Det er muligens i seneste laget å ønske mine lesere godt nytt år, men jeg tar sjansen likevel: Godt nytt valgår! For det er et høyinteressant år som ligger foran for de av oss som er interessert i norsk politikk og valg. Med Stortingsvalget 8. september som det store høydepunktet.
Klar borgerlig ledelse Året er innledet med et fortsatt klart borgerlig overtak på stortingsmålingene. Mine beregninger viser nå 95 borgerlige (H, Frp, V, KrF) mandater og 74 rødgrønne (Ap, Sp, SV, R, MDG). Frp og H har rent flertall med 86 mandater.
De rødgrønne har derfor en betydelig mobiliseringsjobb å gjøre de drøyt sju månedene som gjenstår inn mot valget for å gjøre valget jevnt. Regjeringspartiene Ap og Sp fortsetter å slite og ligger svært langt bak sitt 2021-nivå.
President-skiftet Presidentskiftet i USA fra Biden og Demokratene til Trump og Republikanerne setter sitt preg også på deler av norsk politikk. Det er en økende frykt for handelskrig. Og det amerikanske ønsket om økt tilstedeværelse på Grønland, skaper et økt behov fra (deler av) norsk side om styrkede relasjoner til Norden og EU.
Tegning: Egil Nyhus
I lys av dette kan også den pågående regjeringskonflikten mellom Ap og Sp leses vedrørende EUs 4. energipakke. Det er et forsterket behov fra Ap, og særlig Støre sin side, å få vedtatt EU-direktivene. Norge er ganske så bakpå her. Mens Sp har et behov, inn mot valget, for å markere motstand mot EU og økt nasjonalt kontroll over strømmen. Det kan gi en viss velgergevinst.
EU-pakke-striden
Dermed har begge parter skrudd til retorikken og frontene har virket uforsonlige. På toppen av det hele har statsminister Støre et behov for å vise lederskap i en tid der mange innad i Ap gjerne ser at han byttes ut på landsmøtet i april.
Likevel har min vurdering vært at de vil finne en aller annen løsning slik at de kan fortsette å regjere sammen. Sp sitter og styrer hele åtte departement, slett ikke verst for et parti som nå ligger på 6-tallet på målingene. Deriblant viktige departement for dem som Finans, Justis, Kommunal, Forsvar og Landbruk. De har nå en maktposisjon som de kanskje aldri vil få igjen. Og Sp-folk er ikke kjent for å gi fra seg makt frivillig, selv om det riktignok har skjedd ved et par anledninger tidligere (Borten i 1971 og Lahnstein i 1990).
Selv om det nok kan virke fristende for enkelte Ap-folk å få Sp ut av regjering og fortsette alene og dermed kunne få åtte nye statsråder inn, så vil et Sp utenfor regjering kunne føre til at Ap står fullstendig venneløse igjen inn mot valget.
Det finnes imidlertid også oppsider for begge partier på et brudd, og de virker begge å ha malt seg opp i hvert sitt hjørne, så situasjonen er ganske åpen. Det er den politiske viljen som det i bunn og grunn vil handle om til slutt.
Tøffe Ulstein?
Litt i skyggen av dramaet som utspiller seg i regjering, har KrF avholdt sitt ekstraordinære landsmøte for å velge ny ledelse, etter Olaug Bollestad sin avgang i fjor sommer. Det ble, som ventet, Dag Inge Ulstein.
Tegning: Egil Nyhus
Jeg var til stede på landsmøtet og tok en prat med ham der. Det synes å være et ønske om at KrF skal være "tøffere og tydeligere" framover. Er Ulstein rett mann på rett plass?
Ystebø hopper etter Ulstein i Hordaland
Ulstein tvilte seg fram til sitt ja til KrF, men han ønsker ikke å sitte på Stortinget 2025-29. Vestland KrF har i stedet valgt Joel Ystebø på topp i Hordaland valgkrets. Han er godt likt i verdikonservative miljøer.
Sayed vs. Bjuland 61-59
KrF vant ett mandat i Hordaland i 2021 og kan klare det igjen, men noe sikkert stikk er det ikke. Rogaland er et tryggere mandat. Her blir det Jonas Sayed som vil bekle topplassen etter et rivende nominasjonsoppgjør mot Hadle Bjuland som han vant med knepne 61-59. Sayed har også ledet arbeidet med nytt stortingsprogram for partiet, det skal vedtas på partiets ordinære landsmøte i april.
Lossius inn i KrF-ledelsen
Jorunn Lossius tapte mot Ida Lindtveit Røse i nestledervalget i 2023. Hun får en ny mulighet i år ved at Røse rykker opp som 1. nestleder, mens Lossius velges inn som 2. nestleder. Lossius trekker fram familiepolitikken som sin hjertesak.
Klarer KrF plusse med 30 000 velgere?
