske organisasjonene håpet på.

Dessuten ble det etablert en allianse av politikere som har engasjement for en restriktiv alkoholpolitikk til felles, på tvers av partigrenser. Verdt å nevne er storkoalisjonen av Ap og Høyre med Knut Storberget, Bjarne Håkon Hanssen, Jan Bøhler (Ap), Bent Høie og Inge Lønning (H) i front. Også innføringen av røykeloven har bidratt til økt forståelse i opinionen for at begrensninger på noen områder faktisk kan skape mer frihet for enkeltmennesket - i stedet for det motsatte. Røykelovens ”far”, Dagfinn Høybråten, skriver i boken ”Pengene eller livet” om hvordan han fikk Jan Petersen og Høyre med seg på dette historiske vedtaket – en lov som har vært en dundrende suksess og som flere land nå tar etter.

Mange trodde nok at en finansminister fra Sveriges Høyre, Anders Borg, skulle senke alkoholavgiftene i vårt naboland og dermed legge ytterligere press på den restriktive norske alkoholpolitikken. For Borg og hans parti gikk til valg på sterke avgiftssenkinger. Men de gjorde det motsatte da de kom i posisjon. Med uttalelsen ”Jag vil heller at folk skal jobba enn supa” satte Borg standarden da han la fram sitt første statsbudsjett. Sverige hadde nylig formannskapet i EU og så på alkoholpolitikk som sitt viktigste arbeid. De vektla mindre innførselskvoter, mindre alkoholreklame og mer oppmerksomhet rettet mot alle som rammes av andres alkobruk – særlig barn og unge.

I de senere årene er det parallelt skapt sterkere bevissthet i andre land om sammenhengen mellom alkohol, vold og helseskader. Det har underbygget den norske linjen. Når land som Frankrike, Portugal og Italia begynner å bli kritiske til den liberale alkoholpolitikken de har forfektet, så gjør det inntrykk. I Frankrike ble eksempelvis alkohol nylig utropt som landets største helseproblem. Promillegrensen er strammet inn, det er innført et delvis reklameforbud og avgift på rusbrus.

Like fullt er alkoholkonsumet i Norge på vei opp. Dette er en konsekvens av flere og mer kundevennlige pol, samt at den sterke kjøpekraftsøkningen som de fleste av oss har opplevd, gjør alkoholen relativt sett billigere. I så måte har de som kjemper for å videreføre og styrke den restriktive norske linjen, mer å kjempe mot. Men de kjemper nå i et klima som de for få år siden bare drømte om.

Klimaendringen er oppsiktsvekkende.

Oppdatert: Til og med Bjørn Stærk innrømmer å ha blitt mer moderat i sin motstand mot mer restriktivitet. Men han har fortsatt såpass motstandskraft at han etterspør empiri vedrørende klimaskiftet. Nå var det egentlig endringen på toppnivå som var mitt utgangspunkt for kronikken. Men alle disse tre målingene tyder på at kortere skjenketider har høy legitimitet i befolkningen. Og denne (slide 23) dokumenterer økende oppslutning om Vinmonopolet.

Valganalytikerens radikale svar

Min replikk til Ove Bengt Berg står på trykk i Klassekampen i dag:


Valganalytikerens radikale svar


I en artikkel (02.01) i Klassekampen om regjeringens framtidsutsikter, ble jeg titulert valganalytiker. Det har forvoldt Ove Bengt Berg et betydelig innslag av besvær. I et innlegg (05.01.) mener han tittelen er helt feilaktig fordi jeg, tross flere års valgstudier og leverandør av valganalyser og prognoser til en rekke ulike medier, angivelig ”mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning”.

Berg liker åpenbart ikke at jeg i ulike sammenhenger har pekt på det faktum at Stortingets fire opposisjonspartier Høyre, Frp, KrF og Venstre ved valget fikk 50 000 flere stemmer enn de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp, men at de rødgrønne p.g.a. valgsystemet fikk et flertall av mandatene.

