I går ba jeg om innspill til nye temaer. "Tor" mente at jeg burde skrive om kommunesammenslåinger. Og det skal jeg jammen gjøre nå! Så her kommer det en liten snutt om hovedargumentene for og mot:
I hovedsak er det fire kjerneverdier som ligger til grunn for kommunenes eksistens:
Lokal selvbestemmelse: Makten skal ikke være samlet i statens hender, men være fordelt også til lokale nivåer. Slik maktspredning hindrer maktmisbruk. Samtidig gir det de lokale innbyggerne en form for frihet. En frihet til å bestemme selv i en viss grad, og dermed en frihet fra staten og den statlige styringen.
Demokrati: Avstanden mellom velger og representant skal være liten. I små kommuner er nærheten høyst reell. Alle kjenner en kommunestyrerepresentant i slike kommuner. Dessuten styrker hyppigheten av folkevalgte på lokalt nivå den beslutningslegitimiteten som vårt representative demokrati er helt avhengig av. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere.
Lokal tilpasning: På fint kalt allokeringseffektivitet. D.v.s. at de offentlige tjenestene skal være best mulig tilpasset innbyggerne og de lokale behovene. Kommunene kjenner disse behovene langt bedre enn det staten gjør.
Innovasjon: Kommunene fungerer ofte som små testlaboratorier der ulike ”forsøkskommuner” prøver ut nye løsninger. Eventuelle negative konsekvenser blir mest begrenset jo mindre kommunen er. Det som fungerer best, setter en slags standard.
Alle disse fire verdiene brukes for alt det som det er verdt, og vel så det, i kampen for å beholde den nåværende kommunestrukturen. Men forkjemperne for storkommunene har også gode argumenter på hånden. Disse hentes først og fremst fra tre andre hovedverdier:
Likhet: Kommunene er våre viktigste velferdsprodusenter, og kvaliteten og tjenestetilbudet for innbyggerne bør være noenlunde likt uavhengig av bosted i Norge. Dette kan best sikres i kommuner av en viss størrelse. Jo flere kommuner vi har, jo større blir trolig forskjellene.
Økonomisk effektivitet: Større kommuner gir lavere kostnader p.g.a. stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har for eksempel gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på tre mrd. kroner årlig hvis kommuneantallet i Norge ble halvert.
Nasjonale hensyn: Rettssikkerhet kan best ivaretas ved å sikre innbyggerne likebehandling ut i fra nasjonale og ikke kommunale regler. Såkalt makroøkonomisk styring, bl.a. kamp mot arbeidsledighet, inflasjon og for økt konkurranseevne, er også et moment som taler for mer statlig styring. Det er lettere å få til i et landskap der kommunene er færre og større enn i dag.
De tre sistnevnte verdiene står til dels steilt mot de fire førstnevnte. Det er langs disse linjene sammenslåingsdebatten utkjempes. Lokal selvbestemmelse, tilpasning og demokrati versus likhet og økonomisk effektivisering. For sammenslåingsentusiastene virker det forstemmende og bakstreversk at nærmest ethvert lokalsamfunn skal ha sitt eget rådhus med tilhørende herligheter. Det må da gå an å gjøre dette på en langt mer effektiv måte? Mens småkommunetilhengerne heiser den lokaldemokratiske fanen høyt, og fnyser av forakt over sentralisering, statlig overstyring og dirigering. Rikspolitikere står mot lokalpolitikere. By mot bygd. Grunnlaget for heftige ordvekslinger bør således være det aller beste.
Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge de siste 40 årene. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 25, fra 454 til 429. Skal sammenslåingstakten økes, kan man neppe legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. Det vil i så fall kunne utløse et spetakkel uten like.
Jeg synes argumentene for sammenslåing veier noe tyngre enn argumentene i mot? Hva med deg? Har du andre argumenter?