Rekord i velgervandring

En av to velgere byttet preferanse fra 2017 til 2021.

I forrige uke ble de første tallene fra Valgundersøkelsen 2021 lagt fram. Valgforskningen bygger på et samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå og Institutt for Samfunnsforskning og har røtter helt tilbake til 1957 da Henry Valen og Stein Rokkan og deres medarbeidere gjennomførte den aller første valgundersøkelsen. Det er med andre ord en stolt tradisjon som dagens frontfigurer Johannes Bergh (ISF) og Øyvin Kleven (SSB) forvalter.

Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Valgresultatet 2021
Stortingsvalget 2021 ble ujevnt til norske valg å være. Den rødgrønne seieren var meget stor. Høyre og Frp gikk mye tilbake, mens Sp, R, SV og «Andre» gikk markert fram. Under finner du valgresultatet oppsummert, og sammenlignet med 2017.    

Det er verdt å merke seg at antallet stemmer ble historisk høyt, selv om valgdeltakelsen gikk litt ned. Det skyldes at det var rekord i antall stemmeberettigede.


Vandrerne
Hva skjuler det seg bak disse hovedtallene? Et spennende trekk som forskerne har lagt merke til, er at velgervandringene satte ny rekord. Ganske nøyaktig halvparten av velgerne byttet preferanse fra 2017 til 2021. Enten ved at de byttet parti, eller hoppet inn eller ut av hjemmesittergruppen.

 

 

    Tegning: Egil Nyhus

Potensialet for både suksess og fiasko var dermed stort for alle partier som deltok i 2021. Etter flere valg på rad der man har sett det motsatte, med færre velgervandringer enn f eks på 90-tallet, er dette en påfallende økning. Det er særlig trafikken mellom det å stemme på et parti og sitte hjemme som har økt.  

Kilde: Valgundersøkelsen 2021. Grafer fra Bernt Aardal hjemmeside 


Slik vandret de
Valgundersøkelsen gir oss også en unik kilde til kunnskap til hvordan velgerne vandrer. Det første tallet vi bør se på er lojalitetstallet. Altså hvor mange som fastholder sitt valg. Her kom valgforsker Bergh med en interessant opplysning på pressekonferansen som jeg var til stede på. Han sa nemlig at lojaliteten i valgundersøkelsen ligger klart lavere enn ved de ordinære stortingsmålingene. Fordi valgundersøkelsen bygger på et panel som man følger over tid, mens målinger ringer opp nye folk hver gang. 1 av 3 «husker ikke» hva de stemte på ved målinger, påpekte han, og mange svarer det partiet de oppgir som preferanse i dag, framfor det partiet de faktisk stemte på, når de blir spurt om hva de stemte ved forrige valg. 


Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

I tabellen under har jeg satt en rød strek under de ulike partiene lojalitetstall, i følge velgermatrisen i valgundersøkelsen. Som vi ser, svinger det fra 40 prosent som svakest (Venstre), til 64 som best (Ap og Sp).  Egentlig ikke spesielt imponerende tall av noen, ved 2017-valget hadde Sp og R den høyeste lojaliteten med hhv. 85 og 81 prosent.

Partisett
Dette kan tolkes som et uttrykk for at mange velgere følte på en usikkerhet ved valget. Der det partiet de stemte på sist, slett ikke var noe opplagt valg igjen. Ofte har velgerne to, tre, fire partier som de vurderer som ganske aktuelle, uten at ett parti nødvendigvis peker seg klart ut. Dette kalles gjerne partisett. I tillegg var det åpenbart mange velgere som vippet mellom å sitte hjemme eller stemme. I sum ga ikke dette særlig høy lojalitet for noen, samtidig som det ei heller var noen av de etablerte partiene som falt helt igjennom lojalitetsmessig. Alle lyktes altså mer eller mindre sånn halvveis med å mobilisere egne velgere, ingen var i nærheten av fullklaff.

Hvis vi studerer forholdet mellom stemmegivning i 2017, og hvem som lot vær å stemme i 2021, så ser vi at Frp, Ap og V kom dårligst ut. Hele 15 prosent av Frps 2017-velgere lot være å stemme i 2021, mens tallet for Ap og V var 12. Alle tre må dermed kunne sies å ha hatt en viss demobilisering i deler av sin velgermasse. Sp, H og R hadde den laveste andelen som lot vær å stemme og lyktes altså slik sett best på dette punkt.