KrF ligger på drøyt 3 prosent på mitt justerte januar-snitt. Det betyr at de netto må mobilisere rundt 30 000 velgere for å komme seg over sperregrensen på 4 prosent som de ramlet under ved 2021-valget - for første gang siden partiet ble landsomfattende i 1945. Min vurdering er at det er større sannsynlighet for at de ikke klarer det enn at de klarer det. Selv om den valgte strategien neppe er så dum.
TV-kanal
Min TV-kanal kommer til å følge landsmøter, partier, velgere og valg tett, så jeg anbefaler et abonnement på ett år via Vipps 92237487 eller konto 97101646878 hvis du ønsker å følge med og støtte arbeidet. Da får du tilgang til min lukkede Face-gruppe for abonnenter der innholdet alltid legges først ut. Abonnenter gjør det også mulig å lage mer innhold. Klikk gjerne også "Abonner" på Youtube, det er helt gratis. :-)
Viktigste sak
Hvilke saker er de viktigste for velgerne ved årets stortingsvalg? Svaret på det er jeg spent på! Derfor har jeg satt i gang målebyrået Syno med å spørre et utvalg på 1 000 (forhåpentlig) representative velgere hvilke sak som er viktigst for deres partivalg. Svarene er ventet inn i dag, og jeg kommer til presentere hovefunnene i mitt analysebrev fredag 31. januar. Du kan abonnere på mine analysebrev for 500 kr pr år. De kommer hver fredag.
Podcast I samarbeid med Oure Content Production har jeg også kommet i gang med podcast-året 2025. En nyvinning i år er live-pod der vi etterhvert vil åpne opp for publikum/lyttere til stede under innspilling. Du kan lytte til podden både på Podbean, Spotify,Apple og Youtube. Eventuelle samarbeidspartnere eller folk som ønsker livepod-innspilling i et egnet lokale, kan gjerne ta kontakt.
Den nye valgloven har gjort det mye vanskeligere
for små partier å stille til valg.
Tegning: Egil Nyhus
På
et ekstraordinært landsmøte i Liberalistene forrige helg stemte 51 av 52
møtedeltakere for nedleggelse av partiet som ble dannet i 2014. Vedtaket ble
begrunnet med at den nye Valgloven har gjort det for krevende for dem å stille til
valg.
Hva består egentlig denne lovendringen i?
Dette er analysebrev nr 36 i 2024. Du kan abonnere på analysebrevene mine ved å Vippse 500 kr til 92237487. Abonnenter gjør det mulig å lage mer innhold.
Valglovutvalgets
innstramningsforslag
I NOU 2020: 6
– Frie og hemmelige valg – ny valglov, heter det i kap. 13 om den gamle
ordningen:
Ved
stortings- og fylkestingsvalg skal listeforslaget være underskrevet av minst
500 personer med stemmerett i valgdistriktet ved det aktuelle valget, jf.
valgloven § 6-3 andre ledd bokstav a.
Under «Utvalgets vurdering»
sies det at:
Utvalget mener et minstekrav til antall underskrifter for å stille liste ved
stortingsvalg og fylkestingsvalg bør differensieres slik at kravet beregnes ut
fra en andel av de stemmeberettigede i valgdistriktet, istedenfor at det
baseres på et fast tall. Dette vil gi et mer rettferdig krav for alle som
stiller liste, uavhengig av størrelsen på valgdistriktet de stiller liste i. Utvalgets flertall (Anundsen,
Christensen, Giertsen, Grimsrud, Hagen, Hoff, Holmøyvik, Røhnebæk, Storberget,
Strømmen, Tørresdal, Aardal og Aarnes) mener
kravet bør settes til én prosent av de stemmeberettigede ved forrige valg.
Dette vil i praksis øke kravet til antall underskrifter. Disse medlemmene viser
til at Veneziakommisjonen i «Code of Good Practice in Electoral Matters»
anbefaler at loven ikke pålegger listeforslagene å ha underskrifter fra mer enn
én prosent av velgerne i valgdistriktet. Begrunnelsen er at det sikrer at
loven ikke hindrer noen partier eller kandidater fra å stille til valg.
Utvalgets mindretall (Holmås, Høgestøl, Nygreen, Stokstad
og Aatlo) mener kravet heller bør settes
til 0,5 prosent av de stemmeberettigede ved forrige valg. Dette vil også
medføre en økning fra dagens krav for de fleste valgdistriktene, men likevel
sikre at partier og grupper som ønsker å stille liste, har mulighet til å oppnå
kravet uten altfor store omkostninger.
Mer rettferdighet? Begrunnelsen fra
Valglovutvalget for forslaget var altså å øke rettferdigheten. En prosentandel
pr. valgdistrikt ble oppfattet som mer rettferdig enn ordningen med et
minimumstall på 500. Men når flertallet foreslår at 1 prosent av de
stemmeberettigede skal være det nye kravet, så innebærer det konkret at man øker kravet til underskrifter i samtlige valgdistrikt. Og man øker det
svært mye.
