Respons har utført en ny måling for NRK og Bergens Tidende som viser dødt løp mellom blokkene i Sogn og Fjordane. Jeg hadde en samtale med NRK-journalist Ingvild Nave i går. Det resulterte i denne artikkelen og et radioinnslag (ca 1 t og 16 min ut).
Jeg holder dog de rødgrønne fortsatt som favoritter i fylket.
onsdag 13. april 2011
tirsdag 12. april 2011
De siste velgertrendene
Jeg har tatt en kikk på de siste stortingsmålingene, lokalmålingene og mine egne prognoser og har gjort meg følgende refleksjoner om partienes posisjoner - fem måneder igjen til valget.
Rødt: Burde kunne utnytte det rommet som har åpnet seg til venstre pga. SVs regjeringsdeltakelse, men får det bare ikke til. Min prediksjon er nå et valgresultat i sjiktet 1,6-1,8. Det er svakere enn sist og vil være en skuffelse.
SV: Hadde noen oppløftende målinger i kjølvannet av Lofoten-seieren, men inntil vi får klarere bekreftelser så er min vurdering at dette er et lite blaff. Løftet er i alle fall ikke reflektert på lokalmålinger. Jeg har SV nå på et prediksjonsnivå i området 5,0-5,3 og synes det slett ikke ser bra ut for partiet. Det er også et stygt faresignal at partiet stiller liste i 29 færre kommuner enn i 2007.
Ap: Visse indikatorer peker i retning av et løft, men her trengs flere tall som bekrefter. Foreløpig peker min prognose i retning av et resultat i området 28-29 ved kommunevalget, noe som vil være en liten tilbakegang fra 2007 - men kommer til å justere noe opp hvis det kommer verifiseringer av oppgangstrend på de kommende målingene. Trolig er økende lojalitet blant tidligere velgere en årsak til noe bedre tall. Ap har i tillegg en del sympatisører blant gjerdesitterne, og klarer de å hente ned noen av dem i valgkampen, så kan valget bli bra.
Sp: Er hardt presset og er tydelig ukomfortabel i sykehussaken. Virker å ha "lært" av SV og dyrker sine tap i regjering for tiden. Etter brukbare kommunetall på 7-tallet i februar og deler av mars, har det gått utforbakke og fire lokalmålinger på rappen har nå vist 6-tallet. Partiet har tidligere vist brukbar evne til å løfte seg noe i løpet av valgkampen. Det kan Sp trenge denne gangen også, jeg har dem foreløpig på et valgresultat på rundt 7 blank - ett prosentpoeng under 07-resultatet.
KrF: Den indre striden har lagt seg og partiet samler seg, i alle fall på kort sikt, bak sin nye leder Knut Arild Hareide. Noen lyspunkter på de siste lokalmålingene, men stortingsmålingene viser overraskende nok, nå lavere nivåer for KrF enn på kommunemålinger. Her er det noe som skurrer for KrF gjør normalt sett bedre riksvalg enn lokalvalg. Husk også at KrF ikke stiller liste i hele 131 av landets 430 kommuner. Min prediksjon ligger nå rundt 5 blank noe som vil være over ett prosentpoeng svakere enn i 07.
Venstre: Synes å ha lagt valgnederlaget i 2009 solid bak seg og framstår posisjonert til å gjøre et bra valg. Kommunemålingene holder seg stabile i sjiktet 5-6, mens stortingsmålingene spriker fra alt fra 3-tallet og opp til over 6. Foreløpig noe vrient å lese Venstre, men jeg har inntil videre lagt meg på ca 5,5 i prediksjon og dermed litt under 2007. Vil den grønne "bølgen" kunne slå inn også i Norge nå og løfte fram V eller evt. De Grønne?
Høyre: Fremdeles kruttsterke tall. Noen små svakhetstegn på de aller siste målingene dog. Ap har plukket ut eldreomsorg som sin hovedsak. Det kan være et smart trekk for dette er et felt hvor Høyre har slitt tungt med velgertillit på - få velgere sier Høyre har landets beste eldreomsorgspolitikk. Høyre står imidlertid meget sterkt ute i kommunene og gjør normalt bedre lokalvalg enn riksvalg. Min prognose viser nå et resultat i området 25-26.
