Valgordningen

Hvilke rammer foregår Stortingsvalget 2021 innenfor?

                                                                      

Stortingsvalget 2021 er kun en måned unna. Kanskje trenger vi en liten oppfriskning på rammene om det valget vi skal gjennomføre. Og hva som er de politiske forutsetningene.  

Først og fremst tror jeg det er en ide å erkjenne det selvsagte: Det er et Stortingsvalg vi skal ha. For jo nærmere vi kommer valget, jo lettere er det å få inntrykk av at vi skal ha et regjeringsvalg. Regjeringsalternativer etc. er selvsagt ikke uvesentlig, men det er partier velgerne stemmer på – ikke regjering.  

Dette er mitt analysebrev nr 32 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

169 representanter i 19 kretser
Vi velgere skal velge inn de 169 representantene som skal sitte i nasjonalforsamlingen vår 2021-25. Hverken mer eller mindre. Antallet representanter har økt ganske jevnt og trutt; I 1820 var det 77 representanter. Den siste økningen kom fra 165 til 169 mandater i 2005.
Stortingets hovedoppgaver er å vedta lover, bevilge penger og kontrollere regjeringen.

Landet vårt er delt inn i 19 valgkretser. Kretsinndelingen følger den gamle fylkesfordelingen.  Hver og en av de gamle fylkene utgjør en valgkrets. Antallet kretser har vært stabilt helt siden 1973 da Hordaland ble slått sammen med Bergen.

150 distriktsmandater
Det er i alt 150 distriktsmandater til fordeling. De fordeles på hver valgkrets etter en formel der hver innbygger i kretsen teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor). Dette gir en overrepresentasjon av arealtunge og folkefattige kretser som Finnmark og en underrepresentasjon av små og folkerike kretser som Oslo, Akershus og Vestfold. Fordelingen justeres i takt med befolkningsutviklingen hvert 8. år.

Ved årets valg er det foretatt en ny justering. Akershus får to nye mandater og kommer opp i 18 distriktsmandater, Oslo får ett nytt og har 19. Buskerud, Møre og Romsdal og Oppland mister hvert sitt mandat og får hhv 7, 7 og 5 distriktsmandater.  De øvrige valgkretsene har like mange mandater som i 2017: Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Norland 8, Østfold 8, Vestfold 6, Hedmark 6, Telemark 5, Vest-Agder 5, Troms 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 4, Aust-Agder 3 og Sogn og Fjordane 3.

Forholdstallsvalg
Vi har forholdstallsvalg her i landet. Det betyr at partiene tildeles et forholdsmessig antall stortingsmandater i hver valgkrets ut i fra antallet stemmer hvert parti får. Motsatsen til en slik ordning er flertallsvalg, som de f.eks har i USA og Storbritannia, der "vinneren tar alt" (bare partiet som får flest stemmer blir representert i kretsen). Vi hadde flertallsvalg på starten av 1900-tallet, men Norge gikk bort fra dette og innførte forholdstallsvalg i 1921.

Distriktsmandatene fordeles på partiene etter stemmetallet i hver enkelt valgkrets etter en modifisert oddetallsmetode (St. Lague) med deletallsrekken 1,4, 3, 5, 7 osv. Det første delingstallet på 1,4 representerer en "sperreterskel" som gir store partier en viss overrepresentasjon og små partier underrepresentasjon.

Nedenfor har jeg brukt mine prognose-tall pr. 6. august 2021 i Sogn og Fjordane valgkrets som et eksempel på hvordan mandatberegningen gjøres i praksis.

Parti	Stemmer	Delingstall 1,4	Delingstall 3
Sp	24 255	17 325 (mandat 1)	8085 (mandat 3)
Ap	14 175	10 125 (mandat 2)	4 725
H	9 135	6 525 (nærmest mandat 3)	3045
SV	4 725	3 375	1575
Frp	4 410	3 150	1 470
MDG	2 016	1214	672
KrF	2 003	1 431	668
V	1 933	1381	644
R	1 827	1305	609

Vi ser av utregningen at Sp plukker mandat nummer 1 og 3 i kretsen, mens Ap vinner mandat nummer 2. Høyre er nærmest Sps sistemandat, men ligger likevel et godt stykke unna. H ser ut til å trenge godt over 11 000 stemmer for forsvare sitt mandat i Sogn og Fjordane og utfordre Sp. Partiet ser i øyeblikket ut til å mangle over 2 000 stemmer på dette.    

