Utjevningsmandatene: 12-7 borgerlig. Andre Skjelstad (V) er Norges heldigste politiker.

Stemmefordelingen i våre 19 valgkretser ble slik ved høstens valg:

Den partivise fordelingen av de 150 distriktsmandatene ble slik:

På denne bakgrunn ble det gjort to beregninger for å finne hvordan de 19 utjevningsmandatene skulle fordeles. Først fant man ut hvor mange ujevningsmandater hvert enkelt parti skulle ha. Det gjøres ved å sammenligne fordelingen av de 150 distriktsmandatene med hvordan fordelingen hadde vært hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater (landsmandater).

I tabellen nedenfor er denne sammenligningen foretatt. Antallet utjevningsmandater for hvert parti finner man ved å trekke antall distriksmandat fra antall landsmandat.

Ser vi blokkmessig på det, så ble de borgerlige partiene tildelt i alt 12 utjevningmandater, mens de rødgrønne partiene måtte nøye seg med 7. I 2013 var utjevningsfordelingen 11-8 i borgerlig favør. Siden de borgerlige vant 76 distriktsmandater, mot 74 for rødgrønn side, så måtte de rødgrønne ha plukket 11 ujevningsmandater for å flippe flertallet. Ett hovedproblem på rødgrønn side var at to av partiene, Rødt og MDG, ikke kom seg over sperregrensen og dermed ikke kom med i kampen om utjevningsmandatene.

For å finne i hvilke valgkretser de ulike partiene skulle ha sine utjevningsmandater, ble det gjort en  ny beregning der stemmetallet på partiet i den enkelte valgkrets divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer som står bak distriktsmandatene i samme krets. Da kommer man ut med en rekke "restkvotienter" (ubrukte stemmer). Disse kvotientene, sammen med antallet utjevningsmandater for hvert enkelt parti skal ha og det faktum at det kun er ett utjevningsmandat pr valgkrets, legges til grunn for å finne den faktiske utjevningsfordelingen.

Bakke-Jensen fikk utjevningsmandat nr 1
Den høyeste restkvotienten ved årets valg fikk Høyre i Finnmark. Utjevningsmandat nr 1 gikk dermed til Frank Bakke Jensen. De tre neste på kvotienttopplisten var alle fra SV i hhv. Nordland (Mona Lill Fagerås), Rogland (Solfrid Lerbekk) og Troms (Torgeir Knag Fylkesnes). Dermed ble bl.a Venstres Iselin Nybø (Rogaland), som plukket utjevningsmandat nr 1 ved forrige valg, blokkert fordi hun denne gang bare hadde nest høyeste kvotient i Rogaland.

Det var en nedtur for KrF at man ikke maktet plukke et distriktsmandat i Møre og Romsdal. Men da det ble klart at KrF greide å holde seg over sperregrensen, så stod Steinar Reiten først i partiets utjevningskø, han hadde partiets høyeste restkvotient og ble dermed tildelt det første av KrFs i alt fem utjevningsmandater. Hans Olav Syversen (Oslo) hadde nest høyest kvotient for partiet, og Ingunn Ulfsten (Akershus) tredje høyest, men begge havnet litt bak Høyres kandidater i begge fylker (se avsnittet nedenfor).

Den med høyest kvotient som ikke ga utjevningsmandat ble Oslo Aps 6. kandidat Zaineb Al-Samarai. Hun kom ikke inn fordi Ap ikke fikk utjevningsmandater ved årets valg. Men her var det svært nære på. Hadde Ap ikke lyktes (etter fintelling) med å kapre siste distriktsmandat i Rogaland, så ville Ap fått ett ujevningsmandat og dette ville tilfalt Al-Samarai. Dette utfallet ga i stedet en åpning for Stefan Heggelund i Oslo som sikret seg Høyres siste av partiets tre utjevningmandater (Høyres utjevningsmandat nr 2 tilfalt Hårek Elevenes i Akershus). Mens Anders Werp (Buskerud) hadde en hårfint svakere kvotient enn Heggelund og dermed måtte ta farvel med Stortinget etter fire år. At Heggelund hårfint karret seg foran Werp, åpnet for den kandidaten med nest høyeste kvotient i Buskerud; SVs Arne Nævra. Dette var første gang at et annet parti enn Sp plukket utjevningen i Buskerud etter at det nye valgsystemet ble innført i 2005.

