Svak rødgrønn ledelse i Sverige

Det ligger an til et jevnt valg i Sverige, forutsatt at Kristendemokraterna klarer sperregrensen. De rødgrønne har et beskjedent overtak. 

Valget i Sverige avholdes 9. september. I motsetning til her til lands, så avholdes det også lokalvalg samme dag. Jeg skal dog konsentrere meg om situasjonen ved Riksdagsvalget.

Partisystemet
Nabolandet vårt har et partisystem som ikke er helt ukjent for oss:
Socialdemokraterna tilsvarer vårt Ap og har historisk sett faktisk vært enda mer dominerende enn vårt sosialdemokrati.

Moderaterna (M) er Høyres søsterparti, men tradisjonelt sett noe mer høyreorientert.

Centerpartiet (C) er lik vårt Senterpartiet i navnet, men står klart lenger til høyre og er både EU-vennlige og borgerlig orienterte.

Vänsterpartiet (V) har opprinnelig røtter i kommunismen, men er i dag mer moderat - en form for blanding mellom SV og Rødt.

Liberalerna (L), tidligere Folkpartiet, tilsvarer vårt Venstre.

Kristendemokraterna (Kd) ligner vårt KrF, men er noe mer høyreorientert.

Miljøpartiet (Mp) har vært en viktigere kraft og har en lengre historikk enn norske MDG bl.a. fordi  kjernekraften har vært et viktig miljøspørsmål i Sverige.

Sverigedemokraterna (Sd) har vokst seg store på innvandringsmotstand, ikke helt ulikt vårt Frp, men de går lenger, har kortere historikk, mer ekstreme røtter og framstår mer som et ensaksparti. 

Etter valget i 2014 mistet den borgerlige alliansen av M+L+C+Kd makten til den rødgrønne blokken. Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering ble erstattet av den rødgrønne regjeringen til Stefan Løfven (S+Mp, støttet av V) fordi de rødgrønne ble større enn de borgerlige. Siden ingen svenske partier ønsker å samarbeide med Sd, med to forbeholdne unntak for M og Kd, så kan størrelsen på blokkene igjen avgjøre hvilken vei regjeringsmakten bikker, selv om ingen av dem er i nærheten av flertall.

Valgsystemet
Det svenske valgsystemet har en del likhetstrekk med det norske. Ordningen er proporsjonal, dvs at partienes representasjon står i bra forhold til andelen stemmer. Det er 29 valgkretser, hver krets tildeles antall mandater etter hvor mange innbyggere kretsen har. Det er i alt 349 mandater til fordeling, 310 faste mandater og 39 utjevningsmandater. Også Sverige har en sperregrense på fire prosent, dvs at et parti må over fire prosent nasjonalt for å være med i kampen om utjevningsmandatene.

Det finnes også noen forskjeller i valgsystemene. I motsetning til i Norge, så opererer svenskene  med en sperreterskel i kretsene, et parti må over 12 prosent for å være med i kampen om de faste mandatene i hver krets. Dette gjør at det er vanskeligere for små partier å komme inn i Riksdagen enn det er å komme inn på Stortinget. Sverige har heller ingen "arealfaktor" i valgkretsene. Man har også et sterkere innslag av personvalg, det er nok at fem prosent av et partis velgere setter et kryss for en kandidat lenger ned på listen for at kandidaten skal kunne avansere, her til lands må over halvparten av partiets velgere gjøre en slik endring for at det skal gjelde, noe som i praksis gjør det umulig å endre listene for norske velgere. 12 Riksdagsrepresentanter kan takke personstemmer for at de ble valgt inn i Riksdagen i 2014.

For de aller mest spesielt interesserte av oss så bør det det også nevnes at både Sverige og Norge bruker oddetallsmetoden, også kalt St. Lagues metode, ved beregning av fordeling av mandatene. Begge land har praktisert 1,4 som første delingstall, men ved årets valg vil man bruke 1,2 i Sverige, noe som reduserer behovet noe for utjevningsmandater. 

39-38 rødgrønt
Nettstedet val.digital har gjort en sammenstilling av opinionssiutasjonen i august, basert på målinger fra seks byråer. Den viser at "Sossarna" ligger an til å bli Sverige største parti i sjiktet rundt 24  prosent. M og Sd ser ut til å knive om å bli nest størst med i underkant av 20 prosent. Mens V og C fighter begge rett i underkant av tosifret. Både Mp og L ligger på 5-tallet, men Kd slåss rundt sperregrensen på fire prosent. Feministisk Initiativ (FI) og andre småpartier har for langt fram til å ha reelt håp om Riksdagsplass.

