Å leve ut Drømmen

I en fin alder av 50 år.  

I går fylte jeg 50 år. Og feiret med å skrive dette brevet, holde et lite foredrag for noen Venstre-folk på Romerike og gjøre et intervju med et par av de aktuelle folkene bak Abid Raja i nominasjonsprosessen i Akershus Venstre – nærmere bestemt Solveig Schytz og Thorbjørn Merkesdal, spise selvfisket hummer og marsipankake. For man(n) bør feire litt av og til. Det trenger ikke være stort, men litt. For livet er verdt å feire. Så lenge man har det.

Gro-Kåre
Jeg har tenkt en del denne uken. Dvs. jeg tenker jo en del alle uker, da. Men litt ekstra denne uken. På det som har vært, og det som jeg håper kommer.     

Min etterhvert langt framskredne interesse for politikk, valg og demokrati fikk sin spede start under oppveksten min i Gansdalen i daværende Fet kommune i Akershus. Jeg vet ikke helt hva det var, eller akkurat hvorfor, men Gro-Kåre-debattene på 80-tallet fenget meg allerede da jeg gikk på barneskolen.

Gro Harlem Brundtland. Ap. Første kvinne som partileder og statsminister. Mange innskutte bisetninger og tidvis irritert. Kåre Willoch. Høyre-mann. Statsminister. Fakta og detaljer. Tidvis arrogant. De var de to store politiske stjernene på den norske politiske himmelen på 80-tallet.

Geir Helljesen
Men en entusiastisk fyr raget over dem begge. For meg. For når det var klart for valgdag, og Geir Helljesen formidlet tall, mandater og prognoser utover kvelden og natten med en innlevelse som bare han kan, da koste jeg meg skikkelig. Det var som julaften, 17. mai, bursdag og hele pakka på en gang. Og når man i tillegg fikk servert valganalyser av Henry Valen, så var kvelden helt komplett.

Samfunnsfag ble favorittfaget på ungdomsskolen. Med Magne Skrede som lærer. Etter flytting til Nevlunghavn, ble Larvik Gymnas neste studiestopp, og samfunnsfaginteressen ble videreutviklet med Alf Rød.
- Vi skal jo prøve å gjøre samfunnsvitere av dere, husker jeg han sa i en av de aller første timene.

Der lyktes han i alle fall med meg. For etter tre år, russetid til "Sing Halleluja" i 93 og ex. phil. på folkeuniversitetet i Vestfold, ble statsvitenskap et naturlig og riktig valg. Det virket mest interessant og spennende. Blindern og Universitetet i Oslo ble stedet.

Herlig og ensom studietid
Flytting til hovedstaden var ikke uten bekymringer for en bygdegutt. Mye var stort og fremmed. Men jeg liker å huske studietiden som noe herlig. Bekymringsløs. Fylt med interessante studier, nye venner og kule foajefester. Tenker jeg noe bedre etter, så var det imidlertid også sider som handlet om ensomhet, tung teori og kjedelige forelesere.  
       
I 2002 var jeg uteksaminert. Cand. polit.-tittelen i lomma: Hovedfag i statsvitenskap, støttefag i sosiologi og sosialøkonomi. Hva kunne jeg bruke utdannelsen min til? Gjøre som de fleste andre: Søke jobb? Min vei ble en annen. Personlig frihet har alltid tiltalt meg. Være min egen sjef. Derfor prøvde jeg meg som frilanser.

Jeg var litt heldig. For via arbeidet med hovedoppgaven, om hvordan velgernes stemmegivning har blitt gjenspeilet i sammensetningen av storting og regjering etter krigen, fikk jeg god kunnskap om valgsystemet, den nye valgloven og kommende endringer. Dermed satt jeg på innsikt som hadde en viss nyhetsinteresse. Jeg regnet ut at flere av valgkretser ville få forandret sitt antall mandater inn mot 2005-valget. Og jeg så min lille nisje i å skrive om dette og sende artikkelforslag til større og mindre aviser i ulike fylker rundt omkring i vårt land. Den gode følelsen av å få den første artikkelen antatt, i Altaposten, sitter fortsatt i meg. Trønderavisa, Sogn Avis, Jærbladet, Drammens Tidende og Romerikes Blad fulgte på.

Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne spe på artikkelskrivingen med kronikker: Nationen, Bergens Tidende, Adresseavisen, Tønsberg Blad, VG og Aftenposten var blant avisene jeg kom inn i. Men det var alltid et spenningsmoment om «portvokteren» godtok eller forkastet. For konkurransen var hard.

Seminarleder
Det gikk rundt, men det var ikke akkurat fett. Derfor var jeg glad for at det kom dumpende ned et brev i postkassen min en vårdag 2003 fra Institutt for statsvitenskap med forespørsel om jeg ville være seminarleder for bachelorstudenter. Jeg takket ja. Under noe tvil. For jobben innebar at jeg måtte snakke mye i forsamling. Og det har ikke vært helt meg. Så da første seminargruppe skulle avholdes, i komparativ politikk, var seminarlederen nok vesentlig mer nervøs enn studentene.

Men vi kom i gang, om enn litt hakkete. Gradvis forsvant sjenansen. Interessen for faget, for diskusjoner med studentene, og muntlig og skriftlig framstilling, vant fram. I 2008 hadde ikke lenger Instituttet penger til flere seminarer og la ned tilbudet. Man burde gått i motsatt retning og vitalisert seminarene. For det er jo her studentene får utøvd sitt fag og presentert sitt arbeid muntlig og skriftlig.

Laurbærbladet
Parallelt dukket det opp en uventet mulighet for å jobbe på litt mer fast basis i internbladet Laurbærbladet i Hydro, som senere ble til StatoilHydro og så Statoil. Her skrev jeg om ting jeg aldri trodde jeg kom til å skrive om: Reiseskildringer, mat, vasking m.m. Men også om verdibasert ledelse og fusjon.

Jeg fortsatte å lage fylkesvise prognoser for ulike medier; Troms for Harstad Tidende, Østfold for Smaalenene, Buskerud for Drammens Tidende, Akershus for Romerikes Blad.

 

Foredrag
I 2009 fikk jeg mitt livs første forespørsel om å holde foredrag. Henvendelsen kom fra Likestillingsombudet, som hadde lest min VG-kronikk om sosial representasjon på Stortinget. Dette var i utgangspunktet helt fjernt for meg. En sjenert og innadvendt fyr som meg som foredragsholder??

