KrF i bratt motbakke

Jeg analyserer KrFs vekst og fall i Drammens Tidende i dag:

KrF i bratt motbakke

Etter å ha vært ledende på borgerlig side på slutten av 90-tallet, er KrF nå redusert til et miniparti.

KrF skulle åpnes opp etter valget av Valgerd Svarstad Haugland som partileder i 1995.Man trengte ikke lenger være avholds eller kristen for å stemme KrF. I valgkampen 1997 gikk partiet fram fra sitt sedvanlige nivå på åtte-ni prosent til hele 14 prosent. Drahjelpen kom fra Thorbjørn Jagland. Ultimatumet om at Ap måtte ha minst 36,9 prosent for å fortsette i regjering, medførte at sentrumsalternativet gikk fra å være et luftslott til å bli realistisk. En stemme på KrF ble en stemme på å få Ap ut av regjering, det tiltrakk borgerlige orienterte velgere.

KrF-framgangen handlet likevel vel så mye om saker, ikke minst kontantstøtten. At denne saken kom så høyt opp på agendaen, godt hjulpet av fanatisk Ap-motstand, var en drøm for KrF. Lovnaden om et løft for minstepensjonistene gjorde velgerappellen enda bredere. KrF seilte fram på en stemningsbølge som sendte min onkel Finn Kristian Marthinsen inn på Tinget som partiets første Buskerud-representant på 20 år. Han var ikke alene, KrF ble faktisk representert i alle landets fylker. KrF fanget opp en verdiorientert tidsånd.

Sentrumsregjeringen greide, uvanlig nok, å bli en tidvis populær regjering. Fordi den kom overraskende, forventningene var lave og fallhøyden liten. I valgkampen 2001 kjørte KrF en kampanje tuftet på målinger som viste at Kjell Magne Bondevik nøt stor personlig popularitet. Det ble hengt opp svære plakater med bilder av Bondevik, ledsaget av slagordet ”stem på en statsminister”. Rådgivningen var elendig fordi det store flertallet av norske velgere ikke stemmer på personer, men på partier og politikk. Valgresultatet ble ikke dårlig; 12 prosent. Men det var tilbakegang og starten på nedturen. Den unorske personifiseringen bidro til nedgangen, partiet skuslet bort sitt livs sjanse til å bli hovedalternativet til Ap.
Sentrumsalternativet ble lagt dødt av velgerne, KrF kom i vippeposisjon og brukte den til å realisere sin plan B; utøvende makt med Høyre. Ekteskapet med Høyre var ikke tuftet på kjærlighet, men på fornuft. Mangelen på lidenskap stod klistret utenpå de ledende KrF-ansiktene. De fikk ikke de man elsket, men de prøvde å elske de som de fikk. Regjeringssamarbeidet gikk seg til og gode økonomiske resultater ble oppnådd. KrF fikk mer gjennomslag enn størrelsen skulle tilsi, men maktet ikke å kommunisere utad hva man fikk til.

Regjeringsslitasjen slo derfor inn for fullt. Nyvunne velgere flyktet. Representanter for KrFs venstreside ble viet bred medieoppmerksomhet for sin kritikk av ”høyredreiningen” i partiet. Kritikken ble etterfulgt av den tungt eksponerte Medhaug-saken. Voldektssaken ble meget belastende for partiet, og mer belastende enn nødvendig grunnet klønete ledelseshåndtering. Resultatet ble et mageplask ved lokalvalget i 2003. En intern havarikommisjon ble satt ned, og partiledelsen ble tillagt et hovedansvar. Partileder Haugland og nestleder Stensnæs fikk sparken. KrF skulle nå framstå som et tydeligere verdiparti. Dagfinn Høybråten ble valgt til å fronte den nye KrF-tydeligheten. ”Vi skal være tydelige uten å være smale” lød tiltredelseserklæringen. Hva man egentlig vil være tydelige på er, seks år etter, fortsatt noe uklart for denne analytiker.

Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. Min onkel ble, i likhet med halve partiets stortingsgruppe, feid ut av Tinget i 2005. Partiet ble trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet og stod igjen med stusselige fire faste mandater (pluss sju utjevningsmandater). KrF forskrevet seg i jakten på å bli større og er nå mindre enn de noen gang har vært siden partiet ble landsomfattende i 1945.

KrF ligger for tiden dønn stabilt på rundt seks prosent nasjonalt. Det betyr at KrF i Buskerud trolig må finne seg i å se det redselsfulle tre-tallet i øynene. For fylkets sekulære profil gjør at KrF sliter ekstra med oppslutningen her. Eva Høili har dermed en mer enn tung oppgave i kampen for stortingsplass. Hun må doble oppslutningen. Det er nesten umulig å se hvordan KrF skal klare det. Jeg ser i grunn kun en mulighet. Og det er at KrF makter å gjøre valget til en slags folkeavstemning om kontantstøtten. For velgerundersøkelser dokumenterer at familiepolitikken er partiets desidert beste kort. Håpet er tynt.

KrF-ere pleier dog å være sterke i troen. Det kan komme godt med i denne valgkampen.