Frp: Pilene har pekt i gal retning i hele år, og Birkedal-saken har forsterket nedgangen, slik jeg antok. Både stortingstall og kommunetall viser nivåer under 20. Økende bensinpriser kan imidlertid bli partiets redningsplanke på kort sikt. Jeg har Frp nå på ca 17 - altså omtrent ved forrige valg. Partiets valgkamp blir meget interessant å følge - her kan ende det med alt fra 14-15 til over 20 prosent.
fredag 8. april 2011
Ap i siget?
Ap har fått to oppløftende målinger i starten av sitt landsmøte. Begge viste rikstall på over 30-tallet. Jeg vil dog se flere målinger før det er grunn til å fastslå at partiet har fått et løft. Ser vi på lokaltallene (kommunestyrer og fylkesting), så indikerer de et Ap-nivå på 28-29. Det er rett i underkant av hva Ap fikk ved valget i 2007 (kommunevalget 29,6, fylkestingsvalget 30,8). Man skal heller ikke se bort i fra at Ap kan få en viss positiv effekt av sitt landsmøte på de kommende målingene.
Dette betyr i sum at Ap trolig vil gå inn i sommeren med reelle muligheter for å gjøre et valg som er på linje med 07-valget. Kanskje til og med et lite hakk over, hvis man gjennomfører en god valgkamp. Lykkes Ap med mobiliseringen, så kan det ta luften noe ut av den sterke høyrevinden som det lenge har sett ut som skal blåse over det ganske land.
Jeg tror det er et smart trekk av Ap å satse på å gjøre helse- og eldreomsorg til hovedsak i valgkampen. Jens Stoltenberg brukte omtrent hele sin tale på å snakke om dette temaet og bedrive en slags voksenopplæring, eller muligens rettere sagt; voksenbelæring. Han holdt en bra tale, men jeg har sett ham langt bedre.
Eldreomsorg er et svakt punkt hos Høyre. Ap har "sakseierskapet", deretter følger Frp som nr 2. Det blir en nøkkel for Høyre i bestrebelsene på å lykkes med å framstå som velferdsparti, at man får opp velgerstandingen sin på dette området. Fordi dette er en sak som mange velgere alltid legger stor vekt på når de skal stemme.
For en ukes tid siden gjorde jeg noen vurderinger av den politiske situasjonen og mulighetene for maktendringer i våre fylkesting og i de største kommunene. Kort oppsummert gjelder det for Ap å forsøke å beholde de skansene de har i dag. Jeg sliter med å se hvordan de skal vinne nye fylker og kommuner. Med unntak av Fredrikstad hvor de har en ok mulighet. Men de presses av Høyre flere steder, og sentrumspartiene kommer trolig til å havne på vippen en rekke steder.
Dermed tror jeg høstens valg vil handle om, for Aps del, å bevare status quo. Det kan de lykkes med. I så fall tror jeg de vil se på det som mer enn en halv seier.
Dette betyr i sum at Ap trolig vil gå inn i sommeren med reelle muligheter for å gjøre et valg som er på linje med 07-valget. Kanskje til og med et lite hakk over, hvis man gjennomfører en god valgkamp. Lykkes Ap med mobiliseringen, så kan det ta luften noe ut av den sterke høyrevinden som det lenge har sett ut som skal blåse over det ganske land.
Jeg tror det er et smart trekk av Ap å satse på å gjøre helse- og eldreomsorg til hovedsak i valgkampen. Jens Stoltenberg brukte omtrent hele sin tale på å snakke om dette temaet og bedrive en slags voksenopplæring, eller muligens rettere sagt; voksenbelæring. Han holdt en bra tale, men jeg har sett ham langt bedre.
Eldreomsorg er et svakt punkt hos Høyre. Ap har "sakseierskapet", deretter følger Frp som nr 2. Det blir en nøkkel for Høyre i bestrebelsene på å lykkes med å framstå som velferdsparti, at man får opp velgerstandingen sin på dette området. Fordi dette er en sak som mange velgere alltid legger stor vekt på når de skal stemme.
