Vil årets valgkamp markere det definitive gjennombruddet for politikeres og partiers bruk og kommunikasjon via internett?
Det er et spørsmål som jeg ønsker å ta opp i min neste kronikk. Foreløpig er mitt svar ja. Relansering av partienes nettsider, støttegrupper på Facebook, blogger og twitter vil være flittig i bruk. Dette åpner imidlertid også opp for viktige demokratiske spørsmål. For når politiske partier og politikere nå overtar noe av medias rolle, så er det grunn til å spørre om de vil være sitt redaktøransvar bevisst. Og er leserne/velgerne helt bevisst på at det "kritiske filteret" mangler i slik type direkte kommunikasjon?
Samtidig tror jeg det er grunn til å dempe den troen de største internetteuforistene har i.f.t. hvor viktig nettdeltakelse er for velgernes valg. For fortsatt kommer nok opptreden i tradisjonelle medier, og da TV spesielt, til å være mye mer avgjørende for valgutfallet.
Jeg trenger dog litt mer input her.
Hva tenker du rundt dette?
tirsdag 31. mars 2009
mandag 30. mars 2009
Marsprognose Østfold
Jeg har akkurat levert fra meg den siste prognosen for Østfold som Indre Østfold-avisen Smaalenene nok snart publiserer. Kommer tilbake til tallene og vurderingene når den er trykket, men jeg røper vel ingen stor hemmelighet når jeg sier at Frp fosser fram også i dette fylket.
Da er det bare å gå i gang med månedsanalysen for mars for Minerva . Det blir vanskelig å komme utenom Høyres problemer denne gang..
Da er det bare å gå i gang med månedsanalysen for mars for Minerva . Det blir vanskelig å komme utenom Høyres problemer denne gang..
søndag 29. mars 2009
En velger, en stemme, en verdi
Alle velgere bør ha en stemme som er like mye verdt. Dette flotte demokratiske prinsippet praktiserer vi ikke her i landet. I stedet er det slik at stemmene våre er avhengig av hvor stort fylke vi bor i og hva slags parti vi stemmer på. Velgere som bor i store fylker teller mer enn velgere som bor i små fylker. Velgere som stemmer på et stort parti, teller mer enn velgere som stemmer på et lite parti.
Alle har vi våre kjepphester her i livet. Og dette er en av mine. Derfor har jeg skrevet om dette ved en rekke anledninger. Se for eksempel her eller her.
Dette "arealdemokratiet" spiller inn inn også i.f.tpraktisk politikk. Forkerne Leif Helland og Rune Sørensen har dokumentert at man bygger veier der det gir mest politisk gevinst.
Hva synes du - er det OK at en stemme i Finnmark eller Sogn og Fjordane teller vesentlig mer enn en stemme i Vestfold eller Oslo? Er det OK at en stemme på Ap eller Frp teller vesentlig mer enn en stemme på KrF eller Rødt?
Alle har vi våre kjepphester her i livet. Og dette er en av mine. Derfor har jeg skrevet om dette ved en rekke anledninger. Se for eksempel her eller her.
Dette "arealdemokratiet" spiller inn inn også i.f.tpraktisk politikk. Forkerne Leif Helland og Rune Sørensen har dokumentert at man bygger veier der det gir mest politisk gevinst.
Hva synes du - er det OK at en stemme i Finnmark eller Sogn og Fjordane teller vesentlig mer enn en stemme i Vestfold eller Oslo? Er det OK at en stemme på Ap eller Frp teller vesentlig mer enn en stemme på KrF eller Rødt?
lørdag 28. mars 2009
Motstrømspartiet
Sentpartiet avholder landsmøte denne helgen. Foreløpig er det Ola Borten Moes kraftige oppgjør med SV i en kronikk i VG fredag som har skapt de største medieoverskriftene.
5,5 prosent er Senterpartiets gjennomsnitt av de ti uførte partimålingene i mars. Det er ett prosentpoeng lavere enn valgresultatet i 2005. Skulle det tallet bli partiets resultat ved høstens valg, så vil partiets stortingsgruppe skrumpe inn fra dagens 11 til 9. I så fall mister partiet sine utjevningmandater i Akershus (det overtas av KrF) og i Buskerud (SV tar dette). I Buskerud er det profilerte Per Olaf Lundteigen som står i fare for å ryke ut.
Partiet har dog hatt noe hyggeligere tall i siste halvdel av mars, muligens som et resultat av en del positiv medieoppmerksomhet rundt framleggelsen av Nasjonal Transportplan. Senterparti-folk trøster seg ofte også med at "vi gjør det alltid bedre i valg enn på målinger".
Jeg har gått igjennom de siste fire stortingsvalgkampene for å se om den påstanden er holdbar. Jeg fant ut at den kan ha noe for seg. For både i 1993, 2001 og 2005 kom partiet ut med et bedre resultat enn det så ut til å kunne bli i forkant av valgkampene. Unntaket er 1997 hvor Sp lå på hele 10,5 prosent i juni, men måtte nøye seg med 7,9 ved valget i september.
Likevel er det neppe noen grunn til å bruke det som en sovepute for partiet. Det må jobbes knallhardt inn mot valget hvis de skal greie å karre seg opp på seks-tallet igjen. Partiet slåss motstrøms. Og velgerstrukturene, med kraftig urbanisering, jobber i mot partiet.
Jeg foretok et historisk Sp-sveip i Adresseavisen i fjor. For de spesielt interesserte av dere, så legger jeg like godt den historiske analysen ut under her.
Motstrømspartiet
Senterpartiet. Det er noe fascinerende med et parti som har påtatt seg oppgaven med å slåss mot alle samfunnets strømninger. Hvor lenge holder det ut?
Senterpartiets historie strekker seg over 88 år. Partiet ble stiftet i juni 1920 under navnet Bondepartiet. Dannelsen kom til ved et landsmøtevedtak i Norsk landsmandsforbund (senere Norges Bondelag) om å delta ved stortingsvalget i 1921. Partiet sprang ut i fra Venstre, og fødselen bunnet i misnøye med Venstres landbrukspolitikk. Helt siden starten har partiets hjertesak vært landbrukspolitikken. En politikk som i stor grad har handlet om subsidier og beskyttelse. I 1950 var det over 200 000 bønder her i landet. I dag er det under 50 000. Kjernevelgerne blir altså færre. Navnebyttet til Senterpartiet i 1959 symboliserte ønsket om å favne bredere.
I litt videre forstand har partiets hovedsak vært å skape en distriktspolitikk som skal opprettholde bosettingen i grisgrendte strøk. Dette har ikke lyktes. Flyttestrømmen er i stedet sterk og aller sterkest fra kommunene der Sp selv styrer. Folk flytter fra bygdene og inn til byene p.g.a. bedre jobbmuligheter, bedre utdanningstilbud, bedre kulturtilbud osv. Det kommer folk til å fortsette med uansett om Sp liker det eller ei. Urbaniseringen av Norge tiltar i styrke og det blir færre bønder. Samfunnsutviklingen jobber i mot Sp.
Er tiden i ferd med å renne ut for partiet? Mange velgere i Sp-bastionen Nord-Trøndelag vil svare nei. Men nordtrøndere er ikke særlig representative. For langt flere velgere håper på ja - Sp virker som en rød klut for mange. Partiet er imidlertid seiglivet. Bl.a. fordi Sp har en særegen evne til hestehandling og pragmatisme. Å stemme på Sp gir politisk uttelling. Noe som gjenspeiles på lokalplanet. I perioden 2003-07 hadde partiet hele 113 ordførere rundt omkring i landet. Etter valget i 2007 ble andelen redusert til 87. Partiet har ordføreren i mange folkefattige kommuner. Men likevel. Det lille partiet har imponerende evner hva maktinnflytelse angår.
Disse evnene har opp igjennom historien kommet sterkt til uttrykk også på riksplan. Partiet flørtet med Ap på 1930-tallet, og i fellesskap felte de Venstre-regjeringen i 1935. Gjennom kriseforliket samme år, som bl.a. inneholdt tilleggsbevilgninger til primærnæringene, etablerte Bondepartiet en parlamentarisk basis som Ap kunne regjere på fram til krigen. Da Ap vant rent flertall ved valget i 1945, og beholdt det fram til 1961, ble forholdet preget av mer avstand.
I 1963 bidro Sp til å felle Gerhardsen-regjeringen noe som beredte grunnen for at partiet fikk en nøkkelposisjon i den borgerlige regjeringen i 1965, i kraft av statsminister Per Borten, og helt fram til regjeringsoppløsningen på EF-spørsmålet i 1971. Året etter feiret Sp en av sine største politiske seirer ved Nei-utfallet av EF-avstemningen. Stortingsvedtaket i 1975 om at bøndenes inntekt skulle jamstilles med industriarbeidernes, var også en betydelig seier for partiet.
