For et par dager siden hadde jeg en samtale med Morgenbladets dyktige journalist Simen Sætre. Til min store glede så ble det meget viktige temaet som vi snakket om, vårt udemokratiske valgsystem, til hovedoppslaget i denne meget gode ukeavisen.
En liten smakebit er lagt ut her, men kom deg ut i aviskoisken og kjøp papirutgaven for å få med deg hele oppslaget. I artikkelen fremsetter jeg et par av mine hovedinnvendinger mot systemet.
I samme slengen kan du jo evt. også lese min VG-kronikk fra juni i år som belyser den samme tematikken. Dette er forvørig en av mine desidert fremste kjepphester. Noen slike skal/bør en ha her i livet...
Nei dette blir for enkelt, Svein Tore.
SvarSlettEt liberalt demokrati (som det norske helst skal være) er både et flertallsstyre og et system for å hindre flertallstyranni. Rettsapparatet og ukrenkelig borgerretter er i så måte det viktigste for individene: Flertallet kan ikke bestemme at 1 % av befolkningen skal avlives og brennes. Men det handler også om å bygge dette inn i de politiske institusjonene. Norge fikk aldri et ordentlig overhus, et senat, slik USA har det. Den amerikanske kongressen er som kjent delt i to kammer, et representativt og et senat. I senatet er statene representert ved to senatorer hver, uavhengig av statens størrelse. California er f.eks. nær 70 ganger så folkerik som Wyoming. Udemokratisk?
En mer proporsjonal representasjon i Stortinget vil øke den politiske sentralisering av landet, og større mulighet for Oslofjordområdet til å overkjøre resten av landet. Dette betyr kanskje ikke så mye i praksis i og med at det er partiene som styrer, men det er jo først og fremst valgkretser som er representert på Stortinget, ikke partier. Men i Norge har vi altså ikke noe senat, og politikken på fylkeskommunenivå er jo helt marginal. For å opprettholde maktbalansen bør altså mer proporsjonal representasjon følges av mer desentralisering.
Interessant artikkel.
SvarSlettJeg har den forunderlige "glede" av å undervise studentene mine om valgsystemet vårt med jevne mellomrom. Studentene nekter til å begynne med å tro på at antall kvadratkilometer i fylket teller med i formelen for antall representanter.
På den annen side: Jeg har forståelse for at dette var alt man klarte å oppnå sist man reformerte systemet. Man kan ikke reformere systemet mer enn at det er et mindretall på Stortinget som taper på det hver gang...
Når det gjelder koblingen til USA er jeg derimot ikke helt enig. Jeg er ihvertfall ikke av dem som synes det er en skandale at Bush ble valgt med et mindretall av stemmene. Det er jo nettopp fordi USA ikke har valgt å ha direktevalg av president, fordi delstatene har en viktig politisk rolle. I Norge, derimot, er jo ikke fylkene egentlig tenkt å ha en slik rolle. (Norge er da heller ikke blitt til ved at fylkene har meldt seg inn eller gradvis blitt innlemmet...) Derfor synes jeg det er verre at vi i Norge ikke har et mer representativt system. Men løsningen er vel egentlig enkel - flere utjevningsmandater?
Konrads kommentar forstår jeg ikke så mye av. Det er jo ikke "å hindre flertallstyranni" å gi flertallet til noen andre enn de folket har stemt fram gjennom valg? Fordelingen av partiene kan for øvrig fikses på uten at de største valgkretsene (i mennesker, ikke i areal) får flere representanter, ved at utjevningsmandatene plasseres rundt om i landet.
Konrad: Det er dokumentert, bl.a. av Henry Valen, at Stortingsrepresentantene ser på seg selv, i første rekke som representanter for sitt parti, og i liten grad for stitt fylke. Derfor synes jeg argumentasjonen din er haltende. Det er stort sett ikke slik at det eksisterer en bestemt "Oslo-interesse" vs en "Finnmarks-interesse". Tvert i mot er man rykende uenige i Oslo. På samme måte som folk, og representanter er rykende uenige i Finnmark. Motsetningene følger i mye større grad partigrensene enn fylkesgrensene.
SvarSlettBjørn: Jeg har også hatt den noe tvilsomme glede å forsøke å forklare studenter at vi har et arealdemokrati og ikke et folkedemokrati her i landet. Knapt noen skjønner bæret...