For en ukes tid siden gjorde jeg noen vurderinger av den politiske situasjonen og mulighetene for maktendringer i våre fylkesting og i de største kommunene. Kort oppsummert gjelder det for Ap å forsøke å beholde de skansene de har i dag. Jeg sliter med å se hvordan de skal vinne nye fylker og kommuner. Med unntak av Fredrikstad hvor de har en ok mulighet. Men de presses av Høyre flere steder, og sentrumspartiene kommer trolig til å havne på vippen en rekke steder.
Dermed tror jeg høstens valg vil handle om, for Aps del, å bevare status quo. Det kan de lykkes med. I så fall tror jeg de vil se på det som mer enn en halv seier.
torsdag 7. april 2011
Navarsetes utskjelling
Statsråd og Sp-leder Liv Signe Navarsete fyrte i går av en stygg salve rettet mot en velger som hadde innvendinger mot at hun var med på å legge ned fødetilbudet på Nordfjordeid. Jeg har blogget om dette hos Aftenposten.
tirsdag 5. april 2011
Meningsmålinger
I dag deltok jeg på et interessant frokostseminar i Norges markedsanalyseforening sin nystartede faggruppe for politikk og samfunn.
Her holdt jeg et innlegg som jeg delte inn i tre hovedbolker. Først fyrte jeg av en dose kritikk rettet både mot målebyråer, medier og politikere. Byråene er etter mitt skjønn for lite åpne om de metodene de bruker for å komme fram til tallene. Hvor mange må f.eks Infact ringe for å få tak i sine 1000-2000 respondenter? Hvordan er Opinions nettpanel rekruttert? Hvordan går byråene fram for å vekte fra råtall til de endelige tallene? Kravet til etterprøvbarhet er i for liten grad tilfredsstilt. Jeg synes også at folk som jobber i byråene i for liten grad deltar i samfunnsdebatten. Mange besitter kunnskaper som avgjort kunne tilført offentligheten en dimensjon. I tillegg er mitt generelle inntrykk at byråene har et noe for dårlig samarbeid med mediene som er deres oppdragsgivere. Særlig har man en jobb å gjøre når det gjelder nøyaktigheten av å levere bakgrunnstall, samt yte sin skjerv til kvalifiseringen av journalister. Selv har jeg en rekke ganger opplevd å måtte forklare journalister hva f.eks. en feilmargin er for noe.
Og dette førte meg over i en dose mediekritikk. Dessverre er det for mange journalister som er relativt blottet for kunnskap om tall og målinger. Dermed blir rommet for feiltolkninger som da også vil kunne prege artiklene som skrives, for stort. Målinger blir for ofte brukt som store nyhetssaker, enda de fleste målinger som regel heller sjelden inneholder de store nyhetene. Dette kaller jeg tullenyheter; konstruerte nyhetssaker på marginale endringer som ofte er godt innenfor feilmargin. Det forsterkes av at de tabloide kravene til sensasjonspreg medfører at partier gjerne "fosser fram" eller "stuper" og er i "fritt fall" på endringer på ett eller to prosentpoeng. Dette blir bare rett og slett for dumt!
Hvordan forholder politikerne seg til målingene? Politisk rådgiver @Jarle_H sa det nokså treffende i en twittermelding:
- Vi forholder oss slik: Framgang: Hyggelig. Viser at vi gjør ting riktig.
Tilbakegang: Svinger alltid. Lenge igjen til selve valget!
Generelt er det en tendens til at politikere bagatelliserer tilbakegang (når den er reell) og overvurderer framgang. Et annet problem er at politikere i for stor grad lar seg bruke som analytikere. Det å analysere seg selv er en interessant øvelse. Men jeg stiller meg tvilende til om det i grunn er noe særlig verdifullt for et bredere publikum.
Hva kan vi så gjøre for å bedre situasjonen slik at målinger settes inn i en mer opplysende ramme? For det første bør byråene bli mer åpne om metodene sine. De bør levere mediene gode bakgrunnstall. Og de bør bidra til å kvalifisere journalister og gjerne delta mer i samfunnsdebatten.
