Valgkampens andre uke er tilbakelagt, og det er i grunn først nå at valgkampen er kommet skikkelig i gang. Partilederdebatten på tirsdag har satt tonen for en valgkamp som kanskje ikke blir så uvanlig som man skulle tro etter 22/7.
To temaer peker seg ut som hovedsaker: Eldreomsorg og skole. Dette er slett ikke uventet, det er jo disse områdene som kommunene bruker klart mest penger på. Og velgerne oppgir at dette er saker som betyr mye for dem når de blir bedt om å rangere viktighetsgrad. Alle partiene ønsker høy velgertillit på disse feltene, men pr. i dag er det Høyre og Ap som har klart best tak på skole i velgernes øyne, med SV et godt stykke bak og deretter kommer de andre. På eldreomsorg har Ap et klart overtak. Frp, Høyre og KrF følger deretter og så kommer resten.
"Sakseierskap" er imidlertid ingen statisk størrelse, partiene må slåss i hver eneste valgkamp og hver eneste dag for å beholde velgerskansene eller eventuelt øke sin tillit. Det er derfor svært viktig for Ap at de får tilbakevist påstandene fra bl.a KrF, Venstre og Frp om at partiet ikke har innfridd verdighetsgarantien. Og derfor er det viktig for Høyre at påstandene om juks i Oslo-skolen blir tilbakevist.
På målingene er det nå klare tegn til at Aps sympatieffekt er avtagende. Men fremdeles ligger partiet i snitt på nivåer et stykke over valgresultatet fra 2007. Høyre synes å ha stanset fallet og har stabilisert seg rundt midten av 20-tallet, noe som er langt over 07-resultatet. Alle sentrumspartiene Sp, KrF og Venstre har fått et visst løft den siste uken, men alle ligger fortsatt under deres 07-nivå. Frp har stabilisert seg 2-3 prosentpoeng under forrige valg, mens SV sliter bare tyngre og tyngre og er nå langt nede på 4-tallet.
SVs fall er ikke bare bekymringsfullt for partiet, men også for Ap som er avhengig av at SV holder et brukbart nivå oppe for at de i sum kan bli sterke nok til å beholde/ta makten i mange av kommunene. Det er ikke umulig for SV å snu trenden i løpet av de to ukene som gjenstår, men det er veldig vanskelig. Fordi det skapes en dynamikk der Kristin Halvorsen, Bård Vegar Solhjell og co tvinges til å kommentere svake målinger i stedet for å snakke om partiets politikk.
Inntrykket av et "SV i krise" er i ferd med å festne seg i velgernes bevissthet, noe som kan få enda flere velgere til å hoppe av SV-lasset de siste dagene. I så fall kan ei heller 3-tallet utelukkes på selve valgdagen.
Det er dramatisk.
Viser innlegg med etiketten Kristin Halvorsen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kristin Halvorsen. Vis alle innlegg
søndag 28. august 2011
torsdag 2. juni 2011
Kjører SV i grøfta
Kristin Halvorsen er SVs betydeligste
politiker i partiets historie. Hun risikerer å bli stående igjen som lederen
som styrte partiet til bunns.
Halvorsen valgte sylferske Helen Bjørnøy til å bestyre miljødepartementet. Hun kom skeivt ut og klarte aldri å rette seg opp igjen. Fordi hun var svak. Men også fordi både Stoltenberg og Halvorsen ønsket å “hjelpe” henne, men i stedet fratok henne autoriteten. Hvorfor Halvorsen valgte Bjørnøy i stedet for dyktige Heidi Sørensen eller Erik Solheim, kan hun bare selv svare på. Et stort feilgrep var det uansett.
Alt har sin tid
Lokalvalget i 2007 ble elendig. Djupedal og Bjørnøy fikk etterpå fyken, uten at det hjalp stort. For SVs velgerproblemer var og er grunnleggende, noe som igjen ble bekreftet via det svake stortingsvalget i 2009. Aps sluttspurt reddet regjeringsmakten med et nødskrik. Halvorsen skjønte så omsider at finans var et feilspor, og tok over skole. Samtidig som hun sauset hennes trolige arvtaker, Audun Lysbakken, inn i regjeringsmakten ved å gjøre ham til likestillingsminister.
Nylig valgte hun å ta to nye år som partileder. I stedet for å innse at alt har sin tid, og at hennes ledertid og SVs regjeringstid, bør være forbi. Hun lyktes med noe historisk; å få partiet inn i regjering. Hun mislyktes med å få velgerne til å slutte opp om SV som regjeringsparti. Halvorsen har hatt seks år på å få velgerne til å tro på dette, uten å lykkes.
Det er umulig å se hvordan hun plutselig skal lykkes med dette de kommende to årene. Målingene peker nå i retning av et valgresultat godt nede på 5-tallet til høsten. Med nok en svak valgkamp, kan SV også ende nedpå det stusselige 4-tallet. I over 150 av landets kommuner klarer ikke partiet en gang å stille liste. SV er m.a.o. radert bort fra store deler av Norges-kartet.
Under sperregrensen i 2013?
SV nærmer seg et nivå der sperregrensen fort kan komme ubehagelig nær i 2013. Partiet har få lojale velgere og dermed et faretruende lite grunnfjell. Mine beregninger viser at ved et 3,9- resultat, så kan SV risikere å sitte igjen med ett eneste mandat på Stortinget; fra Oslo. Hvis Kristin Halvorsen fortsetter å tviholde på sin taperstrategi, så kan det ene mandatet være henne selv.
 |
| Foto: Stig Weston |
SV har nådd store høyder med Kristin Halvorsen ved roret. På starten av
2000-tallet var partiet faktisk i nærheten av å være like stort som Ap. Både
Halvorsen og SV framstod friske og i reell venstreopposisjon.
Det glødet da Halvorsen snakket om miljø, om “unga våre” og om skolene som burde “skinne like mye som kjøpesentrene”. SV “eide” skole og miljø i mange velgeres øyne. Fordi de var gode. Og de hadde god drahjelp av Irak-krig og et høyredreid Ap som famlet rundt med momsreform og Jens Stoltenbergs direktørvenner.
Men drahjelpen tok slutt. Ap innså, etter en opprivende lederstrid og diverse interngranskninger etter kjempesmellen i 2001, at de måtte bygge en koalisjon for å komme tilbake til makten. Stoltenberg ville helst hatt med seg Venstre og KrF, men fridde til Sp og SV. SV og Halvorsen sa ja, maktkåte og stinne av selvtillit.
Det glødet da Halvorsen snakket om miljø, om “unga våre” og om skolene som burde “skinne like mye som kjøpesentrene”. SV “eide” skole og miljø i mange velgeres øyne. Fordi de var gode. Og de hadde god drahjelp av Irak-krig og et høyredreid Ap som famlet rundt med momsreform og Jens Stoltenbergs direktørvenner.
Men drahjelpen tok slutt. Ap innså, etter en opprivende lederstrid og diverse interngranskninger etter kjempesmellen i 2001, at de måtte bygge en koalisjon for å komme tilbake til makten. Stoltenberg ville helst hatt med seg Venstre og KrF, men fridde til Sp og SV. SV og Halvorsen sa ja, maktkåte og stinne av selvtillit.
Grått og trist
Valgkampen 2005 ble fin for Ap, og elendig for SV. Nesten halvparten av SV-velgerne forsvant i løpet av kort tid. Fordi de innså at SV måtte ofre store deler av politikken sin på det rødgrønne alteret. Ikke minst skole og miljø. SV kom i regjering, men med en stygg bismak. Smaken har senere blitt bare vondere og vondere.
Jo tettere partiet blir knyttet til Ap gjennom regjeringsprosjektet, jo tristere og kjedeligere blir SV. Partiet framstår mer og mer som en vassen kopi av Ap. SV, som ble tuftet på opposisjon mot Ap, har blitt Aps nyttige idiot. For flere og flere velgere er det uforståelig hvorfor man skal stemme på et parti som bare i navnet er sosialistisk. Tapene som man stadig går på, blir godt synlige. De seierne man hanker inn, blir små blaff og er stort sett usynlige.
Personstrategiske bommerter
Kristin Halvorsen har også gjort den ene personstrategiske bommerten etter den andre. Hun burde valgt skole som sitt ministerfelt i 2005 for å styrke partiets kjernesak. I stedet satte hun på Øystein Djupedal. Han var en katastrofe. Fordi han rotet det til for seg selv, men også fordi tanken om å slå sammen barnehage, grunnskole, videregående, høyskole og universitet i ett superdepartement var håpløs. Halvorsen tok i stedet finans. Maktfristelsen ble for sterk. Hun fikk mye skryt for jobben fra økonomer. Ikke minst fordi hun etter hvert hørtes ut som en hvilket som helst finansminister. Ansvarlig, forutsigbar og sosialdemokratisk. Og grå og kjedelig. Ikke helt det SV-velgere ventet seg av dama.
Valgkampen 2005 ble fin for Ap, og elendig for SV. Nesten halvparten av SV-velgerne forsvant i løpet av kort tid. Fordi de innså at SV måtte ofre store deler av politikken sin på det rødgrønne alteret. Ikke minst skole og miljø. SV kom i regjering, men med en stygg bismak. Smaken har senere blitt bare vondere og vondere.
Jo tettere partiet blir knyttet til Ap gjennom regjeringsprosjektet, jo tristere og kjedeligere blir SV. Partiet framstår mer og mer som en vassen kopi av Ap. SV, som ble tuftet på opposisjon mot Ap, har blitt Aps nyttige idiot. For flere og flere velgere er det uforståelig hvorfor man skal stemme på et parti som bare i navnet er sosialistisk. Tapene som man stadig går på, blir godt synlige. De seierne man hanker inn, blir små blaff og er stort sett usynlige.
Personstrategiske bommerter
Kristin Halvorsen har også gjort den ene personstrategiske bommerten etter den andre. Hun burde valgt skole som sitt ministerfelt i 2005 for å styrke partiets kjernesak. I stedet satte hun på Øystein Djupedal. Han var en katastrofe. Fordi han rotet det til for seg selv, men også fordi tanken om å slå sammen barnehage, grunnskole, videregående, høyskole og universitet i ett superdepartement var håpløs. Halvorsen tok i stedet finans. Maktfristelsen ble for sterk. Hun fikk mye skryt for jobben fra økonomer. Ikke minst fordi hun etter hvert hørtes ut som en hvilket som helst finansminister. Ansvarlig, forutsigbar og sosialdemokratisk. Og grå og kjedelig. Ikke helt det SV-velgere ventet seg av dama.
Halvorsen valgte sylferske Helen Bjørnøy til å bestyre miljødepartementet. Hun kom skeivt ut og klarte aldri å rette seg opp igjen. Fordi hun var svak. Men også fordi både Stoltenberg og Halvorsen ønsket å “hjelpe” henne, men i stedet fratok henne autoriteten. Hvorfor Halvorsen valgte Bjørnøy i stedet for dyktige Heidi Sørensen eller Erik Solheim, kan hun bare selv svare på. Et stort feilgrep var det uansett.
Alt har sin tid
Lokalvalget i 2007 ble elendig. Djupedal og Bjørnøy fikk etterpå fyken, uten at det hjalp stort. For SVs velgerproblemer var og er grunnleggende, noe som igjen ble bekreftet via det svake stortingsvalget i 2009. Aps sluttspurt reddet regjeringsmakten med et nødskrik. Halvorsen skjønte så omsider at finans var et feilspor, og tok over skole. Samtidig som hun sauset hennes trolige arvtaker, Audun Lysbakken, inn i regjeringsmakten ved å gjøre ham til likestillingsminister.
Nylig valgte hun å ta to nye år som partileder. I stedet for å innse at alt har sin tid, og at hennes ledertid og SVs regjeringstid, bør være forbi. Hun lyktes med noe historisk; å få partiet inn i regjering. Hun mislyktes med å få velgerne til å slutte opp om SV som regjeringsparti. Halvorsen har hatt seks år på å få velgerne til å tro på dette, uten å lykkes.