Seminarene hadde imidlertid hjulpet meg til å være litt tøffere, og jeg tenkte: Noen sjanser må du bare ta, Svein Tore. Så jeg sa ja. Og troppet opp hos Beate Gangås og co ikke fullt så nervøs som jeg ville vært før, med noen tall og stikkord på en powerpoint.
- Jeg trodde du skulle bruke overhead, sa hun - valgforskere pleier det.
- Godt jeg ikke er valgforsker da, sa jeg. Og så lo vi litt, og jeg var i gang.

Det første foredraget hjalp meg til å forstå at jeg faktisk kunne ha noe å tilføre folk - også muntlig. Og jeg skjønte at det er mulig å gjøre mer ut av valgene - både skriftlig og muntlig. Jeg begynte på samme tid å få øynene skikkelig opp for sosiale medier, Facebook-bruken min ble utvidet. Bloggen ble en kjær venn, og jeg logget meg på Twitter for første gang og ble nærmest hektet med en gang.  

Valgkommentator
I 2010 lurte Romerikes Blad på om jeg kunne skrive noen «gjestekommentarer» for dem. En spalte som jeg beholdt fram til nå. Der Anniken Huitfeldt, Tone Trøen, Gunhild Lærum og jeg for tiden roterer på å skrive «MandagsKommentaren».

I 2011 fikk jeg en forespørsel fra NRK Østlandssendingen og Bjørnar Brechan om å kommentere valget i radio og TV- med hovedfokus på Akershus. Wow. En forespørsel jeg måtte si Ja til. Å sitte på direktesendt TV og analysere mens stemmene ble opptalt, var utfordrende, krevende, skremmende, men mest av alt gøy. Selv om det er mange maktkonstellasjoner, ordførerkandidater og endrede mandatfordelinger å holde styr på.

Også valgene i 2015, 2017, 2019 og 2023 har jeg hatt gledene av å kommentere for NRK Østlandssendingen/Viken. I 2021 ble det en fin opptreden i Avisa Oslo.

Sosial kommunikasjon
I valgkampen 2011 tok jobblivet en annen sving. Jeg hadde tidligere på året blitt litt kjent med høyskolelektor Cecilie Staude via Twitter. Hun inviterte meg rett før valget til å holde et foredrag med henne på BI om valgkampkommunikasjon. Det gikk såpass bra at vi tenkte at dette kanskje kunne være noe vi kunne gjøre mer av. Gjennom egen bruk av sosiale medier hadde jeg også utviklet en stadig økende interesse for kommunikasjonsfeltet. Kunne jeg kombinere min samfunnsfaglige interesse med faglig interesse for kommunikasjon i nye medier?

Jo mer jeg tenkte over det, jo sikrere ble jeg på at dette er noe som jeg har lyst til. Demokrati er en strålende overbygning, slik jeg ser det. Vi igangsatte analyser av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. Vi fikk også etter hvert tilbud av Kommuneforlaget om å samle vår kunnskap, sette det inn i en større helhet og skrive en bok. Jeg hadde lekt med tanken om å skrive en bok, men trodde jo at boka i så fall ville dreie seg om politikk, valg og demokrati. Slik ble det ikke helt. For boka, som Cecilie og jeg brukte mye av 2012 på å forfatte, handlet riktignok litt om politikk, valg og demokrati. Men mest av alt handlet den om sosial kommunikasjon. Om fenomenet sosiale medier og fellestrekkene, om kanalenes egenart, om nytteområdene og utfordringene.

2013 startet med boklansering, og deretter gikk det slag i slag med foredrag, workshops, rådgivning, artikler, gjesteforelesninger på BI m.m. Nå vekslet jeg mellom to ben å stå på: 1) Valg/politikk 2) Sosial kommunikasjon. Etterspørselen holdt seg godt ut over i 2014, men dabbet noe av våren 2015.

Debattleder
Sensommeren og høsten 2015 dukket det opp en ny mulighet - som jeg grep: Debattledelse. For i valgkampen trengte mange en som kunne lede lokalpolitiske debatter her på Romerike. Og flere henvendte seg til meg.  

Dette var nytt territorium for meg, men de mulighetene som ligger her i å involvere folk, sette viktige saker på agendaen, skape gode samtaler mellom politikere i møter med velgere, trigget meg. I alt ledet jeg sju debatter den høsten. Senere har det blitt langt flere, jeg tror det er over 100. Dette arbeidet bevisstgjorde også at det å evne og lede en samtale med en rød tråd, er et håndverk som er langt vanskeligere å utøve enn det man kanskje tror når man river seg i håret over dårlig debattledelse når man lytter til en radio- eller TV-debatt. 



 

Analysebrev
Årene etterpå gikk i stor grad med til analyser, skriving, foredrag og ledelser av debatter. Men i 2020 inntraff pandemien. Markedet for foredrag og debattledelse falt bort. Hva nå? Ideen til et analysebrev ble unnfanget. Det datt rett og slett ned i hodet mitt. Fødselen skjedde 3. april. Med overskriften «Styringstillegg» gikk premierenummeret ut til et knippe abonnenter som bestod av mamma og noen til.

Jeg ante ikke hva jeg bega meg ut på, og jeg hadde ikke peiling om det fantes interesse for noe slik «der ut». Men jeg valgte å kaste meg ut i det. Interessen har, gledelig nok, steget. Selv om den har svingt, i takt med om det er valgår eller ikke. Antall utgivelser er nå 222 og antallet abonnenter er over 500.

Egil Nyhus

Et visuelt kvantesprang for analysebrevet kom da Norges, etter mitt syn, fremste karikaturtegner, Egil Nyhus, sa seg villig til å hjelpe til med formidlingen. Gleden min var enorm over at han fant det interessant å samarbeide med meg. Det nydelige er at han bruker sin genistrek slik at også folk som ikke så kjempeglade i tall, kan få en inngang og tilnærming til hva som skjer.

 

 

Nyhus har levert det ene kunstverket etter det andre i den tiden jeg har samarbeidet med ham. Her er en av mine favoritter:

Jeg klarer rett og slett ikke forstå hvordan han får det til, antagelig fordi jeg er elendig på tegning selv, men det er dypt fascinerende. Og jeg håper vi kan fortsette lenge, lenge med dette. Han har en viktig strek og er en stemme som virkelig fortjener en plattform der han kan utfolde seg med politisk karikering.

Gave
Denne fabelaktige kunstneren ga meg denne i bursdagsgave i dag. Det er en stor ære, jeg er i grunn nesten stum. Men jeg ser at han har klart å få med både antall mandater på Tinget, sperregrensen, antall valgkretser og jammen arealfaktoren også. Samt min fotballinteresse.  


       

Stefan
Jeg jobbet på videre med analysene 2020-24. Men jeg har de siste månedene følt på et behov for videreutvikling. Jeg visste bare ikke helt hvordan. Inntil en snål og bra fyr dukket opp i livet mitt:

-Hallo! Har du sett Mogreinapraten på Østli TV på Facebook? Kunne du tenke deg å stille opp på noe sånt? Enkle spørsmål, vridd mot din kompetanse rundt Mogreina?
Denne meldingen datt inn i Messangeren min for et par måneder siden.
Avsender: Stefan Sørlie Oure.

Hæ? Mogreinapraten? Østli TV? Hva er dette, tenkte jeg, og lot det gå noen dager, før jeg avmålt svarte:
- Østli er nok ikke den TV-kanalen jeg har fulgt mest med på. Har ingen spisskompetanse på Mogreina.

Mogreina er ei grend nord i Ullensaker. En plass jeg stort sett bare kjører forbi. For å levere hageavfall og skrot på miljøstasjonen på Dal. Men joda, x-ordfører Harald Espelund (Frp), vet jeg bor der. Og Frp gjør det skarpt der. Kan sikkert si litt om det (men håper egentlig jeg slipper).
Stefan gir seg ikke og sender ny melding:
- Hvis du vil være med, hadde det vært helt konge. Vi er en relativt liten TV-kanal enda.  
Intet svar fra meg (æsj, han hadde ikke glemt meg).
Stefan igjen:
- Jeg trenger bare et sånn røflig tidspunkt, så lager jeg noen spørsmål til deg.
Fortsatt intet svar fra meg (Veldig ivrig han er da, men skal ha for pågangsmot).

Stefan på nytt:
- Hadde det vært interessant å filme videosnutter av analysene dine? 
Fortsatt intet svar (skal jeg ta sjansen på å møte denne fyren da?)
Før jeg omsider svarer:
-Tja, skal tenke på det. Kan kanskje møtes en dag?
Svaret kommer lynraskt:
- Absolutt – hvor tenker du?

Vi avtaler å ta en kaffe. Jeg går inn på cafeen med en smule undring. Og møter en rocka fyr med flippskjegg. Ikke noe galt i det, men - kan vi ha noe felles å jobbe med?
Vi begynner å prate. Han forteller om de superlokale greiene han holder på med. Jeg forteller om mine greier. Som riktignok også er ganske lokalt, på kommune- og fylkesnivå, men også rikspolitisk. Jeg sliter med å se hvordan dette kan kobles sammen. Vi skilles ad. Interessant møte, men jeg tenker innerst inne at det nok blir med det. 

Så går det ikke mange timene, før en ny melding kommer:
- Har laget forslag til logo for deg!
Og jeg svarer:
- Så flott! (men jeg er ikke opptatt av logoer).
Noen dager etter kommer en ny melding fra Stefan:
- Nå begynner TV-studioet i kjelleren min å ta form.
Hæ?? Har fyren ordnet studio i sin egen kjeller? Har han virkelig ryddet vekk det kjære musikkutstyret sitt som han hadde der for å gjøre plass??

TV og Pod

Jeg innser nå at jeg bare må gi dette en sjanse. Aner ikke hvor det bærer, men vi kan jo alltids kjøre en test. Skal jeg lage en Akershus-prognose i sending nr. 1? Ja! Det gjør vi. Vi bruker PC-en hans som bakgrunn for å vise fram grafer og tall. Kjører i gang direktesending med Politisk analyse på Youtube og Facebook. Sikkert litt famlende, men jeg tror seerne ser en indre glød hos to, muligens snåle karer, som nå ser muligheter. I alle fall var tilbakemeldingene gode. Flere sier at de vil ha mer. Stefan sier han skal kjøpe utstyr som vil gjøre sendingene bedre.   

Deretter har vi ikke sett oss tilbake. På to måneder har vi vært på tre landsmøter, snakket med fire partiledere og diverse andre toppolitikere. Startet TV-kanal og laget 14 sendinger. Startet podcast og spilt inn tre episoder. Ideene strømmer på: La oss gjøre mer, lage debatter, dybdeintervjuer! Korte snutter. TikTok – hva kan vi få til der?





Jobbdrømmen
Jeg sitter her og tenker: Hey, jeg er 50 og lever jo ut jobbdrømmen min nå! Som handler om hva da, egentlig? Jo, å forsøke øke interessen og kunnskapen for valg og demokrati. Allmenn stemmerett og frie valg er noe av det aller fineste vi har. Hvordan velgernes stemmer omsettes til mandater, representanter og makt er viktig. Mitt «kall» er å folkeliggjøre dette greiene, som sikkert kan oppfattes som noe tørt. Rett og slett å være en uavhengig analysefyr. Som aldri har funnet seg noe parti å være med i fordi jeg er for uenig i alle til å gå inn i dem. Uten bindinger noe sted – gjøre det til min analysestyrke.    

Fra å sitte mye på mitt hjemmekontor (som jeg fortsatt digger å sitte på) og jobbe med tall, grafer og ord, så skjer det nå plutselig stadig nye ting. Mandag denne uken hadde jeg gleden av å lede
podcastsending nr. 3. Om Akershus valgkrets. Jeg hadde kvelden før regnet på hva et valg i dag kunne ført til av prosenter og mandater her og presenterte dette på sending. Med tre interessante gjester i Liv Gustavsen (varaordfører Akershus fylke, Frp), Anne Kristine Linnestad (H) og Dag Otter Johansen (Budstikka) som jeg hadde invitert kort tid før. Som villig stilte opp. Der Gustavsen sågar booket rom til oss i hovedkontoret slik at vi kunne spille podden inn fra.

