Fem nye mandater til Akershus?

Innbygger- og mandatmessig kan Buskerud, Østfold og Finnmark komme svekket ut av fylkesreversen.

Oppløsningen av Viken, Troms og Finnmark, Vestfold og Telemark og muligens Innlandet, kan sette i gang kommunal «fylkesshopping». Flere politikere fra mange kommuner signaliserer i disse dager at de kunne tenke seg å bytte bort sitt gamle fylke med et nytt.

Røster i Alta var tidlig ute med et ønske om overgang fra Finnmark til Troms. Skulle det skje, så kan Kautokeino og Loppa komme til å følge etter. I Telemark er det krefter i sving for å få Porsgrunn over i Vestfold. Kragerø og Skien er andre aktuelle «Vestfold-kandidater».


Dette er mitt analysebrev nr 6 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere. 


Ti nye Akershus-kommuner?
Stemmer i både Lier, Jevnaker, Hole og Ringerike tar til orde for at de bør vurdere å forlate Buskerud og innlemmes i Akershus etter at Viken er oppløst. I Moss antydes det også at Akershus er mer attraktivt enn Østfold. I så fall kan Indre Østfold, artig nok, komme til å følge etter (bør kommunen da bytte navn til Ytre Akershus?). Ryker Innlandet, så er det ikke utenkelig at også Kongsvinger ser mot Akershus. Det kan dra med seg omlandskommunene Eidskog, Sør- og Nord-Odal. 

Skulle dette bli en realitet, så vil det i sin tur påvirke innbyggertallet og dermed også mandatfordelingen til Stortinget. Under ser du en oversikt over noen av disse hypotetiske mandatendringene, gitt at de fleste av de ovennevnte kommunene faktisk bytter fylke, samt at dagens 19 valgkretser beholdes.   

Valgkrets	Mandater i dag	Mandater i 2025?	Endring
Akershus	19	24	+5
Vestfold	6	7	+1
Troms	6	7	+1
Sør-Trøndelag	10	11	+1
Møre og Romsdal	8	9	+1
Østfold	9	6	-3
Finnmark	5	3	-2
Buskerud	8	6	-2
Telemark	6	5	-1
Hedmark	7	6	-1

 
    

Oslo detroniseres?  
Akershus kan passere Oslo med god margin og bli den valgkretsen i landet med flest mandater. Hadde Akershus hatt fem ekstra mandater ved fjorårets valg, så ville f. eks. både Ragnhild Hartviksen (Ap), Tore Vamraak (H), Solveig Schytz (V) og Haitam El-Noush (SV) blitt valgt inn på faste plasser på Akershus-benken på Tinget. Og Hårek Elvenes (H) ville vekslet om sitt utjevningsmandat til et fast.

Tegning: Egil Nyhus


 
Valgkretsene Østfold, Buskerud og Finnmark ville derimot stått igjen betydelig svekket. Og folk som Irene Ojala (PF), Marianne Klæver Næss (Ap), Sandra Bruflot (H), Even Røed (Ap), Tage Pettersen (H) og Kjerstin Funderud (Sp) ville ikke kapret faste mandater med denne fordelingen.    

Møte seg selv i døra
Det blir uhyre interessant hvordan regjeringen og kommunalminister Bjørn Arild Gram vil møte et eventuelt ønske fra flere kommuner om innlemmelse i andre fylker enn deres opprinnelige. Det er grunn til å tro at han og regjeringen vil sette foten ned for et «giga-Akershus», parallelt med svekkelser av de folkefattige fylkene/valgkretsene. Samtidig er risikoen da stor for at man møter seg selv i døra. For ønsket om å lytte mer og bedre til kommuner og fylkeskommuner er jo den bærende argumentasjonen for reverseringen av regionreformen.  

Nå er denne type dør-møter ikke noe nytt fenomen i politikken. Det man sier i opposisjon kan man fort få rett i fleisen når man kommer i posisjon – det har mange politikere tungt fått erfare. Samtidig er utviklingen mht. fylkene en nyttig påminnelse om hvordan skjøre politiske kompromisser kan komme i spill når man begynner å endre på enkeltdeler som utgjør grunnlaget.

Stadig verre eksempel
Regionreformen har utviklet seg til å bli et stadig bedre, eller rettere sagt, verre, eksempel på hvordan store reformer ikke bør lages og vedtas. Grunnarbeidet var ikke godt nok. Og stortingsvedtaket var for smalt forankret.

Konsekvensene ser vi utspille seg nå.             


Dette er mitt analysebrev nr 6 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere
       

Generell skuffelse

Velgervandringen bort fra Ap og Sp skyldes ikke primært strøm og omikron.  

Ap+Sp-regjeringen har opinionsmessig fått en historisk dårlig start på sine første 100 dager. Ap noterer 22 blank, mens Sp ligger under 10 på snittet av de seks første januar-målingene. Valgresultatene var hhv. 26,3 og 13,5. Det innebærer at de i sum har mistet rundt en kvart million velgere. Kommentariatet har synset friskt om forklaringene på dette. Svak pandemi-håndtering og galopperende strømpriser er momentene som nevnes oftest. Men vi trenger ikke bare synse, vi kan faktisk spørre velgerne! Det har jeg bedt målebyrået Sentio gjøre.


Dette er en mitt analysebrev nr 3 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere


22 prosent med endret preferanse
I perioden 10.–15. januar har målerne innhentet velgerdata på spørsmålet «Hva er hovedårsaken til at du ikke vil stemme på samme parti som ved stortingsvalget?». Spørsmålet ble stilt til samtlige respondenter som oppga at de har skiftet partipreferanse i stortingsundersøkelsen i januar. Totalutvalget var på 982 respondenter. Av disse oppga 794 preferanse. 78 prosent av dem har fastholdt sitt 2021-valg, mens 22 prosent har enten hoppet opp på gjerdet eller ville ha stemt på et annet parti nå.    

For lite forandring
Ap sliter med tunge lekkasjer til SV for tiden. I følge denne målingen er Aps netto tap til SV på 36 000 velgere. Noen av respondentene som har gått den veien gir eksplisitt utrykk for skuffelse over at SV ikke ble med i regjering. De øvrige synes i hovedsak at forandringene i retning mer venstreorientert politikk ikke er store nok. Altså ikke helt ulikt hovedbegrunnelsen SV selv oppga for ikke å bli med i regjering.

Ap har også merkbare netto lekkasjer til Høyre. Januar-måletallene antyder om lag 10 000 i minus til H. Også her er skuffelse et hovedstikkord, med undertemaer som Korona-håndtering, ledernes væremåte og næringspolitikk.                  
 

Sp-skuffelse
Sp sliter i enda større grad enn Ap med direkte velgerlekkasjer til H. 34 000 velgere har netto gått fra Sp til Høyre hvis Sentios januar-undersøkelse treffer. Skuffelse over Sp i regjering oppgis som hovedårsak for de fleste av disse. En er konkret på at økte avgifter som strøm og drivstoff er begrunnelsen, men de øvrige virker å legge en mer generell misnøye til grunn.

Sp trøbler også med lekkasjer til Frp og Rødt. Løftebrudd er et stikkord for de nye Frp-velgerne, mens de som har gått til Rødt nevner bl.a. skuffelse over sosialpolitikken.     

Mange gjerdesittere
Det er en trøst for både Ap og Sp at mange av deres 2021-velgere har satt seg på gjerdet i stedet for å gå rett til et annet parti. For Aps del utgjør denne andelen 54 prosent av de frafalne velgerne, mens av de som har gått fra Sp har 48 prosent havnet på gjerdet. Gjerdesitterne kan være lettere å vinne tilbake enn de som har gått til andre partier.

Svarene som Aps gjerdesittere gir, er ikke helt overraskende mer preget av usikkerhet mht. årsak for preferanseendringen enn de som har gått til andre partier. Men også blant disse er skuffelse et hovedstikkord. Korona, oppvekst og barnehage blir mer konkret nevnt. 

Strøm viktigere for Sps gjerdesittere
Også Sps gjerdesittere er preget av mer usikkerhet i sine begrunnelser. Her er det imidlertid interessant å se at flere konkret nevner strømprisene. Strøm virker dermed å være noe viktigere for frafalne Sp-ere enn tidligere Ap-velgere.     

Lysere regjeringsvår?
Det finnes også noen lyspunkt, sett med Ap og Sp-øyne, i materialet. For selv om mange velgere har forsvunnet, så holder tross alt det store flertallet fast ved sitt partivalg. Aps lojalitetsandel ligger i overkant av 70, Sps i underkant av 70.

Klarer man å mobilisere en del av gjerdesitterne sine i månedene som kommer, så bør ikke 24-25 prosents oppslutning være umulig for Ap. Og 11-12 prosent bør være innenfor rekkevidde for Sp. Men det fordrer at en del av de som har satt seg opp på gjerdet i skuffelse over regjeringsstarten, begynner å se noen resultater. Samt at regjeringen evner å vise fram politikken sin på en bedre måte. Det vil kunne gi dem en brukbar vår.       

