fredag 9. april 2021

MDG møter motgang

Lan Marie Berg kan bli Miljøpartiet De Grønnes eneste stortingsrepresentant de kommende fire årene.


Det har sett bra ut for MDG en god stund. Partiet fikk nesten sju prosent ved lokalvalget i 2019. Deriblant hele 15 prosent i Oslo og forlenget byrådsmakt. Miljø og klima har blitt en stadig viktigere sak i velgernes øyne, parallelt med at MDG har styrket sitt sakseierskap på feltet. Men det stoppet opp midt på 5-tallet i 2020, og pilene peker nå i gal retning og er en kime til bekymring for helgens landsmøtedelegater. Velgerlojaliteten faller og den positive velgerutvekslingen med andre partier er i sum synkende.

Dette er analysebrev nr 13 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.


Tre forklaringshypoteser til MDG-motbakken
1. Korona gjør at miljø kommer lenger ned på nyhetsagendaen. Det er tøffere å «komme på» med miljøsaker.

2. MDGs sterke ensakspreg kan være en styrke fordi det gjør strategi og politikk tydeligere å forholde seg til. Men det kan også være en svakhet når en ønsker nå fram til velgere som legger flere saker til grunn for sin stemmegivning. Kanskje straffer velgerne MDG litt for ensakspreget pt. En del venstreorienterte MDG-sympatisører kan tenke at SV og Ap har bedre politikk på andre felt og en ok miljøpolitikk. Og tilsvarende på høyresiden med V og H.      
  
3. Tiden før et stortingsvalg gir gjerne mer tradisjonell blokkorientering og mer fokus på regjeringsalternativer. Dette kan være ugunstig for et parti som søker å være blokkuavhengig. Det er enklere for MDG ved lokalvalg.   
 
Mislykkes «Akershus-grepet» på nytt?
MDG ligger i øyeblikket på et snittnivå på 3,6 på mars-målingene. På mine nedbrutte tall holder dette til ett greit mandat i Oslo (Lan Marie Berg) og ett usikkert mandat i Akershus (Une Bastholm).

MDG har gjort det samme grepet som de mislyktes med i 2017; flytte sin partileder fra Oslo til Akershus. Det er bedre forutsetninger for at det skal lykkes denne gang. Bl.a. fordi Akershus har to flere mandater til fordeling nå. Dermed senkes innslagspunktet i kretsen. Men det er slett ikke gitt at Bastholm kommer inn. Klarer MDG ikke å snu sin negative utvikling, så kan Akershus ryke og man blir stående kun med Oslo – som i 2017. I så fall får Berg en tøff enkvinneoppgave de nærmeste fire årene.


     Tegning: Egil Nyhus


Samtidig er ikke avstanden opp til sperren avskrekkende stor. Og distriktsmandat nr 2 i Oslo (Rasmus Hansson) og Hordaland (Arild Hermstad) er innen rekkevidde. Skulle sperren brytes, så er en stortingsgruppe på 7-8 MDG-representanter sannsynlig. Jeg holder førstekandidatene i Rogaland (Ulrikke Torgersen), Trøndelag (Ask Lindal og Tommy Reinås), Agder (Oda Pettersen), Oppland (Karina Ødegård) og Vestfold (Harald Moskvil) blant de med brukbare utjevningssjanser på Ting-plass. Men jeg minner om stor usikkerhet ved utjevningsberegning.


Fungerer Sp som motstander?
MDG har et potensial på opp mot åtte prosent, i følge andrevalgundersøkelsen jeg nylig fikk Sentio til å gjennomføre. Partiet er særlig attraktivt blant velgere i SV, V og Ap. Men det hjelper lite å ha potensial hvis man ikke er i stand til å hente det ut. Det er kun velgernes førstevalg som teller på valgdagen.

Kanskje har MDG manglet en mer klart definert motstander som man hadde i FNB i 2019. Une Bastholms landsmøtetale antyder at de håper Sp kan gjøre den «jobben» for MDG. Så blir spørsmålet hvor troverdig velgerne synes det er å peke ut Sp som en slags hovedmotstander når man er avhengig av Sp for å få til et regjeringsskifte. 

Det er i motgang man ser hva mennesker og partier er lagd av. Belønningen for å snu tendensen, kan være et historisk gjennombrudd for MDG i norsk politikk.

Men sjansen for at MDG kun ender opp på omtrent status quo har økt de siste ukene.   


Dette er analysebrev nr 13 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

 

torsdag 8. april 2021

Hvis historien gjentar seg...

..så vil de borgerlige tette igjen en del av det rødgrønne forspranget.