Vi satt en time og samtalte om maktskiftet i Nes, Akershus fylke sine tre regioner, allianser og nominasjon, stemmetall, kandidater, mandater, saker, om utjevningsmandatet Hårek Elvenes sin spennende valgkveld i 2021, med mer. Og jeg satt der og koste meg. Og det virket som også gjestene gjorde det. Og lytterne. Og seerne. I sending 1 snakket vi om Østfold og i nr. 2 om Oppland. La oss ta turen rundt i alle 19 kretser! Klinke til og legge ut på Norges-turne?! Nja, kanskje å dra på, men vi får se. Ingen ting er umulig.      

 

Maria
Etterpå hadde jeg avtalt å møte ei dame i Opinion; Maria Rosness. Den interessante lunsj-samtalen med henne munnet ut i enighet om at det bør være mulig å få til et frokostmøte eller en annen arena der vi kan få ut mer kunnskap om målebyråenes arbeid. Få det ut bredere til flere folk. Tidligere i år møtte jeg Lars Eirik Helander i Infact. Som også var interessert i å få til noe.

Det trengs definitivt mer kunnskap om målinger. Om hva det er og hva det ikke er. Mer kritisk bevisstgjøring. Noe jeg har svært lyst til å være med på. Kanskje moderere en samtale mellom byråfolk, en forsker, en journalist eller noe – vi får se. Eller skape noe mer varig – en møteplass av noe slag som kan streames til alle interesserte.   

 

Tenk når vi kommer til 2025! Og 2027!!
Hva med Arendal-uka i sommer? Hva kan vi få til der? Med de TV-, pod- og analysebrev-mulighetene vi har nå: Mye! Det gleder jeg meg til å ta fatt på.

Hva med høsten? Nominasjonsprosessene skrider fram og flere og flere kandidatlister vil velges. Her er det mye å dekke. Den norske nominasjonsprosessen bør åpnes mer. For mye skjer i lukkede fora der det sitter få mennesker med mye makt. Og tenk når vi kommer oss over i 2025. Selveste stortingsvalgåret! Det kommer til å bli en analysefest! Jeg vil gjerne ha deg med på festen, og jeg er svært åpen for innspill til hvordan vi kan videreutvikle og til hvilke temaer som bør tas opp.

Når Stortingsvalget er over, så kan vi prøve å forstå og forklare hvorfor det gikk som det gikk. Men vi kan også så smått begynne å se fram mot kommune- og fylkestingsvalget 2027. Lokalvalgene er egentlig vel så kule som stortingsvalgene.  

Og hvem vet, kanskje det kan sitte en eller annen «rar», fin tolvåring et eller annet sted i landet og plukke opp en eller to av de videoene jeg, litt famlende, prøver meg på ute på TikTok og la seg inspirere litt. Slik at hun, eller han, kanskje en eller annen gang, har lyst til å fordype seg i valg og demokrati. Som kan føre valgformidlingen videre. Det er lov å håpe.                

50 nye?
Jeg aner ikke hvor lenge jeg kan holde på slik. Fem år? Ti år? 20? 30? 50? Det siste blir trolig for drøyt. Hehe. Men det jeg aner er at jeg på jobbfronten er på et veldig bra sted i livet. Fordi jeg har skjønt at svært mye er mulig å få til. Bare man er interessert nok, skaffer seg kunnskap om noe og ikke minst; kan få hjelp der man selv ikke strekker til.

Og du som leser, som abonnerer på dette brevet, det er du som gjør dette muligens nerdete, rare, men forhåpentlig også, viktige prosjektet, mulig. Så hjertelig takk! Jeg lover at jeg skal fortsette å jobbe på, så lenger jeg kan og så lenge jeg orker.
For dette er mitt «kall». Min drøm.

50 er ikke så verst å være!

50 ganger hurra for demokratiet vårt og for livet
hilsen Svein Tore



PS: Skulle du ønske å støtte dette demokrati-prosjektet mitt/vårt med et valgfritt beløp, så bruk gjerne Vipps 92237487 eller konto 97101646878.

Du kan også abonnorere på analysebrevene og TV-kanalen. Brevene koster 500 kr pr år, det samme gjør TV. 

Vil du lage omslaget på boka vår?

Det er noen måneder siden det ble klart at jeg skulle debutere som bokforfatter. Tiden etterpå har vært en prosess fylt av tro, tvil, fortvilelse og glede. Tro på at dette blir skikkelig bra. Tvil om dette egentlig holder mål. Fortvilelse over at ordene ikke kommer ut. Glede over at ordene kommer ut. Nå begynner denne lærerike prosessen å gå mot en slutt. En solid sluttspurt gjenstår, men manuset skal leveres medio oktober.

Det er nå også tid for å tenke på hvordan bokomslaget skal se ut. Vi vil at du eller noen du kjenner kan være med og tenke sammen med oss. Min medforfatter Cecilie Staude, vårt forlag Kommuneforlaget og jeg synes derfor det er en god ide å invitere kreative folk til en konkurranse til hvordan dette omslaget kan se ut. Vi har derfor laget denne invitasjonen til alle som kan ha gode forslag å komme med:

Vi holder i disse dager på med boken Sosial kommunikasjon – Personlig. Samtale. Verdi. Boken vil handle om hvordan mennesker i økende grad bruker sosiale medier til å snakke med hverandre, og hva dette betyr for den enkelte og for samfunnet vårt. Hovedbudskapet i boken handler om at vår kommunikasjon går i en mer sosial retning; vi blir mer personlige og mer dialog- og verdiorienterte.

Boken, som kommer ut i årsskiftet 2012/13, trenger et omslag som illustrerer dette budskapet. Til det trenger vi din hjelp. Kan du eller noen av dine venner designe et forslag til bokomslag som får frem at personlig kommunikasjon, tuftet på likeverd mellom mennesker, gjensidig kan tilføre noe og skape verdi for hverandre? Kort sagt; kan du visualisere at samtaler mellom mennesker i sosiale medier kan være noe positivt? Hvis ja, så vil vi gjerne at du hjelper oss.

Alle innsendte forslag vil honoreres med en stor takk fra oss. Det bidraget vi synes illustrerer budskapet vårt aller best, blir kreditert for omslaget i boken, i tillegg vil vinneren motta designerhonorar på 8 000 kr fra Kommuneforlaget.