Generell skuffelse
Etter å ha lest alle svarene fra velgere som stemte på Ap eller Sp ved valget i fjor høst, men som nå har endret sin preferanse, sitter jeg igjen med et inntrykk av at mange generelt er skuffet over partiet man stemte på og det partiet (foreløpig) får til i regjering. Dette generelle aspektet synes å være en langt viktigere beveggrunn enn strøm og Korona-håndtering, selv om dette også i noen synes å henge sammen.

Så kan man stille seg spørsmål om disse velgerne hadde i overkant høy tro på hva som var mulig å få til av endring på kort tid. Alternativt om Ap og Sp gjennom lang tid i opposisjon har bygd opp for høye forventninger til hva de kan få til.    

Regjeringens første 100 dager har vist at mange velgere er utålmodige. «Fredningstiden» synes å bli kortere, det må leveres nærmest fra dag 1. Ap og Sp har fått en skjev start. Det må de først og fremst ta ansvar for selv.

Dagens undersøkelse viser at det ikke nytter å skylde på strøm eller omikron.


Dette er en mitt analysebrev nr 3 i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Tillit

Tilliten til Stortinget er høy. Men synkende.

Tillit. Ett av få begrep som staves likt både forlengs og baklengs. Treffende nok. For tillit handler om noe som går begge veier: Toveis relasjon mellom mennesker. Møter jeg deg med tillit, så er det lettere for deg å gjengjelde tilliten. Møter jeg deg med mistenksomhet, så vil jeg trolig få mistenksomhet i retur. Et samfunn preget av tillit til hverandre og myndigheter er å foretrekke framfor et samfunn preget av mistenksomhet og myndighetsforakt. Men det fordrer at vi som enkeltindivider, og personer med tillitsverv, viser seg tilliten verdig.   


Dette er en bearbeidet versjon av andre analysebrev i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Tillitsfulle nordmenn
Forskere over hele verden har målt tillit i mange år. Nordmenn kommer gjennomgående ut blant de mest tillitsfulle folkene i slike undersøkelser. Vi stoler generelt på hverandre og vi stoler på myndighetene.

Stortinget er blant de institusjonene som nordmenn har aller mest tillit til. Det er, bokstavelig talt, en tillitserklæring til våre politikere og hele vårt politiske system. Tilliten er tuftet på en tro på at politikerne stort sett vil befolkningen vel og evner å fatte beslutninger på vegne av velgerne som i hovedsak er gode.

Lav tillit hindrer myndighetsutøvelse
Tillit er hverken en naturgitt eller en statisk størrelse. Mange steder i verden har tilliten både til hverandre og til det politiske systemet, hatt en fallende kurve de siste årene. Økende mistro, politikerforakt og mer konflikter følger i kjølvannet. Fallende tillit skaper også økende problemer for myndighetsutøvelse. Det gir ikke minst problemer i krisesituasjoner der god håndtering og evne til rask gjennomføring avhenger nettopp av tillit fra folk.

Pandemien har vist oss hvor nøye dette henger sammen og hvor store forskjellene kan bli fra land til land avhengig av hvor stor tilliten er. Det er en generell tendens til at land der folk har høy tillit til myndighetene har kommet bedre ut av pandemien enn land med lav tillit.  
 
I desember gjennomførte Norstat en tillitsmåling med 1 000 respondenter. Spørsmålet lød:

På en skala fra 1 til 10, der 1 står for ingen tillit i det hele tatt og 10 står for full tillit, hvilken tillit har du til Stortinget som institusjon? 

Svarfordelingen ser du i tabellen under:

Høy tillit til Stortinget
To av tre svar ligger i sjiktet 5-8. Og det er dobbelt så mange som har full tillit (10) til Stortinget som ingen tillit (1). I sum tolker jeg svarene dithen at befolkningen har god tillit til Stortinget. Snittet ligger på 6,5.

Norstat og deres oppdragsgiver Vårt Land v/nyhetsredaktør Veslemøy Østrem har generøst gitt meg innsyn i bakgrunnstallene. Etter å ha studert disse, så finner jeg grunn til å konkludere med at det er relativt små tillitsforskjeller i sosiale bakgrunn å spore. Men kvinner har litt høyere tillit til Stortinget enn menn. Oslo-folk har høyest stortingstillit, mens folk i Nord-Norge gjennomgående har lavest tillit. 

Rødt og Frps velgere har, ikke helt overraskende lavest tillit. Mens MDGs velger troner, kanskje noe mer overraskende, på tillitstoppen. 

