Mannen mot strømmen

Jeg utarbeider analyser for Drammens Tidende i forbindelse med høstens stortingsvalg. I en analyse som ble publisert i denne gode lokalavisen i går, så vurderte jeg Sps og Per Olaf Lundteigens muligheter på følgende måte:

Mannen mot strømmen

Per Olaf Lundteigen har viet sitt politiske liv til å slåss motstrøms. 14. september kan Buskeruds velgere sette en rikspolitisk stopper for ham.

Senterpartiet og Per Olaf Lundteigen. Det er noe fascinerende med et parti og en fyr som har påtatt seg oppgaven med å slåss mot samfunnets strømninger. Lundteigen er den som i dag klarest viderefører partiets lange hjertesaktradisjon; landbrukspolitikken. En politikk som i stor grad handler om subsidier og beskyttelse.

I litt videre forstand er partiets hovedsak å skape en distriktspolitikk som skal opprettholde bosettingen i grisgrendte strøk. Dette har bare delvis lyktes. Flyttestrømmen er sterk og aller sterkest fra kommunene der Sp selv styrer. Folk flytter fra bygdene og inn til byene p.g.a. bedre jobbmuligheter, bedre utdanningstilbud, bedre kulturtilbud osv. Norge urbaniseres, og det blir færre og færre bønder. Samfunns- og velgerutviklingen jobber i mot Sp. Men både Sp og Lundteigen er seiglivet. Bl.a. fordi Sp har en særegen evne til hestehandling. Å stemme på Sp gir politisk uttelling. Noe som ikke minst gjenspeiles på lokalplanet, hele 87 av dagens ordførere kommer fra Sp. Det lille partiet har imponerende evner hva maktinnflytelse angår.

Senterpartiets jubelvalg kom i 1993 med 16,7 prosent og hele 32 stortingsrepresentanter – deriblant Lundteigen. Valget var et EU-valg, og året etter feiret partiet nok en EU-seier under folkeavstemningen. Mange av Sps Nei-velgere var kun til låns. Blendet av framgangen innså man ikke dette. I stedet ble det blåst i basuner om selvstendighetslinje og annerledesland. Lundteigen blåste mest. I takt med fallende galluper ble vyene avløst av sentrumslinjen. Partiet skjønte omsider at veksten på begynnelsen av 90-tallet ikke var tilslutning til partiets helhetlige politikk. Selv om både KrF og Venstre egentlig foretrakk en sentrum-Høyre-regjering, valgte begge å gå for en ren sentrumsregjering grunnet isfronten mellom Sp og Høyre.

Regjeringsmakten ble servert av Thorbjørn Jagland i 1997, og sentrumsregjeringen fikk sine drøye to år i solen. KrF høstet hele gevinsten av regjeringssamarbeidet, noe som var meget bittert for Sp. Sentrumsalternativet var jo Sps baby. Lundteigen røyk ut, men fikk en posisjon som statssekretær i Kommunaldepartementet fra 1999. Ved 2001-valget nådde Sp et foreløpig lavmål med fattige 5,6 prosent. KrF overtok vippeposisjonen, og sentrumsalternativet ble lagt i grus. Sperregrensen truet rundt hjørnet - var Sp og Lundteigen ute for godt?

Nei. Lundteigen posisjonerte seg i kommunestyret i Øvre Eiker fra 2003, partiet reiste seg og Lundteigen kom tilbake på Tinget i 2005 – godt hjulpet av et nytt valgsystem som ga Buskerud to flere mandater enn tidligere. Partiet inngikk i et historisk regjeringssamarbeid med Ap og SV. Anne Enger Lahnsteins våte venstredrøm ble realisert seks år etter hennes avgang– som et produkt av KrFs og Venstres høyrevalg og Aps erkjennelse av at de ble for små til å regjere alene. Sp har nå i fire år avfunnet seg med å være en minipartner i en rødgrønn regjering. Der velger man, i motsetning til SV, å feire sine små politiske seire stort. Sp baserer sin politikk på pragmatisme og parer det med realistiske forventninger. Det er en sterk formel.

Så sterk at det vil holde for Lundteigen denne gang også? Godt spørsmål. Og siden jeg skal være en slags ekspert, så bør jeg kunne svare på slikt. Mitt svar er at han har en reell mulighet, men at det er større sjanser for at han ryker ut. Slik det ligger an akkurat nå, med Sp-nivåer nede på fem-tallet, så vil det neppe holde for ham. Jeg tror Lundteigen vil trenge rundt sju prosent for å ta det siste faste mandatet i Buskerud. Sp-folk har det med å ta dårlige målinger med betydelig innslag av stoisk ro og hevde noe slikt som at ”vi gjør det alltid bedre ved valg enn på målinger”. Jeg har gått igjennom alle stortingsvalgkamper siden 1993 og har funnet at det er en viss dekning for det. Sp har gjerne en oppadgående kurve fram mot valgdagen. Men Sp-ere bør slett ikke ta det for gitt. For i 1997 var tendensen den stikk motsatte. Da falt partiet tungt inn mot valget.

Lundteigens beste mulighet ligger, som i 2005, i ujevningsmandatet. Dette ser ut til å stå mellom ham og SVs Magnar Bergo. For øyeblikket blokkerer Bergo dette mandatet for Lundteigen. Skulle derimot SV få et løft som vil være nok til å sende Bergo inn på fast mandat, så kan det gi en ny åpning for at mannen mot strømmen får slåss motstrøms i fire nye år. Til glede og forargelse.