Gammel dame og nakne menn

I går var jeg sammen med min sønn på to år på babysvømming (eller det heter kanskje ikke baby når man er to..?). Etter at vi hadde kledd av oss, både sønnen min og jeg og noen andre unger og pappaer, hørte jeg bankelyder fra døren som vender ut mot svømmebassenget. Og så kom en gammel dame tuslende inn.

- Å unnskyld, sa hun. Gikk jeg feil nå?
- Ja, dette er vel egentlig herregarderoben, repliserte jeg og tenkte at nå går hun vel ut igjen og finner damegarderoben. Men nei...:
- Men det gjør vel ikke noe om jeg går igjennom her, smalt det fra henne, før hun tuslet rolig videre.
- Eh..neida..det går sikkert bra, sa jeg og la til (i et forsøk på å være festlig):
- Du har sikkert sett verre ting enn dette...


(hm.."ting"?.."verre"?? hadde hun..??? eh..nei..nå tror jeg at jeg må konse på tallene mine...skal ha fersk målingsanalyse klar til Minerva i morgen...)

Er Siv Jensen ferdig?

Birkedal-saken har vokst for hver time som har gått siden den ble kjent. Dels fordi siktelsen blir grovere og grovere. Men også fordi Frp-ledelsen, med Siv Jensen i front, presses fra skanse til skanse. I stedet for å legge ballen noenlunde død ved å legge kortene på bordet, bidrar den slette mediehåndteringen til at man fyrer opp bålet ytterligere.

Hvis det er slik at Siv Jensen har kjent til saken siden 2009 uten å foreta seg noe, så er det et tegn på elendig dømmekraft. Da vil det reises betimelige spørsmål ved om hun kan fortsette som partileder. Spredte røster har allerede framført slike tanker. Kritikk som kommer innenfra rammer ekstra tungt.

Jeg tror at Siv Jensen vil overleve dette nærmest uansett. Hovedårsaken er at jeg ikke kan se hvem i all verden som eventuelt skulle kunne ta over Frp nå. Partiet mangler rett og slett en kronprins eller kronprinsesse (tanken på at Carl I. Hagen gjør ledercomeback virker, i alle fall foreløpig, for utrolig til å bli sann). Siv Jensen vil derfor trolig sitte både over høstens valg og valget i 2013. Skulle begge disse valgene gå dårlig, så kan imidlertid ballen begynne å rulle.

Nå er det fremdeles uklart hva som er blitt gjort og ikke gjort i denne saken. Derfor er det god grunn til avvente flere opplysninger før dommer felles. Foreløpig ser det imidlertid ikke bra ut for Frp. Jeg har endret noe oppfatning av mulige velgerkonsekvenser og tror nå at partiet vil bli straffet av velgerne på kort sikt ved at vi snart får se stortingsmålinger under 20 prosent og kommunemålinger ned på rundt 15. Antagelig vil en del Frp-sympatisører hoppe opp på gjerdet. De kan komme ned igjen når dette en gang blåser over.

Spørsmålet akkurat nå er imidlertid hvor lang tid det vil ta..

Noen fredagsanbefalinger

På en dag da Anne Holt står fram som Anonym (men hvem har skrevet bøkene til Anne Holt..kan det være Drillos ukjente sønn?), er det selvsagt vanskelig å konsentrere seg om andre ting. Men denne bloggens politiske nisjepreg trekker meg uvilkårlig i retning SVs landsmøte som sannelig også åpner i dag.

I den forbindelse vil jeg først anbefale alle å lese en av mine desiderte favorittanalytikere, Kristin Hoff, sin Clash-inspirerte vurdering av SV. Når du har gjort det, så kan du eventuelt kikke litt på min analyse i Dagsavisen i fjor - som fortsatt holder ok vann, etter mine begreper (selv om Kristin Halvorsen ikke har trukket seg - ennå..). En analyse som Bård Vegar Solhjell, ikke overraskende, var noe uenig i. Og de aller mest interesserte kan lese mitt tilsvar til ham også.

Sånn. Da bør du være klar for SVs landsmøte. Eller andre fredagssysler.

PS: Skulle du ha behov for å lese om et annet tema i tillegg, så vil jeg holde en knapp på Torbjørn Røe Isaksens innvendinger mot Libya-krigen.

Hvordan bør vi forholde oss til meningsmålinger?

