Gode og dårlige kommunepartier

Stortingsvalg og kommunevalg er to forskjellige ting. Noen partier gjør det best ved stortingsvalg, mens andre partier har sin styrke ved kommunevalg. Tror mange. Men det finnes ikke noe entydig mønster over tid for de fleste partier, i følge valgforsker Bernt Aardal (bildet).

Han har satt opp en interessant oversikt på sin hjemmeside over historiske valgresultater og sammenlignet kommunevalgene mot de foregående stortingsvalgene. En oversikt som forøvrig ble gjengitt i flere medier i går. Bortsett fra at Ap og KrF konsekvent gjør det det svakere ved kommunevalg enn ved stortingsvalg, så er mønsteret sprikende. Både Frp, H, V, Sp og SV varierer. Noen ganger presterer de best ved kommunevalg, andre ganger ved  stortingsvalg.




Jeg har supplert Aardals metode for å gå noe dypere inn i denne tematikken. Å sammenligne kommunevalgene med de forrige stortingsvalgene har noe for seg, men har svakheter (som alle metoder). Den politiske situasjonen, som ligger til grunn for velgernes stemmegivning, kan f.eks. forandre seg mye på to år, slik at sammenligningen ikke blir helt rimelig.

La meg ta ett eksempel: Ved stortingsvalget i 1993 var EU-saken totalt dominerende og stemmegivningen må ses i lys av dette. Det påfølgende lokalvalget i 1995, hvor EU-saken var avgjort og lite på agendaen, kan derfor i liten grad sammenlignes direkte med 1993. Bl.a. gir slik sammenligning et misvisende forhold for Sps vedkommende. Partiet "overpresterte" i 93 pga. EU. Dette er Aardal også selv inne på. Men dette gjelder også andre partier, særlig for Frps del, som "underpresterte" i 93 grunnet splittelse på EU-sak - i tillegg kraftig intern uro og avskallinger. Også ved stortingsvalget i 2001 underpresterte Frp etter mitt skjønn (delvis) som et produkt av intern uro (utrenskninger, sex-skandaler osv), noe som gjør at sammenligningen mellom 01 og 03 blir misvisende (en sammenligning mellom 03 og 05 hadde vært noe riktigere).

For å skape et mer utfyllende og nøyaktig bilde bør vi stille spørsmålet: Hva hadde velgerne stemt hvis det var stortingsvalg og kommunevalg på SAMME TID? Et slikt spørsmål får vi aldri svar på. Men vi kan muligens få en liten pekepinn. For det foregår jo faktisk to separate valg på samme tid her til lands hvert fjerde år; kommunevalget og fylkestingsvalget. Fylkestingsvalget har en viss "rikseffekt" innbakt i seg, selv om effekten selvsagt ikke er like sterk som ved et stortingsvalg.

De fleste velgere stemmer likt ved begge valgene, men slett ikke alle. La oss derfor ta en kikk på hvordan velgerne har fordelt sine stemmer ved disse to valgene siden fylkestingsvalget ble innført i 1975:


Aps kommune- og fylkesresultater er så godt som identiske ved de fem første valgene. Men f.o.m. 95-valget er det en viss stemmedifferanse. I 1999 og 2003 gjorde Ap bedre kommunevalg enn fylkestingsvalg, mens i 1995 og 2007 gjorde partiet bedre fylkestingsvalg. Mest markert var differansen i 2007 (1,2 prosentpoeng er markert i denne sammenheng..).

Forventningen om at Ap gjør bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg, slår totalt sett ikke helt helt til. Bildet spriker.

Ved alle valg fra og med 1975 til og med 1987 gjorde Høyre bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Men i de fem siste valgene fra og med 1991 har Høyre gjort bedre kommunevalg. Differansene er dog ikke all verdens store, men størst ved valget i 2007.
De siste valgene skaper en viss forventning om at Høyre også i 2011 kommer til å gjøre det litt bedre på kommuneplan enn på fylkesplan.  

For Frps del er bildet helt klart: Partiet har konsekvent gjort bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Slik sett er det grunn til å tro at Frp ville scoret enda høyere ved disse valgene hvis det hadde vært snakk om Stortingvalg. Her må det imidlertid føyes til at velgere i mange kommuner ikke har hatt mulighet til å stemme på partiet ved kommunevalg fordi det ikke har kunnet stille liste. Dermed er nok differansen noe større enn hva den reelt sett ville vært hvis en slik mulighet fantes.
 

Også for SVs vedkommende er mønsteret helt klart; partiet gjør alltid bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Imidlertid gjelder samme forbehold som for Frps vedkommende; i en del kommuner har ikke SV maktet å stille liste i årenes løp - noe som gjør at det er svakheter også ved denne type sammenligning.

KrF gjør det bedre ved riksvalg enn ved lokalvalg. Ergo er forventningen at partiet gjør fylkestingsvalg enn kommunevalg. Den forventningen slår til for fullt. Som det framgår av tabellen til venstre, så har KrF gjort bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg ved samtlige ni valg. KrFs mønster er således så entydig som det får blitt.

I Aardals oversikt framgår det at Sp har gjort bedre kommunevalg enn stortingsvalg de siste 20 årene. Dermed kan en også forvente at partiet vil gjøre litt svakere fylkestingsvalg enn kommunevalg. Men dette slår ikke helt til. Ved fire av ni valg har Sp faktisk gjort det best i fylkestingsvalget. To av valgene; 91 og 95, kan imidlertid kanskje forklares med at EU-effekten ga en viss fylkesgevinst til partiet. Uansett er ikke mønsteret så klart som det en skulle tro.

Venstre har gjort bedre kommunevalg enn fylkestingsvalg i hele perioden 1983-2007. Mønsteret er således ganske klart, selv om differansene ikke er all verdens store.







Jeg har en sammenligningsmetode til på lager. I disse dager lager målebyråene både stortingsmålinger og kommunemålinger. Derfor kan det være verdt å benytte anledningen til å se om det er noen forskjeller i tilslutning for de respektive partiene avhengig av om det er kommunevalg eller stortingsvalg. Nedenfor har jeg beregnet gjennomsnittet av både kommunemålingene og stortingsmålingene som er publisert i juni.













Både Frp og Ap har klart høyere nivåer inne på stortingsmålingene enn kommunemålingene. Mens for Høyre og Sps del er det omvendt. Når det gjelder SV, KrF og V så er det heller små forskjeller å spore.


Har vi nå et ok empirisk grunnlag for å konkludere? Vel, det kan alltids bli bedre, men ut i fra en totalvurdering drister jeg meg frampå med å si at når du ser tallene tikke inn på valgkvelden og valgnatten den 12. september, så er det grunn til å tro at tallene for Ap, Frp, KrF og SV sin del hadde vært noe bedre hvis det var snakk om stortingsvalg den dagen. Og at tallene for H, Sp, V og Rødt sitt vedkommende hadde vært et hakk eller to svakere.

Men fasiten får vi aldri.

Blå trend i kommune-Norge

Gallup har spurt norske velgere om hva de ville stemt hvis det var kommunevalg. Som regel spør måleinstituttene om hva velgerne ville stemt hvis det var stortingsvalg. Med tanke på at det er kommunevalg (og fylkestingsvalg) neste år, så blir denne målingen dermed litt ekstra interessant.

La oss først se på tallene som TV2 i går presenterte:
Rødt 2,3
SV 6,1
Ap 31,9
Sp 6,4
KrF 4,9
V 3,6
H 25
Frp 17,5
Andre 2,3

Når det gjelder enkeltmålinger, så må vi alltid ha feilmarginene i bakhodet. Disse ligger på 1,4 - 2,8 prosentpoeng (størst for største parti) i denne målingen.

I tillegg må vi ha i mente at noen partier som regel gjør det bedre ved lokalvalg enn stortingsvalg og omvendt. Særlig Høyre, Sp og Rødt har en tendens til å gjøre bedre lokalvalg, mens de øvrige gjerne gjør det noe dårligere.

Når jeg legger mine foreløpig nasjonale snittall for januar til grunn (som bygger på fem målinger der det er  spurt om stortingsvalg) og tar høyde for de "normale" variasjonene ift. kommunevalg, så synes jeg Gallups tall ser rimelige ut. Men jeg tror Ap ligger litt for høyt og Sp litt for lavt på målingen.

Hva partiene får i oppslutning på landsbasis er imidlertid ikke det mest spennende ved kommunevalg. Det interessante er jo hva som skjer med makten i de ulike kommunene. TV2 har, interessant nok, gjort beregninger også for enkeltkommuner. De viser at kommune-Norge nå trender blått.

Høyre og Frp ville fått rent flertall i folkerike kommuner som Skedsmo, Ski, Ullensaker, Drammen, Larvik, Tønsberg,  Stavanger, Sandnes, Bergen, Molde, Ålesund og Harstad. Og i Oslo ville de to blå pluss KrF gitt flertall.

Jeg har ikke sett hvordan tallene er blitt beregnet. Men det skrives at en forutsetning er at "partiene gjør et forholdsvis likt valg i alle kommunene som i 2007". Den forutsetningen holder selvsagt ikke reelt sett. Fordi valgvinden, i motsetning til ved stortingsvalg, alltid blåser høyst ulikt fra kommune til kommune ut i fra lokale forhold.

Likevel er dette en brukbar stemningsrapport på velgerståa i oppkjøringen fram mot neste års valg. Kort oppsummert kan man si at Høyre fortsatt surfer godt på bølgen (hvor lenge holder det?). Frp fortsetter å vise lokal svakhet (sliter med storebror Høyre i kommunesammenheng). Ap får det meget tøft med å farge noen nye, store byer røde bl.a. fordi både SV og Sp sliter. Sliter gjør også KrF og Venstre - et valgresultat på disse nivåene vil være bånn i bøtta.

Jeg tror ikke at Dagfinn Høybråten vil overleve noe slikt. I så fall kan Knut Arild Hareide bli ny leder enda litt kjappere enn han hadde tenkt.

Farges Oslo rødt i 2011?

Aps iherdige Martin Kolberg har dratt i gang prosjektet "Blå byer bli røde". Målet er å kopiere rødgrønn valgsuksess i Trondheim og frata høyresiden hegemoniet i storbyer som Oslo, Bergen og Stavanger. Vil de lykkes?

Jeg skal etter hvert ta for meg de norske storbyene (i den grad noen norske byer kan kalles store) i en veldig tidlig valganalyse og har i første omgang sett litt på Oslo. Her har de borgerlige styrt i en årrekke, bare avbrutt av en periode med Rune Gerhardsen på 90-tallet.

Valget i 2007 endte slik. Det ble lenge snakket om at valget i Oslo kom til å bli intenst spennende. Men SV ødela spenningen ved sin kollaps. En halvering fra 2003 var langt mer enn Ap framgang klarte å kompensere for. Dermed ble det et relativt solid borgerlig flertall i bystyret på 32-27.

Hvordan ville det gått hvis høstens stortingsvalg hadde vært kommunevalg? La oss ta en titt på Oslo-resultatene fra 2009. Sammenligner vi de to utfallene direkte, så legger en merke til en klar stemmeforskyvning i rød retning. Men forskyvningen er utelukkende takket være Aps framgang. Både Rødt og SV gjorde et svakere stortingsvalg enn kommunevalg i Oslo. På borgerlig side ser vi at Frp gjorde det bedre i 2009 enn i 2007. Mens både Høyre, KrF og Venstre gjorde det svakere.

Nå er ikke lokalvalg og stortingsvalg fullt ut sammenlignbare. Av den enkle årsak at noen partier står sterkere lokalt enn nasjonalt og omvendt. Konvensjonell kunnskap tilsier at Rødt, Sp og Høyre som regel gjør det best ved lokalvalg. Mens SV, Ap, KrF og Frp gjør det best ved stortingsvalg.

Jeg har like fullt lekt meg litt ved å simulere stortingstallene som om de var kommunevalg. De tallene ville gitt denne mandatfordelingen i Oslo bystyre:
Rødt 2 (-1)
SV 6
Ap 21 (+3)
KrF 2
V 4 (-1)
H 13 (-3)
Frp 11 (+2)

Summerer vi blokkstillingen, viser den 30-29 i borgerlig favør. Til tross for at de rødgrønne (inkl Rødt) ville samlet 50,3 prosent av stemmene mot 48,4 for den borgerlige blokken. Altså motsatt av landsplan der det ble borgerlig stemmeovervekt, men rødgrønt mandatflertall. Noe som bl.a. skyldes at Sps stemmer er for få til å bli vekslet om i mandat - således blir de stemmene "bortkastede".

Dette viser etter mitt skjønn hvor vanskelig det er for de røde å overta makten i Oslo. For selv med noe bortimot et maksvalg for Ap, så ville det ikke holdt. Nå er vel ikke Ap+SV særlig sugne på å få Rødt på vippen. Men et nytt rødt flertall kan fort henge på om Rødt klarer å beholde de tre mandatene de har i dag i bystyret. Alternativt om Sp kan skrelle og få inn en i Oslo. Jeg har langt mer tro på det første enn på det siste.

Ser vi på avvikene mellom landsoppslutning og Oslo-oppslutning for partiene i både 2007 og 2009, så er disse i prosentpoeng hhv. som følger:
Rødt+3,3, +2,7
SV +4,1, +4,1
Ap +0,3, -0,4
Sp -7,2, -5,3
KrF -3,3, -2,8
V +2,8, +2,5
H +5,9, +4,5
Frp -3,2, -5,3

Vi ser altså at både Rødt, SV, Venstre og Høyre ligger klart over sitt gjennomsnitt i Oslo, mens både Sp, KrF og Frp sliter tungt i hovedstaden. Ap ligger omtrent på snittet.

Hva gir det beste bildet av lokalpreferansene til dagens Oslo-velgere? Siden målebyråer spør om stortingsvalg, så må man forholde seg til det og forsøke å "regne" om disse nasjonale tallene til Oslo-forhold. Dette er en noe vrien øvelse der vi også må ta høyde for at noen partier, som nevnt, står sterkere ved lokalvalg og omvendt.

Jeg har likevel nedenfor gjort et forsøk på å estimere et antatt Oslo-avvik fra dagens nasjonale måletall. Mine antatte avvik ser slik ut:

Rødt +3,5
SV +4,0
Ap -2,0
Sp -5,0
KrF -3,0
V +2,5
H +6,5
Frp -7,0
Andre +0,5

Når jeg legger disse avvikene og gjennomsnittet av de nasjonale målingene i november til grunn, kommer jeg ut med følgende Oslo-tall pr i dag:
Rødt 5,0 3 mandater
SV 10,0 6 mandater
Ap 33,0 20 mandater +2
Sp 0,8
KrF 2,2 1 mandater -1
V 6,5 4 mandater- 1
H 25,7 16 mandater
Frp 15,0 9 mandater
Andre 1,9

Ap ville plusset på med to, på bekostning av KrF og Venstre. Men like fullt ville det vært borgerlig flertall 30-29.

Det er noen momenter som kan tale for de røde denne gang. Populære Erling Lae (H) er ute av lokapolitikken og er erstattet av langt mer ukjente Stian Berger Røsland - en fyr som sett utenfra synes å være av noe mer klassisk Høyre-støpning. Nå gjenstår det dog å se hvilken byrådslederkandidat som Ap stiller opp med.

Dessuten kan styringsslitasje slå inn, ulike typer av skandaler, som Holmenkollen, er ei heller bra for de borgerlige - selv om dette nok er glemt av velgerne om to år. I tillegg er det også et håp om at de røde klarer å samle seg og få med seg LO på lasset slik at de utgjør en samlet opposisjon. Noen velgerstrukturer peker også til rød fordel. Ikke minst den økende innvandrerandelen i Oslo generelt. Samt befolkningsveksten i Øst spesielt. Disse gruppene stemmer som kjent i overveiende grad rødt. Problemet for de røde er at valgdeltakelsen her er svak.

Men de borgerlige har også noen gode kort på hånda. For den rødgrønne regjeringen nasjonalt kommer trolig til å legge fram et statsbudsjett for 2011 der det må kuttes. Dagens enorme motsykliske offentlige pengebruk kan ikke videreføres. Dette vil nok skape en del støy, og neppe gi de rødgrønne særlig god pr i media. Bruker velgerne stemmeseddelen sin som protest mot regjeringen, så vil håpet om å farge Oslo rødt henge i en enda tynnere tråd. Denne effekten kan dermed utligne og kanskje endog overskygge mulig borgerlig styringsslitasje lokalt. Også de borgerlige har et par velgerstrukturer på sin side. Inntektsveksten er pro Høyre og Venstre - det samme er utdanningsveksten.

Når det gjelder "andre" partier, så bør først og fremst De Grønne og Oslo Byaksjon nevnes. Men jeg synes begge har litt for langt fram til mandat, selv om jeg vil holde døra på gløtt for De Grønne, gitt at det kan være en grønn bølge i emning og SV ikke klarer å fange den opp.

I sum synes jeg dette peker i retning av status quo i Oslo. Altså fortsatt borgerlig flertall. To år er imidlertid noe bortimot en evighet i politikk og veldig mye kan skje.

Ap, KrF, Sp og Rødt vektes feil vei?

Vi er nå i en fase der det vil komme flere nasjonale kommunemålinger. Ikke helt unaturlig siden vi nærmer oss et lokalvalg. Parallelt tas det også opp stortingsmålinger. Dette kan være noe forvirrende for leserne, så vi må forsøke holde tungen rett i munnen.

5. februar presenterte NRK tall fra Norstat som både inneholdt en stortingsmåling og en kommunemåling. Tallene så slik ut (stortingsmålingen nevnt først):

Ap   29,2     31,3
H     22,9     24,4
Sp    11,8     11,1
Frp   12,0      9,0
SV     7,8       5,2
KrF    3,4      4,8
V        2,6      2,8
MDG  3,2      4,6 
Rødt   4,8      3,3


Normalt sett står Ap, Frp, SV og KrF sterkere nasjonalt enn lokalt. Derfor stusser jeg over Aps og KrFs tall i målingen som er stikk motsatt av forventet. Partiene H, Sp, MDG, V og Rødt står derimot normalt sterkere lokalt enn nasjonalt. At både Sp og Rødt ligger lavere lokalt virker snålt. 

Hva kan disse overraskende differansene skyldes? Jeg har en mistanke om at vektingen spiller målerne et puss. Stortingstallene vektes opp mot siste stortingsvalg i 2017, mens kommunemålingen vektes mot kommunevalget 2015. Ap gjorde et svakt stortingsvalg og fikk bare 27 prosent, men et sterkt kommunevalg med 33 prosent. Det ligger her derfor en fare for at Ap vektes for mye opp når "råtallene" vektes mot 2015 og ikke 2017. Det samme gjelder KrF som også gjorde et bedre kommunevalg i 2015 enn stortingsvalg i 2017. For Sp og Rødt sin del er situasjonen den motsatte. De gjorde bedre stortingsvalg i 2017 enn lokalvalg i 2015. Her ligger det derfor en fare for at begge vektes for mye ned.

Man må ta hensyn til den reelle utviklingen i velgerpreferansene de siste tre årene. Ap og KrF ligger på et lavere nivå blant velgerne enn for tre år siden, mens Sp og Rødt har hatt en motsatt utvikling. Hvis ikke dette momentet hensyntas når man kommer fram til de endelige barometertallene, er det en risiko for at det vektes feil vei.

Denne blogger skal følge med på denne tematikken fram mot valget.


Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt arbeid, eller bruk konto nr  9710 16 46878      

Lokale profiler kan avgjøre

Drammens Tidende trykket min kronikk om betydningen av lokale profiler i går:


Populære kandidater og ordførere kan trekke mange velgere til sitt lokalparti. Det er Anders Werp et godt eksempel på.

I media skapes det et inntrykk av at toppkandidater og partiledere spiller en meget viktig rolle for velgernes stemmegivning ved stortingsvalg. Det er misvisende. Personeffekter er sterkt overdrevet. Ved stortingsvalg stemmer folk i liten grad på personer, men på parti. Buskerud SV håpet på en personeffekt da de førte opp profilerte Helen Bjørnøy på førsteplass på partiets stortingsliste før valget i 1997. Da valgdagen kom, viste det seg at ”Bjørnøy-effekten” var lik null. Nylig holdt jeg foredrag for Akershus KrF. Dette fylkeslaget førte opp ”kronprinsen” Knut Arild Hareide på førsteplass før valget i fjor og håpet at mange velgere her skulle trekkes til KrF av den grunn. Hva ble fasiten? Jeg kunne overfor forsamlingen konkludere med at det ble med håpet – det var slett ingen ”Hareide-effekt” å spore på valgdagen.

Annerledes er det ved lokalvalg. Her kan profilerte kandidater og ordførere spille en langt viktigere rolle for hvordan velgerne plasserer sine stemmer. Forskjeller i valgordningen er en forklaring på dette. Kommunevalgordingen innbyr til mer personifisering. Velgerne har reell innflytelse over personsammensetningen av kommunestyrene, mens ved stortingsvalg har velgerne i praksis ingen innflytelse over persongalleriet. Lokalpolitikken er også langt mer pragmatisk og i mindre grad preget av ideologiske motsetninger. Det har trolig den konsekvens at det senker terskelen for velgervandringer mellom de tradisjonelle blokkene i norsk politikk. Det ser ut som velgerne har langt lettere for å bevege seg for eksempel mellom Ap og Høyre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Dette skaper grobunn for større lokale svingninger og sterkere personeffekter enn ved lokalvalgene.

Et meget godt eksempel på dette finner vi i Øvre Eiker. Andres Werp ble valgt til ordfører i 1999. Ved kommunevalget i 2003 hadde han sittet i fire år og markert seg og sitt parti godt. Høyre fikk da hele 33,1 prosent av stemmene i kommunen. Ved stortingsvalget i 2005 måtte Høyre derimot nøye seg med kun 13,5 prosent. Høyres stemmeandel føyk igjen i taket ved neste kommunevalg i Øvre Eiker. Hele 37,4 prosent kunne Werp og co juble over i 2007. Mens ved stortingsvalget i fjor var Høyre nede i 18,5. I Øvre Eiker har altså Høyres stemmeandel variert med hele 20 prosentpoeng avhengig av hva slags type valg det er snakk om. Hvor mye av dette som er ren ”Werp-effekt”, hvor mye som skyldes god lokalpartipolitikk og hva som kan tilskrives svakheter hos Høyre Øvre Eikers konkurrenter, er det vanskelig å si noe eksakt om – trolig er det et samspill ute og går. Derfor blir det ekstra interessant å se hva Høyre oppnår i Øvre Eiker ved valget neste år nå som Werp er ute av lokalpolitikken.

Eksempelet Øver Eiker er ekstremt. Vanligvis er ikke utslagene så enorme. Men det illustrerer at det kan være mye å hente for kommunepartier som finner gode kandidater som frontfigurer. Buskerud Ap har en betydelig utfordring i å matche Høyres ordførerkandidater om de skal lykkes med den uttalte målsettingen om å ”klippe opp det blå beltet” av Høyre-ordførere. Et belte som strekker seg helt fra Øvre Eiker til Røyken. Utfordringen blir ikke mindre med tanke på at Ap har en partikultur som handler mye om partibygging og utvikling av organisasjon og mindre om å bygge lokale profiler.

Både Ap og Frp sliter også med den lave deltakelsen ved lokalvalg. Mye tyder på at det er mange velgere som stemmer på Ap og Frp bare når det er stortingsvalg, men velger å sitte hjemme når det er lokalvalg. Begge partiene har derfor en betydelig jobb å gjøre hva gjelder lokalvalgsmobilisering. Frp lekker også mer til Høyre ved lokalvalg fordi det ofte er Høyre som sitter i førersetet hva makten angår. Frp havner dermed i skyggen av Høyre – noe ”det blå beltet” er et godt eksempel på. Ap har på sin side et stort ubrukt velgerpotensial i ikke-vestlige innvandrere. Denne velgergruppen stemmer i overveiende grad rødt. Men de bruker stemmeretten bare halvparten så ofte som ”norskingene”. Den lave innvandrerdeltakelsen fører til at Ap ikke greier å skaffe seg det store fortrinnet de ellers kunne hatt.

Jeg tror ikke at klesforbud og obligatorisk underlivskontroll rettet mot muslimske jenter og kvinner, slik Buskerud Ap ytret ønske om forrige helg, er veien å gå for å få fart på velgermobiliseringen av innvandrere.

Ap, KrF, V og MDG ligger lavere enn i 2015. H, Frp, Sp, SV og R høyere

Valgvinnerne 2019 ser ut til å bli Sp, Rødt, Høyre, SV og Frp. Mens Ap, V, KrF og MDG ligger an til å gå tilbake neste høst. Blokkmessig sett gir dette borgerlig side noen gode angrepsjanser. 

Til grunn for mine vurderinger ligger gjennomsnittet av nasjonale stortingsmålinger og  kommunemålinger, samt valghistorikk.

Ap sju prosentpoeng under 2015-nivå
Ap har vært igjennom et fælt år både velgermesseig, organisatorisk og politisk. Men det har lysnet i høst og partiet er i ferd med å karre seg opp omtrent på sitt nivå fra 2017-valget - som riktignok var elendig.

Nasjonalt stortingsnivå er nå i snitt rundt 28 prosent. Ap står normalt sett noe svakere når det er snakk om kommunevalg. De to siste nasjonale målingene her indikerer noe rundt 26 prosent (markert i rødt). Det er i så fall minus 7 prosentpoeng målt mot det gode 2015-valget på 33 prosent (markert i grønt i figuren) og betyr at en solid mobiliseringsjobb må gjøres hvis ikke partiet skal gå på et nytt, kraftig valgnederlag neste år. 

Høyre med angrepsmuligheter
"Bandwagon-effekten" etter valgseieren i fjor høst, paret med Aps store problemer, sendte Høyre opp mot 29 prosent i vinter. Partiet har falt noe tilbake, men har stabilisert seg rundt 26 prosent på stortingsmålingene. Høyre ligger som oftest noe høyere når det spørres om kommunevalg, og målingene viser ganske riktig at partiet ligger over 27 prosent her. Dette betyr at det største regjeringspartiet i øyeblikket ligger an til å bli større enn Ap ved kommunevalget og har inne et nivå som er over fire prosentpoeng over 2015-resultatet på 23 prosent. Dette gir en åpning for at Høyre generelt vil ha en mulighet for å styrke sine sine maktposisjoner i flere fylker og kommuner, på bekostning av Ap.   

Sp tredje størst?
Sp gjorde et meget sterkt stortingsvalg i fjor og så tosifret valgkvelden. Tiden etter har brekreftet nivået og vel så det, partiet er nå stabile på ca 11 prosent. Sp står sterkt i kommune-Norge og ligger nok over sitt stortingsnivå ved kommunevalg, selv om nasjonale kommunemålinger i høst noe overraskende har vist det motsatte. Jeg tror realiteten er at Sp snarere ligger rundt 13 prosent, noe som kommunemålingene i fjor også viste. Blir valgresultatet i det sjiktet, så ligger Sp godt an til å bli tredje størst og skaffe seg en utmerket forhandlingsposisjon etter valget som bør kunne gi dem mer ordførermakt flere steder.

Frp rundt 11 prosent
Trenden for Frp har vært nedadgående etter i vår og partiet ligger nå i underkant av 13 prosent på stortingsmålingene. Partiet er svakere lokalt og ligger på drøyt 11 på de nasjonale kommunemålingene. Det er ca halvannet prosentpoeng over det svake 2015-valget som endte med 9,5 prosent. Høyres angrepsjanser avhenger en del steder av hvor mye Frp klarer å mobilisere ved et lokalvalg, og et Frp på 9 vs. et Frp på 12 kan fort være tungen på vektskålen mht. å få til blå maktskifter.

SV plusser med ett prosentpoeng?
SV snudde en nedadgående kurve gjennom mange år ved fjorårets valgresultat på seks prosent. Og har økt ytterligere etterpå og sett mange målinger på 7-tallet. Men SV har falt noe tilbake i høst og ligger nå omtrent på 2017-nivå igjen. SV står svakere lokalt enn nasjonalt, og ser i øyblikket ut til å ha et nivå i overkant av 5 inne lokalt, noe som vil være ca ett prosentpoeng over 2015-resultatet. 

KrF på tre-tallet?

Enorm medieoppmerksomhet om KrF denne høsten. Uten at det har påvirket velgernes netto KrF-preferanser i særlig grad. Partiet vaker stabilt rundt sperregrensen på fire prosent. Kommunemålingene har imidlertid vist 5-tallet, noe som er overraskende all den tid KrF normalt sett står svakere ved lokavalg. Jeg tror derfor at den dystre realitet for partiet snarere er 3-tallet, og i så fall ligger man an til en solid nedtur målt mot 2015-valget som endte på 5,4 prosent. 

Venstre tilbake

Venstre ligger for tiden i underkant av sperregrensen på stortingsmålingene. Kommunemålingene indikerer at partiet går mot et valgresultat midt på 3-tallet. Partiet gjorde et bra lokalvalg sist med 5,4 prosent. Alt tyder derfor  i øyeblikket på at Venstres primære oppgave i valgkampen blir å forsøke begrense tilbakegangen.

