Arealfaktoren bør skrotes

I 2003 vedtok Stortinget dagens valgordning der 150 faste stortingsmandatene fordeles på hvert av våre valgdistrikter etter en formel der hver innbygger teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor).  I tillegg ble ordningen med utjevningsmandater utvidet fra 8 til 19. Hvert valgdistrikt får ett utjevningsmandat.

Den nye ordningen skulle rette opp en del skjevheter i det gamle systemet både av geografisk og partimessig karakter og gjøre valgsystemet mer logisk. Samtidig satte man favoriseringen av utkant i system ved å tillegg arealet en eksplisitt verdi slik at velgere i store og folkefattige valgdistrikt får en stemme som er mer verdt enn velgere i små og folkerike valgdistrikt.

Litt mer logisk
I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet den fylkesvise mandatfordelingen 2001-05 med fordelingen slik den ble etter det nye systemet 2005-13. Tallene er ikke fullstendig sammenlignbare da den gamle ordningen hadde 157 faste mandater+8 utjevningsmandater, mens den nye har 150+19.   

Vi kan legge merke til at med den gamle ordningen kunne flere utjevningsmandater komme fra samme valgdistrikt. Som regel tilfalt disse mandatene de mest folkerike fylkene, 26 av de i alt 32 utjevningsmandatene som ble delt ut i perioden 1989-2005 tilfalt Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland, men antallet fra hvert fylke svingte fra periode til periode. Det nye systemet  gjorde den geografiske representasjonen mer forutsigbar.

Særlig Buskerud og Rogaland kom bedre ut med den nye ordningen, begge fikk to mandater flere i perioden 2005-13 enn i 2001-05 (hvis utjevningsmandatene regnes med). Det nye systemet førte også med seg økt representasjon fra Oslo, Akershus, Østfold, Vest-Agder, Troms og Finnmark. Derimot fikk spesielt Nordland svekket sin representasjon, men også Hordaland, Møre og Romsdal og Vestfold.

Forsterket overrepresentasjon av Finnmark
Siden mandatfordelingen bygger på antall innbyggere i valgdistriktene (i tillegg til arealet), så er det interessant å se på forholdet mellom innbyggertall og mandattall. Jeg har derfor delt innbyggertallene i fylkene i 2001 på mandatfordelingen, sammenlignet med tilsvarende tall fra 2005 og videreført beregningen også for 2009-valget. Resultatene ser du under: 
   

Finnmark, Nordland, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane kom best ut av den gamle ordningen, alle med en representasjon på rundt 20 000 innbyggere pr stortingsmandat. Overrepresentasjonen av Finnmark ble faktisk klart forsterket etter at den nye ordningen ble innført. Også Troms og Sogn og Fjordane kom litt bedre ut. Hovedbildet er likevel at proporsjonaliten ble noe bedret, slik intensjonen var. Men like fullt ser vi at de geografiske skjevhetene forble betydelige.         

Rogaland og Buskerud hadde de "dyreste" mandatene med 34 000 innbygere pr mandat. Vestfolds velgere overtok plassen som de dårligst representerte i landet da den nye ordningen første gang ble praktisert ved 2005-valget. I 2009 fikk Oslos velgere denne tvilsomme fornøyelsen.

Vestfolds velgere har minst verdi
Ordningen fungerer slik at mandattallene fra de 19 valgdistriktene justeres hvert 8. år i takt med befolkningsutviklingen. Den første justeringen i 2013 medførte at Oslo fikk to nye mandater. Akershus, Hordaland og Rogaland fikk hvert sitt. Mens Nordland, Hedmark, Troms, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane mistet ett mandat hver.

Mandatjuseringen medførte at Finnmarks velgere kom i en ytterligere særklasse hva gjelder stemmeverdi. Oppland overtok for Sogn og Fjordane som nest mest overrepresentert. Mens Vestfold forble landets mest underrepresenterte valgdistrikt. Sett bort i fra Finnmark. så gikk svingningene nå i antall innbyggere pr mandat innenfor intervallet 26 000 til 34 000. 2017-valget ble avholdt etter samme fordeling som i 2013. Befolkningsutviklingen medførte at Akershus inntok "førsteplassen" som mest underrepresentert, tett etterfulgt av Oslo og Vestfold.

