Kilde: NRK
Hvis målestokken er forrige stortingsvalg, har årets stortingsvalg tre vinnere: Høyre, Venstre og MDG. Og fem tapere: Rødt, SV, Ap, Sp og Frp.
Høyre har gjort sitt beste valg siden 1985. Partiet har nytt godt av at de har framstått som den beste garantisten for å stable et borgerlig styringsalternativ på beina. Ønsket om noe annet enn rødgrønt styre har trumfet det meste annet for mange velgere ved dette valget, og det har særlig kommet Høyre til gode. Partiet har også lyktes med sin retoriske omlegging i å snakke mer om mennesker og mindre om milliarder. Det har gjort det lettere å stemme Høyre for de lilla velgerne som står mellom Høyre og Ap. Høyre vant valget allerede før den hektiske valgkampinnspurten siste måned, fordi de har appellert godt til velgerne i de 3 årene og 11 månedene som gikk før sluttfasen. I dag må man kjempe for velgerne sine hver dag.
Venstre feiret valget som en seier og har grunn til det. Å komme seg over sperregrensen med brukbar margin og få en stortingsgruppe av en viss størrelse, er en stor oppmuntring for et parti som bare har hatt to representanter i foregående periode. I likhet med de to andre seierherrene, Miljøpartiet De Grønne og Høyre, appellerer Venstre godt til den urbane middelklassen. Dette er velgere med høy utdanning og høy/middels inntekt, bosatt i byer og tettsteder. Velgere som det blir stadig flere av. MDG fikk sitt nasjonale gjennombrudd, selv om det ble et stykke opp til sperregrensen. Flere års god jobbing med organisasjon, paret med en miljøbris, ga omsider resultat. Jeg tror MDG nå kan ha skaffet seg en plattform som gjør at de vil bli en størrelse å regne med i mange år framover.
Det finnes lyspunkt for de fem partiene som tapte valget. Ap kan glede seg over at de fortsatt er største parti og at de nok en gang klarte å mobilisere bra i sluttfasen av valgkampen. Men resultatet er like fullt partiets nest svakeste i moderne tid. Budskapet om stø kurs holdt ikke, og det virket ikke å skremme velgerne om den blå faren. Inn mot valget 2017 må partiet utarbeide noen ideer og visjoner som kan peke ut over alt det pragmatiske som partiet står for. Noe som kan skape ny entusiasme.
SV lå, i følge meningsmålingene, an til å komme seg opp på 5-tallet. Men i stedet ble det en dramatisk kamp mot sperregrensen, noe som igjen viser partiets hovedproblem: Illojale velgere. SV var 1 600 stemmer unna fallet utfor sperregrensestupet, og må være sjeleglade for at de berget seg over og kom inn med en stortingsgruppe, i stedet for bare Heikki Holmås. Partiledelsen, med Kristin Halvorsen i spiss, har gjennom åtte i regjering og med åpne øyne, kjørt SV-skuta så nær bunnen som det er mulig å komme. Med seks dårlige valg på rad bak seg, vil partiet nå ha svært godt av å rendyrke egen profil og bygge seg opp fra opposisjon. Konkurransen med MDG og Rasmus Hansson, om miljøvelgerne, blir interessant i den perioden som ligger foran oss.
Den andre regjeringskollegaen, Sp, klarte seg noe bedre enn SV fordi deres grunnfjell er større. Men resultatet er partiets dårligste i historien. Velgerstrukturene går i mot partiet og hvordan Sp orienterer seg framover, blir et nøkkelspørsmål. De som ønsker fortsatt samarbeid mot venstre står mot de som ønsker at partiet skal trekkes mer i retning sentrum/høyre. Trolig kommer Navarsete til å trekke seg i løpet av kommende stortingsperiode, og om etterfølgeren blir Marit Arnstad eller Ola Borten Moe vil bli spennende. Det taler til Arnstads fordel at hun sitter på Tinget.