Regner vi på blokkstillingen, så har den borgerlige alliansen 37,7 prosent, mens den rødgrønne blokken har 39,3. Mandatmessig vil det gi 142 rødgrønne mandater, mot 135 borgerlige. SD ligger an til 72 mandater.

Sd, C og V vinner valget
Når dagens opinionssituasjon sammenlignes med valget for fire år siden, så ligger det an til at valget får tre vinnere: Sd, C og V. Mens S og M ser ut til å bli klare tapere, i tillegg til FI og Mp.

Begge sidene har dermed svekket seg siden valget, de rødgrønne ligger an til en samlet tilbakegang på rundt fire prosentpoeng, mens de borgerlige ligger omtrent to prosentpoeng lavere nå enn resultatet de oppnådde i 2014. 

Ser vi på tendensen de siste ukene, så viser M en klart fallende tendens. Også Sd og V faller litt. S beveger seg sidelengs, mens KD, L, Cp og Mp har en viss stigning. Fortsetter utviklingen inn mot valget, så må Alliansen håpe på at småpartienes opptur mer enn kompenserer Ms fall. Mens de rødgrønne tåler at V fortsetter å tape noe, så lenge Mp delvis kompenserer.

Sd spurter best
Svenske valgforskere har utarbeidet en interessant oversikt over hvilke partier som er de beste "spurterne". Den viser at Sd har den beste historikken her, etterfulgt av V, Kd og Cp. Mens S, kanskje noe overraskende, er de svakeste, og M nest svakest, med L og Mp på plassene bak. Blokkmessig sett så er de rødgrønne noe svakere spurtere enn de borgerlige.

S taper valget, beholder makten?
Hvert valg og hver valgkamp lever sine egne liv, og historien gjentar seg heller sjelden. Men slik jeg tolker det tilgjengelige tallmaterialet fra vårt naboland, så er blokksituasjonen jevn, med et lite rødgrønt forsprang. Jeg tror det er større sannsynlighet for at situasjonen tetner seg ytterligere til inn mot valget enn at de rødgrønne øker.

Foreløpig holder jeg likevel en liten knapp på rødgrønn "seier", i så fall får vi den situasjonen at S vil gjøre sitt desidert svakeste valg noensinne i moderne tid, men likevel ha en mulighet for å beholde regjeringsmakten. De borgerlige har imidlertid fortsatt en bra sjanse, det avhenger for det første at Kd kommer over sperren, noe jeg tror de vil gjøre - antagelig vil de kunne få en del taktiske stemmer i sluttfasen som berger dem. Dernest må M stoppe nedgangstrenden og helst snu, parallelt med at Cp og L leverer en god spurt. Da kan de gli forbi de rødgrønne og gjenerobre  makten.

Ny dynamikk?
Med et Sd på rundt 20 prosent, så er likevel et hovedspørsmål hvordan man forholder seg til dem framover. Er det f eks tenkbart at de kan inngå som en form for støtte til en borgerlig allianse, eller sågår være en del av regjeringen? Regner man Sd inn på den borgerlige siden, så har jo blokken opp i mot 60 prosent og i så fall klart flertall. Cp og L virker dog såpass kategoriske at et slikt scenario virker lite sannsynlig.

Man skal dog ikke undervurdere dynamikken som kan oppstå hvis begge regjeringspartiene S og Mp går klart tilbake, det kan lede til et økende ønske om et skifte og de harde ordene før valget kan mildne etter. M og Kd, som framstår noe mer samarbeidsvillige i retning Sd, kan komme til å ta til orde for en slik Sd-oppmykning. Det er også en mulighet for at S og Løfven vil kaste kortene og si at vi har gjort et for dårlig valg til å regjere videre, selv om de rødgrønne er marginalt større enn de borgerlige. Det kan bli en fordel for Alliansen i sluttfasen at de utgjør et avklart alternerativ, mens S+Mp+V neppe vil danne regjering sammen.

Kan det tenkes at M+KD+Sd kan få rent flertall? I øyeblikket har disse rundt 43 prosent inne, så det virker for langt fram. Men hvis Sd er betydelig "undermålt" (målingene fanger ikke opp velgere som ikke "tør" å si målerne at de skal stemme Sd), M snur trenden og Kd får en betydelig opptur mot slutten, så kan scenariet ikke fullstendig utelukkes, men jeg tror det ikke.