Akershus +2, Oslo +1 og Møre og Romsdal, Buskerud og Oppland -1 i 2021
Ved stortingsvlget neste år, så skal det på nytt gjøres mandatjusteringer. Etter mine beregninger blir disse mindre enn hva som var tilfelle i 2013. Akershus ser ut til å kunne plusse på med to mandater, mens Oslo får ett mandat til. Buskerud, Møre og Romsdal og Oppland ligger an til å miste hvert sitt mandat.

Dette betyr at neste år vil Vestfolds velgere nok ha en stemme som er minst verdt i landet, etterfulgt av Oslo. Rogaland og Møre og Romsdal følger tett bak, sistnevnte er en nykommer i dette selskapet. Finnmarks velgere fortsetter støtt og stadig å være på desidert topplass hva gjelder stemmeverdi. Nord-Trøndelags og Nordlands velgere vil følge nærmest. 

Ny valgordning, nye valgdistrikt?
Valglovutvalget legger i mai fram forslag til ny valgordning. Ett av spenningsmomentene er hva som foreslås gjort med valgdistriktene. Skal dagens system med 19 beholdes eller skal man legge den nye fylkesstrukturen til grunn og redusere antallet til 11? Evt. finne en løsning et sted i mellom; f eks dele Viken og Troms og Finnmark i to? Og ikke minst; hva er det mulig å enes om politisk på Stortinget når dette skal behandles?

Ett annet viktig moment er hva man har tenkt å gjøre med arealfaktoren på 1,8 poeng. Skal denne videreføres slik at de geografiske skjevhetene består, skal man legge kun innbyggertallet til grunn eller noe i mellom som f. eks å redusere faktoren (eksempelvis til 1,4).

I tabellen nedenfor har jeg sett på hvordan mandatene ville vært fordelt på dagens 19 valgdistrikt hvis man kun la innbyggertallet til grunn. Både Oslo, Akershus, Hordaland, Rogaland, Buskerud og Vestfold ville ha økt sitt antall. Mens Nordland, Hedmark, Troms, Nord-Trøndelag, Finnmark og Sogn og Fjordane ville fått færre mandater.           

Fjern arealfaktoren
Til syvende og sist handler den geografiske fordelingen om hvilke argumenter og prinsipielle begrunnelser man bør tillegge mest vekt. Geografisk representasjon har lenge vært et viktig moment i det norske valgsystemet. Men finnes det i dag en god, prinsipiell begrunnelse for at en velger i Vestfold eller Rogaland skal ha en stemme som er vesentlig mindre verdt enn en velger i Nord-Trøndelag eller Finnmark? Etter mitt skjønn nei. I dagens moderne kommunikasjonssamfunn har velgerne omtrent samme påvirkningsmulighet, så fysisk avstand til hovedstaden er ikke lenger et særlig godt argument og ikke er i nærheten av å trumfe det demokratiske argumentet om "en velger- en stemme - en verdi".

Mitt ønske er derfor mer proporsjonalitet der velgerne får en stemme som er ca like mye verdt, framfor et system der verdien fortsatt vektes etter hvor stort areal velgeren har rundt seg. Tiden er inne for å rette opp de geografiske skjevhetene i valgsystemet vårt.     

Tiden er inne for å skrote arealfaktoren.   
     

Skjevt valgsystem gir skjev politikk

"Det Antal Storthingsrepræsentanter, som bliver at vælge fra hvert Valgdistrikt, bestemmes paa Grundlag af en Beregning af Forholdet mellem hvert Distrikts Antal Indvaanere samt Areal, og det hele Riges Antal Indvaanere samt Areal, naar hver Indvaaner giver 1 Point og hver Kvadratkilometer giver 1,8 Point".