Under finner du en tabell
som viser antallet stemmeberettigede pr valgkrets i 2021, hvor mange
underskrifter som trengs og hvor mange folk de anslagsvis må spørre.
Valgkrets
Stemmeb.
2021
Underskrifter
Må
spørre (anslag)
Oslo
485
801
4
858
48
580
Akershus
471
262
4
713
47
126
Hordaland
382
372
3
824
38
237
Rogaland
333
528
3
335
33
353
Sør-Trøndelag
247
589
2
476
24
759
Østfold
224
004
2
240
22
400
Møre
og Romsdal
192
416
1
924
19
242
Buskerud
191
682
1
917
19
168
Vestfold
182
992
1
830
18
299
Nordland
182
097
1
821
18
210
Hedmark
152
259
1
526
15
226
Vest-Agder
137
484
1
375
13
750
Oppland
132
395
1
324
13
240
Telemark
130
960
1
310
13
010
Troms
124
791
1
248
12
479
Nord-Trøndelag
100
649
1
006
10
065
Aust-Agder
87
312
873
8
731
Sogn
og Fjordane
78
297
783
7
830
Finnmark
54
617
546
5
462
Firedobling av underskriftkravet En prosent av de stemmeberettigede i
Finnmark utgjør 546 underskrifter. I Oslo kreves det hele 4 858 underskrifter.
Skal et parti som oppnådde under 5 000 stemmer i 2021 stille liste i hele
landet, så må det samle inn nærmere 40 000 underskrifter. Før endringen i
Valgloven var det nok å samle snaut 9 500. Reelt innebærer dermed forslaget i
snitt over en firedobling av
underskriftkravet. I Oslo og Akershus er det faktisk snakk om nesten tidobling.
For hver underskrift et lite parti får, så viser erfaringene at de må spørre
ca. ti mennesker. Altså må de spørre rundt 400 000 mennesker for å få de
40 000 underskriftene de trenger for å være landsomfattende. Dette
innebærer et betydelig arbeid for små partier med lite ressurser, og her er det
forståelig at flere enn Liberalistene kan komme til å gi opp.
Lite debatt. Kun V, R, MDG og P i mot Det
var ikke Valglovutvalget som vedtok endringene i Valgloven. Det var selvsagt
Stortinget. Regjeringen, v/Kommunaldepartementet, skrev i sitt forberedende
dokument, Prop
45 L
(2022-23) i kap. 19, rett ut at:
Departementet
støtter utvalget i at kravet til antall underskrifter på listeforslag ved
stortingsvalg og fylkestingsvalg bør økes, da det i dag etter departementets
vurdering er for enkelt å stille liste. Dette ser en blant annet ved at mange
lister får svært få stemmer ved valget.
Da forslaget var oppe til behandling i Stortinget, 6. juni 2023, nevnte
saksordfører Svein Harberg (H) endringen kort i sitt hovedinnlegg. Jeg finner ingen diskusjon om dette i stortingsdebatten,
men Rødt og Venstre foreslo at kravet i stedet skulle være 0,5 prosent av de
stemmeberettigede, i tråd med mindretallet i Valglovutvalget. Av voteringsoversikten framgår det at hele 90 stemte for 1 prosent, mens kun 10
representanter stemte for 0,5 prosent. I tillegg til V og R, stemte også MDG og
Pasientfokus i mot.
En storkoalisjon bestående av Ap, H, Frp, Sp,
SV og KrF vedtok altså det nye 1-prosent-kravet.
Det
nye systemet ville stoppet MDG? 11 av de 26 partiene som stilte til valg i 2021 fikk
ikke over 5 000 stemmer på landsbasis. Deriblant Pasientfokus,
Liberalistene, FNB og Piratpartiet. Det tar tid å bygge opp landsomfattende partier. Miljøpartiet
De Grønne er et godt eksempel i så måte. Partiet fikk langt under 5 000 stemmer
i sin startfase på 90-tallet. Og oppnådde ved 2005-valget kun 3652 stemmer. Med
dagens system så er det slett ikke utenkelig at de ville gitt opp.
En av de fremste styrkene i Norge har vært at vi har evnet å endre valgsystemet
vårt i pakt med samfunnsutviklingen og endringer i velgerstrømninger. Endringen
fra flertallsvalg til forholdstallsvalg i 1919 ga Ap mulighet for å vokse fram
og bli en viktig, politisk kraft - i kjølvannet av både industrialisering og
økende arbeidsklasse. Høyre og Venstre kunne ha tviholdt på sin makt ved å beholde
favoriseringen av dem selv som det gamle systemet ga, men fortjener honnør for
at de evnet å tenke prinsipielt, forstå samfunnsutviklingen og se ut over sin egen
vinning.