Også Sylvi Listhaugs rådgiver, Espen Teigen, hadde utur i den forstand at han stod først i Frps "utjevningskø", men siden Frp ikke ble tildelt ett eneste utjevningsmandat, så kom han ikke inn fra Nord-Trøndelag. 
      

Går vi litt lenger ned i "kvotientrekkefølgen", så ser vi at Sps andrekandidat, Nils Bjørke, i Hordaland ble tildelt partiets eneste utjevningsmandat. Både Frps Torkel Åmland og Høyres Liv Kari Eskeland hadde høyere kvotient enn Bjørke i fylket, men Frp skulle som nevnt ikke ha utjevningsmandater i år og Høyre sine tre utjeveningmandater ble tildelt i kretser der partiet hadde enda høyere kvotienter. 

Venstres utjevningsmandat nr 1 gikk til til Jon Gunnes (Sør-Trøndelag). Også i dette fylket hadde Høyre en kandidat med høyere kvotient (Guro Angell Gimse). I Østfold stod det et svært spennende slag mellom SVs Freddy Andre Øvstegård og KrFs Line Henriette Hjemdal som Øvstegård knepent gikk seirende ut av. Hjemdal manglet 226 stemmer på å få forlenget sitt Stortingsverv. SVs sjette og siste utjevningsmandat gikk til Hedmark  og Karin Andersen.      

Aust-Agder er KrFs "utjevningsbastion" 
Nok en gang plukket KrF og Kjell Ingolf Ropstad utjevningen i Aust-Agder. Aust-Agder er nå eneste krets der utjevningsmandatet har tilfalt samme parti ved samtlige valg etter at valgsystemet ble lagt om i 2005. 

 

Grimstad slo ut Tyvand

Som i 2013 tok KrF med seg utjevningen i Telemark (Geir Bekkevold). Derimot glapp Vestfold for partiet. Her manglet man skarve 215 stemmer på å bli større enn Venstre og få en høyere kvotient enn sin sentrumskollega. Dette medførte at Carl Erik Grimstad (V) i stedet kapret utjevningen i fylket og Anders Tyvand måtte takke for seg.

Derimot kapret KrF utjevningen i Vest-Ager denne gang. KrFs annenkandidat her ,Thorild Brandsdal, hadde lavere kvotient enn både Odd Omland (Ap), Ole Omdal (Sp), Theodor Helland (Frp) og Mali Tronsmoen (SV). Ap og Frp fikk ingen utjevningsmandater, mens Sp "brukte opp" sitt ene i Hordaland. SV hadde, i likhet med Sp, bedre kvotienter i andre fylker (se over) og brukte opp sine utjevningsmandater der. Dette ga Brandsdal den åpningen hun trengte.

Da gjenstod utdelingen av utjevningsmandat nr 17, 18 og 19. Hvor havnet disse? Venstre hadde fått to utjevningsmandater og skulle dermed ha to til, mens KrF skulle ha en til. Nr 17 tilfalt Venstres Kjetil Kjenseth i Oppland. Han hadde stang inn i den forstand at en rekke Venstre-kandidater i andre fylker (Rogaland, Akershus, Oslo, Nordland, Østfold, Finnmark) hadde høyere kvotient, men utjevningsmandatene i disse fylkene gikk til andre kandidater med enda høyere kvotient fra andre partier.

Utjevningsmandat nr 18 ble en duell mellom Sveinung Rotevatn (V) og Tore Storehaug (KrF) der partiet som fikk flest stemmer av de to også fikk utjevningsmandatet i fylket. KrF fikk 151 stemmer mer enn Venstre i fylket og dermed gikk Storehaug seirende ut og Rotevatn måtte forlate Stortinget.

Skjelstad "tok en Bradbury"
Det aller siste utjevningsmandatet gikk, i år som i 2013, til Venstres Andre Skjelstad (bildet) i Nord-Trøndelag. Skjeldstad kom inn på Tinget med 1758 stemmer og en kvotient på under 0,09 - det er svært lavt (men "bunnrekorden" innehas av Venstres Vera Lysklætt som kom inn med 826 stemmer).

Slik sett er Skjelstad Norges heldigste politiker - norsk politikk har nå fått sin Stephen Bradbury (verdens heldigste skøyteløper). Men det er lov å ha flaks, både i sport og politikk.     