Forhandlingene etter valget avgjør
Den foreløpige konklusjonen er at de rødgrønne er svekket, men svake favoritter til å bli størst og dermed kanskje beholde regjeringsmakten. Men dette blir jevnt og en god spurt fra de borgerlige kan endre bildet. Forhandlingene etter valget kan imidlertid bli vel så spennende som selve valget. Her kan ny dynamikk oppstå som kan endre det svenske politiske landskapet.     
   

Analyse Østfold

Tester ut video som formidlingskanal i dag. Valganalytiker Marthinsen gir deg her ferske vurderinger av Østfold valgkrets.

Dybdeintervjuet om valg i Plot

I februarutgaven av magasinet Plot har redaksjonen valgt å spandere en del av plassen på et langt intervju med denne blogger. Det er heller sjelden at det er anledning til såpass med dybde i tradisjonelle medier, så jeg har derfor lyst til å gi magasinet honnør for det gode supplementet de utgjør til "kjappfotjournalistikken".

Magasinet har forsyne meg også gitt grønt lys for å publisere intervjuet i sin helhet på bloggen min (men selvsagt kult hvis du kjøper papirformatet også. En fotograf var her og tok bilder i opptil flere timer, resultatet finner du der...)


I USA er statistikerne the new shit etter fjorårets presidentvalgkamp. I Norge dominerer de politiske synserne fortsatt arenaen. Kan tallknuser Svein Tore Marthinsen redde den norske valgkampen i år?

 Tekst:    Jo Moen Bredeveien  

Jeg har brukt endel tid på politikkbloggen din i det siste. Det er så befriende: Du tolker norsk politikk på bakgrunn av tall og statistikk, og baserer deg ikke på spillet, løsrevede opinionsundersøkelser og enkeltuttalelser, som de fleste eksperter og kommentatorer. Hvorfor gjør du dette?
– Jeg har alltid likt tall. Matte var en favoritt på barneskolen. Og så er jeg opptatt av politikk. Jeg koser meg skikkelig når jeg kan kombinere de to. Dessuten synes jeg det er et poeng å folkeliggjøre politisk analyse. Jeg er klar over at det nok først og fremst er nerder som leser bloggen min, men jeg har et ønske om å vise at dataanalyse er mer enn bare tall. Det dreier seg jo faktisk om demokratiet vårt, dette.

Er det et element av mediekritikk i det du gjør? Ekspertene snur kappa etter vinden, mens du leter etter tendenser i de harde fakta og tallenes tale?
– Det er ikke direkte mediekritikk. Jeg prøver å formidle politikk på en måte som jeg selv synes er interessant, noe som innebærer at jeg bruker tall og datamateriale. Men det hender seg jo at jeg irriterer meg over all synsingen, jeg også. Fakta tar tid, det er et håndverk som må læres, og det er en stor jobb å sammenstille data. Synsing er ofte den enkle løsningen. Og spørsmålet er jo om synserne forvirrer mer enn de opplyser? Jeg tenker som så: Om jeg kan yte min lille skjerv til folkeopplysningen, er jeg fornøyd. Verken mer eller mindre. Og jeg skjønner medias behov for å popularisere kunnskapen. Men det går vel en grense et sted der det populariserte blir vulgært.

Er du en del av en internasjonal trend? Under fjorårets presidentvalg i USA ble baseball-statistikkeren Nate Silver kjendis også utenfor de engere kretser da han tippet riktig utfall i alle delstater i sin valgprognose. Som deg bruker og sammenstiller Silver harde data heller enn enkeltmeningsmålinger.
– Det er nok en trend, blant annet innen markedsføring, at man tar i bruk mulighetene som ny informasjonsteknologi gir til å skaffe seg større kunnskap om dem man ønsker å nå fram til. Kunnskap på individnivå som gjør det mulig å snakke mer direkte med kundene eller velgerne. Silver er jo heller ikke den eneste i USA som driver med dette.

Silver mater informasjon i datamaskiner som så regner ut sannsynligheten for ulike utfall ved å bruke det som heter bayesianske sannsynlighetsberegninger. Slik spådde han at det var 91 prosent sjanse for at Obama ville vinne valget i fjor. Ekspertene, derimot, snakket om jevn kamp helt til siste slutt.
– Jeg er ikke enig i at alle eksperter mente det var jevnt, de fleste holdt Obama som favoritt. Men jeg ser poenget ditt. Det henger nok mye sammen med medias behov for dramatikk. Det er en bedre historie om det er så jevnt som mulig.

