Ny Støre-regjering kan
gi bra betingelser for de blå i 2023.
Vi
har lagt Stortingsvalget 2021 bak oss. Et flertall av velgerne ønsket et
maktskifte. Og de får et skifte. Det som så ut til å bli de nye makthaverne,
Ap, Sp og SV, satt og sonderte i Hurdal. Men SV valgte å bryte. De
fant ikke grunnlag for å forhandle videre om en regjeringsplattform. Miljøavstanden
virket å være det største problemet. Men også fordeling. SV så trolig at en slik
regjering hverken kom til å bli grønn eller rød nok for deres velgere.
Mindretallsregjering
Det betyr at vi trolig får en toparti-regjering av Ap og Sp. Det var Sps
primære ønske. Ap og Støre ville gjerne hatt med SV. Dels fordi det ville
innebåret et flertall. Og dels fordi Ap kunne ha sittet i midten i en slik
regjering og balansere. Samt en mer uoversiktelig parlamentarisk situasjon. Vi
får nå en mindretallsregjering i stedet for en flertallsregjering. Det betyr at
Stortinget får en viktig rolle også med tanke på maktpolitisk styring. Det er
slett ikke noe nytt i norsk politikk, det er flertallsregjeringer som har
utgjort unntakene. Det kan bli noen en del forsøk på slalåm framover.
Tegning: Egil Nyhus
Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.
12-8
statsråder?
I 2013 ble styrkeforholdet mellom H og Frp 27-16 i prosent. Det ga 11
statsråder til Høyre og sju til Frp. Forholdet mellom Ap og Sp er 26-14 i
prosent. Styrkeforholdet er mao. omtrent det samme. Det kan gi omtrent den
samme statsrådfordelingen, 11-7/12-8, litt avhengig av hvilken departementsstruktur
man velger. De tre som har forhandlet på vegne av Ap, skal alle trolig inn i regjeringen: Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik og Bjørnar Skjæran. Mens av de tre som forhandlet for Sp, ser det ut til å bli Trygve Slagsvold
Vedum og Sigbjørn Gjelsvik inn, mens den tredje, Marit Arnstad, trolig fortsetter på Stortinget som parlamentarisk leder. Ut over disse sikre kortene, virker folk som Ingvild Kjerkol og Anniken Huitfeldt opplagte for Ap, mens Ola Borten
Moe er det samme for Sp.
Ut over disse er det ikke all verdens med helt åpenbare kandidater, men folk som Lene
Vågslid, Masud Gharahkhani, Anette Trettebergstuen, Marte Mjøs Persen, Espen
Barth Eide, Cecilie Myrseth (Ap) og Anne Beathe Tvinnereim, Kjersti Toppe, Jenny Klinge, Sandra Borch, Emilie Mehl og Geir
Pollestad (Sp) er verdt å nevne. Det finnes selvsagt også noen andre. I tillegg
til at det kan dukke opp en eller to overraskelser utenfra. Men i hovedsak ser
det ut til å gå i retning trygge valg. Så får vi se om det blir for grått eller
om de kan overraske positivt. Ap vil nok sette en del inn på å få statsminister,
utenriks, arbeid, skole, helse, miljø, kultur og utvikling. For Sp er det
viktig å få finans, landbruk, kommunal og samferdsel. Og så må de
slåss om bl.a. justis, næring, olje, forsvar og fisk.
For Ap blir det viktig å konkretisere hva de legger i valgkampens slagord om at
det «nå er vanlige folks tur». Trolig vil de bl.a. senke skattene litt for de
som tjener under 750 000 og øke for resten. For Sp blir det viktig å konkretisere
hva deres motstand mot sentralisering egentlig består av. Trolig ligger bl.a.
Viken og Troms og Finnmark tynt an.
To i venstreopposisjon
Med mindre SV på en eller annen måte kommer seg tilbake til forhandlingsbordet,
så vil denne nye regjeringen få to partier i opposisjon til venstre for seg; SV
og Rødt. Begge kommer nok til å høre fra seg når de mener regjeringen gjør for
lite for å redusere de sosiale forskjellene. En utfordring for Støre og co blir
derfor å gå såpass langt i utjevningspolitikken at rommet for venstreopposisjon
blir begrenset slik at SV/Rødt ikke vil vokse ytterligere. Og samtidig ikke dra
til med for store skatteøkninger og dreie for hardt mot venstre slik at
velgerlandskapet åpner seg totalt for opposisjonspartiene Høyre og/eller Frp. Å
finne denne balansen blir en nøkkel. Et problem for SV og Rødt blir at de må
slåss om venstreopposisjonsrommet. Men den av de to som får det best til, kan
gå gode tider i møte.