Forholdsprinsippet, i kombinasjon med at man har gjort det forholdsvis
overkommelig å etablere nye partier som kan stille til valg, har senere gitt
partier som Sp, KrF, SV, Frp, R og MDG Frp mulighet for å vokse fram. Det har
ført til et partisystem her til lands som er langt bedre og mye mer i pakt med
velgerne enn hva vi f eks ser i land som USA og Storbritannia der de styrende
partiene velger å klamre seg til makten ved å tviholde på et avleggs system.
Utilsiktede eller ønskede virkninger?
Spørsmålet som nå kan stilles, er om Valglovutvlaget, og deretter regjering og til
slutt et bredt stortingsflertall, her har initiert og vedtatt et system med
utilsiktede og urimelige virkninger. Eller om man bevisst har søkt å stikke
kjepper i hjulene for de små og favorisere de store og at vi nå ser de konsekvensene
som de har ønsket seg. Denne endringen i valgloven vår har foregått uten
særlig grad av debatt. Og det har stort sett gått under radaren i mediebildet.
Tiden er derfor nå inne for å få dette opp på dagsorden.
Dagens analysebrev er et bidrag til det.
Dette var analysebrev nr 36 i 2024. Du kan abonnere på analysebrevene mine ved å Vippse 500 kr til 92237487. Abonnenter gjør det mulig å lage mer innhold.
I går fylte jeg 50 år.
Og feiret med å skrive dette brevet, holde et lite foredrag for noen
Venstre-folk på Romerike og gjøre et intervju med et par av
de aktuelle folkene bak Abid Raja i nominasjonsprosessen i Akershus Venstre –
nærmere bestemt Solveig Schytz og Thorbjørn Merkesdal, spise selvfisket hummer
og marsipankake. For man(n) bør feire litt av og til. Det trenger ikke være stort,
men litt. For livet er verdt å feire. Så lenge man har det.
Gro-Kåre
Jeg har tenkt en del denne uken. Dvs. jeg tenker jo en del alle uker, da. Men
litt ekstra denne uken. På det som har vært, og det som jeg håper kommer.
Min etterhvert langt framskredne interesse for
politikk, valg og demokrati fikk sin spede start under oppveksten min i
Gansdalen i daværende Fet kommune i Akershus. Jeg vet ikke helt hva det var,
eller akkurat hvorfor, men Gro-Kåre-debattene på 80-tallet fenget meg allerede
da jeg gikk på barneskolen.
Gro Harlem Brundtland. Ap. Første kvinne som partileder og statsminister. Mange
innskutte bisetninger og tidvis irritert. Kåre Willoch. Høyre-mann.
Statsminister. Fakta og detaljer. Tidvis arrogant. De var de to store politiske
stjernene på den norske politiske himmelen på 80-tallet.
Geir Helljesen
Men en entusiastisk fyr raget over dem begge. For meg. For når det var klart
for valgdag, og Geir
Helljesen formidlet tall,
mandater og prognoser utover kvelden og natten med en innlevelse som bare han
kan, da koste jeg meg skikkelig. Det var som julaften, 17. mai, bursdag og hele
pakka på en gang. Og når man i tillegg fikk servert valganalyser av Henry Valen, så var kvelden helt komplett.
Samfunnsfag ble favorittfaget på ungdomsskolen. Med Magne Skrede som lærer.
Etter flytting til Nevlunghavn, ble Larvik Gymnas neste studiestopp, og
samfunnsfaginteressen ble videreutviklet med Alf Rød.
- Vi skal jo prøve å gjøre samfunnsvitere av dere, husker jeg han sa i en av de
aller første timene.
Der lyktes han i alle fall med meg. For etter tre år, russetid til "Sing Halleluja"
i 93 og ex. phil. på folkeuniversitetet i Vestfold, ble statsvitenskap et
naturlig og riktig valg. Det virket mest interessant og spennende. Blindern og Universitetet
i Oslo ble stedet.
Herlig og ensom
studietid Flytting
til hovedstaden var ikke uten bekymringer for en bygdegutt. Mye var stort og
fremmed. Men jeg liker å huske studietiden som noe herlig. Bekymringsløs. Fylt
med interessante studier, nye venner og kule foajefester. Tenker jeg noe bedre
etter, så var det imidlertid også sider som handlet om ensomhet, tung teori og kjedelige
forelesere.
I 2002 var jeg uteksaminert. Cand. polit.-tittelen i lomma: Hovedfag i
statsvitenskap, støttefag i sosiologi og sosialøkonomi. Hva kunne jeg bruke
utdannelsen min til? Gjøre som de fleste andre: Søke jobb? Min vei ble en
annen. Personlig frihet har alltid tiltalt meg. Være min egen sjef. Derfor prøvde
jeg meg som frilanser.