Fagsjefen i Infact, Knut Weberg, arrangerer om et par uker et frokostmøte i Norsk Markedsanalyse Forening om temaet meningsmålingers rolle og påvirkningskraft i valgkamp. Han har invitert meg til å holde et innlegg om hvordan velgerne, journalistene og politikerne bør forholde seg til politiske meningsmålinger.

I en slik fase som jeg er i nå; hva i all verden skal jeg ta med av momenter-fasen, så er jeg sterkt takknemlig for alle ideer og tanker om temaet. Så kjære leser, har du gjort deg opp noen tanker om meningsmålinger, så fyr gjerne løs i kommentarfeltet.

Hva synes du om mediers presentasjon av målinger? Om hvordan politikerne tolker og forholder seg til dem? Og om hvordan du (og eventuelle andre velgere) påvirkes av dem?

 

Birkedal-effekt?

Stavanger Frps ordførerkandidat, Trond Birkedal, er siktet for å ha snikfilmet en naken gutt/mann på badet. Saken kan bli utvidet til å gjelde flere personer. Den tidligere FpU-lederen har trukket seg fra alle tillitsverv i partiet. Partileder Siv Jensen er forferdet. Nå er det god grunn til å la politiet jobbe i fred med å få fram fakta fram i saken før noen fordømmer. Likevel tyder uansett alt nå på at Stavanger Frp må finne seg en helt annen frontfigur inn mot høstens valg.

Vil Birkedal-saken kunne skade Frp velgermessig? Det kommer an på sakens karakter, oppmerksomhet og omfang framover. På kort sikt tror jeg det først og fremst vil være skadelig for Stavanger Frp. Personer er viktige ved lokalvalg. Å ha en bra frontfigur er sentralt. Birkedal var Stavanger Frps fremste mann. Trolig vil derfor noen Frp-vennlige siddiser sette seg på gjerdet, eller søke mot Høyre, Ap eller eventuelt KrF i kjølvannet av dette.

Samtidig er ikke velgernes hukommelse allverdens lang. Mye vil være glemt når vi kommer til høsten. Vi må også huske at Frp har mange lojale velgere og at velgere flest stemmer på parti og ikke på person. Derfor har jeg liten tro på at Birkedal-saken vil være en helt avgjørende faktor for valgutfallet.

Frp nasjonalt sliter nå igjen i motbakke på målingene. Etter en bra høst og vinter hvor partiet løftet seg, har pilene begynt å peke i gal retning. Gjennomsnittet av de tre siste kommuevalgmålingene viser et nivå på 16,9 prosent. Det er under valgresultatet fra 2007. Dette betyr at Frp må prestere en god valgkamp for å komme seg i mål med et godt resultat.

Frp har med Birkedal-saken ikke fått noen særlig god inngang på valgkampen 2011. Partiet er presset. I slike situasjoner pleier man ofte å trekke innvandringskortet. Kommer det nå også?

Hvis ja, så er det grunn til å tro at man neppe vil benytte seg av begrepet snikislamisering..
  

Fornuft og ekteskap

KrFs kommende partileder Knut Arild Hareide innrømmet på Politisk kvarter i dag at Bondevik2-regjeringen 2001-05 (H+KrF+V) ikke var tuftet på kjærlighet, men på fornuft. Sps partileder Liv Signe Navarsete innrømmet under sin landsmøtetale på fredag at den rødgrønne regjeringen partiet nå sitter i, ikke er et kjærlighetsekteskap, men et fornuftsekteskap.

Sps giftemål med Ap og SV er et produkt av den ledelsesinitierte prosessen som ble igangsatt under Anne Enger Lahnstein på 90-tallet. Da ble det tatt et aktivt valg der Høyre ble gjort til en hovedfiende. Dette veivalget er fremdeles av essensiell betydning i vårt politiske landskap. Et veivalg som krefter i Sp åpenbart ikke er særlig fornøyd med.

KrF har på sin side alltid valgt Høyre de gangene partiet har stått overfor et slikt valg. Selv bare halvannet år etter at Høyre felte KrFs kjærlighetsregjering, Bondevik 1 (2000), så valgte altså KrF å gå inn i regjering med Høyre. Høyre har aldri vært noen hovedfiende for KrF. Det er her Sp og KrF skiller lag.