Fristen for innlevering av forslag er 1.november 2012.

Vil du være med?
Sjekk Kommuneforlagets konkurranseside for å delta.

Foredrag om "Partier og politikere i sosiale medier"

Før jul gjennomførte høyskolelektor på BI, Cecilie Staude, og jeg en analyse av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. I "Forum for studier av digital kommunikasjon" ble vi i februar invitert til å legge fram noen av våre funn og tanker om dette.

Tror du at du tåler å høre og se oss foredra i 1 t og 15 min, så kan du klikke deg inn her. Kan sikkert også nytes (?) i små porsjoner om gangen..

Vi skal skrive bok! Og vi trenger din hjelp..

Etter at jeg valgte å utvide min virksomhet og dreie oppmerksomheten fra utelukkende det politiske og konkurransedemokratiske aspektet til et bredere samfunns- og deltakerdemokratisk perspektiv, og parallelt tok med meg min store interesse for sosiale medier og brakte dette inn i analyser, artikler og foredrag som jeg, ofte i samarbeid med Cecilie Staude, holder, så skjer nå ting i en langt raskere takt enn hva jeg har vært vant til på jobbfronten. Oppdragene blir flere fordi forespørslene kommer mye  tettere, tilbakemeldingene er hyppigere, noe som er svært motiverende.

Det siste nå er at Kommuneforlaget har tatt kontakt og vil at Cecilie og jeg skal skrive en bok sammen. Et tilbud som det var vanskelig å si nei til fordi det å samle noen av sine tanker og få dem ned til en større helhet, alltid har vært noe jeg har drømt om.

Av og til gjelder det å gripe de sjanser man får her i livet. Så vi sa ja! Manuset er planlagt ferdigstilt medio oktober, med boklansering et par-tre måneder senere.




Men det er litt sånn "uæh, hjelp, fikser vi dette"-følelse også.. For det er jo noe nytt, og prosjektet er stort. Og frykten for ikke å komme i mål på en bra måte, ligger der på lur. Det er imidlertid bare å kaste seg uti det. Et sted å begynne er å få på plass en ramme og en struktur som ser hensiktsmessig ut. Det første utkastet vårt så slik ut:

Tanken var å sette boken inn et demokratisk perspektiv i første kapittel, deretter identifisere noen fellestrekk og utfordringer vi møter ved bruk av de ulike sosiale mediene, før vi gikk inn på hvordan bruken av sosiale medier kan endre ulike deler av samfunnet vårt, som journalistrollen, politikerrollen, byråkratrollen, bedriftsrollen, lærer- og elevrollen.
 
Etterhvert har imidlertid tvilen meldt seg noe. Blir det for mye gjentakelser med et slikt oppsett? Og er det ikke bedre å skrive en bok der hele kan være interessant å lese, framfor en bok der den enkelte leser trolig kun  interesserer seg for et par kapitler.






Vi er i ferd med å helle mot at rammeverket bør endres, men vi er på langt nær ferdig tenkt. I øyeblikket lurer vi på å endre i retning av dette:


Forord? Personlig møte i SoMe

1. Demokrati: Konkurranse- vs. deltakerdemokrati. Samtale. Demokrati mellom valgene. Nærdemokrati.

2. Sosiale medier: Tradisjonelle medier. Kommunikasjonsvaner i endring. Nett. Historie. Grunnlag for sosiale mediers suksess. Fb, blogg, twitter. Youtube. Noen felles grunnelementer som fungerer? Samspillet med tradisjonelle medier.

3. Forankring: Åpenhet. Vertikalt og horisontalt. Må SoMe-satsing forankres? Bør lederen gå foran?

4. Verdi: Hva skaper verdi for deg og følgerne/leserne dine?

5. Dialog: Hvordan få til gode samtaler på nett? Tvitring i møter

6. Unik: Hvordan ta med seg sin personlighet og det unike ved en organisasjon?
 
7. Utfordringer: Direkte kommunikasjon, offentlig/privat, muntlig skriftlighet, hurtighet, redaktøransvar. Hvordan løser vi utfordringene?

8. Framtiden: Sosial mediekompetanse viktigere i tiden som kommer? Vitaliseres demokratiet vårt?



Vi ønsker å lage en bok i dialog og samspill med våre lesere. Derfor er vi veldig interessert i ditt synspunkt. Du kan være med og påvirke innholdet i boken. Synes du dette siste oppsettet kan ha noe for seg, eller bør vi holde fast på det gamle? Er det noe annet en slik bok bør inneholde?

Tittelen er foreløpig "Samfunnskommunikasjon i en ny tid". Bra nok - eller finnes det noe mer fengende?

Partier i sosiale medier: KrF

Etter en sterk periode rundt årtusenskiftet, har KrF slitt tungt med velgertilslutningen. Partiet noterte kun 5,5 prosent ved stortingsvalget i 2009, og 5,6 prosent ved høstens lokalvalg. Det var hhv. det svakeste riksvalg og lokalvalg etter at partiet ble landsomfattende i 1945.

Kan god bruk av sosiale medier bidra til å snu trenden for KrF? Ikke isolert. Men i samspill med mange andre faktorer kan det være en viss bidragsyter. For et lite opposisjonsparti som KrF, som tidvis sliter med å få gjennomslag og oppmerksomhet for sin politikk og sine synspunkter, er sosiale medier en mulighet for å nå ut og fram til folk, selv i perioder der de tradisjonelle mediekanalene prioriterer andre partier.

Hvordan står det til på den sosiale mediefronten hos KrF? Jeg begynner med Twitter. (Les gjerne også Cecilie Staudes analyse av partileder Knut Arild Hareide).

Laber Twitter-aktivitet

About @KrFNorge

• 445Tweets
• 900Following
• 2,756Followers
• 126Listed

@KrFNorge opprettet en twitterkonto 26. mars 2009. På de to et halvt årene som deretter har gått, har partiet sendt ut beskjedne 445 tweets, fått 2756 følgere og havnet på 126 lister hos andre kvitrere. Det er færrest tweets og nest lavest antall følgere av alle partiene.