Slik er §57 i Grunnloven vår formulert, på sin snirklete og undødvendig gammeldagse måte. Vi har dermed satt diskrimineringen av velgere som bor i små fylker i system.  Og ikke i et hvilket som helst system heller. Vi snakker altså om loven over alle lover. Her står dette snodige kvadratkilometerdemokratiet vårt beskrevet svart på hvitt.

Ved en rekke anledninger har jeg pekt på de skjevhetene som ligger innbakt i det norske valgsystemet. Dette er en debatt som jeg skal bidra til å holde levende, inntil vi har et langt bedre og mer demokratisk system som tar henyn til det utmerkede prinisppet om "en velger, en stemme, en verdi" på plass.

Det skjeve norske valgsystemet fører ikke bare til skjeve valgutfall. Det fører også med seg en politikk som på flere områder favoriserer A-velgerne i arealtunge fylker på bekostning av B-, eller skal vi heller si. C-velgerne i små fylker. Nylig påviste professorene Rune Sørensen og Leif Helland at det bygges veier ikke der det trengs mest, men der veiene gir størst velgergevinst.

I en helt fersk artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning har de samme forskerne, i tillegg til Åge Thokildsen (master i militære studier), sett på bevilgningene til Forsvaret i perioden 1986-2005. Funnene er nedslående, men ikke helt overraskende. Analysen viser at de offentlige bevilgningene systematisk og over tid, vris i favør av de valgdistrikt som er mest overrepresentert. "Vedtaksrepresentativiteten lider altså under den geografiske skjevrepresentasjonen som er innebygget i valgordningen vår", konkluderer forskerne.

Hvort lenge skal vi holde oss med dette skjeve systemet?    

Aardal vs. Marthinsen

Valgforsker Bernt Aardal har nå kastet seg inn i debatten om valgordningen på min Aftenposten-blogg. Her oppklarer han bl.a. at medievinklingen "rødgrønn seier uansett" gir en feilaktig framstilling av det han har sagt.

Delta gjerne i denne spennende debatten!

Oppdatert: Matematikeren Bjørn Smedstad (som også er med kåringen "Norges beste politiske blogg 2010" - husk å stemme; det er bare tre dager igjen av 1. valgomgang..) har tidligere også påvist at  framstillingen av "rødgrønn seier uansett" slett ikke holder vann.

Ikke rødgrønt flertall uansett

Valgforsker Bernt Aardal mener at jeg ikke har gjengitt hans beregninger presist. Du kan lese mitt tilsvar på Aftenposten sine nettsider. Her har jeg også gjort beregninger som viser at de tre rødgrønne regjeringspartiene kun ville oppnådd 81 mandater med et mer proporsjonalt valgsystem. Deres flertall er altså kontruert.

Debatten om valgordningen

2010 kommer overhode ikke til å bli fritt for synspunkter på vår urimelige valgordning fra min side. Derfor viderefører jeg debatten i et blogginnlegg hos Aftenposten i dag.

Nyttårsløfte

Jeg har gitt Romerikes Blad sin lederskribent noen innspill vedrørerende valgordningen. Og jeg kan love fullt trykk på dette viktige spørsmålet også i 2010.

Det er et nyttårsløfte!

Den nye mandatfordelingen 2013

I forbindelse med valgreformen som ble vedtatt i 2003, og først praktisert ved stortingsvalget 2005, ble det bestemt at hver valgkrets skulle ha et mandatantall ut i fra en arealfaktor på 1,8 poeng pr kvadratkilometer og 1 poeng pr innbygger. Antallet mandater skal justeres hvert 8. år i takt med befolkningsendringene. Siden det nå er gått to valg, så vil altså mandatantallet bli endret ved neste stortingsvalg i 2013.