Sp appellerte til borgerlige velgere
Valgvinner Sp hadde positiv velgerutveskling mot de fleste partier. Men jeg merker meg to interessante unntak: SV og Rødt. Den mye omtalte velgerveksten på Aps bekostning fant sted, men endte mer begrenset enn det kunne se ut som i forkant av valget. Dette indikerer at Sps framgang i første rekke var tuftet på velgere som stemte borgerlig sist. Her ligger også en hovedforklaring på den store rødgrønne valgseieren; Sps var den desidert sterkeste bidragsyteren til å dra velgere over blokken.     

Rødts vekst var særlig drevet av pluss til SV og Ap. Også SV hadde pluss til Ap, men jeg merker meg at mange SV-velgere fra 2017 også gikk motsatt vei. Ap ser dermed ut til å ha lyktes med å demme brukbart opp for de verste netto lekkasjene både i forholdet til Sp og SV. For selv om partiet åpenbart mistet mange velgere til disse to, så klarte man parallelt å hente en del fra begge slik at den netto summen ikke ble så stygg.      

H tapte til KrF
Hva kunne reddet KrF og MDG over sperregrensen? Først og fremst økt lojalitet. MDG lyktes bra med å appellere inn i SVs rekker, men mistet også mange velgere til dem slik at det totalt sett omtrent gikk i null. Overgangsmatrisen indikerer også et klart og noe overraskende tap mot H. KrF fikk et pent netto pluss mot H, Bergh antydet at dette i noen grad kunne være taktiske velgere. Men partiet sliter tungt med appell til andre partiers velgere og gikk særlig på et stort netto tap mot Sp.    

Høyre og Frps tilbakegang skyldes som nevnt bl.a. tap til Sp. Men begge har også netto tap til Ap, særlig H gikk her på et smertelig velgertap til sin konkurrent.         

Kontinuitet og endring
Det hoppet mange velgere både mellom partiene, mellom blokkene og mellom sofaen og partiene ved høstens stortingsvalg. Men velgerne hopper ikke vilt rundt, det er noen gjenkjennelige mønstre i velgerovergangene, men også noen unike trekk. Ønsket om maktskifte og en endret saksagenda bidro til den klare rødgrønne valgseieren.

Om et drøyt år kommer det nye muligheter for alle, både partier og velgere.  

Dette er mitt analysebrev nr 13 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Derfor forlater velgerne Ap

Mange tidligere Ap-velgere oppgir dårligere politikk, svakt lederskap og mer negativ oppfatning av partiet som årsaker til å forlate det. Enda flere har ingen klar begrunnelse.  

Før i tiden holdt velgerne i stor grad fast ved sitt parti fra valg til valg. Fortsatt er det flere som stemmer det samme som sist enn som bytter, men lojaliteten har gått ned. Ved valget i 1965 byttet to av ti velgere parti, eller hoppet inn/ut av hjemmesittergruppen, i følge valgundersøkelsen. Ved valget i 2017 endret fire av ti velgere sin preferanse. Andelen vandrere har altså doblet seg. Vandrerrekorden er fra 2001-valget da fem av ti velgere byttet.


Dette er et utdrag fra analysebrev nr 5 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 


Usikre velgere
At velgerne vandrer, og hvordan de vandrer, er bra dokumentert i valgforskningen. Men hvorfor de vandrer, er for lite belyst. Dette temaet pirrer min nysgjerrighet nok til at jeg nylig ba målebyrået Sentio spørre velgerne som har endret standpunkt siden 2017 om hvorfor de har byttet. Spørsmålet ble stilt som en oppfølging til den månedlige stortingsmålingen. Intervjuene ble utført i perioden 12. – 16. januar. Et representativt utvalg på 1 000 personer ble intervjuet over telefon. 705 oppga sin partipreferanse. Rundt halvparten av disse hadde endret sin preferanse siden 2017. Det kan tolkes som et tegn på at velgervandringene kan bli større enn sist ved årets valg, men det trenger ikke gå slik siden andelen også bør ses i lys av at flere trolig er mer usikre nå enn de vil være i september.

Etter å ha lest gjennom svarene fra velgerne på vandring, er det første som slår meg den store usikkerheten som hersker i store velgergrupper. Rundt halvparten av alle som har endret oppfatning siden 2017, har ingen klar formening om hvorfor de har endret oppfatning. Vi bør ha i mente at et spørsmål over telefon om hvorfor du har endret partipreferanse kan være overraskende og krevende å besvare raskt der og da. Men like fullt er såpass mange usikre velgere en indikasjon på at her ligger det et betydelig potensial for alle partier som evner å treffe med sitt budskap i valgkampen.