Løsningen er ikke flere utjevningsmandater. Løsningen er å få bort både arealfaktor og sperredivisoren på 1,4 slik at vi får et system der enhver velger blir like mye verdt enten hun stemmer på et stort eller et lite parti og enten hun stemmer i et stort eller i et lite fylke.
Nei poenget mitt er at Svein Tore forenkler saken vel mye. Demokrati handler jo ikke om å la flertallet bestemme uten videre, muligens i en vulgærvariant. Demokrati handler om balanse for å hindre maktmisbruk, sikre likhet for loven etc., og for å balansere flertallsstyre med beskyttelse av mindretall. Finnmark er et mindretall i Norge. Ved siden av Frankrike er vel Norge det mest politisk sentraliserte landet i Vesten, og etter sykehusreformene er sentraliseringen styrket. Det betyr at veldig mye av det som skjer i Finnmark eller i S&Fjordane er bestemt i Stortinget der folk i disse fylkene har fint lite de skulle ha sagt, et sterkt sentralisert demokrati blir dermed fort et flertallstyranni.
SvarSlettIhht Svein Tores logikk kunne vi like godt ha bare en valgkrets: Hele landet (der partiene stiller nasjonale lister), da kunne vi få en nesten 100% proporsjonal representasjon. Det er ganske banalt å hevde at Norge blir mer demokratisk på denne måten. Og som jeg allerede har sagt: En rekke demokratiske land (USA, Tyskland, UK ....) har valgordninger som ikke gir en slik representasjon som Svein Tore tar til orde for.
Svein Tore:
SvarSlettNorge har tradisjon for sterk partipisk/lojalitet i motsetning til f.eks. USA. Men likevel er det opplagt sterke interesser knyttet til geografiske forhold, f.eks. samferdsel, olje/gass, fiskerier, nynorsk/bokmål. Å påstå at det ikke finnes noe slikt er en overdreven forenkling.
Dersom ditt krav om 100% proporsjonal representasjon gjennomføres, må dette kompenseres med kraftig desentralisering (altså reversere dagens utvikling med stadig mer politisk sentralisering). Ditt krav kombinert med mer sentralisering betyr at Norge får et tiltagende flertallstyranni, altså en mindre demokratisk ordning.
Det er helt banalt å påstå at grad av demokrati kan måles ved hvor stor innflytelse min stemme har ved valg til nasjonalforsamlingen.
En valgkrets ville være det klart beste, ja. Og antallet stortingsrepresentanter burde i samme kuttes ned til 100, eller muligens 101 for å unngå stemmelikhet. Sekundært kan vi beholde dagens 19 kretser, men mandatantallet må utelukkende være basert på hvor mange innbyggere som finnes i kretsen, ikke hvor stort arealet er. Og den diskriminerende sperredivisoren på 1,4 må uansett vekk.
SvarSlettFor meg handler vårt representative demokrati om at velgerne skal bestemme hvem som skal styre dem. Da må vi ha en valgordning hvor det er dette hensynet er overordnet alt annet. I stedet har vi dessverre et system som er en lapskaus av hensyn som kommer i direkte strid med hverandre. Konsekvensen er at vi får en rekke merkverdige valgutfall.
Hva skal vi egentlig med valg hvis velgernes stemmegivning ikke blir gjenspeilet i Stortingets sammensetning?
Alldeles lysende fra Martinsen. La det bare bli 99 istedet for 101. I samme slengen kan vi innföre amerikansk system med direktevalg av president, oppstramming av rettsystemet (men ikke så outrert som USA) Behöver vi noe senat i tillegg til de 99 egentlig ?
SvarSlettHar skrevet en LANG kommentar som jeg ikke får til å legge inn (begrensning på 4096 tegn). Problemet er at jeg ikke kan kopiere den, heller (idiotisk kommentarsystem..). Må skrive den helt på nytt basert på skjermbilder (Prnt Scrn). Håper Marthinsen kan vurdere å bytte ut sitt kommentarsystem.
SvarSlettSentrumskonservativ: Kjipt!
SvarSlettMarthinsen må i så fall først finne ut hvordan man bytter kommentarsystem....