Jeg var litt heldig. For via arbeidet med hovedoppgaven,
om hvordan velgernes stemmegivning har blitt gjenspeilet i sammensetningen av
storting og regjering etter krigen, fikk jeg god kunnskap om valgsystemet, den
nye valgloven og kommende endringer. Dermed satt jeg på innsikt som hadde en viss
nyhetsinteresse. Jeg regnet ut at flere av valgkretser ville få forandret sitt
antall mandater inn mot 2005-valget. Og jeg så min lille nisje i å skrive om
dette og sende artikkelforslag til større og mindre aviser i ulike fylker rundt
omkring i vårt land. Den gode følelsen av å få den første artikkelen antatt, i
Altaposten, sitter fortsatt i meg. Trønderavisa, Sogn Avis, Jærbladet, Drammens
Tidende og Romerikes Blad fulgte på.
Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne spe på
artikkelskrivingen med kronikker: Nationen, Bergens Tidende, Adresseavisen,
Tønsberg Blad, VG og Aftenposten var blant avisene jeg kom inn i. Men det var
alltid et spenningsmoment om «portvokteren» godtok eller forkastet. For
konkurransen var hard.
Seminarleder Det gikk rundt, men det var ikke akkurat fett.
Derfor var jeg glad for at det kom dumpende ned et brev i postkassen min en
vårdag 2003 fra Institutt for statsvitenskap med forespørsel om jeg ville være seminarleder for
bachelorstudenter. Jeg takket ja. Under noe tvil. For jobben innebar at jeg
måtte snakke mye i forsamling. Og det har ikke vært helt meg. Så da første
seminargruppe skulle avholdes, i komparativ politikk, var seminarlederen nok
vesentlig mer nervøs enn studentene.
Men vi kom i gang, om enn litt hakkete. Gradvis forsvant sjenansen. Interessen for
faget, for diskusjoner med studentene, og muntlig og skriftlig framstilling,
vant fram. I 2008 hadde ikke lenger Instituttet penger til flere seminarer og
la ned tilbudet. Man burde gått i motsatt retning og vitalisert
seminarene. For det er jo her
studentene får utøvd sitt fag og presentert sitt arbeid muntlig og skriftlig.
Laurbærbladet Parallelt dukket det opp en uventet mulighet for å jobbe på litt mer
fast basis i internbladet Laurbærbladet i Hydro, som senere ble til
StatoilHydro og så Statoil. Her skrev jeg om ting jeg aldri trodde jeg kom til
å skrive om: Reiseskildringer, mat, vasking m.m. Men også om verdibasert
ledelse og fusjon.
Jeg fortsatte å lage fylkesvise prognoser for ulike medier; Troms for Harstad
Tidende, Østfold for Smaalenene, Buskerud for Drammens Tidende, Akershus for
Romerikes Blad.
Foredrag I 2009 fikk jeg mitt livs første forespørsel om å holde foredrag. Henvendelsen kom fra Likestillingsombudet, som
hadde lest min VG-kronikk om sosial representasjon på Stortinget. Dette var i
utgangspunktet helt fjernt for meg. En sjenert og innadvendt fyr som meg som
foredragsholder??
Seminarene hadde imidlertid hjulpet meg til å være litt tøffere, og jeg tenkte:
Noen sjanser må du bare ta, Svein Tore. Så jeg sa ja. Og troppet opp hos Beate Gangås og co ikke fullt så nervøs
som jeg ville vært før, med noen tall og stikkord på en powerpoint. - Jeg trodde du skulle bruke overhead, sa hun -
valgforskere pleier det. - Godt jeg ikke er valgforsker da, sa jeg. Og så
lo vi litt, og jeg var i gang.
Det første foredraget hjalp meg til å forstå at jeg faktisk kunne ha
noe å tilføre folk - også muntlig. Og jeg skjønte at det er mulig å gjøre mer ut
av valgene - både skriftlig og muntlig. Jeg begynte på samme tid å få øynene
skikkelig opp for sosiale medier, Facebook-bruken min ble utvidet. Bloggen ble en kjær venn, og jeg logget meg på Twitter for første gang og ble nærmest hektet med en gang.
Valgkommentator I 2010 lurte Romerikes Blad på om jeg
kunne skrive noen «gjestekommentarer» for dem. En spalte som jeg beholdt fram
til nå. Der Anniken Huitfeldt, Tone Trøen, Gunhild Lærum og jeg for tiden
roterer på å skrive «MandagsKommentaren».
I 2011 fikk jeg enforespørsel fra NRK Østlandssendingen og
Bjørnar Brechan om å kommentere valget i radio og TV- med hovedfokus på
Akershus. Wow. En forespørsel jeg måtte si Ja til. Å sitte på direktesendt TV
og analysere mens stemmene ble opptalt, var utfordrende, krevende, skremmende,
men mest av alt gøy. Selv om det er mange maktkonstellasjoner,
ordførerkandidater og endrede mandatfordelinger å holde styr på.
