Ap mangler saks

Det er mye tallsnadder for en valganalytiker å dykke ned i etter valg. Siden jeg av og til lager lager prognoser og analyser for Drammens Tidende, så er tallene fra Drammensregionen blant dem jeg titter på med stor interesse. Mitt dykk ned i dette materialet fra årets valg, resulterte i en kronikk som DT trykker i dag. Nedenfor kan du ta en titt på den og enten nikke anerkjennende eller gremmes over mine vurderinger..

Et valg er over, og resultatet viser at Norge og Buskerud går i blå retning. Ap gikk fram i de fleste av landets kommuner, men tilbake flere steder i Drammensregionen. Hvorfor?

Årets valg ble et trygghetsvalg. Velgerne flokket seg om det trygge og kjente som de gamle partiene Ap og Høyre tilbyr, mens de forlot de unge fløypartiene SV og Frp. Forskjellen er at Aps framgang på landsplan var moderat, mens Høyres framgang var massiv. Høyre gikk klart mer fram enn Frp gikk tilbake, mens Ap gikk fram om lag det som SV tapte. I sum innebærer dette at en større del av velgermassen stemte blått i år, noe som viderefører en langvarig trend helt tilbake til 90-tallet. For Høyre og Frp har, samlet sett, gått fram ved hvert eneste stortingsvalg etter 1993. Og de to blå har gått fram ved alle lokalvalg etter 1995.  Tendensen var den samme i Buskerud. Fylkestingstallene viser at Frps tilbakegang var stor, men Høyres framgang større. Høyre plukket flere nye mandater enn Frp tapte, noe som bidro til å gi høyresiden den styrken som de trenger for å få til et maktskifte.

Går vi ned på kommunetallene i Drammensregionen, så kommer imidlertid en avvikende tendens til syne. For i flere kommuner her går både Ap og SV tilbake. Særlig er det en tung pille å svelge for venstresiden at det gikk skeis i “rosinen i kommunepølsa”; Drammen. Men også i Øvre og Nedre Eiker, Hurum, Røyken og Modum gikk begge de to venstrepartiene tilbake. Selv om det finnes noen lyspunkt av typen Lier og Sande, sett med Ap-øyne, så er det påfallende avvikende at Ap stort sett går tilbake i hele regionen. Mens Høyre går sterkt fram stort sett overalt. Hvorfor gikk Ap tilbake her når landstrenden ellers er framgang?

Jeg tror forklaringene på det er sammensatt. I hver kommune finnes det særegenheter ved det politiske landskapet som kan bidra til å kaste lys over utviklingen. La meg likevel peke på et par fellestrekk. Sentrumspartiene står, samlet sett, klart svakere i Drammens-regionen enn snittet ellers i landet. Under 8 av 100 velgere stemte på Sp, KrF eller Venstre i Drammen. Mens nesten 80 av 100 her stemte Ap eller Høyre. Dette betyr at for mange velgere i dette området så er ikke et sentrumsparti noe stemmealternativ. Valget stod derfor reelt sett mellom Ap og Høyre for mange velgere i regionen, og velgerkonkurransen dem i mellom er derfor sterkere og renere her enn mange andre steder. Begge partiene hadde den nasjonale valgvinden i ryggen, men Høyres vind var langt sterkere enn Aps. Det kan ha bidratt til at flere av de mest usikre velgerne som vippet mellom Høyre og Ap til slutt valgte å “kaste seg på vinnertoget” og putte Høyre i stedet for Ap i stemmeurnen. En påstand som kan underbygges ved å sammenligneforhåndsstemmene med stemmene på selve valgdagen. Her framgår det at Ap gjorde det klart bedre blant de som stemte tidlig enn de som stemte sent, mens Høyre gjorde det særlig godt blant de som stemte på selve valgdagen. Slik sett er det grunn til å konkludere med at Høyre lyktes langt bedre med sluttmobiliseringen enn Ap.

Høyre har også den fordel at de mange steder i regionen sitter med populære ordførere, noe som kan bidra til å trekke til seg velgere som ellers ikke ville stemt på partiet. Dessuten er partiet dyktig på å bygge opp nye og gode frontkandidater der de sittende ordførerne frasier seg gjenvalg. Øvre Eiker er et godt eksempel i så måte; populære Andres Werp er borte, men like fullt gikk Høyre og etterfølgeren Anne Siri Fjerdingstad fram. Her har Ap en stor jobb å gjøre. Både lokallag og frontkandidater må bli bedre til neste valg skal de matche Høyre.

Dette har imidlertid slett ikke bare med personer, men vel så mye med selve politikken å gjøre. For velgere flest stemmer på parti og politikk. Og Høyres enorme framgang i Drammens-regionen må også tolkes som et uttrykk for at mange velgere er svært fornøyd med den politiske utviklingen i sin kommune. Hovedproblemet for venstresiden er at de i liten grad greier å synliggjøre at de står for en annerledes politikk som vil være til det bedre for innbyggerne. Når velgere er fornøyd med tingenes tilstand, og i tillegg ikke får øye på om det finnes noe særlig til alternativ, da blir det blytungt å vinne valg for opposisjonen.

Ap og venstresiden må løse denne nøkkelutfordringen inn mot 2015 hvis ønsket om å klippe opp det blå beltet i Drammens-regionen skal realiseres. For beltet ble bare sterkere og blåere ved dette valget. Fordi Ap foreløpig mangler redskapen som skal til for å gjøre noe med det.         

Velferd avgjør

Med jevne og ujevne mellomrom lager jeg prognoser og analyserer for Drammens Tidende. Sist lørdag hadde jeg denne analysen på trykk:

Det brygger opp til velferdskamp neste år. Regjeringspartienes plan for å komme på offensiven er å skremme med at de blå vil true den norske velferdsstaten.



Høyresiden, i betydningen Høyre og Frp, har aldri stått så sterkt som den gjør nå. 50,5 prosent av velgerne sier at de ville stemt på ett av disse partiene hvis det var stortingsvalg i dag. Mine beregninger viser at et slikt valgresultat ville gitt dem hele 87 mandater og rent flertall på Stortinget. Denne sterke vinden nasjonalt, gir gode blå forutsetninger foran lokalvalget neste år.


Jeg har brutt de nasjonale tallene ned på lokalnivå i alle fylker og i våre 20 største kommuner. Drammen lukter fremdeles helblått. Men også i Stavanger, Bærum, Sandnes, Asker, Sandefjord, Ålesund, Larvik og Karmøy ligger det an til rene blå flertall. I Buskerud fylkesting viser prognosen klart blått. I så fall blir det trolig maktskifte. Akershus, Vestfold, Rogaland og Hordaland ser også helblå ut. Regnes KrF og Venstre inn, så er det i tillegg et solid borgerlig forsprang i både Østfold, Aust-Agder, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Endog i tradisjonelt sterke rødgrønne kretser som Telemark, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark er det nå en liten borgerlig overvekt. Selv i rødgrønne bastioner som Hedmark, Oppland og Sogn og Fjordane er det kun knappe rødgrønne flertall. Bare i Nord-Trøndelag ser det rødgrønne flertallet greit ut.


Martin Kolbergs plan for 2011 er å farge flere norske storbyer og fylker røde. Foreløpig er malekosten hans knusk tørr. Finansdebatten forrige måned avdekket hvordan de røde har tenkt å få åpnet malingsspannet. Godtgående Høyre skal limes så tett inntil Frp som overhode mulig slik at det kan argumentere langs linjen ”de blå vil rasere velferdsstaten som vi har bygd opp”. Tanken er at det skal bidra til økt velferdsskepsis til de blå, noe som i sin tur kan få fart på den røde motmobiliseringen av velgerne. Håpet er at velgere som det siste året har hoppet opp på gjerdet eller flyktet til Høyre p.g.a. misnøye med regjeringen, skal komme tilbake igjen. Lykkes de med dette, så er potensialet for et stort løft avgjort til stede.


Eldreomsorg er et hovedstikkord når det gjelder velferd. Temaet har preget mye av den politiske agendaen den siste måneden. Ikke minst i kjølvannet av TV2s avsløringer om uverdige forhold. Det tror jeg har bidratt til at Frp har fått et lite løft på målingene. Normalt sett er eldreomsorg Aps paradegren. Valgforskere sier gjerne at Ap ”eier” denne saken. Saken er meget viktig for mange velgere. Partiet må derfor for enhver pris unngå svekket velgertroverdighet her.


”Flere ordførere har sagt at de trenger mer penger for å bygge ut omsorgstilbudet og ansette folk til å ta seg av de eldste. Nettopp derfor har regjeringen bevilget en milliard ekstra til kommunene – den såkalte eldremilliarden”, skrev Ap-representantene Torgeir Micaelsen og Tore Hagebakken i et DT-innlegg sist mandag. Sannheten er nok snarere den at Stoltenberg og co bladde opp milliarden for å kjøpe seg ro og forhindre mer velgerflukt. Så gjenstår det å se om milliarden kun blir et engangsbeløp som skaper et forventningspress som kommunene ikke vil være i nærheten av å innfri. Eller om den bidrar til et reelt og varig eldreløft.



Eldreomsorg har vært et svakt punkt hos Høyre i velgerøyne ved de siste valgene. Frp scorer vesentlig bedre. Skal Høyre lykkes med å holde dagens sterke oppslutning, så er partiet avhengig av å få opp standingen sin her. Søsterpartiet i Sverige, Moderatarne, lykkes for tiden stort med å vinne nye velgermarkeder gjennom å framstå som et velferdsparti. Selvransakelsen i norske Høyre etter det elendige valget i 2005, konkluderte med at det kalde ”kalkulator-Høyre” skulle bort og det ”varme og menneskelige” Høyre skulle fram. Holdninger i velferdsspørsmål er selve lakmustesten på om ”nye” Høyre bare er tom retorikk, eller om gamle Ap-velgere trygt kan stemme Høyre i klar forvissing om at partiet snarere vil videreutvikle ”den norske modellen” i stedet for å bryte den ned.


Reelle politiske forskjeller og meningsbrytninger er meget sunt i et demokrati. Men sannheten er at norske partier og politikere er enige om det aller meste. Det høres bare ikke slik ut. Derfor tviler jeg på om skremmebilder er måten å vinne moderne velgere på. Høyresiden prøvde å skremme med den ”røde fare” i 2005. Det var skivebom. Venstresiden skremmer nå med den ”blå faren”. Det kan også bli bom.


Hva om alle i stedet snakket mer om egen politikk?