Jeg ønsker en vesentlig mer proporsjonal og rettferdig valgordning som tar det utmerkede demokratiske prinsippet om ”en velger, en stemme, en verdi” mer på reelt alvor. I stedet for dagens skjeve system hvor en stemme på et lite parti (som Rødt) teller mye mindre enn en stemme på et stort parti (som Ap). Og en stemme i et stort fylke (som Nord-Trøndelag) teller mer enn en stemme i et lite fylke (som Vestfold). Med et helt proporsjonalt system ville valgutfallet vært et helt annet. Det vet både Bernt Aardal, Ove Bengt Berg og jeg. Regjeringen hadde mistet sitt konstruerte flertall. Mens Rødt ville kommet inn med to mandater.

Berg mener jeg er reaksjonær. Jeg mener tvert i mot at dette synet på valgordningen er radikalt og framtidsrettet, og jeg tror tiden jobber for det.

Bør man være anonym?

I min siste nominasjon til Norges beste politiske blogg, valgte jeg å ta med den anonyme bloggeren Maria (som forøvrig bloggeren Arthur Park har dratt i gang en kampanje for) . Dermed brøt jeg med ett av de sju kriteriene jeg i utgangspunktet trakk opp for gode blogger. Bl.a. av den årsak at bloggen hennes etter mitt skjønn scorer meget høyt på de andre kriteriene.

Det finnes flere gode grunner for å være anonym både på blogger, twitter og andre sosiale medier. Og i nettdebatter. Jeg synes Maria argumenterer godt for anonymitet både her og her. 

Anonymitet har imidlertid også noen mer betenkelige sider. I nettdebatter fører anonymitet ofte til et usaklighetsnivå som er forstemmende høyt. Jeg synes også generelt at anonymitet bidrar til at avsenderens legitimitet svekkes når identiteten ikke kan verifiseres.

Hva synes du om anonymitet i nettdebatter og på sosiale medier?

PS: Adresseavisen omtalte min bloggkåring i går i forbindelse med nominasjonen av de to trønderdamene Tone Sofie Aglen og Merethe Ranum. Du kan stemme på en av disse, eller en av de andre i høyrefeltet under mine twitringer.

  

Reaksjonær "valganalytiker"?

For et par uker siden ble jeg oppringt av en journalist i Klassekampen som ønsket mine synspunkter på den rødgrønne regjeringens fremstidsutsikter. Jeg svarte som best jeg kunne. Sammen med uttalelser fra Bernt Aardal, Frank Aarerot, Toril Aalborg og Hanne Marthe Narud, ble dette til en artikkel som ble publisert sist lørdag.

Nok en gang finner  Ove Bengt Berg det ytterst besværlig at en avis titulerer meg som valganalytiker. I et innlegg i Klassekampen i går fyrer han av denne salven: 


Ingen "valganalytiker"

Den høyreorienterte sympatisøren av Minerva, Svein Tore Marthinsen, er i Klassekampen 2. januar tilbudt en kommentatorrolle til regjeringa Stoltenbergs framtidsutsikter, som «valganalytiker». Jeg har ingen kommentarer til at Klassekampen finner det viktig å videreformidle hans synspunkter. Men jeg reagerer sterkt på den helt feilaktige framstillinga av Marthinsen som «valganalytiker». Han viste i sine høyrekommentarer til valget, for øvrig helt identiske med Kristin Clemets feilaktige valganalyser, at han mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning og konsekvensen av alternativene til den. Hvis ikke er han så subjektiv at han velger å se bort fra dem.


Et samla korps av valganalytikere med professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, i spissen (se hans hjemmeside http://home.online.no/~b-aardal/), og også stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Jupskås, viste at enhver aktuell valgordning i 2009 ville gitt rødgrønt flertall. Marthinsens «analytiske» konklusjon at det var valgordninga på tross av velgernes oppslutning som ga det resultatet han fortviler over, lar seg rett og slett ikke dokumentere. Marthinsen er blant annet så demokratisk at han nuller ut alle de velgerne som stemte på partier som ikke fikk mandater, som for eksempel alle Rødts 35.000 velgere! Denne nullinga av Rødt-velgere må da være en «højdare» for Klassekampens lesere? Jeg håper jeg slipper å se den reaksjonære og tilslørende Marthinsen forfremma til «valganalytiker» i Klassekampen en gang til.


Hm. Tror jeg må formulere en aldri så liten replikk.
Innspill...?

Amming

Forskeren Sven Magnus Carlsen ved NTNU antydet på Dagsrevyen i går at de postive helsegevinstene ved amming er betydelig overdrevet. Han mente at det kun er snakk om marginale positive effekter eller knapt noen gevinst. Og at det i praksis er morkaken som avgjør barns helse, ikke morsmelk.

