SMS-en fra Apollo var tung å fordøye. Med flyavgang kl 6.50 betydde det at vi måtte møte på Gardermoen litt over kl 3. Men OK. Det var vekterstreik, man hadde da forståelse for at det kunne medføre litt ekstra kø og man risikerer jo bare ikke å komme for sent når man skal på en etterlengtet to ukers Syden-ferie.
Det var bare å få liv i seg selv, etter et par timers søvn, og deretter få liv i pjokken på tre år, få på seg noen klær, drasse med seg de tunge koffertene og komme oss til flyplassen. Kø gjennom sikkerhetskontrollen var det, men 3,5 timer var i overkant med margin, Apollo. For klokken var bare 4.30, vi var igjennom kontrollen og fortsatt var det over to timer til flyet gikk. Men man var positiv, selvsagt var man det. Det var mange fly å se på for den lille, og snart skulle vi jo opp i ett selv.
"Vi kjøre stoort fly".
Forventningene hadde bygget seg opp, og bygget seg opp, timene gikk og så var det omsider vår tur. Barneøynene var store, glade og lystne i det vi gikk ombord. Alle fant sine plasser, og kapteinen ruset motoren og ga gass. Og vi lettet... men den lille hadde allerede sovnet. Utladet av forventninger og lite søvn.
Lyset for setebeltene ble slukket og opp spratt flyvertinnene, klar for å servere oss passasjerer produkter, mat og drikke. De er jo der for oss. De har, som før, sikkert en pute og et pledd å avse til tre-åringen slik at han kan ligge litt bedre i flysetet sitt, tenkte jeg.
- Skal det være noe å drikke?
- Ja, tar en Pepsi. Kan vi få en pute og et teppe til den lille som akkurat har sovnet?
- Nei.
- Nei?
- Nei, vi har ikke det.
- Ikke? Jammen, i hyllen over her ligger det en stor pose full av puter og tepper (det hadde jeg nemlig sett da jeg lempet inn håndbagasjen).
- De er der bare i tilfelle noen blir syke.
- Så vi kan ikke få en pute og ett pledd?
- Nei.
Neivel.. Og kanskje en bagatell. Sønnen min sov jo for det. Det gikk godt an å bruke genseren min under hodet hans i stedet - som jeg hadde i håndbagasjen.
Men likevel så klarer jeg bare ikke avfinne meg med at det er en ubetydelig bagatell. For ærlig talt, Novair - hvorfor så smålig? Hvor mye koster det dere å dele ut en liten pute og et pledd til en håndfull barn som sover på deres flyvninger? Er det ikke å møte kundens behov det handler om for dere? Hva er dere verdt som selskap uten oss kunder? Dere delte ut pute og pledd før - hvorfor i all verden har dere sluttet med det?
I stedet for at jeg kommer hjem og skryter av Novair på bloggen min til mine lesere, og gir dere en positiv dose "Word of Mouth", så blir det i stedet denne negative bloggposten.
Hvorfor så smålige, Novair?
