Hareide trenger et under i de fire siste fylkene

Fire fylker står igjen for KrF: Oslo, Akershus, Vestfold og Østfold.

Akershus: 9 delegater på valg. Min delegatkartlegging viser 37-28 stemmer i favør rød. De blå trenger 26 stemmer for å få 4 delegater. Ligger dermed an til 5-4 røde her. Hareide trenger 6-3, ikke umulig, men vanskelig.

Oslo: 7 delegater. Jevnt, men antar at Oslo heller svakt rødt og at 4-3 røde dermed er mest sannsynlig. Hareide må ha 5-2, ikke helt umulig, men blir vanskelig.

Vestfold: 7 delegater. Også jevnt her. 4-3 blå eller 4-3 rød, evt 3-3 og 1 gul delegat uten subsidiær preferanse er mulige utfall. Hareide trenger 5-2 røde, ser ikke helt hvordan det skal gå til.

Østfold: 8 delegater. Min foreløpige kartlegging (Rakkestad, Halden, Moss, Spydeberg, Råde, Rygge, Askim, Marker, Fredrikstad, Våler og Eidsberg) viser 33-20  i blå stemmefavør. 5-3 virer derfor som det mest trolige utfallet. Hareide må ha 4-4, det virker urealistisk.

 Min prognose viser nå 99-91 favør blått (hvis Møre og Romsdals gul/blanke delegat regnes inn på blå side, holdes hun utenfor er det 98-91-1).

Kan "kabinettspørsmålet" snu noen lyseblå?
Er løpet kjørt for Hareides røde linje? Ikke helt, for det kan skje ting mellom siste fylkesmøte tirsdag kveld og landsmøtet på fredag. Trolig vil Hareide stille "kabinettspørsmål" og dermed håpe at det kan flytte en håndfull lyseblå over til hans side av frykt for å miste ham som leder.

Logisk sett skulle en tro at "Grøvan-alternativet" (at KrF forsetter i opposisjon som nå), som trolig får et 20-talls delegater (jeg har fordelt dem etter subsidiær preferanse i min modell),  har styrket sine muligheter fordi den (røde) siden som ligger an til å tape, kan komme til å ønske det nest beste for dem; status quo. Jeg tror dog at ledelsen går "all in" på å ta et retningsvalg nå, og setter status quo opp (skal KrF i regjering eller ikke?) som votering først, dette faller, og vi får en ren duell mellom rød og blå til slutt. Et skriftelig og dermed hemmelig votering kan øke sjansen for at noen delegater kan endre preferanse i salen. De er dog valgt på bakgrunn av sitt syn, så endringer vil skape reaksjoner, men stemningsendring og dynamikk i salen er Hareides siste håp. 

Lyset som brenner for Hareide ser blått ut.     

   

     

Blått overtak 103-87 i KrF

Blå side har et ganske klart overtak i KrF. Løpet er ikke kjørt for Hareide, men det brenner et blått lys. 

Valget av delegater til KrFs ekstraordinære landsmøte 2. november kan avgjøre partiets retningsvalg. Siden partiet i øyeblikket har vippeposisjonen på Stortinget, så kan dette retningsvalget få store innvirkninger på norsk politikk i årene som kommer.

Antall delegater fra hvert fylke er bestemt ut i fra en fordelingsnøkkel som tar hensyn til både medlemstall og antall velgere i fylket ved siste valg. Men nøkkelen gir de medlems- og velgermessig små KrF-fylkene som Nordland, Troms, Finnmark, Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland en overrepresentasjon på bekostning de store medlemsfylkene som Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal og Agder. Siden de små heller rødt og de store heller blått, så er nøkkelen i praksis en fordel for de som ønsker et rødt retningsvalg. Derfor har også debatten om forholdstall vs flertall blusset opp, der Rogland valgte å kjøre et flertallsprinispp og sende 15 blå og kun en rød delegat bl.a for å "nulle ut" sin egen underrepresentasjon. Denne diskusjonen kan komme også i andre fylker, selv om det fra ledelseshold ønskes et forholdsprinispp lagt til grunn i alle fylker.

I tillegg til fylkene har Stortingsgruppen, Sentralstyret, KrFKvinner og KrFU sine delegasjoner med delegater. Basert på en kombinasjon av tilgjengelig info, faktisk og antatt fordeling, har jeg laget en prognose over utfallet:

Sentralstyret: 11 delegater. 6 - 5 favør blått her virker avklart.

Stortingsgruppen: 4 delegater. Uavgjort 2-2 er resultatet her.

KrFKvinner: 12 delegater. Stemmegivningen helte i en viss blå retning og antagelig 7 blå og 5 røde delegater (en viss usikkerhet rundt hva delegat Birkedal stemmer, går hun for rød blir det 6-6).     

Rogaland: 16 delegater. Var første ute og valgte 15 blå og en 1 rød. Stemmetallet var ca 70-30 favør blå.

Buskerud: 6 delegater. Noe overraskende rød overvekt 60-40 her og 4 rød og 2 blå delegater ble valgt. 

Hedmark: 6 delegater. Som ventet ca 60-40 rød stemmevekt her og 4 røde og 2 blå delegater valgt.

Oppland: 6 delegater. 80-20 favør rød, et hakk rødere enn ventet og dermed 5 røde og 1 blå delegat valgt.

Finnmark: 4 delegater. Fylkesmøtet holdt over telefon med 14 stk. 14-0 favør rødt og dermed 4 røde delegater.

Telemark: Seks delegater. Hellet svakt i rød retning, men ikke nok til at det ble 4-2 røde (manglet 4 stemmer),  så utfallet her ble 3-3.

Agder: Møte 26. okt. 10 delegater i Vest og 8 i Aust, til sammen 18. Heller trolig blått i sjiktet 70-30 og i så fall 13-5 blå. Men kjører de "vinneren tar alt" her pga. Agders lavere vekt?

Hordaland: Møte 27. okt. 14 delegater. Antatt fordeling 70-30 og i så fall 10 blå og 4 røde. Men også her kan "vinneren tar alt"-spørsmålet komme.  

Sogn og Fjordane: 7 delegater. Antar 65-35 rødt her og dermed 5-2 i rød delegatfavør.

Møre og Romsdal: 27 okt. 12 delegater. Antatt fordeling 70-30 og i så fall 8 eller 9 blå. Flertallsvalg kan bli brukt også her, men jeg setter 9-3 blå inntil mer info foreligger.

Trøndelag: Møte 27. okt. 13 delegater, 6 i Nord og 7 i Sør. Antar 70-30 favør rød, noe rødere i Sør og enn Nord. I så fall 9-5 favør røde. Men kan Trøndelag komme til å kontre på Rogaland og kjøre flertallsvalg? 

Nordland: Møte 27 okt. 6 delegater. Heller trolig rødt i sjiktet 60-40 og dermed 4-2 i rød delegatfavør.

Troms: Møte 27 okt. 6 delegater. Rødt favorittstempel her i sjiktet 65-35 og dermed 4 røde og 2 blå.

Akershus: Møte 29 okt. 9 delegater. Åpent her, men antar 55-45 rødt og dermed 5-4 røde delegater.

Vestfold: Møte 29 okt. 7 delegater. Heller i blå retning, antar 60-40 og i så fall 4-3 i blå delegatfavør.

Oslo:  Møte 29. okt. 7 delegater. Åpent. Tradisjonelt borgerlig orientert KrF her, men kan ha endret seg noe i senere år. Kan bikke begge veier, tror på 55-45 rødt og 4 røde og 3 blå delegater.