Jeg kan i begrenset grad sitere her pga. manglende kopieringsfunksjon i kommentarsystemet, men her er min synsing ang. Marthinsens svar til Konrad i kommentar nr. 3:
SvarSlettHenry Valens dokumentasjon er interessant, fordi den slik jeg oppfatter det, synliggjør at stortingsrepresentantene generelt ikke har den nødvendige innsikt i den konstitusjonelle forankring av landets representative demokrati og de prinsipper Grunnloven bygger på når den åpner for (i teorien flertallstyrannisk) folkesuverenitet gjennom direkte valg til lovgivende organ, Stortinget. Partiorganisasjonen eller partigruppen hører ikke hjemme i norsk skreven konstitusjon (Grunnloven) - annet enn i § 59 og § 63, som angår teknikaliteter i valgordningen (bl.a. utjevningsmandater, jf. mitt syn på dette beskrevet nedenfor). Når disse er kommet inn, går ikke frem av Lovdata.no, men jeg kan gjøre en ukvalifisert gjetning om at mye av det skjedde etter at DnA ble en kraft i norsk politikk...
Iom. det parlamentariske system som har vært "konstitusjonell sedvanerett" (hvilken rettslig kraft nå det måtte ha - om en/et statsråd/ministerium skulle nekte å gå av på mistillit, ville jo Lagtinget og Høyesterett (forhold 5-10 inntil grunnlovsreform av 2007) ha måttet komme til samme type domsavsigelse som i 1884. (forts...)
Det ville for øvrig vært meget interessant, fordi partifordelingen i Lagtinget i dag jo er proporsjonal med Stortinget (siden 1910 ifølge Morten Søberg i boken Senatet som aldri vart). Dersom representantene for partiene representert i en slik regjering hadde stemt mot mistillit i riksretten (Grunnloven spesifiserer ikke hvordan utvalget fra Lagtinget, som i dag består av 42 representanter, skal finne sted), ville det høyst mulig vært de fem høyesterettsdommerne som bestemte hvordan utfallet ville blitt. (I hvert fall i denne stortingsperioden, der forholdet mellom blokkene er 87-82. Om fordelingen av odelstings- og lagtingsrepresentanter hadde vært partimessig proporsjonal etter valget i 1882, ville ikke ministeriet Selmer - etter hva jeg kan forstå - ha blitt felt ettersom alle høyesterettsdommerne stemte imot.) siden 1884/1905 (jf. Twitterkommunikasjon med artikkelforfatter tidl. i dag), har man i teorien et "flertallsregime" (eller flertallsfascisme "i sin ytterste konsekvens" iallfall slik undertegnede forstår begrepet fascisme) i Norge (dvs. både i lovgivende og utøvende makt, fordi Kongen som en hovedregel ikke benytter sin mulighet til selv å utforme sitt råd etter egen forstand [hvilket er høyst beklagelig..]), kun avgrenset av domstolene. Fordi Høyesterett i svært stor grad har overlatt vurderingen av Grunnloven til Stortinget, forsterkes denne effekten. Stortingsrepresentantene er ikke - eller synes iallfall ikke å være - bundet av partiprogram eller i "valgkampen" annonserte standpunkter. Her kan trekkes inn som eksempel stortingsbehandlingen av kjønnsnøytral ekteskapslov, der flere Høyre- og Sp-representanter utvilsomt stemte annerledes enn hva de respektive partiers programmer fra 2005 skulle innebære (jf. Per Lønnings begrep "parlamentarismens grunnlov" om kandidaters forpliktelse til å stemme i samsvar med hva som er forhåndsannonsert).
SvarSlett(forts..) Partiprogram er i praksis den eneste dokumentasjon velgerne forholde seg til ved stortingsvalget - ettersom stortingsrepresentantene (etter 1884/1905?) ikke lenger synes å votere etter egen overbevisning, men i de fleste tilfeller etter flertallsvedtak i stortingsgruppen (som igjen er basert på bl.a. landsmøtevedtak, som kan være avholdt etter valget).
SvarSlettDette er hovedgrunnen til at jeg er imot parlamentarisme (som Marthinsen i ovenrefererte Twittersamtale virket VELDIG forundret over..).