Viss borgerlig margin

Ville blokkutfallet blitt annerledes hvis KrF og/eller Venstre hadde ramlet under sperregrensen? Hvis vi senker KrF ned til 3,9 prosent, og holder øvrige stortingspartiers oppslutning konstant, ville partiets 5 utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 og Frp 1. Det ville gitt 86-83 borgerlig i antall mandater, altså et knappere flertall, men like fullt et flertall. Hadde Venstre ramlet under, så ville partiets utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 Frp 2 og dermed også det gitt 86-83 borgerlig. Hadde begge partiene falt under, ville derimot flertallet bikket til 87-82 rødgrønt.

Ville det blitt rødgrønt flertall hvis MDG hadde kommet over sperregrensen? Jekkes MDG opp til 4 blank, så ville de kapret seks utjevningsmandater, men "bare" tre av disse ville gått på bekostning av de borgerlige partiene slik at blokkufallet ville blitt 85-84 borgerlig. Hvis MDG hadde kommet over og KrF ramlet under, så ville det derimot gitt et rødgrønt flertall på 86-83.

Vi ser altså at selv om valget var jevnt, så hadde de borgerlige litt margin. De nøt godt av at stemmene på borgerlig side ga bedre mandatuttelling. Begge småpartiene KrF og V kom over sperregrensen og fikkdermed  langt "billigere" mandater enn  MDG og Rødt som ikke hadde stemmestyrke nok til å være med i utjevningskampen. 

Strykeordningen bør strykes

Før 2003-valget fjernet man muligheten for å stryke kandidater som du ikke liker ved kommunevalg. Begrunnelsen var at dette er en særnorsk form for negativ stemmegivning. Dessuten rammet strykningene innvandrere og i noen grad kvinner.

Nylig vedtok Stortinget å gjeninnføre ordningen. Gjeninnføringen ble vedtatt med stemmene fra Høyre, Frp, Venstre og MDG, mens Ap, SV, KrF og Sp stemte i mot. Stemmetallet ble 53-48. Knappe flertall rundt hvilke regler vi skal ha når vi velger våre representanter inn i kommunestyrer, fylkesting og storting, er uheldig fordi en valgordning bør stå seg over tid, og ikke endres etter skiftende politiske flertall fra periode til periode.

Mer makt til velgerne?
Hovedargumentet som brukes for adgangen til å stryke er at velgerne bør gis mer makt til å påvirke sammensetningen av kommunestyrene, på bekostning av partienes makt. Dette er et relevant poeng fordi partienes nominasjonsprosesser ofte er altfor lukkede, der en håndfull mennesker i hvert parti i realiteten bestemmer kandidatrekkefølgen.

Men allerede i dag har velgerne mye makt ved kommunevalg. Innslaget av personstemmegivning ved siste valg var rekordstort, valgforskere dokumenterer i den ferske boken «Lokalvalget 2015» at halvparten av velgerne rettet på listene og at disse rettingene i høy grad påvirket sammensetningen av kommunestyrene: En av fire av dagens kommunestyrerepresentanter kan takke personstemmer for at
de ble valgt inn.

Økt personstemmegivning
Hvordan vil gjeninnføringen av strykeordningen påvirke personstemmegivningen ved lokalvalget i 2019, spurte jeg forskerne da boken ble presentert. Antagelig vil det øke personvalget ytterligere, var det ikke helt overraskende svaret. Dette vil bl. a. åpne for organiserte strykekampanjer rettet mot enkeltpersoner. Slike kampanjer kan få stor spredningskraft i en tid der sosiale medier blir stadig viktigere som politiske mobiliseringskanaler. Konsekvensene kan altså åpenbart problematiseres, det blir interessant å se hvordan det faktisk slår ut ved valget om to år.                                

Husk at du både kan stryke og gi ekstra stemme til kandidater også ved høstens stortingsvalg. Om lag en av ti velgere gjør endringer på listene ved riksvalg. Men endringene velgerne gjør på stortingslistene får, i motsetning til kommunevalgene, aldri praktisk betydning for sammensetningen av Stortinget. Fordi ordningen er slik at over 50 prosent må gjøre den samme endringen for at rekkefølgen skal endres. Dette skjer ikke. Derfor er strykeordningen ved stortingsvalg primært av symbolsk karakter. Høyre, Venstre og MDG ønsket å endre også stortingsvalgordningen i retning mer personvalg ved å senke terskelen for faktiske endringer ned til 8 prosent, men Frp ville ikke støtte dette og forslaget ble derfor nedstemt.          