Den borgerlige blokken vant på nytt flertallet i 1981. Abortsaken satte bom for en sentrum-Høyre-regjering det året, men i 1983 ble Sp og KrF innlemmet i Willoch-regjeringen. Regjeringen gikk av i 1986 grunnet nederlag på kabinettspørsmål om økt bensinavgift. Avgangen kan også ses i lys av økte indre spenninger i regjeringen, særlig mellom Høyre og Sp. Spliden ble forsterket i 1987 da Sp torpederte muligheten for en ny borgerlig regjering ved ikke å støtte det generelle mistillitsforslaget mot Brundtland-regjeringen. På tross av den økende avstanden til Høyre, gikk Sp inn i den borgerlige Syse-regjeringen i 1989. Først og fremst for å ha en hånd på rattet i Europapolitikken. Da partiet gikk ut av regjeringen året etter p.g.a. uenighet om EØS, valgte Sp å støtte en Ap-regjering framfor en H-regjering. Dette linjeskiftet preger norsk politikk den dag i dag. Skiftet falt sammen med Lahnstein-epoken i partiet. Det er ikke tilfeldig. Under Anne Enger Lahnsteins ledelse ble det utviklet nye og venstreorienterte løsninger. Det er løsninger som partiet fortsatt tror på og som videreutvikles.
Jubelvalget kom i 1993 med 16,7 prosent og hele 32 stortingsrepresentanter. Valget var et EU-valg, og året etter feiret partiet nok en EU-seier. Mange av Sps Nei-velgere var kun til låns. Blendet av framgangen innså man ikke dette. I stedet ble det blåst i basuner om selvstendighetslinje og annerledesland. I takt med fallende galluper ble vyene avløst av sentrumslinjen. Partiet skjønte omsider at veksten på begynnelsen av 90-tallet ikke var tilslutning til partiets helhetlige politikk. Selv om både KrF og Venstre egentlig foretrakk en sentrum-Høyre-regjering, valgte begge å gå for en ren sentrumsregjering grunnet isfronten mellom Sp og Høyre.
Regjeringsmakten ble servert av Thorbjørn Jagland i 1997, og sentrumsregjeringen fikk sine drøye to år. KrF høstet hele gevinsten av regjeringssamarbeidet, noe som var meget bittert for Sp. Sentrumsalternativet var jo Sps baby. Ved 2001-valget nådde Sp et lavmål med fattige 5,6 prosent. KrF overtok vippeposisjonen, og sentrumsalternativet ble lagt i grus ”for mange tiår framover”, slik Sp-veteranene Marit Arnstad og Steinar Ness valgte å formulere det i en Dagsavisen-kronikk i sommer. For første gang siden krigen ble en sentrum-Høyre-regjering dannet uten Sp. Sperregrensen truet rundt hjørnet - var Sp ute for godt?
Nei. Partiet brukte opposisjonstiden bra, reiste seg og fant i stedet sammen med SV og Ap i et historisk regjeringssamarbeid fire år senere. Lahnsteins våte venstredrøm ble realisert – som et produkt av KrF og Venstres høyrevalg og Aps erkjennelse av at de har blitt for små til å regjere alene. Sp har nå i tre år avfunnet seg med å være en minipartner i en rødgrønn regjering. Der velger man, i motsetning til SV, å feire sine små politiske seire stort.
Sp baserer sin politikk på pragmatisme og parrer det med realistiske forventninger. Det er en sterk formel. Derfor kan Sp holde ut motstrøms en god stund ennå. Til glede og forargelse.
Kanskje mest det siste.
5,5 prosent er Senterpartiets gjennomsnitt av de ti uførte partimålingene i mars. Det er ett prosentpoeng lavere enn valgresultatet i 2005. Skulle det tallet bli partiets resultat ved høstens valg, så vil partiets stortingsgruppe skrumpe inn fra dagens 11 til 9. I så fall mister partiet sine utjevningmandater i Akershus (det overtas av KrF) og i Buskerud (SV tar dette). I Buskerud er det profilerte Per Olaf Lundteigen som står i fare for å ryke ut.
Partiet har dog hatt noe hyggeligere tall i siste halvdel av mars, muligens som et resultat av en del positiv medieoppmerksomhet rundt framleggelsen av Nasjonal Transportplan. Senterparti-folk trøster seg ofte også med at "vi gjør det alltid bedre i valg enn på målinger".
Jeg har gått igjennom de siste fire stortingsvalgkampene for å se om den påstanden er holdbar. Jeg fant ut at den kan ha noe for seg. For både i 1993, 2001 og 2005 kom partiet ut med et bedre resultat enn det så ut til å kunne bli i forkant av valgkampene. Unntaket er 1997 hvor Sp lå på hele 10,5 prosent i juni, men måtte nøye seg med 7,9 ved valget i september.
Likevel er det neppe noen grunn til å bruke det som en sovepute for partiet. Det må jobbes knallhardt inn mot valget hvis de skal greie å karre seg opp på seks-tallet igjen. Partiet slåss motstrøms. Og velgerstrukturene, med kraftig urbanisering, jobber i mot partiet.
Jeg foretok et historisk Sp-sveip i Adresseavisen i fjor. For de spesielt interesserte av dere, så legger jeg like godt den historiske analysen ut under her.
Motstrømspartiet
Senterpartiet. Det er noe fascinerende med et parti som har påtatt seg oppgaven med å slåss mot alle samfunnets strømninger. Hvor lenge holder det ut?
Senterpartiets historie strekker seg over 88 år. Partiet ble stiftet i juni 1920 under navnet Bondepartiet. Dannelsen kom til ved et landsmøtevedtak i Norsk landsmandsforbund (senere Norges Bondelag) om å delta ved stortingsvalget i 1921. Partiet sprang ut i fra Venstre, og fødselen bunnet i misnøye med Venstres landbrukspolitikk. Helt siden starten har partiets hjertesak vært landbrukspolitikken. En politikk som i stor grad har handlet om subsidier og beskyttelse. I 1950 var det over 200 000 bønder her i landet. I dag er det under 50 000. Kjernevelgerne blir altså færre. Navnebyttet til Senterpartiet i 1959 symboliserte ønsket om å favne bredere.
I litt videre forstand har partiets hovedsak vært å skape en distriktspolitikk som skal opprettholde bosettingen i grisgrendte strøk. Dette har ikke lyktes. Flyttestrømmen er i stedet sterk og aller sterkest fra kommunene der Sp selv styrer. Folk flytter fra bygdene og inn til byene p.g.a. bedre jobbmuligheter, bedre utdanningstilbud, bedre kulturtilbud osv. Det kommer folk til å fortsette med uansett om Sp liker det eller ei. Urbaniseringen av Norge tiltar i styrke og det blir færre bønder. Samfunnsutviklingen jobber i mot Sp.
Er tiden i ferd med å renne ut for partiet? Mange velgere i Sp-bastionen Nord-Trøndelag vil svare nei. Men nordtrøndere er ikke særlig representative. For langt flere velgere håper på ja - Sp virker som en rød klut for mange. Partiet er imidlertid seiglivet. Bl.a. fordi Sp har en særegen evne til hestehandling og pragmatisme. Å stemme på Sp gir politisk uttelling. Noe som gjenspeiles på lokalplanet. I perioden 2003-07 hadde partiet hele 113 ordførere rundt omkring i landet. Etter valget i 2007 ble andelen redusert til 87. Partiet har ordføreren i mange folkefattige kommuner. Men likevel. Det lille partiet har imponerende evner hva maktinnflytelse angår.
Disse evnene har opp igjennom historien kommet sterkt til uttrykk også på riksplan. Partiet flørtet med Ap på 1930-tallet, og i fellesskap felte de Venstre-regjeringen i 1935. Gjennom kriseforliket samme år, som bl.a. inneholdt tilleggsbevilgninger til primærnæringene, etablerte Bondepartiet en parlamentarisk basis som Ap kunne regjere på fram til krigen. Da Ap vant rent flertall ved valget i 1945, og beholdt det fram til 1961, ble forholdet preget av mer avstand.
I 1963 bidro Sp til å felle Gerhardsen-regjeringen noe som beredte grunnen for at partiet fikk en nøkkelposisjon i den borgerlige regjeringen i 1965, i kraft av statsminister Per Borten, og helt fram til regjeringsoppløsningen på EF-spørsmålet i 1971. Året etter feiret Sp en av sine største politiske seirer ved Nei-utfallet av EF-avstemningen. Stortingsvedtaket i 1975 om at bøndenes inntekt skulle jamstilles med industriarbeidernes, var også en betydelig seier for partiet.
Den borgerlige blokken vant på nytt flertallet i 1981. Abortsaken satte bom for en sentrum-Høyre-regjering det året, men i 1983 ble Sp og KrF innlemmet i Willoch-regjeringen. Regjeringen gikk av i 1986 grunnet nederlag på kabinettspørsmål om økt bensinavgift. Avgangen kan også ses i lys av økte indre spenninger i regjeringen, særlig mellom Høyre og Sp. Spliden ble forsterket i 1987 da Sp torpederte muligheten for en ny borgerlig regjering ved ikke å støtte det generelle mistillitsforslaget mot Brundtland-regjeringen. På tross av den økende avstanden til Høyre, gikk Sp inn i den borgerlige Syse-regjeringen i 1989. Først og fremst for å ha en hånd på rattet i Europapolitikken. Da partiet gikk ut av regjeringen året etter p.g.a. uenighet om EØS, valgte Sp å støtte en Ap-regjering framfor en H-regjering. Dette linjeskiftet preger norsk politikk den dag i dag. Skiftet falt sammen med Lahnstein-epoken i partiet. Det er ikke tilfeldig. Under Anne Enger Lahnsteins ledelse ble det utviklet nye og venstreorienterte løsninger. Det er løsninger som partiet fortsatt tror på og som videreutvikles.