Videre synes jeg at Konrad i kommentar nr. 2 gir uttrykk for mye av det samme som jeg tenker i tilknytning til valgordningen. Det er også et "økonomisk" spørsmål om hvorvidt Stortinget burde forandre f.eks. grunnlovsspesifikasjonen av valgordningen (detaljene reguleres vel av en egen lov) og gjøre valgordningen enda mer utigjengelig for den jevne nordmann enn hva den er i dag. Arealfaktoren er iallfall enkel å regne med, det samme gjelder mandatfordelingsmetoden (St. Lagües modifiserte med første delingstall 1,4).
Sentrumskonservativ:
SvarSlettHvis du er i mot parlamentarisme..så betyr det vel at du er for innføring av presidentstyre her i landet? Hvilken variant ser du i så fall for deg - den symbolske islandske varianten, den alt annet enn symbolske amerikanske varianten...eller noe i mellom?
I så fall må jo Kongen vekk og hele Grunnloven skrives om - overraskende at du har den holdningen siden du ellers legger en betydelig grad av grunnlovskonservatisme for dagen...
(forts..) Det er utjevningsmandatene som kompliserer hele dagens valgordning. Også fordi utjevningsmandater er forbeholdt partilister, er jeg (jf. ovenstående) prinsipiell motstander av systemet med utjevningsmandater. Etter hva jeg har skjønt, kan dette systemet slå ujevnt ut (eks. Vera Lysklett (V) i Finnmark), men ikke mindre viktig er at det svekker fylkestilknytningen når stemmer i andre fylker legges til grunn (jf. også nevnte Henry Valens perspektiv på lojalitet til fylke vs. parti).
SvarSlettUtjevningsmandatene representerer således mye større prinsipielle betenkeligheter i vårt såkalt demokratiske system. Selv med én valgkrets kan man ikke tilfredsstille prinsippet "én mann - én stemme", se f.eks. art. av prof. Bernt Aardal, "Notat vedrørende kommunestyrevalget 2007 i Skodje kommune", som er tilgjengelig på hans nettside. Det har da heller ingen hensikt, fordi meningen med det demokratiske systemet ikke alene er at flertallet av de stemmeberettigede skal styre gjennom valgte representanter, men kanskje viktigere at avstanden mellom velger og valgt representant skal være overkommelig og fundert institusjonelt på en ordentlig måte. Én valgkrets ville øke denne avstanden betraktelig, og lojaliteten til parti kontra lojaliteten til "velgeren", som må være basert på partivalgprogram og forhåndsannonserte standpunkter (i sistnevnte tilfelle burde konstitusjonen ideelt slått fast at representanten er forpliktet til å stemme som annonsert, uavhengig av partigruppens flertallsbeslutning), ville sannsynligvis blitt enda mer forvrengt i den enkelte velgers disfavør.
For et skremmende eksempel på hvilke konsekvenser dette kan få, søk opp artikkelen "-bryter grunnloven" på klassekampen.no. I denne perioden er det fremmet hele 25 grunnlovsforslag, hvorav flere svært omfattende. Ett handler om innføring av republikansk statsform i Norge. Det er et åpent spørsmål om en så omfattende endring lar seg legitimere ut fra de begrensninger som gjelder etter § 112, men i lys av valgkanalen er det jo meget betenkelig at hverken medier (hva skjedde med statskringkastingens folkeopplysningsansvar?) eller andre (ut)spør de enkelte kandidater om hvordan de stiller seg til dette og andre forslag. Et mer relevant eksempel er grunnlovsforslag om innføring av investitur, oppløsningsrett mv. (Dokument nr. 12:14 (2007-2008)). Et tilsvarende forslag fikk mer enn 50 prosent flertall i denne perioden, og det er uklart om det vil få det nødvendige 2/3 flertall i neste periode.
Er det ikke valgkanalen som skal avgjøre utfallet her (ref. min tolkningen av § 112) snarere enn evt. partigruppe-/landsmøteflertallsvedtak som velgerne ikke kan påvirke? Er det ikke da mer forsvarlig at fylket er valgkrets slik at den enkelte velger (om nødvendig på privat initiativ - dersom mediene svikter så fundamentalt som de har gjort de seneste tiår. Se også kommentar på http://www.liberaleren.no/2009/08/06/vi-ma-lete-etter-smapartiene/) kan avklare slike og andre viktige spørsmål med fylkeskandidatene før valgdagen? Jeg tror i utgangspunktet at et mer proporsjonalt system - uavhengig av hvordan valgkretsene organiseres - ville ha sentralisert lovgivende og utøvende makt enda mer enn hva som er tilfelle i dag. (forts..)