Aps tre problemer
Arbeiderpartiet fikk 27,4 prosent ved 2017-valget. Januar-snittet av målingene i år viser 20,4 prosent. Fallet på sju prosentpoeng innebærer et netto tap på ca 200 000 velgere. Hvor har Ap-velgerne tatt veien? En betydelig andel har hoppet opp på gjerdet. Svært mange av Aps gjerdesittere svarer «vet ikke» på hvorfor de har hoppet opp dit. Her ligger det muligheter for Ap. Det er enklere å få egne velgere ned fra gjerdet enn å få dem tilbake fra andre partier.   

Svarene fra øvrige gjerdesittere som har gjort seg opp en mening om årsak, kan i hovedsak deles i tre: Dårlig ledelse, svak politikk og mer negativ oppfatning av partiet. Alle tre momentene synes å være av reell betydning. «De aner ikke hva de står for og har ingen god ledergruppe», sier en tidligere Ap-velger. Det er et typisk svar fra disse. Andre gir svar som «det har vært mye rot», «rotete politikk», «det går nedover» og «de har mistet troverdighet».

Kompleks velgerstrøm til Sp
Ap har et stort velgertap til Senterpartiet. Årsakene som oppgis spriker i ulike retninger, men et fellestrekk er at disse er mindre usikre og i større grad har en begrunnelse enn de som har hoppet på gjerdet. «Jeg er fra bygda», sier rett og slett en. «De har ingen i Ap som jeg stoler på», framholder en annen. «Jeg føler at det ikke er noe trøkk i Ap», sier en tredje. «Innholdet i Aps politikk er ikke så bra», hevder en fjerde. I sum kan disse fire begrunnelsene gi en viss forståelse av velgerstrømmen fra Ap til Sp.

 

Ap har også netto tap til både MDG, SV og Rødt. De som har gått til MDG, er entydige i sin begrunnelse av at det har med miljøpolitikken å gjøre. De som har gått til SV og Rødt begrunner det dels med politikk og dels med en mer negativ oppfatning av Ap.

Ingen av de som har skiftet til Sp, MDG, SV og R i denne undersøkelsen oppgir ledelse som begrunnelse. Dette kan tyde på at «dårlig ledelse» er et langt viktigere poeng for de som har hoppet opp på gjerdet, enn de som har gått til velgerkonkurrentene på rødgrønn side.

Dette er et utdrag fra analysebrev nr 5 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Nasjonale trender

Tendensen nasjonalt i øyeblikket er framgang for Sp, SV, Rødt, MDG og "Andre". Mens regjeringspartiene H, Frp, KrF og V samt Ap sliter. 

Utfallet av lokalvalget avhenger av to momenter: Nasjonale trender og lokale saker. I en kommune kan bom være en viktig sak, i en annen kommune kan mye handle om en skole skal nedlegges, i en tredje om omsorgsboliger eller svømmehall bør bygges. En kommune kan ha en godt likt ordfører som drar stemmer til sitt parti i kraft av sin person, en annen kommune har "gråere" lokalpolitikere der innslaget av personeffekt er minimal. Ett sted kan velgerne ha mange partilister å velge mellom, et annet sted har de bare tre-fire lister. Dette spiller inn på valgresultatet. 

Heldigvis er det store lokale variasjoner i landet vårt, for det er jo lokalvalg vi skal ha! Men samtidig er også nasjonale trender avgjørende for utfallet, fordi en del velgere også legger nasjonale elementer til grunn for sin stemmegivning. Kanskje ønsker man gi uttrykk for misnøye med regjeringen og stemme på et opposisjonsparti på Stortinget, selv om de lokale styringsforholdene er helt annerledes i kommunen enn det er nasjonalt. Eller kanskje er man fornøyd med den nasjonale styringen og gir uttrykk for det.   

Derfor er de nasjonale trendene interessante, og jeg skal i den forbindelse vie dette fenomenet oppmersomhet. Faktisk.no har nylig lansert en meningsmålingstjeneste som, på basis av pollofpolls sine innsamlede målinger, beregner et glidende snitt av målingene som inkluderer feilmarginer. Det er en utmerket nyvinning som du gjerne kan sjekke ut. For å spare litt tid i disse travle valgtider, så bruker jeg deres grafikk i denne framstillingen. Fokuset her er nasjonale kommunemålinger. 

Ap sliter tungt, H har nok med å klare 2015-nivå
Trenden er negativ for både Ap og H. Det synes å være dårlig klima for "styringspartiene" i år, og begge våre to største partier mister velgere til mindre partier. Ap sliter særlig med overganger til Sp i disktriktene, og betydelige lekkasjer til SV, Rødt, MDG og Bomlistene (FNB) i store byer. Mens Høyre også møter sterk konkurranse om velgerne fra Sp i distriktene og FNB i byene. I tillegg sliter begge med sviktende lojalitet. Mange Ap- og H-sympatisører har satt seg på gjerdet, og valginnspurten for "de to store" vil derfor i stor grad handle om å forsøke og mobilisere disse.         