Legges Statistisk sentralbyrå sine innbyggertall til grunn pr. 1.1. 2009, så ligger det nå an til denne mandatfordelingen i 2013 (+- er endringer fra dagens fordeling) :

Østfold 9
Akershus 17 +1
Oslo 18 +1
Hedmark 7 -1
Oppland 7
Buskerud 9
Vestfold 7
Telemark 6
Aust-Agder 4
Vest-Agder 6
Rogaland 14 +1
Hordaland 16 +1
Sogn og Fjordane 4 -1
Møre og Romsdal 9
Sør-Trøndelag 10
Nord-Trøndelag 5 -1
Nordland 10
Troms 6 -1
Finnmark 5


Vi ser altså at folkefattige fylker som Troms, Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane og Hedmark ligger an til å tape ett mandat hver, mens folkerike fylker som Akershus, Oslo, Rogaland og Hordaland ligger an til å plusse på mandatbeholdningen. Dette betyr at valget i 2013 kommer til å ha noe mindre innbakte geografiske skjevheter enn valget i 2009. Det er gunstig for partier som står sterkt i de folkerike strøkene (Høyre og Venstre), og ugunstig for partier som står sterkt i de folkefattige (Sp og Ap). Men det er like fullt kun snakk om justeringer, og så lenge arealfaktoren på 1,8 beholdes så vil ordningen aldri bli proporsjonal - slik den etter mitt skjønn burde være.

Hvordan ville denne fordelingen påvirket høstens valg?

Vel, ser vi først på Akershus, så ville et ekstra mandat der medført at Sps Dagfinn Sundsbø kunne tatt plass på Akershusbenken. Sundsbø ble altså et offer for sitt eget partis politikk - med en mer proporsjonal ordning ville han i dag vært stortingsrepresentant. I Oslo kan Rødts Erling Folkvord ergre seg over at denne fordelingen ikke gjaldt nå. I Rogaland er det KrFs Kjell Arvid Svendsen som kan irritere seg en smule. Mens i Hordaland så ville Lars Sponheim (V) beholdt sitt stortingsete, i stedet for å ende opp i Norsk Tipping.

Av de som har grunn til å være sjeleglade for at mandatene blir justert hvert åttende år og ikke hvert fjerde, må være Tor Bremer i Sogn og Fjordane. Hans andreplass på Aps liste ville da ikke holdt til plass. Også Høyres Elisabeth Aspaker i Troms og Gunnar Gundersen i Hedmark, samt Lars Peder Brekk (Sp) i Nord-Trøndelag, ville ikke ha kapret faste mandater i sine respektive fylker. Alle de tre siste hadde imidlertid hatt gode muligheter på utjevningsmandat i stedet. I så fall ville det ha blitt Lars Myraune (H, Nord-T), Irene Lange Nordahl (Troms, Sp) og Karin Andersen (SV) som måtte ha bitt i det sure gresset.

Hva vil skje fram mot 2013? Jeg synes det spøker litt for Nordland sitt 10. mandat. Etter mine beregninger, så er det Oslo som ligger nærmest å plukke et nytt mandat. Valgkretsen trenger en befolkningsvekst på om lag 17 000, forutsatt at Nordland holder seg på stedet hvil, for at skal bli en mandatforskyvning fra Nordland til Oslo. Det er 1.1.2012 som vil gjelde for beregning, og det er grunn til å tro at Oslo kanskje vil ha så mange som 30 000 flere innbyggere enn i dag på det tidspunktet.

Også Akershus er i nærheten av å plukke et nytt mandat, men jeg tror det blir litt for langt fram - her trengs det ca 30 000 nye innbyggere for å plusse på med et mandat.

Flertallsregjering uten flertall

Tidligere i uken pekte jeg på de store fylkesmessige skjevhetene som ligger innbakt i den norske valgordningen. Skjevheter som også OSSE synes er altfor store. Nå skal jeg se nærmere på de partimessige skjevhetene som vår ordning med arealfaktor på 1,8 poeng, sperredivisor på 1,4 og sperregrense på 4 prosent fører med seg.

Nedenfor har jeg derfor regnet ut hvor mange stemmer/velgere som står bak hvert stortingsmandat.