Ser vi på erfaringene fra de seneste regjeringsskiftene, så har nye regjeringer
fått omtrent ett år på seg før motbakken har meldt seg på målingene. Den første
virkelige testen på om Ap+Sp-prosjektet kan bli noe mer enn et fireårig
opplegg, kan derfor komme neste høst. Da skal deres første, eget budsjett
legges fram. Og deretter går vi inn mot et lokalvalg i 2023 der nye, nasjonale
vinder kan komme til å blåse. I 2007, som 2023-valget kan få en viss parallell
til, var det først og fremst SV som fikk svi. Ap og Sp holdt stangen brukbart.
Får Sp SVs rolle denne gang?
Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.
Kan Frp gjeninnta Høyres rolle?
I den forrige rødgrønne perioden, 2005-13, var det Frp som var det klart
største opposisjonspartiet i de fire-fem første årene, før Høyre tok over og
ble klart ledende inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget 2013. Finanskrisen
2008-09 var ikke gunstig, sett med Frps øyne, de mistet mye kraft da velgerne i
økende grad etterspurte ansvarlig økonomisk styring. Mens det derimot var bra
for Ap og H. Selv om det også var andre faktorer som lå bak Frps fall fra 2009
til 2013. 22. juli 2011 bl.a. Nå er det Høyre som er klart størst. Kommer vi
til å se en motsatt utvikling der Høyre vil være størst i noen år før
forspranget utlignes og Frp atter går forbi igjen? Det er mulig, selv om det er
langt fram dit.
Høyres opposisjonsvei
Både Høyre og Frp vil trolig være nærmest rendyrkede opposisjonspartier i de to
årene som kommer. Begge vil stort sett være borte fra makt både nasjonalt,
regionalt og lokalt. Selv om Ap og Sp kan komme til å søke støtte hos de blå i
enkeltsaker, så er det mest naturlig for dem å først gå til de partiene som har
bidratt til at de kom i regjeringsposisjon og da særlig SV. Hvilken strategi de
velger, hvilke saker som kommer på agendaen og hva slags politikk regjeringen fører,
blir viktige faktorer for partienes videre utvikling.
Får Sp gjennomslag for å reversere deler av de reformene som de blå har
igangsatt og gjennomført, så kan det være fristende av Høyre å stemple dem som
en «reverseringsregjering» som bryter ned mye av det de selv bygget opp.
Samtidig er det en risiko for Høyre å minne velgerne i for stod grad på hva som
skjedde da de satt i regjering. Fordi velgerne stemte dem jo ut til slutt og sånn
sett ikke nødvendigvis bør påminnes perioden altfor mye. Derfor er det viktig
for partiet at de også utvikler politikk og peker ut et nytt og alternativt
politisk prosjekt som de kan utfordre den nye regjeringen på. Om det er
innenfor helse, skole, økonomi eller annet, blir det opptil partiet å vurdere.
Men skulle den nye regjeringen vise seg å bli upopulær, så vil Høyre kunne
hente en del gratis på at de, i alle fall i øyeblikket, framstår som den beste
garantisten for et borgerlig alternativ. Selv om det i øyeblikket er høyst
uklart hva alternativet kommer til å bestå av.
Erna Solberg har sagt at hun ønsker å lede partiet også framover, jeg tror vi
får høre andre toner snart og vil bli overrasket om hun er partiets leder ved
lokalvalget 2023 og ikke minst ved stortingsvalget 2025. Tina Bru er nok den
som ligner henne mest i væremåte, men lederskiftet kan komme litt i tidligste
laget for henne. Ine Eriksen Søreide er i generasjonen mellom Solberg og Bru og
slik sett en mer «naturlig» arvtaker. Utfallet er dog ikke gitt. Henrik Asheim
er en mulig joker.
Frp i friere dressur
Frp har vært ute av regjering i et par år, og står slik sett enda friere enn
Høyre, til å kunne fronte rendyrket opposisjonspolitikk. Det burde passe folk
som Sylvi Listhaug, Carl I. Hagen, Per-Willy Amundsen og Christian
Tybring-Gjedde utmerket. Samtidig finnes det mer moderate og liberale stemmer
som Ketil Solvik Olsen, Hans Limi, Roy Steffensen, Sivert Bjørnstad og Helge
Andre Njåstad som vil nyansere bildet.
Hvordan partiet skal balansere de indre
motsetningene mellom de nasjonale og liberale, har nærmest vært et evig
spørsmål i partiets historie. Situasjonen tilsier at de førstnevnte nå kan få
vind i seilene og dreie partiet i mer innvandringskritisk og nasjonalpopulistisk
retning. Med Sp i regjering er det nå også muligheter for at partiet kan overta
Sps opposisjonsrolle som anti-elitistisk og maktkritisk, altså ikke helt ulikt
slik Frp var før i tiden.