I øyeblikket ligger Ap an til et resultat rundt 24 prosent, mens Høyre beveger seg rundt 21. Skulle dette bli valgresultatet, så vil det være en tilbakegang på 9 prosentpoeng for Aps del og 2 pp i minus for Høyre. Høyre kan, via god mobilisering i sluttfasen, håpe på et resultat rundt valget forrige gang. For Aps gjelder det å redusere nedgangen og redde i land et resultat så langt opp på 20-tallet som mulig. Blir det demobilisering framfor mobilisering som preger sluttuken, så blir dette derimot stygt for begge partier, og da særlig for Ap.

Sp sterke, Frp trøbler
Kampen mellom Frp pg Sp om å bli Norges tredje største parti ved årets valg er avgjort til fordel for Sp. Sp viser en meget sterk utvikling og har pr i dag et nivå på rundt 15 prosent inne. I så fall en framgang på over seks prosentpoeng fra forrige kommunevalg. Sp har høy lojalitet, kombinert med at de appellerer til velgere i omtrent alle andre partier. Det er oppskrift på valgsuksess. Særlig er overgangene fra Ap formidable, men Sp plukker også godt med velgere fra H. Sp vil bli en maktnøkkel i en rekke fylker og kommuner. Frp har slitt mye med overganger til bomlistene, men har bedret dette noe de siste dagene. Det ser likevel ut som partiet har mer enn nok med å forsøke holde det labre 2015-nivået på 9,5 sånn noenlunde, i øyeblikket ligger partiet på 7-tallet og dermed en nedgang på ca 2 pp.       

 

MDG og SV i framgang. Holder de inn?
Det ser ut til å bli et jevnt oppgjør mellom MDG og SV om å bli femte størst. Begge partier viser en underliggende positiv tendens, men MDGs oppgang er sterkere enn SVs de aller siste månedene. Særlig er MDGs frammarsj i Oslo oppsiktsvekkende. Et resultat opp mot 7 prosent er mulig, i følge de nasjonale målingene, det betyr en framgang på 3 prosentpoeng for begge målt mot 2015-valget. Begge partiene har god lojalitet til dem å være og har Ap som sin største velgerleverandør. Men MDG plukker også en del fra regjeringspartiene H og V. Ett spørsmål er om partiene er noe "overmålt", altså at det reelle nivået ligger noe lavere enn tallene i dag tyder på. En stor andel unge og tidligere hjemmesittere er her et usikkerhetsmoment.
   

Rødt, KrF og V jevnstore
Både Rødt, KrF og Venstre kan komme i mål med et resultat rundt fire prosent. For Rødt sin del vil det være en dobling av nivået fra 2015, mens det for KrF og V vil representere en tilbakegang på mellom ett og to prosentpoeng. Rødt plukker mange velgere fra Ap. KrF har som vanlig svak appell hos andre partier, men kan reddes i land og få et anstendig resultat via relativt lojale, egne velgere. For Venstres del er særlig lekkasjen til MDG begynt å bli plagsom, i tillegg til at man (som vanlig) sliter med å holde lojaliteten oppe. Men Venstres velgere er "trege" og kan mobiliseres den siste uken, noe som gjør 4-tallet fortsatt mulig.

"Andre" på frammarsj
Dette valget kan også bli andre listers sitt valg. Det er velgermarked for bomlister, by og bygdelister, pensjonistparti, helseparti, demokratene, liberalistene og andre med tydelige standpunkt i enkeltsaker som skiller dem fra andre. "Andre" oppnådde 4,6 prosent ved 2015-valget, det blir trolig vesentlig mer i år, kanskje helt oppe i 7-8 prosent på landsbasis. Det understreker at dette valget ligger an til å bli et fragmenteringsvalg. 

Partienes utvikling fra valget 2013 til juni 2016

Ni partier kjemper i realiteten om de 169 stortingsmandatene som deles ut ved valget neste år. Dette er utviklingen og stillingen på snittet av målingene etter valget i 2013:


Ap snur trenden

Partiet steg mer eller mindre sammenhengende fra 2013-valget og fram til i fjor vinter. Framgangen toppet ut på drøyt 41 prosent. Et svært imponerende tall. Framgangen bør nok ses i sammenheng med motmobilsering blant velgere som er skeptiske til H+Frp-regjeringen. Ap har over tid lyktes med å etablere stor styringstroverdighet og er garantist for regjeringsdannelser på venstresiden. Høsten 2014 fikk partiet også servert en retorisk budsjettgavepakke av de helt sjeldne som bidro til veksten.