Inn mot valget i 2013, så vil Sp trolig fortsette å binde seg til det lite kjærlige rødgrønne ekteskapet. Og KrF vil måtte opponere og argumentere tungt for å bytte ut det rødgrønne fornuftsekteskapet. Et ekteskap som enkelte onde tunger vil hevde bærer mest preg av å være arrangert. For å få til det, må KrF velge et fornuftsekteskap med Høyre. Igjen.

Hvis man ikke kan få den man elsker, så må man kanskje prøve å elske den man får? Både Sp og KrF sliter visst dog en hel del her..
    

Norge i krig

Norge skal delta i krigen mot Libya. Men vår utenriksminister later som det  ikke er en krig vi skal føre. Hvis ikke det som nå skjer i Libya er en krig, så skjønner jeg virkelig ikke hva en krig er for noe.

Hvorfor er det så veldig vanskelig å kalle en spade for en spade?

Pappa og sønn

Etter å ha vært hjemmearbeidende i snart ett år med en liten pjokk, som er i ferd med å blitt litt mindre liten og som forsyne meg har passert to år, er jeg kommet fram til en klar erkjennelse av at dette er en tilværelse som virkelig krever sin mann!

Men tross alle bleieskift, alle måltider der pappa nesten glemmer å spise selv, tross alle forbaska tidlige morgener, alle avkledninger og påkledninger opptil flere ganger hver bidige dag, alt hyl og skrik, tross alt sosialt liv som går i dass, tross alle bekymringer, tross alle små og store maktkamper og alt mas; jeg er glad for at jeg valgte som jeg gjorde.

Fordi jeg har bare en sønn. Og vi er i ferd med å lære hverandre og kjenne. Godt. Det føles jammen viktig.        

Slik kan engasjementet økes

Aftenposten trykker i dag en kortversjon av mitt innlegg på "Mot til å meina"-konferansen i forrige uke. En lengre versjon ligger på Aftenpostens nettsider.

Høyre er favoritter

På oppdrag fra Drammens Tidende har jeg beregnet en prognose for Drammen bystyre som avisen publiserer i dag. Prognosen er basert på et gjennomsnitt av de tre siste nasjonale lokalmålingene, omregnet til Drammen bystyre via en faktor som tar utgangspunkt i historisk valgstatistikk og siste kommunemåling. La oss ta en titt på tallene.

Med mindre Frp bytter side, så ligger det an til at Høyre beholder ordførerposisjonen. Høyre og sentrum mangler samlet sett to mandater på denne beregningen for å få flertall. KrF kjemper en hard kamp om å beholde sine to mandater. På denne prognosen mister KrF det ene og står tilbake med kun ett mandat. Ap kaprer sistemandatet hårfint. SV skal slite med å beholde sine tre, de ligger inne med en i minus på denne prognosen.

Jeg laget også en analyse til tallene som avisen i dag trykker som kronikk. Limer den inn under her. Analysen inneholder også vurderinger av situasjonen i fylkestinget som jeg har laget prognose på, men jeg må se an om avisen publiserer disse tallene før jeg evt. legger dem ut her.       

Et halvt år før valget har Høyre favorittstempelet både i Drammen bystyre og i fylkestinget. Men stempelet er ikke så sterkt som TV2 skal ha det til.

- Beregninger TV2 har laget viser at et valgresultat på linje med kommunetallene for mars kan gi Høyre flertall alene i Drammen, meldte fjernsynskanalen i forrige uke. Rent Høyre-flertall i Drammen – er det virkelig mulig?

Svaret er ja. Det er mulig. Men det er lite sannsynlig. På oppdrag fra Drammens Tidende har jeg gått igjennom all tilgjengelig tallinformasjon, både historisk valgstatistikk og siste lokale og nasjonale målinger. På denne bakgrunn har jeg regnet meg fram til et helt annet tall enn TV2. Min beregning gir Drammen Høyre 39 prosent. Det er et glitrende tall for partiet, men et godt stykke igjen til 50. Med mindre Frp skulle ønske å bytte side, så tyder uansett alt i dag på at Høyre og Tore Opdal Hansen vil beholde ordførervervet og prege den politiske styringen av Drammen også de neste fire årene.