Det er umulig å se hvordan hun plutselig skal lykkes med dette de kommende to årene. Målingene peker nå i retning av et valgresultat godt nede på 5-tallet til høsten. Med nok en svak valgkamp, kan SV også ende nedpå det stusselige 4-tallet. I over 150 av landets kommuner klarer ikke partiet en gang å stille liste. SV er m.a.o. radert bort fra store deler av Norges-kartet.
Under sperregrensen i 2013?
SV nærmer seg et nivå der sperregrensen fort kan komme ubehagelig nær i 2013. Partiet har få lojale velgere og dermed et faretruende lite grunnfjell. Mine beregninger viser at ved et 3,9- resultat, så kan SV risikere å sitte igjen med ett eneste mandat på Stortinget; fra Oslo. Hvis Kristin Halvorsen fortsetter å tviholde på sin taperstrategi, så kan det ene mandatet være henne selv.
torsdag 28. april 2011
Bra om SV
Journalisten, forfatteren og statsviteren Frank Rossavik har brukt ett år på å skrive boken med det fiffige bokstavrimet "SV - Fra Kings Bay til Kongens bord" (selv synes jeg "Fra Orientering til regjering" ville vært en mer treffende tittel, også den med en viss rimefaktor). Han har brukt tiden godt. For dette er en bok det i framtiden bør være noe bortimot umulig å komme utenom for alle som vil lese seg opp på SV, skrive om partiet eller bare er generelt interessert i norsk politikk.
Rossavik tar oss lesere med på en kronologisk og fascinerende tidsreise på over 50 år, fordelt på 500 sider, sammen med et parti som har søkt og vunnet sin eksistensberettigelse til venstre for Ap i det politiske landskapet. En reise som favner fra utkastelsen fra Ap og den spede partistart i 1961, Kings Bay-dramatikken i 1963, EF-seieren i 1972 og den forunderlige venstresosialistiske samlingen i 1973, via nedturene på slutten av 70 og utover 80-tallet, miljøeffekten i 1989, til reisen i skyggenes dal på 90-tallet og rask vekst og brutalt fall rundt og etter tusenårsskiftet, paret med den historiske regjeringsdeltakelsen 2005-nå.
Det er særlig to røde tråder som fanger og fenger meg når jeg leser denne historien. Det ene er hvor nært SVs oppturer og nedturer er forbundet med Aps oppturer og nedturer. Når Ap gjør det bra, så sliter SV. Og når Ap sliter, så gjør SV det bra. Det andre er de vedvarende spenningene i partiet. Spenninger, eller konfliktlinjer om du heller vil, som handler om aktivister som står mot pragmatikere. Opprørere mot moderate. Venstre mot høyre. Jeg synes Rossavik får fram dette siste på en svært god måte, mens jeg savner en mer analyserende tilnærming til det første.
I det store og hele ville noen flere analytiske vurderinger av begivenhetene og utviklingstrekkene, hevet boken. For Rossavik besitter slike evner, og det er synd at de beskrivende passasjene i boken trenger de analytiske så mye til side. Til hans forsvar skal det dog sies at det å skrive en hel partihistorie i en bok, er et prosjekt som er såpass ambisiøst at mange tøffe prioriteringer må gjøres.
Bokens sterkeste del synes jeg er kapitlene som omhandler slutten av 80- og 90-tallet. Erik Solheims maktovertakelse og parkering av "museumsvokterne" beredte grunnen for Kristin Halvorsens lange ledertid og veien inn i regjering. Solheim var konfliktskapende, men trolig var en slik mann nødvendig for at partiet skulle bli klargjort for regjeringsmakt. Men det er et artig paradoks at noe av det første Thorbjørn Jagland gjorde i sin periode som utenriksminister, var å gjøre Solheim til fredsmegler på Sri Lanka. Eller som Rossavik tørt bemerker: "Hvordan Jagland kom på tanken om å bruke Solheim til å skape fred noe sted må fuglene vite.."
Selve regjeringsperioden er svakere dekket. Bl.a. fordi distansen, naturlig nok, mangler for å kunne sette tingene inn i et perspektiv. Jeg synes likevel det er bra at forfatteren tar oss med helt fram til valget i 2009. For det er nok flere enn meg som synes at den nære historien er vel så interessant som den fjernere. Fylkestingsvalget 2003 ble historisk godt for SV med hele 13 prosents oppslutning. Likevel var resultatet skuffende. Det sier mye om hvor høyt SV svevde i denne perioden og hvor dypt man har falt siden. Årets valg vil nok bli betegnet som ganske vellykket hvis man kommer i mål rundt 6 prosent..
Gleden over regjeringsmakt, paret med fortvilelse over velgerflukt, preger både Kristin Halvorsen og partiet denne siste tiden. Er hun nå i ferd med å kjøre sitt kjære parti i grøfta? Det er et spørsmål som burde vært stilt mot slutten av boken, men som ikke stilles. Og generelt synes jeg Rossavik er for snill og mild. Kanskje fordi han selv har SV-bakgrunn, men kanskje også fordi boken har et slags halvautorisert preg over seg, selv om dette åpenbart ikke er et bestillingsverk fra SV.
Lesere av denne bloggen vet at meningsmålinger er en tematikk som ligger mitt hjerte ganske nær. Derfor er det ikke til å unngå for meg å legge merke til at forfatteren går i den fellen å referere for mange og til dels ekstreme enkeltmålinger for å beskrive partiets opinionsnivåer, i stedet for å konsentrere seg mer om gjennomsnittet. På s. 488 hevdes det bl.a. at "nok en gang så opinionsundersøkelsene pene ut på vårparten. Allerede under landsmøtet kom Dagbladet med en måling der SV fikk 9,9, nesten like mye som Høyre". Dette er misvisende. Her kan du se hvor SV-ekstreme Synovate var den måneden Rossavik refererer til. Alle andre byråer hadde partiet på mellom 6 og 7 prosent.
Jeg har ellers ikke saumfart boken med rødpenn, men merker meg at Rossavik på s. 445 skriver at parlamentarisme ikke er grunnlovsfestet. Det er tull. Grunnlovsfestingen kom riktignok sent, i 2007, men godt! Det har forfatteren fått tilbakemelding om fra meg, og dette rettes nok opp i 2. utgaven.
Ingen ting av dette bør imidlertid forhindre at boken bør leses. For dette er rett og slett en meget god bok om SV. Uten å være et mesterverk.
Rossavik tar oss lesere med på en kronologisk og fascinerende tidsreise på over 50 år, fordelt på 500 sider, sammen med et parti som har søkt og vunnet sin eksistensberettigelse til venstre for Ap i det politiske landskapet. En reise som favner fra utkastelsen fra Ap og den spede partistart i 1961, Kings Bay-dramatikken i 1963, EF-seieren i 1972 og den forunderlige venstresosialistiske samlingen i 1973, via nedturene på slutten av 70 og utover 80-tallet, miljøeffekten i 1989, til reisen i skyggenes dal på 90-tallet og rask vekst og brutalt fall rundt og etter tusenårsskiftet, paret med den historiske regjeringsdeltakelsen 2005-nå.
Det er særlig to røde tråder som fanger og fenger meg når jeg leser denne historien. Det ene er hvor nært SVs oppturer og nedturer er forbundet med Aps oppturer og nedturer. Når Ap gjør det bra, så sliter SV. Og når Ap sliter, så gjør SV det bra. Det andre er de vedvarende spenningene i partiet. Spenninger, eller konfliktlinjer om du heller vil, som handler om aktivister som står mot pragmatikere. Opprørere mot moderate. Venstre mot høyre. Jeg synes Rossavik får fram dette siste på en svært god måte, mens jeg savner en mer analyserende tilnærming til det første.
I det store og hele ville noen flere analytiske vurderinger av begivenhetene og utviklingstrekkene, hevet boken. For Rossavik besitter slike evner, og det er synd at de beskrivende passasjene i boken trenger de analytiske så mye til side. Til hans forsvar skal det dog sies at det å skrive en hel partihistorie i en bok, er et prosjekt som er såpass ambisiøst at mange tøffe prioriteringer må gjøres.
Bokens sterkeste del synes jeg er kapitlene som omhandler slutten av 80- og 90-tallet. Erik Solheims maktovertakelse og parkering av "museumsvokterne" beredte grunnen for Kristin Halvorsens lange ledertid og veien inn i regjering. Solheim var konfliktskapende, men trolig var en slik mann nødvendig for at partiet skulle bli klargjort for regjeringsmakt. Men det er et artig paradoks at noe av det første Thorbjørn Jagland gjorde i sin periode som utenriksminister, var å gjøre Solheim til fredsmegler på Sri Lanka. Eller som Rossavik tørt bemerker: "Hvordan Jagland kom på tanken om å bruke Solheim til å skape fred noe sted må fuglene vite.."
Selve regjeringsperioden er svakere dekket. Bl.a. fordi distansen, naturlig nok, mangler for å kunne sette tingene inn i et perspektiv. Jeg synes likevel det er bra at forfatteren tar oss med helt fram til valget i 2009. For det er nok flere enn meg som synes at den nære historien er vel så interessant som den fjernere. Fylkestingsvalget 2003 ble historisk godt for SV med hele 13 prosents oppslutning. Likevel var resultatet skuffende. Det sier mye om hvor høyt SV svevde i denne perioden og hvor dypt man har falt siden. Årets valg vil nok bli betegnet som ganske vellykket hvis man kommer i mål rundt 6 prosent..
Gleden over regjeringsmakt, paret med fortvilelse over velgerflukt, preger både Kristin Halvorsen og partiet denne siste tiden. Er hun nå i ferd med å kjøre sitt kjære parti i grøfta? Det er et spørsmål som burde vært stilt mot slutten av boken, men som ikke stilles. Og generelt synes jeg Rossavik er for snill og mild. Kanskje fordi han selv har SV-bakgrunn, men kanskje også fordi boken har et slags halvautorisert preg over seg, selv om dette åpenbart ikke er et bestillingsverk fra SV.
Lesere av denne bloggen vet at meningsmålinger er en tematikk som ligger mitt hjerte ganske nær. Derfor er det ikke til å unngå for meg å legge merke til at forfatteren går i den fellen å referere for mange og til dels ekstreme enkeltmålinger for å beskrive partiets opinionsnivåer, i stedet for å konsentrere seg mer om gjennomsnittet. På s. 488 hevdes det bl.a. at "nok en gang så opinionsundersøkelsene pene ut på vårparten. Allerede under landsmøtet kom Dagbladet med en måling der SV fikk 9,9, nesten like mye som Høyre". Dette er misvisende. Her kan du se hvor SV-ekstreme Synovate var den måneden Rossavik refererer til. Alle andre byråer hadde partiet på mellom 6 og 7 prosent.
Jeg har ellers ikke saumfart boken med rødpenn, men merker meg at Rossavik på s. 445 skriver at parlamentarisme ikke er grunnlovsfestet. Det er tull. Grunnlovsfestingen kom riktignok sent, i 2007, men godt! Det har forfatteren fått tilbakemelding om fra meg, og dette rettes nok opp i 2. utgaven.
Ingen ting av dette bør imidlertid forhindre at boken bør leses. For dette er rett og slett en meget god bok om SV. Uten å være et mesterverk.
søndag 28. november 2010
Mye skrik, lite ull
Forrige ukes finansdebatt satte tonen for de neste årenes valgkamp. De rødgrønne regjeringspartiene ønsker å lime godtgående Høyre så tett inntil Frp som overhode mulig. Slik at de kan tegne skremmebilder. Skremmebilder som alle er malt over varianten ”de blåblå vil rasere den flotte velferdsstaten som vi har bygd opp”. Slik håper regjeringen å få fart på motmobiliseringen av velgerne. Velgerne skal skremmes tilbake ”på plass” i den rødgrønne folden.