Slike beregninger skal altså gjøres også i de øvrige 18 valgkretsene for å finne ut hvordan de 150 distriktsmandatene fordeles.

 Dette er mitt analysebrev nr 32 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

19 utjevningsmandater
I tillegg til de 150 distriktsmandatene, er det 19 utjevningsmandater. Ett til hver valgkrets. Antallet ble økt fra 8 til 19 i 2005. Utjevningsordningen er innført for å bøte på at de små partiene kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene. For å være med i kampen om disse 19 utjevningsmandatene, må et parti få fire prosent eller mer nasjonalt.

 

 For å beregne den partimessige fordelingen av de 19 utjevningsmandatene, ser man først på hvordan de 150 distriktsmandatene faktisk fordeles ved valget. Deretter sammenligner man denne fordelingen med hvordan fordelingen ville vært hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom antallet mandater partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene.  

SV, MDG og R kan vinne de fleste utjevningsmandatene
Pr. nå ligger sju partier over sperren: Ap, H, Sp, Frp, SV, R og MDG. Er dette også tilfelle valgdagen, så er det kun disse sju partiene som er med i kampen i utjevningsmandatene. Men både KrF og V har en ok sjanse til å klare det samme, begge har i øyeblikket 3-tallet inne. V synes å være litt i siget på de aller siste målingene.

Både Ap og Sp ser ut til å få god uttelling i fordelingen av distriktsmandater og ligger dermed ikke inne med utjevningsmandater på min beregning. Hovedtyngden av utjevningsmandatene ser ut til å kunne tilfalle SV, MDG og R. Skulle MDG og/eller R ramle under, så endres forutsetningene. Nedenfor finner du beregningsmåten som ligger til grunn. Jeg har her brukt snittallene for august som beregningsgrunnlag, samt de siste valgkretstallene.

Parti	«Landsmandat» - Distriktsmandat = Utj.mandat
Ap	44        –       44               =          0
H	36        –       35               =          1
Sp	33        –       33               =          0
Frp	18        -        16               =         2
SV	15       –        10               =         5
R	10      -           4               =          6
MDG	8       -          3               =          5
V	2       –          2               =          0
KrF	3       –          3               =          0

 

Ni partier blir representert igjen?
Stortingsvalget 2017 ble historisk i den forstand at dette var første gang ni partier ble representert på Tinget: Ap, H, Frp, Sp, SV, V, KrF, MDG og R. Disse ni ligger alle an til å bli representert igjen.

Oppslutningen om andre partier ser ut til å bli høyere i år enn i 2017. Den gang oppnådde de øvrige partiene 1,8 prosent. Snittet i august viser 3,9 prosent for «Andre». Ut i fra målingene er det grunn til å tro at Demokratene er størst av dem, men her bør det tas forbehold fordi oppslutningen om småpartiene er vanskelig å fange. Nykommere som INP og Sentrum er også interessante å følge, men også partier som PDK, Liberalistene, Pensjonistpartiet og Helsepartiet bør nevnes.       

Nærmest en stortingsplass ser imidlertid sykehuslisten «Pasientfokus» ut til å være i Finnmark. Jeg holder det likevel klart mer sannsynlig at antallet partier på Tinget vil ligge stabilt på ni i den kommende perioden enn at antallet øker til ti eller mer. 

 

Ujevnt
Sp, R, MDG og SV ligger an til å gå fram. Ap, H, Frp, KrF og V ser ut til å gå tilbake. Den siste måneden som står igjen kan gjøre klare utslag, men det vil overraske om bildet blir fundamentalt annerledes når vi kommer fram til 13. september.   

