Rekord i velgervandring

En av to velgere byttet preferanse fra 2017 til 2021.

I forrige uke ble de første tallene fra Valgundersøkelsen 2021 lagt fram. Valgforskningen bygger på et samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå og Institutt for Samfunnsforskning og har røtter helt tilbake til 1957 da Henry Valen og Stein Rokkan og deres medarbeidere gjennomførte den aller første valgundersøkelsen. Det er med andre ord en stolt tradisjon som dagens frontfigurer Johannes Bergh (ISF) og Øyvin Kleven (SSB) forvalter.

Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Valgresultatet 2021
Stortingsvalget 2021 ble ujevnt til norske valg å være. Den rødgrønne seieren var meget stor. Høyre og Frp gikk mye tilbake, mens Sp, R, SV og «Andre» gikk markert fram. Under finner du valgresultatet oppsummert, og sammenlignet med 2017.    

Det er verdt å merke seg at antallet stemmer ble historisk høyt, selv om valgdeltakelsen gikk litt ned. Det skyldes at det var rekord i antall stemmeberettigede.


Vandrerne
Hva skjuler det seg bak disse hovedtallene? Et spennende trekk som forskerne har lagt merke til, er at velgervandringene satte ny rekord. Ganske nøyaktig halvparten av velgerne byttet preferanse fra 2017 til 2021. Enten ved at de byttet parti, eller hoppet inn eller ut av hjemmesittergruppen.

 

 

    Tegning: Egil Nyhus

Potensialet for både suksess og fiasko var dermed stort for alle partier som deltok i 2021. Etter flere valg på rad der man har sett det motsatte, med færre velgervandringer enn f eks på 90-tallet, er dette en påfallende økning. Det er særlig trafikken mellom det å stemme på et parti og sitte hjemme som har økt.  

Kilde: Valgundersøkelsen 2021. Grafer fra Bernt Aardal hjemmeside 


Slik vandret de
Valgundersøkelsen gir oss også en unik kilde til kunnskap til hvordan velgerne vandrer. Det første tallet vi bør se på er lojalitetstallet. Altså hvor mange som fastholder sitt valg. Her kom valgforsker Bergh med en interessant opplysning på pressekonferansen som jeg var til stede på. Han sa nemlig at lojaliteten i valgundersøkelsen ligger klart lavere enn ved de ordinære stortingsmålingene. Fordi valgundersøkelsen bygger på et panel som man følger over tid, mens målinger ringer opp nye folk hver gang. 1 av 3 «husker ikke» hva de stemte på ved målinger, påpekte han, og mange svarer det partiet de oppgir som preferanse i dag, framfor det partiet de faktisk stemte på, når de blir spurt om hva de stemte ved forrige valg. 


Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

I tabellen under har jeg satt en rød strek under de ulike partiene lojalitetstall, i følge velgermatrisen i valgundersøkelsen. Som vi ser, svinger det fra 40 prosent som svakest (Venstre), til 64 som best (Ap og Sp).  Egentlig ikke spesielt imponerende tall av noen, ved 2017-valget hadde Sp og R den høyeste lojaliteten med hhv. 85 og 81 prosent.

Partisett
Dette kan tolkes som et uttrykk for at mange velgere følte på en usikkerhet ved valget. Der det partiet de stemte på sist, slett ikke var noe opplagt valg igjen. Ofte har velgerne to, tre, fire partier som de vurderer som ganske aktuelle, uten at ett parti nødvendigvis peker seg klart ut. Dette kalles gjerne partisett. I tillegg var det åpenbart mange velgere som vippet mellom å sitte hjemme eller stemme. I sum ga ikke dette særlig høy lojalitet for noen, samtidig som det ei heller var noen av de etablerte partiene som falt helt igjennom lojalitetsmessig. Alle lyktes altså mer eller mindre sånn halvveis med å mobilisere egne velgere, ingen var i nærheten av fullklaff.