Reelle politiske forskjeller og klare meningsbrytninger er meget sunt i et demokrati. Men sannheten er at norske partier og politikere er enige om det aller meste. Det høres bare ikke slik ut. De alternative statsbudsjettene, som viser partienes politiske prioriteringer, viste (nok en gang) denne høsten at det ikke er så mye til reelle alternativer den borgerlige opposisjonen kan vaske fram. På samme måte som de rødgrønne ikke kunne framvise all verdens politiske forskjeller i sine alternative budsjetter da de borgerlige satt med makten. Det handler mest om ørsmå nyanser. Nyanser som kan være viktige nok. Men som ikke er i nærheten av å rime med den avgrunnen det synes å være når vi lytter til de politiske debattene – enten de nå foregår på Stortinget, på folkemøter, på TV, i radio og aviser eller på sosiale medier.
I så måte kan vi, med et ganske så bra innslag av substans, hevde at den politiske retorikken ikke har all verdens med innhold i seg. Det blir mest, ja, nettopp, retorikk. For Høyre og Frp kommer ikke til å rasere ”den norske modellen”. Like lite som den rødgrønne regjeringen representerte noen ”rød fare” for vårt kapitalistiske system, slik politikere på høyresiden tidligere har forsøkt å skremme med. Lederen for det som skal være et sosialistisk venstreparti, Kristin Halvorsen, sin oppskrift for å komme oss ut av finanskrisen var som kjent bl.a. å shoppe mer..
Ergo er det, når det kommer til stykket, nesten et fett hvem som styrer. Dessverre.
Oppdatert: Kristin Halvorsen har replisert følgende på twitter:
@kristinhalvorsen: Det var vg og ikke jeg som anbef shopping i finanskrisa, det har vg sjøl vedgått.Så den trenger du ikke å gjenta.
Jeg har søkt litt, og bl.a. funnet denne korrespondansen i Adresseavisen. Og har svart følgende:
@stmarthinsen: Du sa folk bør oppføre seg normalt. Folk oppførte seg unormalt, dvs shoppet mindre. Shoppe mer er vel da ok tolkn?
@stmarthinsen: Jeg trodde miljøorienterte sosialister jublet over utsikter til mindre shopping og forbruk. Men tok visst feil..
Reelle politiske forskjeller og klare meningsbrytninger er meget sunt i et demokrati. Men sannheten er at norske partier og politikere er enige om det aller meste. Det høres bare ikke slik ut. De alternative statsbudsjettene, som viser partienes politiske prioriteringer, viste (nok en gang) denne høsten at det ikke er så mye til reelle alternativer den borgerlige opposisjonen kan vaske fram. På samme måte som de rødgrønne ikke kunne framvise all verdens politiske forskjeller i sine alternative budsjetter da de borgerlige satt med makten. Det handler mest om ørsmå nyanser. Nyanser som kan være viktige nok. Men som ikke er i nærheten av å rime med den avgrunnen det synes å være når vi lytter til de politiske debattene – enten de nå foregår på Stortinget, på folkemøter, på TV, i radio og aviser eller på sosiale medier.
I så måte kan vi, med et ganske så bra innslag av substans, hevde at den politiske retorikken ikke har all verdens med innhold i seg. Det blir mest, ja, nettopp, retorikk. For Høyre og Frp kommer ikke til å rasere ”den norske modellen”. Like lite som den rødgrønne regjeringen representerte noen ”rød fare” for vårt kapitalistiske system, slik politikere på høyresiden tidligere har forsøkt å skremme med. Lederen for det som skal være et sosialistisk venstreparti, Kristin Halvorsen, sin oppskrift for å komme oss ut av finanskrisen var som kjent bl.a. å shoppe mer..
Ergo er det, når det kommer til stykket, nesten et fett hvem som styrer. Dessverre.
Oppdatert: Kristin Halvorsen har replisert følgende på twitter:
@kristinhalvorsen: Det var vg og ikke jeg som anbef shopping i finanskrisa, det har vg sjøl vedgått.Så den trenger du ikke å gjenta.
Jeg har søkt litt, og bl.a. funnet denne korrespondansen i Adresseavisen. Og har svart følgende:
@stmarthinsen: Du sa folk bør oppføre seg normalt. Folk oppførte seg unormalt, dvs shoppet mindre. Shoppe mer er vel da ok tolkn?
@stmarthinsen: Jeg trodde miljøorienterte sosialister jublet over utsikter til mindre shopping og forbruk. Men tok visst feil..
onsdag 3. november 2010
Kristin Halvorsen går av?
SV-leder Kristin Halvorsen vurderer i disse dager om hun skal trekke seg. Jeg tror hun kommer til å lande på at hun går av. Først og fremst fordi hun har sittet veldig lenge. Skal hun drive med noe annet enn politikk, så bør hun neppe vente særlig lenger. Men også fordi hun nok er i ferd med å innse at SV må ut av regjering for å gjenreise venstreopposisjonen i dette landet. SV må rett og slett ut av regjering for å finne tilbake til sin identitet og sjel. En sjel de i stor grad har solgt i bytte mot noen få regjeringstaburetter de siste fem årene.
Kristin Halvorsen er velgermessig i ferd med å kjøre SV i grøfta gjennom sitt regjeringsprosjekt. Våren 2005 lå partiet på 15-16 prosent på målingene. Gjennomsnittstallet for oktober 2010 viser traurige 5,5 prosent. To av tre SV-velgere er mao. blitt borte. Med tanke på at partiet som oftest gjør svakere lokalvalg enn stortingsvalg, så indikerer dette et valgresultat helt nede på 4-tallet neste år. Situasjonen er meget dramatisk for partiet. Sperregrensen truer.
Så kan man godt si at det vil være feigt å trekke seg i en slik situasjon. Og det er åpenbart et element som kan trekke i retning av at hun sier ja til gjenvalg. Likevel tror jeg hun vil sette hensynet til partiet foran eget ønske om å reise kjerringa.
Jeg har vanskelig for å se for meg andre arvtakere enn Audun Lysbakken. Han er nok neppe Halvorsens førstevalg, men er den klart beste SV har og er mannen som bør ha de beste kvalifikasjoner til å drive god opposisjonspolitikk. Bård Vegar Solhjell kan være en utfordrer, men virker litt for lett og står for stort sett det samme som Kristin Halvorsen.
Når Kristin Halvorsen går av og SV går ut av regjeringen - enten det nå skjer før eller etter valget i 2013, så vil det åpne opp for nye konstellasjoner i vårt politiske landskap. Ap vil bli fristilt, og sentrumspartienes preferanser kan bli helt avgjørende for hvorvidt vi får en regjering med blått eller sosialdemokratisk tyngdepunkt fram mot 2017.
Oppdatert: Kristin Halvorsen har valgt å kommentere dette blogginnlegget på følgende måte på twitter:
@SVKristin: Det er alltid veldig rørende når høyrefolk under dekke av å være valganalytiker og av omsorg for SV mener vi skal ut av regj!
@SVKristin: Husk hvordan Erna sleit for halvannet år siden og alle analytikere og presse dømte Høyre nord og ned! Erna gir meg håp!
Kristin Halvorsen er velgermessig i ferd med å kjøre SV i grøfta gjennom sitt regjeringsprosjekt. Våren 2005 lå partiet på 15-16 prosent på målingene. Gjennomsnittstallet for oktober 2010 viser traurige 5,5 prosent. To av tre SV-velgere er mao. blitt borte. Med tanke på at partiet som oftest gjør svakere lokalvalg enn stortingsvalg, så indikerer dette et valgresultat helt nede på 4-tallet neste år. Situasjonen er meget dramatisk for partiet. Sperregrensen truer.
Så kan man godt si at det vil være feigt å trekke seg i en slik situasjon. Og det er åpenbart et element som kan trekke i retning av at hun sier ja til gjenvalg. Likevel tror jeg hun vil sette hensynet til partiet foran eget ønske om å reise kjerringa.
Jeg har vanskelig for å se for meg andre arvtakere enn Audun Lysbakken. Han er nok neppe Halvorsens førstevalg, men er den klart beste SV har og er mannen som bør ha de beste kvalifikasjoner til å drive god opposisjonspolitikk. Bård Vegar Solhjell kan være en utfordrer, men virker litt for lett og står for stort sett det samme som Kristin Halvorsen.
Når Kristin Halvorsen går av og SV går ut av regjeringen - enten det nå skjer før eller etter valget i 2013, så vil det åpne opp for nye konstellasjoner i vårt politiske landskap. Ap vil bli fristilt, og sentrumspartienes preferanser kan bli helt avgjørende for hvorvidt vi får en regjering med blått eller sosialdemokratisk tyngdepunkt fram mot 2017.
Oppdatert: Kristin Halvorsen har valgt å kommentere dette blogginnlegget på følgende måte på twitter:
@SVKristin: Det er alltid veldig rørende når høyrefolk under dekke av å være valganalytiker og av omsorg for SV mener vi skal ut av regj!
@SVKristin: Husk hvordan Erna sleit for halvannet år siden og alle analytikere og presse dømte Høyre nord og ned! Erna gir meg håp!
torsdag 20. mai 2010
SVs geografiske profil
Del 2 i min gjennomgang av partienes geografiske profiler tar for seg SV. Det er et parti som tradisjonelt sett har hatt et bra tak på Nord-Norge, Oslo og til dels indre Østlandet og Trøndelag. Mens man har slitt på Sør- og Vestlandet og til dels Oslofjord-regionen (minus Oslo).
Valget i fjor bekreftet denne SV-profilen. Det er likevel verdt å merke seg noen ferske endringstrekk: Oslo har nå blitt den klart beste valgkretsen for partiet. Tidligere vekslet Finnmark og Nordland på å inneha førsteplassen hva SVs oppslutning angår. Nå er det hele 2,2 prosentpoeng ned fra Oslo på førsteplass (10,3 prosent) til Finnmark på andreplass (8,1).
Som i 2005 ble Møre og Romsdal SVs verste valgkrets. Hadde Norge stemt som velgerne i Møre og Romsdal, ville partiet havnet under sperregrensen. Også i Vest-Agder måtte partiet se det stygge 3-tallet i øynene.
Jeg merker meg at de geografiske forskjellene hva gjelder SVs oppslutning, er økende. I Oslo kommer partiet ut med en fylkesfaktor på 1,66. I Møre og Romsdal med en faktor på 0,61. Mens sprikene i 2005 var 1,5 for beste valgkrets og 0,7 for verste.
Det er også grunn til å bite seg merke i at når et parti går såpass mye tilbake som det SV gjorde ved forrige valg (fra 8,8 til 6,2), så går partiet tilbake i alle valgkretser. Hovedtrekket er derfor at valgvinden blåser i samme retning over hele landet. Men samtidig er det også slik at den blåser sterkere noen steder og svakere andre steder.
Den relative tilbakegangen var sterkest i Aust-Agder. Men også i Kristin Halvorsens gamle hjemfylke, Telemark, gikk det på dunken. Fra å ha vært et fylke der oppslutningen lå godt over landssnittet i 2001, har Telemark SV nå havnet et stykke under snittet (5,3 prosent). Den relative trenden de senere årene er også bekymringsfull, sett med SV-øyne, i fylker som Østfold, Buskerud, Vest-Agder, Oppland, Nord-Trøndelag og Finnmark. Mens det, i alt SV-mørke, er små relative lysglimt å hente i Rogaland, Sør-Trøndelag og Vestfold - i tillegg til Oslo.
SV har, kanskje overraskende for noen, best tak på velgere med høy utdanning og inntekt. I og med at det blir flere velgere med høyere og høyere inntekt og utdanning, burde framtiden, velgerstrukturelt sett, se ganske bra ut for partiet. Likevel bør det klarere Oslo-stempelet etter valget i fjor vekke bekymring. Fordi SV nå er i ferd med å pådra seg et stempel som eliteparti.
Det kan også bidra til å kaste lys over det faktum at velgerne ikke lenger protesterer mot Ap ved å gå til SV.