Den rødgrønne opposisjonsblokken, i den grad det er en blokk, ser nå ut til å samle rundt 59 prosent pt. Mens den borgerlige regjeringsblokken har samlet ca 38 prosent bak seg. Det ser slik sett ut til å bli uvanlig ujevnt valg.  

 

Miljø viktigste sak?
Innvandring, miljø, skole og skatt var de fire viktigste sakene ved 2017-valget i følge valgundersøkelsen. Den siste saks-målingene som Sentio har utført for meg i april i år, tyder på at miljø blir den viktigste saken for velgerne i år, etterfulgt av sosial utjevning, skole og distriktspolitikk. Innvandring har falt langt ned på listen.      

Dette er mitt analysebrev nr 32 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Lokale valg

Lokale saker blir stadig viktigere for velgerne.


Ferietid er også lesetid. For avvekslingens skyld burde jeg muligens tatt med meg noe annet enn «Lokalvalget 2019» på sommerens hyttetur. Men boken, som kom ut i juni og er et samarbeid mellom flere av våre fremste samfunnsforskere på lokaldemokrati, inneholder såpass mange interessante poenger at det ble et feriebok-valg jeg slett ikke angret på.

Dette er mitt analysebrev nr 31 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

En av to mener lokale saker er viktigst
Ikke minst fanget fire grafer på s. 46 min interesse.1  Disse vil jeg derfor dele med deg. De viser hva velgerne har vektlagt som viktigste faktor for sitt partivalg ved de siste sju lokalvalgene. For tjue år siden pekte tilliten til partiet seg ut som det desidert viktigste for velgernes valg. Etterfulgt av lokale saker. Personer på listen og rikspolitiske saker kom ut som nummer tre og fire.

I 2019 var derimot lokale saker rykket fram som den klart viktigste faktoren. Partitillit har sunket i betydning, særlig fra 2015 til 2019 og kommer ut som nummer to, ganske langt bak. Rikspolitiske saker har rykket opp til tredjeplass, mens personer på listen kom nederst av disse fire elementene.

1 Kapittelet er skrevet av Jo Saglie, Johannes Bergh, Jens Petter Gitlesen og Hilmar Rommetvedt. Grafene
bygger i stor grad på Tor Bjørklunds store arbeid gjennom mange år.

Saksstemmegivning blir altså viktigere, i følge denne tidsserien. Mens personer synes å bli mindre viktige. Oppløftende data for alle som mener de politiske sakene bør være politikkens kjerne og ikke personifiseringen.

Økende personstemmegivning 

I forlengelsen av dette er det rimelig å forvente at velgerne i mindre grad stemmer på person. Men ser vi på andelen som retter på listene som partiene setter opp, ved å gi kandidater de har sans for et ekstra kryss, så er fakta det stikk motsatte. I 1995 var det bare ca. en av fire velgere som brukte mulighetene for å endre listene. Ved de to siste lokalvalgene i 2015 og 2019 var andelen tett opp mot av en to velgere. Ergo har personstemmegivningen økt.

Forskerne angir to mulige forklaringshypoteser på dette paradokset. For det første at velgerne ikke tar sitt partivalg på grunn av de kandidatene som står på listen, men at andre (saks)faktorer ligger bak. Altså at den økte personstemmegivningen i liten grad er knyttet til selve valget av parti. Dernest at mer personstemmegivning og økt saksorientering kan være utrykk for to sider av det samme; velgerne gir personstemmer pga. deres standpunkter i sentrale saker. Jeg tror forskerne er inne på noe her. Samtidig er dette tilsynelatende paradokset en påminnelse om at velgernes stemmegivning er en kompleks materie der mange elementer spiller inn og der sammenhengene ikke alltid er opplagte.

Dette er mitt analysebrev nr 31 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Lokalpolitikken drukner ikke 

I min tid som både valganalytiker og debattleder, har jeg en rekke ganger støtt på påstanden «lokalpolitikken drukner». Særlig er mange lokalpolitikere oppgitt over at rikspolitikere tar over oppmerksomheten og at de rikspolitiske sakene dominerer også i lokalvalgkampene. Den ovennevnte valgforskningen bør snu deres pessimisme til optimisme. For velgerne vektlegger i økende grad lokale saker som det viktigste for sitt valg. Og velgerne tar i bruk adgangen til personstemmegivning i langt større grad ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Dette har også med valgordningen vår å gjøre der det i praksis er umulig å påvirke kandidatrekkefølgen ved stortingsvalg. Velgerne i små kommuner gir oftest personstemmer. 

Lokale saker påvirker også valgutfallene i kommunene. Som kunstilo-debatten i Kristiansand som sendte Demokratene til nye høyder lokalt. Eller debatten om Nordkapp-plattåets finansiering som sendte Ap til bunns i kommunen. Dette fører til at noen lokalvalgkamper og  valgresultater lever sine egne liv, på tvers av rikspolitiske tendenser, selv om dette fortsatt nok er mer avvik enn regel.

    Tegning: Egil Nyhus

Lokal stortingsvalgkamp? 

Har denne kunnskapen om økt vektlegging av det lokale ved lokalvalg noen overføringsverdi til det nært forestående stortingsvalget? Ikke nødvendigvis. For et stortingsvalg har en annen og, naturlig nok, kraftigere rikspolitisk karakter. Likevel kan lærdommen fra 2019 være vel verdt å ta med seg for alle som driver valgkamp i 2021, samt for de av oss som følger med fra utsiden. For også ved dette valget er det ikke snakk om kun ett valg. Men 19. I våre 19 valgkretser. Med ulike lokale kandidater, lokale og regionale sakssærpreg og geografisk differensiert velgermasse med forskjellig sosial bakgrunn. 

For å evne snakke med velgerne om miljø, skole eller helse i det store bildet, må en trolig forstå hva temaene betyr for den enkelte lokalt. Vindmøllene i deres naturområder, barnas skolesituasjon eller lokalsykehuset. Den beste velgerkommunikasjon i dag kan være å komme seg så langt ned på mikro-planet som mulig. Helst en-til-en med hver og en velger. Fordi også rikspolitikken er lokal. I en tid med økende informasjonsstrøm i alle kanaler, kan det fort bli de som evner å kombinere den rikspolitiske agendaen med den lokale forståelsen og mikroforankringen, som vil vinne mest fram. En pandemi som har gitt økt oppmerksomhet om det nære og lokale for de fleste av oss, kan forsterke dette lokalperspektivet. Det gir håp til alle som driver valgkamp lokalt om at det de holder på med er verdifullt. 

Velgerne er sjefen, de befinner seg i din valgkrets og kan være opptatt av tilsynelatende små ting som i sum blir noe stort.

Dette er mitt analysebrev nr 31 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Effektene av 22. juli

Oppmerksomheten om tiårsdagen for 22. juli-terroren er betydelig i disse dager. Kan det gi Ap et opinionsløft? Og viktigere: Hva kan bli de samfunnsmessige effektene?

Bomben i regjeringskvartalet 22. juli 2011 og massedrapene på Utøya var et angrep på AUF, på Arbeiderpartiet og på demokratiet vårt. Det tok livet av 77 mennesker. Mange unge mennesker som hadde det til felles at de ble drept fordi de engasjerte seg i å skape et samfunn de ville gjøre bedre. Angrepet utløste sterke følelser i hele landet, rosetog og sympati med alle berørte. Og gjør det fortsatt, ti år etter.    

Enormt sympatiløft
De voldsomme og politisk motiverte hendelsene ga seg også kraftige utslag i opinionen. Ap lå på ca. 29 prosent i juni og de første målingene i juli i 2011. Partiet steg til hele 40 på de første opinionstallene etter terroren. Et «sympati-løft» på 11 prosentpoeng tilsvarer godt over 200 000 velgere.