Mediene bør etter mitt skjønn være rausere og også referere andre målinger slik at mediets egen måling ikke framstår som den eneste sannhet her i verden. Jeg tror også at mediene hadde stått seg på å i større grad flytte presentasjonen av målingene fra nyhetsjournalistikken og over i mer analyse- og kommentarretning. Oppmerksomheten bør også dreies mer mot endringer og trender over tid, i stedet for kun den løpende dag-til-dag og måned-til-måned-varianten som i dag bedrives. I tillegg vil jeg ha langt flere bakgrunnstall. Jeg vil vite bl.a. noe om velgeroverganger og lojalitet. Jeg vil også vite om intervjutidspunkt, feilmargin, svarprosent og antall respondenter.
Fra politikeres side ønsker jeg mer ærlighet. At noen av og til kanskje kan si at velgerne faktisk ser ut til å straffe politikken vår, i stedet for bare å mene at det er noe galt med kommunikasjonen. Det er også en god ide for politikerne å i mindre grad la seg bruke, både som analytikere og som kommentatorer, i medienes måleframstillinger.
Til slutt ønsket jeg å sette fenomenet meningsmålinger inn i noe større ramme. Hva slags betydning har målinger for valgutfall og for samfunnsdebatten generelt? Forskning tyder på at såkalte bandwagon- (kaste seg på "vinnertoget") og selvprofeti-effekter (forlate de som ser ut som tapere) er forholdsvis begrensede. Det kan være flere årsaker til det. Bl.a. at det er vrient for forskerne å isolere effektene slik at de bare dreier seg om målingers påvirkningskraft. Fordi det er så mange andre elementer som kan/spiller en rolle for folks stemmegivning. Dernest er det nok en rimelig antagelse at velgere flest ikke følger målinger særlig nøye. Dermed vet mange heller ikke hvilke partier som gjør det bra eller dårlig på målingene. I tillegg kan det godt være at andre og motstridende effekter utjevner og demper de ovennevnte (som sympatieffekt - noen velgere går til partier som ser ut som tapere i sympati). I sum tror jeg derfor vi gjør lurt i å ikke overdrive betydningen som meningsmålinger har. Målinger spiller en liten rolle for velgeres valg og for samfunnsdebatten generelt.
Men målinger spiller likevel en viktig rolle. Fordi vi vet at det er mange stemmer å tape/vinne i sluttfaser av en valgkamp (en av ti velgere bestemmer seg så sent som selve valgdagen). Derfor kan ikke f.eks. bandwagon-effekter helt utelukkes - ved jevne valg kan disse være utslagsgivende. Vel så viktig er imidlertid den indirekte rollen som målinger spiller i form av at det ligger under i kommentariatets vurderinger av de løpende politiske sakene. Og det ligger trolig også under i den generelle politiske dekningen av saker. For partienes målenivåer ligger sannsynligvis i bakhodet på kommentatorer og journalister - noe som kan gjøre det lettere å vinkle positivt på partier og politikere som er i framgang på målingene og tilsvarende vinkle negativt på partier og politikere som er i tilbakegang. Dessuten er målinger en kanal der samfunnsborgerne kan ytre sin politiske synspunkter også mellom valgene. I så måte er målinger en del av det deltakende demokratiet.
Jeg rundet av med å banke inn sluttpoenget om at alle vi som på en eller annen måter er involvert i framstillinger av meningsmålinger, enten det nå er byråfolk, mediefolk eller politikere, bør ha en felles interesse av å søke og opplyse lesere og velgere framfor å forvirre dem.
Etter en liten dose mingling, hvor jeg bl.a. snakket med noen folk fra partiet De Grønne som var en smule irritert på at de, i motsetning til Rødt, aldri får sin egen søyle i medienes partidiagrammer, var det duket for paneldebatt. Opprinnelig skulle lederen av politisk redaksjon i VG, Eirik Mosveen delta, men han var forhindret, så i stedet steppet VG-journalist Alf Bjarne Johnsen sporty nok inn. I tillegg deltok Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det vil føre for langt å referere alle momentene som vi tok opp der. Men et hovedpoeng fra Johnsen sin side var at enkeltmålinger generelt bidrar til å skape dynamikk og friksjon mellom medier som gjør dem spennende. Han så ikke helt verdien av mitt ønske om å utvikle en slags konsensus på tvers av medier, byråer og politikere når det gjelder å bidra til mer folkeopplysning.