Valget i fjor bekreftet denne SV-profilen. Det er likevel verdt å merke seg noen ferske endringstrekk: Oslo har nå blitt den klart beste valgkretsen for partiet. Tidligere vekslet Finnmark og Nordland på å inneha førsteplassen hva SVs oppslutning angår. Nå er det hele 2,2 prosentpoeng ned fra Oslo på førsteplass (10,3 prosent) til Finnmark på andreplass (8,1).
Som i 2005 ble Møre og Romsdal SVs verste valgkrets. Hadde Norge stemt som velgerne i Møre og Romsdal, ville partiet havnet under sperregrensen. Også i Vest-Agder måtte partiet se det stygge 3-tallet i øynene.
Jeg merker meg at de geografiske forskjellene hva gjelder SVs oppslutning, er økende. I Oslo kommer partiet ut med en fylkesfaktor på 1,66. I Møre og Romsdal med en faktor på 0,61. Mens sprikene i 2005 var 1,5 for beste valgkrets og 0,7 for verste.
Det er også grunn til å bite seg merke i at når et parti går såpass mye tilbake som det SV gjorde ved forrige valg (fra 8,8 til 6,2), så går partiet tilbake i alle valgkretser. Hovedtrekket er derfor at valgvinden blåser i samme retning over hele landet. Men samtidig er det også slik at den blåser sterkere noen steder og svakere andre steder.
Den relative tilbakegangen var sterkest i Aust-Agder. Men også i Kristin Halvorsens gamle hjemfylke, Telemark, gikk det på dunken. Fra å ha vært et fylke der oppslutningen lå godt over landssnittet i 2001, har Telemark SV nå havnet et stykke under snittet (5,3 prosent). Den relative trenden de senere årene er også bekymringsfull, sett med SV-øyne, i fylker som Østfold, Buskerud, Vest-Agder, Oppland, Nord-Trøndelag og Finnmark. Mens det, i alt SV-mørke, er små relative lysglimt å hente i Rogaland, Sør-Trøndelag og Vestfold - i tillegg til Oslo.
SV har, kanskje overraskende for noen, best tak på velgere med høy utdanning og inntekt. I og med at det blir flere velgere med høyere og høyere inntekt og utdanning, burde framtiden, velgerstrukturelt sett, se ganske bra ut for partiet. Likevel bør det klarere Oslo-stempelet etter valget i fjor vekke bekymring. Fordi SV nå er i ferd med å pådra seg et stempel som eliteparti.
Det kan også bidra til å kaste lys over det faktum at velgerne ikke lenger protesterer mot Ap ved å gå til SV.
onsdag 7. april 2010
Kristin Halvorsen - hersketeknikk eller herlig frekk?
Min kronikk i Dagsavisen i går har åpenbart truffet et eller annet. For jeg har motatt mange reaksjoner i kjølvannet. En av dem kom fra selveste SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen på Twitter. Hun hadde følgende å melde:
@Svkristin: Når høyrefolk vil ha SV ut av regjering av omsorg for venstresida under dekke av å være "ekspert" har vi gjort mye riktig!
Dette fikk bl.a. KrFU-er Peter Walseth til å replisere:
@pwalseth: Frekk hersketeknikk. Burde ikke en partileder holde seg for god for slikt?
Mens sekretariatsleder for SVs stortingsgruppe Thor Egil Braadland mente hans partileder (eller Walseth?) er "herlig frekk":
@thor_egil: Hun burde heller vist litt moderlig omsorg for @stmarthinsen i retur, mener du? Herlig frekt.
Hva synes du? Frekk og fin eller hersketeknikk?
Og enda mer interessant; er jeg inne på noe i min analyse eller er dette skivebom?
@Svkristin: Når høyrefolk vil ha SV ut av regjering av omsorg for venstresida under dekke av å være "ekspert" har vi gjort mye riktig!
Dette fikk bl.a. KrFU-er Peter Walseth til å replisere:
@pwalseth: Frekk hersketeknikk. Burde ikke en partileder holde seg for god for slikt?
Mens sekretariatsleder for SVs stortingsgruppe Thor Egil Braadland mente hans partileder (eller Walseth?) er "herlig frekk":
@thor_egil: Hun burde heller vist litt moderlig omsorg for @stmarthinsen i retur, mener du? Herlig frekt.
Hva synes du? Frekk og fin eller hersketeknikk?
Og enda mer interessant; er jeg inne på noe i min analyse eller er dette skivebom?
tirsdag 6. april 2010
Venstreopposisjonen er borte
Omsider er den avisløse uken over, og man kan normalisere morgenrutinene igjen. Har du Dagsavisen, så foreslår jeg at du tar en titt på dagens kronikk. Og har du den ikke, så anbefaler jeg at du klikker deg inn her.
søndag 28. mars 2010
Kristin Halvorsens exit-strategi
Den rødgrønne regjeringen mangler sprut, sier SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen til Klassekampen. Uttalelsen er en sjeldent ærlig dom over snart fem år med rødgrønt styre. Halvorsen har selv hatt all verdens mulighet til å gi prosjektet sprut. Hun har feilet. Dama som før sprutet i opposisjon og i valgkamper og TV-studioer, har blitt grå og kjedelig i posisjon.
Det spørsmålet som nå umiddelbart melder seg, er om Halvorsen her er i ferd med iverksette del 1 av hennes og partiets exitstrategi. For allerede på partiets landsmøte neste år kan Halvorsen komme til å trekke seg.
Etter en fin start på hennes ledertid, har det gått utforbakke med partiet. Regjeringstaburettene har kostet SV hundretusener av velgere. Og det har kostet dem store deler av partisjelen. På et eller annet tidspunkt vil partiet derfor trekke den konklusjon at dette koster langt mer enn det smaker. For partiets del bør den konklusjonen komme jo før jo heller.
Da blir det trolig opp til Audun Lysbakken å forsøke og gjenreise venstreopposisjonen her i landet. Den ligger i dag dønn brakk.
Det spørsmålet som nå umiddelbart melder seg, er om Halvorsen her er i ferd med iverksette del 1 av hennes og partiets exitstrategi. For allerede på partiets landsmøte neste år kan Halvorsen komme til å trekke seg.
Etter en fin start på hennes ledertid, har det gått utforbakke med partiet. Regjeringstaburettene har kostet SV hundretusener av velgere. Og det har kostet dem store deler av partisjelen. På et eller annet tidspunkt vil partiet derfor trekke den konklusjon at dette koster langt mer enn det smaker. For partiets del bør den konklusjonen komme jo før jo heller.
Da blir det trolig opp til Audun Lysbakken å forsøke og gjenreise venstreopposisjonen her i landet. Den ligger i dag dønn brakk.
mandag 22. mars 2010
Den nye høyrebølgen
Min (litt tidlige) snittanalyse av meningsmålingene i mars er lagt ut på tidsskriftet Minervas nettsider. Analysen viser at Norge nå er inne i en høyrebølge av sterkere og vel så langvarig karakter som den mye omtalte bølgen på 80-tallet.
Jeg fremsetter også noen friske spekulasjoner om Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen sin avgang. Så jeg kan ikke forstå annet enn at dette er lesestoff som du definivt bør sjekke ut i dag....:-)
Jeg fremsetter også noen friske spekulasjoner om Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen sin avgang. Så jeg kan ikke forstå annet enn at dette er lesestoff som du definivt bør sjekke ut i dag....:-)
søndag 3. januar 2010
Venstresiden ligger nede
Hadde denne analysen av den radikale norske venstresidens problemer på trykk i Drammens Tidende i går:
Radikal venstreside ligger nede
SV og Rødt får det ikke til – verken i Buskerud eller på landsbasis. Hva er galt?
Jeg levnet ikke SV særlige muligheter for et godt stortingsvalg i mine førvalgsanalyser. Spådommen holdt bra stikk. Men det gikk enda verre enn jeg trodde. Buskerud SV havnet til og med under 5-tallet, noe som medførte at også utjevningsmandatet glapp for Magnar Bergo. Rødt hadde en historisk sjanse til å utnytte SVs høyredreining i regjering. Partiet rotet bort muligheten. Fattige seks tideler var alt man klarte å skrape sammen i fylket. I sum stemte drøyt 7 000 Buskerud-velgere på disse to partiene som skal utgjøre det reelle venstre i norsk politikk (Ap er noe bortimot et sentrumsparti). Det er stusselige greier når en vet at 142 000 velgere avga stemme.
SVs hovedproblem er at de lekker velgere til Ap og hjemmesitterne. Helt fra valgkampen i 2005 og fram til i dag, har det stort sett gått utforbakke for partiet som ble dannet på Ap-opposisjon og motstand mot NATO. Hovedårsaken er at mange velgere ikke liker det de ser av SV som regjeringsparti. Kameler slukes på kjerneområder som skole, miljø og utenriks i en slik grad at velgerflukten blir massiv. Velgere stemmer ikke SV fordi de vil at det skal være et ansvarlig styringsparti. Velgere stemmer SV fordi det skal være et tydelig og klart venstrekorrektiv til Ap. Det er det lenge siden SV har vært, og derfor har partiet falt dramatisk mye.
Partileder Kristin Halvorsen skjønte omsider, etter nok et svakt valg, at finansministerposten ikke er det lureste en SV-leder kan sitte med i regjering. Byttet til kunnskapsdepartementet signaliserer et ønske om at partiet i større grad skal ri sine hjertesektorer og overlate den helhetlige styringen til Ap. Det var et fornuftig grep. Men det kommer trolig altfor sent. De siste ukene har vi sett et kraftig Ap-fall på meningsmålingene, bl.a. som et produkt av biodieselavgift og sykelønnsinnstramning. I ”gamle dager” førte store Ap-fall automatisk til sterk SV-framgang. Så skjer ikke nå. Riktignok er det et lite pluss å spore, men et svakt sådan. Det henger sammen med at velgerne i liten grad går til SV for å straffe Ap. Fordi det ikke er noen straff lenger. Derfor søker de heller til Høyre og Frp, eller hopper opp på gjerdet.
SV har makt og har fått visse gjennomslag i regjering. Problemet er at tapene har blitt langt synligere enn seirene. Derfor er det vanskelig å se hvordan SV skal greie å vokse til høyder ala 2001 uten at man først kommer seg ut av regjering. SV og Kristin Halvorsen sitter bundet til regjeringsmasten og synes å være villig til å selge det meste av partisjelen for fire taburetter. Antagelig må det et enda svakere 2011-valg til før man ser seg om etter utgangen. Fordi et rødgrønt samarbeid på mange måter er partilederens hjertebarn, og det sitter uhyre langt inne å innse at prosjektet er en velgermessig katastrofe for partiet.
Både SV og Rødt fikk en gyllen mulighet servert da finanskrisen braste løs. For var ikke krisen en konsekvens av den tøylesløse formen for kapitalisme som begge partier har bygget sin eksistens på å opponere mot? Vi har imidlertid hørt heller lite til gode alternativer. I stedet bekreftet Halvorsen den tidligere britiske statsminisiter Margaret Thatcher sin tese om ”There is no alternative” da hun i Norges største avis i fjor oppfordret folk til å shoppe mer for å få hjulene i gang. Hun fulgte opp med praktisk politikk der det ble pøst på med penger til ulike stimuleringstiltak. Stimulere til hva? Jo, stimulere til å få fart på økonomien igjen. Markedsøkonomien. Kapitalismen. Mens Rødt-leder Torstein Dahle på sin side leverte et kapitalismeangrep over mange sider i fjorårets første utgave av tidsskriftet Samtiden, men uten å presentere noe annet til alternativ enn vage formuleringer om at han ”arbeider for et sosialistisk samfunn”. Hva dette sosialistiske samfunnet egentlig skal innebære og hvordan vi skal komme dit, framstår uklart. Væpnet revolusjon er visst ikke helt greia lenger, ei heller i Rødt. For den jevne velger framstår like fullt Rødt fortsatt for ekstremt og sært.
Fram mot valget i 2011 gjelder det for begge partier å forsøke og forsvare sine få skanser lokalt. For Rødts vedkommende handler det om et par kommunestyrerepresentanter på Ringerike og en på Kongsberg. SV har noen flere, men det var jammen ikke mange representantene de klarte å kare til seg i 2007. Med et Norge i krig i Afghanistan og et politisk landskap som skriker etter venstreradikal opposisjon, så framstår de to partiene som normalt skal utgjøre slik opposisjon, som grå og tannløse.
Det er et demokratisk problem.
Oppdatert: Bloggeren Vigdis mener at Rødts og SVs problemer tvert i mot er en styrke for demokratiet. Hva mener du?
Radikal venstreside ligger nede
SV og Rødt får det ikke til – verken i Buskerud eller på landsbasis. Hva er galt?
Jeg levnet ikke SV særlige muligheter for et godt stortingsvalg i mine førvalgsanalyser. Spådommen holdt bra stikk. Men det gikk enda verre enn jeg trodde. Buskerud SV havnet til og med under 5-tallet, noe som medførte at også utjevningsmandatet glapp for Magnar Bergo. Rødt hadde en historisk sjanse til å utnytte SVs høyredreining i regjering. Partiet rotet bort muligheten. Fattige seks tideler var alt man klarte å skrape sammen i fylket. I sum stemte drøyt 7 000 Buskerud-velgere på disse to partiene som skal utgjøre det reelle venstre i norsk politikk (Ap er noe bortimot et sentrumsparti). Det er stusselige greier når en vet at 142 000 velgere avga stemme.
SVs hovedproblem er at de lekker velgere til Ap og hjemmesitterne. Helt fra valgkampen i 2005 og fram til i dag, har det stort sett gått utforbakke for partiet som ble dannet på Ap-opposisjon og motstand mot NATO. Hovedårsaken er at mange velgere ikke liker det de ser av SV som regjeringsparti. Kameler slukes på kjerneområder som skole, miljø og utenriks i en slik grad at velgerflukten blir massiv. Velgere stemmer ikke SV fordi de vil at det skal være et ansvarlig styringsparti. Velgere stemmer SV fordi det skal være et tydelig og klart venstrekorrektiv til Ap. Det er det lenge siden SV har vært, og derfor har partiet falt dramatisk mye.
Partileder Kristin Halvorsen skjønte omsider, etter nok et svakt valg, at finansministerposten ikke er det lureste en SV-leder kan sitte med i regjering. Byttet til kunnskapsdepartementet signaliserer et ønske om at partiet i større grad skal ri sine hjertesektorer og overlate den helhetlige styringen til Ap. Det var et fornuftig grep. Men det kommer trolig altfor sent. De siste ukene har vi sett et kraftig Ap-fall på meningsmålingene, bl.a. som et produkt av biodieselavgift og sykelønnsinnstramning. I ”gamle dager” førte store Ap-fall automatisk til sterk SV-framgang. Så skjer ikke nå. Riktignok er det et lite pluss å spore, men et svakt sådan. Det henger sammen med at velgerne i liten grad går til SV for å straffe Ap. Fordi det ikke er noen straff lenger. Derfor søker de heller til Høyre og Frp, eller hopper opp på gjerdet.
SV har makt og har fått visse gjennomslag i regjering. Problemet er at tapene har blitt langt synligere enn seirene. Derfor er det vanskelig å se hvordan SV skal greie å vokse til høyder ala 2001 uten at man først kommer seg ut av regjering. SV og Kristin Halvorsen sitter bundet til regjeringsmasten og synes å være villig til å selge det meste av partisjelen for fire taburetter. Antagelig må det et enda svakere 2011-valg til før man ser seg om etter utgangen. Fordi et rødgrønt samarbeid på mange måter er partilederens hjertebarn, og det sitter uhyre langt inne å innse at prosjektet er en velgermessig katastrofe for partiet.
Både SV og Rødt fikk en gyllen mulighet servert da finanskrisen braste løs. For var ikke krisen en konsekvens av den tøylesløse formen for kapitalisme som begge partier har bygget sin eksistens på å opponere mot? Vi har imidlertid hørt heller lite til gode alternativer. I stedet bekreftet Halvorsen den tidligere britiske statsminisiter Margaret Thatcher sin tese om ”There is no alternative” da hun i Norges største avis i fjor oppfordret folk til å shoppe mer for å få hjulene i gang. Hun fulgte opp med praktisk politikk der det ble pøst på med penger til ulike stimuleringstiltak. Stimulere til hva? Jo, stimulere til å få fart på økonomien igjen. Markedsøkonomien. Kapitalismen. Mens Rødt-leder Torstein Dahle på sin side leverte et kapitalismeangrep over mange sider i fjorårets første utgave av tidsskriftet Samtiden, men uten å presentere noe annet til alternativ enn vage formuleringer om at han ”arbeider for et sosialistisk samfunn”. Hva dette sosialistiske samfunnet egentlig skal innebære og hvordan vi skal komme dit, framstår uklart. Væpnet revolusjon er visst ikke helt greia lenger, ei heller i Rødt. For den jevne velger framstår like fullt Rødt fortsatt for ekstremt og sært.
Fram mot valget i 2011 gjelder det for begge partier å forsøke og forsvare sine få skanser lokalt. For Rødts vedkommende handler det om et par kommunestyrerepresentanter på Ringerike og en på Kongsberg. SV har noen flere, men det var jammen ikke mange representantene de klarte å kare til seg i 2007. Med et Norge i krig i Afghanistan og et politisk landskap som skriker etter venstreradikal opposisjon, så framstår de to partiene som normalt skal utgjøre slik opposisjon, som grå og tannløse.
Det er et demokratisk problem.
Oppdatert: Bloggeren Vigdis mener at Rødts og SVs problemer tvert i mot er en styrke for demokratiet. Hva mener du?
onsdag 18. november 2009
Kleppa ble knocket
Dagens spontanspørretime i Stortinget ble en snodig seanse. Fra regjeringen møtte kunnskapsminister Kristin Halvorsen, samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa og forsvarsminister Grete Faremo. Comeback-Faremo fikk ikke ett eneste spørsmål! Spørsmålene haglet i stedet til Kleppa. Særlig ble hun kjørt på regjeringens varslede økning i biodieselavgiften.
Dette er en sak hvor spriket internt i regjeringen er stort. Ap og Stoltenberg har presset dette igjennom, mens de andre er i mot. Men regjeringen må på et slags vis forsøke å stå samlet utad. Derfor kom Kleppa opp i en situasjon i dag som hun var tydelig fryktelig ukomfortabel med. Det er veldig sjelden å se en så erfaren statsråd være så ute og kjøre som Kleppa var i dag.
Hun innledet med å hevde at "regjeringen stod samlet bak" denne avgiften. Men så begynte roingen. For hun fortsatte med å peke på at landsstyret i Sp har sagt klart i fra at de ikke ønsker biodieselavgiften. (Så var ikke regjeringen så samlet likevel). Og på spørsmål fra Høyres fremadstormende Nikolai Astrup om hva Kleppa synes om at Stoltenberg presser igjennom bioavgift internt, men overlater til andre å forsvare den, så ble Kleppa bare stående og le! Og deretter se litt hjelpeløst rundt seg. Før hun lirte av seg:
- Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne....
Hvorpå stortingspresident Dag Terje Andersen noe tørt repliserte:
- Du kan jo begynne med å svare...
Kunnskapsminister Halvorsen glemte et lite øyeblikk at hun hadde byttet jobb og prøvde etterpå å ile støttende til, men det var for sent. Opposisjonen hadde allerede vunnet.
På knock out.
Dette er en sak hvor spriket internt i regjeringen er stort. Ap og Stoltenberg har presset dette igjennom, mens de andre er i mot. Men regjeringen må på et slags vis forsøke å stå samlet utad. Derfor kom Kleppa opp i en situasjon i dag som hun var tydelig fryktelig ukomfortabel med. Det er veldig sjelden å se en så erfaren statsråd være så ute og kjøre som Kleppa var i dag.
Hun innledet med å hevde at "regjeringen stod samlet bak" denne avgiften. Men så begynte roingen. For hun fortsatte med å peke på at landsstyret i Sp har sagt klart i fra at de ikke ønsker biodieselavgiften. (Så var ikke regjeringen så samlet likevel). Og på spørsmål fra Høyres fremadstormende Nikolai Astrup om hva Kleppa synes om at Stoltenberg presser igjennom bioavgift internt, men overlater til andre å forsvare den, så ble Kleppa bare stående og le! Og deretter se litt hjelpeløst rundt seg. Før hun lirte av seg:
- Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne....
Hvorpå stortingspresident Dag Terje Andersen noe tørt repliserte:
- Du kan jo begynne med å svare...
Kunnskapsminister Halvorsen glemte et lite øyeblikk at hun hadde byttet jobb og prøvde etterpå å ile støttende til, men det var for sent. Opposisjonen hadde allerede vunnet.
På knock out.
tirsdag 13. oktober 2009
For ekspansivt budsjett
Den rødgrønne regjeringen fortsetter å pøse ut penger til gode og mindre gode formål. Handlingsregelens far, Jens Stoltenberg, gir blaffen i sin egen regel og bruker mye mer av Oljefondet enn det denne regelen tilsier. Denne store offentlige pengebruken innebærer at regjeringen skyver regningene foran seg.
For pengebruken er virkelig massiv. Dagens understatement kom fra Frps finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein som mente at regjeringen nå bruker mer oljepenger enn selv Frp har foreslått....
Det er sikkert moro å bruke masse penger enn stund. Men på et eller annet tidspunkt kommer den sure svie. Skal man ta den i valgåret 2011? Eller dytte det fram i mot 2012-2013? Eller ikke ta den i det hele tatt, men vente på at noen kommer og rydder opp etterpå?
Jeg merket meg også at finansminister Kristin Halvorsen smilte fornøyd da hun framholdt at veksten neste år trolig vil bli vesentlig høyere. Er ikke SV skeptisk til vekst lenger? Hun sa også i finanstalen sin at hun ønsket at fedre skulle bruke mer tid sammen med sine små barn. Hvorfor til hun da frata meg og andre hjemmearbeidende pappaer det lille incentivet til hjemmeomsorg som kontantstøtten er??
Høyre kan også glise godt over forslaget om økt boligskatt for byfolk. Kjernevelgerne på vestkantene blir nok enda mer kjernevelgere etter dette budsjettet. Og jeg ser ikke bort i fra at kampen mot boligskatten fram mot lokalvalget i 2011 kan ha appell også noe utover kjernen.
Det finnes også noen positive elementer i budsjettet. Særlig har jeg sans for en pen økning i tobakksavgiften. Etter mitt skjønn bør statens innteksgrunnlag i større og større grad vris fra skatt på lønnsarbeid og over på avgifter. Men jeg hadde håpet at SV skulle få til en vesentlig mer grønn innretning enn hva de har klart. Miljøsatsingen er for tamt.
For pengebruken er virkelig massiv. Dagens understatement kom fra Frps finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein som mente at regjeringen nå bruker mer oljepenger enn selv Frp har foreslått....
Det er sikkert moro å bruke masse penger enn stund. Men på et eller annet tidspunkt kommer den sure svie. Skal man ta den i valgåret 2011? Eller dytte det fram i mot 2012-2013? Eller ikke ta den i det hele tatt, men vente på at noen kommer og rydder opp etterpå?
Jeg merket meg også at finansminister Kristin Halvorsen smilte fornøyd da hun framholdt at veksten neste år trolig vil bli vesentlig høyere. Er ikke SV skeptisk til vekst lenger? Hun sa også i finanstalen sin at hun ønsket at fedre skulle bruke mer tid sammen med sine små barn. Hvorfor til hun da frata meg og andre hjemmearbeidende pappaer det lille incentivet til hjemmeomsorg som kontantstøtten er??
Høyre kan også glise godt over forslaget om økt boligskatt for byfolk. Kjernevelgerne på vestkantene blir nok enda mer kjernevelgere etter dette budsjettet. Og jeg ser ikke bort i fra at kampen mot boligskatten fram mot lokalvalget i 2011 kan ha appell også noe utover kjernen.