Også valgene i 2015, 2017, 2019 og 2023 har jeg hatt gledene av å kommentere for
NRK Østlandssendingen/Viken. I 2021 ble det en fin opptreden i Avisa Oslo. Sosial kommunikasjon I
valgkampen 2011 tok jobblivet en annen sving. Jeg hadde tidligere på året blitt
litt kjent med høyskolelektor Cecilie Staude via
Twitter. Hun inviterte meg rett før valget til å holde et foredrag med henne på
BI om valgkampkommunikasjon. Det gikk såpass bra at vi tenkte at dette kanskje
kunne være noe vi kunne gjøre mer av. Gjennom egen bruk av sosiale medier hadde
jeg også utviklet en stadig økende interesse for kommunikasjonsfeltet. Kunne
jeg kombinere min samfunnsfaglige interesse med faglig interesse for
kommunikasjon i nye medier?
Jo mer jeg tenkte over det, jo sikrere ble jeg
på at dette er noe som jeg har lyst til. Demokrati er en strålende overbygning,
slik jeg ser det. Vi igangsatte analyser av
partilederes og partiers bruk av sosiale medier. Vi fikk også etter hvert tilbud
av Kommuneforlaget om å samle vår kunnskap, sette det inn i en større helhet og
skrive en bok. Jeg hadde lekt med tanken om å skrive en bok, men trodde jo at
boka i så fall ville dreie seg om politikk, valg og demokrati. Slik ble det
ikke helt. For boka, som Cecilie og jeg brukte mye av 2012 på å forfatte,
handlet riktignok litt om politikk, valg og demokrati. Men mest av alt handlet
den om sosial kommunikasjon. Om fenomenet sosiale medier og fellestrekkene, om
kanalenes egenart, om nytteområdene og utfordringene.
2013 startet med boklansering, og deretter gikk det slag i slag med foredrag,
workshops, rådgivning, artikler, gjesteforelesninger på BI m.m. Nå vekslet jeg
mellom to ben å stå på: 1) Valg/politikk 2) Sosial kommunikasjon. Etterspørselen
holdt seg godt ut over i 2014, men dabbet noe av våren 2015.
Debattleder
Sensommeren og høsten 2015 dukket det opp en ny mulighet - som jeg grep:
Debattledelse. For i valgkampen trengte mange en som kunne lede lokalpolitiske
debatter her på Romerike. Og flere henvendte seg til meg.
Dette var nytt territorium for meg, men de mulighetene som ligger her i å
involvere folk, sette viktige saker på agendaen, skape gode samtaler mellom politikere
i møter med velgere, trigget meg. I alt ledet jeg sju
debatter den høsten. Senere
har det blitt langt flere, jeg tror det er over 100. Dette arbeidet
bevisstgjorde også at det å evne og lede en samtale med en rød tråd, er et
håndverk som er langt vanskeligere å utøve enn det man kanskje tror når man
river seg i håret over dårlig debattledelse når man lytter til en radio- eller
TV-debatt.
Analysebrev Årene
etterpå gikk i stor grad med til analyser, skriving, foredrag og ledelser av
debatter. Men i 2020 inntraff pandemien. Markedet for foredrag og debattledelse
falt bort. Hva nå? Ideen til et
analysebrev ble unnfanget. Det datt rett og slett ned i hodet mitt. Fødselen
skjedde 3. april. Med overskriften «Styringstillegg» gikk premierenummeret ut
til et knippe abonnenter som bestod av mamma og noen til.
Jeg ante ikke hva jeg bega meg ut på, og jeg hadde ikke peiling om det
fantes interesse for noe slik «der ut». Men jeg valgte å kaste meg ut i det. Interessen
har, gledelig nok, steget. Selv om den har svingt, i takt med om det er valgår
eller ikke. Antall utgivelser er nå 222 og antallet abonnenter er over 500.
Egil Nyhus
Et visuelt kvantesprang for
analysebrevet kom da Norges, etter mitt syn, fremste karikaturtegner, Egil Nyhus, sa seg villig til å hjelpe til med
formidlingen. Gleden min var enorm over at han fant det interessant å
samarbeide med meg. Det nydelige er at han bruker sin genistrek slik at også folk
som ikke så kjempeglade i tall, kan få en inngang og tilnærming til hva som
skjer.
Nyhus har levert det ene kunstverket etter det andre i den
tiden jeg har samarbeidet med ham. Her er en av mine favoritter:
Jeg klarer rett og slett
ikke forstå hvordan han får det til, antagelig fordi jeg er elendig på tegning
selv, men det er dypt fascinerende. Og jeg håper vi kan fortsette lenge, lenge
med dette. Han har en viktig strek og er en stemme som virkelig fortjener en
plattform der han kan utfolde seg med politisk karikering.
Gave
Denne fabelaktige kunstneren ga meg denne i bursdagsgave i dag. Det er en stor
ære, jeg er i grunn nesten stum. Men jeg ser at han har klart å få med både
antall mandater på Tinget, sperregrensen, antall valgkretser og jammen
arealfaktoren også. Samt min fotballinteresse.
Stefan
Jeg jobbet på videre med analysene 2020-24. Men jeg har de siste månedene følt
på et behov for videreutvikling. Jeg visste bare ikke helt hvordan. Inntil en
snål og bra fyr dukket opp i livet mitt:
-Hallo!