Ap 14 829
KrF 14 875
Frp 14 993
Sp 15 001
SV 15 124
H 15 415
V 52 072

Som vi ser, så har Ap de billigste mandatene. Mens Venstre kommer desidert dårligst ut. Ei heller Rødt har særlig grunn til å være fornøyd med den norske valgordningen. Deres 36 000 velgere ga ikke et eneste mandat. En stemme på Venstre eller Rødt telte altså veldig mye mindre enn en stemme på Ap. Bør det være slik at valgordningen "gir mest til den som har mest fra før" - stikk i strid med partiets egen retorikk og politikk på andre felt?

Så skal vi ta en titt på forholdet mellom andel stemmer og andel mandater:

Ap 35,4 prosent stemmer. 37,9 prosent mandater
KrF 5,5 prosent stemmer. 5,9 prosent mandater
Frp 22,9 prosent stemmer. 24,3 prosent mandater
Sp 6,2 prosent stemmer. 6,5 prosent mandater
SV 6,2 prosent stemmer. 6,5 prosent mandater
H 17,2 prosent stemmer. 17,8 prosent mandater
V 3,9 prosent stemmer. 1,2 prosent mandater

De tre rødgrønne regjeringspartiene fikk samlet sett 47,8 prosent stemmer og 50,9 prosent mandater. De fire opposisjonspartiene fikk 49,5 prosent stemmer og 49,1 prosent mandater. Vi har nå, som i perioden 2005-2009, en "flertallsregjering" som ikke har noe velgerflertall bak seg.

Er det greit at vi har en valgordning som konstruerer flertall som ikke finnes?

OSSE er enig med meg

OSSE har nå lagt fram sin rapport om det norske stortingsvalget og konkluderer, i likhet med undertegnede, med at den norske arealfaktoren på 1,8 poeng er det helt håpløst å finne en god, prinspiell begrunnelse for.

NRK hanker, tradisjonen tro, inn valgforsker Bernt Aardal - en av arkitektene bak valgordningen, for å gi sitt forutsigbare forsvar for den. Mens kommunalminister Navarsete sier hun ønsker debatt, men har allerede selvsagt konkludert i retning av at diskriminineringen av velgere i små fylker skal bestå i overskuelig framtid.

Nedenfor har jeg regnet ut hvor mange stemmer som stod bak hvert mandat fra våre 19 kretser ved høstens valg. Skjevhetene er, som vi ser, massive. Det står nesten tre ganger så mange stemmer bak et mandat i Finnmark som et mandat i Oslo:

Finnmark 7 479
Sogn og F 11 790
Troms 12 095
Nord-T 12 139
Nordland 13 057
Hedmark 13 585
Aust-Agder 14 968
Oppland 14 978
Vest-Agder 15 456
Møre og R 15 483
Telemark 15 794
Buskerud 15 874
Sør-T 16 334
Østfold 16 658
Rogaland 17 538
Hordaland 17 974
Vestfold 18 826
Akershus 18 876
Oslo 19 073

Velgerne tapte valget

Mitt tilsvar til Ove Bengt Berg i Rødt står på trykk i Drammens Tidende i dag:

Velgerne tapte valget

Det har falt Ove Bengt Berg noe tungt for brystet at jeg i min valganalyse i DT 10. oktober pekte på det faktum at de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp fikk 50 000 stemmer mindre enn Stortingets fire opposisjonspartier KrF, V, Høyre og Frp.

Man skulle tro at de som fikk flest stemmer ved et valg, også fikk flest mandater og dermed makten. Men slik er dessverre ikke vårt valgsystem. I stedet for å la hver stemme telle likt, har vi en snodig valgordning der hver kvadratkilometer i hver valgkrets teller 1,8 poeng, mens innbyggerne kun teller 1 poeng. I tillegg favoriseres det største partiet via mandatbergningsmetoden gjennom ”sperredivisoren” på 1,4. Denne metoden er konstruert for å holde de små ute. Derfor blir det ekstra paradoksalt at Ap, som oftest advarer mot en politikk som ”gir mest til dem som har mest fra før”, regjerer Norge på basis av et valgsystem som tar fra de små og nettopp gir mest til dem som har mest fra før.

