OSSE har nå lagt fram sin rapport om det norske stortingsvalget og konkluderer, i likhet med undertegnede, med at den norske arealfaktoren på 1,8 poeng er det helt håpløst å finne en god, prinspiell begrunnelse for.
NRK hanker, tradisjonen tro, inn valgforsker Bernt Aardal - en av arkitektene bak valgordningen, for å gi sitt forutsigbare forsvar for den. Mens kommunalminister Navarsete sier hun ønsker debatt, men har allerede selvsagt konkludert i retning av at diskriminineringen av velgere i små fylker skal bestå i overskuelig framtid.
Nedenfor har jeg regnet ut hvor mange stemmer som stod bak hvert mandat fra våre 19 kretser ved høstens valg. Skjevhetene er, som vi ser, massive. Det står nesten tre ganger så mange stemmer bak et mandat i Finnmark som et mandat i Oslo:
Finnmark 7 479
Sogn og F 11 790
Troms 12 095
Nord-T 12 139
Nordland 13 057
Hedmark 13 585
Aust-Agder 14 968
Oppland 14 978
Vest-Agder 15 456
Møre og R 15 483
Telemark 15 794
Buskerud 15 874
Sør-T 16 334
Østfold 16 658
Rogaland 17 538
Hordaland 17 974
Vestfold 18 826
Akershus 18 876
Oslo 19 073
Men som vi har vært inne på før gir dette ikke en riktig beskrivelse av hvilken innflytelse hver stemme har - siden alle stemmene teller likt når utjevningsmandatene skal fordeles. (Altså: hvis man tenkte seg at byfiendtlige partier fikk stor oppslutning i Finnmark og Sogn og Fjordane, ville de byvennlige partiene få flere utjevningsmandater.)
SvarSlettDistriktsmandatene er 150, mens utjevningsmandatene kun er 19. Siden hvert utjevningsmandat fordeles med ett til hvert fylke, kan de ikke rette opp noe som helst ift. den skjeve fylkesfordelingen. Derimot retter de opp noe ift partifordelingen. Utjevningsordningen retter dermed totalt sett opp litt, men skjevhetene (både parti og fylke) er store, uansett hvordan vi enn snur og vender på det.
SvarSlettEn stemme i Finnmark eller Sogn og Fj teller vesentlig mer enn en stemme i Oslo eller Vestfold. En stemme på et stort parti teller mer enn en stemme på et lite parti. Det utmerkede demokratiske prinsippet om "en velger, en stemme, en verdi" er således langt unna praktisering i Norge. Dessverre. Men jeg tror tiden jobber for mitt syn.
Tiden jobber for vårt syn Svein Tore.
SvarSletthvilke maktforhold er det Aardal tenker på? Tenker han på den makten som departementer, bedrifter etc har? Av de med den type makt finner man sikkert flere på østlanddet men de kan neppe sies å ivareta mine interesser. Hvorfor skal da min innflytelse i demokratiet bli mindre fordi andre grupperingerher mer makt?
En mann, en stemme.
Din sutrepetter.
SvarSlettJeg er enig i at utjevningsmandatene ikke hjelper på fylkesfordelingen. Derimot hjelper den nok en del på fordelingen på politiske syn, såfremt ikke det politiske synet er helt geografisk bestemt. Og siden det tross alt er de politiske partiene vi først og fremst stemmer på, hadde det vært interessant å ta dette med i betrakningen.
SvarSlettJeg er helt enig i prinsippet om en velger, en stemme, men har en viss forståelse for at dette var så langt man kom forrige gang man reformerte systemet - man må jo "dessverre" få stort flertall i Stortinget for grunnlovsendringer.
Og så har jeg en ørliten sympati også for synet om at man som borger i Oslo er _litt_ nærmere makta. Jeg har bodd både i Alta og Oslo, og de årene jeg bodde i Alta traff jeg vel nesten aldri verken stortingspolitikere eller regjeringsmedlemmer, mens jeg i Oslo gjør det relativt ofte (i det minste årlig). Men det gjelder naturligvis langt fra alle Oslofolk heller.