Tilbakegangen det siste året må ses i lys av den sterke oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringstemaet. I denne saken er Ap i skvis, partiet ønsker å framstå som strengt, men kan aldri være så strengt som Frp. Vendingen opp de siste månedene henger trolig sammen med at oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringsfeltet er dempet og fokuset flyttet over på andre saker, som ledighet og helse, der partiet har større velgertillit.

Et problem for Ap inn mot stortingsvalget kan være at de ikke har noe avklart regjeringsalternativ i ryggen. Dermed blir det vanskelig for dem å satse på sitt sedvanlige "oss eller borgerlig kaos"-kort. Men partiet ligger uansett an til et godt valg og er, slik jeg ser det i dag, favoritter til å innta regjeringskontorene.


Høyre bør øke for å beholde regjeringsmakten

Høyre gjorde et sterkt stortingsvalg 2013 og holdt godt på velgerne i ett års tid, før det bar utforbakke ifm. framleggelsen av statsbudsjettet 2015. Nedturen bunnet ut på 21 prosent, og man beveget seg deretter sidelengs i området 22-24 prosent. Februarnivået på 25 prosent var partiets beste på halvannet år, før det igjen bar noe ned og pt. ligger man i sjiktet 23-24. Dette er neppe nok for å beholde regjeringsmakten, men det avhenger jo også av hvordan det går for "partnerne" Frp og Venstre og om KrF fortsatt vil være med.

Tilbakegangen kom som et produkt av at en del H-velgere hoppet opp på gjerdet, samt forsvant til andre partier. Særlig Ap forsynte seg grovt og var på sitt max-nivå helt oppe i rundt +100 000 H-2013-velgere. Høyre har fortsatt et negativt bytteforhold til Ap, men lekkasjen er mindre enn den var.

I øyeblikket slår styringslitasjen igjen noe sterkere ut enn styringstillegget, dette senker Høyre noe og løfter Ap. Jeg tror derfor at partiet "trenger" en ny krise og sterk håndtering av denne, for å ha realistisk håp om gjenvalg. Det kan være mer asyltilstrømning, økonomisk nedtur eller annet - men det må trolig noe ekstraordinært til for at det skal gå.


Kan Frp holde nivået oppe? 

Frp kom inn i regjering på nedadgående kurve. Ikke helt ulikt SV i 2005. Tilbakegangen forsterket seg etter inntredenen, og partiet lå i nedgangstrend fram til mars i fjor, hvor det bunnet ut på i overkant av ti prosent. Da så det mørkt ut. Men partiet hentet seg inn og lå på rundt 12 fram til oktober, før oppgangen virkelig skjøt fart i november og man løftet seg til nivåer over valgresultatet. Deretter har det flatet noe ut, og Frp ligger nå på 15-16 prosent, like under 2013-valget.

Det voldsomt sterke fokuset på asyl og innvandring i fjor høst og ut over vinteren, i kjølvannet av tilstrømningen, gavnet Frp. Avtagende oppmerksomhet rundt dette de siste månedene medfører at Frp må vise at det har flere bein å stå på. Samferdsel, eldresomsorg og skatt kan være tre slike saker. Men jeg tviler på om Frp klarer å holde nivået oppe framover hvis innvandring sklir enda mer ut av agendaen, det er partiets desidert beste mobilseringssak.


Får Sp servert mer potensial på kommunereformen?

Sp gjorde et sterkt kommunevalg i fjor høst og har ligget i en stigende trendkanal siden mars 2014. Framgangen ser foreløpig ut til å ha toppet ut på rundt 6,5, men det er litt tidlig å konkludere her. Regjeringens strukturreformer, ikke minst kommunereformen, har vært en god mobiliseringssak for partiet. Nå er fase 1 i dette reformarbeidet over og det blir spennende å se om Stortingsflertallet tør bruke tvang i fase 2 eller om man lytter til rådene fra folkeavstemninger og lokalpolitikere, råd som i hovedsak har handlet om å si Nei til sammenslåinger. Går man inn for tvang, så vil Sp få servert et ytterligere vekstpotensial. Jeg tror ikke regjeringen tør bruke tvangslinjen inn mot et avgjørende stortingsvalg, i så fall må Sp se seg om etter andre mobiliseringssaker. Distriktspolitikken vil alltid være partiets beste sak, muligens med samferdsel som en brukbar nr 2.