Berg trekker så fram at valgforsker Bernt Aardal forsvarer valgordningen. At Aardal har behov for å forvare den, bør vel ikke akkurat komme som en overraskelse på noen. Han satt jo i Valglovutvalget og er en av arkitektene bak denne skjeve valgordningen. Hvordan vi enn snur og vender på dette, så fikk regjeringspartiene kun 47,8 prosent av stemmene. 47,8 er ikke noe flertall. Hvorfor skal disse tre partiene da kunne danne en ”flertallsregjering”? Hvorfor skal vi ha et valgsystem som konstruerer flertall som ikke finnes? Man trenger ikke være analytiker eller forsker for å forstå at med en vesentlig mer proporsjonal og rettferdig valgordning, så ville ikke 47,8 prosent holdt til noe mandatflertall.

Avslutningsvis framholder Berg at jeg ”lar meg styre av mine egne politiske sympatier helt i strid med fakta”. Han setter så opp et selektivt regnestykke med et lemfeldig forhold til fakta der noen småpartier inkluderes, men der bl.a. Pensjonistpartiets 12 000 stemmer utelates. Jeg har brukt flere år av mitt liv på å studere samsvaret mellom velgernes stemmegivning og valgutfallet etter 1945. Dessverre er årets rare utfall slett ikke noe unntak hva gjelder manglende samsvar. Snarere en regel. Derfor er tiden nå overmoden for å diskutere en valgreform der alle stemmer bør telle likt - uavhengig av hvor stort parti du stemmer på og hvor stort fylke du bor i. For hva skal vi med valg der velgerne blir taperne?

- Feil, Marthinsen!

Mens vi venter på statsbudsjettet; her er et leserbrev som står på trykk i dagens Drammens Tidende. At jeg pekte på det faktum i lørdagens avis at KrF, V, H og Frp fikk 50 000 flere stemmer enn regjeringspartiene Ap, SV og Sp har åpenbart falt innsenderen noe tungt for brystet. (Min replikk er forøvrig avsendt).


Feil, Marthinsen!

Svein Tore Marthinsen presenterer seg som statsviter og valganalytiker i lørdagens DT, og hevder der blant annet: «til tross for at de borgerlige opposisjonspartiene fikk 50.000 flere stemmer» enn den fortsatte rødgrønne regjeringa. Men dette ikke er riktig. Professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, har tilbakevist at det er valgordninga som gjorde at vi fikk en rødgrønn regjering. Stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Juspskås, skriver i Dagbladet 22.09.09: Stemmene fra Rødt, NKP og Miljøpartiet de grønne sammen med stemmene fra Ap, SV og Sp fikk en oppslutning fra 1 339 977 nordmenn. Alle disse støtter en rød-grønn regjering. De som stemmer på den regjeringa som Marthisen hevder at har flere nordmenn bak seg, pluss stemmene til DLF; Kristent Samlingsparti og Demokratene, får til sammen 1 337 368. 2 609 flere av velgerne har stemt på partier som sa de ville støtte den nåværende gjenvalgte regjeringa, Marthinsen! Det som gjenstår, peker Jupskås på, er Kystpartiets 5 343 stemmer. Ville Kystpartiet ha stemt på en regjering leda av Solberg, Jensen eller Stoltenberg? Det vil Kystpartiet ikke svare på. Det er uansett helt feil som Marthinsen påstår, at 50 000 flere velgere vil ha en «borgerlig regjering».

For å få påstanden sin til å stemme må Marthinsen se bort fra alle de stemmene som ikke står bak de representantene som ble valgt inn. Altså i demokratiets navn å nulle ut stemmene fra disse velgerne. En politisk holdning som er akseptabel i Marthisens høyreorienterte Minerva-kretser?