Siv Jensen var euforisk på valgnatten. Euforien bør ses i lys av to ting: Frp fryktet at dette ville gå mye verre. Og hun og partiet er nå på vei inn i regjering, noe som er hennes livsprosjekt. Men nøkternt sett er valgresultatet en bekreftelse på at tiden er skrudd tilbake til perioden 1997-2001 da Frp lå på omtrent disse opinionsnivåene. Gullalderen 2005-2009 da Frp så ut til å kunne ta posisjonen som det klart største partiet på borgerlig side, er borte. Denne realitetssjekken er det avgjørende at partiets folk innser i de viktige regjeringsforhandlingene som de nå går inn i. Det er store forventninger blant partiets velgere om hva man kan få til, forventninger som ikke en lillebror kan innfri. For ikke å "gå på en SV", så må partiets seire dyrkes og man må klare å vise utad at det faktisk utgjør en forskjell at Frp er i regjering. Å samtidig vinne gehør for at kompromisser og tap er nødvendig for å få til noe i koalisjon, er en krevende oppgave, en oppgave som det blir uhyre interessant å se hvordan partiet mestrer.
Rødt? Nok en gang gikk det skeis. SVs åtte år i regjering har skapt et venstreopposisjonelt tomrom. Når Rødt heller ikke denne gang lyktes med å utnytte dette tomrommet, er det veldig vanskelig å se hvordan de skal få det til. Deres historiske sjanse virker å være kastet bort.
Hva med KrF? Valget ble hverken eller. Mange i partiet er sikkert ok fornøyd med at man ikke gikk ned. Men valget i 2009 var KrF-historiens svakeste, og en reprise av dette er i grunn ikke så mye å glede seg over. Det vil nok bli i overkant krevende å være minipartner i en blå regjering, en oppgave som gjør at Hareide og co vil tenke seg om minst en gang før de evt. går løs på.
Valgdeltakelsen ble 78 prosent. Det er en framgang, og vi må tilbake til 1993 for å finne en like høy deltakelse. Jeg tror deltakelsen har steget av tre årsaker: Årets valgkamp har gitt stort rom for partienes egenmarkinger noe som har gjort at de fleste partiene har vært bra på å mobilisere "sine egne". Altså de som stemte på partiet sist. Dernest har de to styringsalternativene vært klarere nå enn de var i 2009. Det har særlig mobilisert de borgerlige velgerne. I tillegg tror jeg deltakelsen blant unge har økt. 22. juli kan ha bidratt til en politisk bevisstgjøring blant de unge av varig karakter.
Høyre har gjort sitt beste valg siden 1985. Partiet har nytt godt av at de har framstått som den beste garantisten for å stable et borgerlig styringsalternativ på beina. Ønsket om noe annet enn rødgrønt styre har trumfet det meste annet for mange velgere ved dette valget, og det har særlig kommet Høyre til gode. Partiet har også lyktes med sin retoriske omlegging i å snakke mer om mennesker og mindre om milliarder. Det har gjort det lettere å stemme Høyre for de lilla velgerne som står mellom Høyre og Ap. Høyre vant valget allerede før den hektiske valgkampinnspurten siste måned, fordi de har appellert godt til velgerne i de 3 årene og 11 månedene som gikk før sluttfasen. I dag må man kjempe for velgerne sine hver dag.
Venstre feiret valget som en seier og har grunn til det. Å komme seg over sperregrensen med brukbar margin og få en stortingsgruppe av en viss størrelse, er en stor oppmuntring for et parti som bare har hatt to representanter i foregående periode. I likhet med de to andre seierherrene, Miljøpartiet De Grønne og Høyre, appellerer Venstre godt til den urbane middelklassen. Dette er velgere med høy utdanning og høy/middels inntekt, bosatt i byer og tettsteder. Velgere som det blir stadig flere av. MDG fikk sitt nasjonale gjennombrudd, selv om det ble et stykke opp til sperregrensen. Flere års god jobbing med organisasjon, paret med en miljøbris, ga omsider resultat. Jeg tror MDG nå kan ha skaffet seg en plattform som gjør at de vil bli en størrelse å regne med i mange år framover.
Det finnes lyspunkt for de fem partiene som tapte valget. Ap kan glede seg over at de fortsatt er største parti og at de nok en gang klarte å mobilisere bra i sluttfasen av valgkampen. Men resultatet er like fullt partiets nest svakeste i moderne tid. Budskapet om stø kurs holdt ikke, og det virket ikke å skremme velgerne om den blå faren. Inn mot valget 2017 må partiet utarbeide noen ideer og visjoner som kan peke ut over alt det pragmatiske som partiet står for. Noe som kan skape ny entusiasme.