Har du sett Mogreinapraten på Østli TV på Facebook? Kunne du tenke deg å stille
opp på noe sånt? Enkle spørsmål, vridd mot din kompetanse rundt Mogreina?
Denne meldingen datt inn i Messangeren min for et par måneder siden.
Avsender: Stefan Sørlie Oure.
Hæ? Mogreinapraten? Østli TV? Hva er dette, tenkte jeg, og lot det gå noen
dager, før jeg avmålt svarte:
- Østli er nok ikke den TV-kanalen jeg har fulgt mest med på. Har ingen
spisskompetanse på Mogreina.
Mogreina er ei grend nord i Ullensaker. En plass jeg stort sett bare kjører forbi.
For å levere hageavfall og skrot på miljøstasjonen på Dal. Men joda, x-ordfører
Harald Espelund (Frp), vet jeg bor der. Og Frp gjør det skarpt der. Kan sikkert
si litt om det (men håper egentlig jeg slipper).
Stefan gir seg ikke og sender ny melding:
- Hvis du vil være med, hadde det vært helt konge. Vi er en relativt liten
TV-kanal enda.
Intet svar fra meg (æsj, han hadde ikke glemt meg).
Stefan igjen:
- Jeg trenger bare et sånn røflig tidspunkt, så lager jeg noen spørsmål til
deg.
Fortsatt intet svar fra meg (Veldig ivrig han er da, men skal ha for
pågangsmot).
Stefan på nytt:
- Hadde det vært interessant å filme videosnutter av analysene dine?
Fortsatt intet svar (skal jeg ta sjansen på å møte denne fyren da?)
Før jeg omsider svarer:
-Tja, skal tenke på det. Kan kanskje møtes en dag?
Svaret kommer lynraskt:
- Absolutt – hvor tenker du?
Vi avtaler å ta en kaffe. Jeg går inn på cafeen med en smule undring. Og møter
en rocka fyr med flippskjegg. Ikke noe galt i det, men - kan vi ha noe felles å
jobbe med?
Vi begynner å prate. Han forteller om de superlokale greiene han holder på med.
Jeg forteller om mine greier. Som riktignok også er ganske lokalt, på kommune-
og fylkesnivå, men også rikspolitisk. Jeg sliter med å se hvordan dette kan
kobles sammen. Vi skilles ad. Interessant møte, men jeg tenker innerst inne at
det nok blir med det.
Så går det ikke mange timene, før en ny melding kommer:
- Har laget forslag til logo for deg!
Og jeg svarer:
- Så flott! (men jeg er ikke opptatt av logoer).
Noen dager etter kommer en ny melding fra Stefan:
- Nå begynner TV-studioet i kjelleren min å ta form.
Hæ?? Har fyren ordnet studio i sin egen kjeller? Har han virkelig ryddet vekk
det kjære musikkutstyret sitt som han hadde der for å gjøre plass??
TV og Pod
Jeg
innser nå at jeg bare må gi dette en sjanse. Aner ikke hvor det bærer, men vi
kan jo alltids kjøre en test. Skal jeg lage en Akershus-prognose i sending nr.
1? Ja! Det gjør vi. Vi bruker PC-en hans som bakgrunn for å vise fram grafer og
tall. Kjører i gang direktesending med Politisk analyse på Youtube og Facebook.
Sikkert litt famlende, men jeg tror seerne ser en indre glød hos to, muligens
snåle karer, som nå ser muligheter. I alle fall var tilbakemeldingene gode.
Flere sier at de vil ha mer. Stefan sier han skal kjøpe utstyr som vil gjøre sendingene
bedre.
Deretter har vi ikke sett oss tilbake. På to måneder har vi vært på tre
landsmøter, snakket med fire partiledere og diverse andre toppolitikere.
Startet TV-kanal
og laget 14 sendinger. Startet podcast
og spilt inn tre episoder. Ideene strømmer på: La oss gjøre mer, lage debatter,
dybdeintervjuer! Korte snutter. TikTok
– hva kan vi få til der?
Jobbdrømmen
Jeg sitter her og tenker: Hey, jeg er 50 og lever jo ut jobbdrømmen min nå! Som
handler om hva da, egentlig? Jo, å forsøke øke interessen og kunnskapen for valg
og demokrati. Allmenn stemmerett og frie valg er noe av det aller fineste vi
har. Hvordan velgernes stemmer omsettes til mandater, representanter og makt er
viktig. Mitt «kall» er å folkeliggjøre dette greiene, som sikkert kan oppfattes
som noe tørt. Rett og slett å være en uavhengig analysefyr. Som aldri har
funnet seg noe parti å være med i fordi jeg er for uenig i alle til å gå inn i
dem. Uten bindinger noe sted – gjøre det til min analysestyrke.