Det finnes også noen positive elementer i budsjettet. Særlig har jeg sans for en pen økning i tobakksavgiften. Etter mitt skjønn bør statens innteksgrunnlag i større og større grad vris fra skatt på lønnsarbeid og over på avgifter. Men jeg hadde håpet at SV skulle få til en vesentlig mer grønn innretning enn hva de har klart. Miljøsatsingen er for tamt.
tirsdag 6. oktober 2009
SV dreper sjelen sin
I valgkampen 2005 ble SV halvert; fra eventyrlige nivåer på 15-16 prosent, til et resultat på 8,8 prosent. Et par år senere, ved lokalvalget i 2007, måtte partiet tåle å se det stusselige 6-tallet. Og ved valget i 2009 var det såvdt man holdt 5-tallet fra livet. Hva i all verden er det som skjer med SV?
Det som skjer er at partiet har gått fra å være et friskt opposisjonsparti til å bli et traurig og grått styringsparti. Dagsavisens kommentator, Hege Ulstein, forsøkte før valget å innbille sine lesere at SV kan hente et "styngstillegg" ut av sin regjeringsdeltakelse. Realiteten er den motsatte. SV taper og taper og taper på det rødgrønne regjeringsprosjektet sitt.
Hvor lenge skal dette pågå? Hvor lang tid tar det før SV skjønner at deres deltakelse i regjeringen er i ferd med å ødelegge partiet? Hvor lang går det før Kristin Halvorsen, som nå har levert tre elendige valg på rappen, forstår at SV-sjelen er i ferd med å dø ut?
For det må være vondt å være SV-er. Fryktelig vondt. Før het det at det skulle skinne like mye, og helst mer, av den norske skolen som av kjøpesentrene. PISA-undersøkelse etter PISA-undersøkelse dokumenterer at den norske skolen ikke holder mål. Norge er en skoletaper. Det skinner slett ikke av den norske skolen. Vi ligger langt bak de fleste land som det er naturlig for oss å sammenligne oss med. Når målet er å ha verdens beste skole, så er resultatene ikke annet enn pinlig dårlige.
Hva gjør SV med det? De innser, smått beskjemmet, at den politikken som partiet har forfektet i en årrekke, har vært totalt feilslått. SV kunne stått opp og forsvart sin trivselsskole. I stedet settes to kunnskapsministere til å administrere en åpenbart nødvendig kunnskapsreform – en politikk som SV inntil det siste har vært dypt uenig i. SV sitter nå og administerer Høyres skolepolitikk. Som om ikke dette var nok, så bevilger det selverklærte utdanningspartiet SV seg hvileskjær på hvileskjær i det som skal være framtiden i Norge; forskning og høyere utdanning.
SV har i en årrekke kalt seg miljøparti. Partiet brukte i to år sitt svakeste statsrådskort til å bestyre miljødepartementet. SV sitter i en regjering som ikke aner hva den skal iverksette av klimatiltak. De deltar i en regjering som gir grønt lys for å bygge forurensende gasskraftverk. SV ville ha rensing fra dag en, i stedet blir det (muligens) rensing i 2014. Månelandingstanken var at norsk CO2-teknologi skulle bli banebrytende. I stedet ligger utenlandske selskaper langt foran. Satstingen på fornybar energi, som retorisk skrytes opp i den øvre del av atmosfæren, er i realiteten så lav at ethvert forsøk på vindmølledrift i Norge strander på manglende lønnsomhet. I tillegg sier SV ja og amen til Statoils sterkt forurendsende oljesandprosjekt i Canada.
Fredspartiet SV, som ble tuftet på innbitt motstand mot NATO, sitter i en regjering som leder Norge i krig i Afghanistan. Under SVs ledelse utfører norske soldater kamphandlinger som er så harde at bare kampene under 2. verdenskrig er sammenlignbare. Etter hvert har partiets ledelse skjønt at fredsopposisjonen internt må knebles så langt det er mulig slik at protestene på Stortingsplenen blir færre.
SV skulle være en pådriver for å bekjempe fattigdommen. Målet om å avskaffe fattigdommen ble nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Hva skjer? Bruker man EUs definisjon på fattig, som innebærer at alle som tjener under 60 prosent av gjennomsnittsinntekten defineres som fattige, så er det over 400 000 fattige her i landet. Finansminister Halvorsen legger fram budsjett etter budsjett som svikter de fattige.
SV var tidligere en liberal røst i asylpolitikken. Nå sitter man i en regjering som dilter etter Frp. SV var tidligere et sosialistisk parti. Et parti som stod opp for kampen mot kapitalismen. Nå ledes partiet av en finansminister som ber folk shoppe mer. Hvor i all videste verden blir det av alternativet til kapitalismen? Og hvis ikke SV skal fortelle oss det - hvem skal stå for en annen kurs? Rødt?
Skal alle partiets prinsipper, en etter en, hives på båten for at noen SV-pamper skal få lov til kjøre svart limo? Er det virkelig så mye verdt?
Grasrot-SV - hvordan kan dere la dette skje??
Det som skjer er at partiet har gått fra å være et friskt opposisjonsparti til å bli et traurig og grått styringsparti. Dagsavisens kommentator, Hege Ulstein, forsøkte før valget å innbille sine lesere at SV kan hente et "styngstillegg" ut av sin regjeringsdeltakelse. Realiteten er den motsatte. SV taper og taper og taper på det rødgrønne regjeringsprosjektet sitt.
Hvor lenge skal dette pågå? Hvor lang tid tar det før SV skjønner at deres deltakelse i regjeringen er i ferd med å ødelegge partiet? Hvor lang går det før Kristin Halvorsen, som nå har levert tre elendige valg på rappen, forstår at SV-sjelen er i ferd med å dø ut?
For det må være vondt å være SV-er. Fryktelig vondt. Før het det at det skulle skinne like mye, og helst mer, av den norske skolen som av kjøpesentrene. PISA-undersøkelse etter PISA-undersøkelse dokumenterer at den norske skolen ikke holder mål. Norge er en skoletaper. Det skinner slett ikke av den norske skolen. Vi ligger langt bak de fleste land som det er naturlig for oss å sammenligne oss med. Når målet er å ha verdens beste skole, så er resultatene ikke annet enn pinlig dårlige.
Hva gjør SV med det? De innser, smått beskjemmet, at den politikken som partiet har forfektet i en årrekke, har vært totalt feilslått. SV kunne stått opp og forsvart sin trivselsskole. I stedet settes to kunnskapsministere til å administrere en åpenbart nødvendig kunnskapsreform – en politikk som SV inntil det siste har vært dypt uenig i. SV sitter nå og administerer Høyres skolepolitikk. Som om ikke dette var nok, så bevilger det selverklærte utdanningspartiet SV seg hvileskjær på hvileskjær i det som skal være framtiden i Norge; forskning og høyere utdanning.
SV har i en årrekke kalt seg miljøparti. Partiet brukte i to år sitt svakeste statsrådskort til å bestyre miljødepartementet. SV sitter i en regjering som ikke aner hva den skal iverksette av klimatiltak. De deltar i en regjering som gir grønt lys for å bygge forurensende gasskraftverk. SV ville ha rensing fra dag en, i stedet blir det (muligens) rensing i 2014. Månelandingstanken var at norsk CO2-teknologi skulle bli banebrytende. I stedet ligger utenlandske selskaper langt foran. Satstingen på fornybar energi, som retorisk skrytes opp i den øvre del av atmosfæren, er i realiteten så lav at ethvert forsøk på vindmølledrift i Norge strander på manglende lønnsomhet. I tillegg sier SV ja og amen til Statoils sterkt forurendsende oljesandprosjekt i Canada.
Fredspartiet SV, som ble tuftet på innbitt motstand mot NATO, sitter i en regjering som leder Norge i krig i Afghanistan. Under SVs ledelse utfører norske soldater kamphandlinger som er så harde at bare kampene under 2. verdenskrig er sammenlignbare. Etter hvert har partiets ledelse skjønt at fredsopposisjonen internt må knebles så langt det er mulig slik at protestene på Stortingsplenen blir færre.
SV skulle være en pådriver for å bekjempe fattigdommen. Målet om å avskaffe fattigdommen ble nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Hva skjer? Bruker man EUs definisjon på fattig, som innebærer at alle som tjener under 60 prosent av gjennomsnittsinntekten defineres som fattige, så er det over 400 000 fattige her i landet. Finansminister Halvorsen legger fram budsjett etter budsjett som svikter de fattige.
SV var tidligere en liberal røst i asylpolitikken. Nå sitter man i en regjering som dilter etter Frp. SV var tidligere et sosialistisk parti. Et parti som stod opp for kampen mot kapitalismen. Nå ledes partiet av en finansminister som ber folk shoppe mer. Hvor i all videste verden blir det av alternativet til kapitalismen? Og hvis ikke SV skal fortelle oss det - hvem skal stå for en annen kurs? Rødt?
Skal alle partiets prinsipper, en etter en, hives på båten for at noen SV-pamper skal få lov til kjøre svart limo? Er det virkelig så mye verdt?
Grasrot-SV - hvordan kan dere la dette skje??
torsdag 20. august 2009
Kristin Halvorsen dypere i fattigdomsgjørma
Kveldens utspørring på TV2 ga Kristin Halvorsen muligheten til å rette opp inntrykket etter en forferdelig dårlig uke for henne og partiet. Fattigdomsløftet fra 2005, som ikke er i nærheten av å være innfridd, rir henne som en mare. Hun har blitt kjørt knallhardt på dette hele denne uken, og Pål T. Jørgensens utspørring ble slett ikke noe unntak. Han konfronterte henne med løftebrudd på løftebrudd, og hun ble satt til veggs i en slik grad som jeg knapt før har sett. Deriblant ble hun konfrontert med en negativ utvikling fra de rødgrønnes "utstillingsvindu" Trondheim -en utvikling hun ikke kjente til og hvor hun måtte "snakke med sine folk" før hun eventuelt kommenterte.
Kristin Halvorsen ble også kjørt hardt på krigføringen i Afghanistan. Fredspartiet SV, som ble tuftet på NATO-motstand, har i fire år sittet og ledet et land i krig. Også dette måtte Halvorsen, med tungt hjerte, forsvare. Samtidig som hun forsøkte å få fram at SV kanskje vil prøve å få til noe annet i de neste fire årene. Dermed gis partiet Rødt sitt livs sjanse til å utnytte det venstrevakuumet som SVs regjeringsdeltakelse skaper. Spørsmålet er om det lille partiet evner å kjenne sin besøkelsestid...
Til og med på selve hjertesaken, miljøpolitikken, kom hun ut og kjøre. I den desidert viktigste miljøsaken i denne valgkampen, leteboring utenfor Lofoten og Vesterålen, så sliter SV massivt med Aps boretilhengere. Spliden internt i regjeringen fører til at SV mister sin viktigste markeringssak. Fordi man rett og slett ikke kan være så klare som man vil i denne saken. Kristin Halvorsen nekter å si at hun ikke kan sitte i en regjering som kjører på med boring i nord.
SVs miljøkamelsluking disse fire årene (rensing fra dag 1, oljesand i Canada, grønne sertifikater osv) fører til at det åpner seg opp et miljørom for Venstre. Klarer Venstre å posisjonere seg her ved å hive på mer salt i dette åpne miljøsåret, så ligger etter mitt skjønn veien åpen for et resultat på opp i mot sju prosent og kanskje også over for vårt eldste parti.
Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan SV skal få noe som helst ut av dette valget. Denne valgkampen ser i stedet ut til å bli en valgkamp som handler om å prøve å begrense nederlaget. Det kan komme til å bli tre tunge uker...
Oppdatert: Nettavisen ringte meg i kveld og har nå laget en større sak på mine vurderinger.
