Puslete valgreform

Den norske valgordningen hviler på tre hovedprinsipper:
1. Samsvar mellom stemmer og mandater.
2. Styringsdyktighet.
3. Tilgodese utkantstrøk.

Samsvaret mellom stemmer og mandater blir forsøkt sikret gjennom forholdstallsvalg. Dvs. at det velges inn representanter fra ulike partier i valgdistriktene ut i fra deres respektive stemmeandeler, ikke bare fra det partiet som får flest stemmer (flertallsvalg) slik man for eksempel praktiserer i USA og Storbritannia. I tillegg har vi en ordning med utjevningsmandater med sperregrense på fire prosent som sikrer at alle partier som kommer over dette nivået, får en noenlunde lik representasjon.

Sperredivisor
Styringsdyktighet søkes ivaretatt ved en høy terskel for å komme inn på Stortinget. Særlig i folkefattige valgdistrikt som Aust-Agder og Sogn og Fjordane må et parti ha høy oppslutning (minimum 14-15 prosent) for å vinne distriktsmandat. Men også i folkerike Oslo og Akershus nytter det ikke med et par prosent, partiene må godt over tre og kanskje endog helt opp i mot fire prosent. Dessuten er beregningsmetoden for mandater (St. Lagüe) laget slik at den favoriserer store partier, på bekostning av små, ved at første delingstall er 1,4 og ikke 1 («sperredivisor»).

Utkantstrøk tilgodeses via en arealfaktor der hver kvadratkilometer i våre 19 valgdistrikt teller 1,8 poeng. Dette favoriserer velgere i store og folkefattige distrikt som Finnmark og Nord-Trøndelag, mens velgere i små og folkerike distrikt som Vestfold, Oslo og Akershus taper på ordningen.

En velger, en stemme, en verdi
Disse tre hovedprinsippene står i strid med hverandre. Valgordningen er derfor et kompromiss mellom ulike hensyn. Slik de fleste politiske vedtak er. En reform må søke å prioritere opp det viktigste og prioritere ned det andre. Det viktigste, etter mitt syn, er å sikre et bedre samsvar mellom stemmegivning og representasjon.

«En velger, en stemme, en verdi» er hovedprinsippet som valgordningen vår bør tuftes på. Det betyr at vi bør skrote arealfaktoren. Vi bør ha færre valgdistrikt. Og vi bør endre mandatberegningsmetoden som tar fra de små og gir til de store. Vi har hatt altfor mange uheldige valgutfall til å la være og gjøre noe. Det stod 95 000 velgere bak ett mandat for MDG i 2017 og kun 15 000 velgere bak ett mandat for KrF. Det stod 36 000 innbyggere bak ett mandat i Akershus. Og kun 15 000 i Finnmark. De partimessige og geografiske skjevhetene er altfor store.

I 2017 var det flere velgere som stemte på de rødgrønne partiene enn de borgerlige. Likevel ble det borgerlig stortingsflertall og borgerlig regjering. I 2005 og 2009 var det stikk motsatt, da stemte flere velgere borgerlig enn rødgrønt. Likevel ble det rødgrønt flertall på Stortinget og rødgrønn regjering.

I dag la Valglovutvalget fram sine forslag til nytt valgsystem. Hovedinntrykket er at utvalget i overveiende grad dessverre er godt fornøyd med den valgordningen vi har. Ingen sterke grep foreslås foretatt. Flertallet ønsker å beholde:

- 19 valgkretser
Dermed vil man bryte tradisjonen fra 1953 om at valgkretsene våre følger fylkesgrensene, og skape et slags fjerde forvaltningsnivå. Dette er uheldig. Velgerne som stemte etter de nye fylkesgrensene ved fylkestingsvalget i fjor skal altså tilbake til de gamle kretsene igjen i neste år. Og deretter til tilbake til de nye i 2023 og så til de gamle i 2025. Osv. De sammenslåtte fylkespartiene må dermed operere med noen slags underavdelinger i sine fylkeslag som følger de gamle mønstrene, med de potensielle interne maktkamper som der kan ligge innbakt.
Jeg merker meg imidlertid at utvalgets flertall var knapt; 10 av 18. De øvrige 8 medlemmene ønsker seg 11, 12 eller 13 valgkrets, litt avhengig av om de vil dele opp Viken og Troms og Finnmark eller ikke.

- 169 representanter
Antallet stortingsrepresentanter har stort sett steget gjennom vår historie, tiden er etter mitt syn moden for å tenke reduksjon. Backbenchere på Tinget har vi mer enn nok av.

- Første delingstall 1,4
«Sperredivisoren» 1,4 ønskes beholdt med stort flertall. Kun 4 av 18 utvalgsmedlemmer kan tenke seg å senke den til 1,2. Ingen tar dessverre til orde for nøytrale 1,0.

- Papirvalg
Fortsatt skal velgerne flokke seg sammen i store ansamlinger, stå i kø og putte papirsedlene i urnen på valgdagen. Det er forstemmende at vi har et så gammeldags valgsystem og at vi endog skal holde oss med dette i årene som kommer også. Dagens Korona-situasjon bør ha demonstrert for all verden at dette bør tilhøre fortiden. Mobiltelefonen er for lengst oppfunnet, og det bør snart valgordningen vår også ta inn over seg. E-valg er åpenbart framtiden.     

Valglovutvalget ønsker også noen justeringer:

- Senke sperregrensen for tildeling av utjevningsmandater fra fire til tre prosent.
Det øker proporsjonaliteten for partier som havner mellom tre og fire prosent, men gjør ingen ting med skjevfordelingen av partier som havner fra 2,9 og nedover.

- Fjerne arealfaktoren
At det snodige poengsystemet med 1,8 poeng pr kvadratkilometer i valgkretsen foreslås tatt bort, er gledelig. Men man ønsker å erstatte dette med en ordning der først alle 19 valgkretser skal få ett mandat hver. Og deretter skal de resterende 150 mandatene fordeles ut i fra innbyggertall, men med den begrensning at ingen kretser skal ha under fire mandater totalt.

I sum gir dette en viss reduksjon i den geografiske skjevfordelingen av mandater, men fortsatt vil det være overrepresentasjon av velgerne i Finnmark, Nord-Trøndelag, Sogn og Fj, Hedmark og Troms og underrepresentasjon av velgerne i Oslo, Akershus, Rogaland, Hordaland og Sør-Trøndelag.


I tillegg ønsker man å innføre stemmerett for 16-åringer (men kun ved lokalvalg) og øke innslaget av personvalg til Stortinget ved at velgerne gis større mulighet for å påvirke kandidatrekkefølgen og dermed hvem som kommer inn på Tinget.

For svake forslag
Endringsforslagene går i sum i riktig og mer proporsjonal retning, men de er for svake. Endringene vil nok bli ytterligere vannet ut gjennom en stortingsbehandling som må søke et bredt kompromiss der hvert parti erfaringsmessig i praksis argumenterer for syn som tjener dem selv.

Dermed ender vi da opp med en valgreform som blir for puslete og som ikke evner å prioritere det viktigste. Da nytter det ikke å slå oss på brystet og si at den norske ordningen er god.

Valgordningen er på langt nær god nok.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 9/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder dypere vurderinger av hovedmomentene i Valglovutvalgets forslag, samt ser litt på mulige effekter av forslagene.