Partivalg er en styrke
Dermed står vi tilbake med en valgordning som åpner for vesentlig mer personstemmegivning ved lokalvalg enn riksvalg. En viss forskjell her er ikke helt unaturlig, all den tid ideologiske motsetninger og partiskillelinjer er mindre viktig lokalt enn nasjonalt. Godt likte ordførere kan dra velgere til sitt parti som normalt ikke stemmer på partiet, det har både Runar Bålsrud (V) i Hurdal, Harald Espelund (Frp) i Ullensaker og Øyvind Sand (Ap) i Rælingen vist ved flere lokalvalg på Romerike.

Men velgere flest, både lokalt og nasjonalt, stemmer likevel mer på parti enn på person. Dette er en styrke ved vårt demokrati fordi det øker oppmerksomheten rundt politiske saker og demper fokuset på personlige egenskaper.

Denne styrken bør ikke strykes.

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 26. juni

Valgtips USA: Clinton vinner 279 - 259

Hillary Clinton er favoritt til å vinne presidentvalget i USA i natt. Men Donald Trump har en
viss sjanse.

Amerikanerne går i dag til valgurnene for å avgjøre hvem som skal bli deres 45.  president. Noen velgere skal også velge noen nye medlemmer til Kongressen og Senatet.

I USA holder man seg med den gammeldagse og indirekte ordningen med valgdelegater der hver stat/valgkrets velger et visst antall delegater. Delegatene peker i sin tur ut presidenten. Det er i alt 538 valgdelegater, man må altså ha 270 for å ha et flertall av delegatene.

Demokratenes presidentkandidat, Hillary Clinton, har stort sett ledet gjennom hele valgkampen. Få timer før valglokalene stenger, er ledelsen på drøye 3 prosentpoeng på landsplan. Dette innebærer at skal Trump (R) ha en sjanse, så må han ha et høyere nivå inne enn det målingene fanger opp.

Usikkerheten ved målingene er imidlertid såpass stor, at dette ikke er helt utenkelig. Det er to hypoteser som bør klaffe, for at dette skal skje:

1) Trump har en stor stemmereserve av "sky velgere". Altså velgere som ikke tør innrømme overfor målerne at de vil stemme på ham.

Vi har sett flere eksempler på at velgerne i større grad gjør "politisk ukorrekte" valg enn målerne klarer fange opp på forhånd. Sverigedemokratene fikk langt høyere oppslutning enn målingene viste ved siste Riksdagsvalg. Det samme gjorde Dansk Folkeparti ved forrige Folketingsvalg. Og ikke minst "Leave" ved folkeavstemningen i Storbritannia for få måneder siden. Det var imidlertid ingen "sky-effekt" for Trump å spore ved nominasjonsvalgene tidligere i år, men det utelukker ikke at dette kan inntreffe når alternativet nå er en tydeligere establishment-kandidat.

2) Clinton klarer ikke utløse potensialet sitt blant blant svarte og unge velgere.

Obama scoret sterkt blant disse i 2008 og 2012. Clinton har ikke den samme appellen. Hvor mange som demobilseres her, vil kunne avgjøre mye. Dette er også mye av grunnen til at Barack og Michelle Obama har fått en såpass sentral rolle i valginnspurten. Clintons mobiliseringsproblemer blant svarte og unge, kan imidlertid i noen grad kompenseres av bedre mobilisering i den økende velgergruppen av "hispanics".


Clinton har sine sikreste kort i California (55), New York (29) , Washington (12), Oregon (7), Vermot (3), Massachusetts (11), Connecticut (7), Hawai (4), Illionis (20), Delaware (3), Maryland (10), New Jersey (14), Rhode Island (4) og District of Colombia (3). Det må bortimot et under til om Trump skal få valgmenn herfra. Også Minnesota (10), Wisconsin (10), Michigan (16), Virginia (13), New Mexico (5) og Maine (2+2) er solide Demokrat-kretser som bør gi Clinton seieren. Dette er i alt 240 valgdelegater. Men i Maine pekes det også ut 2 valgdelegater ut i fra hvem som vinner Kongressvalget. Her har Trump en sjanse på en valgmann i distrikt Maine 2.

Trump er klar favoritt i Utah (6), Idaho (4), Montana (3), Wyoming (3), North Dakota (3), South Dakota (3), Nebraska (5), Kansas (6), Oklahoma (7), Missouri (10), Texas (38), Arkansas (6), Louisiana (8), Missisipi (6), Alabama (9), Tennesse (11), Kentucky (8), Indiana (11), West-Virginia (5), South Carolina (9), Georgia (16) og Alaska (3). Dette utgjør 180 delegater.