Får Frp til dette, så kan vi komme til å se vekst
allerede ved 2023-valget. Et problem som Frp må løse er imidlertid hvordan de
skal klare vinne framgang i tider der deres beste velgersak, innvandring, mer
eller mindre er ute av dagsorden – som nå. Samferdsel, eldreomsorg og til dels
skatt har vært deres beste alternative kort tidligere. Det kan kanskje bli det
igjen, men partiet har i alle fall her en nøkkelutfordring å løse.
Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.
Liberalt sentrumsrom?
Velgerne mener Venstre bør ha en plass i det politiske landskapet. Dreier Frp i
nasjonal retning og Høyre i retning høyre, så kan det, i alle fall i teorien,
åpne seg et fint rom for et liberalt sentrumsparti. Partiet lyktes ganske bra i
starten av den foregående rødgrønne perioden og gjorde et godt lokalvalg i
2007, men man falt tilbake inn mot 2009 og havnet under sperregrensen den gang.
Hvis MDG blir den ledende opposisjonskraften på miljø, Frp på maktkritikk og H det
førende borgerlige helhetspartiet, så blir det jo et spørsmål hva som blir
igjen til Venstre å drive opposisjonspolitikk på.
En annen strategisk faktor er
om Venstre fortsatt skal stå på sitt borgerlige retningsvalg og dyrke
motsetningene til den rødgrønne regjeringen, eller om man skal gå i motsatt
retning og jobbe for å posisjonere seg for en mulig Ap+sentrum-variant etter
2025-valget. Med tanke på at de rødgrønne kaster ut en regjering som V var en
del og som de likte seg i, så virker det mest naturlige at man sverger til det
første, i alle fall på kort sikt. Det er forøvrig ikke nok at Ap+Sp-regjeringen
går til Venstre alene for flertall, de vil da mangle ett mandat.
Bredde eller mer MDG-ensak?
MDG sitter i etterkant av valget med to store spørsmål: Hvorfor stemmer ikke
flere «miljøvelgere» på oss? Hvorfor gjør vi det mye bedre ved lokalvalg enn
stortingsvalg? Svaret kan ligge i den sterke ensaksorienteringen som velgerne
oppfatter at partiet har. Fordi rendyrkede miljøvelgere er begrenset i antall,
og en god del som MDG har i sitt velgerpotensial, også vektlegger andre saker
enn miljø. Her kan derfor SV og V beite bra hos velgere som MDG håper å nå. En
hypotese mht. til den klart negative differansen mellom lokalvalget og stortingsvalget
kan være at mange velgere syns det er ok å slippe til miljøradikale i
kommunestyrer og fylkesting, men at det sitter lenger inne når det gjelder
storting og regjering. Altså jo mer makt, alvor og helhet, jo færre MDG-stemmer.
Strategisk blir det en betydelig utfordring hvorvidt man skal beholde og
kanskje endog forsterke ensaksfokuset, eller søke å bredde partiet noe mer ut.
Selv om valgresultatet sånn i hovedsak var en skuffelse for partiet, så går
partiet fra å ha kun en til tre representanter på Tinget. At Une Bastholm får
med seg Lan Marie Berg og Rasmus Hansson gir partiet bedre markeringsmuligheter
framover. I tillegg er man synlige i maktposisjoner i mange storbyer, ikke
minst Oslo, noe som gjør at partiet definitivt bør regnes med i tiden som
kommer. Siden SV ser ut til å havne utenfor gjør det Støre-regjeringens miljøprofil
svakere. Det kan gagne MDG i den forstand at det tydeliggjør motsetningen og
forsterker partiets retorikk om at disse partiene er «grå». MDG har allerede
tatt initiativ til at de sammen med SV og V skal utgjøre en «miljøblokk» på
Tinget i årene som nå kommer.
Ullstein overtar KrF?
KrF må på kort sikt avklare hvem som skal lede partiet. Ledervalget kan også
bli en form for nytt retningsvalg. De to kandidatene det står mellom, Olaug
Bollestad og Dag Inge Ulstein, stod på hver sin side i 2018. Bollestad var
«blå» og Ulstein «rød». Nå er nok begge først og fremst gule, men den relativt
nære historien tar de nok med seg en stund til. Bollestad er mer folkelig og kvinne – noe som taler til hennes fordel. Ulstein er
yngre og virker stå klart sterkest utenfor Rogaland. Det ser derfor ut til å gå i retning Ulstein. Av folk utenfor Stortinget, så blir folk som Hans Olav
Syversen, Ida Lindtveit Røse og Truls Olufsen-Mehus nevnt. Argumentet om at
partiet bør ha en leder som sitter på Stortinget er nok såpass tungtveiende at
ingen av dem har realistiske muligheter.