Forskeren fikk raskt på pukkelen, i den grad han har noe slikt, av ammedronningen Gro Nylander som mente at han uttalte seg om ting han ikke hadde greie på. Og at det er masse flotte fordeler (sic!) med amming.

Selv tror jeg at forskeren er inne på noe. Amming er bra, men neppe det helt avgjørende for et barn.

Hva tror du?

Pappaperm dag 1 og twitterråd

Jeg begynte i pappaperm i dag. Kunne skrevet mye om dagens ulike typer utfordringer, men lar det bli med denne twitterkonversasjonen:

@stmarthinsen: At en unges trassalder kan inntreffe allerede ved 11 mnd, visste jeg ikke. *nekteråspise*

@UnaB (Una Kaarstad): Vil sikkert ha ny spennende mat! :)) Spisenekt har jeg snart doktorgrad i ;)
@stmarthinsen spennende mat? skal man ikke lære unger å spise d de får? Nestles grøt bør være god nok.t.o.m fullkorn jo...(ikke at jeg vil smake..)
@UnaB: Hehe jr her brakk seg av synet av grøtpakken fra han var 8 mnd.. Blæh! Eneste grøten jeg har fått i han siden=rømmegrøt..

@sannstorm (Eva Sannum): Ha ha. Nå må du vise hvem som er sjefen. Husk; det han vil ha, er oppmerksomhet.
@stmarthinsen: Foreløpig har han vist at han er sjefen...


@ervl (Erling Rimehaug): Husk at vilje er en positiv egenskap. Den skal ikke knekkes, men brukes til å oppnå riktig resultat.
@stmarthinsen: Veien mellom vakker teori og "forelder med unge"-praksis kan være lang, gitt...
@ervl: Men dette var basert på lang erfaring, ikke på teori.
@stmarthinsen: Men blir man ikke litt selektiv med hukommelsen med årene...?
@ervl: Ikke når man har dem flere ganger i uka - da må vi ha samme standard som foreldrene.
@stmarthinsen: Barnebarn teller ikke helt i denne sammenhengen. Besteforeldre er jo til for å skjemme dem bort...


@sirenhenschien: Kanskje poden er preget av alt pratet om nyttårsforsetter om å spise mindre?
@stmarthinsen: Haha. Morsomt! Hans nyttårsforsett var å spise mer. Men slike forsett har vel en tendens til sprekke. Sukk...


@MartineCork: Kanskje han ikke er sulten? Eller vil ha noe annet? At de ikke får spise selv er ofte grunn til spisenekt.
@MartineCork Jeg kan guide deg gjennom: rule 1. Ungen må ha egen skje/gaffel og må kunne kjenne på maten. Mat er mer enn spising.
@stmarthinsen: så knusing av grøt med hender slik at det splæsjer ut over alt er ok..?
@MartineCork: Ja absolutt. Et barn på 11mnd lærer gjennom sansene. Desto flere sanser i bruk, desto happiere :) Happy barn = barn som spiser
@stmarthinsen: blir så mye klin a gitt....
@MartineCork:  joda men hva er litt klin mot et barn som spiser? Barnets behov først. Ditt problem med klin/søl second :)
@MartineCork: Hvis ungen kliner og ikke spiser er det stor sjans at ungen ikke er sulten. Få barn har dødd foran matfatet :)
@MartineCork PS: et tips er å ha lite i tallerken og heller fylle på etterhvert som ungen spiser. Da unngår du litt søl
@stmarthinsen: Ser den. Men synes valget ofte står mellom unge som kliner og ikke spiser. Og unge som ikke får lov til å kline og ikke spiser..
@stmarthinsen: hvor tar du alle rådene fra?
@MartineCork: Det er tross alt jobben min :)
@stmarthinsen: jobber du i barnehage?
@MartineCork: Nei, men jeg har gjort det :) Nå utdanner jeg montessoripedagoger og en del kurs/foredrag for bhg.
@MartineCork: Og så skriver jeg bok om barn 0-3 år og mat/spising er sentralt tema
@stmarthinsen: Du verden. ser fram til å kunne trekke litt veksler på deg framover...:-)


@EirinOlsen: "Nå kommer toget,tuuuttuuuut". Skjønner tegninga?
@stmarthinsen: Det togtrikset funker bare en gang...
@EirinOlsen: Du må variere fremkomstm.,tog,fly,bil,båt- kjør på med ekstreme lydeffekter:) Eller gjør det enkelt, dypp grøten i fruktpurre:)
@stmarthinsen: Du bør utgi en lydbok...:-) frukt til frokost?? Prøver tidvis det derre annenhver skje-trikset - men ikke før lunch...
@EirinOlsen: haha,ja-funket liksom alltid her:)Du er virkelig en ansvarlig pappa,godt poeng. Jaja,han spiser nok når han er sulten:)


@meretheranum: For gutter varer trassalderen resten av livet.
@stmarthinsen: Pga. maset de utsettes for hele livet fra jentene/damene/kvinnene...?
@meretheranum: Vi har våre grunner...
@stmarthinsen: Hvilke grunner da?
@meretheranum Bl.a. at alt må konkretiseres :-)
@stmarthinsen: Konkretiseres feil slik at dere kan si: "å, du forstår meg ikke.."?
@meretheranum Korrekt. Og lykke til med den lille :-)
@stmarthinsen: Takk. Det trengs...


Hm. Si meg en ting: Har jeg her funnet boktrikset post Knausgård? Sette sammen alle slike samtaler til en tekst og utgi hele sulamitten i en bok? Eller ti...

Venstresiden ligger nede

Hadde denne analysen av den radikale norske venstresidens problemer på trykk i Drammens Tidende i går:


Radikal venstreside ligger nede


SV og Rødt får det ikke til – verken i Buskerud eller på landsbasis. Hva er galt?

Jeg levnet ikke SV særlige muligheter for et godt stortingsvalg i mine førvalgsanalyser. Spådommen holdt bra stikk. Men det gikk enda verre enn jeg trodde. Buskerud SV havnet til og med under 5-tallet, noe som medførte at også utjevningsmandatet glapp for Magnar Bergo. Rødt hadde en historisk sjanse til å utnytte SVs høyredreining i regjering. Partiet rotet bort muligheten. Fattige seks tideler var alt man klarte å skrape sammen i fylket. I sum stemte drøyt 7 000 Buskerud-velgere på disse to partiene som skal utgjøre det reelle venstre i norsk politikk (Ap er noe bortimot et sentrumsparti). Det er stusselige greier når en vet at 142 000 velgere avga stemme.

SVs hovedproblem er at de lekker velgere til Ap og hjemmesitterne. Helt fra valgkampen i 2005 og fram til i dag, har det stort sett gått utforbakke for partiet som ble dannet på Ap-opposisjon og motstand mot NATO. Hovedårsaken er at mange velgere ikke liker det de ser av SV som regjeringsparti. Kameler slukes på kjerneområder som skole, miljø og utenriks i en slik grad at velgerflukten blir massiv. Velgere stemmer ikke SV fordi de vil at det skal være et ansvarlig styringsparti. Velgere stemmer SV fordi det skal være et tydelig og klart venstrekorrektiv til Ap. Det er det lenge siden SV har vært, og derfor har partiet falt dramatisk mye.

Partileder Kristin Halvorsen skjønte omsider, etter nok et svakt valg, at finansministerposten ikke er det lureste en SV-leder kan sitte med i regjering. Byttet til kunnskapsdepartementet signaliserer et ønske om at partiet i større grad skal ri sine hjertesektorer og overlate den helhetlige styringen til Ap. Det var et fornuftig grep. Men det kommer trolig altfor sent. De siste ukene har vi sett et kraftig Ap-fall på meningsmålingene, bl.a. som et produkt av biodieselavgift og sykelønnsinnstramning. I ”gamle dager” førte store Ap-fall automatisk til sterk SV-framgang. Så skjer ikke nå. Riktignok er det et lite pluss å spore, men et svakt sådan. Det henger sammen med at velgerne i liten grad går til SV for å straffe Ap. Fordi det ikke er noen straff lenger. Derfor søker de heller til Høyre og Frp, eller hopper opp på gjerdet.

