Vårt eldste parti avholder landsmøte til helgen. «Kom til oss, så skal vi gi deg oppskriften på hvordan et stort parti blir lite», sa humoristen og Venstre-mannen Per Inge Torkelsen i et foredrag jeg overvar for noen år siden. En artighet med substans. For lille Venstre var store en gang i tiden. Ved stortingsvalget i 1885 fikk partiet hele 63 prosent. En rekord som nok blir stående til evig tid i norsk politisk historie. Riktignok var det bare to partier den gang, så konkurransen var liten. Men Venstre har en stolt historie som stort folkeparti og pådriver for parlamentarisme og allmenn stemmerett.
I 1912 samlet partiet fortsatt over 40 prosent av stemmene. Deretter bar det utforbakke fordi Venstre var en for løs koalisjon av bønder, bygdefolk, kristne og byradikale som ble umulig å holde sammen. Bøndene dannet Bondepartiet (senere Senterpartiet). De kristne laget Kristelig Folkeparti. Arbeiderpartiet tok over Venstres rolle som Høyres hovedkonkurrent og ble det nye, brede folkepartiet, med utspring i en framvoksende arbeiderklasse.
«Kona mi er med i Venstre. Det er je, og. Så politisk sett står vi langt fra hverandre», sa Halfdan Hegtuns alter ego, Even Brattbakken. Under EF-striden ble indre Venstre-uenighet til dypt alvor og kulminerte med at EF-tilhengere marsjerte ut av landsmøtet på Røros i 1972 og dannet Det Liberale Folkepartiet. Et ganske lite parti ble dermed redusert til to knøttepartier og man falt helt ut av Stortinget.
De to minipartiene samlet seg i 1988 og fikk til en viss gjenreisning som førte Lars Sponheim over fjellet og inn på Stortinget i 1993 og etter hvert også inn i den overraskende Bondevik-regjeringen i 1997. Senere har Venstre slåss med sperregrensen på fire prosent, noen ganger litt over, andre ganger litt under. Ved 2017-valget klarte partiet karre seg over for andre gang på rad.
Det er lett å raljere over Venstre. Mange har spådd partiet nedenom og hjem de siste 40 årene. Men partiet er i dag like fullt en maktfaktor både nasjonalt, regionalt og lokalt. Venstre er lite, men partiets gunstige plassering på høyre-venstre-aksen medfører at deres mandater ofte er nødvendige for å danne flertall. Uten Venstre er grunnlaget for dagens Solberg-regjering borte.
Venstre er en del av den borgerlige posisjonen i Akershus, Vestfold og Vest-Agder, og samarbeider i posisjon med venstresiden i Troms, Møre og Romsdal, Rogaland, Buskerud fylke. Venstre sitter med byrådsmakt i Bergen og spiller en avgjørende rolle for styringen i storkommuner som Stavanger, Kristiansand, Drammen, Skien og Arendal. På Romerike spiller Venstre en sentral rolle i Hurdal, Skedsmo, Nittedal og Nannestad. Også i Enebakk og Lørenskog er Venstres mandater avgjørende for styringen.
En måling ga i forrige uke Venstre stusselige 1,8 prosent. Så ille står det nok ikke til, men et halvt år før høstens lokalvalg peker målepilene i snitt i retning tre prosent (i figuren over viser blå graf snittet av stortingsmålingene, mens rød graf illusterer nasjonale kommunemålinger). I så fall det svakeste lokalvalget for Venstre noensinne (valgresultatet i 2015 var 5,5 prosent, markert med grønn graf).
Velgerlojaliteten er elendig, og Venstre lekker både til høyre- og venstresiden. Det ser altså stygt ut. Igjen. Det ligger imidlertid et brukbart moibliseringspotensial i gjerdesitterne. Skal Venstre reise seg, så blir det viktigste på landsmøtet å definere hvilken politikk som kan legitimere partiets plass i det politiske landskapet. Venstre mangler eierskap til saker. Rendyrking av den urbane, liberale og grønne profilen er en mulig vei å gå.
Mer urban vektlegging kan bety ytterligere nedtur i distriktene for det gamle bygdepartiet, men partiets livsforsikring ligger i Oslo og Akershus, samt til deler av Sør-Vestlandet.
Mislykkes Venstre med mobiliseringen de neste seks månedene, så vil valgresultatet bli en rett Venstre.
Dette er en bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 4. mars 2019
Bruk Vipps 92237487 for å støtte mitt analysearbeid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar