Drammens Tidende publiserte min førvalgsanalyse av Drammen i går:
Neste års kommunevalg kan gi Drammen enda sterkere politisk blåfarge. Men Ap har fortsatt tid igjen til å forsøke å farge byen rød.
Før jul sendte TV2 dokumentaren ”Underet i Drammen”. Den tok for seg hvordan Drammen på få år har gått fra å være harry og en by man dessverre måtte kjøre igjennom på vei til hytta i Vestfold, til å bli en vakker og prisbelønt by med identitet og sjel. Å kalle forvandlingen et under, er å ta i. Men oppsiktsvekkende er det.
De senere årene er det først og fremst Høyre som har høstet velgergevinst av forvandlingen i Drammen. Ved lokalvalget i 2007 kapret partiet hele 35,8 prosent av stemmene. Særlig surt må det være for Ap å se seg klart forbigått som byens største parti all den tid man, til dels med rette, hevder at grunnlaget for Drammen-forvandlingen ble lagt under Sissel Rønbeck på 80-tallet og Lise Christophersen på 90-tallet.
Nå bør det føyes til at det slett ikke bare var i Drammen at de styrende gikk fram ved 07-valget. I en rekke kommuner flokket velgerne seg om de som satt med makten lokalt. Denne ”ordførereffekten” stod i dyp kontrast til ”ordførerslitasjen” i 2003 – et valg som ble preget av at velgerne tvert i mot straffet de styrende. En forklaring på denne trendendringen kan være bedret kommuneøkonomi.
Like fullt var Høyres framgang i Drammen på sju prosentpoeng i 2007 fra det høye 2003-nivået meget sterk, også i et komparativt perspektiv. Kan trenden videreføres inn mot 2011, parallelt med at Frp også styrker sin stilling? Det som taler for ytterligere blå framgang er at mange velgere både i Drammen og andre steder neste år vil kunne bruke stemmeseddelen sin til å protestere mot Stoltenberg-regjeringen. En regjering som reddet gjenvalget i fjor høst bl.a. via finanskrise og sterk offentlig pengebruk. En pengebruk som må strammes inn neste år slik at den kommer mer i pakt med den såkalte handlingsregelen. Dette kan føre med seg noen upopulære kutt – kutt som kan sende protestvelgere rett i fanget på de klareste opposisjonspartiene nasjonalt; Høyre og Frp.
Men Drammen-velgerne kan også bruke stemmeseddelen på en annen måte. For eksempel ved å si at de, tross byfornyelse og priser, begynner å bli litt lei av Opedal Hansen og Høyre og at de vil ha noe nytt. For på et eller annet tidspunkt slår styringstrettheten til både blant velgere og politikere. Også i Drammen. Kommer en slik effekt til syne neste år, så kan Ap ha en viss mulighet til å realisere Martin Kolbergs våte drøm om å farge byen rød. Ap har imidlertid et problem. Og det er at Drammen Høyre har vist evne til sentrumsorientering under sin styringsperiode. Derfor blir det vanskelig for Ap å drive valgkamp gjennom tydelige angrep fra venstre rettet mot Høyre. En løsning for Ap kan være å legge seg enda lenger ut mot venstre, i alle fall retorisk, for dermed bedre å markere avstanden til Høyre. Faren ved en slik strategi er at partiet risikerer å skvise SV ytterligere. SV ble halvert i Drammen i 2007 og tåler ikke nok en smell. For Ap er avhengig av at SV i det minste gjør et anstendig valg, skal maktovertakelsen lykkes. SV+Ap må samlet ha et løft på 13-14 prosentpoeng skal det bli rent rødt flertall. Det virker noe urealistisk.
Dermed tror jeg at Ap er avhengig av å få med seg Venstre og KrF, skal håpet om flertall i Drammen være reelt. Hva som er igjen av disse to sentrumspartiene etter 2011-valget, er imidlertid et åpent spørsmål. KrF måtte nøye seg med to bystyrerepresentanter, mens Venstre klarte kun å få inn en representant i 2007-11. I skrivende stund tyder det på at de to partiene får mer enn nok med å berge disse mandatene. Likevel tror jeg at de som avskriver sentrum, fort kan komme til å forregne seg. KrF og Venstre har (over)levd lenge, og kan komme til å leve mye lenger enn det enkelte kommentatorer i dag tror.
På denne bakgrunn er det uansett grunn til å konkludere med at det er et klart blått favorittstempel i Drammen. Favoritter slår ofte til. Men noen ganger feiler de. Det så vi flere eksempler på under OL. Her ligger Aps håp.