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 30 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Effekten dabbet av utover i august, men et Ap langt oppe på 30-tallet var likevel langt høyere enn før denne svarte juli-dagen. Og Ap gjorde nok et bedre lokalvalg i september 2011 enn de ellers ville gjort med ca. 32 prosent – det var partiets sterkeste kommunevalg siden 1987.

Vi avgjør veien videre
Men viktigere enn all verdens måletall, er hvilke verdier og holdninger som vårt samfunn bør gjennomsyres av og om Norge har lært noe av 22. juli 2011. Rosetogene viste nordmenns evne til samhold i katastrofen og slå ring om grunnverdier som demokrati og ytringsfrihet. Den beste måten å ta den blytungt ervervede kunnskapen de siste ti årene, er å klare og være uenige med hverandre på en bedre måte. Og saklig ta til motmæle når hatefulle ytringer blandes inn i ordskifter.   

I så måte kan den mer politiske tonen i årets 22. juli-markering være en start på en bedre samfunnsdebatt der vi også tør mene noe om denne historiske dagen og bakteppet for den. Men det kan også gå i helt motsatt retning. Veien videre er i grunn opp til oss selv. Og hvordan vi velger å oppføre oss.

Hver eneste dag.    

Tegning: Egil Nyhus



Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 30 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

Rødt vokser

Rødt nærmer seg seks prosent. Mens det ser helsvart ut for de borgerlige.

Juli og ferietid er en stille måle-periode. Men det er likevel publisert tre juli-målinger. Det er nok til at jeg finner det empirisk forsvarlig å beregne et gjennomsnitt på basis av. Ipsos-målingen på kun 7,2 til Frp er såpass avvikende at den dog kan bidra til at snittet for partiet gir et noe lavere nivå enn reelt.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 29 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post


 I tabellen nedenfor finner du partienes snittnivåer i juli, sammenlignet med juni og valgresultatet i 2017.

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Juli	5,6	7,6	23,4	18,4	4,6	3,2	3,4	20,2	9,4	4,3
Juni	5,2	7,8	24,5	17,5	4,1	3,3	2,9	21,5	10,2	3,0
Valg 17	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2	1,8

Fem velgerfaktorer som forklarer Rødt-veksten
Jeg merker meg at Rødt er i ferd med å nærme seg 6-tallet. Bakgrunnstallene fra de siste målingene viser at veksten drives av fem faktorer:
1. Økende velgerlojalitet
2. Økende pluss mot Ap
3. Økende pluss mot SV
4. Et lite pluss mot alle andre partier. Selv Sp ligger nå i minus mot R.
5. Solid pluss blant de som ikke stemte sist.      

Overgangsmatrisene for Rødt ser solide ut, men en utfordring er at partiets tidligere gjerdesittere i stor grad allerede er mobilisert. Og den delen av framgangen som er basert på velgere som satt hjemme sist, er neppe av den sikreste sorten. Men både Ap og SV har åpenbart en jobb å gjøre mht. å forsøke snu velgerstrømmen til partiet til venstre for seg. Dette kan skape trøbbel for valgkampstrategien deres fordi de må drive innbyrdes velgerkamp på venstresiden parallelt med «hovedkampen» mot H og Solberg-regjeringen.      

Fire underliggende elementer
Mer underliggende tror jeg Rødts historisk sterke posisjon nå handler om:
1.  Blå regjering i åtte år har skapt rom for en tydelig venstreopposisjon.
2. Sosial utjevning, Rødts beste sak, seiler opp som en sentral sak ved årets valg.
3. Aps problemer har skapt vekstmuligheter til venstre.
4. Rødt har jobbet godt over tid og blitt mer «spiselig» for flere.

Partiet mønstrer sitt desidert sterkeste lag noensinne i år med folk som Bjørnar Moxnes, Seher Aydar, Marie Sneve Martinussen, Mimir Kristjansson og Sofie Marhaug i front i de største valgkretsene. Skulle partiet like før valgdagen fortsatt ligge an til å klare sperregrensen, så kan frykten for å «kaste bort stemmen» også forsvinne for potensielle R-velgere og gjøre terskelen for stemmegiving enda lavere.     

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 29 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post