Skulle det bli et nytt stortingsflertall, så håper nok Sp på å få med seg KrF inn i en sentrum-Ap-regjering. En Ap+Sp+MDG-variant er også et tenkbart scenario, men det mest trolige i øyeblikket er at Sp blir en fødselshjelper for en ren Ap-regjering og forsøker vinne mest mulig innflytelse gjennom stortingsarbeidet i sak til sak - slik man har bred tradisjon for.        



KrF dupper rundt 5

Partiet fortsetter å ligge under sitt valgresultat fra 2013 på 5,6 prosent. Det dupper litt over og litt under 5 blank for tiden. KrFs relativt store velgerkjerne og bra lojalitet blant disse, holder dem unna sperregrensen på fire prosent. Men appellen til nye og andre velgergrupper er for beskjeden til at man kan ha særlig realistisk håp om å vokse mye fra dagens nivå inn mot 2017-valget.

En frigjøring fra den blå regjeringen ligger i kortene, men å velge motsatt side og Ap, vil være å gamble med den borgerlig orienterte kjernen sin -  så det tør man neppe. Knut Arild Hareides sentrumsdrøm er skutt ned av Trine Skei Grande (V), så i øyeblikket må en satse på å markere egne, gode velgersaker best mulig, først og fremst familiepolitikk og til dels eldreomsorg, og dernest håpe at "vi holder regjeringsspørsmålet åpent"-sporet holder.


Venstre er ikke trygg for sperregrensen 

Partiet har en fallendes tendens etter 2013-valget. Sperregrensen nærmer seg og Venstre er i den situasjonen at de ikke har et stort nok grunnfjell som sikrer dem når det butter. Et lite lyspunkt er at nedgangen kan synes å ha flatet ut på rundt 4,3-4,5 nå.

Venstre er et nr 2 parti for ganske mange velgere. Skal det bli et nr 1 parti for flere, så kan en dyrking av den urbanliberale, grønne og borgerlige profilen være en vei å gå. En utfordring for Venstre vil imidlertid være om KrF forlater det borgerlige samarbeidet slik at Venstre blir stående igjen som eneste sentrumsparti som ønsker borgerlig samarbeid inn mot valget. Samtidig kan det ligge et potensial i en slik sits i form av økende appell blant de lyseblå og blågule velgerne.




Lysning for SV

  
Det har lysnet litt for SV de siste ukene, etter at man stort sett har ligget under sperregrensen etter valget i 2013. Det gjenstår dog å se om vi står overfor et trendskifte, eller bare en midlertidig korreksjon opp. Frigjøringen fra Ap kan ha virket positivt inn. SV har bra potensial hos velgere som ikke stemte på partiet sist, men generelt sliter man med for lav lojalitet blant dem som stemte på partiet.

Det blir interessant å se om de kan bruke sin friere posisjon til å ta tilbake noe av eierskapet som de har mistet til MDG og Venstre på miljø. Og om det er mulig å hente inn litt av Aps og Høyres forsprang på skole. "Bredde-prosjektet" til Audun Lysbakken, som bl a bygger på et håp om å øke partiets saksbredde og styrke velgertilliten ikke minst på helse og eldreomsorg, kan være i overkant ambisiøst i den situasjonen man befinner seg i.

Antagelig ser SV for seg en ren Ap-regjering etter valget neste år der de kan spille sin sedvanlige rolle som venstrekorrektiv i opposisjon, som de tidvis har gjort med hell tidligere. En sentrum-Ap regjering kan gi dem ytterligere venstrerom.


Har MDG stoppet nedgangen?

Etter det strålende lokalvalget i fjor høst har det buttet for MDG. Partiet toppet ut på i underkant av fem prosent og har falt mer eller mindre sammenhengende ned til rundt tre prosent i vår. Partiet kan ha nådd bunnen, men vi må se an noen måneder til før konklusjon kan trekkes.

Oppmerksomheten rundt Oslo-byrådets upopulære miljøtiltak ser ikke ut til å ha svekket Oslo-partiet nevneverdig, men har kanskje bidratt til svekkelsen nasjonalt. Den sterke lederstriden har heller neppe virket positivt inn. Men klarer MDG å etablere seg på noe i overkant av 3 gjennom sommeren, så er ikke avstanden opp til sperregrensen avskrekkende. Blir miljøsaken igjen aktualisert på en positiv måte og MDG klarer å snu oppfatningen av et parti som vil plage folk til et parti som har de beste, grønne løsningene på vår tids trolig største politiske utfordring, så er ikke avstanden opp til sperregrensen avskrekken. Kan partiet komme i en posisjon der man ligger an til å kunne vippe stortingsflertallet, så vil medieoppmerksomheten kunne øke fram til valget


Rødt kan gjøre sitt beste valg

Rødt beveget seg opp mot 1,5 fram til i fjor sommer. Så fikk man en boost ifm. lokalvalget i fjor høst der partiet virket gjorde seg bemerket flere steder, særlig i byer som Tromsø, Bodø og Oslo. I øyeblikket svinger det mellom 1,5 og 2. Ett stortingsmandat i Oslo er innen rekkevidde og stortingvalget 2017 kan bli historisen beste for partiet. Men det er et problem for partiet at potensielle Rødt-velgere i andre kretser enn Oslo kan anse at en stemme på Rødt er bortkastet og går til Ap eller SV i stedet.  

