Sosial mediefomling

Romerikes Blad har gitt meg en valgspalte. I dag blir den brukt til å si noe sosiale medier generelt og politikere spesielt. Setter den inn under her. Takk til Cecilie Staude for god hjelp og inspirasjon!

Veien ut av sosial mediefomling

Politikere fomler på Facebook, Twitter og blogg. I likhet med mange av oss. Men etter hvert som vi blir flinkere til å bruke kanalene, vil vi se at de er mer nyttige. 

Sosiale medier er noe nymotens greier. Så nymotens at vi for få år siden ikke hadde hørt om noe av dette. Likevel er det forbløffende hvor fort de har blitt en del av manges hverdag. For de ivrigste, meg selv inkludert, er det i dag nesten umulig å huske hvordan livet var før sosiale medier. Hva brukte vi tiden på?

 Facebook har blitt den største kanalen med over 2,5 millioner norske brukere.  Om lag 300 000 har en blogg og over 200 000 er på mikrobloggtjenesten Twitter. Tallene øker i takt med stigende erkjennelse av at de nye mediekanalene skaper fine rom for kommunikasjon på nye måter. Men de nye sosiale mediene er både mangfoldige og uoversiktelige, noe som kan gjøre det utfordrende å forholde seg til dem. Jeg har ofte stilt meg spørsmål av typen: Hvor personlig bør man være? Er det greit å legge ut familiebilder som perifere bekjentskaper kan se? Hvor går grensen mellom det offentlige og det private? Bør jeg tillate anonyme kommentarer på bloggen min?

Noe av årsaken til sosiale mediers suksess, ligger i en form for aktiv livsspeiling. For det er nettopp i smørja av personlighet, hverdagstrivialiteter, underholdning og substans at vi møter andre mennesker – enten vi kommuniserer ansikt til ansikt, i telefon eller i nettsamfunn. Den raske informasjonsspredningen i sosiale medier skaper også et enormt mobiliseringspotensial. Et potensial som ble hentet ut til praktfullhet mandag 25. juli da flere arrangementer til støtte for terrorofrene, samlet hundretusener av mennesker etter private initiativ på Facebook. Ondskap ble slått tilbake av roser, tog og musikk. Det ble skapt et samhold og oppslutning om demokratiske grunnverdier på tvers av vanlige skillelinjer mellom partier og mennesker. Det var Norge på sitt beste. 

For bedrifter kan et slikt potensial brukes til å bygge bedre relasjoner til kundene. Sportstøyprodusenten Stormberg er kanskje det fremste norske eksemplet på en suksessbedrift som gjennom åpen innovasjon aktivt bruker sosiale medier til produktutvikling. For politikere gjelder det å møte velgerne der de er. Det innebærer at politikerne i økende grad må se velgerne som aktive og likeverdige samtalepartnere. Den reelle dialogen må trenge noe av den enveisorienterte kommunikasjonen til side. Dette sitter langt inne for mange politikere. KrF-leder og Akershus-representant Knut Arild Hareide (@KAHareide) svarer for eksempel aldri på spørsmål Twitter. Han er slett ikke alene.   


“Heldigvis” for disse er ikke sosiale medier foreløpig så veldig viktig for velgernes stemmegivning. Kun åtte prosent besøkte en politikerblogg eller en Facebook-side før valget i 2009, viser ferske forskningstall fra boken “Det politiske landskap” (Bernt Aardal red.). Men andelen kommer til å øke ved årets valg og i kommende valg.

Derfor, til hjelp for meg selv, og kanskje også for andre, deriblant politikere, tok jeg kontakt med en av Norges fremste eksperter på sosiale medier; høyskolelektor Cecilie Staude ved Handelshøyskolen BI. Over en kaffekopp satte vi opp følgende fem råd til hvordan vi kan komme oss bort fra fomlingen:

1. Inviter til dialog og delta selv.
2. By på deg selv innenfor den grensen du er komfortabel med.
3. Velg kvalitet i relasjonene framfor kvantitet.
4. Vær bevisst og unngå at utenksomhet bestemmer hvordan du oppfattes.
5. Behandle dine følgere høflig og tilfør dem verdi fordi de har valgt å følge deg.