Da står vi igjen med Arizona (11), Nevada (6), Colorado (9), Iowa (6), New Hampshire (4), Ohio (18), Pennsylvania (20), North Carolina (15) og Florida (29) som på papiret ser ut til å være de jevneste kretsene.

Jeg tror Clinton tar Nevada, New Hampshire, Colorado og Pennsylvania, mens Trump tar Arizona, Iowa, Ohio, North Carolina og Florida. I så fall blir sluttresultatet 279 - 259 i favør av Clinton.

Skal Trump bikke 270, så bør han helst også ta Pennsylvania. Vinner Trump derimot Colorado i stedet, så vil det kunne gi uavgjort 269-269 (eller seier 270-268 hvis han plukker Maine 2). Av de vippekretsene jeg har gitt til Trump, har nok Clinton sine beste sjanser i North Carolina og Florida. Skulle hun ta en av disse, er det nok kjørt for Trump.  

Konklusjon: Clinton er favoritt, om lag 75-25 slik jeg tolker tallene. Men tar målingene feil?

                   

Tynt borgerlig flertall i Danmark

To uker før valget i Danmark er det tilnærmet dødt løp mellom blokkene.

Statsminister Helle Thorning-Schmidt (Soc) har skrevet ut nyvalg i Danmark. Valgdagen er 18. juni. Våre nordiske naboer i sør praktiserer en form for oppløsningsrett der statsministeren fritt kan skrive ut et slikt nyvalg, men valget må senest avholdes fire år etter siste valg.

Dette åpner for taktiske vurderinger fra statsminsterens side om hvilket tidspunkt som er gunstigst for å vinne gjenvalg. Siden den røde blokken vant et marginalt flertall ved forrige valg, og også regjeringsmakten, har opposisjonsblokken hatt et klart flertall inne på det aller meste av målinger i inneværende valgperiode. Men opinionsutviklingen denne våren har vært positiv sett med regjeringens øyne; de har knappet innpå det borgerlige forspranget. Derfor var det ikke overraskende at Thorning-Schmidt tok sjansen på nyvalg nå.

179 medlemmer skal velges inn i Folketinget, inklusive to fra Færøyene og to fra Grønland. 135 mandater fordeles etter forholdstallsprinisppet og modifisert St. Lague beregningsmetode, med 1,4 som første delingstall (slik vi har også her i landet) i ti valgkretser.

I tillegg har Danmark 40 utjevningsmandater. For å være med i kampen om utjevningsmandatene, må partiet oppnå minst to prosent av stemmene. Sperregrensen er altså lavere enn i Norge (fire prosent), noe som bedrer den proporsjonale sammenhengen mellom avgitte stemmer og mandater.

Danske velgere har i hovedsak ti partier å stemme på:

Socialdemokratene: De hadde, i likhet med søsterpartiene i Norge og Sverige, sin storhetstid på 50- og 60-tallet. Men dominerte aldri så mye som i nabolandene. Har ligget rundt 25 prosent de seneste årene. Dannet regjering etter valget i 2011, sammen med Sosialistisk Folkeparti og Radikale Venstre.

Venstre: Liberal-konservativt parti, med røttene i bondebevegelsen. Vært det klart største partiet på borgerlig side de siste 20 årene, og har gjennom store deler av 2000-tallet vært Danmarks største parti med 25-30 prosent oppslutning. Dominerende styringsparti i denne perioden, men sliter mer nå, og ligger for tiden rundt 20 prosent.

Dansk Folkeparti: Danmarks høyrepopulistiske parti, dannet i 1995, med utbrytere fra Fremskrittspartiet. DF har rendyrket sin innvandringsmotstand mer enn Frp her hjemme. Har stort sett ligget på mellom 10 og 15 prosent ved valgene, men har vært Danmarks største parti på flere enkeltmålinger både i fjor og i år. Ligger nå rundt 18 prosent.

Enhedslisten: Folketingets mest venstreorienterte parti. Har røttene i kommunisme, sosialisme og fagbevegelse. Ønsker friere innvandring og økt skatt, men har de senere årene også profilert seg som et grønt parti. Stort sett ligget mellom 2 og 3 prosent ved valg, men fikk et markant oppsving ved siste valg til nesten 7 prosent. Ligger i dag på 8-9 prosent på målingene.

