De store partiene trekker stigen opp etter seg

 Den nye valgloven har gjort det mye vanskeligere for små partier å stille til valg.


 

Tegning: Egil Nyhus


På et ekstraordinært landsmøte i Liberalistene forrige helg stemte 51 av 52 møtedeltakere for nedleggelse av partiet som ble dannet i 2014. Vedtaket ble begrunnet med at den nye Valgloven har gjort det for krevende for dem å stille til valg.

Hva består egentlig denne lovendringen i? 


Dette er analysebrev nr 36 i 2024. Du kan abonnere på analysebrevene mine ved å Vippse 500 kr til 92237487. Abonnenter gjør det mulig å lage mer innhold. 

Valglovutvalgets innstramningsforslag
I NOU 2020: 6 – Frie og hemmelige valg – ny valglov, heter det i kap. 13 om den gamle ordningen:

Ved stortings- og fylkestingsvalg skal listeforslaget være underskrevet av minst 500 personer med stemmerett i valgdistriktet ved det aktuelle valget, jf. valgloven § 6-3 andre ledd bokstav a.

Under «Utvalgets vurdering» sies det at:
Utvalget mener et minstekrav til antall underskrifter for å stille liste ved stortingsvalg og fylkestingsvalg bør differensieres slik at kravet beregnes ut fra en andel av de stemmeberettigede i valgdistriktet, istedenfor at det baseres på et fast tall. Dette vil gi et mer rettferdig krav for alle som stiller liste, uavhengig av størrelsen på valgdistriktet de stiller liste i.

Utvalgets flertall (Anundsen, Christensen, Giertsen, Grimsrud, Hagen, Hoff, Holmøyvik, Røhnebæk, Storberget, Strømmen, Tørresdal, Aardal og Aarnes) mener kravet bør settes til én prosent av de stemmeberettigede ved forrige valg. Dette vil i praksis øke kravet til antall underskrifter. Disse medlemmene viser til at Veneziakommisjonen i «Code of Good Practice in Electoral Matters» anbefaler at loven ikke pålegger listeforslagene å ha underskrifter fra mer enn én prosent av velgerne i valgdistriktet. Begrunnelsen er at det sikrer at loven ikke hindrer noen partier eller kandidater fra å stille til valg.

 

Utvalgets mindretall (Holmås, Høgestøl, Nygreen, Stokstad og Aatlo) mener kravet heller bør settes til 0,5 prosent av de stemmeberettigede ved forrige valg. Dette vil også medføre en økning fra dagens krav for de fleste valgdistriktene, men likevel sikre at partier og grupper som ønsker å stille liste, har mulighet til å oppnå kravet uten altfor store omkostninger.

Mer rettferdighet?
Begrunnelsen fra Valglovutvalget for forslaget var altså å øke rettferdigheten. En prosentandel pr. valgdistrikt ble oppfattet som mer rettferdig enn ordningen med et minimumstall på 500. Men når flertallet foreslår at 1 prosent av de stemmeberettigede skal være det nye kravet, så innebærer det konkret at man øker kravet til underskrifter i samtlige valgdistrikt. Og man øker det svært mye.   
 
Under finner du en tabell som viser antallet stemmeberettigede pr valgkrets i 2021, hvor mange underskrifter som trengs og hvor mange folk de anslagsvis må spørre.   
 

Valgkrets	Stemmeb. 2021	Underskrifter	Må spørre (anslag)
Oslo	485 801	4 858	48 580
Akershus	471 262	4 713	47 126
Hordaland	382 372	3 824	38 237
Rogaland	333 528	3 335	33 353
Sør-Trøndelag	247 589	2 476	24 759
Østfold	224 004	2 240	22 400
Møre og Romsdal	192 416	1 924	19 242
Buskerud	191 682	1 917	19 168
Vestfold	182 992	1 830	18 299
Nordland	182 097	1 821	18 210
Hedmark	152 259	1 526	15 226
Vest-Agder	137 484	1 375	13 750
Oppland	132 395	1 324	13 240
Telemark	130 960	1 310	13 010
Troms	124 791	1 248	12 479
Nord-Trøndelag	100 649	1 006	10 065
Aust-Agder	87 312	873	8 731
Sogn og Fjordane	78 297	783	7 830
Finnmark	54 617	546	5 462

