Valgvinnerne 2019 utnyttet velgerrom regjeringens politikk har skapt

Regjeringens satsing på vei, strukturreformer og skattelettelser forklarer valgresultatet 2019.

Valgforum, som er et medlemsforum for valgadministrasjonen i kommuner og fylker, ba meg legge fram noen refleksjoner rundt resultatet av lokalvalget 2019 på en evalueringskonferanse nylig. Forberedelsene til foredraget ga meg anledning til å gruble over hvorfor valget gikk som det gjorde.

Først og fremst gjorde valget 2019 meg glad! :-) Glad over den økte deltakelsen fra rundt 60 til nærmere 65 prosent. Med en nasjonal valgkamp med krisetilstander innad i regjeringen og partiledere som kappes om å snakke mest mulig i munnen på hverandre i TV-debattene, så var det grunn til å frykte til det motsatte. Men lokaldemokratiet slo tilbake, og jeg vil peke på fire mulige årsaker til det:
1. Mer stod på spill. Flere velgere opplevde at 2019-valget var viktig.
2. Flere velgere følte at de hadde et parti å stemme på.
3. Den lokale valgkampen ute i kommunene var bra.
4. Kommuner og fylker jobbet bedre med valgkommunikasjon slik at flere velgere ble informert på en bedre måte enn i 2015.

Fragmentering, regjeringsmisnøye og protest   
Når det gjelder selve valgresultatet, så er det noen endringstrekk som er særlig slående når 2019-resultatet sammenlignes med 2015:
- Alle regjeringspartiene (H, Frp, KrF og V) går markant tilbake.
- Aps sterke tilbakegang.
- Alle opposisjonspartiene på Stortinget (Sp, MDG, SV, R), minus Ap, går sterkt fram.
- "Andre" går fram. Særlig FNB, men også en del by og bygdelister, og andre partier som f eks Demokratene i Kristiansand.
 
Ut av disse endringstrekkene er det mulig å peke på tre tendenser:
a) Fragmentering. De store partiene går tilbake. Mange av de små går fram.

b) Regjeringsmisnøye.
c) Protest. Mot det etablerte, systemet og politikken som føres.

Flere valgkamper
Fragmenteringen kan speile at valgkampen og kommunikasjonen blir stadig mer mangfoldig der den foregår på en rekke arenaer samtidig. Det er egentlig ikke grunnlag for å snakke om en valgkamp lenger, men mange: En valgkamp på TV og øvrige riksmedier. En annen valgkamp i lokale medier som, naturlig nok, spiller en langt viktigere rolle under lokalvalg enn riksag. En tredje valgkamp ansikt til ansikt på stands, gjennom dørbankaksjoner og i lokale debattarrangment. En fjerde valgkamp i sosiale medier, som i sin tur kan splittes opp i en valgkamp på Face, en annen på Twitter, en tredje på Instagram osv.

Denne fragmenteringen av den politiske kommunikasjonen medfører at budskapene i økende grad må målrettes mot små grupper av velgere, på så lavt nivå som mulig, gjerne helt ned på mikroplanet, for at den skal treffe. Det gjør det mer krevende å være politiker fordi en bør beherske flere areaner samtidig og være dyktig både en-til-en, visuelt, muntlig og skriftlig. Samtidig kan det bli mer givende fordi det blir lettere å nå fram til de velgersegmentene en ønsker å nå fram til. Man kan tenke seg at mer krevende politisk kommunikasjon gavner de største partiene med størst ressurser, men man bør huske at utiklingen også gir de små en mulighet til å komme ut med sine budskap, til tross for at man ikke når fram i tradisjonelle medier.   
 
Hva med den åpenbare misnøyen med regjeringen og protestelementet i stemmegivningen? Dette er ikke noen ny velgeratferd, regjeringspartier taper langt oftere valg enn de vinner dem. Og velgere har protestert før via stemmeseddelen, og vil garantert gjøre det igjen. Men kraften i begge tendensene var kraftigere enn på lenge. For å forstå denne sammenhengen, er det nødvendig å skru klokken tilbake til 2013. De borgerlige hadde vunnet valget med soleklar margin, Stoltenberg-regjeringen var feid ut av regjeringskontorene og særlig tre satsingsområder ble blinket ut på Sundvolden: Samferdsel, strukturreformer og skatt.

Finansiering av veiutbygging skaper bomopprør
Solberg-regjeringen har levert på disse tre områdene gjennom de seks årene som er gått etterpå. Veiutbyggingen har vært formiddabel. Men veier har sin pris, de må finansieres. Mange har åpenbart opplevd at det har kommet til et punkt der de synes bomavgiftene blir for drøye, at man betaler i overkant mye for å kjøre til jobben og levere og hente barn i barnehage eller fritidsaktiviteter. I dette perspektivet kan bomopprøret leses. Misnøye med bom er ikke av ny dato, men det nye er styrken i motstanden og ikke minst at de har klart å organisere motstanden så bra at bommotstanderne hadde et parti å stemme på i 13 storkommuner og fire fylker i år. Hvordan denne saken preget den politiske agendaen i år, er svært interessant, og valgresultatet var intet annet enn imponerende for et
"ensaksparti".

Samtidig har sterk oppmerksomhet om bomsaken skapt et rom for motmobilisering og stemmer som taler for prinsippet om at "forurenser skal betale". De som har fylt dette rommet best, er uten tvil MDG, satt på spissen av Lan "Vi elsker bomringen" Marie Berg. "Bomopprøret" har hjulpet MDG med å få fram sin politikk. Men MDGs frammarsj handler ikke bare om det, det er i stor grad også drevet fram av det dypere miljøengasjement vi ser i deler av befolkningen. Klimaspørsmål har stått langt høyere på agendaen i år enn i 2015, ikke minst blant unge.     

Miljø
Selv fikk jeg en aldri så liten a-ha-opplevelse i valg-timen (bildet) jeg hadde med femte trinn på Jessheim skole rett før valget. Der laget vi en lokalpolitisk debatt i samarbeid med elever og lærere.

 Fire lokalpolitikere ble med meg inn i klassen, elevene laget debattregler og fikk stille spørsmål til politikerne underveis. Svært mange spørsmål handlet om miljø: Hva synes dere om klimaendringene? Hva kan vi gjøre med plasten i havet? Hvorfor er det så mye søppel i kommunen?

I sak etter sak ble politikerne konfrontert med sentrale miljøspørsmål fra 10-åringene. Og jeg tenkte; jøss er interessen for politikk allerede så sterk hos så mange?