Skandalesaker

Metoo bidro til at en rekke saker med uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering kom fram på ulike områder av samfunnet. Politikken var intet unntak. Med Trond Giske og Kristian Tonning Riise som de to mest omtalte. De misbrukte sin makt grovt over tid. Giske stod på terskelen til å kunne bli partiets neste leder og mulig statsminister for Ap. Riise var en oppadstigende stjerne i Høyre. Begge forsvant ut av rikspolitikken. Tilliten var borte, deres handlinger ødela.  

Politikeres føring av reiseregninger er gått grundig igjennom via utmerket graving av Aftenposten. Hege Liadal og Mazyar Keshvari ble tatt for å ha levert falske reiseregninger for flere hundre tusen kroner. Keshvari ble dømt til 11 måneder i fengsel. Påtalemyndigheten har bedt om ni månder fengsel for Liadal, dommen er ikke avgjort. Begges politiske karrierer ble lagt i grus. Tilliten forsvant.     

Det har i fjor sommer og høst vært en serie med pendlerbolig-saker der det ble dokumentert at sentrale politikere har fått goder de ikke skulle hatt. Med Kjell Ingolf Ropstad og Eva Kristin Hansen som de mest profilerte eksemplene. Det fikk følger for Ropstads statsrådsliv og partilederverv. Det fikk også følger for Hansens tid som stortingspresident som ble av det sylkorte slaget. Stortingets administrasjon har også kommet dårlig ut av dette – både kontrollrutiner og informasjon har vært for dårlig.

På toppen har vi Per Sandbergs Iran-tur og avgang, Listhaugs Facebook-post og statsrådsfall, Wara-saken og ikke minst overskridelser i milliardklassen rundt stortingsgarasjene relativt friskt i minne. Det siste felte både daværende stortingspresident Olemic Thommessen og stortingsdirektør Ida Børresen.   

  

Gjenreise tillit?

Med dette bakteppet er det nesten utrolig at tilliten til Stortinget fortsatt er såpass høy som den er. Det tyder på at mange velgere også ser forbi slike saker og at tilliten bygger på en mer grunnleggende tiltro til selve systemet. Samtidig har tilliten ligget en del høyere før. Respons, som utfører tilsvarende målinger, målte så sent som i fjor sommer et klart høyere nivå (på opp mot 8,0). Og i en Norstat-måling for Aftenposten før jul, svarte to av tre at de hadde fått mindre tillit etter pendlerbolig-sakene. Det tyder på at velgerne også blir påvirket av slike saker – noe annet ville nesten vært skremmende.  

Den nye stortingspresidenten Masud Gharakhani har kalt det en tillitskrise. Det er å overdrive. For som vi nå har sett, så er fortsatt tilliten til Stortinget generelt sett god. Men at både han, og de 168 øvrige representantene som innehar landets viktigste tillitsverv, har en betydelig oppgave foran seg de kommende månedene og årene for å snu tendensen og gjenreise den tilliten som har gått tapt, er det liten tvil om.

    Tegning: Egil Nyhus


Klarer de det, så vil Norge fortsatt kunne være et tillitsbasert samfunn, der sterk tiltro til vår fremste politiske institusjon, Stortinget, er en hovedpilar. Klarer de det ikke, så vil det kunne skape rystelser i vårt politiske system, som på kort sikt vil kunne avtegne seg både i år, ved lokalvalget neste år og ved stortingsvalget 2025.              



Dette er en bearbeidet versjon av andre analysebrev i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Snart borgerlig flertall?

Regjeringspartiene Ap og Sp har mistet en kvart million velgere. Blokkavstanden skrumper kraftig.  

 
Ap fikk 26,3 prosent ved Stortingsvalget for fire måneder siden. Sp oppnådde 13,5. I sum fikk de to regjeringspartiene 39,8 prosent. Det utgjorde nærmere 1,2 millioner velgere. På årets fem første målinger har Ap et snittall på 21,9 prosent. Mens Sp kan skilte med 9,9. I sum 31,8 prosent. Det er et fall på hele 8,1 prosentpoeng. Det utgjør bortimot en kvart million velgere.   

Dette er en bearbeidet versjon av mitt første analysebrev i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

To kriser dominerer agendaen totalt: strøm og pandemi. Velgerne må nå betale sine sterkt økende strøm-regninger. Og vi må fortsatt leve under Korona-restriksjoner, selv om disse ble lempet noe på i går.  Regjeringen har fått kritikk fra de fleste kanter for håndteringen av begge krisene. «Strømstøtten kom sent og er for puslete. Restriksjonene kom for sent og er enten for puslete eller for sterke». For å nevne et par av kjernepunktene i kritikken.