Når grunnfjellet svikter

Ingen kan tas for gitt. Det er sunt.

For noen dager siden var det lille julaften. For meg. Og noen få andre «valgnerder». Da var vi samlet i Institutt for samfunnsforskning sine lokaler på Majorstua for å høre og se valgforskernestor Bernt Aardal og «nykommeren» Johannes Bergh legge fram en «teaser» om velgerbevegelsene fra valget i fjor høst. På basis av notatet med den ikke spesielt tabloide tittelen «Velgervandringer og valgdeltakelse ved stortingsvalget 2013» ble noen grafer og tall fra den store valgundersøkelsen lagt fram (boka om valget kommer neste år).

Mange av mønstrene var velkjente: Menn stemmer mer høyreorientert enn kvinner, 47 prosent av mennene stemte blått, mot bare 36 prosent av kvinnene. Valgdeltakelsen øker med utdanningsnivå. Over 90 prosent av velgere med høy utdanning stemte, mot bare 65 prosent av velgere med grunnskole. 

SViktende velgerpleie
Men to tall fikk selv oss «nerder» til å sperre opp øynene. Det ene var 46. Kun 46 prosent av Frps velgere fra 2009 holdt fast ved sitt partivalg i 2013. Frp har ikke hatt lavere lojalitet siden 1993, sa Aardal.

Det andre tallet var 22. SV maktet å beholde bare fattige 22 prosent av sine velgere fra 2009. Jeg har aldri sett så lave lojalitetstall i de 30 årene jeg har holdt på med valgundersøkelser, sa Aardal.

Frps grunnfjell sviktet noe. SVs grunnfjell sviktet helt. Eller rettere sagt, grunnfjellet man håpet var der, viste seg ikke å være der. Klarer et parti ikke å pleie velgerne som stemte på det sist, så klarer man heller ikke å gjøre et godt valg. Frp har ikke vært gode nok på velgerpleie de senere årene. SV har vært katastrofalt dårlige. Mange partier har tidligere bittert erfart hvor viktig dette er.

Aps høyredreining under Stoltenberg1-regjeringen (2000-01) gjorde partiet ugjenkjennelig for mange, noe som resulterte i velgerflukt både til Høyre og SV. Høyres kalde kalkulatorpreg sendte mange velgere tilbake til Ap i 2005, mens andre flyktet til Frp. Venstre røk under sperregrensen i 2009 fordi mange tidligere velgere ikke kjente seg igjen i et parti som framstod mer opptatt av regjeringsspill enn politikk.   

Fra friskt til grått
Gjennom åtte år i regjering gikk SV fra å være et friskt og grønt venstrealternativ, til å bli et grått og kjedelig styringsparti. Grunnene til å stemme SV ble færre og færre, og mange fant ut at man heller kunne stemme på det originale styringspartiet Ap, eller det grønnere Miljøpartiet. Resultatet er nå et SV som står i fare for å bli radert bort i en rekke kommuner ved valget neste år.

Å pleie sine velgere er avgjørende i politikken. Å pleie sine kunder er avgjørende i næringslivet. Å ta vare på dama di eller typen din, er avgjørende i et forhold.

Ingen kan tas for gitt. Og det er vel i grunn veldig bra?


Kommentaren ble publisert i Romerikes Blad 31. mars     

Velgervandringer til Høyre

Jeg har dykket ned i bakgrunnstall fra målinger av velgernes preferanser i Buskerud og Drammens-regioen og laget en analyse som Drammens Tidende i dag har trykket. Denne finner du nedenfor. Avisen laget også en nyhetssak på kronikken min. Analysen bør kunne interessere alle politisk interesserte folk da velgerbevegelsene stort sett er sammenfallende i de fleste kriker og kroker av landet for tiden.

Lenge har det vært sparsomt med målinger av hvilken vei den politiske opinionen beveger seg i Buskerud og Drammens-regionen. Men i juni strømmet tallene på. Norfakta har gjort målinger i Røyken og Hurum på oppdrag for Røykenog Hurum avis. Mens Sentio har målt Buskerud (fylkesting), Drammen, Lier og Nedre Eiker på oppdrag for Drammens Tidende. Målingene, som må tolkes innenfor noe større feilmarginer enn normalt, siden de baserer seg på kun 400-600 spurte, peker klart i retning av at de nasjonale trendene slår inn med stor kraft også i denne regionen.

