Skjevt valgsystem gir skjev politikk

"Det Antal Storthingsrepræsentanter, som bliver at vælge fra hvert Valgdistrikt, bestemmes paa Grundlag af en Beregning af Forholdet mellem hvert Distrikts Antal Indvaanere samt Areal, og det hele Riges Antal Indvaanere samt Areal, naar hver Indvaaner giver 1 Point og hver Kvadratkilometer giver 1,8 Point".

Slik er §57 i Grunnloven vår formulert, på sin snirklete og undødvendig gammeldagse måte. Vi har dermed satt diskrimineringen av velgere som bor i små fylker i system.  Og ikke i et hvilket som helst system heller. Vi snakker altså om loven over alle lover. Her står dette snodige kvadratkilometerdemokratiet vårt beskrevet svart på hvitt.

Ved en rekke anledninger har jeg pekt på de skjevhetene som ligger innbakt i det norske valgsystemet. Dette er en debatt som jeg skal bidra til å holde levende, inntil vi har et langt bedre og mer demokratisk system som tar henyn til det utmerkede prinisppet om "en velger, en stemme, en verdi" på plass.

Det skjeve norske valgsystemet fører ikke bare til skjeve valgutfall. Det fører også med seg en politikk som på flere områder favoriserer A-velgerne i arealtunge fylker på bekostning av B-, eller skal vi heller si. C-velgerne i små fylker. Nylig påviste professorene Rune Sørensen og Leif Helland at det bygges veier ikke der det trengs mest, men der veiene gir størst velgergevinst.

I en helt fersk artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning har de samme forskerne, i tillegg til Åge Thokildsen (master i militære studier), sett på bevilgningene til Forsvaret i perioden 1986-2005. Funnene er nedslående, men ikke helt overraskende. Analysen viser at de offentlige bevilgningene systematisk og over tid, vris i favør av de valgdistrikt som er mest overrepresentert. "Vedtaksrepresentativiteten lider altså under den geografiske skjevrepresentasjonen som er innebygget i valgordningen vår", konkluderer forskerne.

Hvort lenge skal vi holde oss med dette skjeve systemet?    

Mektige meningsmålinger

I siste utgave (nr. 3 2010) av Tidsskrift for samfunnsforskning, har førsteamanuensis i statsvitenskap Toril Aalberg ved NTNU, skrevet en interessant artikkel om politiske meningsmålinger og deres innflytelse i media og politikk. Hun referer helt i starten bl.a. til en debatt om sprikende målinger i forkant av fjorårets stortingsvalg som jeg bidro til å initiere i ulike medier (NRK, P4, Minerva, Dagbladet).

Hun stiller i artikkelen opp tre forventninger:
1. Journalister og politikere har høy tiltro til målinger.
2. Journalister og politikere lar seg påvirke av målinger.
3. Det er forskjell mellom de to gruppene når det gjelder
  a) hvordan mediene bruker målinger.
  b) hvordan politikere bruker målinger.
Hennes empiriske funn, som springer ut i fra en spørreundersøkelse blant stortingspolitikere og politiske journalister i 2007, innfrir i stor grad disse forventningene. Begge grupper har (for?) stor tillit til målingene (journalister mest), og begge grupper tror målinger er viktige og at det legger føringer på valgkampstrategi og politiske avgjørelser. Og hun konkluderer med at målinger indirekte kan ha innvirkning på valgresultatet fordi både partier og medier lar seg påvirke.

Det ligger en form for selvoppfyllende profeti i dette. Når "alle" sentrale aktører tror noe er viktig, så blir det viktig. Derfor kan det være et visst grunnlag for å svare ja på spørsmålet om målingene er mektige. Men målingene er ikke mektigere enn det man gjør dem til. Derfor er det grunn til spørre seg om målingene har blitt for viktige og mektige fordi politikere og journalister gjør dem viktige og mektige.

Samtidig er det et faktum at målinger åpenbart har kommet for å bli. I så måte er det essensielt at mediene presenterer viktige måleforutsetninger for leserne. Som feilmarginer, spørsmålsstilling, utvalg og metode.

Men det er vel for mye å håpe på.