Firedobling av underskriftkravet
En prosent av de stemmeberettigede i Finnmark utgjør 546 underskrifter. I Oslo kreves det hele 4 858 underskrifter. Skal et parti som oppnådde under 5 000 stemmer i 2021 stille liste i hele landet, så må det samle inn nærmere 40 000 underskrifter. Før endringen i Valgloven var det nok å samle snaut 9 500. Reelt innebærer dermed forslaget i snitt over en firedobling av underskriftkravet. I Oslo og Akershus er det faktisk snakk om nesten tidobling.

For hver underskrift et lite parti får, så viser erfaringene at de må spørre ca. ti mennesker. Altså må de spørre rundt 400 000 mennesker for å få de 40 000 underskriftene de trenger for å være landsomfattende. Dette innebærer et betydelig arbeid for små partier med lite ressurser, og her er det forståelig at flere enn Liberalistene kan komme til å gi opp.  

Lite debatt. Kun V, R, MDG og P i mot
Det var ikke Valglovutvalget som vedtok endringene i Valgloven. Det var selvsagt Stortinget. Regjeringen, v/Kommunaldepartementet, skrev i sitt forberedende dokument, Prop 45 L (2022-23) i kap. 19, rett ut at:

Departementet støtter utvalget i at kravet til antall underskrifter på listeforslag ved stortingsvalg og fylkestingsvalg bør økes, da det i dag etter departementets vurdering er for enkelt å stille liste. Dette ser en blant annet ved at mange lister får svært få stemmer ved valget. 

Da forslaget var oppe til behandling i Stortinget, 6. juni 2023, nevnte saksordfører Svein Harberg (H) endringen kort i sitt hovedinnlegg. Jeg finner ingen diskusjon om dette i stortingsdebatten, men Rødt og Venstre foreslo at kravet i stedet skulle være 0,5 prosent av de stemmeberettigede, i tråd med mindretallet i Valglovutvalget. Av voteringsoversikten framgår det at hele 90 stemte for 1 prosent, mens kun 10 representanter stemte for 0,5 prosent. I tillegg til V og R, stemte også MDG og Pasientfokus i mot.

En storkoalisjon bestående av Ap, H, Frp, Sp, SV og KrF vedtok altså det nye 1-prosent-kravet.

 

Det nye systemet ville stoppet MDG?
11 av de 26 partiene som stilte til valg i 2021 fikk ikke over 5 000 stemmer på landsbasis. Deriblant Pasientfokus, Liberalistene, FNB og Piratpartiet.           
      
 
Det tar tid å bygge opp landsomfattende partier. Miljøpartiet De Grønne er et godt eksempel i så måte. Partiet fikk langt under 5 000 stemmer i sin startfase på 90-tallet. Og oppnådde ved 2005-valget kun 3652 stemmer. Med dagens system så er det slett ikke utenkelig at de ville gitt opp.

En av de fremste styrkene i Norge har vært at vi har evnet å endre valgsystemet vårt i pakt med samfunnsutviklingen og endringer i velgerstrømninger. Endringen fra flertallsvalg til forholdstallsvalg i 1919 ga Ap mulighet for å vokse fram og bli en viktig, politisk kraft - i kjølvannet av både industrialisering og økende arbeidsklasse. Høyre og Venstre kunne ha tviholdt på sin makt ved å beholde favoriseringen av dem selv som det gamle systemet ga, men fortjener honnør for at de evnet å tenke prinsipielt, forstå samfunnsutviklingen og se ut over sin egen vinning.

Forholdsprinsippet, i kombinasjon med at man har gjort det forholdsvis overkommelig å etablere nye partier som kan stille til valg, har senere gitt partier som Sp, KrF, SV, Frp, R og MDG Frp mulighet for å vokse fram. Det har ført til et partisystem her til lands som er langt bedre og mye mer i pakt med velgerne enn hva vi f eks ser i land som USA og Storbritannia der de styrende partiene velger å klamre seg til makten ved å tviholde på et avleggs system.        

Utilsiktede eller ønskede virkninger?
Spørsmålet som nå kan stilles, er om Valglovutvlaget, og deretter regjering og til slutt et bredt stortingsflertall, her har initiert og vedtatt et system med utilsiktede og urimelige virkninger. Eller om man bevisst har søkt å stikke kjepper i hjulene for de små og favorisere de store og at vi nå ser de konsekvensene som de har ønsket seg.     

Denne endringen i valgloven vår har foregått uten særlig grad av debatt. Og det har stort sett gått under radaren i mediebildet. Tiden er derfor nå inne for å få dette opp på dagsorden.

Dagens analysebrev er et bidrag til det.  


Dette var analysebrev nr 36 i 2024. Du kan abonnere på analysebrevene mine ved å Vippse 500 kr til 92237487. Abonnenter gjør det mulig å lage mer innhold.   

Puslete valgreform

Den norske valgordningen hviler på tre hovedprinsipper:
1. Samsvar mellom stemmer og mandater.
2. Styringsdyktighet.
3. Tilgodese utkantstrøk.

Samsvaret mellom stemmer og mandater blir forsøkt sikret gjennom forholdstallsvalg. Dvs. at det velges inn representanter fra ulike partier i valgdistriktene ut i fra deres respektive stemmeandeler, ikke bare fra det partiet som får flest stemmer (flertallsvalg) slik man for eksempel praktiserer i USA og Storbritannia. I tillegg har vi en ordning med utjevningsmandater med sperregrense på fire prosent som sikrer at alle partier som kommer over dette nivået, får en noenlunde lik representasjon.

Sperredivisor
Styringsdyktighet søkes ivaretatt ved en høy terskel for å komme inn på Stortinget. Særlig i folkefattige valgdistrikt som Aust-Agder og Sogn og Fjordane må et parti ha høy oppslutning (minimum 14-15 prosent) for å vinne distriktsmandat. Men også i folkerike Oslo og Akershus nytter det ikke med et par prosent, partiene må godt over tre og kanskje endog helt opp i mot fire prosent. Dessuten er beregningsmetoden for mandater (St. Lagüe) laget slik at den favoriserer store partier, på bekostning av små, ved at første delingstall er 1,4 og ikke 1 («sperredivisor»).

Utkantstrøk tilgodeses via en arealfaktor der hver kvadratkilometer i våre 19 valgdistrikt teller 1,8 poeng. Dette favoriserer velgere i store og folkefattige distrikt som Finnmark og Nord-Trøndelag, mens velgere i små og folkerike distrikt som Vestfold, Oslo og Akershus taper på ordningen.

En velger, en stemme, en verdi
Disse tre hovedprinsippene står i strid med hverandre. Valgordningen er derfor et kompromiss mellom ulike hensyn. Slik de fleste politiske vedtak er. En reform må søke å prioritere opp det viktigste og prioritere ned det andre. Det viktigste, etter mitt syn, er å sikre et bedre samsvar mellom stemmegivning og representasjon.

«En velger, en stemme, en verdi» er hovedprinsippet som valgordningen vår bør tuftes på. Det betyr at vi bør skrote arealfaktoren. Vi bør ha færre valgdistrikt. Og vi bør endre mandatberegningsmetoden som tar fra de små og gir til de store. Vi har hatt altfor mange uheldige valgutfall til å la være og gjøre noe. Det stod 95 000 velgere bak ett mandat for MDG i 2017 og kun 15 000 velgere bak ett mandat for KrF. Det stod 36 000 innbyggere bak ett mandat i Akershus. Og kun 15 000 i Finnmark. De partimessige og geografiske skjevhetene er altfor store.

I 2017 var det flere velgere som stemte på de rødgrønne partiene enn de borgerlige. Likevel ble det borgerlig stortingsflertall og borgerlig regjering. I 2005 og 2009 var det stikk motsatt, da stemte flere velgere borgerlig enn rødgrønt. Likevel ble det rødgrønt flertall på Stortinget og rødgrønn regjering.