Østfold: Møte 30. okt. 8 delegater. Siste ut og kan dermed avgjøre alt hvis det står og vipper. Antar 60-40 blått her og dermed 5-3 i blå delegatfavør. Men kjører kanskje vinneren tar alt hvis blå side trenger et par delegater ekstra for å sikre seieren?

Når dette summeres opp, så kommer jeg opp i et totalt antall som blir 103 blå vs 87 røde delegater. Blå side har altså er relativt greit flertall inne. Dette betyr at Hareide trenger en "game changer" for å ha håp om å snu det. Slik jeg vurderer det, så er han avhengig av å vinne de gjenstående "røde" fylkene mye klarere enn forventet, parallelt med at han klarere å redusere nederlagene i de "blå" fylkene. Da kan totalfordelingen begynne å nærme seg likevekten på 95-95. Men veien virker pr i dag for lang. 

Tallene forutsetter at alle delegatene tvinges til å stemme over retning. Hvis rød side innser at de er i ferd med å tape, så kan det bli et avgjørende spørsmål om voteringsrekkefølgen på landsmøtet. For da blir status quo (Grøvan-alternativet) det beste de kan håpe på. I en situasjon med 85-90 røde, så kan rundt 10 "Grøvan-fans" være nok til å vippe flertallet over til status quo.

At hele denne stormfulle KrF-prosessen skal munne ut i ingenting, er imidlertid nesten for utrolig til å tro på. Det mest sannsynlige er at KrF tar et retningsvalg og at partiet velger bkå retning.

I så fall er Hareide antagelig ferdig som partileder og Kjell Ingolf Ropstad overtar og fører partiet inn i Solberg-regjeringen.   

Arbeiderpartiets mandatmuligheter og strategi

Den rødgrønne sjansen for valgseier er bedre med Ap på 34 prosent og Sp på 9 enn dagens situasjon med Ap 31 og Sp 12. Ap har dermed god grunn til å gjøre sin profil blankere. Er Støre mannen til det?     

Etter det labre valgresultatet på snaue 31 prosent ved forrige stortingsvalg, og tap av regjeringsmakt, gikk Ap i opposisjon, byttet partileder og kom i en oppgangstrend som toppet ut på imponerende 42 prosent februar 2015. Deretter bar det utforbakke i ett års tid ned mot 33 i fjor vinter. Med unntak av en dipp i fjor sommer, steg partiet igjen fram mot høsten 2016 der man toppet ut på nivåer like under 37 i oktober. Så startet en ny nedtur der man nå, pr. april 2017, er inne i sin sjette måned på rad med tilbakegang. Nivået er nå rundt 31, dvs at man er tilbake på valgresultatet fra 2013.

Forklaringene på Aps oppturer og nedturer i denne stortingsperioden er sammensatte, men agenda er et viktig stikkord. Ap klarer på sitt beste både å mobilisere gamle velgere og tiltrekke seg nye ved å kombinere sosialdemokratisk gjenkjennelighet med å kanalisere det meste av misnøye med den blå regjeringen. Når agendaen handler om gode Ap-saker som ledighet, helse og eldre og budsjettrot på borgerlig side, er dette mulig. Når agendaen derimot dreier i retning innvandring, som i 2015, eller sentrum-periferi-saker av typen kommunereform og ulv, som i år, så er velgertroverdigheten lavere og oppslutningen faller.

Skal Ap klare å snu nedgangstrenden de er inne i for øyeblikket, så er en viktig forutsetning at man lykkes med å løfte sine beste saker høyere opp. Dette kan aldri et parti klare alene, man er avhengig av drahjelp gjennom aktuelle hendelser, mediers vinklinger etc. Normalt sett virker valgkampens dynamikk pro Ap fordi flere av deres gode saker, som styring/regjeringsalternativer, helse, eldre og skole, ofte debatteres mer foran valg.

Samtidig står Ap midt oppe i et dilemma. For skal Ap gjøre et godt valg, så er man avhengig av å få tilbake en del av de velgerne som har gått til Sp de siste månedene. Men Sp er Aps viktigste allierte i kampen for et nytt flertall og regjeringsmakt, og partiet gjør for tiden en utmerket jobb med å tiltrekke seg blå 2013-velgere, velgeroverganger som rødgrønn side er avhengig av for å skape et nytt flertall. En agenda-dreing bort fra Sps beste saker vil svekke deres oppslutning.

Hvordan er dagens Ap-nivå på 31 prosent sammenlignet med samme tid i foregående stortingsvalgår? Går vi tilbake til april 2013, så lå man under 28 prosent i snitt på målingene. Ap løftet seg rundt tre prosentpoeng fram til et valgresultat på snaue 31. I 2009 lå man midt på 32-tallet i april og kom i mål ved valget midt på 35-tallet, altså nok et løft på ca tre prosentpoeng. Og går vi tilbake til april 2005 så var Ap-nivået rundt 30, mens valgresultatet ble opp mot 33. Ved alle de tre siste stortingsvalgene har Ap løftet seg ca tre prosentpoeng fra april og fram til valget.

Historien trenger slett ikke gjenta seg i år, men la oss likevel forutsette et scenario framover der Ap tenker mest på seg selv, lykkes med å dreie agendaen over på sine beste saker og stiger tre prosentpoeng fra dagens nviå, mens Sp faller med noe tilsvarende. Hvilke utslag vil det gjøre mht. mandater i fylkene?

Østfold: Ap oppnådde 3 mandater her i 2005, 4 i 2009, og tilbake til 3 i 2013. Ap gjør det noe bedre i Østfold enn landssnittet, fylkesfaktoren (nivå i kretsen : nasjonalt nivå) er ca 1,1 ved alle de tre siste valgene. Et nasjonalt resultat på ca 34 (x 1,1) indikerer et Østfold-resultat midt på 37-tallet, det ser ut til å kunne være nok for å vinne fire mandater, men her er marginene små. Sp står derimot svakere i Østfold enn nasjonalt. Men med et Sp på opp mot 12 prosent nasjonalt, så er et Østfold-resultat på over 9 prosent innen rekkevidde - hvilket vil gi Sp et mandat her med trygg margin. Et fall ned mot 7 prosent vil imidlertid sette dette mandatet i fare. Her kan altså Aps nr. 4 komme i direkte kamp mot Sps nr 1. Foreløpig ligger det an til Ap 3 og Sp 1 her, med stang-inn kan det bli Ap 4 og Sp 1, men det kan også bli Ap 4 og Sp 0.

Akershus: Ap har fått fem mandater her ved alle de tre siste valgene. Partiet ligger noe under sitt nasjonale nivå i Akershus. Med et landsnivå på 31, så ligger man trolig rundt 29 i Akershus, som vil gi fem mandater nok en gang. Jekker jeg Ap opp til over 31 prosent i valgkretsen, så slår det sjette mandatet inn. Sp ligger tradisjonelt på under halvparten av sin nasjonale oppslutning her. Men et Sp nasjonalt på 12, vil trolig gi Akershus Sp en oppslutning oppe på 5-tallet. Det vil holde til et mandat med god margin. Ryker en firedel av oppslutningen inn mot valget, så kan det lede til et Sp på ca 4 prosent, kanskje under. Da er direktemandatet i faresonen. Også her kan dermed en Ap-økning gå ut over Sp.