Røe Isaksen mente at nettaviser bidrar til å gjøre framstillingen av målinger mer edruelig ved at de i større grad refererer til også andre målinger fra andre byråer. Han fortalte, morsomt nok, at det synes å være slutt på den tiden da Jan Tore Sanner kommenterte målinger for Høyre. Sanner var mannen Høyre brukte i mediene på de dårlige målinger, mens Erna Solberg fikk kommentere de gode målingene. De siste har det blitt mange av for Høyres vedkommende den siste tiden.
På spørsmål fra debattleder Knut Weberg i Infact om det bør være noe minimums antall respondenter for å kunne kalle det et politisk barometer, holdt jeg fram at "tusen gjør susen". Men at dette samtidig er et kostnadsspørsmål. Særlig vil mange lokalaviser slite med å kunne betale det byråene krever for å intervjue 1000 stykker, så ofte bygger lokalmålinger gjerne på kun 4-600 intervjuede - med de økte feilmarginer dette innebærer. Det setter enda klarere til forbehold i presentasjonen av målingene - forbehold som dessverre ikke så mange tar.
På direkte spørsmål fra salen i form av statsviter Kristin Hoff, som har jobbet med denne tematikken i en årrekke, ble Weberg utfordret på i hvilken grad hensynet til metodeskikkelighet ble ivaretatt da Infact kun brukte en dag eller to på å utarbeide et barometer som i slutten av mars skulle fange opp eventuelle effekter av Birkedal-saken. Weberg mente at dette var forsvarlig og mente at det er viktig, både for byråer og medier, og av til kunne snu seg raskt rundt for å fange opp mulige nye trender når aktuelle hendelser inntreffer.
Under her kan du gjerne titte litt på de hovedpunktene jeg brukte i min presentasjon.
Her holdt jeg et innlegg som jeg delte inn i tre hovedbolker. Først fyrte jeg av en dose kritikk rettet både mot målebyråer, medier og politikere. Byråene er etter mitt skjønn for lite åpne om de metodene de bruker for å komme fram til tallene. Hvor mange må f.eks Infact ringe for å få tak i sine 1000-2000 respondenter? Hvordan er Opinions nettpanel rekruttert? Hvordan går byråene fram for å vekte fra råtall til de endelige tallene? Kravet til etterprøvbarhet er i for liten grad tilfredsstilt. Jeg synes også at folk som jobber i byråene i for liten grad deltar i samfunnsdebatten. Mange besitter kunnskaper som avgjort kunne tilført offentligheten en dimensjon. I tillegg er mitt generelle inntrykk at byråene har et noe for dårlig samarbeid med mediene som er deres oppdragsgivere. Særlig har man en jobb å gjøre når det gjelder nøyaktigheten av å levere bakgrunnstall, samt yte sin skjerv til kvalifiseringen av journalister. Selv har jeg en rekke ganger opplevd å måtte forklare journalister hva f.eks. en feilmargin er for noe.
Og dette førte meg over i en dose mediekritikk. Dessverre er det for mange journalister som er relativt blottet for kunnskap om tall og målinger. Dermed blir rommet for feiltolkninger som da også vil kunne prege artiklene som skrives, for stort. Målinger blir for ofte brukt som store nyhetssaker, enda de fleste målinger som regel heller sjelden inneholder de store nyhetene. Dette kaller jeg tullenyheter; konstruerte nyhetssaker på marginale endringer som ofte er godt innenfor feilmargin. Det forsterkes av at de tabloide kravene til sensasjonspreg medfører at partier gjerne "fosser fram" eller "stuper" og er i "fritt fall" på endringer på ett eller to prosentpoeng. Dette blir bare rett og slett for dumt!
Hvordan forholder politikerne seg til målingene? Politisk rådgiver @Jarle_H sa det nokså treffende i en twittermelding:
- Vi forholder oss slik: Framgang: Hyggelig. Viser at vi gjør ting riktig.
Tilbakegang: Svinger alltid. Lenge igjen til selve valget!
Generelt er det en tendens til at politikere bagatelliserer tilbakegang (når den er reell) og overvurderer framgang. Et annet problem er at politikere i for stor grad lar seg bruke som analytikere. Det å analysere seg selv er en interessant øvelse. Men jeg stiller meg tvilende til om det i grunn er noe særlig verdifullt for et bredere publikum.