Marthinsen viser at han under merkelappen «statsviter» og «valganalytiker» lar seg styre av sine egne politiske sympatier — helt i strid med fakta.

Ove Bengt Berg

De borgerlige vant valget med 40 000 stemmer

Men ser ut til å tape i mandater. Venstre kommer trolig ikke over sperregrensen, og da ender dette ca 86-83 i rødgrønn favør. Dette vil genere en ny debatt om valgordningen. Hvorfor skal ikke velgernes stemmegvining få betydning for valgutfallet?

Oppdatert: Har snakket med TV2, og de har nå laget en sak som følger opp dette.

Oppdatert 2: Skjevheten er økende etter siste telling. De rødgrønne tapte valget med bortimot 50 000 stemmer.

Oppdatert 3: Aftenposten følger opp.

Oppdatert 4: Har snakket med VG om dette også. Her kan du lese saken.

Oppdatert 5: Nettavisen gjør sin vinkling.

Vårt udemokratiske valgsystem

For et par dager siden hadde jeg en samtale med Morgenbladets dyktige journalist Simen Sætre. Til min store glede så ble det meget viktige temaet som vi snakket om, vårt udemokratiske valgsystem, til hovedoppslaget i denne meget gode ukeavisen.
En liten smakebit er lagt ut her, men kom deg ut i aviskoisken og kjøp papirutgaven for å få med deg hele oppslaget. I artikkelen fremsetter jeg et par av mine hovedinnvendinger mot systemet.

I samme slengen kan du jo evt. også lese min VG-kronikk fra juni i år som belyser den samme tematikken. Dette er forvørig en av mine desidert fremste kjepphester. Noen slike skal/bør en ha her i livet...

Meggene snakker om valgsystemet

Var det ett program som jeg virkelig ikke trodde at jeg noengang skulle bli referert i, så måtte det være "Oss megger i mellom" på P4. Men der tok jeg jammen feil gitt. Lytt til hvordan Astrid Gunnestad stiller SVs Hallgeir Langeland til veggs ca 13 min ut i sendingen 6. juni...

Udemokratisk valgsystem

I en kronikk i VG i dag tar jeg opp ett av mine yndlingstemaer: Vårt skjeve valgsystem. Dette er et meget viktig tema som jeg skal sørge for holdes varmt helt til vi har et vesentlig bedre system på plass!

Jeg vil også benytte anledningen til å gi honnør til VGs relativt ferske "portvokter" Lars Halvor Magerøy. Magerøy, som har en fortid i Vårt Land, har en god dialog med skribentene og gir langt klarere beskjeder om hvilke vurderinger som gjøres i.f.t. om kronikkene kommer på eller ei enn forgjengeren. Pleiing av skribentene kan også trenges, for VG blir knust av Aftenposten og Dagbladet på debattstoff. Det bør VG gjøre noe med for å beholde sin posisjon som Norges største avis.

En velger, en stemme, en verdi

Alle velgere bør ha en stemme som er like mye verdt. Dette flotte demokratiske prinsippet praktiserer vi ikke her i landet. I stedet er det slik at stemmene våre er avhengig av hvor stort fylke vi bor i og hva slags parti vi stemmer på. Velgere som bor i store fylker teller mer enn velgere som bor i små fylker. Velgere som stemmer på et stort parti, teller mer enn velgere som stemmer på et lite parti.

Alle har vi våre kjepphester her i livet. Og dette er en av mine. Derfor har jeg skrevet om dette ved en rekke anledninger. Se for eksempel her eller her.

Dette "arealdemokratiet" spiller inn inn også i.f.tpraktisk politikk. Forkerne Leif Helland og Rune Sørensen har dokumentert at man bygger veier der det gir mest politisk gevinst.

Hva synes du - er det OK at en stemme i Finnmark eller Sogn og Fjordane teller vesentlig mer enn en stemme i Vestfold eller Oslo? Er det OK at en stemme på Ap eller Frp teller vesentlig mer enn en stemme på KrF eller Rødt?