SV har makt og har fått visse gjennomslag i regjering. Problemet er at tapene har blitt langt synligere enn seirene. Derfor er det vanskelig å se hvordan SV skal greie å vokse til høyder ala 2001 uten at man først kommer seg ut av regjering. SV og Kristin Halvorsen sitter bundet til regjeringsmasten og synes å være villig til å selge det meste av partisjelen for fire taburetter. Antagelig må det et enda svakere 2011-valg til før man ser seg om etter utgangen. Fordi et rødgrønt samarbeid på mange måter er partilederens hjertebarn, og det sitter uhyre langt inne å innse at prosjektet er en velgermessig katastrofe for partiet.

Både SV og Rødt fikk en gyllen mulighet servert da finanskrisen braste løs. For var ikke krisen en konsekvens av den tøylesløse formen for kapitalisme som begge partier har bygget sin eksistens på å opponere mot? Vi har imidlertid hørt heller lite til gode alternativer. I stedet bekreftet Halvorsen den tidligere britiske statsminisiter Margaret Thatcher sin tese om ”There is no alternative” da hun i Norges største avis i fjor oppfordret folk til å shoppe mer for å få hjulene i gang. Hun fulgte opp med praktisk politikk der det ble pøst på med penger til ulike stimuleringstiltak. Stimulere til hva? Jo, stimulere til å få fart på økonomien igjen. Markedsøkonomien. Kapitalismen. Mens Rødt-leder Torstein Dahle på sin side leverte et kapitalismeangrep over mange sider i fjorårets første utgave av tidsskriftet Samtiden, men uten å presentere noe annet til alternativ enn vage formuleringer om at han ”arbeider for et sosialistisk samfunn”. Hva dette sosialistiske samfunnet egentlig skal innebære og hvordan vi skal komme dit, framstår uklart. Væpnet revolusjon er visst ikke helt greia lenger, ei heller i Rødt. For den jevne velger framstår like fullt Rødt fortsatt for ekstremt og sært.

Fram mot valget i 2011 gjelder det for begge partier å forsøke og forsvare sine få skanser lokalt. For Rødts vedkommende handler det om et par kommunestyrerepresentanter på Ringerike og en på Kongsberg. SV har noen flere, men det var jammen ikke mange representantene de klarte å kare til seg i 2007. Med et Norge i krig i Afghanistan og et politisk landskap som skriker etter venstreradikal opposisjon, så framstår de to partiene som normalt skal utgjøre slik opposisjon, som grå og tannløse.

Det er et demokratisk problem.

Oppdatert: Bloggeren Vigdis mener at Rødts og SVs problemer tvert i mot er en styrke for demokratiet. Hva mener du?

Norges beste politiske blogg 2010

2010 er i gang, og det nærmer seg nå avgjørelse i kåringen av Norges beste politiske blogg 2010. Fem røyk ut på tampen av 2009. Disse var Mette Hanekamhaug, Anne T Wøien, George Gooding, Sigrun Tømmerås og  Lars-Henrik Paarup Michelsen.

Jeg minner om de sju kriteriene som jeg mener bør være avgjørende for om en politisk blogg er god eller ei:

1) Bra frekvens på bloggingen. Helst daglig, men minumum ukentlige oppdateringer. Men frekvensen bør ikke være så høy at det går ut over kvaliteten.

2) God språkføring.

3) Substans. Bloggen bør tilføre oss noe . Helst elementer som man finner ingen eller få andre steder.

4) Mange av blogginnleggene bør være politisk relaterte. Kanskje bør 50 prosent være et rimelig kriterium.

5) Åpne for dialog.

6) Få fram personligheten. Bloggen bør i en viss grad ha en personlig vri som gjør at leserne, i alle fall til dels, blir bedre kjent med personen bak.

7) Ikke anonym. Det bør opplyses hvem personen bak bloggen er.
Følgende 15 blogger har kommet seg gjennom opptil flere månedlige avstemningsrunder i 2009:

Merethe Ranum: Høyres kommunalråd i Trondeim er med i dette celebre bloggselskapet tross kort blogghistorikk. Det er godt gjort! Scorer høyt på de fleste av de ovennevnte kriteriene. Har også fått til en bedre layoutløsning etter min kritikk. Kunne dog ha stått seg på litt oftere å tre ut av "jeg vil refse de rødgrønne"-rollen.

Ida Jackson: Sikkert bedre kjent som Virrvarr. Vant nylig Tordenbloggkåringen for andre gang. Skriver med fin snert.

Anne Viken: Engasjert dame som tilfører det norske blogguniverset noe. Men faller nok strengt tatt utenfor punkt nr 4.

Knut Johannessen: Leverer stadig vekk på substans. Iherdig motstander av datalagringsdirektivet. Noe slapp frekvens siste måned.

Kristin Clemet: Den beste lederen Høyre aldri får? Blogger fengende om vesentlige temaer. Kan bli bedre på dialogbiten.

 Tone Sofie Aglen: Kommunalråden for Sp i Trondheim, med fortid i SV, blogger med en personlig vri som gjør det langt fra kjedelig å lese henne. Men bør få opp frekvensen.

 Emil Andre Erstad: Det unge fylkesstyremedlemmet i Hordaland KrFU (slike medlemmer er vel i grunn heller sjelden gamle..) og ny Minerva-skribent er en fin representant for overraskende mange sterke KrF-bloggere.

Bjørn Smestad: Denne mattelæreren karet seg såvidt videre fra desember. Skriver en del om homofili. Uten partibinding (det burde kanskje vært noen flere av dem blant de nominerte. Hm).

Heidi Nordby Lunde: Presentasjon er vel overflødig.

Sondre Olsen: Han har større drømmer enn billig sprit. Som at Tottenham vinner ligaen i år..? Og at KrF bikker ti prosent i 2013? Selv om det var helt på håret at han kom seg videre fra de innledende rundene, så er min vurdering at han har hakket større sjanse til å vinne dette bloggvalget enn å få en av de nevnte drømmene oppfylt.

Paul Chaffey: Kunnskap og næringsliv ligger åpenbart hans hjerte nær. Blogger bra, ofte og mye. Av og til litt tørt (sikkert i likhet med meg selv...).

Onar Åm: Liberalist som vant hele greia i fjor. Vil han gjenta bedriften i år?

Hanne Blåfjelldal: Frps valgkampfall medførte at hun ikke kom seg inn på Tinget fra Oppland. Har etter eget sigende gått på en politisk smell og skfiter nå beite fra politisk rådgiver til prosjektleder for en skole i Vågå. Får se hvor mye politikk det blir på bloggen hennes etterhvert. Synes hun har levert mye bra, men har litt for få lesere til at det blir noe særlig til debatter i blogginnleggkjølvannet.

Per Aage Pleym Christensen: Er først og fremst nominert pga den sterke innsatsen på Liberaleren. Men da det mer er å regne som et nettsted enn en blogg, så lenker jeg til NA24-bloggen (VG-bloggen hans oppdateres sjelden).

Ivar Johansen: Internasjonal leder i SV og medlem av Oslo bystyre og bystyrets finanskomite. Mange politikere har mye å lære av Johansen om hvordan en blogg kan brukes.

I tillegg til disse 15, så nominerer jeg fem nye. Eller rettere sagt "nye". For tre av dem er gamle kjenninger som har røket ut i tidligere runder, men som nå gis en ny sjanse.

Kjetil Løset: Finnes det en bedre politisk journalist-blogg enn Løset sin? Jeg tror ikke det. Men bloggen  kunne vært spritet opp litt.

Are Slettan: Politisk relevans og substans nok i massevis. 

Jan Arild Snoen: Samme her. Hvor lenge holder Høyre-medlemskapet hans?

Sigve Indregard: En kritisk politisk røst som det trengs langt flere av!

Maria: Bryter med mitt punkt nr sju. Men har så mye vesentlig og interessant på hjertet at jeg slipper henne til her. Sjekk henne ut!

Sånn. Der har du de 20 som du kan velge mellom i år. Jeg kommer til å arrangere tre valgomganger. Januar brukes til å sile vekk de ti som får færrest stemmer. Av disse gjenstående ti, vil sju ryke ut i andre valgomgang i februar. Da vil vi stå igjen med tre stykker i mars som vil gjøre opp om tittelen. Jeg vil også prøve å få til et intervju med alle tre i løpet av den måneden der de kan presentere seg litt nærmere. Minner om at stemmeantallet nullstilles mellom hver valgomgang.

Stem i høyrefeltet nedenfor twitter-oppdateringene mine!

OBS: Mistanke om valgfusk vil føre til at kandidaten blir slettet fra konkurransen.