Hvis vi studerer forholdet mellom stemmegivning i 2017, og hvem som lot vær å stemme i 2021, så ser vi at Frp, Ap og V kom dårligst ut. Hele 15 prosent av Frps 2017-velgere lot være å stemme i 2021, mens tallet for Ap og V var 12. Alle tre må dermed kunne sies å ha hatt en viss demobilisering i deler av sin velgermasse. Sp, H og R hadde den laveste andelen som lot vær å stemme og lyktes altså slik sett best på dette punkt.


Sp appellerte til borgerlige velgere
Valgvinner Sp hadde positiv velgerutveskling mot de fleste partier. Men jeg merker meg to interessante unntak: SV og Rødt. Den mye omtalte velgerveksten på Aps bekostning fant sted, men endte mer begrenset enn det kunne se ut som i forkant av valget. Dette indikerer at Sps framgang i første rekke var tuftet på velgere som stemte borgerlig sist. Her ligger også en hovedforklaring på den store rødgrønne valgseieren; Sps var den desidert sterkeste bidragsyteren til å dra velgere over blokken.     

Rødts vekst var særlig drevet av pluss til SV og Ap. Også SV hadde pluss til Ap, men jeg merker meg at mange SV-velgere fra 2017 også gikk motsatt vei. Ap ser dermed ut til å ha lyktes med å demme brukbart opp for de verste netto lekkasjene både i forholdet til Sp og SV. For selv om partiet åpenbart mistet mange velgere til disse to, så klarte man parallelt å hente en del fra begge slik at den netto summen ikke ble så stygg.      

H tapte til KrF
Hva kunne reddet KrF og MDG over sperregrensen? Først og fremst økt lojalitet. MDG lyktes bra med å appellere inn i SVs rekker, men mistet også mange velgere til dem slik at det totalt sett omtrent gikk i null. Overgangsmatrisen indikerer også et klart og noe overraskende tap mot H. KrF fikk et pent netto pluss mot H, Bergh antydet at dette i noen grad kunne være taktiske velgere. Men partiet sliter tungt med appell til andre partiers velgere og gikk særlig på et stort netto tap mot Sp.    

Høyre og Frps tilbakegang skyldes som nevnt bl.a. tap til Sp. Men begge har også netto tap til Ap, særlig H gikk her på et smertelig velgertap til sin konkurrent.         

Kontinuitet og endring
Det hoppet mange velgere både mellom partiene, mellom blokkene og mellom sofaen og partiene ved høstens stortingsvalg. Men velgerne hopper ikke vilt rundt, det er noen gjenkjennelige mønstre i velgerovergangene, men også noen unike trekk. Ønsket om maktskifte og en endret saksagenda bidro til den klare rødgrønne valgseieren.

Om et drøyt år kommer det nye muligheter for alle, både partier og velgere.  

Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Generell skuffelse

Velgervandringen bort fra Ap og Sp skyldes ikke primært strøm og omikron.  

Ap+Sp-regjeringen har opinionsmessig fått en historisk dårlig start på sine første 100 dager. Ap noterer 22 blank, mens Sp ligger under 10 på snittet av de seks første januar-målingene. Valgresultatene var hhv. 26,3 og 13,5. Det innebærer at de i sum har mistet rundt en kvart million velgere. Kommentariatet har synset friskt om forklaringene på dette. Svak pandemi-håndtering og galopperende strømpriser er momentene som nevnes oftest. Men vi trenger ikke bare synse, vi kan faktisk spørre velgerne! Det har jeg bedt målebyrået Sentio gjøre.


Dette er en mitt analysebrev nr 3 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere


22 prosent med endret preferanse
I perioden 10.–15. januar har målerne innhentet velgerdata på spørsmålet «Hva er hovedårsaken til at du ikke vil stemme på samme parti som ved stortingsvalget?». Spørsmålet ble stilt til samtlige respondenter som oppga at de har skiftet partipreferanse i stortingsundersøkelsen i januar. Totalutvalget var på 982 respondenter. Av disse oppga 794 preferanse. 78 prosent av dem har fastholdt sitt 2021-valg, mens 22 prosent har enten hoppet opp på gjerdet eller ville ha stemt på et annet parti nå.    

For lite forandring
Ap sliter med tunge lekkasjer til SV for tiden. I følge denne målingen er Aps netto tap til SV på 36 000 velgere. Noen av respondentene som har gått den veien gir eksplisitt utrykk for skuffelse over at SV ikke ble med i regjering. De øvrige synes i hovedsak at forandringene i retning mer venstreorientert politikk ikke er store nok. Altså ikke helt ulikt hovedbegrunnelsen SV selv oppga for ikke å bli med i regjering.

Ap har også merkbare netto lekkasjer til Høyre. Januar-måletallene antyder om lag 10 000 i minus til H. Også her er skuffelse et hovedstikkord, med undertemaer som Korona-håndtering, ledernes væremåte og næringspolitikk.                  
 

Sp-skuffelse
Sp sliter i enda større grad enn Ap med direkte velgerlekkasjer til H. 34 000 velgere har netto gått fra Sp til Høyre hvis Sentios januar-undersøkelse treffer. Skuffelse over Sp i regjering oppgis som hovedårsak for de fleste av disse. En er konkret på at økte avgifter som strøm og drivstoff er begrunnelsen, men de øvrige virker å legge en mer generell misnøye til grunn.

Sp trøbler også med lekkasjer til Frp og Rødt. Løftebrudd er et stikkord for de nye Frp-velgerne, mens de som har gått til Rødt nevner bl.a. skuffelse over sosialpolitikken.     

Mange gjerdesittere
Det er en trøst for både Ap og Sp at mange av deres 2021-velgere har satt seg på gjerdet i stedet for å gå rett til et annet parti. For Aps del utgjør denne andelen 54 prosent av de frafalne velgerne, mens av de som har gått fra Sp har 48 prosent havnet på gjerdet. Gjerdesitterne kan være lettere å vinne tilbake enn de som har gått til andre partier.

Svarene som Aps gjerdesittere gir, er ikke helt overraskende mer preget av usikkerhet mht. årsak for preferanseendringen enn de som har gått til andre partier. Men også blant disse er skuffelse et hovedstikkord. Korona, oppvekst og barnehage blir mer konkret nevnt. 

Strøm viktigere for Sps gjerdesittere
Også Sps gjerdesittere er preget av mer usikkerhet i sine begrunnelser. Her er det imidlertid interessant å se at flere konkret nevner strømprisene. Strøm virker dermed å være noe viktigere for frafalne Sp-ere enn tidligere Ap-velgere.     

Lysere regjeringsvår?
Det finnes også noen lyspunkt, sett med Ap og Sp-øyne, i materialet. For selv om mange velgere har forsvunnet, så holder tross alt det store flertallet fast ved sitt partivalg. Aps lojalitetsandel ligger i overkant av 70, Sps i underkant av 70.

Klarer man å mobilisere en del av gjerdesitterne sine i månedene som kommer, så bør ikke 24-25 prosents oppslutning være umulig for Ap. Og 11-12 prosent bør være innenfor rekkevidde for Sp. Men det fordrer at en del av de som har satt seg opp på gjerdet i skuffelse over regjeringsstarten, begynner å se noen resultater. Samt at regjeringen evner å vise fram politikken sin på en bedre måte. Det vil kunne gi dem en brukbar vår.       

Generell skuffelse
Etter å ha lest alle svarene fra velgere som stemte på Ap eller Sp ved valget i fjor høst, men som nå har endret sin preferanse, sitter jeg igjen med et inntrykk av at mange generelt er skuffet over partiet man stemte på og det partiet (foreløpig) får til i regjering. Dette generelle aspektet synes å være en langt viktigere beveggrunn enn strøm og Korona-håndtering, selv om dette også i noen synes å henge sammen.

Så kan man stille seg spørsmål om disse velgerne hadde i overkant høy tro på hva som var mulig å få til av endring på kort tid. Alternativt om Ap og Sp gjennom lang tid i opposisjon har bygd opp for høye forventninger til hva de kan få til.    

Regjeringens første 100 dager har vist at mange velgere er utålmodige. «Fredningstiden» synes å bli kortere, det må leveres nærmest fra dag 1. Ap og Sp har fått en skjev start. Det må de først og fremst ta ansvar for selv.

Dagens undersøkelse viser at det ikke nytter å skylde på strøm eller omikron.


Dette er en mitt analysebrev nr 3 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Rødgrønt år

 Store deler av 2021 ble en rødgrønn parademarsj. Men avslutningen av året stod ikke i stil.     

Dette er mitt siste analysebrev i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Erna Solberg gikk inn i 2021 og sitt åttende regjeringsår, langt bak opposisjonen på målingene. Januar-tallene viste at de tre regjeringspartiene H, KrF og V lå an til kun 65 mandater. Mens den rødgrønne opposisjonen av Ap, Sp, SV, R og MDG hadde over 100 mandater inne. Sp var jevnstort med Ap på rundt 20 prosent.

I nyttårstalen holdt statsministeren optimistisk fram at «snart kommer vår dag». Et par dager senere oppfordret hun folk til ikke å ha noen besøk hjemme. H fikk et nytt «Korona-løft» i kjølvannet av økende smittetall, nye mutasjoner og innstramninger etter nyttår. Partiets  oppslutning toppet ut rundt 26 prosent i februar og skulle aldri komme tilbake dit i valgåret.

Ap i trøbbel
I en Sentio-undersøkelse medio januar, ble velgerne som hadde byttet parti siden 2017-valget bedt om å begrunne dette. Rundt halvparten hadde ingen klar formening om hvorfor de hadde endret oppfatning. Det gjenspeilet en generelt stor grad av usikkerhet i velgermassen. Jeg tok en ekstra titt på hva Aps tidligere velgere svarte. Her ble dårligere politikk, svakt lederskap og mer negativ oppfatning av partiet nevnt som hovedårsaker til hvorfor man hadde forlatt det. Det så stygt ut for Jonas Gahr Støre. 

      Tegninger: Egil Nyhus

Listhaug overtar Frp
18. februar annonserte Siv Jensen at hun ikke ville ta gjenvalg til Stortinget. Hun trakk seg også som partileder. Sylvi Listhaug pekte seg ut som en naturlig etterfølger, med Ketil Solvik-Olsen som en like naturlig nestleder. De ble formelt valgt på landsmøtet i mai. Jensen tok Frp inn i regjering i 2013 og ble der i over seks år. Hun var finansminister like lenge. Men hun tok også Frp ut av regjering og etterlot seg et parti som lå helt nede på 8-tallet da hun trakk seg. Partiet løftet seg til rundt 10 da Listhaug ble valgt. Lederskiftet kan ha virket litt inn selv om politikken er viktigere enn personen for velgere flest. 

Med Listhaug som ny partileder, så er det reist flere spørsmål om det borgerlige samarbeidet vil slå enda flere sprekker. Listhaugs Frp gjør trolig et samarbeid med KrF og V vanskeligere. Det var forventet at Frp i større grad vil blankpusse profilen sin med innvandring som en enda klarere hovedpilar og med en tøffere retorikk. Anti-elite og protestpartiet Frp kan komme tilbake med Listhaug. Frps nye partileder lå også an til å bli en mer takknemlig hovedmotstander for de fleste partier. Foreløpig har disse spådommene bare sånn halvveis slått til. Særlig sliter hun og partiet med å få løftet innvandringssaken.

  

  MDG møtte motgang

MDG leverte et glitrende lokalvalg i 2019 og fikk sju prosent av stemmene. Miljø og klima lå an til å bli den klart viktigste enkeltsaken i velgernes øyne ved årets valg. Mye så mao. lyst ut for partiet. Men stortingsmålingene stoppet opp midt på 5-tallet sommeren 2020. Ifm. MDGs landsmøte i mars pekte jeg på at partiets sterke ensakspreg og stortingsvalgenes mer fokus på helhet og regjeringsalternativer, kunne skape utfordringer for partiet. Det store, nasjonale gjennombruddet forbi sperregrensen var ikke lenger så opplagt som det så ut til for bare noen måneder siden.
     

  

Lysning for Ap
16. april ble trinn 1 i gjenåpningen av landet iverksatt. Parallelt kom Korona-kommisjonens rapport som ga regjering og myndigheter gode skussmål for håndtering og handlekraft, men som var kritisk til forberedelser, importsmitte og uklar rollefordeling mellom Helsedirektorat og Folkehelseinstitutt. H sank litt og begge regjeringskameratene KrF og V slet med tall godt under sperregrensen, V var sågar nede på 2-tallet.

Parallelt var det begynt å lysne for Ap. Aps lojalitetstall vokste noe, det var tegn til plussforhold mot H og tendenser til bedre oppdemming av lekkasjer til Sp. I sum medførte dette at statsminister Støre ble stadig mer realistisk. Blokkflertallet var stabilt og stort i rødgrønn favør.   

 

 

  Miljø, utjevning, skole og distrikt

I april presenterte jeg en undersøkelse som viste at miljø holdt stand på topp av saker som velgerne mente var viktigst for sitt partivalg. Men utjevning seilte opp som nummer to, etterfulgt av skole og distrikt. Mai-undersøkelsen dokumenterte at MDG og Sp var stabile sakseiere på hhv. miljø og distrikt, mens Ap og H delte eierskapet til skole.

Venstreside-partiene Ap, SV og R hadde et bra grep om utjevning. Sakens økende viktighet var derfor en fordel for disse partiene og en ulempe for regjeringspartiene. Frp og KrF gjorde det svakt på alle disse fire toppsakene. I sum ga undersøkelsen et bilde at et relativt stabilt sakseirskapsmønster. Det forklarte også hvorfor det rødgrønne forspranget var solid.   

I bakgrunnsmaterialet merket jeg meg at Aps utjevningspolitikk syntes å appellere sterkt til Høyres velgere. Mange H-velgere svarte Ap hadde best politikk på feltet.  

 

Butter for Sp
Sp avrundet landsmøtesesongen i juni. Målingene viste i snitt rundt 17. Fortsatt et meget sterkt nivå, men likevel var det tegn som nå pekte i retning av avmatting. Intensiteten i strukturdebatten dabbet av, Ap var i ferd med å finne sin «vanlige folk»-løsning på de verste Sp-lekkasjene i distriktene og også H og Frp syntes å demme opp noe bedre opp nå. Parret med litt lavere velgerlojalitet ga dette et høytflyvende Sp en smule motgang inn mot sommerferien.

Likevel tydet alle indikatorer på et historisk sterkt valg for parti, kanskje på linje med det historiske «EU-valget» i 1993. 

 

Økt politisering av 22. juli
22. juli 2021 var det gått 10 år siden bomben i regjeringskvartalet gikk av og massedrapene på Utøya fant sted. Det var et angrep på AUF, på Arbeiderpartiet og på demokratiet vårt. Det tok livet av 77 mennesker. Mange unge mennesker som hadde det til felles at de ble drept fordi de engasjerte seg i å skape et samfunn de ville gjøre bedre. Angrepet utløste sterke følelser i hele landet, rosetog og sympati med alle berørte. Og gjør det fortsatt, ti år etter.

Den politiske betoningen av dagen var mer markant i år. Flere av de som opplevde terroren på nært hold, evnet å sette ord på de politiske sidene av sin historie via bøker, kronikker, innlegg og beskrivelser. Tonje Brennas bok i sommer er kanskje det fremst beviset på det. Sterkere politisk betoning åpnet også et rom for mer meningsbryting om temaet som setter større krav til balansekunst og respekt for hverandres synspunkt. Det setter samholdet på prøve.

Den sterke oppmerksomheten rundt dette ga ikke konkrete utslag på opinionsmålingene. Ap lå ganske stabilt på rundt 24 prosent.

   

Klima-rapporten dominerte i august
Rapporten fra FNs klimapanel ble lagt fram 9. august. Den dokumenterte på nytt økende temperatur, høy forekomst av CO2 i atmosfæren og menneskeskapt påvirkning. Det satte fyr på miljø-debatten i valgkampen og ga MDG ny vind i seilene. Partiet så igjen 5-tallet og enkeltmålinger viste over 6. Også SV og V steg. V hadde for øvrig en fin utvikling gjennom hele sommeren, bikket 4-tallet i august og så seg ikke tilbake inn mot valget.

Miljø-dominansen avtok imidlertid noe etter et par uker og mot slutten av måneden lignet valgkampen en god del på de foregående med debatter også om andre temaer som skole, distrikt, utjevning, helse og skatt. Men innvandring var fortsatt så godt som borte vekk fra agendaen. Den digitale valgkampen økte sin betydning, selv om smittesituasjonen var ganske god i de siste ukene før valget.     tortingsvalget 13. september. Rekordmange stemte på forhånd. Velgerne valgte denne gang å fordele sine stemmer slik:

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Valg 2021	4,7	7,6	26,3	13,5	3,9	3,8	4,6	20,4	11,6	3,6
Valg 2017	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2	1,8
Differanse	+2,3	+1,6	-1,1	+3,2	+0,7	-0,4	+0,2	-4,6	-3,6	+1,8

SV, MDG, V, Sp og R ble valgvinnerne i betydningen gikk fram fra 2017. Rødt fikk den sterkeste framgangen i prosent, doblet sin oppslutning og leverte sitt klart beste valg noensinne. Sp gikk mest fram i prosentpoeng, men brakvalget uteble. H, Ap, Frp og KrF ble valgets tapere i den forstand at alle gikk tilbake målt mot 2017. Demokratene ble klart størst av «Andre».
 
Den borgerlige regjeringsblokken H, Frp, KrF og V fikk samlet 40,5 prosent. De oppnådde 48,8 prosent i 2017. Altså en tilbakegang på 8,3 prosentpoeng. Mens de rødgrønne opposisjonspartiene Ap, Sp, SV, MDG og R samlet 56 prosent mot 49,3 i 2017. En framgang på 6,7 prosentpoeng. Det var altså en stor velgerbevegelse i rødgrønn retning. Min ettervalganalyse viste at ønsket om noe annet enn det bestående var drivkraft for en god del av velgerne som skiftet side, men først og fremst gjaldt dette borgerlige velgere som gikk til Ap. For øvrig oppga velgerne for de ulike partiene relativt forutsigbare hovedgrunner for sitt valg.  

Mandatfordelingen 2021-25 ble slik: 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	PF
Valg 2021	8	13	48	28	3	3	8	36	21	1
Valg 2017	1	11	49	19	1	8	8	45	27
Differanse	+7	+2	-1	+9	+2	-5		-9	-6	+1

Den borgerlige blokken av H, Frp, KrF og V fikk 68 mandater og manglet dermed 17 mandater på å holde sitt flertall. Den rødgrønne blokken av Ap, Sp, SV, MDG og R fikk 100 mandater og dermed massivt flertall.

Ti partier ble representert på Stortinget 2021-25. Det er ny rekord og et tegn på fragmentering i velgermassen. Pasientfokus klarte å komme inn fra Finnmark på sin kampsak om sykehus i Alta. MDG satte rekord i komme nærmest sperregrensen uten å klare det. KrF falt under for første gang siden partiet ble landsomfattende.  

 

Yngste og mest kvinnerike Tinget noensinne
Våre 169 nye folkevalgte består av 91 menn og 78 kvinner. Det er klar, ny kvinnerekord. Vi fikk også det yngste Stortinget noensinne med en snittalder på under 46 år. 71 er nyvalgte. De rødgrønne vant terreng overalt og fikk uttelling i form av mandatgevinst i så godt som alle valgkretser. Kun i Vest-Agder ble det borgerlig mandatflertall. Rødts framgang kom på bred front i hele landet. Mens Sp gikk relativt mest fram i halvurbane strøk.

 

Maktskiftet
23. september innledet Ap, Sp og SV regjeringssonderinger i Hurdal. En uke etterpå trakk SV seg ut fordi de mente avstanden på miljø og fordeling ble for stor. Ap og Sp fortsatte med forhandlinger som munnet ut i en regjeringsplattform som var forholdsvis rund i formen, men med signaler om en ny retning både på skatt, fordeling og struktur. Ap fikk 11 statsråder og Sp åtte. Statsrådene bar preg av å være trygge valg, men med næringsminister Jan Vestre (Ap) som ett av få nye og spennende unntak.   

14. oktober fant regjeringsskiftet sted. Åtte år med Solberg-regjering var over. Aldri har en statsminister fra H sittet lenger. Tre elementer blir trolig stående etter henne:
- Skattelettelser
- Strukturreformer
- Krisehåndtering
Det var en bragd å holde det borgerlige samarbeidet noenlunde sammen i alle disse årene, og det var sterkt å gjenvinne flertallet i 2017. Men i 2021 var tiden ute. Hs prosjekt manglet.  

Maktskiftet foregikk i gode rammer. Gamle statsråder takket av og ønsket de nye velkommen. I Norge har vi lenge tatt dette som en selvfølge, men presidentskiftet i USA tidligere i 2021 viste at dette slett ikke er noen selvfølge. Det er derfor en verdi ved vårt politiske system som vi bør verdsette høyere. 

Avventende velgere
I de første ukene etter at den nye regjeringen tiltrådte, hersket det en avventende stemning blant velgerne. De fleste holdt fast ved sitt partivalg, og Ap og Sp holdt nivået fra valget. En Sentio-undersøkelse viste at få hadde et negativt inntrykk av regjeringen. Men det var heller ikke noen stor entusiasme å spore.


Den nye regjeringen la fram sine budsjettendringer, og budsjettforhandlingene med SV skred deretter fram med partimarkeringer som nok tydeliggjorde den rødgrønne uenigheten for en del velgere. Samtidig som det ble klarere hvorfor SV takket nei til å delta i regjeringen. Men man kom, som ventet, fram til en budsjettavtale som alle tre partier kunne stille seg bak.



I skyggen av dette valgte KrF ny leder. Kjell Ingolf Ropstad trakk seg etter pendlerbolig-saken og et svakt valg og Olaug Bollestad tok over. Det så en stund ut til at det kunne bli Dag Inge Ulstein, men han ønsket ikke stille som lederkandidat.

Historisk svak start
I desember begynte pilene å peke markert nedover for regjeringspartiene. Ap falt til 23 prosent og Sp ramlet til 11 på snittet av målingene. Totalt en nedgang på over fem prosentpoeng siden valget. Det utgjør 150 000 velgere i minus. Dette er den svakeste regjeringsstarten i dette årtusenet.  Lojaliteten viste klart synkende tegn for både Ap og Sp. Begge mister velgere til særlig H, SV og R. Og H var tilbake som landets største parti. 

Negativ oppmerksomhet rundt valget av stortingspresident Eva Kristin Hansen og pendlerbolig-runder, mer støy rundt valget av Masud Gharahkhani, samt budsjettuenigheten, kan forklare noe. De galopperende strømprisene bidrar nok også til å kaste et bedre lys over den negative opinionsutviklingen for regjeringen. En utvikling som til slutt medførte at regjeringen 17. desember måtte på banen med en støttepakke til husholdningene. Nye og inngripende restriksjoner før jul, og økende alvor rundt omikron, ga intet kriseløft.

    

Støre-regjeringen - styrke eller problem for Ap og Sp lokalt?
Med dette som bakteppe, holder Jonas Gahr Støre sin aller første nyttårstale i morgen. Statsministerrollen burde passe ham. Han har egenskaper som kan gjøre at han vokser inn i den på en fin måte. Men veien fram var lang. Hvetebrødsdagene ble usedvanlig korte. Utfordringene står i kø i 2022. Vi får nå se hva han og regjeringen er laget av. Året etter der kommer det også et lokalvalg. En rekke Ap og Sp-politikere lokalt er avhengig av en viss drahjelp sentralt for å forsvare viktige maktposisjoner. Får de den av Støre og co?

I øyeblikket ser det ikke så lyst ut, men 2022 vil gi oss en bedre pekepinn.  



Dette var mitt siste analysebrev i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.