Oslo: Seks mandater til Ap her ved alle de tre siste valgene. Ap ligger omtrent på landssnittet sitt i hovedstaden, dog ørlite grann under. Ca 31 prosent vil etter alle solemerker gi Ap seks mandater nok en gang. Men økes nivået til 34, så er sju mandater klart innen rekkevidde. Sp har Oslo som sin klart svakeste krets og ser ikke ut til å komme i posisjon for mandat, en eventuell Ap-økning her vil altså ikke gå på bekostning av Sps sjanser.                                          

Hedmark: Aps beste fylke med en faktor på rundt 1,4. Ap plukket fire mandater her både i 2005 og 2009, men måtte nøye seg med tre i 2013. Dagens nivå indikerer et resultat i Hedmark i sjiktet 43 prosent, noe som igjen vil gi tre mandater. Et løft til 46-47 prosent, setter Ap i posisjon for fire. Sp er også sterke i Hedmark, og kan - hvis dagens nivå holder, bikke 20 prosent i kretsen. Det vil trolig gi partiet to mandater. Men et fall til 16-17 prosent, vil medføre at andremandatet ryker. Eventuell Ap-plussing her vil dermed trolig gå ut over Sp.

Oppland: Aps nest beste krets. Partiet fikk fire mandater i 2005, men "bare" tre i 2009 og 2013. Oppland Ap ligger i øyeblikket an til et resultat på rundt 41 prosent. Det vil gi tre mandater. Om Ap vokser opp mot 44-45 prosent, så vil det trolig ikke være nok for fire mandater. Partiet bør over 47 for å sikre seg dette. Sp er sterke i Oppland og ligger an til å få et resultat midt på 20-tallet og vil med det sikre seg to mandater. Et fall ned mot og under 20, vil føre til at andremandatet ryker. I Oppland har vi altså den situasjonen at eventuell Ap-vekst inn mot valget neppe vil gi mandatgevinst, men det kan blokkere Sps sjanser for å plusse på sin beholdning.

Buskerud: 4-4-3 er Aps mandatrekke i 05, 09 og 13. Også denne gangen vil spørsmålet være om man får tre eller fire mandater. Buskerud Ap ligger an til rundt 32 prosent, med utgangspunkt i dagens nivå. Det vil gi tre mandater. Plusser vi på Aps oppslutning til rundt 35, så er vi akkurat ved vippepunktet for fire mandater. Buskerud Sp pleier å gjøre det omtrent som landssnittet. Med dagens nivå indikerer historikken et resultat på ca 12 prosent. Det gir et bankers mandat, men det er fortsatt et stykke opp til to. Selv om Sp ryker ned mot 8-9 prosent, så er mandatet sikkert inne. Aps kamp om fire mandater her ser altså ikke ut til å påvirke Sps mandatbeholdning.

Vestfold: 3-3-2 viser den nære Vestfold-historikken for Ap. Mine tall viser et Vestfold Ap nå på ca 30 prosent. Det ser pt. ut til å holde til tre mandater. Vestold Sp har over 6 prosent på mine tall nå. Det er et stykke opp til mandat, trolig må de over 8 for å sikre seg dette. Jeg synes det virker for langt fram, men skulle de klare det, så vil det kunne gå ut over Aps nr 3.  

Telemark: Tre mandater her i alle de tre siste valgene. En fylkesfaktor på 1,2 og et nasjonalt nivå på 31 tyder på et resultat på ca 37 prosent for Telemark Ap. Det vil gi tre mandater nok en gang. Ap må godt over 50 prosent for å plukke fire, det er sjanseløst. Telemark Sp gjør det normalt sett svakere enn landssnittet, men er likevel oppe og lukter på tosifret når vi legger historikk og nasjonalt aprilnivå til grunn. Sp må trolig ha rundt 11 prosent for å kapre et fast mandat. En lokal måling viste 14 prosent, i så fall er partiet inne med god margin - på bekostning av Aps tredje mandat. Kampen om sistemandatet står altså mellom Ap og Sp.
               
Aust-Agder: To Ap-mandater her i 2005, men kun ett i 2009 og 2013. En eller to er spørsmålet også ved årets valg. Jeg har Ap på i overkant av 28 prosent. Det ser ut til å gi ett mandat. En treprosentpoengssvekst til over 31, vil føre Ap inn for fullt i kampen med Frp om sistemandatet i kretsen. Sp ligger på rundt 10 prosent, det holder ikke til fast mandat, og jeg synes det virker for langt fram.

Vest-Agder: Svak Ap-krets. Ett fast mandat ved de siste tre valgene (men i 2013 sikret man seg et utjevningsmandat i tillegg). Aps nivå i Vest-Agder er trolig nå ca 24 prosent og man kjemper med Høyre om å bli størst, den som får den "tittelen" vil trolig få to mandater. I øyeblikket er det dødt løp, men skulle Ap vokse med to-tre prosentpoeng, så vil det bli vrient å forhindre dem i å plukke to. Sp er uten sjanser til fast mandat.

Rogaland:  Aps svakeste krets. Tre mandater ved alle de tre siste valgene. Har Ap på ca 24 her nå, lokale målinger ligger noe høyere. Dette gir fire mandater. Ap må nok ha rundt 30 prosent for å ha reelle sjanser på fem mandater, det virker langt fram. Rogaland Sp ligger gjerne litt under sitt landsresultat. Dagens nivåer tyder på ca 11 prosent, hvilket kan gi dem to mandater. Men faller Sp under 10 prosent, så ryker trolig andremandatet. Ap er ikke direkte i kamp mot Sp, slik det ligger an nå.

Hordaland:  4-5-4 er Aps mandatbeholdning ved de siste valgene. 4 eller 5 mandater blir sannsynligvis spørsmålet her igjen. Mine utregninger gir Ap ca 26 prosent her. Det gir 4 mandater. Det ser ut som Ap må løfte seg seks prosentpoeng for å ha sjanse på fem faste i kretsen, det virker for mye. Sp ligger rundt tosifret, det sender dem inn i en posisjon der to mandater kan være innen rekkevidde. Men faller man litt tilbake, så blir man stående på en. Heller ikke her er Ap i direkte kamp med Sp.

Sogn og Fjordane: To mandater her i 05 og 09, men kun ett i 2013. Blir det ett eller to i år? Dagens nasjonale nivå indikerer at SF Ap får ca 28 prosent. Det vil gi ett mandat. Her kan det bli en kamp om Ap eller Sp blir størst. I øyeblikket har Sp et nivå inne som ligger langt oppe på 30-tallet og to mandater. Ap-vekst til over 30 og Sp-fall til under 30, vil gi et skifte fra 2-1 Sp til 2-1 Ap. Også Høyre er med i kampen om sistemandatet i kretsen.

Møre og Romsdal: 2-3-2 er MR-rekken for Ap. 2 eller 3 er spørsmålet igjen. Pt. peker pilene i retning av 26 prosent her, det vil gi to mandater. Også Sp, med rundt 16 prosent, ligger i skorpa for to mandater. Men en liten Ap-økning og tilsvarende Sp-fall, kan gi utfallet Ap 3 og Sp 1 i stedet.

Sør-Trøndelag:  Fire mandater i alle de tre siste valgene her. Fire er igjen det mest trolig utfallet med det nivået som Ap nå ligger på (sjiktet 37-38 prosent). Men en økning til opp mot, og kanskje endog over, 40 prosent, gir en mulighet for fem. Vippepunktet for to mandater synes å ligge rundt 13 prosent i kretsen. Dette har Sp inne på mine tall nå. Faller Sp noe, parallelt med at Ap stiger, så kan Aps eventuelle mandatgevinst gå ut over Sp.