Det kan være grunn til å tro at KrF, med sin overvekt av eldre, kvinnelige velgere og folk med lav/middels utdanning, generelt er noe underrepresentert på et forum med klar overrepresentasjon av menn og folk med høyere utdanning. I et slikt perspektiv er det i noen grad forståelig at Twitter åpenbart ikke er det som prioriteres høyest fra partiet sentralt. Likevel er det med en viss undring jeg registrerer at man velger å ha et så labert aktivitetsnivå på kontoen. Oppdateringene er hyppige i forkant av valgene, men ellers virker de mer eller mindre tilfeldige og det kan gå måneder mellom hver. Denne typen "valgstunt" på Twitter som KrF bedriver, har jeg heller liten tro. Relasjoner i sosiale medier bør bygges over tid for å ha effekt.

@KrFNorge gjør altså ikke så mye på Twitter. Men noe av det lille de gjør, er bra. Eller rettere sagt det som informasjonsrådgiver Hildegunn Bernsen, som etter hva jeg kunne bringe på det rene er den som stort sett oppdaterer Twitter for KrF, foretar seg her er bra (men hvorfor er ikke den Twitter-ansvarlige i partiet på Twitter med egen konto..?). For et samlet inntrykk av tweetene bærer bud om at både muligheten for dialog er forstått og tidvis realisert. Retweet-funksjonen av ytringer man synes er gode, er også tatt i bruk på en bra måte, selv om ytringer fra andre enn KrF-ere gjerne kunne vært brukt flittigere. For KrF, som andre partier, bør huske på at også folk utenfor partiet kan si bra saker og ting.

Jammen, vi har jo @KrFDagrun vil sikkert noen i KrF si. Joda, KrF har noen dyktigere kvitrere bl.a. i sin stortingsgruppe. Men det vil føre for langt å vurdere de mange enkeltpersonene i de ulike partiene - derfor må jeg nøye meg med partikontoene i disse analysene. Uansett er dette ingen god unnskyldning for ikke å ha en velfungerende KrF-konto på Twitter. For husk at selv om sosiale medier er "personlige", så stemmer velgerne primært på parti - ikke på person.
        

Gode tilløp på Facebook
KrF har 2010 "Likere" på Facebook. Det er færrest av stortingspartiene. Partiet har like fullt en side de absolutt kan være bekjent av. Etter at jeg skrev Venstre-analysen i forrige uke, la jeg den ut på partiets Fb-side fordi jeg trodde dette var svært relevant og interessant for mange som er innom der, å lese. Den ble kjapt fjernet, fordi dette åpenbart bryter med partiets policy om at all info på Veggen skal initieres av administratorene. KrF har, i motsetning til Venstre, "alle nylige" innlegg som standard ved første veggvisning. Det er fortjenestefullt i mine øyne fordi det gjør at informasjon og synspunkt som andre enn administratorene framfører på Veggen, blir mer synlig. Dette skaper også et førsteinntrykk av mer dynamikk og mindre forutsigbarhet i kommunikasjonen. Ikke minst når KrF selv deltar i diskusjoner og kommer med saklig informasjon om partiets standpunkt som i eksemplet nedenfor hvor en person er dypt uenig i partiets standpunkt om skjenketider. KrF kunne gjerne deltatt slik enda oftere.
  

Tilfører KrFs Facebook-side de som er innom den, verdi på andre måter? Ja, både muligheten for å dele bilder og stille spørsmål blir brukt, om enn ikke flittig. Og selv om utfallet av spørsmål av typen "Hvem synes du klarte seg best i partilederdebatten" gir seg selv på en KrF-side, så er det positivt at man søker å skape aktivitet som er unikt for denne siden.

Når det gjelder den øvrige informasjonen som partiet deler på Veggen, så handler det mye om å fortelle hva forskjellige KrF-politikere gjør og hva partiets politikk er på ulike felt. Naturlig nok. Partiet er nå inne i en meget spennende fase der man skal legge strategi og meisle ut politikk mot neste stortingsperiode 2013-2017. Sperregrensen er ikke langt unna, og de valgene KrF tar i den perioden som kommer nå, kan bli helt avgjørende for hvilken rolle partiet vil ha i det politiske landskapet i framtiden og for hvilken regjering vi får. Mange folk som er inne på KrFs side har sikkert synspunkter på dette, og jeg undrer meg noe over at ikke partiet bruker Facebook-siden i større grad til å invitere folk til å komme med synspunkter på denne viktige prosessen. Jeg tror at god bruk av sosiale medier generelt handler om at man i større grad ser på sine følgere/venner/lesere som likeverdige samtalepartnere.    

Kjedelige blogger
Gul er KrFs farge, og gult er hva som møter oss når vi kikker innom partiets nettside krf.no. Det første som slår meg er imidlertid at her er det veldig mange ansikter! I hovedstrømmen er bildene av de forskjellige politikerne godt synlige, mens de gule overskriftene under bildene gjør det verre å se hva sakene faktisk handler om ved et første øyekast. Nettsiden, slik den nå er utformet, skaper dermed et inntrykk av at politikertrynene er vel så viktig som selve sakene. Bør det ikke være omvendt?

Sakene i hovedstrømmen har et bra frekvensnivå, og det er et pluss at det går an å kommentere under sakene. Det viser at man ønsker å legge til rette for toveiskommunikasjon med sine lesere. Antallet kommentarer er dog beskjedent og indikerer trolig både at lesertallet ikke er veldig høyt, og at sakene som legges ut ikke klarer å engasjere leserne nok til at de skriver ned sine synspunkt.

Øverst på siden har KrF plassert et bilde av to barn og et annet bilde av to eldre mennesker. Dette skal illustrere at barn og eldre er partiets to hovedsatsingsområder. Under bildene heter det at «Et samfunn som er godt for barna, er godt for alle» og «Det skal være godt å bli gammel i Norge». Adjektivvariasjonen her er ikke veldig..eh..god. Men partiet viser i alle fall fram sine prioriteringer, selv om onde tunger hevder at KrF prioriterer mye til det meste hele tiden.

KrF har et system der hver stortingsrepresentant har fått tildelt sin partiblogg, her illustrert ved Møre og Romsdals Rigmor Andersen Eide.

