Hva nå, Frp?

Høyre har i skrivende stund et snitt på augustmålingene på hele 26,8 og er dermed landets største parti. Frp ligger på 22,9 - noe som er identisk med valgresultatet i fjor. Dette betyr at Frp nå står overfor en utfordring som det er lenge siden de har stått overfor. Nemlig takle å være lillebror på opposisjonssiden.

Neste år er det lokalvalg. Frp gjør tradisjonelt langt svakere lokalvalg enn riksvalg. For Høyre er stiuasjonen omvendt. Etterhvert som det lokalpolitiske aspektet vil komme sterkere i ukene og månedene som kommer, og Høyre i byer som Oslo, Bergen og Stavanger framstår den klart ledende drivkraften på borgerlig side, vil dette kunne bety at avstanden opp til Høyre kan øke ytterligere.

Hvordan skal Frp greie å markere seg ved siden av et stort og godtgående Høyre? Dette spørsmålet grubler partiets strateger nå over. Innvandringskortet er da et velkjent Frp-grep å ty til. Trolig var Tybring-Gjeddes sterkt innvandringsfiendtlige kronikk på torsdag, klarert med partiledelsen. Og han, og partiet, må sies å ha lyktes godt med å sette agendaen de siste dagene. Det skal bli interessant om Frp vil lykkes med å holde innvandringsdebatten varm framover.

All valgforskning tyder på at innvandring er Frps klart beste sak i velgernes øyne. Derfor er det smart velgerstrategisk å få dette høyt opp på agendaen for Frp. Men noe av problemet for Frp nå, er at velgerne i økende grad etterspør et styringsdyktig alternativ til de rødgrønne og strømmer til Høyre i stedet for Frp. For Høyre har vist tidligere at de kan styre landet, det har ikke Frp vist. Inn mot stortingsvalget i 2013, må Frp etablere et enda bedre forhold til Høyre for å kunne regjerere sammen med dem. Det betyr at Frp ikke lenger bare kan la alle sine løse kanoner fyre løs.

Dermed ser vi nå klarere og klarere at en intern konfliktlinje er i ferd med å ta fyr. En konfliktlinje mellom de som mener at Frp fortsatt skal være det politisk ukorrekte, frittalende og populistiske alternativet i norsk politikk og de som mener at Frp i enda større grad bør strømlinjeformes for å klargjøres for regjeringsmakt.

Jeg tolker valget av Bård Hoksrud som sentralstyremedlem i stedet for Terje Søviknes tidligere i år, som et utrykk for at den første grupperingen står meget sterkt i partiet. Og jeg utelukker heller ikke at det på landsmøtet neste år vil bli full strid om nestlederne Per Sandberg og Per Arne Olsen.

Siv Jensen sitter trolig trygt til og med valget i 2013. Men skulle både valgene i både 2011 og 2013 ende skuffende, så vil også ledervervet kunne komme i spill. Det er imidlertid pr. i dag vanskelig å se hvem som eventuelt reelt sett skulle kunne utfordre henne. Det er ikke akkurat flust med gode lederkandidater i partiet.

Enda viktigere enn persongalleri, er de politiske veivalgene Frp nå står overfor. Skulle det bli et borgerlig flertall i 2013, men med et stort Høyre og et langt mindre Frp, så vil nok Frp-lysten på regjeringsmakt også dempes mer enn en smule. For juniorpartnerskap i regjering er ikke det som kler Frp. Partiet bør komme inn i regjering med stor styrke og fynd og klem. Se derfor ikke bort i fra at en ren Høyre-regjering kan vise seg å bli et mer og mer realitisk regjeringsalternativ.

Tiden som nå kommer, blir derfor uhyre viktig for Frp. Vil Frp slå knallhartd tilbake eller er partiet i ferd med å rote bort sitt livs sjanse til å styre Norge? 

Oppdatert: Nettavisen har laget en sak på dette blogginnlegget, paret med noen uttalelser fra Anders Todal Jenssen.