(forts..) Min foreløpige konklusjon: Utjevningsmandatene bør fjernes, St. Laguës metode bør opprettholdes, men det bør utredes om om dagens delingstallspesifikasjon skal endres, samt - og det er det aller viktigste - at man må finne en konstitusjonell avklaring på hvilken forpliktelse valgte representanter har overfor velgerne i sitt fylke, og overfor partigruppen. Et eksempel på gråsoner mht. sistnevnte er kirkeforliket fra i fjor og det derpå følgende grunnlovsforslag, hvor det for undertegnede synes som (iallfall om man skal vurdere ordlyden) at samtlige partier (hva nå det måtte være) "forplikter seg til" [...] grunnlovsforslaget. (Dokument nr. 12:10 (2007-2008) og avtalen inngått mellom de syv parlamentariske ledere 10. april 2008.)
SvarSlettSom kjent (eller ukjent?) var forankringen av avtalen mellom de parlamentariske ledere (som for øvrig også er en kreftsvulst for Stortingets uavhengighet fra "partikorporasjonene" og mht. andre utilsiktede bivirkninger utenfor valgkanalens innflytelsesfelt) i Senterpartiets stortingsgruppe på knappest mulige 6-5. Dette mindretallet fremmet eget forslag (Dokument nr. 12:25 (2007-2008)), men kun to av disse (bl.a. Per Olaf Lundteigen) stiller til valg til Stortinget etter hva jeg har lest (Kandidatguiden, TV2.no) Hvilken rettslig kraft har avtalen mellom de parlamentariske ledere i denne stortingsperioden for de stortingsrepresentanter som er valgt inn etter stortingsvalget i 2009? (finis)
Hvorfor så komplisert system? I snitt står det rundt 15.000 stemmer bak et stortingsmandat. Hva om man tok alle stemmer og alle fylker og fordelte mandatene etter tur? Det første mandatet ville gå til 1. kandidaten i Oslo for det største partiet på landsbasis. Så fjernes 15.000 stemmer fra Ap og Oslo. Videre til nest største fylke. Hvilket parti står nå igjen med flest "utildelte" stemmer? Slik kunne man fortsatt helt til alle de 169 mandatene var utdelt. Når alle fylker hadde fått minimumsantallet mandater tildelt, kunne man begynne å fordele etter hvilke fylker som hadde flest utildelte stemmer igjen. Det ville gitt en tilnærmet perfekt fordeling av mandater i forhold til folkets vilje, og svært få kandidater ville hatt "klippekort" på tinget fordi det ville vært rene tilfeldigheter som avgjorde hvilke ti fylker et timandatersparti fikk inn kandidater fra.
SvarSlettPartiene kan beholdes som organisasjoner men balanseres av simpelt flertall i enmannskretser som erstatter for valglistene. Da löses også problemet med geografien da kun kandidater med lokal forankring blir nominert. Fallskjermdropp av Daffy i Hordaland ol er udemokratisk.
SvarSlettEllers regner jeg med at statsbärende Ap ikke önsker noen debatt en modernisering av grunnloven, valgaritmetikken eller parlamentarismen - da de drar alle fordeler av de rådende uklarhetene og "skikk og bruk"
Etter 220 år har intensjonene med oppdeling i representanthus/senat og et politikkuavhengig rettssystem blitt overkjört, på samme måte som elektorsystemet for presidentvalget.
Internett muliggjör direktedemokrati. Til forskjell fra en del forsök i USA som har blitt dömt ut som mislykket ( bla republikanerners fusk ), tror jeg vi i Norden skulle klare å få til et sådant som er bedre enn de uklare tilstandene i Norge og Sverige.
Til sist : Jeg har etter lang tid tvilt meg fram til at en republikk er bedre enn et kongehus. Spikeren i Kista var når Harald overvar lögnhalsen James Hansen's klimapropaganda i aulaen og når krompen låner ut troverdighet til tullingene i Bellona.
SvarSlettPoenget er at kongehuset ikke er politisk nöytalt - selv om de nok forsöker alt de kan. Kravet på tilstedevärelse i media, utlåning av prestisje til aktuelle stridstemaer går simpetlthen ikke ihop med deres historiske og innbilte rolle.