MDG bak 2015-skjemaet
MDG fikk et valgresultat på i overkant av tre prosent ved fjorårets stortingsvalg. Partiet har i tiden etter stort sett ligget rundt 3, med høye to-tall som høstens melodi. Kommunemålingene viser litt  over 3, så det virker pt. langt fram å kopiere 2015-resultatet på 4,2.

Rødt mot historisk valgRødt har styrket seg markant på målingene etter stortingsvalget 2017 og ligger på det fleste målingene i år over sperregrensen. Også nasjonale kommunemålinger indikerer et nivå over 4 prosent. I så fall er en dobling av Rødts 2015-valg på 2 blank innenfor rekkevidde. Det vil være partiets klart beste valg noensinne. Rødt er dog ofte noe overvurdert på målingene.

Anniken Huitfelt på stryketoppen

Jeg har hatt et spesielt øye på Akershus valgkrets i år. I går snakket jeg med Romerikes Blad om strykninger og kummuleringer på listene i Akershus. Det viser seg at Aps førstekandidat Anniken Huitfelt troner så desidert på topp i antall strykninger.

Ordningen med muligheten for å stryke kandidater fra listene ble tatt bort i 2003 ved lokalvalg fordi man mente at det var en for negativ form for stemmegivining. Derfor er det i grunn litt underlig at denne muligheten ikke har blitt fjernet også ved stortingsvalg.

Men ved stortingsvalg må over halvparten av velgerne gjøre den samme endringen, for at endringen skal blir reell. Hvilket i praksis aldri skjer. Så egentlig er innslaget av personvalg og velgerpåvirkning ved stortingsvalg en skinnordning.

Hva mener du - var det riktig å fjerne strykeadgangen ved kommunevalg? Og bør vi øke velgernes mulighet for å endre kandidatrekkefølgen ved stortingsvalg?

Strykeordningen bør strykes

Før 2003-valget fjernet man muligheten for å stryke kandidater som du ikke liker ved kommunevalg. Begrunnelsen var at dette er en særnorsk form for negativ stemmegivning. Dessuten rammet strykningene innvandrere og i noen grad kvinner.

Nylig vedtok Stortinget å gjeninnføre ordningen. Gjeninnføringen ble vedtatt med stemmene fra Høyre, Frp, Venstre og MDG, mens Ap, SV, KrF og Sp stemte i mot. Stemmetallet ble 53-48. Knappe flertall rundt hvilke regler vi skal ha når vi velger våre representanter inn i kommunestyrer, fylkesting og storting, er uheldig fordi en valgordning bør stå seg over tid, og ikke endres etter skiftende politiske flertall fra periode til periode.

Mer makt til velgerne?
Hovedargumentet som brukes for adgangen til å stryke er at velgerne bør gis mer makt til å påvirke sammensetningen av kommunestyrene, på bekostning av partienes makt. Dette er et relevant poeng fordi partienes nominasjonsprosesser ofte er altfor lukkede, der en håndfull mennesker i hvert parti i realiteten bestemmer kandidatrekkefølgen.

Men allerede i dag har velgerne mye makt ved kommunevalg. Innslaget av personstemmegivning ved siste valg var rekordstort, valgforskere dokumenterer i den ferske boken «Lokalvalget 2015» at halvparten av velgerne rettet på listene og at disse rettingene i høy grad påvirket sammensetningen av kommunestyrene: En av fire av dagens kommunestyrerepresentanter kan takke personstemmer for at
de ble valgt inn.

Økt personstemmegivning
Hvordan vil gjeninnføringen av strykeordningen påvirke personstemmegivningen ved lokalvalget i 2019, spurte jeg forskerne da boken ble presentert. Antagelig vil det øke personvalget ytterligere, var det ikke helt overraskende svaret. Dette vil bl. a. åpne for organiserte strykekampanjer rettet mot enkeltpersoner. Slike kampanjer kan få stor spredningskraft i en tid der sosiale medier blir stadig viktigere som politiske mobiliseringskanaler. Konsekvensene kan altså åpenbart problematiseres, det blir interessant å se hvordan det faktisk slår ut ved valget om to år.                                

Husk at du både kan stryke og gi ekstra stemme til kandidater også ved høstens stortingsvalg. Om lag en av ti velgere gjør endringer på listene ved riksvalg. Men endringene velgerne gjør på stortingslistene får, i motsetning til kommunevalgene, aldri praktisk betydning for sammensetningen av Stortinget. Fordi ordningen er slik at over 50 prosent må gjøre den samme endringen for at rekkefølgen skal endres. Dette skjer ikke. Derfor er strykeordningen ved stortingsvalg primært av symbolsk karakter. Høyre, Venstre og MDG ønsket å endre også stortingsvalgordningen i retning mer personvalg ved å senke terskelen for faktiske endringer ned til 8 prosent, men Frp ville ikke støtte dette og forslaget ble derfor nedstemt.          

Partivalg er en styrke
Dermed står vi tilbake med en valgordning som åpner for vesentlig mer personstemmegivning ved lokalvalg enn riksvalg. En viss forskjell her er ikke helt unaturlig, all den tid ideologiske motsetninger og partiskillelinjer er mindre viktig lokalt enn nasjonalt. Godt likte ordførere kan dra velgere til sitt parti som normalt ikke stemmer på partiet, det har både Runar Bålsrud (V) i Hurdal, Harald Espelund (Frp) i Ullensaker og Øyvind Sand (Ap) i Rælingen vist ved flere lokalvalg på Romerike.

Men velgere flest, både lokalt og nasjonalt, stemmer likevel mer på parti enn på person. Dette er en styrke ved vårt demokrati fordi det øker oppmerksomheten rundt politiske saker og demper fokuset på personlige egenskaper.

Denne styrken bør ikke strykes.

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 26. juni

Velgertrendene 2013 - August 2015

Vi er snaue tre uker unna kommune- og fylkestingsvalget 2015. La oss ta en titt på partienes utvikling på meningsmålingene gjennom de siste to årene og skue fram mot valget 14. september. Jeg legger et månedlig gjennomsnitt av alle nasjonale stortings- og kommunemålinger til grunn for analysen.

Ap på 33
Etter et skuffende stortingsvalg på 30,8 prosent 2013, steg Ap mer eller mindre kontinuerlig fram til vinteren i år. Partiet toppet ut på drøye 41 prosent, et oppsiktsvekkende høyt nivå med tanke på dagens sterke partikonkurranse. Deretter har pilene pekt nedover. Stortingstallene viser nå pr 26. aug ca 37 prosent, mens kommunenivået er 33 prosent. Det er altså en differanse på ca 4 pp mellom stortingsnivå og kommunenivå.
     

Et kommunevalg på 33 prosent vil være partiets beste siden 1987. Men med tanke på at ting så vesentlig lysere ut for bare få måneder siden, så kan det bli en valgseier med bismak. Hvorvidt Ap klarer overta makten i viktige kommuner, er imidlertid det viktigste. Spørsmålet framover nå er om Ap klarer stabilisere seg rundt 33, eller om pilene vil fortsette å peke ned mot valgresultatet i 2011 på ca 32 eller endog lavere. Får man valgkampmaskineriet til å rulle, så kan det heller ikke utelukkes at Ap kan snu trenden og få et resultat i sjiktet 34-35. Lavere enn 30 eller høyere enn 35 er det imidlertid pt vanskelig å se for seg.

Høyre styrer mot 25?
Høyre ble 2013-valget store vinner med 26,8 prosent og regjeringsmakt. Etter en "bandwagon-effekt" som varte til januar 2014 kuliminerte det med at partiet toppet ut på 29 prosent. Deretter har det gått utforbakke, forsterket av elendig budsjettkommunikasjon høsten 2014. Det bunnet ut på ca 21 prosent i februar i år. Stortingsnivået har deretter vært noe stigende og partiet ligger nå rundt 24 prosent. Høyre gjør det bedre når det spørres om velgernes kommunevalgspreferanser. Etter store svingninger mellom 25 og 28, ser det nå ut som man har stabilisert seg rundt 25.

Skulle Høyre oppnå 25 prosent ved årets valg, så vil det være tilbakegang fra partiets glitrende 2011-valg på 28. Men likevel partiets nest beste valg siden 1983. Over 50 prosent av velgerne bor i en kommune som er Høyre-styrt. Hvor mye makt evt. Høyre mister lokalt, vil avgjøre hvordan valget tolkes. Skulle man få ca 25 og beholde makten i Oslo og Bergen, så vil valget nok oppfattes som godt for partiet.

Frp ligger an til 10 
Valgresultatet på 16,3 i 2013 for Frp var en kraftig tilbakegang fra 2009-valget på 22,9. Men det ble likevel feiret som en seier internt fordi resultatet ble langt bedre enn de svakeste målingene antydet og fordi valget innebar regjeringsmakt for første gang i historien. Partiet falt noe etter regjeringsdannelsen med Høyre, men stabiliserte seg rundt 14, før budsjetthøsten 2014 sendte dem ned mot 10-tallet. Deretter har det pekt oppover og partiet ligger nå i underkant av 13 på stortingsmålingene.





Frp står generelt svakere lokalt enn nasjonalt og startet året med kommunemålinger helt nede på 8-tallet. Men man har suksessivt jobbet seg opp i mot 11 og ligger nå i sjiktet 10-11. Dette nærmer seg partiets 2011-valg på 11,4. Noe rundt dette nivået fra sist, er målet internt. Ca 10 er nok det mest trolige, slik jeg tolker opinionsutviklingen akkurat nå, men hverken 9 eller 11 kan utelukkes. Jeg blir dog overrasket hvis vi ser Frp på 8 eller over 12 på valgnatten.

Ser Sp 7-tallet?
Senterpartiet var skuffet over 5,5 prosent ved stortingsvalget 2013. Men etter at man har gransket seg selv og brukt ett år på å finne indre ro, så har Sp i alle fall klart å stabilisere oppslutningen på dette nivået, midt på 5-tallet.

Kommunemålingene ser, som vanlig for dem, bedre ut. Har ligger partiet nå på rundt 7 prosent. , noe som er litt over valgresultatet fra 2011 på 6,7. Får Sp til drømmescenarioet med økt fokus på kommunesammenslåinger fram mot valget, så bør noe opp i mot være 8 være realistisk. Jeg ser for meg et resultat i sjiktet 7-8, men tror det blir for langt opp for dem å bli større enn Frp - slik de har satt som mål.

Venstre 5-6
Venstre gjorde et ok stortingsvalg i 2013 og kom seg godt over sperregrensen med sine 5,2 prosent. Oppslutningen har deretter vist en svakt fallende kurve, og man er nå godt nede på 4-tallet på stortingsmålingene.

Derimot er kommunetallene langt lystigere lesning, sett med Venstre-folk sine øyne. Partiet befinner seg i en stigende trendkanal, og 6-tallet synes inne rekkevidde. Jeg er litt overrasket over at differansen mellom stortingsnivå og kommunenivå er såpass stor, normalt sett er det ca ett fett for partiet om det er lokalvalg eller stortingsvalg med tanke på oppslutningen. Valgresultatet i 2011 var 6,3 og jeg tror partiet skal få det tøft med å tangere det. Men vi skal ikke se bort i fra at evt. økt miljøfokus, som produkt av MDGs inntreden, også kan gagne V fordi de appellerer til mer borgerlig orienterte miljøvelgere i storbyene som synes MDG blir for radikalt og venstreorientert. Et resultat i sjiktet 5-6 mest trolig, men vi kan ikke utelukke hverken 7 eller 4.

5 igjen for KrF?  
Nok et valg på 5-tallet for KrF i 2013 med sine 5,6. Partiet hadde en fallende tendens fram mot fjorårets budsjetthøst, men løftet seg opp mot 6 i kjølvannet av den. Deretter har partiet falt tilbake igjen, og ligger nå rundt 5 på stortingsmålingene.

Normalt sett ligger KrFs kommunenivå litt under stortingsnivå. Men dagens kommunemålinger er omtrent på stortingsnivået på ca 5. Jeg ser for meg at KrF får en relativt flat utvikling inn mot valget på disse nivåene. 5-tallet er nok en gang mest trolig, men hverken 4 eller 6 kan utelukkes valgnatten.  

MDG mot brakvalg på 6 eller mer moderate 3-4?
MDG fikk sitt lille gjennombrudd lokalt i 2011 da de kom inn med en representant i kommunestyrene i mange av storbyene. Og de fikk sitt lille gjennombrudd nasjonalt i 2013 da de fikk inn en representant på Stortinget. Men valgresultatet på 2,8 prosent var likevel en liten skuffelse fordi partiet lå høyere på målingene like før. Etter at man stabiliserte seg midt på 3-tallet på stortingsmålingene etter valget, så har MDG skutt fart og ligger nå godt over sperregrensen.

Også kommunemålingene for MDG ligger i en sterkt oppadgående trendkanal, og nivået er nå faktisk over stortingsnivået. Jeg tviler på om disse tallene helt fanger opp det faktum at partiet "bare" stiller liste i halvparten av landets kommuner, noen velgere som på nasjonale kommunemålinger svarer MDG, kan nok komme til å finne ut at partiet deres ikke er mulig å stemme på i deres kommune. Får MDG ballen virkelig til å rulle, så kan et valg på både 5 og 6 være mulig. Jeg tror dog at det mest realistiske er rundt 4, men 3-tallet kan også bli en realitet. 2-tallet vil være overraskende svakt og 7-tallet ekstremt. Men uansett blir MDG en av valgets vinnere, med tanke på at de bare fikk 0,9 sist.

SV på 3-tallet
SV holdt sperregrensen såvidt fra livet i 2013 og fikk 4,1 prosent. Partiet ble reddet av taktisk stemmegivning fra en del Ap-velgere. I følge samfunnsforskerne Bernt Aardal og Bjørn Erik Rasch studie (kap 11 i "Valg og velgere") ville partiet bare fått 3,5 hvis velgerne ikke hadde stemt taktisk. Partiet har stort sett ligget under 4 prosent på de fleste målinger etter valget. August-nivået er 3,8.    

Normalt sett gjør SV det svakere ved lokale valg. Partiets kommunenivå har svingt en del i år, men man ligger nå omtrent midt på 3-tallet. Jeg tror partiet skal få mer enn nok med å forsøke se 4-tallet på valgdagen, og holder som mest sannsynlig at de havner noe rundt den oppslutningen vi ser nå, kanskje også et hakk lavere.  

Rødt i sjiktet 1,5-2
Rødt lyktes heller ikke i 2013 å få inn en representant på Tinget, selv om det var nære på i Oslo. Og landsresultatet på 1,1 var også en nedgang fra 09-valget. Stortingsoppslutningen har vist en svakt stigende tendens, og er nå på ca 1,5.  

Rødt gjør ofte bedre lokalvalg enn riksvalg, slik at det ikke er spesielt overraskende at deres kommunenivåer ligger noe over stortingsnivået. Snittet av de nasjonale kommunemålingene har svingt mellom 1,5 og 2 og er i dag ca 2. Det vil i så fall være et løft fra 2011-valget på 1,5. I øyeblikket virker et resultat i sjiktet 1,5-2 mest trolig.

De Kristne utfordrer KrF?
Av de øvrige partiene synes jeg vi særlig bør følge med på De Kristne, Feministisk Initiativ og Piratpartiet. De Kristne kan bli en brysom utfordrer for KrF i "Bibelbeltet" på Sør- og Vestlandet. Feministisk Initiativ kan få en viss oppslutning i de største byene. Og det blir interessant å se om Piratpartiet kan følge opp sitt gode skolevalg i 2013 og også få en viss oppslutning ved det "ordentlige" valget noen steder. I tillegg er de lokale listene et spenningsmoment. I kommuner som Hamar, Kongsberg og Porsgrunn kan de få høy oppslutning.

Borgerlig motbakke

Valgåret 2019 ble innledet med at KrF gikk inn i Erna Solbergs regjering og den første firepartiregjering siden 1971 ble etablert. Målingene som er tatt opp etter at den «nye» regjeringen la fram Granavolden-plattformen, tyder på at den sliter med oppslutningen. Alle fire regjeringspartier ligger i øyeblikket på svakere nivåer enn valgresultatet i 2017. Et stortingsvalg i dag ville gitt klart rødgrønt flertall og maktskifte.

Høyre har mål om at halvparten av landets innbyggere skal bo i en Høyre-styrt kommune etter høstens kommunevalg. I så fall er partiet avhengig av tre ting: De må gjøre jobben lokalt via sterke kandidater og engasjerende saker. Dernest må de bygge brede sentrum-høyre-venstreallianser der både V, KrF og kanskje også Sp og MDG kan inngå. Dessuten er alle de borgerlige lokalpartiene avhengig av nasjonal drahjelp i form av en populær regjering. Fordi en del velgere vektlegger rikspolitiske forhold når de avlegger sin stemme, selv om det er lokalvalg.

Høyre og Frp har den «fordel» at høstens resultat skal sammenlignes med 2015-valget og ikke 2017-valget. Begge de blå gjorde det klart svakere ved forrige lokalvalg enn forrige stortingsvalg. Både Høyre og Frp har derfor fortsatt mulighet for å gjøre det skarpere i år enn i 2015. Høyre har realistiske muligheter til å overta makten i Enebakk og Gjerdrum på Romerike. I heldige øyeblikk kan Ullensaker, Lørenskog, Eidsvoll og Nittedal også være innen rekkevidde. Lillestrøm er den viktigste «skalpen» for Høyre å erobre i vårt distrikt for å realisere 50-prosentmålet. I så fall må Lillestrøm Høyre klare bredde ut sitt samarbeid, parallelt med at høyresiden makter mobilisere maksimalt for reelt å true favoritten Ap og Jørgen Vik.

I øyeblikket ser det ikke ut som regjeringen kan gi den drahjelpen som Høyre og de andre borgerlige partiene trenger for å erobre mer makt på Romerike. Hovedårsaken til at regjeringspartiene nå sliter på målingene, er at mange borgerlige velgere har satt seg på gjerdet. Det kan skyldes en generell regjeringsslitasje etter over fem år med styring, en rekke negative saker rundt enkeltpersoners handlinger særlig i Frp og mye støy rundt regjeringsforhandlingene, ikke minst om abort.  Samtidig ligger det et mobiliseringspotensial i gjerdesitterne fordi slike velgere er lettere å hente tilbake enn velgere som har gått til andre partier. Et annet lite lyspunkt på borgerlig side er at hardt prøvede KrF ser ut til å ha stabilisert sin oppslutning.

Hva kan hindre at høstens valg blir en rødgrønn parademarsj? Først og fremst at de borgerlige klarer få gjerdesitterne ned og inn i valglokalene. En felles «fiende» kan fungere som mobiliseringsmiddel. For høyresiden er det derfor en fordel at Rødt og SV fortsetter å vokse slik at de politiske forskjellene trer klarere fram inn mot valget. Borgerlig orienterte gjerdesittere kan da ha lettere for å hoppe ned for å balansere en potensielt sterk og radikal rød framgang. Et stort Ap er ikke like «skremmende».

En ny krisesituasjon kan også virke pro regjeringspartiene. Finanskrisen i 2008/09 virket mobiliserende for Ap ved 2009-valget.  Det samme gjorde 22.juli-terroren før 2011-valget. Høyre og Frp mobiliserte inn mot 2017-valget i kjølvannet av flyktningkrisen 2015/16.

Sju måneder før lokalvalget 2019 ligger det an til at regjeringen ikke er den plussfaktoren som Høyre og de borgerlige trenger for å bryte Aps mange makthegemonier på Romerike. Det kan snu seg.

Men de rødgrønne har startet valgåret 2019 klart best.


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 11. februar 2019

Fylkestingsprognose og stillingen i enkeltfylkene

Vi skal ikke bare velge inn våre representanter til kommunestyrene neste år. Vi skal faktisk også velge inn folk som skal sitte i fylkestingene. Fylkestingsvalgene blir som regel ikke tildelt allverdens med oppmerksomhet. Forståelig nok all den tid fylkeskommunenes makt er meget begrenset. Men valg er valg, og jeg har i alle fall tenkt å gjøre mitt til å skape en viss blest også om dette valget.

Tradisjonelt sett gjør både Rødt, Sp og Høyre det bedre ved lokalvalg enn stortingsvalg. Mens SV, Ap, Frp og KrF som oftest gjør det svakere. For Venstre har jeg ikke funnet noe entydig mønster. Også fylkestingsvalg er lokalvalg, men her er det en viss "rikseffekt" som innebærer at de svake lokalvalgspartiene kommer hakket bedre ut her enn ved kommunevalg, mens effekten er omvendt for de andre.

Når jeg nå skal presentere noen tall som jeg mener gir et bra bilde på dagens fylkesvalgspreferanser, så må jeg dermed legge disse nevnte effekter til grunn. Med utgangspunkt i gjennomsnittet av de (til nå) åtte publiserte nasjonale meningsmålingene i november og omreget til fylkestall - ser min  prognose slik ut (endring fra fylkestingsvalget i 2007 i parantes):

Rødt 2,0 (-0,1)
SV 5,2 (-1,3)
Ap 25,8 (-5,0)
Sp 5,9 (-1,9)
KrF 3,9 (-2,8)
V 4,4 (-1,2)
H 28,2 (+8,4)
Frp 22,6 (+4,1)
Andre 2,0 (-1,2)


Mine tall avviker noe (men ikke så mye) fra de fylkestallene som Poll of polls opererer med. Bl.a. ligger de høyere på Ap og lavere på "andre". Her bør det nevnes at deres beregninger bygger på lokale målinger, mens jeg bygger på nasjonale. Så kan vi spørre oss hvem av målingene som treffer best.
Situasjonen synes nå, uansett metode, å være at bare Høyre og til dels Frp kan si seg godt fornøyd med det nivået de har inne. Alle de andre sliter og har en stor mobiliseringsoppgave foran seg fram mot valgdagen 12. september neste år.

Nå er vel kanskje ikke landsresultatet det mest spennende ved lokalvalg. For det er jo fylkesting i de respektive fylkene som skal velges. Når jeg bryter ned tallene på enkeltfylker, kommer jeg ut med følgende vurderinger (husk at nedbrytingen er basert på at valgvinden blåser noenlunde likt i alle fylker):

Oslo: Har bare kommunevalg (i tillegg til bydelsvalg). Her er forøvrig situasjonen at de rødgrønne er et godt stykke unna nivåene som trengs for å få en slutt på deres lange og ørkesløse opposisjonelle ørkenvandring. Høyre og Frp har dog ikke rent flertall på mine beregninger og er fortsatt avhengig av Venstres velsignelse.

Akershus: Lite nytt å tilføye fra min siste prognose her. Blått flertall.

Østfold: Høyre og Frp mangler på mine beregninger nå et fattig mandat på rent flertall. De må da i så fall forsøke å lokke KrF (som i dag samarbeider med Ap) over på sin side. Venstre kunne også forberedt seg på friere.

Hedmark: Mine tall viser at de rødgrønne nå holder flertallet med meget knapp margin. Kan Venstre, KrF, H og Frp samle seg om et alternativ i denne Ap-bastionen, så ser det pr i dag faktisk ut til å kunne bli spenning om valgutfallet i denne parlamentarisk og normalt røde styrte fylkeskommunen.

Oppland: KrF valgte samarbeid med Ap og SV etter valget i 2007 og sikret dem dermed mandatflertall med minste mulig margin. Dette flertallet ser ut til å ryke med glans. Dermed må nok Ap prøve å lokke Sp over på sin side for å beholde makten i Oppland. Ap+SV+Sp holder et tynt flertall på min prognose.
Buskerud: Rent blått flertall med bra margin. I så fall blir det maktskifte i fylket. Ap har i dag fylkesordføreren, bl.a. støttet av Venstre.

Vestfold: Massivt blått flertall. Høyre ligger dermed godt an til å beholde fylkesordføreren.

Telemark: Sp tilhører her den borgerlige alliansen som gir Høyre fylkesordfører. Selv om Sp skulle bytte side etter valget, så ser de rødgrønne ikke ut til å få flertall. Ei heller H og Frp har flertallet inne. Dermed vil sentrums veivalg avgjøre fargen på den politiske styringen 2011-2015.

Aust-Agder: Høyre og Frp mangler det siste lille for å ha rent flertall på min prognose. KrF valgte Ap ved forrige korsvei og kan komme på vippen igjen. Men Venstre kan også sørge for å vippe Aps nåværende ordførermakt av pinnen.

Vest-Agder: Omtrent det samme som i nabofylket i øst. Høyre og Frp er i nærheten, men mangler et par prosentpoeng på rent flertall. KrF og Ap inngikk samarbeid sist - og KrF fikk lederposisjonen. KrF og/eller Venstre ser ut til å kunne komme på vippen igjen. Hva velger de?

Rogaland: Blått flertall. KrF valgte Ap og sørget for fylkesordfører fra Ap etter valget i 2007. Men KrF brøt budsjettsamarbeidet i 2009. Aps lille håp om å få beholde sin posisjon ligger i at KrF kommer tilbake, parallelt med at Høyre+Frp ikke får flertall. Begge deler ser vanskelig ut.  

Hordaland: Blått flertall. KrF har i dag fylkesordføreren - tror det skal godt gjøres for partiet å beholde det vervet. Mitt tips går i retning Høyre.

Sogn og Fjordane: Fortsatt rødgrønt flertall. Men ikke med allverdens margin. Klarer Høyre, Frp, KrF og Venstre å samle seg, så er det en viss reell mulighet for maktskifte.

Møre og Romsdal: Solid borgerlig flertall. Høyre og Frp ser ikke ut til å ha styrke nok til å erobre rent flertall. KrF valgte Høyre sist. Velger de høyresiden igjen, så ser det uhyre tungt ut for de rødgrønne å snu dette.

Sør-Trøndelag: De rødgrønne mister flertallet på mine nedbrutte tall. Ryker Aps lederposisjon? Det fordrer, som i noen andre fylker, eventuelt at Høyre, Frp, KrF og Venstre kommer overens. Jeg tror H og Frp har for langt opp til rent flertall i fylket.

Nord-Trøndelag:  Ap, KrF, H og Venstre sitter i dag i en slags regnbuekoalisjon i parlamentarisk styrte Nord-Trøndelag. Ap har fylkesrådslederen og ligger an til å beholde den. Bytter Ap ut sine nåværende partnere med de kanskje mer naturlige partnerne Sp og SV, så ser det rødgrønne flertallet greit ut.

Nordland:  Ap har fylkesrådslederen i fylket som var først ute med å innføre parlamentarisme. De har med seg både SV, KrF og Venstre på styringslasset. Ingen ting tyder på disse fire partiene skal beholde det knappe flertallet de fikk i 2007. Høyre og Frp er et stykke unna flertall. De samme er de rødgrønne. Dermed spår jeg at KrF og Venstre også her kan avgjøre maktkampen.

Troms: SV trakk seg nylig ut av fylkesregjeringen i Troms. Høyre erstattet SV og utgjør nå, sammen med KrF og Ap, makteliten i fylket. Ap utgjør den politiske ledelsen i samarbeidet. Skulle de samme tre partiene ønske å holde sammen også i neste periode, så har de pr i dag flertallet såvidt inne på mine beregninger. Vil  Høyre og KrF bryte ut og i stedet danne allianse med Venstre og Frp, så er det akkurat nå flertall for dem. Troms ser dermed ut til å kunne bli et eldorado for politiske spillere...

Finnmark: Jeg besøkte nylig Finnmark fylkesting og fikk et realtivt klart inntrykk av at Ap styrer og steller mye i fylket. Naturlig nok med tanke på den høye oppslutning de fikk her sist (40,4 prosent). Ap og SV utgjør flertallsposisjonen. Dette bildet ser ut til å snu noe ved valget neste år. På mine mandatbergninger for fylket har de to nå 16 mandater og mangler dermed to mandater for flertall. Det kan åpne opp for at både Sp, KrF og Venstre kan bli maktpolitisk interessante i fylket.   

Oppdatert: Jeg la ut en råanalyse - uten å faktasjekke dagens maktpolitiske situasjonen i alle fylker. Før jeg fikk sjekket alle selv, så har Rune Meier, Anonym 1 og 2 vært så vennlige å oppdatere meg på situasjonen i hhv. Oppland, Rogaland og Telemark. Takk for det! Dette er nå bakt inn i analysen.
Flere unøyaktigheter? Spill gjerne inn i kommentarfeltet.  

- Valg er folkesuverenitet!

Valgnerden Johan Giersten tror på jevne valg i Oslo og Bergen. Han mener grad av borgerlig enighet nasjonalt kan avgjøre.   

Johan Giertsen er en jusprofessor med langt framskreden interesse for valg og meningsmålinger. Sammen med Lars Øy står han bak nettstedet Pollofpolls. Et nettsted som har utviklet seg til å bli et «must» for de av oss som har et snev av samme lidenskap. Nettstedet holder full oversikt over samtlige norske politiske meningsmålinger, både lokalt og nasjonalt, og har også mange analyser som Giersten selv legger ut. Alltid formulert i punkter.

Hva er det som driver deg, Johan?
- Jeg har vært interessert i tall og partipolitikk siden tidlig i tenårene. Denne kombinasjonen munner naturlig ut i interesse for valg og partimålinger. Dessuten er jeg sterkt opptatt av det viktige og positive ved folkestyret. Valg er det fremste uttrykket for folkesuvereniteten. Som jurist viser jeg der til Grunnloven § 49: "Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget." Det er en flott formulering om kjernen i statsstyret.

Hvorfor skriver du alltid i punkter?
- Det har jeg fra EU-domstolen, som nummererer sine avsnitt. Det gir god oversikt. Dommene fra Høyesterett er blitt lettere å referere til etter at også denne begynte med å nummerere avsnittene.

Hvordan klarer du å ha kontroll på alle målinger, det kommer jo et titalls nasjonale hver måned, og en drøss med lokale, spesielt i valgår?
- Nettstedet Byandread gir mulighet for å søke igjennom norske aviser. Jeg begynner hver morgen med det, og finner da en del målinger. Dessuten har jeg mange kontakter i partiene, i byråene som utfører målinger og i mediene som regelmessig informerer om hvilke målinger som er på vei.

- Lite produktive debatter
Slik du tolker målinger og bakgrunnstall nå, er Ap fullt mobilisert, eller har partiet potensial til å vokse mer fram mot høstens valg?
- Det skal mye til for Ap å vokse ytterligere, men det avhenger også av andre partier, bl.a. om borgerlig side makter å opptre samlet og tillitvekkende. En eventuell gradvis og sakte nedkjøling for Ap kan gi borgerlig side fremgang og bandwagon.

Ditt hjerte banker jo litt ekstra for Høyre og borgerlig samarbeid. Hva tror du er hovedgrunnen til at Høyre og Frp har falt etter valget i 2013?
- Regjeringspartier sliter ofte i kommunevalg, men har i mange tilfeller frisknet til når neste stortingsvalg nærmer seg. Men husk at Høyre måles historisk høyt. Partiet kan komme til å gjøre sitt tredje sterkeste kommunevalg, etter 1979 og 2011. I år har de fire borgerlige partiene ført en del lite produktive debatter, særlig om asylbarn. Debattene er ikke skadelige, men må kunne avsluttes tidligere, og noen av debattantene må kunne uttrykke seg mer varsomt. Det er mulig å være sterk i sak og mild i ord. Bare Ap vinner på støy.

Kan borgerlig uenighet påvirke lokalvalget?
- Ja, kampen mellom blokkene vil bli jevn i bl.a. Oslo og Bergen. Makter de fire partiene ikke å markere harmoni på Stortinget frem mot kommunevalget, blir oppgaven vanskeligere for lokalpolitikerne.

Høyres kjerneområder gir seier i Oslo og Bergen?  
 Hvordan kan de borgerlige ta ned Aps sterke posisjon?
- Borgerlig side vil blant annet trolig hamre på at seier for venstresiden ikke vil gi Ap-politikk, men vil gi en uklar kombinasjon av politikken til Ap+Sp+SV+R+MDG.

Giertsen håper at Høyres kjerneområder kan redde borgerlig valgseier i Oslo og Bergen.
- Høyres utfordringer synes å være størst der fremgangen relativt sett var størst i 2013, dvs i områder der partiet tradisjonelt scorer under landssnittet. Kan Høyre holde noenlunde i områder der partiet normalt står sterkt (som Oslo Vest og Fana i Bergen), kan det være nok til å vinne jevne valg.

Men han peker på at Frps byproblem kan skape borgerlig trøbbel.
- Frp har særlige problemer i byer og utdanningsområder, særlig i Sør-Norge. Dette bidrar til spenningen i kommuner som borgerlig side vant klart sist, som Bergen.

Hva med KrF og Venstre – har de tjent på å holde seg utenfor regjering?
- KrF og Venstre har samlet fått massiv pressedekning siden valget 2013. Ingen av partiene har så langt vunnet på dette. Første kvartal 2014 var dominert av en av KrFs hjertesaker, reservasjonsrett. Men partiet maktet ikke å sette sitt preg på debatten, langt mindre vinne oppslutning. Selv i en sak med en så klar verdiprofil – flertallet vs. den enkeltes samvittighet – maktet ikke KrF å hente velgere. Verken KrF eller V vant velgere på høstens høylytte budsjett-turbulens.

Hva bør KrF og Venstre gjøre, markere egne saker eller markere entusiasme for et borgerlig prosjekt?
- Jeg tror at alle de fire "Nydalen-partiene", ikke bare KrF og V, har større sjanse for samlet høy oppslutning hvis alle reduserer egenmarkeringer og viser begeistring for å samarbeide til det beste for landet. Slikt kan gi positive effekter over hele landet, kanskje særlig i Oslo, Bergen, Bærum, Asker, Oppegård, Stavanger, Sandnes, Haugesund, Vestlands-kysten, Drammen, Vestfold-byene, og kommuner i Nord-Norge der borgerlig side gjorde det skarpt i 2011, som bl.a. Bodø.

Lav valgdeltakelse svekker Ap?
Valgdeltakelsen har økt noe ved de siste lokalvalgene. Vil denne trenden fortsette?
- Mitt tips er at deltakelsen i år vil bli noe lavere enn i kommunevalget 2011 da den var 64,5.

Og der har vi noe interessant. For svarprosenten på målingene ligger jo ofte klart høyere enn den faktiske deltakelsen ved lokalvalg. Hvordan kan det slå ut på valgresultatet at noen av de velgerne som på målingene sier de skal stemme nå, faktisk ikke vil gjøre det i høst?
- Spørsmålet her blir om et fullmobilisert Ap, relativt sett, vil bli mest svekket av mulig lav deltakelse. Slår den antagelsen til, så kan flere kommuner som i dag vipper, falle ned på borgerlig side.

På den annen side peker Johan på at høy andel forhåndsstemmer kan trekke i pro Ap-retning.
- Det høye antallet forhåndsstemmer (30 %) spilte Stoltenberg et puss i 2013. Valget var i realiteten avgjort før valgdagen med over 1 million forhåndsstemmer hvor særlig Høyre scoret høyt. Får vi også i år mange forhåndsstemmer, så kan et høyt mobilisert Ap tidlig i valgkampen, få en fordel.

Til sist, det er for tiden store forskjeller, særlig hva gjelder Høyres oppslutning, avhengig av om det er nasjonale kommunemålinger eller lokale. På de lokale målingene, regnet om til landstendens, har partiet på et nivå rundt 22-23 prosent. Mens NRKs og TV2s nasjonale kommunemålinger viser et nivå på 26-27 prosent. Kan du forklare denne forskjellen?



- Høyre har styrket seg noe i større kommuner i mars, men det er stadig en uforklart forskjell mellom landsmålingene og beregningen av et mulig landsresultat bygget på lokale målinger som vi legger ut på pollofpolls. En av årsakene kan være at lokale målinger f.t. bare dekker 50 pst av stemmene, mens en landsmåling i prinsippet dekker 100 pst, men en fullgod forklaring på forskjellene er dette neppe.

Kommunevalget

Nå er det ett drøyt år igjen til kommunevalget (og fylkestingsvalget..om det er noen som bryr seg om det..). Høyre-medlemmene Johan Giersten og Lars Øy har utviklet et interessant konsept  (poll of polls) der de forsøker å estimere det nasjonale valgresultatet på basis av lokale målinger.

Min metode er omvendt. Jeg lager mine estimat ut i fra snittet av de siste nasjonale målingene. Det er styrker og svakheter ved begge metodene. "Poll og polls" kan slite med at det er få lokale og sporadiske målinger noe som gjør at de dermed henger etter de reelle velgerpreferansene. Jeg må på min side må forsøke å regne om fra nasjonale stortingsmålinger til preferanser ved kommunevalg.

Etter å ha studert historisk valgstatistikk de siste årene, synes det som om det er et klart mønter at Høyre, Sp og Rødt gjør det bedre ved kommunevalg enn stortingsvalg. Mens KrF, SV, Ap og Frp gjør det svakere. For Venstres del synes det å være omtrent hipp som happ.

Valget neste år blir neppe noe særlig annerledes i så måte. Foreløpig er mitt estimat over valgutfallet neste år slik (avrundet til nærmeste prosent):

Rødt 2
SV 5
Ap 27
Sp 7
KrF 5
V 4
H 27
Frp 18
Andre 5

Jeg har altså Høyre og Andre litt høyere enn Poll of polls. Mens Ap og Sp ligger litt lavere hos meg. For øyeblikket kjemper Høyre og Ap faktisk en knallhard kamp om å være Norges største lokalparti. I så fall blir valget neste år et brakvalg for Høyre.

Men det er resulatene i de enkelte kommunene som er det mest spennende. Av forståelige grunner så kommer jeg ikke til å legge ut estimater over alle landets kommuner. Jeg vil konsentrere meg om de største. Kommer mer tilbake til dette senere, men det lukter helblått i Bergen og Stavanger. I Oslo har de røde bedre muligheter, men også her har de borgerlige fortsatt et klart favorittstempel. I Trondheim er det ting som tyder på at den rødgrønne bastionen kommer til å bli mye mindre bastion. Fortsatt holder jeg de rødgrønne som favoritter her, men de borgerlige har knappet solid innpå.   



      

Partienes utvikling fra valget 2013 til juni 2016

Ni partier kjemper i realiteten om de 169 stortingsmandatene som deles ut ved valget neste år. Dette er utviklingen og stillingen på snittet av målingene etter valget i 2013:


Ap snur trenden

Partiet steg mer eller mindre sammenhengende fra 2013-valget og fram til i fjor vinter. Framgangen toppet ut på drøyt 41 prosent. Et svært imponerende tall. Framgangen bør nok ses i sammenheng med motmobilsering blant velgere som er skeptiske til H+Frp-regjeringen. Ap har over tid lyktes med å etablere stor styringstroverdighet og er garantist for regjeringsdannelser på venstresiden. Høsten 2014 fikk partiet også servert en retorisk budsjettgavepakke av de helt sjeldne som bidro til veksten.

Tilbakegangen det siste året må ses i lys av den sterke oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringstemaet. I denne saken er Ap i skvis, partiet ønsker å framstå som strengt, men kan aldri være så strengt som Frp. Vendingen opp de siste månedene henger trolig sammen med at oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringsfeltet er dempet og fokuset flyttet over på andre saker, som ledighet og helse, der partiet har større velgertillit.

Et problem for Ap inn mot stortingsvalget kan være at de ikke har noe avklart regjeringsalternativ i ryggen. Dermed blir det vanskelig for dem å satse på sitt sedvanlige "oss eller borgerlig kaos"-kort. Men partiet ligger uansett an til et godt valg og er, slik jeg ser det i dag, favoritter til å innta regjeringskontorene.


Høyre bør øke for å beholde regjeringsmakten

Høyre gjorde et sterkt stortingsvalg 2013 og holdt godt på velgerne i ett års tid, før det bar utforbakke ifm. framleggelsen av statsbudsjettet 2015. Nedturen bunnet ut på 21 prosent, og man beveget seg deretter sidelengs i området 22-24 prosent. Februarnivået på 25 prosent var partiets beste på halvannet år, før det igjen bar noe ned og pt. ligger man i sjiktet 23-24. Dette er neppe nok for å beholde regjeringsmakten, men det avhenger jo også av hvordan det går for "partnerne" Frp og Venstre og om KrF fortsatt vil være med.

Tilbakegangen kom som et produkt av at en del H-velgere hoppet opp på gjerdet, samt forsvant til andre partier. Særlig Ap forsynte seg grovt og var på sitt max-nivå helt oppe i rundt +100 000 H-2013-velgere. Høyre har fortsatt et negativt bytteforhold til Ap, men lekkasjen er mindre enn den var.

I øyeblikket slår styringslitasjen igjen noe sterkere ut enn styringstillegget, dette senker Høyre noe og løfter Ap. Jeg tror derfor at partiet "trenger" en ny krise og sterk håndtering av denne, for å ha realistisk håp om gjenvalg. Det kan være mer asyltilstrømning, økonomisk nedtur eller annet - men det må trolig noe ekstraordinært til for at det skal gå.


Kan Frp holde nivået oppe? 

Frp kom inn i regjering på nedadgående kurve. Ikke helt ulikt SV i 2005. Tilbakegangen forsterket seg etter inntredenen, og partiet lå i nedgangstrend fram til mars i fjor, hvor det bunnet ut på i overkant av ti prosent. Da så det mørkt ut. Men partiet hentet seg inn og lå på rundt 12 fram til oktober, før oppgangen virkelig skjøt fart i november og man løftet seg til nivåer over valgresultatet. Deretter har det flatet noe ut, og Frp ligger nå på 15-16 prosent, like under 2013-valget.

Det voldsomt sterke fokuset på asyl og innvandring i fjor høst og ut over vinteren, i kjølvannet av tilstrømningen, gavnet Frp. Avtagende oppmerksomhet rundt dette de siste månedene medfører at Frp må vise at det har flere bein å stå på. Samferdsel, eldresomsorg og skatt kan være tre slike saker. Men jeg tviler på om Frp klarer å holde nivået oppe framover hvis innvandring sklir enda mer ut av agendaen, det er partiets desidert beste mobilseringssak.


Får Sp servert mer potensial på kommunereformen?

Sp gjorde et sterkt kommunevalg i fjor høst og har ligget i en stigende trendkanal siden mars 2014. Framgangen ser foreløpig ut til å ha toppet ut på rundt 6,5, men det er litt tidlig å konkludere her. Regjeringens strukturreformer, ikke minst kommunereformen, har vært en god mobiliseringssak for partiet. Nå er fase 1 i dette reformarbeidet over og det blir spennende å se om Stortingsflertallet tør bruke tvang i fase 2 eller om man lytter til rådene fra folkeavstemninger og lokalpolitikere, råd som i hovedsak har handlet om å si Nei til sammenslåinger. Går man inn for tvang, så vil Sp få servert et ytterligere vekstpotensial. Jeg tror ikke regjeringen tør bruke tvangslinjen inn mot et avgjørende stortingsvalg, i så fall må Sp se seg om etter andre mobiliseringssaker. Distriktspolitikken vil alltid være partiets beste sak, muligens med samferdsel som en brukbar nr 2.

Skulle det bli et nytt stortingsflertall, så håper nok Sp på å få med seg KrF inn i en sentrum-Ap-regjering. En Ap+Sp+MDG-variant er også et tenkbart scenario, men det mest trolige i øyeblikket er at Sp blir en fødselshjelper for en ren Ap-regjering og forsøker vinne mest mulig innflytelse gjennom stortingsarbeidet i sak til sak - slik man har bred tradisjon for.        



KrF dupper rundt 5

Partiet fortsetter å ligge under sitt valgresultat fra 2013 på 5,6 prosent. Det dupper litt over og litt under 5 blank for tiden. KrFs relativt store velgerkjerne og bra lojalitet blant disse, holder dem unna sperregrensen på fire prosent. Men appellen til nye og andre velgergrupper er for beskjeden til at man kan ha særlig realistisk håp om å vokse mye fra dagens nivå inn mot 2017-valget.

En frigjøring fra den blå regjeringen ligger i kortene, men å velge motsatt side og Ap, vil være å gamble med den borgerlig orienterte kjernen sin -  så det tør man neppe. Knut Arild Hareides sentrumsdrøm er skutt ned av Trine Skei Grande (V), så i øyeblikket må en satse på å markere egne, gode velgersaker best mulig, først og fremst familiepolitikk og til dels eldreomsorg, og dernest håpe at "vi holder regjeringsspørsmålet åpent"-sporet holder.


Venstre er ikke trygg for sperregrensen 

Partiet har en fallendes tendens etter 2013-valget. Sperregrensen nærmer seg og Venstre er i den situasjonen at de ikke har et stort nok grunnfjell som sikrer dem når det butter. Et lite lyspunkt er at nedgangen kan synes å ha flatet ut på rundt 4,3-4,5 nå.

Venstre er et nr 2 parti for ganske mange velgere. Skal det bli et nr 1 parti for flere, så kan en dyrking av den urbanliberale, grønne og borgerlige profilen være en vei å gå. En utfordring for Venstre vil imidlertid være om KrF forlater det borgerlige samarbeidet slik at Venstre blir stående igjen som eneste sentrumsparti som ønsker borgerlig samarbeid inn mot valget. Samtidig kan det ligge et potensial i en slik sits i form av økende appell blant de lyseblå og blågule velgerne.




Lysning for SV

  
Det har lysnet litt for SV de siste ukene, etter at man stort sett har ligget under sperregrensen etter valget i 2013. Det gjenstår dog å se om vi står overfor et trendskifte, eller bare en midlertidig korreksjon opp. Frigjøringen fra Ap kan ha virket positivt inn. SV har bra potensial hos velgere som ikke stemte på partiet sist, men generelt sliter man med for lav lojalitet blant dem som stemte på partiet.

Det blir interessant å se om de kan bruke sin friere posisjon til å ta tilbake noe av eierskapet som de har mistet til MDG og Venstre på miljø. Og om det er mulig å hente inn litt av Aps og Høyres forsprang på skole. "Bredde-prosjektet" til Audun Lysbakken, som bl a bygger på et håp om å øke partiets saksbredde og styrke velgertilliten ikke minst på helse og eldreomsorg, kan være i overkant ambisiøst i den situasjonen man befinner seg i.

Antagelig ser SV for seg en ren Ap-regjering etter valget neste år der de kan spille sin sedvanlige rolle som venstrekorrektiv i opposisjon, som de tidvis har gjort med hell tidligere. En sentrum-Ap regjering kan gi dem ytterligere venstrerom.


Har MDG stoppet nedgangen?

Etter det strålende lokalvalget i fjor høst har det buttet for MDG. Partiet toppet ut på i underkant av fem prosent og har falt mer eller mindre sammenhengende ned til rundt tre prosent i vår. Partiet kan ha nådd bunnen, men vi må se an noen måneder til før konklusjon kan trekkes.

Oppmerksomheten rundt Oslo-byrådets upopulære miljøtiltak ser ikke ut til å ha svekket Oslo-partiet nevneverdig, men har kanskje bidratt til svekkelsen nasjonalt. Den sterke lederstriden har heller neppe virket positivt inn. Men klarer MDG å etablere seg på noe i overkant av 3 gjennom sommeren, så er ikke avstanden opp til sperregrensen avskrekkende. Blir miljøsaken igjen aktualisert på en positiv måte og MDG klarer å snu oppfatningen av et parti som vil plage folk til et parti som har de beste, grønne løsningene på vår tids trolig største politiske utfordring, så er ikke avstanden opp til sperregrensen avskrekken. Kan partiet komme i en posisjon der man ligger an til å kunne vippe stortingsflertallet, så vil medieoppmerksomheten kunne øke fram til valget


Rødt kan gjøre sitt beste valg

Rødt beveget seg opp mot 1,5 fram til i fjor sommer. Så fikk man en boost ifm. lokalvalget i fjor høst der partiet virket gjorde seg bemerket flere steder, særlig i byer som Tromsø, Bodø og Oslo. I øyeblikket svinger det mellom 1,5 og 2. Ett stortingsmandat i Oslo er innen rekkevidde og stortingvalget 2017 kan bli historisen beste for partiet. Men det er et problem for partiet at potensielle Rødt-velgere i andre kretser enn Oslo kan anse at en stemme på Rødt er bortkastet og går til Ap eller SV i stedet.