Jubelvalget kom i 1993 med 16,7 prosent og hele 32 stortingsrepresentanter. Valget var et EU-valg, og året etter feiret partiet nok en EU-seier. Mange av Sps Nei-velgere var kun til låns. Blendet av framgangen innså man ikke dette. I stedet ble det blåst i basuner om selvstendighetslinje og annerledesland. I takt med fallende galluper ble vyene avløst av sentrumslinjen. Partiet skjønte omsider at veksten på begynnelsen av 90-tallet ikke var tilslutning til partiets helhetlige politikk. Selv om både KrF og Venstre egentlig foretrakk en sentrum-Høyre-regjering, valgte begge å gå for en ren sentrumsregjering grunnet isfronten mellom Sp og Høyre.
Regjeringsmakten ble servert av Thorbjørn Jagland i 1997, og sentrumsregjeringen fikk sine drøye to år. KrF høstet hele gevinsten av regjeringssamarbeidet, noe som var meget bittert for Sp. Sentrumsalternativet var jo Sps baby. Ved 2001-valget nådde Sp et lavmål med fattige 5,6 prosent. KrF overtok vippeposisjonen, og sentrumsalternativet ble lagt i grus ”for mange tiår framover”, slik Sp-veteranene Marit Arnstad og Steinar Ness valgte å formulere det i en Dagsavisen-kronikk i sommer. For første gang siden krigen ble en sentrum-Høyre-regjering dannet uten Sp. Sperregrensen truet rundt hjørnet - var Sp ute for godt?
Nei. Partiet brukte opposisjonstiden bra, reiste seg og fant i stedet sammen med SV og Ap i et historisk regjeringssamarbeid fire år senere. Lahnsteins våte venstredrøm ble realisert – som et produkt av KrF og Venstres høyrevalg og Aps erkjennelse av at de har blitt for små til å regjere alene. Sp har nå i tre år avfunnet seg med å være en minipartner i en rødgrønn regjering. Der velger man, i motsetning til SV, å feire sine små politiske seire stort.
Sp baserer sin politikk på pragmatisme og parrer det med realistiske forventninger. Det er en sterk formel. Derfor kan Sp holde ut motstrøms en god stund ennå. Til glede og forargelse.
Kanskje mest det siste.
fredag 27. mars 2009
Ny Akershus-analyse
Akershus sin desidert største lokalavis, Romerikes Blad, bruker i dag min aller siste valgprognose for fylket som førstesideoppslag (dessverre ikke på nett). Høyres nedadgående trend, og FrPs framgang gjør at den fastlåste mandatsituasjonen, som jeg beskrev i en Akershus-analyse for Minerva, er i ferd med å åpnes opp. For øyeblikket ligger nemlig FrP inne med historiske fem mandater, mens Høyre er i ferd med å miste sitt fjerde mandat og stå tilbake med kun tre. I så fall er det Skedsmo-politikeren Tone Iren Liljeroth som rykker inn på Tinget på bekostning av Andre Dahl.
Ellers er det ingen endringer. Men Sps løft på de aller sist målingene, gir Dagfinn Sundsbø et noe mer berettiget håp om å ta det utjevningsmandatet som KrFs Hareide akkurat for øyeblikket ligger inne med. Foreløpig holder jeg dog Hareide som favoritt.
Her er min siste prognose for Akershus:
Rødt 0,8
SV 6,2 1 mandat
Ap 30,5 5 mandater
Sp 2,9 -1
KrF 3,1 1 utjevningsmandat +1
V 6,7 1 mandat (Abid Raja er langt unna plass)
H 20,4 3 mandater -1
FrP 28,7 5 mandater +1
Andre 0,7
Ellers er det ingen endringer. Men Sps løft på de aller sist målingene, gir Dagfinn Sundsbø et noe mer berettiget håp om å ta det utjevningsmandatet som KrFs Hareide akkurat for øyeblikket ligger inne med. Foreløpig holder jeg dog Hareide som favoritt.
Her er min siste prognose for Akershus:
Rødt 0,8
SV 6,2 1 mandat
Ap 30,5 5 mandater
Sp 2,9 -1
KrF 3,1 1 utjevningsmandat +1
V 6,7 1 mandat (Abid Raja er langt unna plass)
H 20,4 3 mandater -1
FrP 28,7 5 mandater +1
Andre 0,7
onsdag 25. mars 2009
Setter Norges Bank renten for lavt?
Det er det betimelige spørsmålet å stille for tiden. Det var nettopp altfor lave renter over altfor lang tid som bidro til å blåse opp diverse boligbobler rundt omkring i verden, med USA som det verste eksempelet. Hvorfor skal vi nå ha enda mer av den rentepolitikken som spilte fallit? Hvorfor skal vi nok en gang forsøke å blåse mer liv i boligboblen? Hvorfor skal det ikke lønne seg å spare?
Høyres sjel
Det blir en del Høyre-stoff her nå, men det henger sammen med at jeg er litt i Høyre-modus for tiden. Jobber både med en kronikk om Høyre og med et bidrag i en artikkelsamling. Her er en liten smakebit:
Striden mellom konservative og liberale er en indre strid. For mange Høyre-folk går svanger med glødende liberale ideer. Ideer som har det til felles at de bunner i et genuint ønske om mer frihet. Parallelt bærer de på en frykt for at disse ideene vil ødelegge gode tradisjoner.
Da står de i så fall midt oppi en liberalkonservativ strid i, og med, seg selv. Og det er i denne, til dels frustrerende striden, at skjæringen mellom det liberale og det konservative finner et punkt. Dette skjæringspunktet utgjør den politiske kjernen hos mange mennesker i Høyre. Dette punktet utgjør også selve kjernen i Høyre.
Det er Høyres sjel.
Striden mellom konservative og liberale er en indre strid. For mange Høyre-folk går svanger med glødende liberale ideer. Ideer som har det til felles at de bunner i et genuint ønske om mer frihet. Parallelt bærer de på en frykt for at disse ideene vil ødelegge gode tradisjoner.
Da står de i så fall midt oppi en liberalkonservativ strid i, og med, seg selv. Og det er i denne, til dels frustrerende striden, at skjæringen mellom det liberale og det konservative finner et punkt. Dette skjæringspunktet utgjør den politiske kjernen hos mange mennesker i Høyre. Dette punktet utgjør også selve kjernen i Høyre.
Det er Høyres sjel.
tirsdag 24. mars 2009
Høyres uføre
13,7. Det er Høyres gjennomsnitt av partimålingene i mars. Det er et stusselig tall for et parti som tar mål av seg å være ledende på borgerlig side. Høyre er nå halvparten så stort som Frp. Om en uke skal jeg ha klar min månedlige Minerva-analyse av snittbevegelsene blant velgerne. Høyres problemer tror jeg kommer til å bli et naturlig fokusområde for meg denne gang.
Hva tror du er hovedårsakene til at Høyre nå faktisk ligger under sitt livs dårligste valg i 2005?
Hva tror du er hovedårsakene til at Høyre nå faktisk ligger under sitt livs dårligste valg i 2005?
Du er en dårlig mor
Det er det verste du kan si til ei dame, i følge seks av mine lesere (det forutsetter vel at dama faktisk er mor, skulle jeg dog formode..). "Har du gått opp en buksestørrelse", "er du sur" eller "er du gravid" (når hun ikke er det) er heller ikke fine ting å si. Mens (!) to av mine lesere mener åpenbart det er verre å antyde at hun har mensen når hun faktisk har det, i stedet for når hun ikke har det. (hm..hvorfor det? er det et tegn på et mannen følger enda dårligere med?).
Apropos mann.
Etter nå å ha gitt dette betydelige bidraget til folkeoppslysning ift. hva man ikke bør si til damer, evt. hva man bør si hvis man virkelig vil såre, så må vi nå prøve å finne ut hva som er det verste en mann kan høre. Synes igjen at jeg har plukket ut gode utsagnskandidater til høyre her, men er åpen for at det finnes mange flere "gullkorn".
Forslag i så måte?
Apropos mann.
Etter nå å ha gitt dette betydelige bidraget til folkeoppslysning ift. hva man ikke bør si til damer, evt. hva man bør si hvis man virkelig vil såre, så må vi nå prøve å finne ut hva som er det verste en mann kan høre. Synes igjen at jeg har plukket ut gode utsagnskandidater til høyre her, men er åpen for at det finnes mange flere "gullkorn".
Forslag i så måte?
mandag 23. mars 2009
SVs sanne ansikt
SV har skjult ansiktet sitt bak vasne regjeringskompromisser en god stund nå. Men på helgens landsmøte viste de det fram igjen. Og det var ikke noe særlig vakkert syn.
For SV vil nå ha vekk alle friskoler. Partiet mener at det ikke skal være noen alternativer til den offentlige skolen. SV ønsker å ensrette undervisningen. I tillegg vil partiet ha heldagsskole for de aller yngste. Barndommen skal i enda større grad institusjonaliseres.
Det autoritære og intolerante ansiktet til SV er dermed vist fram. Her har alternativ tankegang ingen plass. Mangfoldet, som partiet liker å snakke varmt om, blir til et enfold.
Dermed har SV gitt opposisjonen en gavepakke i valgkampen. Særlig Høyre vil ha alt å tjene på å utnytte sin sterke skoleposisjon i velgernes øyne. Det er en pakke som det partiet absolutt trenger.
Det forundrer meg dog at SV vil hjelpe Høyre opp av bølgedalen. Det forundrer meg også at partiet vil skremme vekk sine egne, både nåværende og potensielle, velgere som f.eks er tilknyttet Steinerskolene. For her er det mange SV-ere. Eller rettere sagt: Her var det mange SV-ere...
For SV vil nå ha vekk alle friskoler. Partiet mener at det ikke skal være noen alternativer til den offentlige skolen. SV ønsker å ensrette undervisningen. I tillegg vil partiet ha heldagsskole for de aller yngste. Barndommen skal i enda større grad institusjonaliseres.
Det autoritære og intolerante ansiktet til SV er dermed vist fram. Her har alternativ tankegang ingen plass. Mangfoldet, som partiet liker å snakke varmt om, blir til et enfold.
Dermed har SV gitt opposisjonen en gavepakke i valgkampen. Særlig Høyre vil ha alt å tjene på å utnytte sin sterke skoleposisjon i velgernes øyne. Det er en pakke som det partiet absolutt trenger.
Det forundrer meg dog at SV vil hjelpe Høyre opp av bølgedalen. Det forundrer meg også at partiet vil skremme vekk sine egne, både nåværende og potensielle, velgere som f.eks er tilknyttet Steinerskolene. For her er det mange SV-ere. Eller rettere sagt: Her var det mange SV-ere...
lørdag 21. mars 2009
Dagbladet tar sjanser
Dagbladet spanderer like godt sin førsteside på en Kristin Halvorsen som "jubler over rekordmåling" basert på en måling utført av Synovate.
På s. 4 og 5 inne i avisen smøres overskriften "Kristin tar igjen Erna" ut. Og i ingressen heter det at "Mens Kristin Halvorsen jubler, er Erna Solberg stum etter å ha mistet halvparten av velgerne det siste året".
Tallene, som oppslaget baserer seg på, er oppsiktsvekkende nok. SV ligger på 9,9 og Høyre har stusselige 11,5. De rødgrønne regjeringspartiene oppnår totalt 51,6 prosent av stemmene og hele 91 mandater.
Problemet, for både Dagbladet og Synovate, er imidlertid at de er de eneste som har målt rødgrønt flertall denne måneden. Alle øvrige åtte meningsmålinger som er blitt utført til nå i mars, viser et klart borgerlig flertall. Og ingen er i nærheten av 9,9 på SV, alle andre har partiet mellom 6 og 7 prosent. Mens Høyre på de andre målingene varierer mellom 13,2 og 15,6 prosent.
Det inntrykket som Dagbladet i dag forsøker å skape, nemlig at SV og Høyre pr i dag ligger omtrent side om side i oppslutning og at det er rødgrønt flertall, er derfor antagelig totalt misvisende. Med mindre alle andre målebyråer tar feil, og Synovate har rett. For meg er det uforståelig at ikke medier, i noe større grad, kan være såpass rause og etterrettelige at de også skuer litt til andre målinger og ikke bare presenterer sine egne målinger som den eneste, hele og fulle sannhet.
Jeg har flere ganger tidligere i mine månedlige gjennomganger av de nasjonale meningsmålingene, tatt for meg Synovates systematiske avvik.
Så egentlig hadde jeg tenkt å la Synovate og Dagbladet få litt fred.
Men slike oppslag fører til at jeg, i folkeopplysningens tjeneste, må herje litt med Dagbladet i neste Minerva-analyse også.
På s. 4 og 5 inne i avisen smøres overskriften "Kristin tar igjen Erna" ut. Og i ingressen heter det at "Mens Kristin Halvorsen jubler, er Erna Solberg stum etter å ha mistet halvparten av velgerne det siste året".
Tallene, som oppslaget baserer seg på, er oppsiktsvekkende nok. SV ligger på 9,9 og Høyre har stusselige 11,5. De rødgrønne regjeringspartiene oppnår totalt 51,6 prosent av stemmene og hele 91 mandater.
Problemet, for både Dagbladet og Synovate, er imidlertid at de er de eneste som har målt rødgrønt flertall denne måneden. Alle øvrige åtte meningsmålinger som er blitt utført til nå i mars, viser et klart borgerlig flertall. Og ingen er i nærheten av 9,9 på SV, alle andre har partiet mellom 6 og 7 prosent. Mens Høyre på de andre målingene varierer mellom 13,2 og 15,6 prosent.
Det inntrykket som Dagbladet i dag forsøker å skape, nemlig at SV og Høyre pr i dag ligger omtrent side om side i oppslutning og at det er rødgrønt flertall, er derfor antagelig totalt misvisende. Med mindre alle andre målebyråer tar feil, og Synovate har rett. For meg er det uforståelig at ikke medier, i noe større grad, kan være såpass rause og etterrettelige at de også skuer litt til andre målinger og ikke bare presenterer sine egne målinger som den eneste, hele og fulle sannhet.
Jeg har flere ganger tidligere i mine månedlige gjennomganger av de nasjonale meningsmålingene, tatt for meg Synovates systematiske avvik.
Så egentlig hadde jeg tenkt å la Synovate og Dagbladet få litt fred.
Men slike oppslag fører til at jeg, i folkeopplysningens tjeneste, må herje litt med Dagbladet i neste Minerva-analyse også.
Det aller verste man kan si til ei dame
Hva er det aller verste man kan si til ei dame? Det er det altfor destruktive spørsmålet som jeg av en eller annen uforståelig grunn, funderer litt på nå. Jeg synes at jeg har funnet fram til sju utmerkede kandidater på høyre side her - som du kan stemme på.
Eller har du noen enda bedre forslag?
PS: Bør bli ferdig med denne tankerekken fort, fort, slik at man heller kan konsentrere seg om å fokusere på hva det aller beste man kan si, er...
Eller har du noen enda bedre forslag?
PS: Bør bli ferdig med denne tankerekken fort, fort, slik at man heller kan konsentrere seg om å fokusere på hva det aller beste man kan si, er...
fredag 20. mars 2009
Folket har talt
Stemmegivningen er nå avsluttet. Bloggens lesere har talt (i all fall noen av dem). Flere valganalyser og mer politikk fikk seks stemmer hver. Sex fikk to, fotball en. Mens Fritzl og kongehus fikk null og niks.
Da jeg tar hensyn til mine leseres preferanser (særlig når de sammenfaller med mine..), så betyr dette at Fritzl og kongehus heretter er over og ut på denne bloggen. Fotball vil det bli litt mer av. Og politikk og valganalyser blir det myye mer av. Men så var det de to som ville ha mer sex da. Hm..Hva slags kjønn er det på dem da mon tro...Eh, nei, inntil videre så tror jeg bare at jeg må undertrykke deres behov en smule. Dessverre!
Så derfor - her er min siste valganalyse av det flotte fylket Vestfold (også et av mine hjemfylker..) som ble trykket i min gamle lokalavis Østlandsposten i går:
Nøkkelfylket Vestfold
Vestfold er en av valgkretsene som bør bikke i blå retning hvis de borgerlige skal vinne høstens stortingsvalg. Dette gjør Vestfold til et nøkkelfylke.
Fordelingen av stortingsmandater fra de ulike valgkretsene er basert på en formel hvor hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng og hver innbygger teller 1 poeng. Denne arealfaktoren innebærer at velgerne i lille Vestfold får en representasjon som er langt svakere enn velgerne i for eksempel store Finnmark eller Nord-Trøndelag. Det fører til at Vestfold kun har sju representanter på Stortinget, mens man etter folketallet egentlig skulle hatt åtte. Bak hver stortingsrepresentant fra Vestfold står det hele 19 000 velgere, mens bak hver representant fra Finnmark står det kun 7 000 velgere.
Valgkretsen er hva vi kan betegne som borgerlig. Eller blått. Ved forrige stortingsvalg oppnådde FrP, Høyre, KrF og Venstre til sammen hele 55,6 prosent av stemmene her. Mens de tre rødgrønne Ap, SV og Sp måtte nøye seg med 42,2 prosent. Vi snakker altså om en borgerlig stemmeovervekt på hele 13,4 prosentpoeng. Da ble det vel også et klart borgerlig mandatflertall, tenker kanskje du? Neida, slett ikke. Valgsystemet slo her ut slik at de rødgrønne fikk fire mandater, mens de borgerlig bare fikk tre. Ap tok det siste, faste mandatet, med meget tynn margin, mens SV kapret utjevningsmandatet. De rødgrønne hadde altså veldig tur med marginene i Vestfold. For Ap og SV vil derfor den nært forestående valgkampen handle om å forsøke å forsvare sine posisjoner her. Mens opposisjonen på sin side bør ha meget gode angrepsmuligheter.
Ser vi på de spesielle partikjennetegnene ved Vestfold i.f.t. velgeroppslutning, så ligger både Høyre og FrP på markert høyere nivåer her enn ellers i landet. Avviket i blå retning er så stort at alle andre partier sliter med sin relative oppslutning i fylket. Særlig er FrPs stilling oppsiktsvekkende. Vestfold er FrP-land framfor noe i Norge. Fylket har vært partiets beste valgkrets helt siden 1993. Dette henger bl.a. sammen med bosettingsmønsteret. FrP har nemlig en særskilt evne til å rekruttere velgere i valgkretser som verken er for grisgrendte eller for urbane. Vestfold, med sine mange små byer, er således midt i FrP-blinken. Kombinasjonen av høy andel sysselsatte i privat sektor og mange velgere med lav utdanning, passer også partiet meget bra. Mye bompengefokus i fylket i senere valg, har også vært alt annet enn en ulempe for FrP.
Når jeg legger inn nasjonale gjennomsnittstall fra de ti siste meningsmålingene, og korrigerer for de omtalte, spesielle Vestfold-avvikene, så kommer jeg ut med en prognose som tilsier at både SV, Sp og KrF pr. i dag ligger på lavere nivåer enn ved valget i 2005. Det er derimot omtrent status quo for Venstre og Ap. Mens både Høyre og FrP ligger noe over sitt resultat fra valget sist. Tilbakegangen for SV kan bli meget skjebnesvanger for den høyt medieprofilerte Inga Marte Thorkildsen. Skulle hun ryke ut, hvilket det i følge min prognose kan tyde på, så blir SV stående uten representasjon fra Vestfold for første gang siden 1997.
Både Aps Dag Terje Andersen (Lardal) og Sonja Mandt Bartholdsen (Larvik), FrPs Anders Anundsen (Larvik) og Per Arne Olsen (Tønsberg), samt Høyres Svein Flåtten (Sandefjord) ligger inn med trygge marginer. At hele tre av de fem øverste fra Vestfold kommer fra Larvik- og Lardal-området, er en gedigen fjær i hatten for det politiske miljøet i distriktet og det rekrutteringsarbeidet som gjøres her. Derimot ligger det an til et bikkjeslagsmål om den siste, faste plassen. Pr i dag slåss Aps Steinar Gullvåg (Nøtterøy) og FrPs Morten Stordalen (Re) side om side om dette. FrPs seneste framgang og Aps tilbakegang, i kjølvannet av hijab- og islamiseringsdebatt, gjør at Stordalen pr. tid er ørlite foran. Høyres Anne Gro Olafsen (Sandefjord) kommer halsende bak. Hun har en reell mulighet hvis Høyre klarer å snu den nedgangstrenden partiet har vært i siden nyttår.
Utjevningsmandatet i Vestfold ser i skrivende stund ut til å bli en kamp mellom KrFs nestleder og ”kronprinsesse” Inger Lise Hansen (Åsgårdstrand/Oslo), Inga Marthe Thorkildsen (Stokke/Oslo) og Venstres Kåre Pettersen (Stokke). Etter mine beregninger ligger det relativt ubeskrevne bladet Pettersen for øyeblikket best an. Samtidig bør det tas det forbehold at utjevningsmandatet er det vanskelig å si noe helt bastant om, siden fordelingen av dette også henger sammen med stemmefordelingen i andre fylker.
Skulle Hansen eller Pettersen lykkes med å kapre det utjevningsmandatet som Thorkildsen vant i 2005, parallelt med at Stordalen eller Olafsen danker ut Gullvåg, så kan Vestfold bikke fra 4-3 i rødgrønn favør til hele 5-2 i borgerlig. En slik massiv dreining i blå retning vil i så fall være et tydelig signal om at det blir en klar borgerlig valgseier også på landsplan. Skulle derimot Gullvåg og Thorkildsen greie å forsvare sine posisjoner, så vil det indikere at de rødgrønne kan lykkes i å fornye det flertall av mandatene som de fikk ved forrige valg.
Dette gjør Vestfold til et høyinteressant fylke ved dette valget. Din stemme kan være med og avgjøre.
Da jeg tar hensyn til mine leseres preferanser (særlig når de sammenfaller med mine..), så betyr dette at Fritzl og kongehus heretter er over og ut på denne bloggen. Fotball vil det bli litt mer av. Og politikk og valganalyser blir det myye mer av. Men så var det de to som ville ha mer sex da. Hm..Hva slags kjønn er det på dem da mon tro...Eh, nei, inntil videre så tror jeg bare at jeg må undertrykke deres behov en smule. Dessverre!
Så derfor - her er min siste valganalyse av det flotte fylket Vestfold (også et av mine hjemfylker..) som ble trykket i min gamle lokalavis Østlandsposten i går:
Nøkkelfylket Vestfold
Vestfold er en av valgkretsene som bør bikke i blå retning hvis de borgerlige skal vinne høstens stortingsvalg. Dette gjør Vestfold til et nøkkelfylke.
Fordelingen av stortingsmandater fra de ulike valgkretsene er basert på en formel hvor hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng og hver innbygger teller 1 poeng. Denne arealfaktoren innebærer at velgerne i lille Vestfold får en representasjon som er langt svakere enn velgerne i for eksempel store Finnmark eller Nord-Trøndelag. Det fører til at Vestfold kun har sju representanter på Stortinget, mens man etter folketallet egentlig skulle hatt åtte. Bak hver stortingsrepresentant fra Vestfold står det hele 19 000 velgere, mens bak hver representant fra Finnmark står det kun 7 000 velgere.
Valgkretsen er hva vi kan betegne som borgerlig. Eller blått. Ved forrige stortingsvalg oppnådde FrP, Høyre, KrF og Venstre til sammen hele 55,6 prosent av stemmene her. Mens de tre rødgrønne Ap, SV og Sp måtte nøye seg med 42,2 prosent. Vi snakker altså om en borgerlig stemmeovervekt på hele 13,4 prosentpoeng. Da ble det vel også et klart borgerlig mandatflertall, tenker kanskje du? Neida, slett ikke. Valgsystemet slo her ut slik at de rødgrønne fikk fire mandater, mens de borgerlig bare fikk tre. Ap tok det siste, faste mandatet, med meget tynn margin, mens SV kapret utjevningsmandatet. De rødgrønne hadde altså veldig tur med marginene i Vestfold. For Ap og SV vil derfor den nært forestående valgkampen handle om å forsøke å forsvare sine posisjoner her. Mens opposisjonen på sin side bør ha meget gode angrepsmuligheter.
Ser vi på de spesielle partikjennetegnene ved Vestfold i.f.t. velgeroppslutning, så ligger både Høyre og FrP på markert høyere nivåer her enn ellers i landet. Avviket i blå retning er så stort at alle andre partier sliter med sin relative oppslutning i fylket. Særlig er FrPs stilling oppsiktsvekkende. Vestfold er FrP-land framfor noe i Norge. Fylket har vært partiets beste valgkrets helt siden 1993. Dette henger bl.a. sammen med bosettingsmønsteret. FrP har nemlig en særskilt evne til å rekruttere velgere i valgkretser som verken er for grisgrendte eller for urbane. Vestfold, med sine mange små byer, er således midt i FrP-blinken. Kombinasjonen av høy andel sysselsatte i privat sektor og mange velgere med lav utdanning, passer også partiet meget bra. Mye bompengefokus i fylket i senere valg, har også vært alt annet enn en ulempe for FrP.
Når jeg legger inn nasjonale gjennomsnittstall fra de ti siste meningsmålingene, og korrigerer for de omtalte, spesielle Vestfold-avvikene, så kommer jeg ut med en prognose som tilsier at både SV, Sp og KrF pr. i dag ligger på lavere nivåer enn ved valget i 2005. Det er derimot omtrent status quo for Venstre og Ap. Mens både Høyre og FrP ligger noe over sitt resultat fra valget sist. Tilbakegangen for SV kan bli meget skjebnesvanger for den høyt medieprofilerte Inga Marte Thorkildsen. Skulle hun ryke ut, hvilket det i følge min prognose kan tyde på, så blir SV stående uten representasjon fra Vestfold for første gang siden 1997.
Både Aps Dag Terje Andersen (Lardal) og Sonja Mandt Bartholdsen (Larvik), FrPs Anders Anundsen (Larvik) og Per Arne Olsen (Tønsberg), samt Høyres Svein Flåtten (Sandefjord) ligger inn med trygge marginer. At hele tre av de fem øverste fra Vestfold kommer fra Larvik- og Lardal-området, er en gedigen fjær i hatten for det politiske miljøet i distriktet og det rekrutteringsarbeidet som gjøres her. Derimot ligger det an til et bikkjeslagsmål om den siste, faste plassen. Pr i dag slåss Aps Steinar Gullvåg (Nøtterøy) og FrPs Morten Stordalen (Re) side om side om dette. FrPs seneste framgang og Aps tilbakegang, i kjølvannet av hijab- og islamiseringsdebatt, gjør at Stordalen pr. tid er ørlite foran. Høyres Anne Gro Olafsen (Sandefjord) kommer halsende bak. Hun har en reell mulighet hvis Høyre klarer å snu den nedgangstrenden partiet har vært i siden nyttår.