La merke til ved valget til EU-parlamentet at små land var ganske overrepresentert i forhold til store, så selv i et såpass nytt system der man kunne starte fra scratch har man valgt å vektlegge vektlegge geografiske hensyn (og siden man ikke har noen utjeningsmandat, også med større virkning for den politiske sammensetninga enn i Norge).
SvarSlettDet norske systemet går vel tilbake til bondeparagrafen på Stortinget som i utg.pkt. var tenkt å forfordele byene, så du får kanskje la litt av din irritasjon gå utover de ærverdige embetsmenn som frykta bønda ;)
Så lenge valgsystemet er hjemla i Grunnloven og det ikke strider mot noen internasjonale standarder, tror jeg man er avhengig av betydelig folkelig motstand mot dagens system for å få noen endring så du har en strid tørn foran deg. Skal mye til for å få distriksrepresentanter til å bidra til kvalifisert flertall for noe som så dramatisk vil skade deres velgeres interesser.
Uansett historien og skyldfordelingen bak distriksdiktaturet, så fortsetter arealdemokratiet, sperredivisjon og styringstillegg sålenge den gemene hop ikke forstår prosentregning. Gitt skolens tilstand kan jo et opprör ta en stund.
SvarSlettDistriktrepresentantenes argumentasjon er avslörende for deres agenda. Jeg har fortsatt til gode å treffe en eneste Sp'er eller bonde som bryr seg om landets demokratiske helse istedet for å klage og syte. En dialog by-land om reinsdyrparagrafen virker umulig å få til da distriktene direkte går i fullt kringvern.
Svein Tore Marthinsen: Jeg er først og fremst motstander av parlamentarismen fordi den etablerte partisystemet. Dagens partisystem reiser mange prinsipielle betenkeligheter, spesielt pga. den flertallsdisiplin som har blitt tradisjon i Norge iallfall i etterkrigstiden.
SvarSlettJeg skulle ideelt ønske at man vendte tilbake til tilstanden fra 1814-1884/1905 (evt. senere pga. Høyre, som du skrev). Det innebærer at Kongen beholder samme myndigheter som han hadde etter Grunnloven frem til kodifikasjonen av den parlamentaristiske sedvanerett av 2007. Jeg tror en (partipolitisk, jf. f.eks. USA) president er mindre egnet til å verne om konstitusjonen enn hva en monark iallfall i teorien skal kunne være.
Videre følger Kongens absolutte vetorett i grunnlovssaker, som er et spørsmål som burde revitaliseres i norsk politisk debatt.
Synve: Det er to måter å se Bondeparagrafen:
SvarSlett1. Den sikret bønder/utkant representasjon.
2. Den sikret byene (over)representasjon.
Selv heller jeg mest til tolkning nr 1, fordi den norske Grunnloven må ses komparativt. Og da er det liten tvil om at vi hadde blant de mest "bondevennlige" Grunnlovene i hele verden.
Men realiteten er uansett at bykretsene, som et produkt av Bondeparagrafen (en tredel av storingsrepr skulle være fra byene, to tredeler fra landkretsene), ble massivt overrepresentert på 1800-tallet. Derfor henger ei heller tradisjonsargumentet skikkelig på greip når det hevdes at "utkant alltid har vært overrepr. og slik må det alltid også være".
Sentrumskonservativ: Du vil altså tilbake til et system der Kongen har reell makt? Ikke mange som vil dit igjen...var vel en grunn for at vi gikk bort fra dette for over 100 år siden. Stortinget vil i så fall svekkes markant. Men hvordan skal vi velge folk til Stortinget da - utelukkende personbasert? Eller er parlamentsvalg en uting?
Stilte Aardal spørsmålet : Hvor mange mandater skulle Ap tape på at både arealfaktoren og styringstillegget forsvant ?
SvarSlettHan svarte : Ap ville tape 4 mandater om styringstillegget (første divisor 1,4) forsvant og 3 mandater om arealfaktoren forsvant. Hvis begge deler forsvinner er også
mandattapet 4.
Min kommentar : Iom at Ap og Sp plukker opp styringstillegget respektive aralfaktoren så er konklusjonen at valgresultatet i 2005 ga et udemokratisk utfall, i strid med majoritetens intensjon.