Ved "Barnas valg" (barneskole og ungdomskoleelever) og ved skolevalget (videregående) fikk miljøpartiene SV, V og MDG langt høyere oppslutning enn i "voksenvalget".           


Strukturreformene er velgergull for Sp 
Å gjøre politistrikter, fylker og kommuner mer "robuste" ved å slå dem sammen til større enheter, har vært et annet viktig begrep som denne regjeringen har brukt mye ressurser og politisk kapital på å få til. Strukturreformene har skapt et stort rom for en tydelig motstemme som står opp mot endringene.
Dette rommet har Sp tatt til gangs.

Partiet framstår som det desiderte klareste opposisjonspartiet på dette feltet. Det er, etter min vurdering, hovedårsaken til Sps enorme framgang. I tillegg er partiet samlet og man plukker opp proteststemmene fra mange som opplever at de ikke blir hørt. Sp flyter også på en internasjonal velgertrend der økende vektlegging av "nasjonale verdier" vinner terreng. Partiet har meget sterk lojalitet blant sine velgere, koblet med at de får masse velgere fra omtrent alle andre partier, særlig Ap, men også regjeringspartiene.     

Lavere skatt skaper rom for SV og Rødt 
Lavere skatt er alltid ett mål for en blå regjering. Løfter om skattelettelser bidro til valgseieren i 2013, gjennomføring av løftene bidro til gjenvalget i 2017. Men politikken har åpnet et velgerrom for angrep fra venstresiden. Et rom som både SV og Rødt har kunnet utnytte.

SV via velkjent retorikk om at de rike blir rikere, Rødt tar i sin tur kampen opp mot forskjells-Norge og velferdsprofitører. Det kunne tenkes at det bare ble rom for ett venstresideparti å vokse på dette, men Rødt og SV har funnet fram til en slags fordeling seg i mellom som gjør at de angriper fra litt ulike vinkler. Begge partiene har dermed utnyttet det rommet som blå skattepolitikk har skapt.

Ap i skvis 
Men først og fremst kapitaliserer (!) begge partiene på Aps problemer. For en skulle jo tro at betydelige skattelettelser var noe som Ap kunne brukt til sin retoriske fordel, men Ap får dette slett ikke til og havner i en form for mellomposisjon både på skatt, på miljø, på strukturreformer, på innvandring, ja i grunn i de aller fleste saker som er viktige i dag. Tidligere har små partier som SP, MDG, SV og Rødt operert i skyggen av Ap. Nå er det snarere slik at Ap er stilt i skyggen av de andre opposisjonspartiene. Her ligger også hovedforklaringen på Aps valgnederlag. I tillegg til betydelig indre strid og Giske-sak.

Et spørsmål som det er naturlig å stille seg i Ap, er om valgnederlaget primært handler om kommunikasjon, eller om politikkutviklingen også har vært for svak. Med et så massivt valgnederlag i sekken, så kan trolig en erkjennelse internt av at velgerne ga uttrykk for at politikken ikke holder mål, være konstruktiv. Selv om dette er en erkjennelse som sitter betydelig lengre inne enn å peke på sviktende kommunikasjon som nøkkelen.   

Polarisering
Den markante politiske diskusjonen rundt de tre hovedtemaene bom/miljø, struktur/senter-perifer og skatt/økonomi har skapt et fjerde utviklingstrekk som kjennetegner årets valg; polarisering. Polariseringen kretser rundt enkeltsaker der velgerklimaet for tiden er slik at velgerne belønner de politikerne og partiene med de klareste standpunktene. Polarisering, fragmentering, regjeringsmisnøye og protest er i sum en ulempe for regjeringspartiene og Ap, og desto bedre for valgvinnerne Sp, SV, MDG, R og FNB.   

Blokkorientert samarbeidsmønster
Valgtaperen Ap ble imidlertid en maktvinner. De aller fleste storkommuner og fylker ledes nå av en Ap-politiker. Mens Sp har ledelsen i mange av de (innbyggermessig) små kommunene. Ap profitterer maktmessig på at samarbeidsmønstrene i norske kommuner og fylker i hovedsak er blokkpreget der framgangen for de andre rødgrønne samarbeidspartiene mer enn oppveier Aps kraftige nedgang.

Sp og MDG har stort sett valgt samarbeid med Ap der de er i vippeposisjoner, selv om unntak finnes. Høyresiden står omtrent ribbet tibake hva gjelder maktposisjoner. Først og fremst fordi de gjorde et dårlig valg, men også fordi Ap er bedre til å bygge samarbeid med MDG og sentrum. Skal bildet snu ved neste korsvei, så er de blå avhengig av en langt høyere oppslutning, koblet med bedre samarbeidsevner.

Lokaldemokratiet vant 
Kort oppsummert kan vi si at valgresultatet 2019 bærer preg av at opposisjonen, minus Ap, har utnyttet velgerrom som regjeringens politikk har skapt. Valgtaper Ap og valgvinner Sp ble begge maktvinnere.

Men den største vinneren er lokaldemokratiet som slo tilbake i år.       

 
Ønsker du en foredragsholder om valget 2019, så kontakt meg gjerne.
Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt frie analysearbeid.

Nedenfor finner du slidene jeg brukte på konferansen:
                  

Hva bør jeg gjøre?

Jeg er (muligens) midtveis i livet. Det er tid for å stoppe opp litt, tenke på veien hit og hvor den går videre.

Min etterhvert langt framskredne interesse for politikk, valg og demokrati fikk sin spede start under oppveksten i Gansdalen. Jeg vet ikke helt hva det var, eller akkurat hvorfor, men Gro-Kåre-debattene på 80-tallet fenget meg allerede da jeg gikk på barneskolen.

Gro Harlem Brundtland; Ap-dame, mange innskutte bisetninger og tidvis irritert. Kåre Willoch; Høyre-mann, med fakta og detaljer - tidvis arrogant. De var de to store, politiske stjernene på den norske politiske himmelen på 80-tallet.



Geir Helljesen
Men en entusiastisk fyr raget over dem begge. For meg. For når det var klart for valgdag, og Geir Helljesen formidlet tall, mandater og prognoser utover kvelden og natten med en innlevelse som bare han kan, da koste jeg meg skikkelig - det var som julaften, 17. mai, bursdag og hele pakka på en gang. Og når man i tillegg fikk servert valganalyser av Henry Valen, så var kvelden helt komplett.