Det viser at partiet mener at det er et poeng at alle deres fremste politikere ytrer seg på slike plattformer. Honnør for det. Bloggoppsettet virker imidlertid noe gammeldags. Frekvensen på bloggingen er ujevn, men generelt lav. Aktivitetsnivået hos leserne synes også å være beskjedent. Blogginnleggene bærer et visst preg av å være på en relativt kjedelig leserbrevform, selv om det finnes noen fine unntak. Dette tror jeg virker ekskluderende på mange av de som klikker seg inn der. Her er det ingen lenking, ingen illustrasjonsbilder, ingen dialog med leserne, lite personlighet og i grunn lite som spriter opp.

Dette tyder på at det store flertallet av KrFs politikere ikke synes å ha forstått noe særlig av bloggingens egenart. Partiets beste stortingsblogger, Kjell Ingolf Ropstad, er åpenbart ikke komfortabel med dette systemet og bruker konsekvent sin egen blogg til å ytre seg i stedet. Han har mye å lære bort til sine kolleger hva gjelder blogging.

Stort forbedringspotensial
KrF har et stort forbedringspotensial i sosiale medier. Partiet er pr i dag noe bakpå på dette feltet, men situasjonen er ikke håpløs. Både Facebook-siden, nettsiden og twitterkontoen har elementer i seg som tyder på at det finnes bra sosial mediekompetanse internt i partiet. Sett utenfra synes det å være slik at denne kompetansen er veldig ujevnt besatt og at slett ikke alle sentrale KrF-folk er enige om at de nye kanalene bør være et kommunikasjonsmessig satsingsområde for partiet. Her ligger en hovedutfordring.

La meg føye til at slike analyser som jeg for tiden gjennomfører, i samarbeid med Cecilie Staude, slett ikke er noen uttømmende totalvurdering av alt partier og partiledere gjør i sosiale medier. Vi kan bare ta for oss enkelte sider. Likevel tror jeg analysene gir en brukbar pekepinn på hvor partiene i dag står på området.

I så måte bør KrF innse at partiet har en vei å gå for å være bra posisjonert i sosiale medier inn mot valget i 2013.          

Partier i sosiale medier: Venstre

Venstre måtte nøye seg med 3,9 prosent og fattige to mandater ved stortingsvalget i 2009. Bl.a. fordi daværende partileder Lars Sponheim bommet på strategien. Denne høstens lokalvalg ble derimot en opptur for Norges eldste parti; 6,3 prosent var Venstres beste kommunevalgsresultat siden 1971.
Fordi den nye partilederen Trine Skei Grande er den første Venstre-lederen som har forstått sosiale medier og Venstre som parti har utviklet seg kraftig i sosiale medier de siste par årene? Nei, så enkelt er det definitivt ikke. Hovedforklaringene ligger andre steder.

Det er imidlertid ingen ulempe å beherske sosiale medier og betydningen vil øke mot valgene i 2013 og 2015. Kollega Cecilie Staude vurderte Skei Grandes bruk av sosiale medier i går. I dag skal jeg ta partiet hun leder i nærmere sosialt medieøyesyn.


Fin dialog på Twitter

About @Venstre

• 3,413Tweets
• 8,174Following
• 8,362Followers
• 303Listed

Venstre opprettet en konto allerede 3. juni 2008 og var med det nest først ute på Twitter av norske partier. I løpet av de drøye tre årene som har gått, har partiet i skrivende stund sendt ut 3413 tweets, fått 8362 følgere og havnet på 303 lister. Antallet følgere trenger ikke si allverdens, og vi bør huske at blant Twitters kvarte million registrerte norske brukere, så kan mikrobloggtjenestens elitistiske form føre med seg at Venstres velgere er noe overrepresentert der. Like fullt er det grunn til å tro at det faktum at lille Venstre er Twitters nest største parti målt i antall følgere, også er et produkt av at partiet tilfører de av oss som velger å følge det, noe.

Venstre, som oppdateres av @kjartana, @havrohansen og @venstrejck, har reell dialog med Twitter-folket. Spør man @venstre, så får man som regel svar. Og ofte også gode svar, samtidig som det framvises respekt for de som spør, tidvis ispedd en dose humor og selvironi. Vissheten om at det faktisk er mulig å få skikkelige svar fra partiet på Twitter, gjør det mer interessant å ha dem i twitterstrømmen. Ønsket om og viljen til å delta i samtaler, gjør at verdien av tilstedeværelsen øker fordi Venstre både tilfører og blir tilført noe på Twitter.
   

KnutFQ Knut Falk Qvigstad 

Skriver kronikk, tema: Kan livsgrunnlaget reddes uten systemkritikk? Er grønn vekst mulig? Hva mener @SVparti @Venstre og @Arbeiderpartiet?

@Venstre
@KnutFQ Tanken om grønn vekst er grunnlaget for mye av vår miljø- OG skattepolitikk:venstre.no/artikkel/21095

marteklouman Marte Klouman 

@ 

@ceciliestaude Ikke helt vitenskapelig, men jeg tror at @venstre ville gjort det betraktelig bedre om Elvestuen skiftet sveis. ;-) #tips

16 hours ago Favorite Retweet Reply

@VenstreVenstre
@marteklouman Nå har han jo fått seg en jobb, men ja, vi mener fortsatt at han bør klippe seg.@ceciliestaude

Når det gjelder de "vanlige" tweetene der partiet ikke besvarer henvendelser, så er omtrent halvparten av dem viet Trine Skei Grandes politiske virksomhet. De resterende handler om partiets og andre Venstre-politikers gjøren og laden. Informasjonen handler primært om hva som er partiets politikk på ulike områder, og det lenkes opp til både egne nettsider, til blogger og ulike medieoppslag. Denne type informasjon, spørsmål og diskusjon rundt partiets politikk bør være et kjerneelement i all politisk kommunikasjon. Venstres twitterkonto bidrar til realisering dette.

Samtidig kan det være grunn til å stille spørsmålstegn ved om såpass mange av de "ordinære" tweetene bør kobles til partilederen. Og Venstre kan også bli langt bedre på å invitere oss andre inn til diskusjon om Venstres politikk ved f.eks. å henge på et "Enig/uenig?" i slutten av noen av tweetene. Å "by litt mer på partiet" i form av en og annen tweet som kan gi oss små glimt inn i de indre prosessene i partiet, ville heller ikke vært av veien.