Utjevningsmandatet i Vestfold ser i skrivende stund ut til å bli en kamp mellom KrFs nestleder og ”kronprinsesse” Inger Lise Hansen (Åsgårdstrand/Oslo), Inga Marthe Thorkildsen (Stokke/Oslo) og Venstres Kåre Pettersen (Stokke). Etter mine beregninger ligger det relativt ubeskrevne bladet Pettersen for øyeblikket best an. Samtidig bør det tas det forbehold at utjevningsmandatet er det vanskelig å si noe helt bastant om, siden fordelingen av dette også henger sammen med stemmefordelingen i andre fylker.
Skulle Hansen eller Pettersen lykkes med å kapre det utjevningsmandatet som Thorkildsen vant i 2005, parallelt med at Stordalen eller Olafsen danker ut Gullvåg, så kan Vestfold bikke fra 4-3 i rødgrønn favør til hele 5-2 i borgerlig. En slik massiv dreining i blå retning vil i så fall være et tydelig signal om at det blir en klar borgerlig valgseier også på landsplan. Skulle derimot Gullvåg og Thorkildsen greie å forsvare sine posisjoner, så vil det indikere at de rødgrønne kan lykkes i å fornye det flertall av mandatene som de fikk ved forrige valg.
Dette gjør Vestfold til et høyinteressant fylke ved dette valget. Din stemme kan være med og avgjøre.
torsdag 19. mars 2009
Sosialistisk flopp
SV innleder sitt landsmøte i Bergen i dag. For halvannet år siden skrev jeg en analyse av partiets regjeringsbedrifter. I beskjedenhetens navn så synes jeg at den analysen står seg ganske så godt fortsatt.
Jeg vil også anbefale min Minerva-kollega Jan Arild Snoen sin artikkel i siste utgave av det utmerkede tidsskriftet Samtiden (men nettsidene sine gir de helt blaffen i - de fungerer jo ikke engang for tiden!). Løp og kjøp - eller nøy deg med denne smakebiten .
Noen ganger tar jeg meg faktisk i å savne en skikkelig venstreopposisjon her i landet. Så Rødt - hvor er dere?
Jeg vil også anbefale min Minerva-kollega Jan Arild Snoen sin artikkel i siste utgave av det utmerkede tidsskriftet Samtiden (men nettsidene sine gir de helt blaffen i - de fungerer jo ikke engang for tiden!). Løp og kjøp - eller nøy deg med denne smakebiten .
Noen ganger tar jeg meg faktisk i å savne en skikkelig venstreopposisjon her i landet. Så Rødt - hvor er dere?
onsdag 18. mars 2009
Valganalyse Akershus
Jeg har laget en rykende fersk analyse og prognose for landets nest største valgkrets (i innbyggertall) - Akershus. I mitt gamle hjemfylke ser det ut til at KrFs "kronprins" Knut Arild Hareide er på tur inn på Tinget, på bekostning av Sps Dagfinn Sundsbø (fra min gamle hjemkommune Fet).
tirsdag 17. mars 2009
Høyres fløyer
Jeg er bedt om å bidra i en artikkelsamling som skal gis ut i forbindelse med Høyres landsmøte. Her skal jeg drøfte fløyene i Høyre - før og nå.
Hva? Fløyer i Høyre - finnes de, tenker muligens du. Og kanskje er det et poeng. Kanskje er det mer riktig å omtale dem som motsetninger.
Like fullt: Finnes det verdikonservative igjen i Høyre? Eller er det bare liberalere eller liberalister tilbake? Hva med bunadsHøyre - lever det i beste velgående eller er det bare by-Høyre igjen? Finnes det sterke grønne krefter, eller er det bare vekst, vekst og atter vekst som gjelder? Finnes det en venstreside i partiet, eller er det høyresiden som dominerer?
Slik spørsmål har jeg tenkt å se noe nærmere på.
Har du noe å bidra med her? Legg i så fall inn noen betraktninger i kommentarfeltet eller send meg en mail.
Hva? Fløyer i Høyre - finnes de, tenker muligens du. Og kanskje er det et poeng. Kanskje er det mer riktig å omtale dem som motsetninger.
Like fullt: Finnes det verdikonservative igjen i Høyre? Eller er det bare liberalere eller liberalister tilbake? Hva med bunadsHøyre - lever det i beste velgående eller er det bare by-Høyre igjen? Finnes det sterke grønne krefter, eller er det bare vekst, vekst og atter vekst som gjelder? Finnes det en venstreside i partiet, eller er det høyresiden som dominerer?
Slik spørsmål har jeg tenkt å se noe nærmere på.
Har du noe å bidra med her? Legg i så fall inn noen betraktninger i kommentarfeltet eller send meg en mail.
Prostitusjon
Besøkstallene føk i været på denne bloggen i går. Antagelig fordi jeg skrev om Joesph Fritzl, kongehus, fotball og sex. Eller rettere sagt, jeg skrev om andre som skrev. Når man i tillegg bruker Twingly aktivt, vel så...vips..generer man klikk. Så forbaska enkelt er det altså. Så da er det vel bare å kjøre på videre da? Forfølge denne sikre suksessformelen.
Hm, nei. Jeg tror ikke det. For det vil være prostitusjon. Og å gå på akkord med seg selv. Det driver jeg ikke med.
Så derfor - Oppland valgkrets, her kommer jeg!
PS: Forresten. Nå var jeg noe overdrevent elitistisk. Jeg kommer til å skrive mer om fotball. Garantert! Men lite om sex. Og om kongehus - muligens med unntak for en prinsipiell debatt om styringsform. Og i alle fall fryktelig lite om Fritzl.
Enig? Delta i min aldeles uhøytidelige leserundersøkelse på høyre side her.
Hm, nei. Jeg tror ikke det. For det vil være prostitusjon. Og å gå på akkord med seg selv. Det driver jeg ikke med.
Så derfor - Oppland valgkrets, her kommer jeg!
PS: Forresten. Nå var jeg noe overdrevent elitistisk. Jeg kommer til å skrive mer om fotball. Garantert! Men lite om sex. Og om kongehus - muligens med unntak for en prinsipiell debatt om styringsform. Og i alle fall fryktelig lite om Fritzl.
Enig? Delta i min aldeles uhøytidelige leserundersøkelse på høyre side her.
mandag 16. mars 2009
Valganalyse av Oslo
Min tredje analyse av Oslo valgkrets i løpet av den siste måneden ble i dag publisert i Aftenpostens Aftenutgave. Er du fortsatt ikke lei av å lese mine vurderinger av den politiske situasjonen i hovedstaden i forkant av valget, så kan du sjekke den ut her.
Men nå tar jeg en pause fra Oslo en stund. Jeg lover. Og dykker i stedet ned i andre valgkretser rundt om i landet. For det er mye spennende valgsnacks andre steder.
Coming up!
Men nå tar jeg en pause fra Oslo en stund. Jeg lover. Og dykker i stedet ned i andre valgkretser rundt om i landet. For det er mye spennende valgsnacks andre steder.
Coming up!
Hvor er De Grønne?
Jeg sitter og knatrer på en kronikk om grønn politikk. Og forsøker å analysere årsakene til at De Grønne har mislyktes fullstendig her i landet. Mens søsterpartiene i f.eks. Sverige, Finland, Tyskland og Tsjekkia har hatt god suksess.
Er det noen av denne bloggens lesere som har gjort seg noen refleksjoner rundt dette? Hvorfor lykkes ikke De Grønne i en tid hvor grønn politikk burde være høyt oppe på dagsorden?
Er det noen av denne bloggens lesere som har gjort seg noen refleksjoner rundt dette? Hvorfor lykkes ikke De Grønne i en tid hvor grønn politikk burde være høyt oppe på dagsorden?
Sex, Fritzl og kongehus
Siden besøkstallene på denne bloggen er synkende, så må noe nå gjøres. For det er vel klikking jeg vil ha? (hm). Tørre analyser fenger ikke almuen. Jeg må lære. Lære av de som kan det. Og en av dem som kan det, er VG-nett. De melder bl.a. om en 18-åring som sex-solgte kjæresten sin. Han trengte angivelig penger til lappen. Og at Josef Fritzl skjulte ansiktet for verden (som om vi ikke allerede vet hvordan han ser ut..).
Dagbladet da? De vet vel også hvordan. Dagbladet på nett vel og merke, for papir-Dagbladet bare faller og faller. Mer Fritzl. Og mer Ari Behn og Carl Erik Grimstad. Kjetil Rekdal er, tradisjonen tro, sur over å slippe inn billige mål. Og mer sex. Denne gang i solnedgangen.
Hva med Nettavisen? Mer Fritzl selvsagt. Mette-Marit i slangeskinnsko. Utroskap kan visst redde parforholdet. Smertefull (?) homo-sex .
Konklusjon: Det lønner seg å pøse på med Fritzl, sex, kongehus og fotball.
Med unntak av fotball, så tror jeg at jeg står over. Og går tilbake til analysene mine (i dag studerer jeg Akershus - du skal få slite med å komme inn, Abid Raja!) - i et bittelite, lønnlig håp om at det går en grense for hvor mye sex, Fritzl og kongehus vi orker å lese om.
Men håpet er syltynt. Det innrømmer jeg.
Dagbladet da? De vet vel også hvordan. Dagbladet på nett vel og merke, for papir-Dagbladet bare faller og faller. Mer Fritzl. Og mer Ari Behn og Carl Erik Grimstad. Kjetil Rekdal er, tradisjonen tro, sur over å slippe inn billige mål. Og mer sex. Denne gang i solnedgangen.