Sosialistisk Folkeparti: SVs søsterparti. Høydepunkt på 80-tallet med 11-15 prosent oppslutning. Falt tilbake til 6-9 prosent deretter, men med et sporadisk hopp til 13 ved 2007-valget. Ligger nå på 6-tallet. Var med i regjeringen, men brøt ut i 2014 fordi de var uenige i salget av aksjene i energiselskapet DONG til amerikanske Goldman Sachs. Fungerer som et støtteparti til Soc+RV-regjeringen.

Radikale Venstre: Sosialliberalt parti og Venstres søsterparti. Men i motsetning til Venstre her hjemme, så valgte RV å inngå et regjeringssamarbeid med venstresiden etter forrige valg. Sitter forsatt i regjering. Lå stort sett i sjiktet 7-8 prosent på 50- og 60-tallet, fikk et markant løft mot slutten av 60- og utover 70-tallet og oppnådde 11-15%. Falt deretter tilbake og har stort sett ligget på 5-6 prosent de siste 30 årene, men så 9-tallet i 2005 og ved siste valg. Stort målesprik pt, måles til alt fra 4 til 7 prosent.

Det konservative Folkeparti: Partiet som tradisjonelt har stått Høyre nærmest. Har en lang partihistorie, oppslutningen lå jevnt i sjiktet 17-21 prosent fram til 70-tallet, da partiet stupte helt ned mot 5-tallet i 1975. Fikk et oppsving mot slutten av 70-, utover 80-, og starten av 90-tallet, for en stor del under ledelse av Poul Schluter. Falt tilbake til 8-10 prosent en periode, før de nådde et foreløpig bunnpunkt på 5 prosent ved siste valg.

Liberal Allianse: Ble dannet av utbrytere fra Radikale Venstre og Det konservative Folkepartiet i 2007. Fikk 3 prosent i 2007 og 5 prosent i 2011. Ønsker mindre skatt og byråkrati og mer personlig frihet. Måles til mellom 6 og 8 prosent nå.

Kristendemokratene: KrFs søsterparti har aldri maktet etablere seg som et betydningsfullt parti i det danske politiske landskapet. Ble stiftet i 1970 og har stort sett ligget på 2-valget i de fleste valg, med et toppunkt i 1975 da de fikk drøyt 5 prosent. Har havnet under sperregrensen ved de tre siste valgene og måles nå til under 1 prosent.

Alternativet: Flunkende nytt parti, stiftet i 2013. Har en grønn profil og ønsker både sosial, økonomisk og kulturell omstilling - basert på kollektiv samhandling. De fleste målinger viser at de ligger på 3-tallet.


Når jeg sammenholder snittet av målingene publisert 4. - 5. juni og sammenligner det med valgresultatet for fire år siden, så ser opinionsituasjonen og utviklingen slik ut:

Det ligger altså an til noen markante velgerbevegelser. Valget ser ut til å få to store seierherrer: Dansk Folkeparti og nystartede Alternativet. Mens også Enhetslisten, Liberal Alliance og Socialdemokratene vil være fornøyd med en framgang noe tilsvarende det de ligger an til nå. Valgets store tapere ser ut til å bli Radikale Venstre, Venstre og SF.

Går vi fra partiperspektivet og over i blokkperspektivet, så er det et visst grunnlag for å regne de fem partiene Enhetslisten, Sosialistisk Folkeparti, Socialdemokratene, Radikale Venstre og Alternativet inn i en rød(grønn) blokk. Disse har nå til sammen en oppslutning på 49,2 prosent, mens den borgerlige blokken av Liberal Allianse, Konservative, Krisendemokratene, Venstre og Dansk Folkeparti har 50,8 prosent på mine tall. Det er altså et knapt borgerlig flertall.

Et usikkerhetsmoment her er Radikale Venstre. Skulle de få et så elendig valgresultat som det ligger an til, så er det ikke gitt at de vil fortsette i regjering med Socialdemokratene. Legg merke til at også ex-regjeringspartner SF ser ut til å bli straffet kraftig for regjeringsdeltakelsen. I så fall føyer dette seg inn i et vanlig mønster som vi ser i en rekke land; regjeringspartier går som regel tilbake.

90-89 borgerlig
Både Alternativet og Konservative virker å ha såpass med margin ned til sperregrensen, at det synes rimelig sikkert at de vil klare den. Derimot virker Kristendemokratene sjanseløse på å komme seg opp på to prosent, ergo kan ikke den borgerlige blokken regne med at deres stemmer blir omsatt til mandater. I så måte har de røde en fordel av at blokken deres (trolig) vil bestå av fem Folketingspartier mot fire (trolige) for den borgerlige siden.

