Vestfold-analyse og BI-foredrag

På oppdrag for Vestfold Blad har jeg laget en analyse av kommunevalget i Vestfold, med et hovedfokus på de fire største kommunene Larvik, Tønsberg, Sandefjord og Horten (s.8-9). Det er vel noen av dere som kan være interessert i slikt, så ta gjerne en titt.

Ellers er min dag i dag preget av forberedelser til morgendagens debatt-vorspiel på BI hvor jeg er bedt om å holde et foredrag om årets valgkamp. Vorspielet skal etterfølges av NRK-debatten mellom partienes ungdomsledere. Sammen med, etter det jeg forstår er en studentfavorittforeleser, Cecilie Staude, så er vi nå i ferd med å snekre sammen et opplegg. Hun har med seg noen kule bilde-illustrasjoner og jeg kommer trekkende med mine tørre grafer og tall, så til sammen kan dette bli en interessant mix.

Arrangementet er BI-basert, men er åpent for alle, og det er fortsatt plasser igjen, så møt gjerne opp hvis du har lyst.  

Normalisering

Den første partilederdebatten etter 22.07. er akkurat over. Den var viktig fordi den trolig setter debattonen fram mot valget. Overskriften summerer opp mitt inntrykk av den. For debatten var i grunn ganske normal. Normal i den forstand at politikerne debatterte vanlige politiske temaer omtrent slik de har gjort før. Det dreide seg om innvandring, eldreomsorg, skole og eiendomsskatt.

Men innledningen handlet om terroren. Og om hvilken debatt vi bør ha i kjølvannet.
- Debatt er det beste svaret på angrepet, sa Stoltenberg.
Da var mye gjort. Vi fikk dermed se politikeren Stoltenberg mer enn statsmannen. Hvilket nok, i dagens situasjon, er en klar opinionsfordel for alle andre enn Stoltenberg. For Ap vil tjene på at denne valgkampen blir så unormal som mulig.

Stoltenberg gjorde ellers en bra figur, men var langt unna det nivået han kan være på i denne type debatter. Han virket noe sliten, noe annet ville nesten vært umenneskelig. Han ble angrepet av Knut Arild Hareide for løftebrudd i eldreomsorgen, en anklage som han slet noe med å parere. Hareide startet ellers svært friskt, men falt av noe etterhvert som temaer som skatt og skole kom opp. Like fullt var dette en sterk debut i en slik sammenheng.

Navarsete fikk inn et poeng om at det er et lokalvalg vi skal ha og leverte et varmt forsvar for lokaldemokratiet, men ellers druknet hun. Slik som hun, dessverre for hennes del, ofte har for vane i viktige TV-debatter. Erna Solberg åpnet usedvanlig tamt, men tok seg opp når temaene kom over på favorittene skole og skatt. Det er sjelden å se henne så ujevn.

Siv Jensen scoret på at hun i terrordelen og debatten om debatten hevdet at "jeg kommer til å snakke om Frps politikk og den ligger fast". Hun trakk også fordeler av at del 1 ble preget av innvandringstematikk før favoritter som eldreomsorg og skatt fulgte på. Dette er også Frps beste velgersaker. Partiets akilleshæl er skole og her forsvant da også Jensen noe.

Både Trine Skei Grande og Kristin Halvorsen synes jeg leverte på det jevne. Skei Grande stod opp for Venstres liberale grunnsyn i innvandringsdebatten. Og jeg så et oppriktig skoleengasjement, men hun var tammere på eldreomsorg og skatt. Eldreomsorg og skatt er heller ikke Halvorsens favorittfelt og det syntes. Men derimot utfordret hun Siv Jensen friskt på at anonyme debattanter bør imøtegås, og skole er som alltid hennes favorittema. Hun bør dog bekymre seg over at hennes velgere i økende grad har mistet tillit til partiet i skolepolitikken. Fallet i tillit fra 2001-valget er massivt.
             
Skal jeg summere opp, så synes jeg Jensen kom best ut. Dernest Hareide. Navarsete svakest. Og resten i en haug rundt midten. Men det viktigste; den politiske debatten er tilbake. Til glede og forargelse.

Mest glede for min del.

Må vi mores til døde?

I en meget interessant kronikk i Aftenposten i dag hevder språkviter Eirik Vatnøy at de politiske TV-debattene har blitt så medieregissisert at selve de politiske sakene drukner i dramaturgiens krav til underholdning, personorientering og konflikt. I en analyse for den liberale tankesmien Civita har han bl.a. gått igjennom NRKs valgsendinger Velg!09 og funnet ut at om lag halvparten av programledernes spørsmål dreide seg om regjeringskonstellasjoner.

Jeg synes et nøkkelspørsmål er om programskaperne treffer blink med sine valg av vinklinger. Eller er det snarere slik at man dermed undervurderer sitt publikum? Jeg tror en slags mellomting er det beste. Dvs. at et visst underholdningselement og temperatur bør være til stede for å skape interessere og fenge seere som i utgangspunktet kanskje ikke er mer enn sånn passe interessert i politikk. Samtidig bør det være slik at vi seere ikke alltid må underholdes nærmest til døde. En saklig og god debatt der folk får snakke ut og der det er mulig å følge med på resonnementer, kan også være meget godt TV.

Hva mener du?

TV-debattene er borte

TV2 har tatt bort Holmgang. Og de har flyttet Tabloid fra hovedkanalen til lille Nyhetskanalen. NRK har lagt ned Redaksjon 1 og erstattet det med Aktuelt på nisjekanalen NRK2. Riktignok har de i stedet etablert nyskapningen Debatten på torsdager. Men tendensen er klar: Politiske debatter i beste sendetid på de store TV-kanalene er ut.

Hva betyr dette for politikken? Hva betyr det for politikerne og partiene? Hvilke konsekvenser har det for velgerne?