Hva med Nettavisen? Mer Fritzl selvsagt. Mette-Marit i slangeskinnsko. Utroskap kan visst redde parforholdet. Smertefull (?) homo-sex .
Konklusjon: Det lønner seg å pøse på med Fritzl, sex, kongehus og fotball.
Med unntak av fotball, så tror jeg at jeg står over. Og går tilbake til analysene mine (i dag studerer jeg Akershus - du skal få slite med å komme inn, Abid Raja!) - i et bittelite, lønnlig håp om at det går en grense for hvor mye sex, Fritzl og kongehus vi orker å lese om.
Men håpet er syltynt. Det innrømmer jeg.
søndag 15. mars 2009
Høyres valgkampfiaskoer
Høyre gjorde tidenes dårligste valg i 2005 med 14,1 prosent. Omtrent på dette svake nivået ligger partiet fortsatt. Min snittanalyse for februar viste 15,2, mens de fem første målingene i mars viser et snitt på 14,4.
Kan Høyre heve seg i valgkampen og komme seg opp i mot 20-tallet? Svaret er ja. Det er mulig. For mange av dagens velgere er svært volatile. Opp i mot 50 prosent bytter preferanse fra valg til valg (bytter enten parti eller går inn eller ut av hjemmesittergruppen). Men legger man Høyres valgkamphistorikk ved riksvalg til grunn, så ser dette fryktelig vanskelig ut. For de tallene er meget stusselige greier. Jeg har gått igjennom samtlige valgkamper siden 1993. Og hver eneste gang har Høyre falt tungt. Partiet må i år sette sin lit til at de klarer å snu dette.
Tror du at partiet vil klare å snu denne dystre trenden? Eller vil Høyre, tradisjonen tro, falle inn mot valget, og oppleve et enda dypere bunnivå?
Kan Høyre heve seg i valgkampen og komme seg opp i mot 20-tallet? Svaret er ja. Det er mulig. For mange av dagens velgere er svært volatile. Opp i mot 50 prosent bytter preferanse fra valg til valg (bytter enten parti eller går inn eller ut av hjemmesittergruppen). Men legger man Høyres valgkamphistorikk ved riksvalg til grunn, så ser dette fryktelig vanskelig ut. For de tallene er meget stusselige greier. Jeg har gått igjennom samtlige valgkamper siden 1993. Og hver eneste gang har Høyre falt tungt. Partiet må i år sette sin lit til at de klarer å snu dette.
Tror du at partiet vil klare å snu denne dystre trenden? Eller vil Høyre, tradisjonen tro, falle inn mot valget, og oppleve et enda dypere bunnivå?
lørdag 14. mars 2009
Tromsø tar gull
Fotballserien sparkes rekordtidlig i gang denne helgen. Jeg tror at det kan komme en skrell i fra nord i år. Mens folk i Drammen og Sandefjord kommer til å felle sine tårer over sine lag som rykker ned.
Tabellen kommer (neppe?) til å se slik ved serieslutt:
1. Tromsø
2. Rosenborg
3. Stabæk
4. Lillestrøm
5. Vålerenga
6. Viking
7. Brann
8. Molde
9. Odd
10. Fredrikstad
11. Lyn
12. Bodø Glimt
13. Start
14. Ålesund
15. Strømsgodset
16. Sandefjord
Men måtte det bli et gulsvart år i år. Og da snakker jeg ikke om Start. Heia Fugla!
Tabellen kommer (neppe?) til å se slik ved serieslutt:
1. Tromsø
2. Rosenborg
3. Stabæk
4. Lillestrøm
5. Vålerenga
6. Viking
7. Brann
8. Molde
9. Odd
10. Fredrikstad
11. Lyn
12. Bodø Glimt
13. Start
14. Ålesund
15. Strømsgodset
16. Sandefjord
Men måtte det bli et gulsvart år i år. Og da snakker jeg ikke om Start. Heia Fugla!
fredag 13. mars 2009
Her vil valget avgjøres
Jeg har laget en analyse for Minerva i dag hvor jeg blinker ut Møre og Romsdal, Vestfold, Buskerud, Oppland, Aust-Agder og Rogaland som borgerlige nøkkelfylker.
Sjekk den ut!
Sjekk den ut!
torsdag 12. mars 2009
Analyse Buskerud
Jeg har laget en analyse av valget i Buskerud som Drammens Tidende trykker i dag. Da neppe mine rundt 100 (?) blogglesere har denne avisen, så legger jeg den også ut her. Som en service. Alt for dere... :-)
Buskerud kan avgjøre valget
Buskerud er et nøkkelfylke ved høstens valg. Skal de borgerlige vinne, så bør de kapre flere mandater enn sist her.
I 2005 stemte 49,9 prosent av Buskeruds velgere på ett av de tre rødgrønne partiene Ap, SV eller Sp. 48,7 prosent valgte å putte en stemmeseddel for FrP, Høyre, Venstre eller KrF i valgurnen. Det var således tilnærmet dødt løp mellom blokkene.
Skjev fordeling
Da ble det vel også helt jevnt i antallet mandater? Nei, slett ikke. Valgordningen slo ut slik at de rødgrønne kapret hele seks mandater, mens de borgerlige måtte nøye seg med skarve tre. De rødgrønne hadde veldig tur med marginene i Buskerud. Høstens valg blir derfor en kamp for de rødgrønne for å forsøke å forsvare mandatskansene mot angrep. Mulighetene for forskyvinger i borgerlig retning er store. Derfor er Buskerud et nøkkelfylke. For hvis det skal bli et nytt flertall på Stortinget, så er de borgerlige avhengige av å plukke flere mandater enn sist i valgkretser som Buskerud.
Ap beholder fire?
I 2005 kapret Aps fjerdenominerte, Torgeir Michaelsen, det siste, faste mandatet i Buskerud med fattige 600 stemmers margin. Siden den gang har han rykket opp en plass internt i Ap og overlatt den utsatte fjerdeplassen til statssekretær Laila Gustavsen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Kan hun greie å gjenta bedriften? Legger vi et gjennomsnitt av de siste meningsmålingene til grunn, så er svaret ja. Men hun er avhengig av at Ap opprettholder sitt nåværende høye nivå helt inn.
Ut med Lundteigen?
Verre ser det ut for SV og Sp. SV tok et fast mandat sist, men SVs svake oppslutning fører til at Magnar Bergo ikke lenger ligger inne med et slikt mandat. Han har imidlertid en bra sjanse til å komme seg inn ”bakveien” i kraft av utjevningsmandatet. Et mandat som han i så fall vil ta fra Sps Per Olaf Lundteigen. Jeg synes at det ser meget mørkt ut for Lundteigen. 14. september kan velgerne i Buskerud komme til å sette et punktum for hans politiske karriere.
Både Høyre og FrP har gode sjanser til å ta ett mandat mer enn sist i Buskerud. Ida Marie Holen (FrP) og Anders B Werp (H) har reelle sjanser til å bli stortingsrepresentanter etter valget. På mine prognoser ligger for øyeblikket Werp inne, mens Hole er hårfint ute. Skulle Werp greie å ta Høyres andre mandat, parallelt med at Holen lykkes i å vippe ut Laila Gustavsen, så vil Buskeruds mandatsammensetning skifte fra 6-3 i rødgrønn favør, til 5-4 i borgerlig.
Buskerud nærmest landsgjennomsnittet
Sør-Trøndelag er det fylket som er nærmest landsgjennomsnittet, har NRKs alltid like valgtilstedeværende Geir Helljesen sagt under hver eneste valgnatt så lenge jeg kan huske. Men Sør-Trøndelag er ikke like representativt lenger. Ved valget i 2005 var det i stedet stemmefordelingen i Buskerud som lå nærmest landsgjennomsnittet. Buskerud utgjør således noe i nærheten av et valg-Norge i miniatyr. Likevel er det noen klare kjennetegn i hvordan velgerne fordeler sine stemmer også her. Først og fremst er Buskerud et godt fylke for Norges tre største partier Høyre, FrP og Ap. Derimot sliter særlig KrF, men også SV, med oppslutningen i fylket. Velgermassens totalt sett relativt lave utdanningsnivå i Buskerud, gagner FrP og Ap. Forholdsvis høy andel industriarbeidere er også en fordel for de to partiene, og da spesielt Ap. Den relativt høye andelen ansatte sysselsatte i privat sektor er en fordel for Høyre og FrP.
For KrFs vedkommende er det et problem at Buskerud-velgerne, i overveiende grad, har en sekulær profil og i liten grad motiverer sin stemmegivning på basis av motkultur (alkoholmåtehold/avholdsbevegelse og religion).
Drammen-effekt?
Høyre-styrte Drammen har virkelig fått en ansiktsløfting de siste årene. Byen har til og med fått prisen for beste byutvikling i hele Europa noe Høyre høstet stor gevinst av under lokalvalget i 2007 hvor partiet oppnådde hele 35,8 prosent av stemmene i Drammen. Spørsmålet er om Høyre kan dra med seg denne positive lokale effekten inn i dette stortingsvalget. Jeg tror det ikke. Fordi lokale forhold som regel ikke spiller noen særlig rolle i stemmegivningen ved riksvalg. Det er nok helt andre ting som Buskeruds velgere vil vektlegge. Men man kan heller ikke helt utelukke at elementet vil kunne spille en viss rolle for noen velgere. Det kan i så fall være nok til å berge to mandater for Høyre. Kanskje er det i så fall nettopp de stemmene som kan vippe det i borgerlig favør på valgnatten?