De nasjonale vindene har blåst kraftig i Høyres retning det siste halvannet året. Holder vinden inn til valget, så vil det trolig blåse også i Drammen. Men Høyre kan ikke forvente at vinden vil blåse like sterkt her som mange andre steder siden partiet gjorde et strålende valg i 2007. Fordi Høyre hentet da ut mye av sitt potensial. Dermed er oppsiden begrenset, og jeg tror Høyre stanger hodet i taket på rundt 40. Partiet må se opp for at styringsslitasje kan slå inn og at det finnes en del velgere som er lystne på noe nytt.

Valgkampen i Drammen blir for Høyre en kamp om å forsvare de velgerskansene man allerede har erobret. For moderne velgere vinnes ikke en gang for alle. Velgernes tillit må partiene slåss for hver eneste dag. Ap er i utfordrerposisjon i byen. Underlagsmateriell viser at Ap for tiden har mange mulige sympatisører sittende på gjerdet. Potensialet for vekst inn mot valget ser større ut for Ap enn for Høyre sin del. Makter Ap å mobilisere bra, så kan tallene på valgdagen derfor se ganske annerledes ut enn i dag. Ett av hovedproblemene for Ap er imidlertid at partiet generelt sliter mer med mobiliseringen til lokalvalg fordi mange velgere vurderer slike valg som mindre viktige og dermed holder seg hjemme på valgdagen.

Når det gjelder Buskerud fylkesting, så er det Høyre som her utfordrer Aps maktposisjon. Mine tall nå tyder på at muligheten for et helblått fylkesting er reell. Det står akkurat nå og vipper – Høyre og Frp ligger samlet sett inne med et hårfint flertall. Skulle jeg tippet i dag, ville jeg satt pengene på at dette ikke holder hele veien inn. Det mest sannsynlige utfallet, slik jeg vurderer det, er at KrF og/eller Venstre vil komme på vippen. I så fall blir det forhandlinger med sentrum etter valget som avgjør hvem som skal bekle de viktigste maktposisjonene. Høyres Morten Eriksrød ligger godt an til å kunne bli ny fylkesordfører, men sittende Roger Ryberg (Ap) kan så definitivt ikke avskrives.

Er det noen saker som kan ødelegge for det som i dag ser ut til å bli et jubelvalg for Høyre? De siste dagene har jeg ofte blitt spurt om Høyres ferske ja til Datalagringsdirektivet kan være en slik sak. Det er jeg ganske sikker på ikke spiller noen rolle fra eller til. For det første er det nok ikke akkurat en slik type sak som er aller lengst framme i velgerpannene når partivalg skal avgjøres, for å si det meget forsiktig. Dernest har de målinger som er tatt opp om temaet, vist at det er et klart flertall i folket for dette direktivet. Et direktiv som gir politiet bedre muligheter til å bedrive kriminalitetsbekjempelse. For de fleste betyr det nok mer at politiet kan fakke flere kjeltringer enn at den utvidede lagringen av telefon-og nettrafikkdata kan gå ut over det noe mer diffuse personvernet.

Da er Adecco-skandalen verre for Høyre. Avsløringen om helt uholdbare arbeidssituasjoner for vikarene på Ammerudlunden sykehjem, kom i Høyre-styrte Oslo. Og privatisering forbindes gjerne med partiet. Men jeg tror heller ikke dette vil dra opinionen i mer venstreorientert retning. For vi må huske at konkurranseutsetting er god politikk også langt inn i Aps rekker. Mange rødgrønne kommuner har (hatt) avtaler med Adecco. Dessuten er det et halvt år igjen til valget. Det er en god stund, og det er agendaen de siste ukene, særlig den aller siste, som vil bli mest avgjørende.

Høyre har skaffet seg et meget godt utgangspunkt foran årets valg. Favoritter har en tendens til å innfri. Men av og til mislykkes de. Her ligger de andre partienes mulighet. 

Internett - et unyttet potensial

Mine hovedpunkter fra foredrag på konferanse om hvordan vi kan øke det politiske engasjementet blant unge.

Internett - et unyttet potensial

View more presentations from Svein Tore Marthinsen.

Mot til å meina

I morgen skal jeg holde et innlegg på en stor konferanse i Oslo. En konferanse som er et ledd i pilotprosjektet "Mot til å meina". Prosjektet har som formål å styrke det politiske engasjementet spesielt blant de under 26 år. Tittelen jeg har fått utdelt er:
Har kommunen forstått at nettet er en kommunikasjonskanal - er det svaret for å skape engasjement blant unge? 

Før meg skal klovnen Per Inge Torkelsen snakke. Samt Merima Maja Brkic, som er rådgiver for den britiske statsministeren David Cameroon. Etter mitt innlegg skal vi tre utgjøre et panel som skal debattere dette. Jeg har aldri sittet i et panel med en klovn før. Så det blir en utfordring og en interessant opplevelse.

Jeg vet sånn ca hva jeg ønsker å få fram, men tar gjerne i mot noen siste innspill på poenger som kan være viktige. Vil bedre utnyttelse av nettpotensialet i kommunene gi en oppblomstring i politisk engasjement, eller er det helt andre elementer og tiltak som må til - i så fall hvilke?

 
 

Små partier, stor makt

Jeg spant litt videre på dette blogginnlegget om sentrumspartienes makt og fikk denne kronikken på trykk i Drammens Tidende i går: 

Små partier som Venstre og KrF kan komme til å få helt avgjørende maktposisjoner en rekke steder etter høstens valg. Hvor demokratisk er det?

- Vi vil tvinge andre til å velge Venstre, sa partiets fylkeslistetopp Runolv Stegane til Drammens Tidende den 21. februar. Tonen er satt. Kommer Venstre på vippen, så skal posisjonen utnyttes til det maksimale. Den frieren som gir partiet de beste gavene, får dele ekteseng. Men denne situasjonen er ikke ny. Og dette gjelder ikke bare Venstre. For andre sentrumspartier som KrF og Sp har opp igjennom historien klart å skaffe seg makt, innflytelse og posisjoner som langt har overskredet det som deres størrelse skulle tilsi. Makt som det (i nyere tid) vesentlig større partiet, Frp, til nå bare har kunnet drømme om.

Det er dypt udemokratisk, hevder noen. Jeg forstår den tankegangen. For er det ikke et eller annet riv, ruskende galt med valg der partier som få stemmer på, får mest makt? Dernest: Hvor redelig er det overfor oss velgere at vi ikke aner slags styre vi støtter hvis vi skulle velge å putte en stemmeseddel med for eksempel Venstre i urnen? Har ikke vi velgere et krav på å vite hvor partiene står før vi bestemmer oss? Dette er meget betimelige og gode momenter. Momenter som Stegane og co definitivt må tenke igjennom slik at de ikke bidrar til at det politiske spillet kommer i forgrunnen og selve politikken i bakgrunnen. Velgerne fortjener bedre!

Samtidig finnes det også noen gode argumenter for at små sentrumspartier agerer slik. Et nøkkelord her er politikk. For valg og stemmeandeler er ikke bare et spørsmål om matematikk. Det er også et spørsmål om politikk. Under min tid som seminarleder for statsvitenskapsstudenter ved Universitetet i Oslo, drøftet vi ofte hva som er de viktigste konfliktlinjene i norsk politikk. Ett element som gikk igjen, var enighet om at høyre-venstre-aksen er sentral. Som regel tegnet jeg da opp en strek på tavla og ba studentene plassere partiene på en skala fra venstre mot høyre. Omtrent alle satte SV lengst til venstre, dernest Ap, så Sp, KrF og Venstre rundt midten, før Høyre og Frp ble plassert til høyre. Dette bildet harmonerer godt med hvordan velgere flest oppfatter partiene.

Høyre-venstre-aksen er slett ikke den eneste motsetningen av betydning i vårt politiske landskap. Andre akser som bl.a. dreier seg om geografi, kultur, miljø og innvandring er også viktige. Men høyre-venstre er en nøkkel for å forstå hvordan partiblokker og maktkonstellasjoner oppstår. Og sentrumspartienes plassering om lag midt på denne aksen, skaffer dem friere i begge retninger. Det betyr at de har gunstige kort når det kommer til forhandlinger. Meningen med Venstre er vel at de skal få til mest mulig Venstre-politikk? På samme måte som meningen med KrF er at deres politikk skal settes ut i livet. Osv.
I det perspektivet er det ikke så god grunn for å klandre sentrumspartiene fordi de utnytter sin posisjon for det som den er verdt. Det ligger i partienes natur å forsøke å maksimere sin innflytelse for seg og sine velgere.