I dag la Valglovutvalget fram sine forslag til nytt valgsystem. Hovedinntrykket er at utvalget i overveiende grad dessverre er godt fornøyd med den valgordningen vi har. Ingen sterke grep foreslås foretatt. Flertallet ønsker å beholde:

- 19 valgkretser
Dermed vil man bryte tradisjonen fra 1953 om at valgkretsene våre følger fylkesgrensene, og skape et slags fjerde forvaltningsnivå. Dette er uheldig. Velgerne som stemte etter de nye fylkesgrensene ved fylkestingsvalget i fjor skal altså tilbake til de gamle kretsene igjen i neste år. Og deretter til tilbake til de nye i 2023 og så til de gamle i 2025. Osv. De sammenslåtte fylkespartiene må dermed operere med noen slags underavdelinger i sine fylkeslag som følger de gamle mønstrene, med de potensielle interne maktkamper som der kan ligge innbakt.
Jeg merker meg imidlertid at utvalgets flertall var knapt; 10 av 18. De øvrige 8 medlemmene ønsker seg 11, 12 eller 13 valgkrets, litt avhengig av om de vil dele opp Viken og Troms og Finnmark eller ikke.

- 169 representanter
Antallet stortingsrepresentanter har stort sett steget gjennom vår historie, tiden er etter mitt syn moden for å tenke reduksjon. Backbenchere på Tinget har vi mer enn nok av.

- Første delingstall 1,4
«Sperredivisoren» 1,4 ønskes beholdt med stort flertall. Kun 4 av 18 utvalgsmedlemmer kan tenke seg å senke den til 1,2. Ingen tar dessverre til orde for nøytrale 1,0.

- Papirvalg
Fortsatt skal velgerne flokke seg sammen i store ansamlinger, stå i kø og putte papirsedlene i urnen på valgdagen. Det er forstemmende at vi har et så gammeldags valgsystem og at vi endog skal holde oss med dette i årene som kommer også. Dagens Korona-situasjon bør ha demonstrert for all verden at dette bør tilhøre fortiden. Mobiltelefonen er for lengst oppfunnet, og det bør snart valgordningen vår også ta inn over seg. E-valg er åpenbart framtiden.     

Valglovutvalget ønsker også noen justeringer:

- Senke sperregrensen for tildeling av utjevningsmandater fra fire til tre prosent.
Det øker proporsjonaliteten for partier som havner mellom tre og fire prosent, men gjør ingen ting med skjevfordelingen av partier som havner fra 2,9 og nedover.

- Fjerne arealfaktoren
At det snodige poengsystemet med 1,8 poeng pr kvadratkilometer i valgkretsen foreslås tatt bort, er gledelig. Men man ønsker å erstatte dette med en ordning der først alle 19 valgkretser skal få ett mandat hver. Og deretter skal de resterende 150 mandatene fordeles ut i fra innbyggertall, men med den begrensning at ingen kretser skal ha under fire mandater totalt.

I sum gir dette en viss reduksjon i den geografiske skjevfordelingen av mandater, men fortsatt vil det være overrepresentasjon av velgerne i Finnmark, Nord-Trøndelag, Sogn og Fj, Hedmark og Troms og underrepresentasjon av velgerne i Oslo, Akershus, Rogaland, Hordaland og Sør-Trøndelag.


I tillegg ønsker man å innføre stemmerett for 16-åringer (men kun ved lokalvalg) og øke innslaget av personvalg til Stortinget ved at velgerne gis større mulighet for å påvirke kandidatrekkefølgen og dermed hvem som kommer inn på Tinget.

For svake forslag
Endringsforslagene går i sum i riktig og mer proporsjonal retning, men de er for svake. Endringene vil nok bli ytterligere vannet ut gjennom en stortingsbehandling som må søke et bredt kompromiss der hvert parti erfaringsmessig i praksis argumenterer for syn som tjener dem selv.

Dermed ender vi da opp med en valgreform som blir for puslete og som ikke evner å prioritere det viktigste. Da nytter det ikke å slå oss på brystet og si at den norske ordningen er god.

Valgordningen er på langt nær god nok.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 9/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder dypere vurderinger av hovedmomentene i Valglovutvalgets forslag, samt ser litt på mulige effekter av forslagene. 

Arealfaktoren bør skrotes

I 2003 vedtok Stortinget dagens valgordning der 150 faste stortingsmandatene fordeles på hvert av våre valgdistrikter etter en formel der hver innbygger teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor).  I tillegg ble ordningen med utjevningsmandater utvidet fra 8 til 19. Hvert valgdistrikt får ett utjevningsmandat.

Den nye ordningen skulle rette opp en del skjevheter i det gamle systemet både av geografisk og partimessig karakter og gjøre valgsystemet mer logisk. Samtidig satte man favoriseringen av utkant i system ved å tillegg arealet en eksplisitt verdi slik at velgere i store og folkefattige valgdistrikt får en stemme som er mer verdt enn velgere i små og folkerike valgdistrikt.

Litt mer logisk
I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet den fylkesvise mandatfordelingen 2001-05 med fordelingen slik den ble etter det nye systemet 2005-13. Tallene er ikke fullstendig sammenlignbare da den gamle ordningen hadde 157 faste mandater+8 utjevningsmandater, mens den nye har 150+19.   

Vi kan legge merke til at med den gamle ordningen kunne flere utjevningsmandater komme fra samme valgdistrikt. Som regel tilfalt disse mandatene de mest folkerike fylkene, 26 av de i alt 32 utjevningsmandatene som ble delt ut i perioden 1989-2005 tilfalt Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland, men antallet fra hvert fylke svingte fra periode til periode. Det nye systemet  gjorde den geografiske representasjonen mer forutsigbar.

Særlig Buskerud og Rogaland kom bedre ut med den nye ordningen, begge fikk to mandater flere i perioden 2005-13 enn i 2001-05 (hvis utjevningsmandatene regnes med). Det nye systemet førte også med seg økt representasjon fra Oslo, Akershus, Østfold, Vest-Agder, Troms og Finnmark. Derimot fikk spesielt Nordland svekket sin representasjon, men også Hordaland, Møre og Romsdal og Vestfold.

Forsterket overrepresentasjon av Finnmark
Siden mandatfordelingen bygger på antall innbyggere i valgdistriktene (i tillegg til arealet), så er det interessant å se på forholdet mellom innbyggertall og mandattall. Jeg har derfor delt innbyggertallene i fylkene i 2001 på mandatfordelingen, sammenlignet med tilsvarende tall fra 2005 og videreført beregningen også for 2009-valget. Resultatene ser du under: 
   

Finnmark, Nordland, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane kom best ut av den gamle ordningen, alle med en representasjon på rundt 20 000 innbyggere pr stortingsmandat. Overrepresentasjonen av Finnmark ble faktisk klart forsterket etter at den nye ordningen ble innført. Også Troms og Sogn og Fjordane kom litt bedre ut. Hovedbildet er likevel at proporsjonaliten ble noe bedret, slik intensjonen var. Men like fullt ser vi at de geografiske skjevhetene forble betydelige.         

Rogaland og Buskerud hadde de "dyreste" mandatene med 34 000 innbygere pr mandat. Vestfolds velgere overtok plassen som de dårligst representerte i landet da den nye ordningen første gang ble praktisert ved 2005-valget. I 2009 fikk Oslos velgere denne tvilsomme fornøyelsen.

Vestfolds velgere har minst verdi
Ordningen fungerer slik at mandattallene fra de 19 valgdistriktene justeres hvert 8. år i takt med befolkningsutviklingen. Den første justeringen i 2013 medførte at Oslo fikk to nye mandater. Akershus, Hordaland og Rogaland fikk hvert sitt. Mens Nordland, Hedmark, Troms, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane mistet ett mandat hver.

Mandatjuseringen medførte at Finnmarks velgere kom i en ytterligere særklasse hva gjelder stemmeverdi. Oppland overtok for Sogn og Fjordane som nest mest overrepresentert. Mens Vestfold forble landets mest underrepresenterte valgdistrikt. Sett bort i fra Finnmark. så gikk svingningene nå i antall innbyggere pr mandat innenfor intervallet 26 000 til 34 000. 2017-valget ble avholdt etter samme fordeling som i 2013. Befolkningsutviklingen medførte at Akershus inntok "førsteplassen" som mest underrepresentert, tett etterfulgt av Oslo og Vestfold.

Akershus +2, Oslo +1 og Møre og Romsdal, Buskerud og Oppland -1 i 2021
Ved stortingsvlget neste år, så skal det på nytt gjøres mandatjusteringer. Etter mine beregninger blir disse mindre enn hva som var tilfelle i 2013. Akershus ser ut til å kunne plusse på med to mandater, mens Oslo får ett mandat til. Buskerud, Møre og Romsdal og Oppland ligger an til å miste hvert sitt mandat.

Dette betyr at neste år vil Vestfolds velgere nok ha en stemme som er minst verdt i landet, etterfulgt av Oslo. Rogaland og Møre og Romsdal følger tett bak, sistnevnte er en nykommer i dette selskapet. Finnmarks velgere fortsetter støtt og stadig å være på desidert topplass hva gjelder stemmeverdi. Nord-Trøndelags og Nordlands velgere vil følge nærmest. 

Ny valgordning, nye valgdistrikt?
Valglovutvalget legger i mai fram forslag til ny valgordning. Ett av spenningsmomentene er hva som foreslås gjort med valgdistriktene. Skal dagens system med 19 beholdes eller skal man legge den nye fylkesstrukturen til grunn og redusere antallet til 11? Evt. finne en løsning et sted i mellom; f eks dele Viken og Troms og Finnmark i to? Og ikke minst; hva er det mulig å enes om politisk på Stortinget når dette skal behandles?

Ett annet viktig moment er hva man har tenkt å gjøre med arealfaktoren på 1,8 poeng. Skal denne videreføres slik at de geografiske skjevhetene består, skal man legge kun innbyggertallet til grunn eller noe i mellom som f. eks å redusere faktoren (eksempelvis til 1,4).

I tabellen nedenfor har jeg sett på hvordan mandatene ville vært fordelt på dagens 19 valgdistrikt hvis man kun la innbyggertallet til grunn. Både Oslo, Akershus, Hordaland, Rogaland, Buskerud og Vestfold ville ha økt sitt antall. Mens Nordland, Hedmark, Troms, Nord-Trøndelag, Finnmark og Sogn og Fjordane ville fått færre mandater.           

Fjern arealfaktoren
Til syvende og sist handler den geografiske fordelingen om hvilke argumenter og prinsipielle begrunnelser man bør tillegge mest vekt. Geografisk representasjon har lenge vært et viktig moment i det norske valgsystemet. Men finnes det i dag en god, prinsipiell begrunnelse for at en velger i Vestfold eller Rogaland skal ha en stemme som er vesentlig mindre verdt enn en velger i Nord-Trøndelag eller Finnmark? Etter mitt skjønn nei. I dagens moderne kommunikasjonssamfunn har velgerne omtrent samme påvirkningsmulighet, så fysisk avstand til hovedstaden er ikke lenger et særlig godt argument og ikke er i nærheten av å trumfe det demokratiske argumentet om "en velger- en stemme - en verdi".

Mitt ønske er derfor mer proporsjonalitet der velgerne får en stemme som er ca like mye verdt, framfor et system der verdien fortsatt vektes etter hvor stort areal velgeren har rundt seg. Tiden er inne for å rette opp de geografiske skjevhetene i valgsystemet vårt.     

Tiden er inne for å skrote arealfaktoren.   
     

Innfør nye valgkretser i 2021!

Regionreformen fører til at dagens 19 fylker reduseres til 11: Viken (Akershus, Østfold og Buskerud), Innlandet (Hedmark og Oppland), Vestfold og Telemark, Agder (Aust+Vest), Rogaland, Vestlandet (Hordaland og Sogn og Fjordane), Møre og Romsdal, Trøndelag (Sør+Nord) og Troms og Finnmark. Fylkestingsvalget neste år vil avholdes etter den nye fylkesinndelingen. Hva med Stortingsvalget 2021?