Er det mulig å si noe om utfallet ved høstens stortingsvalg ved å se på den nære valgkamphistorikken? Spørsmålet trigget meg såpass at jeg de siste dagene har studert alle perioder på 2000-tallet fra mars til stortingsvalget.
 

Dette er analysebrev nr 14 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.
 

Ap-fiasko i 2001
Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering (KrF, Sp, V) stilte kabinettspørsmål på gasskraftverksaken i 2000 og tapte makten til Jens Stoltenberg og Ap. Stoltenberg-regjeringen gjorde en del grep som nok var fremmed for mange Ap-velgere. Deriblant delprivatisering av Statoil og Telenor og helseforetaksmodellen. Men særlig momsreformen ble en ekstremt dårlig velgersak for Ap på våren. Regjeringspartiet falt fra 31 prosent i mars til 22 i juni. Ap løftet seg litt de siste ukene før valget, men endte på svake 24 prosent. SV fikk mange av de misfornøyde Ap-velgere i fanget og steg fra drøyt 8 i mars til over 12 prosent ved valget.

Høyre økte hele ti prosentpoeng fra mars til juni og nærmet seg 30, før det raknet på oppløpssiden og man kom i mål på 21 prosent – noe som likevel var markant framgang målt mot 1997. Frp hadde enorme nivåer i 2000, men intern uro og utrenskninger av folk som Vidar Kleppe, Jan Simonsen m. fl. bidro til at man kom ned på et valgresultat på under 15. Men perioden mars til valget var relativt stabil med en sidelengs utvikling. KrF var i slutten av sin gode periode og hadde 15-tallet inne i april, men falt ned til drøyt 12 ved valget.

Den borgerlige blokken (H, Frp, KrF, V) økte sitt overtak til de rødgrønne (Ap, SV, Sp) fra fem til ti prosentpoeng i denne perioden. Sp tilhørte «sentrumsalternativet» med KrF og V, men skilte lag med sine sentrumsvenner etter valget. KrF og V gikk inn i Bondevik 2-regjeringen sammen med H, og Stoltenberg 1 var historie.      

  




Borgerlig mobilisering, men rødgrønn maktovertakelse i 2005
SV lå an til et brakvalg på vårparten 2005. Partiet hadde hele 17 prosent inne, men det gikk kraftig utforbakke inn mot valget og man endte i underkant av 9. Ap hadde derimot en fin utvikling i samme periode, fra i underkant av 30 i mars til nesten 33 på valgdagen.

Frp trakk sin støtte til sentrum-høyre-regjeringen i juni 2005 og opplevde god opinionsutvikling inn mot valget. Partiet løftet seg tre prosentpoeng fra mars til valget; fra 19 til 22 prosent. H gikk motsatt vei fra rundt 17 i mars til 14 ved valget. KrF beveget seg sidelengs rundt 7 prosent. V mer enn doblet seg fra målinger på medio 2-tallet i mars til 6 prosent ved valget – viktigheten av at partiet kom over sperren for fortsatt borgerlig flertall ble meget godt klargjort gjennom valgkampen og bidro nok til den sterke framgangen. 

Rødgrønn side ledet med over fem prosentpoeng i mars. Hele forspranget og vel så det ble hentet inn av de borgerlige, slik at det endte 49-48 borgerlig ved valget. Men de rødgrønne vant likevel fem mandater mer (87-82) og den historiske regjeringen av Ap, SV og Sp kunne ta fatt på sin første periode, under ledelse av Jens Stoltenberg.       


 Dette er analysebrev nr 14 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Rødgrønt gjenvalg i 2009
Det så lenge ut til å gå i borgerlig favør før valget i 2009. Men finanskrisen høsten 2008 og håndteringen av denne, medførte at Ap ble belønnet med en styringseffekt der man løftet seg fra rundt 26 i august 2008 til 31 prosent i desember samme år. Aps gode utvikling fortsatte inn i valgåret og man gikk fra 33 prosent i mars til over 35 ved valget. SV falt litt (fra 7 til 6) og Sp økte litt (fra 5 til 6). I sum økte de rødgrønne med drøyt to prosentpoeng.

De borgerlige mistet totalt tre prosentpoeng. Først og fremst fordi Frp falt fra sterke nivåer på over 27 prosent i mars til 23 på valgdagen. Også V falt fra rundt 5 til 3,9 og dermed under sperren. H så ut til å gå et nytt dårlig valg i møte, men klarte å snu trenden gjennom valgkampen og økte fra 14 til brukbare 17 prosent. En snuoperasjon som senere skulle vise seg å bli meget viktig både for partiet og partileder Erna Solberg.

Det borgerlige opinionsforspranget skrumpet fra 52-45 i mars til 49-48 ved valget. Det var nok til at de rødgrønne beholdt mandatflertallet (86-83) og Stoltenberg-regjeringen kunne ta fatt på en periode til.
       