På de nasjonale målingene har Høyre og Frp nå rent flertall. Mange kommentatorer spekulerer derfor allerede friskt i at vi kan få en blåblå regjering etter valget i 2013. Det er ennå langt fram dit, og jeg tror opptil flere forståsegpåere og partistrateger fortsatt gjør lurt i inkludere både Venstre og KrF i kalkylene over hvem som er nødvendige for å få til et maktskifte. For det skal ikke rare velgerbevegelsene til, før dagens helblå meningsmålingsflertall er borte og KrF og/eller Venstre er på vippen.

Det er atskillig kortere vei inn til høstens lokalvalg. Situasjonen i Buskerud har klare likhetstrekk med situasjonen nasjonalt. Både i Buskerud fylkesting og i Drammen kommunestyre ligger det pr i dag an til rene Høyre+Frp-flertall. Men greier for eksempel Ap, gjennom en god valgkamp, å mobilisere mange av sine sympatisører som i dag sitter på gjerdet, så kan valgutfallet begge steder bli at ett eller flere sentrumspartier havner på vippen.

Uansett utfall her, så skal det beskjeden spådomskunst til for å hevde at veien til makt mange steder vil fortsette å gå gjennom de små i sentrum. Demokratisk eller ei.             

Riis-Johansen neppe fylkesordfører

Olje- og energiminister Terje Riis Johansen er i dag  ferdig som statsråd. Han har vært et svakt kort for regjeringen lenge, og nå fant man ut at timingen var den rette. I begrunnelsen for avgangen heter det at han ønsker å bli fylkesordfører i Telemark i stedet og måtte derfor svare ja til nominasjonskomiteen nå.

Hvor stor er sjansen for at Riis-Johansen får oppfylt sitt store (?) ønske om å bli fylkesordfører? For et par uker siden gjorde jeg en vurdering av stillingen i alle landets fylker. I Telemark sitter Høyre i dag med fylkesordføreren. Det aller meste tyder på at Høyre vil komme klart styrket ut av høstens valg, også i Telemark. Det mest trolige er derfor at Høyre beholder den posisjonen. Sp har fylkesordføreren i kun ett fylke (med formannskapsmodell); Sogn og Fjordane. Og der er partiets oppslutning på et helt annet nivå enn Telemark.

Muligheten for Riis-Johansen ligger i at Sp kommer på vippen mellom blokkene og kan forsøke seg på å "ta en Bondevik" ved at man får gjennomslag for kravet om å få lederen i ettervalgsforhandlingene. Dette scenarioet kan ikke utelukkes, men jeg tror det avhenger av at det er Ap som i så fall gir denne betydelige konsesjonen - for å få til et maktskifte.

At et parti, som trolig kun vil få 6-7 prosents oppslutning i fylket skal få den gjeveste posten, er i utgangspunktet uansett ikke særlig sannsynlig. Skulle det likevel skje, blir det utad fort til at man sutrer seg til makt. Det var ikke særlig heldig for Bondevik. Og det vil ikke være særlig heldig for Riis-Johansen.

Dette tipper jeg at han innser selv.

Konsenuskultur

I går spanderte Drammens Tidende sin forside og et par sider inni på saken om at lokalpolitikere i Øvre Eiker er/blir enige i ni av ti saker. Min samtale med journalist Inger Boldvik om temaet resulterte i et par setningers sitering, hvorav en av dem ble brukt på forsiden.

Jeg har ikke tall på hvor stor enigheten er i andre kommuner. Men jeg tipper at politikerne i Øvre Eiker er mer enige enn veldig mange, men uten å være ekstreme. For den norske konsensusorienteringen står sterkt. Ikke minst i kommunepolitikken der de politiske og ideologiske skillelinjene kan være meget vriene å få øye på, innsauset som de er i opptil flere tunge lag med pur pragmatisme.

På den ene side er det et styrketegn ved demokratiet vårt at man i mange tilfeller klarer å diskutere seg fram til enighet. Slik kan flere stemmer høres og få innflytelse på den politikken som føres - med kommuneinnbyggernes ve og vel som det overordnede. På den annen side er slik rørende enighet på grensen til kvelende fordi de politiske alternativene blir til en grå grøt som det er bortimot umulig for velgerne å holde fra hverandre.

I en tid der rundt 40 prosent av norske velgere lar vær å stemme ved lokalvalg, så ser jeg gjerne mer uenighet og synliggjøring av politiske forskjeller enn det motsatte.

Hva med deg?