Kretsene til Stortingsvalg er en seigere materie å endre på enn fylkestingsvalg da disse er nedfelt i Grunnloven. Grunnlovsendringer må foreslås i ett av de tre første årene i en stortingsperiode og behandles og vedtas i ett av de tre første årene i neste periode.  Venstre la i stortingssesjonen 2015-16 inn tre alternative endringsforslag som gjør det mulig å behandle og vedta ny valgkretsinndeling i inneværende periode slik at Stortingsvalget 2021 blir det første med ny inndeling. Men da må vedtaket komme senest våren 2020.

Regjeringen har satt ned et nytt valglovutvalg som bl.a vurderer ny valgkretsinndeling. Innstilingen er ventet i løpet neste år, så politikerne må jobbe raskt og effektivt for å ha et vedtak på plass på vårparten 2020. Er viljen til stede, er det imidlertid fullt mulig. Viljen virker dog ikke å være til stede. Kommunaldepartementet har tvert i mot initiert en treg prosess der ny inndeling først blir aktuelt ved Stortingsvalget i 2025. Tidligere kommunalminister Jan Tore Sanner mener man trenger tid, utvalgsmedlem og valgforskernestor Bernt Aardal har uttalt seg i samme retning, og har også åpnet for at dagens valgkretsinndeling like gjerne kan bestå.

Det vil være naturlig at valgkretsinndelingen følger fylkesinndelingen da vi har god tradisjon for dette. Regionreformen vil neppe fungere særlig godt hvis valgkretsene ikke følger etter. Det er også allerede i gang mange prosesser der fylkespartiene slår seg sammen eller er i ferd med å gjøre det. Å reversere disse prosessene gjennom å avholde et stortingsvalg etter gammel inndeling, vil være merkelig. Det vil også være forvirrende hvis velgerne i 2019 inviteres til å stemme etter ny ordning og stemmer inn representanter til de nye fylkestingene, mens de ved valget to år senere skal stemme i sine gamle fylkekretser.

I Akershus fylkesting 12. februar foreslo MDG at den nye inndelingen bør gjelde ved valget i 2021. MDG fikk bare støtte fra Frp og Venstre. Og det gjeldende vedtaket ble "Akershus fylkeskommune støtter kommunal- og moderniseringsdepartementets forslag til endringer i valgloven og valgforskriften for å kunne gjennomføre stortingsvalget i 2021 med dagens 19 valgdistrikter".

Partier argumenterer ofte for den valgordningen som gagner dem selv. Hadde Viken vært en valgkrets ved fjorårets stortingsvalg, ville de 32 distriktsmandatene i Akershus, Østfold og Buskerud gitt fordelingen Ap 9 (-2), H 9, Frp 5 (-2), Sp 3, SV 2 (+1), V 2 (+1), KrF 1 (+1) og MDG 1 (+1). Ap og Frp ville mistet to av sine distriktsmandater, mens SV, V, KrF og MDG ville plukket hvert sitt mandat ekstra. Utslagene kan variere fra valg til valg, men generelt er store valgkretser en fordel for små partier, mens små kretser gagner store partier. I så måte er det ikke overraskende at MDG og Venstre går i bresjen for å la Viken være en valgkrets i 2021, mens Ap og Høyre er i mot. Samtidig tjener det Frp og KrF til ære at de stemte motsatt av det som antagelig vil tjene dem.

Det er et problem at regionreformen mangler både politisk og folkelig entusiasme. KrF og Venstre er de eneste som har den vedtatte fylkesstrukturen som noe i nærheten av sitt førstevalg. Denne politiske splittelsen skaper grobunn for at prosessen med ny valgordning fort blir en arena for omkamp om reformen.

Det er ikke bra for demokratiet vårt. Stortingsvalget 2021 bør avholdes med nye kretser.

Kommentaren er en bearbeidet versjon av et innlegg i Romerikes Blad 19. mars 2018