Hovedtendensen er et Høyre i sterk framgang, mens de øvrige partiene mer eller mindre sliter. At Høyre sågar er oppe og lukter på den “magiske” 50 prosentgrensen både i Drammen og Lier er eksepsjonelt. Jeg tror dog at partiet er målt noe høyt. Et valg nå er jeg rimelig sikker på ville gitt Høyre noe langt nærmere 40 enn 50 i disse kommunene. Men like fullt er det vel verdt å fundere over hvilke komponenter som kan forklare disse enorme Høyre-nivåene.  En metode er å kikke bak hovedtallene i målingene og se på velgernes vandringer.

Det første som slår meg etter å ha studert målingenes bakgrunnstall, er den enormt sterke lojaliteten Høyre har blant sine velgere.  I Drammen sier f.eks  hele 90 prosent  av Høyre-velgerne fra 2007 at de kommer til å stemme på partiet igjen. Det er et helt ekstremt høyt tall. Vanligvis bør et parti være fornøyd med rundt 70 prosent lojalitet. Dernest er det framtredende at Høyre appellerer sterkt til alle andre partiers velgere. Både Ap og Frp har stygge, store netto velgertap til Høyre. Men også KrF og Venstre, ja til og med SV og Sp, lekker velgere direkte til Høyre. I tillegg forsyner Høyre seg grovt av de som satt hjemme sist. I sum er dette en oppskrift på hvordan et parti skal gjøre et brakvalg.

Går vi til hovedopponenten  Ap, så er de store velgerlekkasjene til Høyre en ting. Men et vel så stort problem for partiet er at mange av de som stemte Ap sist, nå har satt seg på gjerdet. Om lag 8 000 av de som stemte Ap ved fylkestingsvalget i Buskerud i 2007, sier nå at de ikke vet hvem de skal stemme på. Dette utgjør over en femtedel av Aps totale stemmeandel ved forrige valg og er for mye hvis Ap skal gjøre et godt valg.

Dette innebærer at Ap må få til to ting i den fasen vi nå går inn i: For det første må lekkasjene til Høyre stanses. Og enda viktigere; Ap må hente ned mange av dem som har satt seg på gjerdet. Hvis Ap ikke lykkes med dette, så kan partiet glemme ambisjonen om å “klippe opp det blå beltet” i Drammens-regionen. For da vil dette beltet bli blåere enn noensinne. Og Ap kan i så fall også vinke farvel til fylkestingsmakten. 

Hvilke konsekvenser har dagens situasjon for den nært forestående valgkampen? Den posisjonen som Høyre nå har skaffet seg, vil trolig innebære at partiet vil bli angrepet fra mange kanter. “Mange partier vil utlyse skuddpremie på Høyre”, sa partiets nestleder Jan Tore Sanner nylig til Aftenposten. Han er neppe særlig langt unna sannheten. De fleste ønsker å ta tilbake “sine” velgere. Og da er angrep på det partiet som har vokst seg stort på slike velgere, en vei å gå. Angrepene vil komme på nasjonalt plan. Men angrepene vil også komme lokalt. For Ap, som stort sett er i utfordrerposisjon i Drammens-regionen, er en slik strategi noe enklere å ty til enn for eksempel for Frps vedkommende som jo ønsker samarbeid med Høyre. For Frp kommer dermed opp i et strategisk dilemma: På den ene side vil man markere avstand til Høyre. På den annen side vil man samarbeide.  I hvor stor grad bør man da klaske til mot sin foretrukne samarbeidspartner, rett før et valg?  Også KrF og Venstre sliter med noe av den samme problematikken. 

Det er også grunn til å tro at mediene vil intensivere sin kritiske dekning av Høyre. Det bør de da også gjøre. For et parti som er på tur til å bli så dominerende i så mange kommuner, særlig i de mest folkerike, som det Høyre nå ser ut til å kunne bli, må tåle å bli utsatt for et sterkt kritisk søkelys. Ellers gjør ikke mediene jobben sin. Nettopp på dette punkt har det raknet noe for Frp i tidligere valgkamper. Fordi Frp er langt bedre i angrep enn i forsvar, og man har i kjølvannet av økende kritisk dekning, måttet se oppslutningen dale inn mot flere valg. Høyre er bedre enn Frp i forsvar, men om de er gode nok gjenstår å se.

De kommende to månedene vil vise oss hva dagens Høyre er lagd av.