Nord-Trøndelag: 2-3-2 mandater ved valgene i hhv. 05, 09 og 13. Håpet for Ap er 3. Et valg omtrent som sist gir ca 42 prosent og to mandater for Ap. Jeg har Sp langt oppe på 20-tallet og de ligger dermed i posisjon for å kunne plukke to. Også Høyre kjemper om sistemandatet. Stiger Ap noe. parallelt med at Sp faller, så vil Sps andremandat glippe, mens Ap slår inn med tre.

Nordland: Fire Ap-mandater her ved de siste tre valgene. Et valgresultat her i sjiktet rundt 36 prosent vil gi dem fire mandater på nytt. Sp ligger på rundt 15 prosent her på mine tall. Det sender dem inn i kampen om et mandat nr 2 fra kretsen. Ap ligger langt unna fem mandater, og en eventuell Ap-vekst vil kun gjøre det vanskeligere for Sp.

Troms: Tre mandater både i 05 og 09, men ned til to i 2013. Normalen er et Troms-resultat på linje med landsresultatet. Blir det dagens nivå på ca 31, så vil det gi to mandater igjen. Sp ligger i sjiktet 14-15 prosent på mine tall nå, det holder fint til ett mandat. Men stiger Ap opp mot og over 35 prosent, samtidlig som Sp synker ned mot 10, så blir det tett kamp mellom dem om sistemandatet.

Finnmark: 2-3-2 til Ap her ved de siste valgene. Finnmark Ap har et nivå rundt 40 prosent inne, det indikerer to mandater. Veien opp til tre mandater virker helt usannsynlig lang. Sp er ikke i posisjon til å ha et reelt håp om fast mandat.


Når jeg summerer opp Aps mandatsjanser, så vil et valgresultat på linje med 2013-valget, som målingene pr. i dag viser, gi partiet 56-58 mandater. Øker man ca tre prosentpoeng, som man pleier, og får et valgresultat på ca 34 prosent, så vil det utløse Ap-gevinst i mange valgkretser og man kan komme opp i 66-68 mandater. Et Sp-valg på ca 12 prosent, vil gi dem 22-24 mandater. Faller Sp omtrent det samme som Ap stiger, ned mot 9 prosent, så vil man miste 5-7 av disse og komme inn med 15-17 mandater.

Et scenario med Ap på rundt 31 og Sp på 12, vil kunne gi dem samlet rundt 80 mandater. Med Ap på 34 og Sp på 9, så øker muligheten for flere mandater samlet sett, da vil både 82, 83, 84 og endog et rent flertall på 85 mandater være realistiske utfall. Dette er mulig fordi Ap i noen kretser, som Oslo, Buskerud, Aust- og Vest-Agder kan plusse og vinne nye mandater, parallelt med at Sp faller tilsvarende like mye i disse kretsene, uten at det går ut over partiets mandatbeholdning. Det vi ser er at det såkalte "styringstillegget" i valgsystemet da slår inn; jo større et parti (Ap) blir, jo mer overrepresentert blir det. Ap+Sp kan vinne flertall med under 43 prosent av stemmene bak seg.

Ap har derfor en dobbel grunn til å blankpusse egen profil inn mot valget: Både øke sjansen for egen vekst og øke sjansen for rødgrønt flertall. Så gjenstår det å se om "tåkefyrsten" Jonas Gahr Støre kan overraske og være mannen som fronter den klarere profilen som Ap nå trenger. Hvordan han løser sitt politiske livs viktigste utfordring, kan avgjøre årets valg.

Dagens landsmøtetale var en god start for å snu trenden, men han trenger mer.

Noen fredagsanbefalinger

På en dag da Anne Holt står fram som Anonym (men hvem har skrevet bøkene til Anne Holt..kan det være Drillos ukjente sønn?), er det selvsagt vanskelig å konsentrere seg om andre ting. Men denne bloggens politiske nisjepreg trekker meg uvilkårlig i retning SVs landsmøte som sannelig også åpner i dag.

I den forbindelse vil jeg først anbefale alle å lese en av mine desiderte favorittanalytikere, Kristin Hoff, sin Clash-inspirerte vurdering av SV. Når du har gjort det, så kan du eventuelt kikke litt på min analyse i Dagsavisen i fjor - som fortsatt holder ok vann, etter mine begreper (selv om Kristin Halvorsen ikke har trukket seg - ennå..). En analyse som Bård Vegar Solhjell, ikke overraskende, var noe uenig i. Og de aller mest interesserte kan lese mitt tilsvar til ham også.

Sånn. Da bør du være klar for SVs landsmøte. Eller andre fredagssysler.

PS: Skulle du ha behov for å lese om et annet tema i tillegg, så vil jeg holde en knapp på Torbjørn Røe Isaksens innvendinger mot Libya-krigen.

Høyres landsmøte

Jeg skal blogge fra Høyres landsmøte denne helgen. Har du tips til hvem jeg bør snakke med, og hvilke temaer jeg bør ta opp?

Ropstads dristige strategi og KrFs framtid

Fædrelandsvennen trykker KrF-kronikken min i dag. Den tar utgangspunkt i Kjell Ingolf Ropstads utspill i helgen i forbindelse med KrFUs landsmøte. Mine synspunkter avviker noe fra Fædrelandsvennens redaktør, Hans Christian Vadseth sine anbefalinger.
Takk for alle innspill!

Ropstads dristige strategi

KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstad tonet i helgen flagg i debatten om partiets framtid. Han vil gjøre KrF mer liberalt. Det er dristig.

KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. Dette elendige resultatet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. På KrFUs landsmøte i helgen fikk vi noen signaler om hva ungdommen i partiet ønsker. Enstemmig gjenvalgt KrFU-leder og nyvalgt stortingsrepresentant fra Aust-Agder, Kjell Ingolf Ropstad, tar til orde for å åpne partiet for nye velgergrupper ved bl.a. å moderere kampen mot den nye ekteskapsloven og slippe homofile til i partiledelsen. Denne orienteringen er i tråd med signaler som andre unge i KrF, som Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide, tidligere har sendt.

Ropstads ”åpne opp partiet”-strategi ligner mye på den linjen Valgerd Svarstad Haugland valgte – med suksess. For på slutten av 90-tallet maktet Haugland og Bondevik i tospann å gjøre KrF til et bredt kristendemokratisk parti med appell langt ut over de tradisjonelle kjernevelgerne. Det virker fjernt nå, men KrF var faktisk en kort periode i 1998-99 ledende på borgerlig side med enkeltmålinger på helt opp i mot 20 prosent. Jaglands velgerultimatum om 36,9 prosent, åpnet opp for at KrF ble ledende i et sentrumsalternativ. En stemme på KrF ble dermed også en stemme på å få Ap ut av regjeringskontorene – det appellerte til mange borgerlige orienterte velgere. I tillegg surfet KrF på en verdibølge blant velgerne. Dessuten hadde KrF to store og lettfattelige vinnersaker; en tusenlapp ekstra til minstepensjonistene og kontantstøtten. Særlig unge kvinnelige velgere strømmet til partiet i en takt som man aldri før hadde vært i nærheten av. Partiet maktet kunststykket å beholde sine kjernevelgere parallelt med at man tiltrakk seg nye velgergrupper.