På det jevne på Facebook
Venstre har 6310 "likere" på Facebook. Det er flest av de fire små partiene på Stortinget (KrF, SV, Sp og V), men langt bak de tre store (Ap, H og Frp). "Vil du kommunisere direkte med Trine Skei Grande? Følg henne på Facebook!" Det var det første som møtte meg på Venstres "Vegg". En oppfordring som i følge Cecilie Staudes vurderinger, er noe misvisende all den tid Trine Skei Grande faktisk har heller liten direkte kommunikasjon med andre på Facebook, men kommuniserer primært ut i form av statusoppdateringer.

Det er flere diskusjoner av substansiell karakter på Venstres vegg. Diskusjonene bærer preg av at det stort sett er Venstre-folk som diskuterer med hverandre. Nå er Venstre riktignok kjent for å være et lite parti med usedvanlig mange ulike meninger under samme tak (Fritt etter Halfdan Hegtuns alter ego Even Brattbakken: "Jeg stemmer Venstre. Det samme gjør naboen. Så politisk sett står vi langt i fra hverandre"), men meningsytringene er like fullt ofte "heiing" på partiet eller representerer små nyanseforskjeller. At Venstre selv av og til deltar i diskusjonene i kommentarfeltene, bidrar til å heve diskusjonskvaliteten. Deltakelsen kunne gjerne vært oftere, og jeg savner at Venstre i enda større grad inviterer sine "likere" til innspill og deltakelse.

I likhet med de fleste FB-sider, så er oppdateringer på "Veggen" hovedaktiviteten. Venstre tar i liten eller ingen grad i bruk andre publiseringsverktøyer som spørreundersøkelser, bilder og videoer. Det gjør at Venstres side framstår noe ensidig i formen. Aktivitetsnivået er ellers noe ujevnt. Med fire sideadministratorer burde det være mulig å få til et jevnere og noe høyere nivå enn det som foreløpig eksisterer.

God digital møteplass. Informativ, men litt kjedelig nettside
Hva står Venstre for? Hvordan kan man delta i, og diskutere med, Venstre? Disse to spørsmåplene hadde jeg i bakhodet da jeg klikket meg inn på partiets nettside venstre.no. Spørsmål som jeg tror mange som søker inn på den siden også ønsker å få svar på. Venstres slagord "Folk først" er det første som møter oss. Og de fire temaene skole, miljø, småbedrifter og velferd er plukket ut som hovedsaker i headingen. Klikker man seg inn der, så får man en kort innføring i partiets synspunkter på disse temaene, samt videre lenker til partiets stortingsvalgprogram 2009-2013 for de som er interessert i ytterligere fordypning. Jeg synes dette er et oppsett som fungerer bra og som gir oss et godt svar på spørsmål en.
    

Deretter er saker under "Aktuelt" det største blikkfanget. Siste sak er fra 16.11 så oppdateringshyppigheten er ikke høy siste måned. Klikker man seg inn på sakene, så er de korte og handler stort sett om utspill som sentrale Venstre-folk kommer med. Disse nettsakene er kjedelige og telegramaktige å lese. De mangler gode vinkler og snert, og jeg tviler på om særlig mange lar seg friste til å lese dem. Når dette elementet utgjør en kjerne på partiets nettside, så synes behovet for oppspriting påtrengende.

"Diskuter på liberal.no" var en fane som fanget min interesse nesten øverst til høyre. Honnør til partiet for å invitere oss til diskusjon, men bør ikke denne invitasjonen utgjøre en mer framtredende plass på nettsiden? Liberal.no er Venstres digitale møteplass, og en rask titt sier meg at det fungerer bra som nettopp det.
 

   

Det vil føre for langt å vurdere bloggkvaliteten fra de ulike bidragsyterne. Men her ligger det åpenbart en god plan i bunn for nettstedet med partilederens blogg på toppen, deretter de mest kommenterte bloggene, så de mest anbefalte og de sist oppdaterte. I så måte belønnes de som skaper mest engasjement med økt synlighet. I følge partiets infosjef Steinar Haugsvær er målet med liberal.no å skape et "møtested for debatt og dialog og trekke inn egne medlemmer i kommunikasjon mot nye velgere". Venstre har her lykkes med å skape en slik møteplass, men det synes som om kommunikasjonen primært foregår mellom og inn mot medlemmene/kjernevelgerne, og i liten grad inn/ut til mulige nye velgere. Kanskje egner blogg seg best til nettopp å bygge interne relasjoner, men jeg tror likevel at politikere og partier bør evne å kommunisere også til andre enn "fansen" i alle kanaler - også i bloggene. I så måte har  liberal.no sitt største forbedringspotensial her.


Venstre er langt framme
Noen konkluderende poenger til slutt: Venstre er et lite parti med begrensende ressurser. Likevel ligger partiet langt framme i bruken av sosiale medier. Venstre er Norges beste parti på Twitter, og man har maktet å skape en digital møteplass i liberal.no som fungerer bra. Forbedringspotensialet er, etter min vurdering, størst på Facebook og nettsiden. Nettsiden er litt kjedelig, og aktivitetsnivået på Facebook til tider svakt.

Venstres hovedutfordring hva gjelder velgerne er at det er mange som liker partiet, men få som stemmer på det. Partiet har en liten kjerne, og deres velgere er generelt ikke veldig entusiastiske - de mobiliseres ofte sent ved valg. God bruk av sosiale medier kan være ett av flere midler for partiet til å møte denne hovedutfordringen ved at man bygger mer intern entusiasme og utvider kjernen, parallelt med at man bygger bedre relasjoner til mulige nye medlemmer og velgere. 

Velgermassen blir mer urban, får høyere utdanning og inntekt, og de liberale verdiene har bredere gjennomslag. Velgerstrukturelt er dette gode nyheter for Venstre fordi partiet scorer høyere her enn i andre velgergrupper. I et mer fragmentert medielandskap vil sosiale medier trolig få økt betydning inn mot valget i 2013. Det tror jeg er en fordel for partiet.

Så gjenstår det å se om Venstre klarer å ta vare på og omsette denne gode posisjonen til tellende resultat i form av et parti som legger sperregrensen på fire prosent godt bak seg. Etter mitt skjønn bør et liberalt, borgerlig sentrumsparti ha et potensial på 8-10 prosent. Kanskje mer. 

Det er opptil Venstre og partiets politikere om man klarer å utløse det potensialet.