Kristin Halvorsen ble også kjørt hardt på krigføringen i Afghanistan. Fredspartiet SV, som ble tuftet på NATO-motstand, har i fire år sittet og ledet et land i krig. Også dette måtte Halvorsen, med tungt hjerte, forsvare. Samtidig som hun forsøkte å få fram at SV kanskje vil prøve å få til noe annet i de neste fire årene. Dermed gis partiet Rødt sitt livs sjanse til å utnytte det venstrevakuumet som SVs regjeringsdeltakelse skaper. Spørsmålet er om det lille partiet evner å kjenne sin besøkelsestid...
Til og med på selve hjertesaken, miljøpolitikken, kom hun ut og kjøre. I den desidert viktigste miljøsaken i denne valgkampen, leteboring utenfor Lofoten og Vesterålen, så sliter SV massivt med Aps boretilhengere. Spliden internt i regjeringen fører til at SV mister sin viktigste markeringssak. Fordi man rett og slett ikke kan være så klare som man vil i denne saken. Kristin Halvorsen nekter å si at hun ikke kan sitte i en regjering som kjører på med boring i nord.
SVs miljøkamelsluking disse fire årene (rensing fra dag 1, oljesand i Canada, grønne sertifikater osv) fører til at det åpner seg opp et miljørom for Venstre. Klarer Venstre å posisjonere seg her ved å hive på mer salt i dette åpne miljøsåret, så ligger etter mitt skjønn veien åpen for et resultat på opp i mot sju prosent og kanskje også over for vårt eldste parti.
Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan SV skal få noe som helst ut av dette valget. Denne valgkampen ser i stedet ut til å bli en valgkamp som handler om å prøve å begrense nederlaget. Det kan komme til å bli tre tunge uker...
Oppdatert: Nettavisen ringte meg i kveld og har nå laget en større sak på mine vurderinger.
onsdag 19. august 2009
Kristin Halvorsen t(r)ynet på fattigdom - går hun av?
TV2s første folkemøte, dessverre fortsatt under ledelse av Oddvar Stenstrøm (jeg trodde han var historie..), er avholdt. Og Kristin Halvorsen tapte så det virkelig suste. Først og fremst fordi hun ble trykket opp i et fattigdomshjørne hun ikke engang var i nærheten av å komme seg ut av. Det famøse løftet fra 2005, om at fattigdommen skulle fjernes med et pennestrøk - det var bare et spørsmål om vilje, gjør utgangspunktet umulig for henne. Og hun ble tynet og tynet og tynet på dette i så stor grad at Stoltenberg måtte prøve å komme henne til unnsetning og hjelpe henne ut av det. Hvilket bare gjorde vondt verre.
Også Sps Navarsate falt nok en gang igjennom en TV-debatt. Derimot gjorde KrFs Dagfinn Høybråten sin beste opptreden til nå. Selv om han sliter i overkant mye med å finne ordene noen ganger. Men han fikk snakke mye om sine favorittemaer fattigdom og kontantstøtte, og da er han bra. Også Stoltenberg gjorde en god figur, uten å glitre. Siv Jensen var meget svak lenge, men kviknet til mot slutten da debatten dreiet over på asylpolitikk. Også Sponheim gjorde en bra jobb på fattigdom, men druknet ellers. Erna Solberg kom middels ut av det. Ikke dårlig, men ei heller noe strålende.
Fattigdom burde vært et av de rødgrønnes beste kort. I stedet er det blitt en lissepasning til opposisjonen. Pga. Kristin Halvorsen. Antagelig venter fire år i opposisjon for SV nå. Fire år som de vil ha godt av. For styringsslitasjen er åpenbar. Halvorsen har mistet piffen.
Trekker hun seg som SV-leder etter valget? Og hvem skal ta over? Blir det Audun Lysbakken, Heikki Holmås eller Bård Vegar Solhjell?
Oppdatert: Kristin Halvorsens statssekretær Roger Sandum løper fra fattigdomsløftet i kommentarfeltet. Hva synes du? Hiv deg med i debatten!
Oppdatert 2: Nettavisen kjører nå dette som toppsak.
Også Sps Navarsate falt nok en gang igjennom en TV-debatt. Derimot gjorde KrFs Dagfinn Høybråten sin beste opptreden til nå. Selv om han sliter i overkant mye med å finne ordene noen ganger. Men han fikk snakke mye om sine favorittemaer fattigdom og kontantstøtte, og da er han bra. Også Stoltenberg gjorde en god figur, uten å glitre. Siv Jensen var meget svak lenge, men kviknet til mot slutten da debatten dreiet over på asylpolitikk. Også Sponheim gjorde en bra jobb på fattigdom, men druknet ellers. Erna Solberg kom middels ut av det. Ikke dårlig, men ei heller noe strålende.
Fattigdom burde vært et av de rødgrønnes beste kort. I stedet er det blitt en lissepasning til opposisjonen. Pga. Kristin Halvorsen. Antagelig venter fire år i opposisjon for SV nå. Fire år som de vil ha godt av. For styringsslitasjen er åpenbar. Halvorsen har mistet piffen.
Trekker hun seg som SV-leder etter valget? Og hvem skal ta over? Blir det Audun Lysbakken, Heikki Holmås eller Bård Vegar Solhjell?
Oppdatert: Kristin Halvorsens statssekretær Roger Sandum løper fra fattigdomsløftet i kommentarfeltet. Hva synes du? Hiv deg med i debatten!
Oppdatert 2: Nettavisen kjører nå dette som toppsak.
torsdag 18. juni 2009
Dette er stillingen i Oslo
Dagen i dag er det reneste Mekka for de av oss som liker meningsmålinger. Aftenpostens Aftenutgave publiserer en for Oslo, utført av Respons. Et byrå som jeg forøvrig har god tro på, siden de som regel ligger tett på snittet. Tallene ser slik ut i hovedstaden (endring fra valget i 05):
Rødt 2,7 (-0,3)
SV 10,8 (-2,6)
Ap 32,7 (+1,2)
Sp 0,9 (-0,2)
KrF 3,1 (-0,5)
V 9,4 (+0,1)
H 20,4 (+0,6)
Frp 18,6 (+1,3)
Andre 1,4 (+0,3)
Mine egen Oslo-prognose, som baserer seg på snittet av siste ti nasjonale målinger og omregnet til Oslo ut fra valgstatistikk, er pt. følgende:
Rødt 3,5
SV 10,8
Ap 32,0
Sp 0,8
KrF 3,0
V 8,8
H 19,3
Frp 20,8
Andre 1,0
M.a.o. godt samsvar - selv om jeg holder en knapp på at Frp er hårfint størst av de to høyrepartiene. Dette illustrerer samtidig noe av Høyres problem, nemlig at de for øyeblikket utelukkende er jevnbyrdige med Frp i hovedstaden. I alle andre valgkretser blir de most. Det sier også noe om Frp. Oslo, som tidligere var ett av partiets klart beste fylker, er nå ett av de dårligste. Høy utdanning og høy innvandrerandel i kretsen trekker i partiets disfavør. I tillegg er det jo her en del av den "forhatte" eliten bor...
Mine tall tilsier denne mandatrekkefølgen i Oslo for øyeblikket:
1. Jens Stoltenberg, Ap
2. Siv Jensen, Frp
3. Per-Kristian Foss, H
4. Marit Nybakk, Ap
5. Kristin Halvorsen, SV
6. Ine Marie Eriksen Søreide, H
7. Trine Skei Grande, V
8. Jan Bøhler, Ap
9. Christian Tybring Gjedde, Frp
10. Jonas Gahr Støre, Ap
11. Michael Tetzschner, H
12. Heikki Holmås, SV
13. Peter N. Myhre, Frp
14. Marianne Marthinsen, Ap
15. Sylvi Listhaug, Frp
16. Ola Elvestuen, V
17. Hans Olav Syversen, KrF utjevning
Kampen i Oslo ser ut til å stå om de to siste faste mandatene. Fem stykker kjemper om disse to plassene. I tillegg til Listhaug og Elvestuen, er det Hadia Tajik (Ap), Erling Folkvord (Rødt) og Nikolai Astrup (H). På Responsmålingen ligger Tajik hårfint inne, mens Listhaug er ute.
Jeg tror at Oslo er Rødts eneste reelle mulighet til å få inn en. Man håper også på Torstein Dahle i Hordaland, men jeg har studert alle tall derfra og synes at det ser urealistisk langt opp.
Respons og Aften tør ikke beregne utjevning, men det tør jeg. Og jeg holder KrF-Syvertsen som klokkeklar favoritt til å ta det hjem - slik han også gjorde i 05.
Rødt 2,7 (-0,3)
SV 10,8 (-2,6)
Ap 32,7 (+1,2)
Sp 0,9 (-0,2)
KrF 3,1 (-0,5)
V 9,4 (+0,1)
H 20,4 (+0,6)
Frp 18,6 (+1,3)
Andre 1,4 (+0,3)
Mine egen Oslo-prognose, som baserer seg på snittet av siste ti nasjonale målinger og omregnet til Oslo ut fra valgstatistikk, er pt. følgende:
Rødt 3,5
SV 10,8
Ap 32,0
Sp 0,8
KrF 3,0
V 8,8
H 19,3
Frp 20,8
Andre 1,0
M.a.o. godt samsvar - selv om jeg holder en knapp på at Frp er hårfint størst av de to høyrepartiene. Dette illustrerer samtidig noe av Høyres problem, nemlig at de for øyeblikket utelukkende er jevnbyrdige med Frp i hovedstaden. I alle andre valgkretser blir de most. Det sier også noe om Frp. Oslo, som tidligere var ett av partiets klart beste fylker, er nå ett av de dårligste. Høy utdanning og høy innvandrerandel i kretsen trekker i partiets disfavør. I tillegg er det jo her en del av den "forhatte" eliten bor...
Mine tall tilsier denne mandatrekkefølgen i Oslo for øyeblikket:
1. Jens Stoltenberg, Ap
2. Siv Jensen, Frp
3. Per-Kristian Foss, H
4. Marit Nybakk, Ap
5. Kristin Halvorsen, SV
6. Ine Marie Eriksen Søreide, H
7. Trine Skei Grande, V
8. Jan Bøhler, Ap
9. Christian Tybring Gjedde, Frp
10. Jonas Gahr Støre, Ap
11. Michael Tetzschner, H
12. Heikki Holmås, SV
13. Peter N. Myhre, Frp
14. Marianne Marthinsen, Ap
15. Sylvi Listhaug, Frp
16. Ola Elvestuen, V
17. Hans Olav Syversen, KrF utjevning
Kampen i Oslo ser ut til å stå om de to siste faste mandatene. Fem stykker kjemper om disse to plassene. I tillegg til Listhaug og Elvestuen, er det Hadia Tajik (Ap), Erling Folkvord (Rødt) og Nikolai Astrup (H). På Responsmålingen ligger Tajik hårfint inne, mens Listhaug er ute.
Jeg tror at Oslo er Rødts eneste reelle mulighet til å få inn en. Man håper også på Torstein Dahle i Hordaland, men jeg har studert alle tall derfra og synes at det ser urealistisk langt opp.
Respons og Aften tør ikke beregne utjevning, men det tør jeg. Og jeg holder KrF-Syvertsen som klokkeklar favoritt til å ta det hjem - slik han også gjorde i 05.
torsdag 11. juni 2009
Nye partiledere - noen spekulasjoner
I forkant av stortingsvalget kan en drodle litt over hvilke partiledere som kommer til å trekke seg i neste periode. Dette er mine vurderinger:
Ap: Jens Stoltenberg har sittet en god stund nå, og jeg tipper at han vil gå av i løpet av perioden. Tidlig (2010) hvis Ap gjør det svakt, sent i perioden (2012) hvis Ap gjør det godt. Da er det antagelig duket for Jonas Gahr Støre, med Trond Giske som en mulig utfordrer. Egentlig burde det stå en kvinne for tur, men Helga Pedersen har antagelig surret vekk muligheten allerede.
