Velgerne SVikter

Sikkert en noe forvirrende overskrift for de (forhåpentligvis forsvinnende få) av dere som fester lit til dagens måling utført av Synovate for Dagbladet og tror at 11,1 prosent er representativt for partiets oppslutning. Men realiteten er nok, dessverre for SV-ere sin del, at partiet ligger rundt 7 prosent. Det viser i alle fall gjennomsnittet av alle andre målinger utført denne måneden. Slik SV-snittet har vist også i de tre foregående månedene.

Under hovedtittelen "SV til himmels" i dagens Dagbla heter det i ingressen at "Kristin Halvorsen gleder seg over SVs beste resultat på to år, men venter nøkternt med å slippe jubelen løs".
Denne Halvorsen-nøkternheten, som sikkert skuffer både desk og journalist, er derfor høyst betimelig.

Jeg har sagt det før, og jeg kan gjenta det igjen: Disse enorme Synovate-utslagene for SV fra måned til måned er parodiske! For meg er Dagbla-artiklene som ledsager disse vanvittige endringene nå i ferd med å få en slags kultstatus.

Selv har jeg i alle fall noe helt annet enn en "SV til himmels"-tilnærming i en analyse for Drammens Tidende i dag. Slenger den ut under her:

Velgerne SVikter

Magnar Bergo ligger an til å bli en av svært få SV-ere på Stortinget i kommende periode.

I mai for fire år siden lå SV på 16 prosent i gjennomsnitt på meningsmålingene. Siden den gang har mye gått på tverke for partiet. SV fant seg aldri til rette under valgkampen fordi partiet kom i en uvant forsvarsposisjon. Når man aldri har spilt i forsvar før, så gjør man som regel ikke noen god forsvarsjobb. Velgerne forsvant fordi de innså at SV måtte avlyse og kompromisse bort egen politikk på flere områder for å kunne ta sin historiske plass rundt Kongens bord. SV fikk dermed, paradoksalt nok, merke regjeringsslitasjen før de fikk begynt. Valgresultatet ble et mageplask på 8,8 prosent. Partiet tapte, smått utrolig, halvparten av sine velgere på få uker. Inngangen til det rødgrønne regjeringssamarbeidet ble bortimot det verst tenkelige.

”Det svakeste ledd” het et spørreprogram på NRK for noen år siden. Konseptet gikk ut på å drite ut de som gjorde det dårligst i gjettekonkurransen. Dagens regjering har også et slikt ledd, og det heter SV. At partiet i tillegg sitter i den første norske flertallsregjeringen på 20 år, innebærer at presset på regjeringens SVakeste ledd er enda større. Fordi makten er forskjøvet fra Stortinget til regjeringen. Forhandlingene og kompromissene på Stortinget er færre. Spenningen knyttet til utfallet av sakene er mindre. Arbeidet på Stortinget er mindre interessant. Arbeidet i regjeringen er derimot mer interessant, både for lobbyister og medier.

Denne flertallssituasjonen setter dermed enda høyere krav til indre enighet og samhold. Krav som SV hadde meget store problemer med å innfri i startfasen. For SV, særlig partiets venstreside, fortsatte å opptre som et opposisjonsparti og møtte seg selv stadig vekk i regjeringsdøra. Det tok lang tid før partiet innså at det ikke nytter å både være ansvarlige og sitte i regjering og samtidig ha en radikal, opposisjonell og privat partipolitikk ved siden av. Etter hvert forstummet derfor protestene både fra stortingsplener og andre steder.

SVs hovedproblem i velgersammenheng er at de har mistet mye troverdighet på sine to nøkkelsaker; miljø og skole. Kristin Halvorsens retoriske glansnummer har i en årrekke vært at det skal skinne like mye, og helst mer, av den norske skolen som av kjøpesentrene. PISA-undersøkelse etter PISA-undersøkelse dokumenterer at den norske skolen på langt nær er god nok. Høyre har derfor fått skoledebatten på sin kunnskapsbanehalvdel. SV sparket da også ut sin ”superminister” Øystein Djupedal. I hans sted sitter nå Bård Vegar Solhjell i stor grad og forsøker å sette Høyres kunnskapsskole ut i livet.

Miljøpartiet SV brukte i to år sitt svakeste statsrådskort (Helen Bjørnøy) til å bestyre miljøverndepartementet. SV deltar i en regjering som gir grønt lys for å bygge forurensende gasskraftverk. SV ville ha rensing fra dag en, i stedet er rensingen nå helt i det blå. Månelandingstanken var at norsk CO2-teknologi skulle bli banebrytende. I stedet ligger utenlandske selskaper langt foran. Satsingen på fornybar energi, som retorisk skrytes opp i den øvre del av atmosfæren, er i realiteten så lav at ethvert forsøk på vindmølledrift i Norge strander på manglende lønnsomhet.

Men SV sliter også på andre sentrale politikkområder. Fredspartiet SV, som jo ble tuftet på innbitt motstand mot NATO, sitter i en regjering som leder Norge i krig i Afghanistan. Under SVs ledelse har norske soldater uført kamphandlinger som er så harde at bare kampene under 2. verdenskrig er sammenlignbare. Slikt gjør vondt innerst i SV-sjelen.

SV skulle også være en pådriver for å bekjempe fattigdommen. Målet om å avskaffe fattigdommen ble nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Hva skjer? Bruker man EUs definisjon på fattig, som innebærer at alle som tjener under 60 prosent av gjennomsnittsinntekten defineres som fattige, så er det over 400 000 fattige her i landet. Løftet er brutt.

SV skulle være et sosialistisk parti, men er i dag et sosialdemokratisk. Velgerne stemmer derfor i overveiende grad på originalen Ap. Målingene indikerer nå et valgresultat for SV på stusselige sju prosent. I SV-svake Buskerud betyr det en oppslutning nede på fem-tallet. Nedturen medfører at Magnar Bergo trolig derfor vil tape det faste mandatet han vant i 2005. Men etter mine bergegninger vil stortingsplassen hans kunne bli reddet av utjevningsordningen. I så fall blir han en av få SV-ere på Tinget i 2009-2013. Måten SV igjen kan vokse på, er å vinne tilbake troverdigheten i nøkkelsakene sine. Det må man antagelig ut av regjering for å klare. Derfor er det svært vanskelig å se hvordan SV skal greie å få noe særlig ut av høstens valg.