SV lå, i følge meningsmålingene, an til å komme seg opp på 5-tallet. Men i stedet ble det en dramatisk kamp mot sperregrensen, noe som igjen viser partiets hovedproblem: Illojale velgere. SV var 1 600 stemmer unna fallet utfor sperregrensestupet, og må være sjeleglade for at de berget seg over og kom inn med en stortingsgruppe, i stedet for bare Heikki Holmås. Partiledelsen, med Kristin Halvorsen i spiss, har gjennom åtte i regjering og med åpne øyne, kjørt SV-skuta så nær bunnen som det er mulig å komme. Med seks dårlige valg på rad bak seg, vil partiet nå ha svært godt av å rendyrke egen profil og bygge seg opp fra opposisjon. Konkurransen med MDG og Rasmus Hansson, om miljøvelgerne, blir interessant i den perioden som ligger foran oss.
Den andre regjeringskollegaen, Sp, klarte seg noe bedre enn SV fordi deres grunnfjell er større. Men resultatet er partiets dårligste i historien. Velgerstrukturene går i mot partiet og hvordan Sp orienterer seg framover, blir et nøkkelspørsmål. De som ønsker fortsatt samarbeid mot venstre står mot de som ønsker at partiet skal trekkes mer i retning sentrum/høyre. Trolig kommer Navarsete til å trekke seg i løpet av kommende stortingsperiode, og om etterfølgeren blir Marit Arnstad eller Ola Borten Moe vil bli spennende. Det taler til Arnstads fordel at hun sitter på Tinget.
Siv Jensen var euforisk på valgnatten. Euforien bør ses i lys av to ting: Frp fryktet at dette ville gå mye verre. Og hun og partiet er nå på vei inn i regjering, noe som er hennes livsprosjekt. Men nøkternt sett er valgresultatet en bekreftelse på at tiden er skrudd tilbake til perioden 1997-2001 da Frp lå på omtrent disse opinionsnivåene. Gullalderen 2005-2009 da Frp så ut til å kunne ta posisjonen som det klart største partiet på borgerlig side, er borte. Denne realitetssjekken er det avgjørende at partiets folk innser i de viktige regjeringsforhandlingene som de nå går inn i. Det er store forventninger blant partiets velgere om hva man kan få til, forventninger som ikke en lillebror kan innfri. For ikke å "gå på en SV", så må partiets seire dyrkes og man må klare å vise utad at det faktisk utgjør en forskjell at Frp er i regjering. Å samtidig vinne gehør for at kompromisser og tap er nødvendig for å få til noe i koalisjon, er en krevende oppgave, en oppgave som det blir uhyre interessant å se hvordan partiet mestrer.
Rødt? Nok en gang gikk det skeis. SVs åtte år i regjering har skapt et venstreopposisjonelt tomrom. Når Rødt heller ikke denne gang lyktes med å utnytte dette tomrommet, er det veldig vanskelig å se hvordan de skal få det til. Deres historiske sjanse virker å være kastet bort.
Hva med KrF? Valget ble hverken eller. Mange i partiet er sikkert ok fornøyd med at man ikke gikk ned. Men valget i 2009 var KrF-historiens svakeste, og en reprise av dette er i grunn ikke så mye å glede seg over. Det vil nok bli i overkant krevende å være minipartner i en blå regjering, en oppgave som gjør at Hareide og co vil tenke seg om minst en gang før de evt. går løs på.
Valgdeltakelsen ble 78 prosent. Det er en framgang, og vi må tilbake til 1993 for å finne en like høy deltakelse. Jeg tror deltakelsen har steget av tre årsaker: Årets valgkamp har gitt stort rom for partienes egenmarkinger noe som har gjort at de fleste partiene har vært bra på å mobilisere "sine egne". Altså de som stemte på partiet sist. Dernest har de to styringsalternativene vært klarere nå enn de var i 2009. Det har særlig mobilisert de borgerlige velgerne. I tillegg tror jeg deltakelsen blant unge har økt. 22. juli kan ha bidratt til en politisk bevisstgjøring blant de unge av varig karakter.