 


 

Borgerlig utklassing i 2013
I 2013 var det rødgrønne prosjektet slitent. De borgerlig gikk inn i de siste månedene med en enorm ledelse på 60-37. Den ble redusert til 54-40 gjennom valgkampen, men den borgerlige valgseieren ble uansett massiv. Høyre lå på over 32 prosent i mars, falt ned til 27, men leverte like fullt sitt beste valg siden 1985. Frp beveget seg ganske flatt i sjiktet 16-17 prosent. Både KrF og V steg litt og så 5-tallet valgdagen.

Ap økte fra 28 til snaue 31. SV berget seg så vidt over sperren. Også Sp gjorde et svakt valg med en oppslutning midt på 5-tallet.  Ettervalgforhandlingene munnet ut i en H+Frp-regjering, ledet av Erna Solberg og støttet av KrF og V.
  

 



Borgerlig gjenvalg i 2017
Det så ut til å gå mot rødgrønn valgseier i 2017, men det snudde på oppløpet. De borgerlige økte i sum fire prosentpoeng, mens de rødgrønne falt med fem pp. Både H og Frp hadde en fin utvikling gjennom valgkampen. H steg fra 23 til 25, mens Frp økte fra 12-tallet til 15. KrF falt litt og V økte litt – begge kom seg over sperren. Dette var i sum nok til å beholde flertallet (88-81) slik at regjeringen Solberg kunne gå på nok en periode.  


Ap så ut til gå mot et bra valg og hadde nivåer midt på 32-tallet inne i mars, men leverte en svak valgkamp og havnet nede på 27 valgdagen. Både SV og Sp hadde en relativt flat utvikling og kom i mål på hhv. 6 og 10 prosent.

Hvis vi legger til MDG og R, som begge fikk et valgresultat på linje med sitt mars-nivå (MDG dog litt opp), i den rødgrønne blokken, så fikk begge sider en tilslutning på rundt 49 prosent av velgerne.   

 

 



Rødgrønn seier, men forspranget skrumper i 2021?

Kan vi bruke empirien fra de fem stortingsvalgkampene 2001-17 til å si noe om hvordan det vil gå de neste fem månedene? Det er nok tvilsomt all den tid enhver valgkamp lever sitt eget liv – ikke helt ulikt en fotballkamp. Men det er ett interessante empiri-trekk som det går an dvele ved: Begge gangene de borgerlige har vært i maktposisjon (før valgene i 2005 og 2017) har deres «regjeringsblokk» økt med 4-5 prosentpoeng. Mens den rødgrønne opposisjonen har falt tilsvarende. Skulle det samme skje i år, så vil de borgerlige øke fra dagens 40 prosent til 44-45 prosent. Mens de rødgrønne (Ap, Sp, SV) som i dag har omtrent 49 prosent inne på målingene, vil falle ned til omtrent 45 prosent. Interessant nok er summen av AP+SV+Sp ganske nøyaktig den samme som i mars 2017, selv om partifordelingen innad er høyst ulik (Sp og SV ligger klart høyere nå, Ap mye lavere).

Hovedforskjellen fra 2017 er derfor MDG og Rødt. Begge ligger klart høyere nå enn i mars 2017. Vi har ikke all verdens av sammenlignbar valgkamphistorikk å støtte oss på for disse relativt nye partiene. Men MDG økte både i 2013 og 2017, selv om økningen i 2017 var begrenset. Rødt falt litt i 2013, men fikk et valgresultat på linje med sitt mars-nivå i 2017.

Skulle et ovennevnt scenario inntreffe der Ap, SV og Sp i sum taper terreng inn mot valget, og det blir stadig klarere at de ikke kan vinne flertallet, så vil en ny regjering avhenge av MDG og/eller R. Dette er et poeng som borgerlig side kommer til å bruke for alt det som det er verdt og litt til. Det kan sette både Sp og Ap, som ikke ønsker MDG/R-samarbeid, i en klemme som de kan slite med å snakke seg ut av.

«Borgerlig kaos» har blitt brukt som et godt argument av særlig Ap i mange valgkamper tidligere, men dette «kortet» vil fungere relativt dårlig i årets valgkamp hvis «kaoset» kan bli minst like stort på deres side.

Valghistorikken peker i retning av at R og/el MDG vil bli nødvendig for rødgrønt flertall ved årets valg. Det gjenstår å se om den slår til.       
            