På grunn av min konservative legning mener jeg at man ikke kan ignorere den utvikling som har funnet sted etter 1884/1905-, men sann konservatisme krever også at den mest destruktive delen av den stoppes. Første skritt er å endre Grunnloven tilbake til den som gjaldt 19. februar 2007, altså dagen før den angivelig eksisterende konstitusjonelle sedanerett om parlamentarisme ble skrevet inn i vår kjære grunnlov. Jeg mener ikke denne sedvanen holder, fordi det er riksretten som skal stadfeste om et statsråd skal sitte eller ikke dersom det ignorerer et stortingsflertalls mistillit. Derfor kan ingen "privat praksis" etablert i Stortinget gjennom drøyt 120 år bety at Grunnlovens mest sentrale prinsipp, maktfordelingsprinsippet, skal forsvinne. § 112 beskytter Grunnloven mot endringer som avvikler dens grunnleggende prinsipper. Hvem vil benekte at maktfordelingsprinsippet var et slikt prinsipp (og en del av Grunnlovens ånd) som eidsvollsmennene la vekt på i 1814?
SvarSlettPersonlig har jeg veldig sans for flertallsvalg i enmannskretser-systemet fra Storbritannia (som reduserer partienes uformelle makt gjennom nominasjon (ettersom stryking av kandidater i praksis ikke har noen effekt fordi altfor få gjør det)), men mener det ikke bør innføres i Norge med en gang. En grunnlovsendring må da også til for å endre de viktigste delene av valgordningen.
Men ja - prinsipielt er det for meg viktig at Kongen har all utøvende makt, og at Kongen ikke kan avsettes i riksrett eller gjennom grunnlovsendring som avskaffer monarkiet. Monarkiet kan kun avskaffes gjennom revolusjon. Det har bare skjedd en gang før i Norges historie: 7. juni 2005. Den markerte at Stortinget er den førende statsmakt i Norge. Det betyr ikke at Kongen skal kunne forsvare sin makt om Stortinget forsøker å skyve Kongen til siden. Derfor er det svært viktig at Kongen alltid gis råd om å benytte sin formelle makt når dette er i landets interesse. For eksempel bør Kongen av statsrådet gis råd om å legge ned veto mot (grunn)lov(s)endringer.
Partisystemet og den flertallsdisiplin det medfører i folkets egen forsamling, er primært hovedgrunnen til at jeg er imot parlamentarisme. Alternativet til dette er at Kongen velger et ikke-partipolitisk statsråd, evt. etter innhentet råd fra f.eks. høyesterettsjustitiarius eller stortingspresidenten. Norge burde etterstrebe den maktfordeling man har fått til i land som USA og Honduras (sistnevntes har jo vist seg uovertruffen). Se http://en.wikipedia.org/wiki/Republic#Types
Her mener jeg Norge burde ha en modell som ligner "red - presidential republics, full presidential system" (se bilde i lenken over) der Kongen har de samme grunnlovsbestemte funksjoner som en president - viktigst av disse er utsettende veto, (absolutt veto i grunnlovssaker - det må Stortinget i så fall (gjen)innføre med 2/3 flertall) og i kraft av sin person å utgjøre regjeringen.
PS: Fikk til å kopiere i Safari! Så du slipper å bytte kommentarsystem (;-).
Bare så det er sagt - Kongen har fortsatt formell makt i Norge (i motsetning til kollegaen i Stockholm). I tillegg til utsettende veto i lovsaker er statrådsvedtak ikke rettslig gyldig uten Kongens personlige signatur.
SvarSlettSå vil nok en signaturnektelse antakelig føre til en konstitusjonell krise. Men der og da blir altså intet vedtak.
Kongen kan også påvirke saker på annen måte. Vi kjenner alle til abdikasjonstrusselen i 1940. Et ganske ferskt eksempel var kongens personlige intervensjon ifm bekjennelseskravet i Grunnlovsendringene i 2008.
I 1928 spilte Kongen en selvstendig rolle ifm utnevningen av Hornsrudregjeringen. Normalt vil Kongen bruke Stortingspresidenten som rådgiver hvis det skulle oppstå problemer med å innsette en ny regjering, men det er antakelig intet i veien for at han også selv kan påvirke en slik prosess.
Siste innlegg tiltredes, og Kongen burde anmodes om å legge ned veto dersom han etter egen overbevisning finner at dette er riktig.
SvarSlett