Men nyorienteringen hadde sin pris – en pris som ble høy ved lokalvalget i 2003. Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. KrF forskrevet seg i jakten på å bli større, og Haugland fikk sparken. Dagfinn Høybråten ble satt inn og lovet å gjøre partiet ”tydeligere uten å gjøre det smalere”. Uten særlig hell. For under hans ledelse har partiet levert tre svake valg på rappen, og KrF er nå mindre enn noen gang. KrF står derfor foran et veivalg som får store konsekvenser for hele det norske politiske landskapet. Skal KrF være et parti for ”seksprosentsmenigheten”? Eller skal KrF igjen søke å bli et bredt folkeparti - også i annet enn partinavnet? Bør KrF orientere seg mot Ap, bygge et nytt sentrum eller holde seg til Høyre og kanskje etter hvert også Frp?

Ropstad har gjort sitt valg. Han vil at KrF skal appellere til langt flere enn de kristenkonservative kjernevelgerne. Det er en strategi som kan være lur. Mange vil hevde at KrF ikke har noe særlig valg fordi kristenkonservative er en utdøende rase. Og velgerstrukturene, i form av tiltagende urbanisering, liberalisering og sekularisering, jobber vitterlig i mot KrF. Samtidig er det også slik at KrFs kjerne, i motsetning til Venstres, fortsatt er såpass stor at den holder partiet over sperregrensen. Til forskjell fra Bondevik/Haugland-epoken, så er ikke lenger KrF i nærheten av å lede noe regjeringsalternativ. Og partiet har ingen enkle og gode enkeltsaker som virker bredt appellerende. Det er ei heller noen ny verdibølge blant velgerne å spore. Dette betyr at Ropstad-linjen også er en farlig strategi. Fordi han legger en del av KrFs kjernevelgere, mange av dem befinner seg på Sørlandet, i potten. Konsekvensen kan være at KrFs kjerne blir enda mindre, noe som kan øke risikoen for å sende partiet under sperregrensen. I så fall risikerer partiet, ala Venstre, å bli stående igjen med kun et par stortingsrepresentanter etter valget i 2013. Antagelig fra Vest-Agder og Rogaland.

Ropstads ønskede veivalg kan bidra til å vanne ut KrF. For KrF er et parti som i likhet med den tidligere sentrumskollegaen Senterpartiet, er til for å slåss kraftfullt motstrøms. Det gjenstår dog å se om moderpartiet følger KrFU og Ropstad. For det er klare spor av en generasjonskonflikt ute og går her.

Mange kommentatorer og forståsegpåere er nå i ferd med å avskrive både KrF og sentrum. Det er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjekultur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør være bra med plass til både gule og grønne. Men Ropstads åpenhetslinje kan, paradoksalt nok, gjøre det gule rommet mindre.

Frp mot tidenes valg

Jeg har, i anledning Frp-landsmøtet til helgen, brukt starten av denne uken til å regne på partiets mandatsjanser i samtlige 19 valgkretster. Min Frp-analyse ligger nå ute på Minervas nettsider.

På vei til landsmøtet

Da er jeg på vei til landsmøtet. Jeg har bestemt meg for å prøve å få fatt i Ine Marie Eriksen Søreide (laaangt navn) for å snakke skole og forskning, Ivar Kristansen (mr. Distrikts-Høyre?) for å snakke om distriktspolitikk, Høyre manglende distriksappell og valgsystemet, Monica Mæland (byrådssammenbrudd og Frp-samarbeidets overføringsverdi til rikspolitikk), Nikolai Astrup (Datalagringsdirektivet og EU/EØS) og en eller annen som har med strategien å gjøre (kanskje gen.sekr?).

Fortsett å sende spørsmål, så skal jeg se om jeg kan få noe interessant ut av noen av disse - hvis jeg får tak i dem.

Akkreditert som blogger

Jeg skal på Høyres landsmøte i morgen. Akkreditert som blogger. Har tenkt å snakke med en del folk. Først og fremst for å få tak på partiets strategi. Samt hva partiet vil i denne valgkampen og tiden som kommer etterpå. Satser på å liveblogge/hyppig oppdatere her i morgen, så heng med.

Hvilke folk i Høyre synes du kan virke som de mest interessante å snakke med?
Og hva bør jeg spørre om?

Høyres muligheter

Jeg har, i forbindelse med partiets landsmøte, regnet og regnet på Høyres stilling i alle våre 19 valgkretser de siste par dagene. Produktet av disse regneøvelsene, kan du i dag finne som en Minerva-artikkel. Her vurderer jeg også partiets strategi og kommer med et par gode(?) råd.

KrFs vekst og fall

Det nærmer seg KrFs landsmøte. Og da er det selvsagt dags for KrF-analyser. Du synes kanskje at det virker utrolig, men det er faktisk ikke mer enn 11 år siden at partiet var ledende på borgerlig side (eller ikke-sosialistisk som KrF-ere gjerne velger å kalle det). Vintereren og våren 1998 hadde man akkurat lagt bak seg tidenes valg (13,7 prosent), og partiet surfet videre på en popularitetsbølge hvor enkeltmålinger viste helt oppimot 20 prosent.

I dag er KrF et miniparti. KrF har ligget omtrent dønn stabilt på 6-7 prosent de siste sju årene.

Hva var det som egentlig skjedde? Og hvor går KrF-veien videre? Den type spørsmål drodler jeg over i dag - noen innspill?

Analyse av Venstre

Venstre åpner sitt landsmøte i dag. I den forbindelse har jeg laget en analyse av partiet som Drammens Tidende trykker i dag. Analysen er med Buskerud-vri, men bør være av interesse for alle politisk interesserte generelt og Venstre-folk spesielt. Den gode lokalavisen har også laget et intervju med den aktuelle toppkandidaten, med referanser til min analyse.


Ulla Nordgarden kan bli historisk

Ulla Nordgarden kan bli første Venstre-representant fra Buskerud siden krigen. Men veien fram er lang.

I forbindelse med min hovedoppgave i statsvitenskap, gikk jeg igjennom samtlige stortingsvalg i alle fylker fra 1945 og fram til i dag. Alle valg rangerte jeg fylkene fra 1 til 19 ut i fra partienes oppslutning. For Buskerud Venstres del har det stort sett vekslet mellom traurige 17., 18. og 19. plasser. Fylket har altså i en årrekke vært blant partiets desidert dårligste valgkretser. Venstres førstekandidater har her gang etter gang måttet speide langt etter stortingsplassen. Men i 2001 skjedde det noe. Da rykket Buskerud opp til 14. plass for Venstre. Og ved valget i 2005 kom fylket helt opp på 9. plass. Plutselig har Buskerud blitt et brukbart Venstre-fylke. Hva har skjedd?

Det tidligere bygdepartiet Venstre har festet et grep om urbane velgere. Særlig bemerkelsesverdig er den sterke oppslutningen i Oslo og Akershus. Men Venstre-framgangen har også vært klar i urbane fylker som Rogaland og Hordaland. Jeg tror at styrkingen av Venstres urbane appell først og fremst henger sammen med at miksen av miljø, grønnere skatter og satsing på kunnskap og høyere utdanning som partiet tilbyr, går hjem hos flere og flere urbane velgere. Samtidig finner den klare Venstre-brodden mot Frp i bl.a. innvandringspolitikk en klangbunn også hos mange borgerlig orienterte velgere.