       

Med et bakteppe av budsjettuenighet og stortingspresident-bråk, kan dette i sum ha gitt en velgermasse der en økende andel virker misfornøyde. Kanskje er det også bygd opp i overkant store forventninger i forkant av valget til hva som er mulig å få til. Dette er kun årsakshypoteser som det vil være interessant å få avkreftet eller bekreftet. Derfor har jeg bedt Sentio om å spørre velgerne som har endret preferanse konkret om hva som er hovedårsaken til det. Målebyrået går i gang med å undersøke dette til uken, og jeg kommer grundig tilbake til de spennende resultatene når de foreligger.

Fem misnøyekanaler
Misnøyen virker å kanaliseres i fem ulike retninger: H har overtatt Aps posisjon som landets største parti. Også SV, R og til dels Frp og MDG viser spreke tendenser på regjeringens bekostning. Dessuten har mange velgere hoppet opp på gjerdet.

I tabellen under har jeg sammenlignet januar-målingen med snittallene i desember og valgresultatet.
   

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Jan 22	6,8	9,2	21,9	9,9	4,1	3,1	4,6	25,1	11,9	3,5
Des 21	5,9	9,5	23,0	10,9	3,4	3,2	5,0	24,2	11,7	3,4
Valg 21	4,7	7,6	26,3	13,5	3,9	3,8	4,6	20,4	11,6	3,6

 De sterke opinionsutslagene ville gitt kraftige endringer på mandatfordelingen ved et valg nå. Tallene under gir deg en pekepinn på utslagene.   

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
Jan 22	11	16	40	17	7	2	8	45	22
Des 21	10	17	42	20	2	2	9	45	21
Valg 21	8	11	48	28	3	3	8	36	21

 

Rødgrønt flertall skrumper 
Hvis vi foretar en enkel todeling av vårt politiske landskap der Ap, Sp, SV, MDG og R utgjør en rødgrønn blokk, mens H, Frp, V og KrF kalles borgerlige, så er det verdt å merke seg at de sistnevnte samlet sett nå tar kraftig innpå. Valgutfallet i september ble hele 100-68 i rødgrønn mandatfavør. Januar-tallene viser at forspranget er skrumpet til 91-77. MDG har karret seg akkurat over sperren på disse tallene. Hvis partiet senkes til 3,9, så reduseres forspranget ytterligere til 89-79.  I så fall mangler de borgerlige kun seks mandater før de har flertallet inne. Det har ikke vært borgerlig flertall på snittet av målingene siden august 2018.   

H+Frp mye større enn Ap+Sp

Ap, Sp og SV fikk totalt 89 mandater og flertall ved stortingsvalget. Det gjorde det lettere for Støre å få en regjering på plass siden man da ikke var avhengig av R eller MDG. Dette flertallet er nå borte i opinionen. Et valg i dag ville gitt de tre partiene ned mot kun 73 mandater. Ser vi på de to regjeringspartiene Ap og Sp isolert, så fikk de 76 mandater ved valget. De har nå kun 57 av disse inne. Ergo et tap på 19.

De foregående regjeringspartiene H, V og KrF er nå jevnstore i mandater som de sittende regjeringspartiene. Mens den tidligere Solberg-varianten av H og Frp nå er markert større enn Ap+Sp. Det er samtidig grunn til å understreke at ingen av disse konstellasjonene er i nærheten av noe flertall. En rødgrønn regjering ville etter et valg nå vært avhengig av både R og MDG. En eventuell borgerlig regjering, ville vært avhengig av et samarbeid mellom alle fire partier H, Frp, V og KrF for å være i nærheten av flertall. 

Borgerlige maktovertakelser ved 23-valget?
Ap og Sp har mye å forsvare ved lokalvalget neste år. Fylker og kommuner er dominert av rødgrønn makt, tuftet på at den rødgrønne blokken samlet sett gjorde et meget godt 2019-valg. Fortsetter den opinionsutviklingen vi ser nå, så kan de borgerlige komme i realistisk angrepsposisjon flere steder – med økte muligheter for å gjenvinne lokal og regional makt.

Den gode nyheten for de rødgrønne makthaverne er at det er 20 måneder igjen til lokalvalget. Når vi ser hvor mye som har skjedd opinionsmessig på de kun fire månedene som har gått etter Stortingsvalget 2021, så er det god grunn til å tro at mye også både kan og vil skje i løpet av en fem ganger så lang periode. Det gjelder like fullt for Støre, Vedum og co snart å få stoppet denne historisk sterke velgerflukten. Hvis ikke, så kan det bli et stort rødgrønt ordførerfall.    


Dette er en bearbeidet versjon av mitt første analysebrev i 2022. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere