Hard anger

Regjeringen angrer. Eller rettere sagt Sp og Ap angrer. Personifisert ved Liv Signe Navarsete, Terje Riis Johansen og Jens Stoltennberg. De angrer på timingen (sommeren) for vedtaket om å bygge kraftlinje gjennom Hardanger. De angrer på arrogansen. De angrer på at de ikke i større grad klarte å forutse de sterke protestene. Men angrer de på selve beslutningen?

I dag gjorde regjeringen retrett i "monstermastesaken". Sjøkabler kan visst likevel være en god løsning. Det må i alle fall utredes bedre. Selv om vi til nå har hørt fra regjeringshold igjen og igjen at alle alternativer var blitt vurdert og at master var den sikreste og klart beste løsningen. Det må være særlig pinlig for olje- og energiministeren å bli tatt ned på denne måten. Hvor lenge kan han fortsette? Han minner stygt om en "lame duck".

Det er vanskelig å tolke retretten på særlig annen måte enn at de store folkelige prostestene mot dette har gitt regjeringen kalde føtter. Så kall det gjerne populisme. I en situasjon der det er ett år igjen til lokalvalget, og der planen er at "byer skal farges røde" og at "Ap skal ta Vestlandet", så ble dette standpunktet altfor kostbart å fronte.

Likevel sitter jeg igjen med et klart inntrykk av at både Johansen, Stoltenberg og Navarsete fortsatt mener at "monstermaster" er det beste. Og hvis de mener det, så betyr det at de snur kappa etter vinden. Fornuftig og klokt at "folkeviljen" følges, vil noen hevde. Feigt, vil jeg si.

For bør man ikke stå opp for og argumentere for det man tror er den beste politikken?