For de av dere som har ferdet litt rundt i til dels svært så grisgrendte deler av Buskerud, så er det antagelig en drøy påstand å hevde at denne valgkretsen er urban. Alt er dog relativt. Og sammenlignet med mange andre norske fylker, av typen Finnmark, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag, så er ikke betegnelsen så hakkende gal likevel. Urbaniseringsprosessen i og rundt Drammens-området er tiltagende, og slik sett en fordel for Venstre.

Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 prosent på landsbasis og 5,1 prosent i Buskerud. Oppslutningen om Venstre i Buskerud er altså, tross sterk relativ framgang de siste årene, fortsatt noe under partiets nasjonale nivå. Dette henger bl.a. sammen med at utdanningsnivået til Buskerud-velgerne er noe lavere enn gjennomsnittet, hvilket er en ulempe for Venstre - som scorer best blant høyt utdannede. Pr i dag viser gjennomsnittet av de ti siste nasjonale meningsmålingene at Venstre har 4,6 prosent. Det betyr at Ulla Nordgarden og hennes parti antagelig ligger rundt fire prosent i Buskerud. Vippepunktet for fast mandat ligger på ca. sju prosent. Dette betyr at Venstre må bortimot doble oppslutningen på de drøye fire månedene som gjenstår fram mot valget for at det skal gå veien. Det er ikke umulig, men det blir selvsagt veldig vanskelig.

Skal Nordgarden lykkes med å skrive historie i Buskerud, så tror jeg flere elementer må falle på plass. For det første bør partiet, som i 2005, lykkes med å formidle viktigheten av Venstre i et borgerlig alternativ. Sist stemte en rekke velgere taktisk på Venstre for få dem over sperregrensen. Dette gjorde dype innhugg i Høyres og KrFs velgermasse. Dernest må partiet klare å utnytte det opposisjonelle tomrommet i miljøsaken som SVs regjeringsdeltakelse har skapt. Mange tidligere SV-velgere er frustrert over hva eget parti har måttet foreta seg av til dels halsbrekkene kamelslukende øvelser. Det gir Venstre en utmerket anledning til å framstå som Norges miljøparti nr.1. I tillegg må tegnene til at Venstre er på parti med tidsånden, forsterkes. For det synes som om kombinasjonen av individuell frihet og sosialt ansvar, kall det gjerne sosialliberalt, nå finner mer gehør hos norske velgere. Her kan Venstre åpenbart treffe noe. Dessuten må partiet greie å få mange av de avmålte, men svakt Venstre-positive velgerne, ut av sofaene sine. Det er ikke lett. For Venstre har ikke uten grunn vært det partiet som de fleste liker, men som knapt noen stemmer på. Det skyldes at Venstre er det valgforskere har kalt det sanneste sentrumspartiet i norsk politikk. Man inntar sentrumsstandpunkter i de fleste saker. Slike standpunkter er det vanskelig å skape noe særlig entusiasme rundt.

Går dette scenarioet inn, så vil biologilærer Nordgarden bli til stortingsrepresentant Nordgarden til høsten. I øyeblikket ligger særlig Høyres Anders Werp, men også SVs Magnar Bergo og Sps Per Olaf Lundteigen, klart nærmere til å utfordre det sistemandatet som Aps Laila Gustavsen i dag ligger inne med. Og blir valgkampen dominert av ledighetsbekjempelse, borgerlig rot og eldreomsorg, så vil Venstre nok en gang få mer enn nok med å holde sperregrensen fra livet. Da er i så fall Nordgarden sjanseløs

Oppsummering av Aps landsmøte

Arbeiderpartiets landsmøte trakk jammen ut i tid. Antagelig slik at man, beleilig nok, kunne feire Gro Harlem Brundtlands 70-års dag og dermed sikre god pressedekning.

Mer interessant - hva kom egentlig ut av dette rent politisk?
Jeg har lyst til å trekke fram fire hovedpunkter:

1) Ap binder seg til den rødgrønne masten og overkommuniserer at man kun har en plan A i regjeringsspørsmålet; fortsatt SV- og Sp-samarbeid. Men selvsagt har man en plan B - en ren Ap-regjering. Sporene fra den forrige rene Ap-regjeringen burde dog skremme. Derfor tror jeg at Ap kommer å gjøre det de kan, når det rødgrønne flertallet antagelig ryker ved valget, for å trekke KrF og Venstre nærmere.

2) Partiet skyver oljeboring i nord foran seg. Som eneste parti går Ap inn i valgkampen uten å ha et standpunkt i denne meget viktige saken. Ikke-standpunktet skyldes dyp splittelse i partiet. At over en tredel av landsmøtedelegatene gikk inn for vern, var for meg overraskende mange i vekst-partiet Ap. Med tanke på at Sp og SV sier klart nei, så indikerer det at det neppe kommer til å bli oljeboring i de fiskerike feltene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Heldigvis, vil jeg tilføye.

3) Kontantstøtten skal bort. Riktignok gradvis, men retningen i familiepolitikken er helt klar: Tilliten til at foreldre kan gjøre de beste valgene for seg og sine barn er lik null. Ap vet best. Og det beste for alle er fulltids barnehage. Punktum. Det er forstemmende at Norges største parti kan ha en politikk som til de grader overkjører individuelle valg.

4) Innvandringstonen er skjerpet. Men politikken er omtrent den samme. Ap ønsker å stoppe velgerlekkasjene til Frp her, men må samtidig ikke gå for langt slik at liberalt orienterte Ap-velgere skremmes over i fanget på SV eller Venstre. Å ri to hester på en gang er slett ingen enkel oppgave!

Ap ligger an til 60 mandater

Fylkeslederne i Ap spekulerer nå friskt over hva som bør skje hvis flertallet ryker den 14. september. Ap bikker under 30 på to målinger i dag, Røkke-saken påvirker opinionen i negativ retning. Snittet av de siste ti målingene gir partiet nå 31,9 prosent. Det er 0,8 prosentpoeng under valgresultatet fra 2005.

I anledning helgens landsmøte, har jeg tatt en titt på Ap-stillingen i våre 19 valgkretser. Situasjonen for Ap, slik jeg vurderer den, er akkurat nå følgende:

Oslo: 30,6 prosent. 6 mandater. Hadia Tajiks sistemandat er inne med uhyggelig tynn margin.

Akershus: 29,5 prosent. 5 mandater. Gorm Kjernlis femtemandat er ikke noe sikkert stikk, men ligger inne med OK margin for øyeblikket.

Østfold: 35,4 prosent. 4 mandater. Wenche Olsens sistemandat henger i en tynn tråd.

Hedmark: 44,9 prosent. 4 mandater inne med trygg margin.

Oppland: 43,4 prosent. 3 mandater sikkert inne. Min tidligere seminar-elev, Stine Renate Håheim, er oppe og lukter på det fjerde.

Buskerud: 35,2 prosent. 4 mandater. Uhyggelig spennende om Laila Gustavsens sistemandat. Høyres Anders Werp ligger side om side med henne.

Vestfold: 29,6 prosent. 2 mandater. Steinar Gullvåg har en god sjanse på å ta det tredje, men foreløpig blokkerer Frps sterke oppslutning dette.

Telemark: 37,4 prosent. 3 mandater. Men Sigvald O Hansens sistemandat er utsatt.

Aust-Agder: 27,4 prosent. 1 mandat. Line Vennesland kjemper om å ta et mandat til for Ap, men Frp ligger foreløpig inne med sistemandatet.