 




Dette er analysebrev nr 14 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

tirsdag 23. mars 2021

Ap, SV og Sp har flest andrevalgvelgere

Halvparten av velgerne vurderer å stemme på et annet parti enn det de oppgir som sitt førstevalg, i følge Sentios undersøkelse om andrevalg som nylig ble utført på oppdrag av meg. Ni prosent av velgerne har Ap som nr 2. Deretter følger SV med 8 og Sp med 7. Frp, Rødt og KrF har den laveste andelen andrevalgvelgere. 




Dette er et utdrag fra Plussanalysebrev nr 2 i 2021. Mine plussbrev kommer ut en gang pr mnd. Du kan abonnere på Pluss ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

De eldste er sikrest
Når andrevalgvelgerne brytes ned på bakgrunnsvariabler, så virker det som menn og kvinner er like sikre/usikre på sitt partivalg. Men det er klare kjønnsforskjeller når det gjelder partipreferanse. Det er svært få kvinner som vurderer Frp som nr 2. Mennene er også i klar overvekt når det gjelder H og V. Derimot har SV og MDG en markert høyere kvinneandel andrevalgvelgere.

Velgere over 70 år utmerker seg som de sikreste. Ap og MDG har sin høyeste andel andrevalgvelgere blant de unge, mens mange eldre sysler med tanken om å stemme Sp.     

Det kan synes som de med lavest utdanning er de sikreste velgerne, men her er antallet respondenter såpass lite så det kan være et tilfeldig utslag. Ellers er det relativt små utdanningsforskjeller, selv om MDG, V og SV ikke helt overraskende gjør det klart bedre blant de med høy utdanning.

Oslo-velgerne mest usikre
Seks av ti Oslo-velgere vurderer et nr. 2 parti, i følge denne undersøkelsen. I motsatt ende finner vi velgere i Sør (Sørlandet, Vestfold og Telemark) der kun fire av ti flørter med et annet parti. At 12 prosent av Oslo-velgerne har Ap som nr 2, må være oppløftende for Støre og co. Men målt i størrelse er det at 11 prosent vurderer MDG og hhv. ni og åtte prosent vurderer SV og V, vel så imponerende.      

Sp ser, interessant nok, ut til å være bortimot fullmobilisert i Nord-Norge, men har mer å hente i Midt og Sør.



Dette er et utdrag fra Plussanalysebrev nr 2 i 2021. Mine plussbrev kommer ut en gang pr mnd. Du kan abonnere på Pluss ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

søndag 21. mars 2021

Sikre H-velgere

Halvparten av velgerne har nå bestemt seg for sitt partivalg ved høstens stortingsvalg, i følge Sentio-undersøkelsen som jeg presenterer i dag. Undersøkelsen er gjennomført over telefon i perioden 9. – 14. mars. 718 av et utvalg på 1 000 har oppgitt preferanser. Kun 40 prosent var sikre i en tilsvarende undersøkelse i august i fjor. Dette betyr at noen flere, ikke helt overraskende, har blitt sikrere i løpet av de månedene som har gått. Men det er fortsatt mange velgere å kjempe om i tiden fram til valget.  

Dette er et utdrag av analysebrev nr 12 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Høyre har de sikreste velgerne av de etablerte partiene. To av tre H-velgere vurderer ikke å stemme på noe annet parti. I motsatt ende av skalaen befinner SV og MDG seg. Kun en av tre av deres velgere er sikre på sitt valg. Dette kan være et faremoment for dem. Av de øvrige stortingspartiene er det kun KrF og Frp som ser «sikker-nivåer» på 50 prosent eller mer. Ap og Sp er best av de rødgrønne med hhv. 49 og 46 prosent. Sp hadde en høyere andel velgere som ikke vurderte andre partier på august-målingen. Ap har derimot økt sin sikker-andel. Dette kan ses i lys av at Ap har hatt tilbakegang og Sp framgang blant «førstevalgsvelgerne». Ap har kommet mer ned på sitt «grunnfjell», mens det motsatte er tilfellet for Sp.  


     Tegning: Egil Nyhus


Blokkmessig sett har altså de borgerlige partiene jevnt over sikrere velgere enn de rødgrønne. Det borgerlige unntaket er Venstre som har lav andel sikre velgere. De rødgrønne partiene samler for tiden ca 57 prosent av velgerne bak seg. Denne undersøkelsen indikerer at kun ca 26 prosent er sikre rødgrønne velgere. Tas MDG og R ut av blokken er tallet 23. De borgerlige samler kun 40 prosent av velgerne, men har også om lag 23 prosent sikre velgere. Dette er et sårt tiltrengt lyspunkt for de borgerlige og et mulig tegn på at nedsiden kan være begrenset fra dagens lave nivå, selv om videre nedgang slett ikke kan utelukkes.    




 





Dette er utdrag av analysebrev nr 12 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.