Samfunnsfag ble favorittfaget på ungdomsskolen (husker du, Magne Skrede?). Etter flytting til Nevlunghavn, ble Larvik Gymnas neste studiestopp, og samfunnsfaginteressen ble videreutviklet med Alf Rød som lærer.
- Vi skal jo prøve å gjøre samfunnsvitere av dere, husker jeg han sa i en av de aller første timene.
Der lyktes han i alle fall med meg. For etter tre år, russetid til "Sing Halleluja" i 93 og ex.phil på folkeuniversitetet i Vestfold, ble statsvitenskap et naturlig og riktig valg. Det virket mest interessant og spennende. Universitetet i Oslo ble stedet.

Studietiden
Flytting til hovedstaden var ikke uten bekymringer for en bygdegutt. Men jeg nærmet meg 20, tiden var inne. Det har jeg aldri angret på. Studietiden var herlig. Bekymringsløs. Fylt med interessante studier, nye venner og kule foajefester. Det er i alle fall slik jeg liker å huske den. Tenker jeg noe bedre etter, så var det også sider som handlet om ensomhet, tungt stoff, kjedelige forelesere m.m.  
       

I 2002 var jeg uteksaminert. Cand. polit.-tittelen i lomma: Hovedfag i statsvitenskap, støttefag i sosiologi og sosialøkonomi. Hva skal jeg bruke utdannelsen min til? Gjøre som de fleste andre: Søke jobb? Min vei ble en annen. Personlig frihet har alltid tiltalt meg, derfor satset jeg på å være min egen sjef og prøve meg som frilanser.

Frilanserliv
Jeg var litt heldig. For arbeidet med hovedoppgaven min falt sammen med endringer i valgsystemet. Dermed satt jeg på kunnskap som hadde en viss nyhetsinteresse. Flere fylker skulle få endret sitt antall mandater til neste stortingsvalg. Og jeg så min lille nisje i å skrive om dette og sende artikkelforslag til større og mindre aviser i ulike fylker rundt omkring i vårt land. Den gode følelsen av å få den første artikkelen antatt, i Altaposten, sitter fortsatt i meg. Trønderavisa, Sogn Avis, Jærbladet, Drammens Tidende og Romerikes Blad fulgte på.

Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne spe på artikkelskrivingen med kronikker: Nationen, Bergens Tidende, Adresseavisen, Tønsberg Blad, VG og Aftenposten var blant avisene jeg kom inn i. Men det var alltid et spenningsmoment om portvokteren godtok eller forkastet. For konkurransen var hard.

Seminarleder
Det gikk rundt, men det var ikke akkurat fett. Derfor var jeg glad for at det kom dumpende ned et brev i postkassen min en vårdag 2003 fra Institutt for statsvitenskap med forespørsel om jeg ville være seminarleder for bachelorstudenter. Jeg takket ja. Under noe tvil. For jobben innebar jo at jeg måtte snakke mye i forsamling. Og det har ikke vært helt meg. Så da første seminargruppe skulle avholdes, i komparativ politikk, var seminarlederen nok vesentlig mer nervøs enn studentene. Men vi kom i gang, om enn litt hakkete. Gradvis forsvant sjenansen, og interessen for faget, for diskusjoner og muntlig og skriftlig framstilling vant fram.

Fire seminargrupper i offentlig politikk og administrasjon hver høst, fire grupper i komparativ politikk hver vår. Etter å ha ledet 700 studenter, fordelt på 44 grupper, etter å ha lest 700 oppgaver, fordelt opponenter, veiledet, diskutert fag, og jobbet med god kildebruk, så var det slutt en novemberdag i 2008. Instituttet hadde ikke penger til flere seminarer og la ned tilbudet. Man burde gått i motsatt retning og vitalisert seminarene. For det er jo her studentene får utøvd sitt fag og presentert sitt arbeid muntlig og skriftlig.

Blogg
Men jeg stod ikke på bar bakke. For parallelt med seminarene, fortsatte jeg å skrive artikler og kronikker. Jeg skrev også for et par små nettsteder; Kommentar.no og Samfunnsmagasinet. I tillegg dukket det opp en mulighet for å jobbe på noe mer fast basis i internbladet Laurbærbladet i Hydro, som senere ble til StatoilHydro og så Statoil. Her skrev jeg om ting jeg aldri trodde jeg kom til å skrive om: Reiseskildringer, mat, vasking m.m. Men også om verdibasert ledelse og fusjon.

I 2008 begynte jeg å blogge både på Dagbladets og VGs bloggplattform. Minervas redaksjonssekretær leste Db-bloggen og ønsket at jeg skulle kommentere og analysere litt for dem. Jeg begynte med månedlige opinionsanalyser der og holdt det vedlike til 2013. I 2009 startet jeg denne bloggen - med en frekvens på omtrent ett innlegg om dagen (lavere frekvens senere..).

Etterhvert fikk jeg jammen også noen lesere. Ikke mange, men noen. Noen av disse var politiske journalister. Minerva-analysene, bloggen min og et nært forestående stortingsvalg bidro trolig til at flere mediehus begynte å ta kontakt med meg når de ville ha valgkommentarer fra andre enn Bernt Aardal og Frank Aarebrot. Det var nytt, interessant og gøy. Jeg laget også fylkesvise prognoser for ulike medier; Troms for Harstad Tidende, Østfold for Smaalenene, Buskerud for Drammens Tidende, Akershus for Romerikes Blad.

Foredrag
I 2009 fikk jeg mitt livs første forespørsel om å holde foredrag. Henvendelsen kom fra Likestillingsombudet, som hadde lest min VG-kronikk om sosial representasjon. Dette var i utgangspunktet helt fjernt for meg. En sjenert og innadvendt fyr som meg som foredragsholder?? Seminarene hadde imidlertid hjulpet meg til å være litt tøffere, og jeg tenkte: Noen sjanser må du bare ta, Svein Tore. Så jeg sa ja. Og troppet opp hos Beate Gangås og co ikke fullt så nervøs som jeg ville vært før, med noen tall og stikkord på en powerpoint.
- Jeg trodde du skulle bruke overhead, sa hun - valgforskere pleier det.
- Godt jeg ikke er valgforsker da, sa jeg. Og så lo vi litt, og jeg var i gang.

Det skjedde mye i 2009. Jeg forstod at jeg faktisk kunne ha noe å tilføre folk i form av foredrag, jeg skjønte at jeg kunne gjøre mer ut av valgene - både skriftlig og muntlig. Jeg begynte å få øynene skikkelig opp for sosiale medier, Facebook-bruken min ble utvidet - bloggen ble en kjær venn og jeg logget meg på Twitter for første gang og ble nærmest hektet med en gang.  Og aller viktigst: jeg ble pappa.

Valgkommentator
I 2010 var 16 mer eller mindre sammenhengende år i Oslo forbi: Brekkelia, Frysja, Vinderen, Grünerløkka og Stovner hadde vært mine steder i hovedstaden. Nå gikk turen til Jessheim og egen bolig, sågar med hage.

Siste ord ble skrevet i Laurbærbladet i desember 2010, og jeg stod uten større, faste oppdragsgivere ved inngangen til 2011. Men i 2011 var det lokalvalg, og det skjedde særlig en spennende ting i den forbindelse: Jeg fikk forespørsel fra NRK Østlandssendingen om å kommentere valget i radio og TV- med hovedfokus på Akershus.

Kristin Hoff skulle som vanlig kommentere Oslo. Jeg ble også litt kjent med henne, og vi holdt et par foredrag sammen i valgkampen. Å sitte på direktesendt TV og analysere var utfordrende, krevende, skremmende, men mest av alt gøy. Selv om det er mange maktkonstellasjoner, ordførerkandidater og endrede mandatfordelinger å holde styr på.

Sosial kommunikasjon
I valgkampen 2011 skjedde det også noe annet som skulle få stor betydning. Jeg hadde tidligere på året blitt litt kjent med høyskolelektor Cecilie Staude (BI) via Twitter. Hun inviterte meg rett før valget til å holde et foredrag med henne på BI om valgkampkommunikasjon. Det gikk såpass bra at vi tenkte at dette kanskje kunne være noe vi kunne gjøre mer av. Gjennom egen bruk av sosiale medier hadde jeg også utviklet en stadig økende interesse for kommunikasjonsfeltet. Kunne jeg kombinere min samfunnsfaglige interesse med faglig interesse for kommunikasjon i nye medier?

Jo mer jeg tenkte over det, jo sikrere ble jeg på at dette er noe som jeg har lyst til og brenner for. Demokrati er en strålende overbygning, slik jeg ser det.

Vi igangsatte analyser av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. Like etter ble Likestillingsombudet igjen et slags foredragsmessig startskudd for det som senere ble en pilar jobbmessig: sosiale medier. I samme tidsrom fikk vi også tilbud av Kommuneforlaget om å samle vår kunnskap, sette det inn i en større helhet og skrive en bok. Jeg hadde lekt med tanken om en gang å skrive en bok, men trodde jo at boka i så fall ville dreie seg om politikk, valg og demokrati. Slik ble det. Og slik ble det ikke. For boka, som Cecilie og jeg brukte mye av 2012 på å forfatte, handlet litt om politikk, valg og demokrati. Men mest av alt handlet den om sosial kommunikasjon. Om fenomenet sosiale medier og fellestrekkene, om kanalenes egenart, om nytteområdene, om utfordringene og om hva som fungerer.

Gullåret 2013
2013 startet med boklansering, og deretter gikk det slag i slag med foredrag, workshops, rådgivning, artikler, gjesteforelesninger på BI m.m. Med igangsettelse av Rema 1000 sitt SoMe-prosjekt og NRKs Dalen Vår som to av høydepunktene.  Dette ble mitt travleste år, og høsten bød på nytt stortingsvalg. Nå vekslet jeg mellom to ben å stå på: 1) Valg/politikk 2) Sosial kommunikasjon

Etterspørselen holdt seg godt ut over i 2014, men dabbet noe av våren 2015. Sensommeren og høsten 2015 tiltok igjen interessen for min valgkompetanse: NRK ville ha meg til å kommentere lokalvalget, foredrags-og artikkelforespørslene kom igjen tettere, og det dukket opp en ny mulighet - som jeg grep: Debattledelse.

Debattleder
I valgkampen trengte mange en som kunne lede lokalpolitiske debatter. Dette var nytt territorium for meg, men de mulighetene som ligger her i å involvere folk, sette viktige saker på agendaen og skape gode samtaler mellom mennesker, var tiltalende.

I alt ledet jeg sju debatter den høsten. Og mot slutten av året fikk jeg også mulighet for å gjenoppta oppgavelesing fra seminarlederledertiden, nå som sensor i et sosialt mediekurs på BI.

Hva nå?
Et lite stykke inn i 2016 funderer jeg litt over hva jeg skal gjøre. Hva bør være min vei videre? Gå mer tilbake til "basisen" valg og politikk? Rendyrke min sosiale kommunikasjonskompetanse? Satse mer på debattledelse? Gjøre litt av alt? Eller forsøke en fast jobb for en gang skyld?

Foreløpig står det to debattlederoppdrag på 2016-planen i vinter/vår. En workshop om sosial kommunikasjon. Noen kommentarer i Romerikes Blad (som spaltist). Et par forelesninger på BI og MHH. Ellers er det åpent.

Hva bør jeg gjøre?

Kommunereformen - hva skjer?

Kommunereformen er deilig mat for alle oss som liker politisk debatt. Men vil det skje noe konkret denne gang eller blir det med debatten?


Formannskapsloven av 1837 ga Norge en inndeling i 392 kommuner (37 bykommuner og 355 landkommuner). I nærmere 100 år etterpå var det en sterk vekst i antallet; i 1930 var vi oppe i 747 kommuner. Rett etter krigen ble Schei-komiteen nedsatt for å se på kommunestrukturen. Komiteen jobbet i intet mindre i 16 år, produserte 3 innstillinger og 18 bind. Hovedkonklusjonen pekte i retning av færre kommuner. I kjølvannet av komiteens arbeid ble det gjennomført en rekke sammenslåinger på 60-tallet, og i 1967 var antallet nede i 454.

Deretter har det blitt snakket mye om behovet for ytterligere reduksjoner, men det har skjedd relativt lite. Antallet er redusert med om lag en halv kommune i året, til dagens 428 kommuner. Fortsetter den samme takten framover, så vil vi ha 100 kommuner i omlag år 2700..

Velferdsprodusentene
I dag er det imidlertid sterke krefter i sving for å få fortgang i reduksjonene for å gjøre kommunene større og sterkere. Bakgrunnen for dette er at kommunene har blitt stadig viktigere velferdsprodusenter. Kommunene skal sørge for gode barnehager, skikkelige skoler, en helse og eldreomsorg vi kan være bekjent av og en teknisk drift (vann, kloakk, vei osv) som fungerer.

I de senere årene har vi også sett en tendens til overføring av oppgaver fra stat til kommune der staten bruker kommunene mer til samordning. Et eksempel er samhandlingsreformen der bedre samarbeid mellom sykehus og kommunal helsetjeneste er det sentrale.

Under den rødgrønne regjeringen 2005-2013 var det også flere politikere, primært fra Ap, som ønsket å gjøre noe med kommunestrukturen. Men det var klare i motkrefter i SV og Sp, særlig var Sps politikere lite interessert i en slik reform. Derfor ble lite gjort i denne perioden. Valget 2013 ga et maktskifte, og vi fikk en regjering av Høyre og Frp der begge partier er tilhengere av store strukturgrep.

Jan Tore Sanner - pinlig eller suksess?
Jan Tore Sanner ble kommunalminister, han er nå på toppen sin politiske karriere og mye av hans ettermæle vil avhenge av i hvilken grad han lykkes med å få til en gjennomgripende kommunereform. Sanner har en "Bærum Høyre-framtoning" som sikkert kan virke som en ekstra rød (blå?) klut særlig der disktriksmotstanden er sterkest.

Per Valebrokk (E24) har i en annen sammenheng tidligere kalt ham en av "de pinligste figurene i norsk politikk". Må Valebrokk og flere spise i seg litt av hvert om Jan Tore Sanners karaktertrekk eller blir reformen en fiasko? Det vil avhenge av om det vokser fram nok vilje lokalt til å gå sammen med andre.

Sanners preferanser er klare: Han vil ha langt større kommuner enn i dag. Til Dagbladet 29. november 2013 sa han følgende:

Noen steder, som på Nedre Romerike, kan man kaste ball mellom rådhusene. Kommunene vokser, og når hver kommune planlegger innenfor sine grenser, blir det ikke alltid god arealutnyttelse.

Sanner virker å være bedre på ballkasting enn de fleste av oss. Foreløpig har Sanner satt ned et ekspertutvalg, ledet av professor Signy Vabo, som konkluderte med at vi bør ha ca 100 kommuner her i landet og minst 15 000 innbyggere i hver kommune.

Alle kommunene ble i fjor høst invitert til å snakke sammen og finne ut av om de vil slå seg sammen med nabokommunene, og det foregår i disse dager både uformelle samtaler, kommunale utredninger og diverse for å klargjøre hvor stor sammenslåingsviljen egentlig er. De kommunene som i løpet av året vedtar å slå seg sammen med omliggende kommuner, kan få dette godkjent nasjonalt neste år, og sammenslåingen vil da formelt trå kraft 1. januar 2018.

Frivillighet først, så tvang?
I utgangspunktet er kommunereformen basert på frivillighet. Og det er også satt fram noen gulrøtter i form av penger for å smøre reformen. Men hva med alle de kommunene som ikke vil? Må de? Dette blir et avgjørende punkt for hvor gjennomgripende denne reformen blir. I kommuneproposisjonen heter det at

Enkeltkommuner kan ikke stanse endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut i fra regionale og nasjonale hensyn.
Det springende punktet her hva som er "ønsket og hensiktssmessig" og om dette vil innebære en storstilt tvangssammenslåing. I så fall vil de politiske frontene tydeliggjøres og regjeringen vil møte en storm av (utkant)protester.

Regjeringen trekker opp fire målsettinger med kommunereformen:

1) Gode og likeverdige tjenester. Større kommuner gir bredere fagmiljøer som leverer bedre.
2) Helhetlig samfunnsutvikling. Store kommuner er bedre stand til å løse nasjonale utfordringer mht. arealbruk, samfunnssikkerhet, transport, næring og miljø.
3) Økonomisk robuste kommuner. Stort gir mer effektiv ressursbruk.
4) Styrke lokaldemokrati. Overføring av makt fra stat til kommune gir maktspredning og mer lokal frihet. Store kommuner reduserer behov for interkommunalt samarbeid.

To verdier
Etter mitt skjønn koker argumentasjonen for reformen ned til to verdier:

Effektivitet - stordriftsfordeler.
Demokrati  - frihet og maktspredning.

Det interessante er at disse to verdiene brukes også av motstandere av sammenslåing: Små kommuner kan være mest effektive fordi de er best i stand til å kjenne innbyggernes behov og dermed bedre kan tilpasse tjenester til behovene. Denne nærheten har også en demokratisk gevinst: velgerne gis rikere anledning til å påvirke når de er nærmere politikerne og har kortere vei til administrasjonen. Det hevdes  også at sammenslåing slett ikke fører til maktpsredning, tvert i mot innebærer det konsentrasjon av makt.

Motstandere av kommunereform har også et tilleggsmoment som er viktig. Nemlig identitet. Vi har ofte viktige deler av identiteten vår knyttet til hjemplassen, bygda eller den lille hjemkommunen vår. Storkommer og regioner har vi i mindre grad et forhold til. Derfor rører sammenslåing ved noe som er sterkt følelsesmessig for mange.

Konsekvensene
Hva kan være konsekvensene av sammenslåinger? De regionale sentrene styrkes. Noen vil hevde på bekostning av utkant. Politikken vil bli mer profesjonalisert med flere hel- og halvtidspolitikere. Det kan gi dyktigere politikere som fatter bedre beslutninger. Men også fjernere "broiler"politikere med liten annen yrkeserfaring.

Flere storkommuner vil føre til at flere snuser på å bytte styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Byråkratene får større fagmiljøer å jobbe i. Og så vil nok fortsatt mange være rykende uenige om tjenestetilbudet blir bedre eller dårligere.

Dette blir en interessant debatt å følge framover. Men tvang må til for å gjøre radikale grep. Tror jeg.

Oppdatert: Kommunene Sandefjord, Andebu og Stokke har levert den første søknaden om sammenslåing etter reformen. Den nye kommunen får ca 62 000 innbyggere.


Deler av denne bloggposten ble brukt som grunnlag for en innledning som jeg holdt på Ullensaker bibliotek 29. januar med påfølgende politisk sammenslåingsdebatt mellom ledende politikere på Øvre Romerike . Ta gjerne kontakt hvis du trenger en innleder/debattleder o.l. til et tilsvarende arrangement.



       

Partier og partiledere i sosiale medier

I en Gallup-undersøkelse i forbindelse med stortingsvalget 2009, framkom det at kun åtte prosent av velgerne mente at informasjon i sosiale medier hadde stor betydning for valg av parti.




Det fikk meg bl.a. til å framholde i et NRK-intervju tidligere i år at sosiale medier i enkelte kretser nok er noe overvurdert. Man vinner ikke valg på Facebook. Sosiale medier utgjør pr i dag kun et supplement for velgerne.

Samtidig er jeg overbevist om at andelen vil øke ved stortingsvalget i 2013 og valgene deretter. I en mer fragmentert medieverden betyr i så fall det at de partiene og partilederne som i dag erverver seg kunnskap og utvikler sosial mediekompetanse, kan skaffe seg en fordel og et konkurransefortrinn.

I forbindelse med høstens valgkamp ble jeg spurt om å holde et foredrag for BI-studenter og andre politisk interesserte, sammen med høyskolelektor Cecilie Staude. Det ga såpass mersmak at vi fikk lyst til å gjenta samarbeidet - både i skriftlig og muntlig form. En kronikk er foreløpig forfattet i fellesskap, og vi satser etterhvert på å trekke veksler på hverandres kompetanse i form av felles analyser, foredrag, work shops, arrangementer og hvem vet - kanskje endog en bok - i tiden som kommer.      

Hvordan står det egentlig til med bruken av sosiale medier blant dagens partier og partiledere? Det er et  spørsmål vi har stilt oss, og som stadig også journalister stiller, uten at vi har hatt annet enn egne inntrykk og en dose synsing å komme med. Det har vi lyst til å gjøre noe med ved å gjøre en analyse som går inn på det kvalitative - altså forbi hvor mange venner man har på Facebook eller antallet følgere på Twitter.

I hovedsak to kriterier legges til grunn for vurderingen:

1. Dialog. I hvilken grad inviterer partiene og politikerne til dialog med sine lesere, venner og følgere? Og deltar de i dialogen?

2. Verdi. Hva slags type informasjon legger partiene og politikerne ut i de sosiale mediekanalene, og i hvilken grad tilføres lesere, venner og følgere verdi gjennom denne informasjonen?

Kriteriene er valgt ut i fra en erkjennelse av at politikere og partier må bidra med godt kvalitativt innhold i sosiale medier for å skape verdifull interaksjon med velgerne. Enhver vurdering inneholder subjektive elementer, så også denne. Dialoggraden er lettere å vurdere enn verdigraden. For å begrense analyseomfanget noe, har vi valgt å snevre inn sosiale medier til å gjelde Facebook, Twitter og blogg. Vi nøyer oss også med å vurdere de sju partiene som i dag er representert på Stortinget, samt deres partiledere. Cecilie har hovedansvaret for partilederanalysen, mens jeg tar meg av partiene. Siden partiene ikke opererer med partiblogger, så vil jeg i stedet ta en titt på deres respektive nettsider.


I en serie på åtte bloggdeler vil vi starte med Stortingets minste parti; Venstre og avslutte med det største; Ap. Til slutt peker vi på noen fellestrekk og noen ulikheter, samt setter opp en rangering av hvem vi synes er best.

Enig eller uenig i disse kriteriene? Eller har du nå noen formening om hvilke partier og politikere som er  bra/dårlig og hvorfor? Spill gjerne inn i kommentarfeltet!

Hvordan utløse potensialet i sosiale medier?

Snart fire år med blogging og to-tre års tilstedeværelse på Twitter og Facebook har gitt meg et visst inntrykk av hva som fungerer bra i sosiale medier og hva som ikke gjør det. Arenaene er til dels vidt forskjellige, men likevel er det noe grunnleggende her som fungerer i bunn:
1. Invitere og delta i dialog
2. By på seg selv
3. Tilfør følgerne verdi
Verdier som er felles for det jeg opplever som god kommunikasjon og noe som gjør det meningsfylt og berikende å bruke tid i disse mediene.

En tid har jeg fundert over om det er mulig å koble denne erfaringskunnskapen sammen med min store interesse for politikk, også i jobbsammenheng. Fordi jeg er overbevist om at utvikling av evnen til å kommunisere med andre er en kompetanse som vil bli enda viktigere i årene som kommer. Enten det nå er snakk om politikere, bedrifter eller privatpersoner. Jeg har også merket meg at av de oppdrag og forespørsler jeg får om artikler og foredrag, så ønsker flere og flere at jeg skal inkludere noe om  sosiale medier. Og flere journalister spør meg oftere om hva jeg synes om politikere i sosiale medier. I den forbindelse har det også oppstått et behov for å erverve meg mer kunnskap om dette, slik at det jeg formidler får enda mer substans.

For halvannen måned siden hadde jeg gleden av å holde et foredrag om valgkampen sammen med BI-lektor Cecilie Staude (Foto: Hans-Petter Nygård- Hansen). Det ga mersmak. Hun er et eksempel på en person som jeg har fått kontakt med via sosiale medier og som har tilført mine egne tanker nye perspektiver. Nettopp fordi hun har sin bakgrunn fra et annet miljø enn det som jeg har vanket i, så har det skapt en viss friksjon som jeg tror er nødvendig bestanddel for oss alle hvis vi skal utvikle oss både faglig og som mennesker. I en tid med økende grad av fragmentering og tendenser til dannelser av klikker hvor vi bekrefter hverandre i stedet for å utfordre hverandre, så tror jeg det er viktigere enn noen gang å finne noen former og møteplasser der folk med ulike ståsteder kan utveksle og utvikle synspunkter.

I det nevnte foredraget forsøkte vi å mikse det som er hennes styrker (mediehåndtering og strategi i sosiale medier) med det som er mine styrker (partier, velgere og politikk). Og det har vi lyst til å prøve på igjen. Derfor har vi i fellesskap laget et prospekt der vi stiller noen spørsmål om hvordan politikere og partier kan mobilisere og kommunisere i sosiale medier.    

Politisk mobilisering i sosiale medier

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

I første omgang tar vi sikte på å holde noen foredrag og work shops for alle interesserte innenfor dette feltet. Men vi fabler om å utvide konseptet til også å gjelde medier og bedrifter. Etter å ha studert politikers bruk av sosiale medier og gått i dybden på Romerikes Blad og Drammens Tidende sin bruk, så står det klart for meg at mange har et ubrukt potensial som man ikke er i nærheten av å utløse. Det kan være både gode og mindre gode strategiske og ressursmessige årsaker til det. Utviklingen peker imidlertid i retning av at dette er et potensial som flere kommer til å se verdien av å ta i bruk. Vi ønsker altså å bidra med innspill til hvordan man utløser dette potensialet.

Jeg er imidlertid langt i fra utlært på dette feltet (heller..), og tar i mot alt av innspill med stor grad av takknemlighet. Skulle du ellers være interessert i noe av dette, så er det også bare å ta kontakt med en av oss.

Lokalvalget 2011 - foredrag og workshops

Blogging og en viss synlighet i ulike medier, har ført til foredragsforespørsler de senere årene. Foredrag har derfor etterhvert blitt en hyggelig bigeskjeft for meg. Når jeg tenker etter så er det i grunn svært overraskende siden jeg i hele min levetid stort sett har vært en relativt fåmælt og beskjeden type som ikke er så glad i å ha og ta ordet i forsamlinger.

Men seks års seminarlederjobbing ved Universitetet i Oslo fra 2003 til 2008, inntil Institutt for statsvitenskap fant ut at de ikke hadde mer penger, ga meg en trygghet som jeg nyter godt av nå. En trygghet for at det å ha og ta ordet, i grunn ikke er så veldig farlig. Av og til er det tvert i mot svært tilfredsstillende. Særlig når jeg merker at tilhørerne faktisk lytter til det jeg har å si. Og endog viser oppriktig interesse og glede over at mitt budskap når fram. I slike øyeblikk føles livet meget meningsfylt.

Tankene om at det hadde vært kult å ta dette enda et hakk videre og gjøre det til noe mer enn bare en bigeskjeft, har derfor trengt seg lenger og lenger inn i hjernebarken min. Nå gjør jeg derfor et forsøk, og har vært så ufattelig heldig å få med dyktige Kristin Taralsrud Hoff på et samarbeidsprosjekt. Etter en smule ideutveksling, har vi nå i fellesskap laget et prospekt over temaer som vi ønsker å foredra sammen om og eventuelt også holde workshops.

Utgangspunktet vårt er valget 12. september. Hva er den politiske situasjonen? Hva betyr meningsmålingene? Hva er velgertrendene? Hva er partienes strategier, utfordringer og handlingsrom? Og hva er partienes styrker og svakheter? Dette er blant de spørsmål vi gjerne vil gå inn i og besvare.

I tillegg er hjemmesitterne, partienes velgerprofiler (hvem stemmer hva?), velgernes påvirkningsfaktorer og sosiale mediers betydning, av de elementer vi ønsker å snakke om. Dessuten er det spennende å vurdere konsekvensene av ulike valgutfall. Hva vil høstens valgresultat si for stortingsvalget i 2013?

Særlig i peridoen medio/slutten av august til valgdagen den 12. september håper vi å avholde noen foredrag/workshops sammen om denne tematikken.

Er du interessert? Ta kontakt! Og har du gode innspill til oss? Bruk kommentarfeltet!
   

Frps handlingsrom

En rådgiver i Frp har tatt kontakt med meg og bedt meg holde et innlegg om partiets handlingsrom i forbindelse med deres landsmøte neste helg. Og samtidig ville han at jeg "skulle svinge innom sosiale medier". Hvordan gjør man det på de 45 minuttene jeg har fått tildelt?

Jeg har foreløpig kun fått tenkt noen strøtanker og vil derfor gjerne ha hjelp fra mine lesere til gode innspill. Mine strøtanker pt. er omtrent som følger: Frp har tre gode saker i velgernes øyne. Det er innvandring, skatt/avgift og eldreomsorg. I den rekkefølgen. Partiet har vokst til det som det har blitt på disse sakene. I tillegg er partiet det klart fremste protestpartiet i vårt politiske landskap. Særlig vinner Frp-tanken om økt bruk av Oljefondet betydelig gehør.

Frp har imidlertid vist stagnasjonstegn de siste årene. Valget 2009 så ut til å kunne bli historiens desidert beste, men ble kun marginalt bedre enn 05-valget. Partiet ligger nå på svake 15-16 prosent på kommunemålingene. Høyre har inntatt rollen som storebror på borgerlig side. Bl.a. fordi mye av Frps handslingsrom er skviset. Andre partier har dreiet innvandringspolitikken i mer restriktiv retning. Finanskrisen skapte et velgerklima for trygghet som Ap og Høyre var svaret på for norske velgere, ikke Frp. Parallelt ble statsbudsjettene så ekspansive at selv Frp ble overgått i pengebruk. Ergo framstod ikke Frp lenger som det eneste (penge)rause partiet i en flora av gniere.

Er Frp i ferd med å rakne? Vil partiets handlingsrom bare minke i tiden som kommer? Kan det være slik at det primært er Frp som taper på at de store politiske TV-debattene er tatt bort i primetime på TV2 og NRK? Eller er det vi nå ser bare et høyst temporært tilbakeslag?

Hva ser du for deg?


PS: Og så var det sosiale medier og Frp da. Min oppfatning er at partiet generelt er langt fremme på Facebook, men langt svakere på blogg og twitter. Hva synes du?

Velgertrender, valget 2011 og Arbeiderpartiet

Det var tre av temaene jeg berørte under mitt foredrag for Rælingen Ap på fredag. Min presentasjon kan du klikke deg inn på under her.

Ap

Anbefaling og foredrag

I dag er jeg såpass navlebeskuende at jeg nøyer meg med å anbefale mine foredragsbetraktninger på min Aftenposten-blogg. Jeg skal holde dette foredraget i morgen, og håper å få lagt ut noen høydepunkter her i løpet av helgen. Bl.a. har jeg regnet ut en rykende fersk prognose for Akershus fylkesting.

Foredrag

Førstkommende torsdag skal jeg til Vadsø for å holde et foredrag om parlamentarisme på et seminar for folk i Finnmark fylkeskommune. Foredrag er etterhvert blitt en hyggelig bigeskjeft for meg. Trolig er økende etterspørsel på den fronten et produkt av økt synlighet i media.

Innholdsmessig er jeg såpass trygg på meg selv at jeg tror tilhørerne vil ha glede og nytte av den biten. Men når det gjelder formen, så er jeg mer i tvil. For jeg må ærlig tilstå at det ikke er innpakningen som jeg vektlegger mest. Like fullt er jeg klar over at dette også teller i totalinntrykket. Det er også meget dumt å ha en form som ødelegger for innholdet.

Så folkens; finnes det noen gode, allmenngyldige råd om hvordan man bør opptre på innpakningsplanet hva gjelder foredrag? Er powerpoint ok eller ut (og hvor mange punkter bør en i så fall ha pr. ark)? Hvilke klær bør en ha? Er det helt nødvendig å søke øyekontakt med tilhørerne? Bør man stille spørsmål til dem underveis? Finnes det noen stemmetriks? Har du sittet som fjetret til et foredrag - hva var det som fenget deg?

Jeg er takknemlig for alle innspill for å bli bedre.

Høyre-venstre-aksen

Her har jeg lagt ut noen hovedpunkter fra mitt foredrag i går om norske konfliktlinjer for talenter i KrFU. Under denne halvannen times seansen, kjørte jeg også noen korte gruppeoppgaver (aktivisering er bra!). En av dem lød:
Plasser partiene (Frp, Ap, SV, Sp, V, H og KrF) på høyre-venstre-aksen. Hvorfor plasserer dere partiene akkurat der? (hvilke saker ligger til grunn).


Gruppene var stort sett enige om at plasseringen burde se om lag slik ut:


V--------------------------------S--------------------------------------H
       SV     Ap        Sp            KrF     V       H        Frp


Av saker som er avgjørende for H-V-plasseringen, var vi innom både skatter og avgifter, synet på statens omfang og offentlig vs privat. Noen mente også at verdipolitikk, skole og velferd også kan sorteres inn som grunnlag for plassering på denne aksen.


Enig eller uenig?

Hva er KrF?

I dag fikk jeg en forespørsel fra Akershus KrF om å holde foredrag på deres årsmøte neste lørdag. En forespørsel som jeg takket ja til. Den foreløpige arbeidstittelen min er "KrF sett utenfra".

Og KrF sett utenfra er for tiden et parti i en meget presset situasjon. Bak seg har man nylig lagt tidenes dårligste valg. Foran står et valg både om politikk, strategi og identitet. Hva skal KrF være? Hvor skal KrF gå?

Partiet rives av indre brytninger - mellom ulike fløyer. Noen ønsker et parti i kristendemokratisk tradisjon der særstandpunktene ala abort, Israel, reversering av ekteskapslov, bekjennelsesplikt og kristen formålsparagraf tones ned til fordel for mer trykk på fattigdomsbekjempelse, u-hjelp, skole, miljø, eldreomsorg osv. Mens andre, kall de gjerne kristenkonservative, mener partiet bør gå motsatt vei og legge enda mer vekt på de standpunktene som særpreger partiet.

Noen kan tenke seg at KrF begynner å samarbeide mer forpliktende med Ap. Andre mener partiet må beholde en tydelig sentrumkurs - gjerne forsøke å blåse nytt liv i sentrumsalternativet i norsk politikk. Noen mener Høyre fortsatt er en svært naturlig samarbeidspartner for partiet. Mens atter andre mener tiden nå bør være moden for å inngå samarbeid med Frp.

Jeg trenger innspill - hvordan ser du på KrF? Og; finnes det en farbar vei ut av uføret for partiet slik at KrF kan framstå revitalisert om kort tid? Eller er det et dødsbo som Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og co nå kjemper om?
 

    

Mitt foredrag: Arbeid og livet

Da har jeg vært i ilden. Og det gikk da slett ikke så verst. Tror jeg. Tilbakemeldingene etterpå var i alle fall overstrømmende. Noen hovedpunkter fra foredraget mtt:

Arbeid og livet
- hvordan skape meningsfylte liv

Den vanlige måten å definere arbeid på er lønnsarbeidet. Lønnsarbeidet inngår i den økonomiske verdiskapningen. Altså BNP.

Mitt premiss nr 1: Dette er en altfor snever måte å definere arbeid på. Fordi det foregår masse arbeid som ikke er lønnsarbeid. Bare tenk på all arbeidsaktivitet knyttet til idrettslag, korps, humanitært arbeid, ideelt arbeid og hjemmearbeid (egne barn, omsorg for gamle foreldre ets). Statistisk sentralbyrå har regnet på det og mener at det ulønnete arbeidet står for hele 40 prosent av BNP (hvis BNP hadde tatt med alt ulønnet arbeid). Et forskningsprosjekt er nå igang satt for nettopp å belyse hvorvidt lønnsarbeidet er en altfor snever måte å tenke på. Blir veldig spennende å se hva de kommer fram til.

Premiss nr 2: Vi har et altfor sterkt problemfokus på mennesker utenfor lønnsarbeidslivet. Om det er 500, 700 eller 900 00, så er dette mennesker med et liv som er nøyaktig like mye verdt som mennesker som befinner seg innenfor lønnsarbeidsbobla. Dessverre bidrar politisk retorikk (stå opp om morran, Alle skal med osv) til å skape en samfunnsholdning som gir mer skam og skyldfølelse for alle "utenfor". Jo mer vi fokuserer på "utenforskapet" og problemene, jo større blir utenforskapet og problemene. For å stå "utenfor" (det snevere arbeidslivet) er ikke å stå utenfor selve livet. Dessverre kan det nesten ganger noen virke slik.

Kan vi i noen grad enes om disse to premissene, bør vi diskutere hva vi eventuelt kan gjøre for å snu på dette. Mine forslag:
1) Vi må utvide arbeidsbegrepet. Vi må bryte ned noe av skillet mellom lønnsarbeid og ulønnet arbeid. Og vi bør se på verdiskapning i andre termer enn den økonomiske.

2) Mennesker utenfor lønnsarbeid er mennesker! Og må ses som nettopp det. Ikke som problemer og vandrende katastrofer.

3) Vi må skape et rom for livskraft for alle mennesker. Fokusere på VÆREKRAFTTEN hos det enkelte menneske. Da er det en ide å fokusere på andre dimensjoner i livet enn lønnsarbeidet. Som:
- Kjæreste
- Barn
- Familie
- Venner
- Hobbyer
- Kjæledyr
- Turer
Dimensjoner, viktige dimensjoner, som gir mennesker værekraft og livskraft.

Kan vi klare det, så vil vi bidra til å løfte menneskers hoder i stedet for å trykke dem ned. Kanskje kan borgerlønn være en vei å gå. Det ligger et utrolig frigjøringspotensial i form av å bytte begrep fra uføretrygdet (passiv mottaker), til LØNN.

Vi snakker om et inkluderende arbeidsliv. Men hva med å begynne å snakke om et inkluderende liv?

Vi snakker om en bærekraftig utvikling. Hva med å begynne å snakke om et værekraftig utvikling? Kanskje er det værekraften i det enkelte mennesket som skaper bærekraften.

Vi snakker om at alle SKAL med med. Hva med å snakke om at alle ER med?


Takk til alle dere som, både på blogg og twitter, har kommet med innspill. Foredraget mitt ble mye bedre ved deres hjelp enn hva det ellers ville ha blitt.