Jeg får 90-89 i borgerlig favør når jeg regner om partienes oppslutning til mandater. I så fall blir det maktskifte i Danmark. Jeg tror Socialdemokratene bør kunne mobilisere ytterligere i de siste to ukene, men jeg har en mistanke om at de andre partiene på rød i sum kan falle noe tilbake. Husk også at ved forrige valg ble Venstre klart undermålt. 

Et tynt tips på borgerlig seier er min vurdering akkurat nå.

 

Bård Vegar jevnet ut Malin

Malin og Bård Vegar inngikk en pakt. Bård Vegar brøt pakten. Han havnet på Stortinget, hun havnet utenfor.

«Pakten» gikk ut på at SVs toppkandidat Bård Vegar Solhjell skulle ta et direkte distriktsmandat i Akershus ved høstens valg, slik han gjorde ved forrige valg. Mens KrF-topp Malin Stensønes skulle ta utjevningsmandatet i fylket, slik Knut Arild Hareide gjorde for partiet i 2009. Slik gikk det ikke. Der Knut Arild hadde stang inn, hadde Malin stang ut.




Lysklætt-rekorden
KrF gjorde det litt bedre i Akershus i år enn sist: 3,2 prosent og drøyt 10 000 stemmer nå, mot 3,1 prosent og drøyt 9 000 stemmer forrige gang. Men i motsetning til 2009, fikk SV denne gang for få stemmer i Akershus til å ta ett av de i alt 16 direktemandatene i kretsen. Det førte til at det 17. og siste mandatet, utjevningsmandatet, i praksis ble en ren duell mellom Bård Vegar og Malin. En duell som Malin tapte. Et fortjent tap sett på bakgrunn av at SV fikk 1 000 stemmer mer enn KrF i Akershus.

Men ser man på de i alt 19 personene som ble valgt inn som utjevningsmandat (ett fra hvert av våre fylker) i høst, så har Malin langt flere stemmer bak seg enn mange av de som kom inn på Stortinget fra andre fylker. Hennes partikolleger Geir Bekkevold i Telemark og Anders Tyvand i Vestfold kom begge inn med under 7 000 stemmer. Og Kirsti Bergstø (SV) i Finnmark havnet på Tinget med under2 000 stemmer bak seg. «Rekorden» innehar Venstres Vera Lysklætt (bildet) da hun i 2005 kom inn med skarve 826 stemmer i ryggen.


Utjevningsordningen kan synes å slå tilfeldig ut, men er basert på en matematisk logikk som gir en viss mening. Ønsket om å redusere skjevheter ligger til grunn for at vi har denne ordningen i vårt valgsystem. Nærmere bestemt skal ordningen bedre samsvaret mellom velgernes stemmegivning og sammensetningen av Stortinget. I praksis får små partier de fleste utjevningsmandatene. Det henger sammen med at småpartiene ofte kommer dårlig ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene og dermed «jevnes ut» ved at de får mange av de 19 utjevningsmandatene.

Sperregrensen
Sperregrensen er fire prosent, noe som betyr at et parti må over fire prosent på landsbasis for å kunne være med i kampen om disse 19 mandatene. Det var helt på nippet at det holdt for SV i år, partiet karet seg så vidt over med sine 4,09 prosent. Hadde partiet fått 2 600 færre stemmer, ville partiet vært under og Bård Vegar Solhjell hadde være ute av rikspolitikken.

For å bestemme hvordan de 19 utjevningsmandatene fordeles, ser man på hvordan de 150 første distriktsmandatene faktisk ble fordelt ved valget og sammenligner med hvordan de hadde blitt fordelt hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom hva partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. I år vant KrF fem distriktsmandater. Partiet skulle, ut ifra stemmetallet, hatt ti hvis landet var en krets med 169 mandater. Ergo ble KrF tildelt fem utjevningsmandater (10-5=5). SV fikk to distriktsmandater. Partiet skulle hatt sju, noe som ga dem fem utjevningsmandater. Osv.

Blokkert
For å finne hvilke personer som tildeles utjevningsmandatene, ser man på andel «ubrukte stemmer» i hvert fylke. Høyeste andel stemmer som ikke førte til distriktsmandat, hadde i år Venstres Iselin Nybø i Rogaland. Hun ble derfor tildelt utjevningsmandat nr. 1. Nest høyeste ubrukte andel hadde Bård Vegar Solhjell som ble tildelt utjevningsmandat nr. 2. Siden hvert fylke kun har ett utjevningsmandat, ble Malin Stensønes sin mulighet dermed blokkert.