Så media vrir sannheten for å selge mer? Uhørt!
– Til en viss grad gjør dere det, ja. Mediene kan ikke speile hele virkeligheten. Dere plukker ut en bit og viser den. Den biten er jo ikke alltid representativ. Dessuten er det et underholdningsaspekt inne i bildet. Media må underholde.

Og «ekspertene» synser og mener og skifter gjerne mening fra dag til dag – basert på hva?
– Nja... Altså: Valget i USA var jo nokså jevnt, selv om mange overdrev og mente at det var jevnere enn det som var tilfelle. Mange uttalte seg på bakgrunn av nasjonale meningsmålinger. Det gir liten mening i USA, hvor valget avgjøres i hver enkelt delstat. For å forutse resultatet, må man derfor ned på delstatsnivå.

Nokså åpenbart, all den tid det er snakk om flertallsvalg i delstatene – der vinneren tar alt. Alle ekspertene som ikke går ned på det nivået burde vel dermed miste jobben? De baserer seg jo på direkte feilaktig informasjon?
– Jeg vil gjerne svare med et eksempel fra norsk politikk...

Ja, la oss flytte oss hjemover nå!
– Det finnes argument for å bruke nasjonale målinger i vurderingene her i landet: Det gjøres langt flere slike målinger, og de er ofte derfor ferskere enn de lokale. Noen fylker måles omtrent ikke. Dessuten blåser valgvinden gjerne i samme retning over hele landet ved stortingsvalg, så man kan treffe godt også med et rent nasjonalt utgangspunkt. Når jeg analyserer opinionsundersøkelser og gjør mandatsimuleringer, bruker jeg derfor både nasjonale og lokale tall – i tillegg til valghistorikk. Nettsidenpollofpolls.no legger enda renere fylkestall til grunn. De og jeg inkluderer fylkestallene fordi vi mener dette gir et bedre bilde enn nasjonale tall alene.

Fordi dere tar tallene på alvor og kan statistikk og matematikk. Noen andre som forholder seg til harda fakta: Bookmakere. De har jevnt over imponerende treffrater på valgvinnere når de setter oddsen sin. Bør vi stole mer på Ladbrokes og Unibet enn på Marie Simonsen i Dagbladet?
– Om du ønsker å vite hvem som vinner valg, er det nok bedre å stole på bookmakerne enn på Marie Simonsen, ja. De lodder stemningen på en god måte, og oddssetterne er kunnskapsrike.

Hva skal vi da med Marie Simonsen og alle de andre kommentatorene som skal fortelle oss hva som skjer i politikken og hvem som ligger best an til enhver tid?
– Politikk er mer enn tall. Marie Simonsen tolker politikken, ofte på en underholdende måte. Det bidrar til interesse, og kanskje forståelse. Det trengs. Men jeg mener samtidig at vi trenger alle oss som supplerer og utfordrer de tradisjonelle mediene. Vi har andre perspektiv å bidra med.

Men Marie Simonsen er langt mer synlig i debatten enn dere med andre perspektiv, enn si Ladbrokes og andre bookmakere?
– Joda. Men mange nordmenn gambler på nett, og Dagbladets opplag synker jo stadig...

La oss kjapt svinge innom USA igjen, siden alle norske trender starter der. Obamas valgkamp kjørte tungt på big data; de visste ekstremt mye om velgerne.
– Ja, blant annet fant de ut at måten å få kvinner mellom 40 og 49 på vestkysten til å spytte inn penger i kampanjen på, var å lodde ut en middag med George Clooney – ingen andre hadde visstnok så sterk tiltrekningskraft på denne demografiske gruppen, ifølge Obamas tallknusere...

Og mitt spørsmål er: Kommer dette til Norge nå? Vil partiene plutselig vite alt om oss, basert på vanvittige dataprogrammer, algoritmer og kryssreferanser?
– Arbeiderpartiet kan jo lodde ut en middag med Kurt Nilsen, kanskje? De sliter jo på Vestlandet... Mer seriøst: Det er ikke like mye penger i norsk valgkamp, så det vil aldri bli snakk om apparat av samme dimensjoner som Obamas. Dessuten står personvernet sterkere her til lands, noe som begrenser individinformasjonen. Men også norske partier har folk som skaffer spesifikk kunnskap om velgerne, blant annet for å vite hvilke dører det er verdt å banke på under valgkampen. Det vil vi se mer av framover.

Litt i samme gate: Du er blitt kalt Norges Nate Silver. Vil statistikknerder som deg dominere valganalysene i Norge framover?
– Jeg tviler på at medier flest drar dekningen i den retningen. Men det finnes unntak: Nationen har begynt å legge ut alle bakgrunnstall fra målinger på sin nettside. Dagens Næringsliv bruker gjennomsnittsmålinger når de analyserer det politiske landskapet. TV2 er også ganske gode på trender og bakgrunn – selv om de ofte bare deler den kunnskapen i nisjene sine; på blogg og Nyhetskanalen. NRK, på den andre siden, er skikkelig dårlig på å analysere trender og viktige data. Ofte publiserer de ikke selv et minimum av bakgrunnstall, som antall spurte og tidspunkt for målingen. Noen Nate Silver får vi neppe, men jeg ser ikke bort i fra at blogger som min vil kunne få en noe større leserkrets i tiden som kommer.


Nate Silver er også blogger.
– Ja, men bloggen er integrert på New York Times' plattform.

På samme måte som Aftenposten opprettet en blogg til deg?
– Hehe, kanskje det. Den bloggen har jeg ikke oppdatert på nesten ett år. Blant annet fordi Aftenposten har gjemt bort bloggerne sine.

Valgsystemet i Norge gjør det vel vanskelig å tippe like riktig her som Silver gjorde i USA?

– Absolutt. I USA er det flertallsvalg, her er det forholdstall som gjelder. Det gjør det vanskeligere å tippe. Og ordningen med utjevningsmandater kompliserer prediksjonene ytterligere. Ved forrige valg førte Venstres fall under sperregrensen til at jeg bommet på en del av mandatene i mine prognoser. Forholdstallsordningen gjør også at det er knyttet spenning til utfallet i alle valgkretsene her. I USA er utfallet derimot omtrent avgjort på forhånd i rundt 40 valgkretser, bare de siste ti vippestatene er det knyttet reell spenning til.

Så Silvers prestasjon var egentlig å tippe riktig i ti av ti delstater, ikke 50 av 50?
– Ja. Enhver med et minimum av kunnskap kan forutsi resultatet i 40 delstater i USA.

Alle disse norske særegenhetene du ramser opp skulle vel bety at vi må slite med Simonsen og kompani også i fremtiden?
– Vi sliter ikke med henne, om du spør meg. Hun gjør jobben sin. Men det er sant at det er vanskelig for meg og alle andre som påstår at vi kan dette i Norge. Valgordningen gjør det vanskelig. Det er nesten umulig å spå alle de 169 stortingsmandatene. Ved siste valg klarte jeg 150. Det med Venstre og sperregrensa ødela mye.

Hva er målet for årets valg?
– Jeg bør slå meg selv fra forrige gang. Klarer jeg 155, er jeg bra fornøyd. Men egentlig håper jeg å bikke 160...

Jøss, det får man si. Noe litt annet, men likevel ikke: Slik ser topp sju-lista ut over besøkende til Dagsnytt 18 i 2011: Harald Stanghelle var 17 ganger på besøk; Marie Simonsen 13; Lars Helle 12; Arne Strand; Elisabeth Skarsbø Moen; Per Edgar Kokkvold og Anders Giæver 10 ganger hver. Og du?
– Jeg har bare vært der en eneste gang. Jeg er ikke i den klassen der.

Det er bare synsere i den klassen. Du og dine er i mindretall i norsk offentlighet – enn så lenge, i alle fall. Men om dere tallknusere skulle slå gjennom på samme måte som dine likesinnede i USA nå har gjort – kan det true demokratiet på sikt?
– Hva tenker du på da? At kunnskap truer demokratiet?

Kunnskap er livsfarlig! Nei, jeg tenker på at databaserte spådommer blir så sterke og godt funderte at de til slutt kan bli selvoppfyllende?
– Det er forsket på bandwagon-effekten, altså at velgere kaster seg på vinnertoget. Det er ikke funnet særlig empirisk belegg for det. Jeg ser ingen stor fare i selvoppfyllende spådommer. Obama ville ha vunnet valget uavhengig av Nate Silver, for å si det slik.

På samme måte som Høyre vinner stortingsvalget i høst uansett hva du måtte spå?
– Høyre kommer nok til å overta regjeringsmakten i Norge uavhengig av meg, ja.

14 blå valgkretser, 4 uavgjort, 1 rødgønn

Store deler av forrige helg ble brukt på å studere og analysere situasjonen i våre 19 valgkretser, et snaut år før stortingsvalget. Mine vurderinger kan du lese hvis du klikker deg inn her.