Fra å sitte mye på mitt hjemmekontor (som jeg fortsatt digger å sitte på) og
jobbe med tall, grafer og ord, så skjer det nå plutselig stadig nye ting. Mandag
denne uken hadde jeg gleden av å lede podcastsending nr. 3.
Om Akershus valgkrets. Jeg hadde kvelden før regnet på hva et valg i dag kunne
ført til av prosenter og mandater her og presenterte dette på sending. Med tre interessante
gjester i Liv Gustavsen (varaordfører Akershus fylke, Frp), Anne Kristine
Linnestad (H) og Dag Otter Johansen (Budstikka) som jeg hadde invitert kort tid
før. Som villig stilte opp. Der Gustavsen sågar booket rom til oss i
hovedkontoret slik at vi kunne spille podden inn fra.
Vi satt en time og
samtalte om maktskiftet i Nes, Akershus fylke sine tre regioner, allianser og
nominasjon, stemmetall, kandidater, mandater, saker, om utjevningsmandatet Hårek
Elvenes sin spennende valgkveld i 2021, med mer. Og jeg satt der og koste meg.
Og det virket som også gjestene gjorde det. Og lytterne. Og seerne. I sending 1
snakket vi om Østfold og i nr. 2 om Oppland. La oss ta turen rundt i alle 19
kretser! Klinke til og legge ut på Norges-turne?! Nja, kanskje å dra på, men vi
får se. Ingen ting er umulig.
Maria
Etterpå hadde jeg avtalt å møte ei dame i Opinion; Maria Rosness.
Den interessante lunsj-samtalen med henne munnet ut i enighet om at det bør
være mulig å få til et frokostmøte eller en annen arena der vi kan få ut mer
kunnskap om målebyråenes arbeid. Få det ut bredere til flere folk. Tidligere i
år møtte jeg Lars Eirik Helander i Infact. Som også var interessert i å få til
noe.
Det trengs definitivt mer kunnskap om målinger. Om hva det er og hva det ikke
er. Mer kritisk bevisstgjøring. Noe jeg har svært lyst til å være med på.
Kanskje moderere en samtale mellom byråfolk, en forsker, en journalist eller noe
– vi får se. Eller skape noe mer varig – en møteplass av noe slag som kan streames
til alle interesserte.
Tenk når vi kommer til 2025! Og 2027!! Hva med Arendal-uka i sommer? Hva kan vi få til der? Med de TV-, pod- og
analysebrev-mulighetene vi har nå: Mye! Det gleder jeg meg til å ta fatt på.
Hva med høsten? Nominasjonsprosessene skrider fram og flere og flere kandidatlister
vil velges. Her er det mye å dekke. Den norske nominasjonsprosessen bør åpnes
mer. For mye skjer i lukkede fora der det sitter få mennesker med mye makt. Og
tenk når vi kommer oss over i 2025. Selveste stortingsvalgåret! Det kommer til
å bli en analysefest! Jeg vil gjerne ha deg med på festen, og jeg er svært åpen
for innspill til hvordan vi kan videreutvikle og til hvilke temaer som bør tas
opp. Når Stortingsvalget er over, så kan vi prøve å forstå og forklare hvorfor
det gikk som det gikk. Men vi kan også så smått begynne å se fram mot kommune- og
fylkestingsvalget 2027. Lokalvalgene er egentlig vel så kule som
stortingsvalgene.
Og hvem vet, kanskje det kan sitte en eller annen «rar», fin tolvåring et eller
annet sted i landet og plukke opp en eller to av de videoene jeg, litt
famlende, prøver meg på ute på TikTok og la seg inspirere litt. Slik at hun,
eller han, kanskje en eller annen gang, har lyst til å fordype seg i valg og
demokrati. Som kan føre valgformidlingen videre. Det er lov å håpe.
50 nye?
Jeg aner ikke hvor lenge jeg kan holde på slik. Fem år? Ti år? 20? 30? 50? Det
siste blir trolig for drøyt. Hehe. Men det jeg aner er at jeg på jobbfronten er
på et veldig bra sted i livet. Fordi jeg har skjønt at svært mye er mulig å få
til. Bare man er interessert nok, skaffer seg kunnskap om noe og ikke minst;
kan få hjelp der man selv ikke strekker til.
Og du som leser, som abonnerer på dette brevet, det er du som gjør dette muligens
nerdete, rare, men forhåpentlig også, viktige prosjektet, mulig. Så hjertelig takk!
Jeg lover at jeg skal fortsette å jobbe på, så lenger jeg kan og så lenge jeg orker.
For dette er mitt «kall». Min drøm.
50 er ikke så verst å være!
50 ganger hurra for demokratiet vårt og
for livet
hilsen Svein Tore
PS: Skulle du ønske å støtte dette demokrati-prosjektet mitt/vårt med et
valgfritt beløp, så bruk gjerne Vipps 92237487 eller konto 97101646878.
Du kan også abonnorere på analysebrevene og TV-kanalen. Brevene koster 500 kr pr år, det samme gjør TV.