Vest-Agder: 22,9 prosent. 1 mandat. Odd Omland har visse sjanser til å ta sistemandat, men har dog et stykke opp.

Rogaland: 24,4 prosent. 3 mandater greit inne.

Hordaland: 26,9 prosent. 4 mandater. God margin. Magne Rommetveit har muligheter på et femte, men er avhengig av at Ap vokser en del.

Sogn og Fjordane: 28,9 prosent. 2 mandater. Tor Bremer sitter på sistemandatet, men har grei margin ned.

Møre og Romsdal: 26,4 prosent. 3 mandater. Parteits tredje mandat (Tove-Lise Torve) er meget utrygt.

Sør-Trøndelag: 37,9 prosent. 4 mandater. Eva Kristin Hansen ikke sikker, men foreløpig har hun noe margin.

Nord-Trøndelag: 38,9 prosent. 3 mandater. Susanne Bratli ligger utsatt til.

Nordland: 35,4 prosent. 3 mandater. Lillian Hansen kjemper om å ta et fjerde.

Troms: 32,4 prosent. 3 mandater. Ser greit ut, Ap og Frp deler Troms mellom seg.

Finnmark: 38,9 prosent. 2 mandater. Aps nr 3, Ingalill Olsen, fighter intenst med Frp, SV og Høyre om sistemandatet i fylket.


Konklusjon:
Ap holder i dag en rekke utsatte mandater, og det skal små velgerforskyninger i negativ retning til før flere av disse mandatene ryker. På den annen side har partiet også gode angrepsmulihgeter i flere fylker. Så greier partiet å snu den noe negative trenden man for øyeblikket er inne i, så er det gode muligheter for noen nye mandater. Dette betyr at forskjellen mellom et valgresulat på 30 og et resultat på 34, vil bli meget stor i antall mandater.

Hva er Arbeiderpartiets Prosjekt?

Ap avholder landsmøte til helgen. I den forbindelse har jeg skrevet en analyse av partiets situasjon for Minerva. Her etterlyser jeg hva som egentlig er partiets Prosjekt. Med stor P!

Arbeiderpartiet - hva nå?

Sitter og knatrer på en artikkel om Ap for Minerva. Håper å ha den klar før helgen slik at den kan legges ut i forbindelse med partiets landsmøte. Vi tar oss nemlig den frihet å tidvis være dagsaktuelle!

Her er et aldri så lite kladdeavsnitt:

På kort sikt handler det for Ap om å få fokuset bort fra verdier og innvandring og tilbake på økonomi og trygghet igjen. En valgkamp der det mer eller mindre blir en konkurranse om hvem som har den beste politikken for ledighetsbekjempelse, vil være gull verdt for Ap. Kan man i tillegg få dyttet fram terningkastfavorittene Stoltenberg og Støre i så mange TV-debatter som mulig, paret med at ”rotet” på borgerlig side til stadighet blir fokusert og synliggjort, så lukter det kraftig av et vinnerscenario for Ap.


OK - det var litt om opplegget for at Ap skal vinne valget.
Finnes det andre scenarier som vil gi partiet gevinst?
Og: Hvilke taperscenarier er det mulig å trekke opp? For de finnes...

Motstrømspartiet

Sentpartiet avholder landsmøte denne helgen. Foreløpig er det Ola Borten Moes kraftige oppgjør med SV i en kronikk i VG fredag som har skapt de største medieoverskriftene.

5,5 prosent er Senterpartiets gjennomsnitt av de ti uførte partimålingene i mars. Det er ett prosentpoeng lavere enn valgresultatet i 2005. Skulle det tallet bli partiets resultat ved høstens valg, så vil partiets stortingsgruppe skrumpe inn fra dagens 11 til 9. I så fall mister partiet sine utjevningmandater i Akershus (det overtas av KrF) og i Buskerud (SV tar dette). I Buskerud er det profilerte Per Olaf Lundteigen som står i fare for å ryke ut.

Partiet har dog hatt noe hyggeligere tall i siste halvdel av mars, muligens som et resultat av en del positiv medieoppmerksomhet rundt framleggelsen av Nasjonal Transportplan. Senterparti-folk trøster seg ofte også med at "vi gjør det alltid bedre i valg enn på målinger".

Jeg har gått igjennom de siste fire stortingsvalgkampene for å se om den påstanden er holdbar. Jeg fant ut at den kan ha noe for seg. For både i 1993, 2001 og 2005 kom partiet ut med et bedre resultat enn det så ut til å kunne bli i forkant av valgkampene. Unntaket er 1997 hvor Sp lå på hele 10,5 prosent i juni, men måtte nøye seg med 7,9 ved valget i september.

Likevel er det neppe noen grunn til å bruke det som en sovepute for partiet. Det må jobbes knallhardt inn mot valget hvis de skal greie å karre seg opp på seks-tallet igjen. Partiet slåss motstrøms. Og velgerstrukturene, med kraftig urbanisering, jobber i mot partiet.

Jeg foretok et historisk Sp-sveip i Adresseavisen i fjor. For de spesielt interesserte av dere, så legger jeg like godt den historiske analysen ut under her.


Motstrømspartiet

Senterpartiet. Det er noe fascinerende med et parti som har påtatt seg oppgaven med å slåss mot alle samfunnets strømninger. Hvor lenge holder det ut?

Senterpartiets historie strekker seg over 88 år. Partiet ble stiftet i juni 1920 under navnet Bondepartiet. Dannelsen kom til ved et landsmøtevedtak i Norsk landsmandsforbund (senere Norges Bondelag) om å delta ved stortingsvalget i 1921. Partiet sprang ut i fra Venstre, og fødselen bunnet i misnøye med Venstres landbrukspolitikk. Helt siden starten har partiets hjertesak vært landbrukspolitikken. En politikk som i stor grad har handlet om subsidier og beskyttelse. I 1950 var det over 200 000 bønder her i landet. I dag er det under 50 000. Kjernevelgerne blir altså færre. Navnebyttet til Senterpartiet i 1959 symboliserte ønsket om å favne bredere.

I litt videre forstand har partiets hovedsak vært å skape en distriktspolitikk som skal opprettholde bosettingen i grisgrendte strøk. Dette har ikke lyktes. Flyttestrømmen er i stedet sterk og aller sterkest fra kommunene der Sp selv styrer. Folk flytter fra bygdene og inn til byene p.g.a. bedre jobbmuligheter, bedre utdanningstilbud, bedre kulturtilbud osv. Det kommer folk til å fortsette med uansett om Sp liker det eller ei. Urbaniseringen av Norge tiltar i styrke og det blir færre bønder. Samfunnsutviklingen jobber i mot Sp.

Er tiden i ferd med å renne ut for partiet? Mange velgere i Sp-bastionen Nord-Trøndelag vil svare nei. Men nordtrøndere er ikke særlig representative. For langt flere velgere håper på ja - Sp virker som en rød klut for mange. Partiet er imidlertid seiglivet. Bl.a. fordi Sp har en særegen evne til hestehandling og pragmatisme. Å stemme på Sp gir politisk uttelling. Noe som gjenspeiles på lokalplanet. I perioden 2003-07 hadde partiet hele 113 ordførere rundt omkring i landet. Etter valget i 2007 ble andelen redusert til 87. Partiet har ordføreren i mange folkefattige kommuner. Men likevel. Det lille partiet har imponerende evner hva maktinnflytelse angår.

Disse evnene har opp igjennom historien kommet sterkt til uttrykk også på riksplan. Partiet flørtet med Ap på 1930-tallet, og i fellesskap felte de Venstre-regjeringen i 1935. Gjennom kriseforliket samme år, som bl.a. inneholdt tilleggsbevilgninger til primærnæringene, etablerte Bondepartiet en parlamentarisk basis som Ap kunne regjere på fram til krigen. Da Ap vant rent flertall ved valget i 1945, og beholdt det fram til 1961, ble forholdet preget av mer avstand.

I 1963 bidro Sp til å felle Gerhardsen-regjeringen noe som beredte grunnen for at partiet fikk en nøkkelposisjon i den borgerlige regjeringen i 1965, i kraft av statsminister Per Borten, og helt fram til regjeringsoppløsningen på EF-spørsmålet i 1971. Året etter feiret Sp en av sine største politiske seirer ved Nei-utfallet av EF-avstemningen. Stortingsvedtaket i 1975 om at bøndenes inntekt skulle jamstilles med industriarbeidernes, var også en betydelig seier for partiet.

Den borgerlige blokken vant på nytt flertallet i 1981. Abortsaken satte bom for en sentrum-Høyre-regjering det året, men i 1983 ble Sp og KrF innlemmet i Willoch-regjeringen. Regjeringen gikk av i 1986 grunnet nederlag på kabinettspørsmål om økt bensinavgift. Avgangen kan også ses i lys av økte indre spenninger i regjeringen, særlig mellom Høyre og Sp. Spliden ble forsterket i 1987 da Sp torpederte muligheten for en ny borgerlig regjering ved ikke å støtte det generelle mistillitsforslaget mot Brundtland-regjeringen. På tross av den økende avstanden til Høyre, gikk Sp inn i den borgerlige Syse-regjeringen i 1989. Først og fremst for å ha en hånd på rattet i Europapolitikken. Da partiet gikk ut av regjeringen året etter p.g.a. uenighet om EØS, valgte Sp å støtte en Ap-regjering framfor en H-regjering. Dette linjeskiftet preger norsk politikk den dag i dag. Skiftet falt sammen med Lahnstein-epoken i partiet. Det er ikke tilfeldig. Under Anne Enger Lahnsteins ledelse ble det utviklet nye og venstreorienterte løsninger. Det er løsninger som partiet fortsatt tror på og som videreutvikles.

Jubelvalget kom i 1993 med 16,7 prosent og hele 32 stortingsrepresentanter. Valget var et EU-valg, og året etter feiret partiet nok en EU-seier. Mange av Sps Nei-velgere var kun til låns. Blendet av framgangen innså man ikke dette. I stedet ble det blåst i basuner om selvstendighetslinje og annerledesland. I takt med fallende galluper ble vyene avløst av sentrumslinjen. Partiet skjønte omsider at veksten på begynnelsen av 90-tallet ikke var tilslutning til partiets helhetlige politikk. Selv om både KrF og Venstre egentlig foretrakk en sentrum-Høyre-regjering, valgte begge å gå for en ren sentrumsregjering grunnet isfronten mellom Sp og Høyre.

Regjeringsmakten ble servert av Thorbjørn Jagland i 1997, og sentrumsregjeringen fikk sine drøye to år. KrF høstet hele gevinsten av regjeringssamarbeidet, noe som var meget bittert for Sp. Sentrumsalternativet var jo Sps baby. Ved 2001-valget nådde Sp et lavmål med fattige 5,6 prosent. KrF overtok vippeposisjonen, og sentrumsalternativet ble lagt i grus ”for mange tiår framover”, slik Sp-veteranene Marit Arnstad og Steinar Ness valgte å formulere det i en Dagsavisen-kronikk i sommer. For første gang siden krigen ble en sentrum-Høyre-regjering dannet uten Sp. Sperregrensen truet rundt hjørnet - var Sp ute for godt?

Nei. Partiet brukte opposisjonstiden bra, reiste seg og fant i stedet sammen med SV og Ap i et historisk regjeringssamarbeid fire år senere. Lahnsteins våte venstredrøm ble realisert – som et produkt av KrF og Venstres høyrevalg og Aps erkjennelse av at de har blitt for små til å regjere alene. Sp har nå i tre år avfunnet seg med å være en minipartner i en rødgrønn regjering. Der velger man, i motsetning til SV, å feire sine små politiske seire stort.

Sp baserer sin politikk på pragmatisme og parrer det med realistiske forventninger. Det er en sterk formel. Derfor kan Sp holde ut motstrøms en god stund ennå. Til glede og forargelse.

Kanskje mest det siste.

SVs sanne ansikt

SV har skjult ansiktet sitt bak vasne regjeringskompromisser en god stund nå. Men på helgens landsmøte viste de det fram igjen. Og det var ikke noe særlig vakkert syn.

For SV vil nå ha vekk alle friskoler. Partiet mener at det ikke skal være noen alternativer til den offentlige skolen. SV ønsker å ensrette undervisningen. I tillegg vil partiet ha heldagsskole for de aller yngste. Barndommen skal i enda større grad institusjonaliseres.

Det autoritære og intolerante ansiktet til SV er dermed vist fram. Her har alternativ tankegang ingen plass. Mangfoldet, som partiet liker å snakke varmt om, blir til et enfold.

Dermed har SV gitt opposisjonen en gavepakke i valgkampen. Særlig Høyre vil ha alt å tjene på å utnytte sin sterke skoleposisjon i velgernes øyne. Det er en pakke som det partiet absolutt trenger.

Det forundrer meg dog at SV vil hjelpe Høyre opp av bølgedalen. Det forundrer meg også at partiet vil skremme vekk sine egne, både nåværende og potensielle, velgere som f.eks er tilknyttet Steinerskolene. For her er det mange SV-ere. Eller rettere sagt: Her var det mange SV-ere...

Sosialistisk flopp

SV innleder sitt landsmøte i Bergen i dag. For halvannet år siden skrev jeg en analyse av partiets regjeringsbedrifter. I beskjedenhetens navn så synes jeg at den analysen står seg ganske så godt fortsatt.

Jeg vil også anbefale min Minerva-kollega Jan Arild Snoen sin artikkel i siste utgave av det utmerkede tidsskriftet Samtiden (men nettsidene sine gir de helt blaffen i - de fungerer jo ikke engang for tiden!). Løp og kjøp - eller nøy deg med denne smakebiten .

Noen ganger tar jeg meg faktisk i å savne en skikkelig venstreopposisjon her i landet. Så Rødt - hvor er dere?

Høyres fløyer

Jeg er bedt om å bidra i en artikkelsamling som skal gis ut i forbindelse med Høyres landsmøte. Her skal jeg drøfte fløyene i Høyre - før og nå.

Hva? Fløyer i Høyre - finnes de, tenker muligens du. Og kanskje er det et poeng. Kanskje er det mer riktig å omtale dem som motsetninger.

Like fullt: Finnes det verdikonservative igjen i Høyre? Eller er det bare liberalere eller liberalister tilbake? Hva med bunadsHøyre - lever det i beste velgående eller er det bare by-Høyre igjen? Finnes det sterke grønne krefter, eller er det bare vekst, vekst og atter vekst som gjelder? Finnes det en venstreside i partiet, eller er det høyresiden som dominerer?

Slik spørsmål har jeg tenkt å se noe nærmere på.

Har du noe å bidra med her? Legg i så fall inn noen betraktninger i kommentarfeltet eller send meg en mail.