SV: Et resultatat på 6-7 prosent, slik det ligger an nå, vil få det til å murre i partirekkene. Halvorsens posisjon er dog sterk, så hun velger nok helt selv tidspunktet for sin egen avgang. Men en rekke SV-ere er bitre på hennes lederstil, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er et par av dem som har fått erfare at hun ikke er fullt så trivelig intern som hun framstår på TV. Hun vil nok selv ha Solhjell, evt. Holmås som sin etterfølger, men Audun Lysbakken vil seile opp hvis SV trenger venstredreining.
SP: Liv Signe Navarsete fortsetter ut denne perioden, med mindre helsa skulle svikte mer enn den allerede gjør.
KrF: Dagfinn Høybråten tåler nok et svakt resultat til, før han må ha framgang. Dvs. at lokalvalget i 2011 må gi et annet KrF-nivå enn det svake sekstallet man ligger på nå. Jeg ser kun en mulig arvtaker - og det er Knut Arild Hariede. Hverken Dagrun Eriksen eller Inger Lise Hansen tror jeg har det formatet som skal til.
Venstre: Lars Sponheim har bidratt til å stabilisere Venstre over sperregrensen. Han sitter så lenge han vil, men tviler på om han vil noe særlig mer enn et par år til. Da er det nok antagelig duket for Trine Skei Grande, men Ola Elvestuen kan kanskje komme opp som en utfordrer.
Høyre: Tror løpet er kjørt for Erna Solberg med et resultat på 15 eller under. I så fall ligger nok Børge Brende nærmest. Kan ikke helt utelukke Kristin Clemet eller Per Kristian Foss heller. Det er nok for tidlig for Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide - de må nok gjøre opp om dette om ca ti år.
Frp: Siv Jensen sitter fjellstøtt.
Hva tror du ? Hvem er sikre og hvem ryker?
Ap: Jens Stoltenberg har sittet en god stund nå, og jeg tipper at han vil gå av i løpet av perioden. Tidlig (2010) hvis Ap gjør det svakt, sent i perioden (2012) hvis Ap gjør det godt. Da er det antagelig duket for Jonas Gahr Støre, med Trond Giske som en mulig utfordrer. Egentlig burde det stå en kvinne for tur, men Helga Pedersen har antagelig surret vekk muligheten allerede.
SV: Et resultatat på 6-7 prosent, slik det ligger an nå, vil få det til å murre i partirekkene. Halvorsens posisjon er dog sterk, så hun velger nok helt selv tidspunktet for sin egen avgang. Men en rekke SV-ere er bitre på hennes lederstil, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er et par av dem som har fått erfare at hun ikke er fullt så trivelig intern som hun framstår på TV. Hun vil nok selv ha Solhjell, evt. Holmås som sin etterfølger, men Audun Lysbakken vil seile opp hvis SV trenger venstredreining.
SP: Liv Signe Navarsete fortsetter ut denne perioden, med mindre helsa skulle svikte mer enn den allerede gjør.
KrF: Dagfinn Høybråten tåler nok et svakt resultat til, før han må ha framgang. Dvs. at lokalvalget i 2011 må gi et annet KrF-nivå enn det svake sekstallet man ligger på nå. Jeg ser kun en mulig arvtaker - og det er Knut Arild Hariede. Hverken Dagrun Eriksen eller Inger Lise Hansen tror jeg har det formatet som skal til.
Venstre: Lars Sponheim har bidratt til å stabilisere Venstre over sperregrensen. Han sitter så lenge han vil, men tviler på om han vil noe særlig mer enn et par år til. Da er det nok antagelig duket for Trine Skei Grande, men Ola Elvestuen kan kanskje komme opp som en utfordrer.
Høyre: Tror løpet er kjørt for Erna Solberg med et resultat på 15 eller under. I så fall ligger nok Børge Brende nærmest. Kan ikke helt utelukke Kristin Clemet eller Per Kristian Foss heller. Det er nok for tidlig for Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide - de må nok gjøre opp om dette om ca ti år.
Frp: Siv Jensen sitter fjellstøtt.
Hva tror du ? Hvem er sikre og hvem ryker?
søndag 7. juni 2009
Rødgrønne løftebrudd topp ti
Denne stortingsperioden nærmer seg slutten, og det er tid for en oppsummering. De rødgrønne partiene skipet en historisk flertallsregjering høsten 2005. Historisk av fire årsaker:
a) Det var den første flertallsregjeringen på 20 år.
b) Det er første gang SV har sittet i regjering.
c) Det er første gang Ap samarbeider med noen i regjering (sett bort i fra samlingsregjeringen i 1945).
d) Det er første gang at Sp har inngått i regjering med venstresiden.
Hva lovet regjeringen og de tre regjeringspartiene å få til, og hva fikk den ikke til? Nedenfor har jeg samlet sammen ti av de, etter mitt skjønn, verste løftebruddene:
1. Fattigdommen skulle avskaffes. Sågar med et pennestrøk, i følge Kristin Halvorsen.
Fasit: Det er like mange fattige som før, og regjeringen har gitt opp å innfri sitt løfte. Regjeringen manglet både penn og blekk...
2. Kristin Halvorsen skulle trekke seg hvis det ikke var full barnehagedekning innen utgangen av 2007.
Fasit: Vi er nå godt inne i 2009 og det er fortsatt ikke full barnehagedekning. Og Kristin Halvorsen har fortsatt ikke trukket seg...
3. SV lovet varm mat på skolen.
Fasit: Elevene fikk noen kalde epler på deling.
4. CO2-rensing skulle være vårt tids månelanding.
Fasit: Månelandingen er utsatt på ubestemt tid, og rensingen er helt i det blå.
5. 3 prosent av BNP skulle gå til forskning.
Fasit: Bare 1,5 prosent går til forskning, og nå er det visstnok målestokken som det er noe galt med.
6. Regjeringen lovet ”gode veier i hele landet” i sitt styringsdokument.
Fasit: Vegdirektoratet har foretatt en grundig gjennomgang av kvaliteten på norske veier og konkludert med at over halvparten av veiene var "ikke brukbare”.
7. ”Når sykdom rammer skal folk oppleve at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til brukeren” heter det i Soria-Moria-erklæringen.
Fasit: Helsekøene vokser og en kvart millon nordmenn står i dag i en slik kø.
8. Støyen skulle kuttes med 25 prosent fra 1999-nivå til 2010.
Fasit: Lite og ingen ting skjer, fortsatt er over en halv million nordmenn plaget av støy. Noe spøkefullt kan man vel heler si at uenigheten innad i regjeringen i løpet av disse fire årene i sak etter sak ikke akkurat har bidratt til redusert støy....
9. Industrien skulle få subsidiert strøm.
Fasit: Ingen ting har skjedd.
10. En flertallsregjering skulle gi landet forutsigbar styring, og det meste av "spill og spetakkel" skulle bli borte.
Fasit: Hele sju statsråder har, av ulike årsaker, blitt sparket ut og det er blitt kraftig omrokkert. En rekke saker er håndtert på usedevanlig klønete vis, og dosene av både spill og spetakkel er formidable.
Åpenbart ti sterke kandidater på en ti på topp liste. Eller kanskje vi heller skulle kalle det en ti på bunn liste?
Har du andre gode kandidater?
a) Det var den første flertallsregjeringen på 20 år.
b) Det er første gang SV har sittet i regjering.
c) Det er første gang Ap samarbeider med noen i regjering (sett bort i fra samlingsregjeringen i 1945).
d) Det er første gang at Sp har inngått i regjering med venstresiden.
Hva lovet regjeringen og de tre regjeringspartiene å få til, og hva fikk den ikke til? Nedenfor har jeg samlet sammen ti av de, etter mitt skjønn, verste løftebruddene:
1. Fattigdommen skulle avskaffes. Sågar med et pennestrøk, i følge Kristin Halvorsen.
Fasit: Det er like mange fattige som før, og regjeringen har gitt opp å innfri sitt løfte. Regjeringen manglet både penn og blekk...
2. Kristin Halvorsen skulle trekke seg hvis det ikke var full barnehagedekning innen utgangen av 2007.
Fasit: Vi er nå godt inne i 2009 og det er fortsatt ikke full barnehagedekning. Og Kristin Halvorsen har fortsatt ikke trukket seg...
3. SV lovet varm mat på skolen.
Fasit: Elevene fikk noen kalde epler på deling.
4. CO2-rensing skulle være vårt tids månelanding.
Fasit: Månelandingen er utsatt på ubestemt tid, og rensingen er helt i det blå.
5. 3 prosent av BNP skulle gå til forskning.
Fasit: Bare 1,5 prosent går til forskning, og nå er det visstnok målestokken som det er noe galt med.
6. Regjeringen lovet ”gode veier i hele landet” i sitt styringsdokument.
Fasit: Vegdirektoratet har foretatt en grundig gjennomgang av kvaliteten på norske veier og konkludert med at over halvparten av veiene var "ikke brukbare”.
7. ”Når sykdom rammer skal folk oppleve at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til brukeren” heter det i Soria-Moria-erklæringen.
Fasit: Helsekøene vokser og en kvart millon nordmenn står i dag i en slik kø.
8. Støyen skulle kuttes med 25 prosent fra 1999-nivå til 2010.
Fasit: Lite og ingen ting skjer, fortsatt er over en halv million nordmenn plaget av støy. Noe spøkefullt kan man vel heler si at uenigheten innad i regjeringen i løpet av disse fire årene i sak etter sak ikke akkurat har bidratt til redusert støy....
9. Industrien skulle få subsidiert strøm.
Fasit: Ingen ting har skjedd.
10. En flertallsregjering skulle gi landet forutsigbar styring, og det meste av "spill og spetakkel" skulle bli borte.
Fasit: Hele sju statsråder har, av ulike årsaker, blitt sparket ut og det er blitt kraftig omrokkert. En rekke saker er håndtert på usedevanlig klønete vis, og dosene av både spill og spetakkel er formidable.
Åpenbart ti sterke kandidater på en ti på topp liste. Eller kanskje vi heller skulle kalle det en ti på bunn liste?
Har du andre gode kandidater?
onsdag 13. mai 2009
Kristin Halvorsens hersketeknikker
- Vi vet jo at det ofte er de mannfolka som er størst i kjeften, de mest mannsjåvinistiske, som trenger det minste fikenbladet selv, sa Kristin Halvorsen til LO-kongressen som en kommentar til Lars Sponheim fikenbladuttalelse.
Svaret på noe som kan ses som en form for hersketeknikk (Sponheims flåsete utsagn om en kvinnes utseende) er altså å bruke en annen og mye verre hersketeknikk (Halvorsens utdriting av Sponheims kjønnsorgan).
Hva om en Høyre-fyr eller en Frp-mann hadde begynt å drite ut kjønnsorganet til Kristin Halvorsen? For et rabalder det ville blitt....
En annen ting som slår meg er om Kristin Halvorsen har lest den tidligere SV-lederens Berit Ås sin bok om hersketeknikker for selv å ta dem i bruk en etter en? For det er neppe bare jeg som har registrert hvordan Halvorsen f.eks bevisst tar og tar på sine mannlige motdebattanter.
Hva med å begynne å diskutere politikk og saker snart...?
Svaret på noe som kan ses som en form for hersketeknikk (Sponheims flåsete utsagn om en kvinnes utseende) er altså å bruke en annen og mye verre hersketeknikk (Halvorsens utdriting av Sponheims kjønnsorgan).
Hva om en Høyre-fyr eller en Frp-mann hadde begynt å drite ut kjønnsorganet til Kristin Halvorsen? For et rabalder det ville blitt....
En annen ting som slår meg er om Kristin Halvorsen har lest den tidligere SV-lederens Berit Ås sin bok om hersketeknikker for selv å ta dem i bruk en etter en? For det er neppe bare jeg som har registrert hvordan Halvorsen f.eks bevisst tar og tar på sine mannlige motdebattanter.
Hva med å begynne å diskutere politikk og saker snart...?
Abonner på:
Innlegg (Atom)