Bård Vegar jevnet Malin ut av Stortinget.


Innlegget stod på trykk i Romerikes Blad 25.november 2013

Valgordningen

Med Stortingsvalget 2013 bare få dager unna, er trolig tiden bra inne for en smule folkeopplysning om den norske valgordningen. Her er noen hovedpunkter:

Stortingsvalg: Noen ganger kan man få et inntrykk av at vi skal ha regjeringsvalg. Men det er altså valg til Stortinget vi skal ha. Stortingsvalget innebærer at vi velgere skal velge inn de 169 representantene som skal styre på vegne av oss de kommende fire årene. I 1820 var det 77 representanter, deretter har antallet (med ett unntak: 1862) økt jevnt og trutt. Den siste økningen kom fra 165 til 169 mandater i 2005. Stortingets hovedoppgaver er å vedta lover, bevilge penger og kontrollere regjeringen.

Valgkretser: Landet er delt inn i 19 valgkretser. Hvert fylke utgjør en valgkrets. Derfor er det mer riktig å snakke om 19 valg i stedet for ett. Antallet kretser har vært stabilt helt siden 1973 da Hordaland ble slått sammen med Bergen.

150 distriktsmandater: De i alt 150 distriktsmandatene fordeles på hver valgkrets etter en formel der hver innbygger i fylket teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor). Dette gir en overrepresentasjon av arealtunge og folkefattige kretser som Finnmark og en underrepresentasjon av små og folkerike kretser som Oslo, Akershus og Vestfold. Fordelingen justeres i takt med befolkningsutviklingen hvert 8. år. I år får Oslo +2, Akershus +1, Rogaland +1  og Hordaland +1 flere mandater enn i 2005. Mens Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mister hvert sitt mandat.

Det gir i år følgende valgdistriktsfordeling: Oslo 18, Akershus 16, Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Nordland 8, Møre og Romsdal 8, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 6, Vest-Agder 5, Troms 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 4, Aust-Agder 3 og Sogn og Fjordane 3.

Fordelingen justeres på nytt i 2021.

Vi har forholdstallsvalg her i landet. Det betyr at partiene tildeles stortingsmandater i hver valgkrets som står i forhold til antallet stemmer de får. Motsatsen til en slik ordning er flertallsvalg, som de f.eks har i USA og Storbrittania, der "vinneren tar alt" (bare partiet som får flest stemmer blir representert i kretsen). Vi hadde flertallsvalg på starten av 1900-tallet, men vi gikk bort fra dette og innførte forholdstallsvalg i 1921.

Distriktsmandatene fordeles på partiene etter stemmetallet i hver enkelt valgkrets etter en modifisert oddetallsmetode (St lague) med deletallsrekken 1,4, 3, 5, 7 osv. Det første delingstallet på 1,4 representerer en "sperreterskel" som gir store partier en viss overrepresentasjon og små partier underrepresentasjon.

19 utjevningsmandater
I 1989 ble en utjevningsordning med 8 utjevningsmandater innført. Antallet ble økt til 19 i 2005, ett utjevningsmandat til hver valgkrets. Ordningen ble innført for å bøte på at de små partiene kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene. For å være med i kampen om disse 19 utjevningsmandatene, må et parti få fire prosent eller mer nasjonalt. En folkelig forklaring på hvordan utjevningsmandatene fordeles finner du her, og en mer teknisk her.

3 prinsipper
Oppsummert kan man si at den norske valgordningen hviler på tre hovedprinsipper:

1. Rimelig samsvar mellom stemmegivning og partienes representasjon på Stortinget.
(Forholdstall, Utjevningsmandater)

2. Styringsdyktighet. Demme opp for et fragmentert storting.
(Sperreterskel)

3. Tilgodese utkantstrøk.
(Arealfaktor)


Prinsippene står i strid med hverandre. I 2009 fikk f.eks. de borgerlige opposisjonspartiene H, Frp, KrF og V ca 50 000 stemmer mer enn regjeringspartiene Ap, SV og Sp. Likevel fikk de rødgrønne et flertall av stortingsmandatene og beholdt regjeringsmakten.

14 blå valgkretser, 4 uavgjort, 1 rødgønn

Store deler av forrige helg ble brukt på å studere og analysere situasjonen i våre 19 valgkretser, et snaut år før stortingsvalget. Mine vurderinger kan du lese hvis du klikker deg inn her.