På lengre sikt må KrF løse sin nøkkelutfordring med manglende velgerappell ut
over egne rekker. Målingene tyder på at KrF oppnådde ganske høy lojalitet
(rundt 70 prosent) og vant noen få tusen velgere fra H og Frp, men tapte noen få
tusen velgere til Ap og Sp. Ut over det er det knapt velgerbevegelser å spore
hverken til eller fra partiet. I sum ble det for tynt til å holde sperregrensen
unna.
KrF er på mange måter litt der de var før retningsvalget i 2018. Skal man
dyrke særpreget mht. abort, bioteknologi, familie osv. og velge borgerlig også
ved neste regjeringskorsvei, skal man dempe særpreget og søke i retning venstre
og den nye rødgrønne regjeringen eller skal man satse på å balansere og finne
igjen den gule veien i mellom der et eller annet sted. Sammen med Venstre kan KrFs
tre mandater bli maktpolitisk interessante for Støre-regjeringen. Noe som kan
være både en fordel og en ulempe. En fordel fordi det sikrer partiet synlighet
i minst fire år til og fordi man fortsatt kan få gjennomslag politisk. En
ulempe fordi man får mindre tid til å bygge seg opp i «fred og ro» i
opposisjon.
Pasientfokus kan vippe
Av de andre partiene, så knytter det seg spenning til hvordan Irene Ojala skal
markere Pasientfokus på Tinget. Det meste tyder pr. nå på at det kommer til å
bli med denne perioden, ikke helt ulikt forrige gang det kom en lokal
Finnmarks-liste inn; Anders Aune og «Framtid for Finnmark». Men hun har jo et
momentum nå der både lokale medier og riksmedier er interessert i hva hun har
tenkt å utrette i nasjonalforsamlingen. Et maktpolitisk poeng er at hennes
mandat kan bli avgjørende hvis Støre søker til V eller Rødt for støtte. Da blir
hun den som kan skaffe flertallet.
Reduseres Demokratene-rommet?
Demokratene viste gjennom et godt lokalvalg i 2019 og at de klarte å bikke en
prosent ved høstens stortingsvalg, at det finnes det visst velgermarked til
høyre for Frp. Men med et Frp som er på vei tilbake til sin tradisjonelle
opposisjonsrolle, så spørs det om ikke rommet for Demokratene vil reduseres i
tiden som kommer.
For øvrig virker det som både Pensjonistpartiet, Partiet De Kristne og
Liberalistene forblir kun marginale størrelser i landskapet vårt. PDK maktet
dog å gå litt fram ved årets valg og få over 10 000 stemmer, tross KrFs
dreining i blå retning – hvilket tyder på at mange PDK-velgere fortsatt anser
KrF for å være for liberale og «venstrevridde» til at de vurderer
overgang.
Langt fram for INP, Sentrum og
Helsepartiet
Ei heller Helsepartiet, Industri- og Næringspartiet og Sentrum slo særlig til
ved valget. Helse ble ikke en av valgets hovedsaker, til tross for at vi er i
en pandemi. Men Pasient-fokus suksessen gir Helsepartiet et visst håp om at det
ligger mer potensial på feltet enn partiet foreløpig klarer å hente ut. Og man
bør ikke kimse av de 8 000 stemmene som Sentrum oppnådde og de 10 000 som
INP fikk. Begge var helt nystartede partier, og det tar tid å bygge opp noe
landsomfattende som begge har ambisjoner om å få til.
Klarer man å holde på
mange av disse, og samtidig appellere til nye ved neste korsvei, så er man et
stykke på vei. Jeg sliter dog med å se hva som skal løfte Sentrum til mye
større høyder så lenge partiprofilen er såpass uklar. INP har en skarpere
profil og vil kunne få et enda bedre rom hvis det går mot avvikling av
oljeindustrien, men her vil Frp stå klare til å fange opp velgere som er
misfornøyd med denne utviklingen. Dessuten vil motsetningene til den «gamle
industrien» komme mindre klart fram når SV ikke blir med i regjering.
Rødgrønt tidsvindu
Den rødgrønne valgseieren 2021, og maktskiftet, gir H, men kanskje særlig Frp,
bedre muligheter for vekst ved 2023-valget. Men vi bør også se opp for både SV,
R, V og MDG.
De rødgrønne, i den grad det er en brukbar betegnelse, har nå et tidsvindu på
ett år der de får en gyllen mulighet til å sette sitt preg på
samfunnsutviklingen der de både har makten nasjonalt, regionalt og lokalt. SVs
utmarsj, før de kom inn, medfører at samarbeidet fikk en skjev start.
Så det gjelder for dem å bruke den tiden godt.
Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.