Det ligger uansett an til et meget spennende valg, ikke minst i Buskerud.
Buskerud kan avgjøre valget
Buskerud er et nøkkelfylke ved høstens valg. Skal de borgerlige vinne, så bør de kapre flere mandater enn sist her.
I 2005 stemte 49,9 prosent av Buskeruds velgere på ett av de tre rødgrønne partiene Ap, SV eller Sp. 48,7 prosent valgte å putte en stemmeseddel for FrP, Høyre, Venstre eller KrF i valgurnen. Det var således tilnærmet dødt løp mellom blokkene.
Skjev fordeling
Da ble det vel også helt jevnt i antallet mandater? Nei, slett ikke. Valgordningen slo ut slik at de rødgrønne kapret hele seks mandater, mens de borgerlige måtte nøye seg med skarve tre. De rødgrønne hadde veldig tur med marginene i Buskerud. Høstens valg blir derfor en kamp for de rødgrønne for å forsøke å forsvare mandatskansene mot angrep. Mulighetene for forskyvinger i borgerlig retning er store. Derfor er Buskerud et nøkkelfylke. For hvis det skal bli et nytt flertall på Stortinget, så er de borgerlige avhengige av å plukke flere mandater enn sist i valgkretser som Buskerud.
Ap beholder fire?
I 2005 kapret Aps fjerdenominerte, Torgeir Michaelsen, det siste, faste mandatet i Buskerud med fattige 600 stemmers margin. Siden den gang har han rykket opp en plass internt i Ap og overlatt den utsatte fjerdeplassen til statssekretær Laila Gustavsen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Kan hun greie å gjenta bedriften? Legger vi et gjennomsnitt av de siste meningsmålingene til grunn, så er svaret ja. Men hun er avhengig av at Ap opprettholder sitt nåværende høye nivå helt inn.
Ut med Lundteigen?
Verre ser det ut for SV og Sp. SV tok et fast mandat sist, men SVs svake oppslutning fører til at Magnar Bergo ikke lenger ligger inne med et slikt mandat. Han har imidlertid en bra sjanse til å komme seg inn ”bakveien” i kraft av utjevningsmandatet. Et mandat som han i så fall vil ta fra Sps Per Olaf Lundteigen. Jeg synes at det ser meget mørkt ut for Lundteigen. 14. september kan velgerne i Buskerud komme til å sette et punktum for hans politiske karriere.
Både Høyre og FrP har gode sjanser til å ta ett mandat mer enn sist i Buskerud. Ida Marie Holen (FrP) og Anders B Werp (H) har reelle sjanser til å bli stortingsrepresentanter etter valget. På mine prognoser ligger for øyeblikket Werp inne, mens Hole er hårfint ute. Skulle Werp greie å ta Høyres andre mandat, parallelt med at Holen lykkes i å vippe ut Laila Gustavsen, så vil Buskeruds mandatsammensetning skifte fra 6-3 i rødgrønn favør, til 5-4 i borgerlig.
Buskerud nærmest landsgjennomsnittet
Sør-Trøndelag er det fylket som er nærmest landsgjennomsnittet, har NRKs alltid like valgtilstedeværende Geir Helljesen sagt under hver eneste valgnatt så lenge jeg kan huske. Men Sør-Trøndelag er ikke like representativt lenger. Ved valget i 2005 var det i stedet stemmefordelingen i Buskerud som lå nærmest landsgjennomsnittet. Buskerud utgjør således noe i nærheten av et valg-Norge i miniatyr. Likevel er det noen klare kjennetegn i hvordan velgerne fordeler sine stemmer også her. Først og fremst er Buskerud et godt fylke for Norges tre største partier Høyre, FrP og Ap. Derimot sliter særlig KrF, men også SV, med oppslutningen i fylket. Velgermassens totalt sett relativt lave utdanningsnivå i Buskerud, gagner FrP og Ap. Forholdsvis høy andel industriarbeidere er også en fordel for de to partiene, og da spesielt Ap. Den relativt høye andelen ansatte sysselsatte i privat sektor er en fordel for Høyre og FrP.
For KrFs vedkommende er det et problem at Buskerud-velgerne, i overveiende grad, har en sekulær profil og i liten grad motiverer sin stemmegivning på basis av motkultur (alkoholmåtehold/avholdsbevegelse og religion).
Drammen-effekt?
Høyre-styrte Drammen har virkelig fått en ansiktsløfting de siste årene. Byen har til og med fått prisen for beste byutvikling i hele Europa noe Høyre høstet stor gevinst av under lokalvalget i 2007 hvor partiet oppnådde hele 35,8 prosent av stemmene i Drammen. Spørsmålet er om Høyre kan dra med seg denne positive lokale effekten inn i dette stortingsvalget. Jeg tror det ikke. Fordi lokale forhold som regel ikke spiller noen særlig rolle i stemmegivningen ved riksvalg. Det er nok helt andre ting som Buskeruds velgere vil vektlegge. Men man kan heller ikke helt utelukke at elementet vil kunne spille en viss rolle for noen velgere. Det kan i så fall være nok til å berge to mandater for Høyre. Kanskje er det i så fall nettopp de stemmene som kan vippe det i borgerlig favør på valgnatten?
Det ligger uansett an til et meget spennende valg, ikke minst i Buskerud.
onsdag 11. mars 2009
Hysteriet rundt Oljefondet
Oljefondet hadde et svakt år i fjor. I likhet med alle som har verdier i aksjer. Men slike svinginger må man tåle når en er i aksjemarkedet. Og det er fortsatt verdier for 2 275 milliarder kroner igjen i fondet. Det er derfor ingen grunn den til panikken som mange nå synes å forsøke å skape.
Fram til 1996 brukte den norske stat brukt opp rubb og stubb av inntektene fra oljen og gassen i Nordsjøen. I løpet av 1996 greide vi omsider å sette til side de første 48 milliardene. Siden den gang har fondets verdi steget markant og befinner seg i dag på tett oppunder 2 300 milliarder kroner.
I startet ønsket man en 40-60 fordeling av fondet i forholdet mellom aksjer og obligasjoner. Jeg synes det var dumt og ville ønsket 100 prosent i aksjer fra dag 1. For all historikk viser at aksjesparing er langt mer lønnsom enn obligasjonssparing. Man får som regel godt betalt for den risikoen man tar ved å være i aksjemarkedet.
Nylig ble det imidlertid vedtatt å øke aksjeeksponeringen til 60 prosent. Det var litt sent, men et skritt i riktig retning. For Oljefondet har dermed kunne kjøpe billige aksjer høsten 2008. Nå er man oppe i 50 prosent, og man kan derfor fortsette å plukke billige aksjer i 2009 til man når 60-grensen.
Oljefondet har et 30 års perspektiv på sine investeringer. Derfor må fondet måles opp i mot dette, og ikke på kortsiktige svingninger fra år til år. Alle som kjenner litt til aksjer, vet at kursene går opp og ned. Over tid går de mer opp enn ned.
Derfor er det grunn til å ha en smule is i magen. I disse krisemaksimerende tider så synes innslaget av slik is å være usedvanlig lite. Det er synd, men det er å håpe at vi i det minste har politikere og fondsforvaltere som bevarer en viss ro.
For vi er nok neppe inne i verdens undergang. Denne gangen heller.
Fram til 1996 brukte den norske stat brukt opp rubb og stubb av inntektene fra oljen og gassen i Nordsjøen. I løpet av 1996 greide vi omsider å sette til side de første 48 milliardene. Siden den gang har fondets verdi steget markant og befinner seg i dag på tett oppunder 2 300 milliarder kroner.
I startet ønsket man en 40-60 fordeling av fondet i forholdet mellom aksjer og obligasjoner. Jeg synes det var dumt og ville ønsket 100 prosent i aksjer fra dag 1. For all historikk viser at aksjesparing er langt mer lønnsom enn obligasjonssparing. Man får som regel godt betalt for den risikoen man tar ved å være i aksjemarkedet.
Nylig ble det imidlertid vedtatt å øke aksjeeksponeringen til 60 prosent. Det var litt sent, men et skritt i riktig retning. For Oljefondet har dermed kunne kjøpe billige aksjer høsten 2008. Nå er man oppe i 50 prosent, og man kan derfor fortsette å plukke billige aksjer i 2009 til man når 60-grensen.
Oljefondet har et 30 års perspektiv på sine investeringer. Derfor må fondet måles opp i mot dette, og ikke på kortsiktige svingninger fra år til år. Alle som kjenner litt til aksjer, vet at kursene går opp og ned. Over tid går de mer opp enn ned.
Derfor er det grunn til å ha en smule is i magen. I disse krisemaksimerende tider så synes innslaget av slik is å være usedvanlig lite. Det er synd, men det er å håpe at vi i det minste har politikere og fondsforvaltere som bevarer en viss ro.
For vi er nok neppe inne i verdens undergang. Denne gangen heller.
Abonner på:
Innlegg (Atom)