Hva kan vi så gjøre for å bedre situasjonen slik at målinger settes inn i en mer opplysende ramme? For det første bør byråene bli mer åpne om metodene sine. De bør levere mediene gode bakgrunnstall. Og de bør bidra til å kvalifisere journalister og gjerne delta mer i samfunnsdebatten.
Mediene bør etter mitt skjønn være rausere og også referere andre målinger slik at mediets egen måling ikke framstår som den eneste sannhet her i verden. Jeg tror også at mediene hadde stått seg på å i større grad flytte presentasjonen av målingene fra nyhetsjournalistikken og over i mer analyse- og kommentarretning. Oppmerksomheten bør også dreies mer mot endringer og trender over tid, i stedet for kun den løpende dag-til-dag og måned-til-måned-varianten som i dag bedrives. I tillegg vil jeg ha langt flere bakgrunnstall. Jeg vil vite bl.a. noe om velgeroverganger og lojalitet. Jeg vil også vite om intervjutidspunkt, feilmargin, svarprosent og antall respondenter.
Fra politikeres side ønsker jeg mer ærlighet. At noen av og til kanskje kan si at velgerne faktisk ser ut til å straffe politikken vår, i stedet for bare å mene at det er noe galt med kommunikasjonen. Det er også en god ide for politikerne å i mindre grad la seg bruke, både som analytikere og som kommentatorer, i medienes måleframstillinger.
Til slutt ønsket jeg å sette fenomenet meningsmålinger inn i noe større ramme. Hva slags betydning har målinger for valgutfall og for samfunnsdebatten generelt? Forskning tyder på at såkalte bandwagon- (kaste seg på "vinnertoget") og selvprofeti-effekter (forlate de som ser ut som tapere) er forholdsvis begrensede. Det kan være flere årsaker til det. Bl.a. at det er vrient for forskerne å isolere effektene slik at de bare dreier seg om målingers påvirkningskraft. Fordi det er så mange andre elementer som kan/spiller en rolle for folks stemmegivning. Dernest er det nok en rimelig antagelse at velgere flest ikke følger målinger særlig nøye. Dermed vet mange heller ikke hvilke partier som gjør det bra eller dårlig på målingene. I tillegg kan det godt være at andre og motstridende effekter utjevner og demper de ovennevnte (som sympatieffekt - noen velgere går til partier som ser ut som tapere i sympati). I sum tror jeg derfor vi gjør lurt i å ikke overdrive betydningen som meningsmålinger har. Målinger spiller en liten rolle for velgeres valg og for samfunnsdebatten generelt.
Men målinger spiller likevel en viktig rolle. Fordi vi vet at det er mange stemmer å tape/vinne i sluttfaser av en valgkamp (en av ti velgere bestemmer seg så sent som selve valgdagen). Derfor kan ikke f.eks. bandwagon-effekter helt utelukkes - ved jevne valg kan disse være utslagsgivende. Vel så viktig er imidlertid den indirekte rollen som målinger spiller i form av at det ligger under i kommentariatets vurderinger av de løpende politiske sakene. Og det ligger trolig også under i den generelle politiske dekningen av saker. For partienes målenivåer ligger sannsynligvis i bakhodet på kommentatorer og journalister - noe som kan gjøre det lettere å vinkle positivt på partier og politikere som er i framgang på målingene og tilsvarende vinkle negativt på partier og politikere som er i tilbakegang. Dessuten er målinger en kanal der samfunnsborgerne kan ytre sin politiske synspunkter også mellom valgene. I så måte er målinger en del av det deltakende demokratiet.
Jeg rundet av med å banke inn sluttpoenget om at alle vi som på en eller annen måter er involvert i framstillinger av meningsmålinger, enten det nå er byråfolk, mediefolk eller politikere, bør ha en felles interesse av å søke og opplyse lesere og velgere framfor å forvirre dem.
Etter en liten dose mingling, hvor jeg bl.a. snakket med noen folk fra partiet De Grønne som var en smule irritert på at de, i motsetning til Rødt, aldri får sin egen søyle i medienes partidiagrammer, var det duket for paneldebatt. Opprinnelig skulle lederen av politisk redaksjon i VG, Eirik Mosveen delta, men han var forhindret, så i stedet steppet VG-journalist Alf Bjarne Johnsen sporty nok inn. I tillegg deltok Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det vil føre for langt å referere alle momentene som vi tok opp der. Men et hovedpoeng fra Johnsen sin side var at enkeltmålinger generelt bidrar til å skape dynamikk og friksjon mellom medier som gjør dem spennende. Han så ikke helt verdien av mitt ønske om å utvikle en slags konsensus på tvers av medier, byråer og politikere når det gjelder å bidra til mer folkeopplysning.
Røe Isaksen mente at nettaviser bidrar til å gjøre framstillingen av målinger mer edruelig ved at de i større grad refererer til også andre målinger fra andre byråer. Han fortalte, morsomt nok, at det synes å være slutt på den tiden da Jan Tore Sanner kommenterte målinger for Høyre. Sanner var mannen Høyre brukte i mediene på de dårlige målinger, mens Erna Solberg fikk kommentere de gode målingene. De siste har det blitt mange av for Høyres vedkommende den siste tiden.
På spørsmål fra debattleder Knut Weberg i Infact om det bør være noe minimums antall respondenter for å kunne kalle det et politisk barometer, holdt jeg fram at "tusen gjør susen". Men at dette samtidig er et kostnadsspørsmål. Særlig vil mange lokalaviser slite med å kunne betale det byråene krever for å intervjue 1000 stykker, så ofte bygger lokalmålinger gjerne på kun 4-600 intervjuede - med de økte feilmarginer dette innebærer. Det setter enda klarere til forbehold i presentasjonen av målingene - forbehold som dessverre ikke så mange tar.
På direkte spørsmål fra salen i form av statsviter Kristin Hoff, som har jobbet med denne tematikken i en årrekke, ble Weberg utfordret på i hvilken grad hensynet til metodeskikkelighet ble ivaretatt da Infact kun brukte en dag eller to på å utarbeide et barometer som i slutten av mars skulle fange opp eventuelle effekter av Birkedal-saken. Weberg mente at dette var forsvarlig og mente at det er viktig, både for byråer og medier, og av til kunne snu seg raskt rundt for å fange opp mulige nye trender når aktuelle hendelser inntreffer.
Under her kan du gjerne titte litt på de hovedpunktene jeg brukte i min presentasjon.
lørdag 2. april 2011
Ren Høyre-regjering?
Opinion ligger, i vanlig stil, fryktelig lavt på Ap. De markerer seg også ved ligge høyest av alle både på Venstre og Rødt. Byrået er for tiden det som generelt avviker desidert mest fra snittet og hadde jeg jobbet der, ville jeg definitivt stilt meg et og annet spørsmål om det man holder på med er av en kvalitet man kan være bekjent av.
Frp har fått to målinger på rappen under 20 nå, hvis vi også tar med dagens fra Synovate. Trolig er det snakk om en viss Birkedal-effekt. Men legg merke til at Frp ble målt på lave 20-tall av stort sett alle byråer også før saken sprakk. Det er således grunn til foreløpig å moderere velgerdramatikken en smule.
Når jeg bruker snittet av Sentios tre og Infacts og Norstats to målinger slik at de får en vekt lik ett byrå, kommer jeg ut med følgende totale gjennomsnittstall for mars:
Vårt Lands vanligvis nøkterne Erling Rimehaug var relativt tidlig ute og spekulerte forholdsvis friskt i at SV nå kan nyte godt av en Lofoten-effekt. Og ser man måneden under ett, så er det en klar tendens til at SV oppnår bedre målinger i siste halvdel da verneseieren var et kjent faktum for velgerne. Vi må likevel være forsiktige med å trekke forhastede slutninger. Dette kan også være et utslag av noen tilfeldige sammenfall, og jeg synes foreløpig at grunnlaget er for tynt til å kunne fastslå at SV har styrket sin posisjon vesentlig. Her vil i alle fall jeg se an april-målingene først.
En ting er endringene målt mot februar, men vi bør også ha et noe bredere tidsperspektiv på dette og i alle fall trekke trådene tilbake til valget i 2009. Hovedbildet ligger da fast: Ap er langt unna sitt valgnivå, mens Høyre ligger langt over det de oppnådde for halvannet år siden. Oppslutningen om Høyre og Frp er nå samlet sett på 49 prosent. Det er således slett ikke noe grunnlag for å hevde at høyreballongen sprekker, slik Dagsavisens Arne Strand nylig hevdet. Et slikt resultat ville vært tidenes blåvalg.
Samtidig er det grunn til å vie poenget om at de nå har bikket litt under 50, en viss oppmerksomhet. For det betyr at dette trolig ikke ville holdt til å kapre et rent flertall på Stortinget, slik det framgår av min mandatsimulering under.
Hva ville skjedd i en situasjon der Høyre og Frp ikke har flertall, men det borgerlige flertallet er klart - hvis man regner inn KrF og Venstre? Dette er et scenario som pr i dag ser ut som det mest sannsynlige valgutfallet i 2013 etter min vurdering. Selv om det selvsagt er langt fram dit ennå.
Hverken KrF eller Venstre er særlig sugne på å sitte i regjering med Frp, for å si det pent. Og Frp-støtte til en H+KrF+V-regjering som de selv ikke deltar i, sitter fryktelig langt inne. En mulig "kompromissløsning" er da at Høyre danner regjering alene. Dette er en mulighet som særlig kan bli aktuell hvis Høyre blir såpass sterke at man havner godt oppe på 20-tallet og kanskje sågar opp i mot 30.
Hva tror du - er en ren Høyre-regjering en reell mulighet?
fredag 1. april 2011
Venstre og KrF avgjør
I går jobbet jeg ræva av meg for å bli ferdig med en marsmålingsanalyse som Minerva akkurat har publisert. Klikker du deg inn der så vil du finne rykende ferske vurderinger fra min side over stillingen i samtlige fylkesting i vårt ganske land. Samt analyser av en rekke av de største kommunene.
Hva mer er det egentlig å begjære av lesestoff på en fredag??
God helg!
PS: Det med rumpe var en aprilspøk. Har fortsatt litt rumpe igjen...
Hva mer er det egentlig å begjære av lesestoff på en fredag??
God helg!
PS: Det med rumpe var en aprilspøk. Har fortsatt litt rumpe igjen...
torsdag 31. mars 2011
Gammel dame og nakne menn
I går var jeg sammen med min sønn på to år på babysvømming (eller det heter kanskje ikke baby når man er to..?). Etter at vi hadde kledd av oss, både sønnen min og jeg og noen andre unger og pappaer, hørte jeg bankelyder fra døren som vender ut mot svømmebassenget. Og så kom en gammel dame tuslende inn.
- Å unnskyld, sa hun. Gikk jeg feil nå?
- Ja, dette er vel egentlig herregarderoben, repliserte jeg og tenkte at nå går hun vel ut igjen og finner damegarderoben. Men nei...:
- Men det gjør vel ikke noe om jeg går igjennom her, smalt det fra henne, før hun tuslet rolig videre.
- Eh..neida..det går sikkert bra, sa jeg og la til (i et forsøk på å være festlig):
- Du har sikkert sett verre ting enn dette...
(hm.."ting"?.."verre"?? hadde hun..??? eh..nei..nå tror jeg at jeg må konse på tallene mine...skal ha fersk målingsanalyse klar til Minerva i morgen...)
- Å unnskyld, sa hun. Gikk jeg feil nå?
- Ja, dette er vel egentlig herregarderoben, repliserte jeg og tenkte at nå går hun vel ut igjen og finner damegarderoben. Men nei...:
- Men det gjør vel ikke noe om jeg går igjennom her, smalt det fra henne, før hun tuslet rolig videre.
- Eh..neida..det går sikkert bra, sa jeg og la til (i et forsøk på å være festlig):
- Du har sikkert sett verre ting enn dette...
(hm.."ting"?.."verre"?? hadde hun..??? eh..nei..nå tror jeg at jeg må konse på tallene mine...skal ha fersk målingsanalyse klar til Minerva i morgen...)
lørdag 26. mars 2011
Er Siv Jensen ferdig?
Birkedal-saken har vokst for hver time som har gått siden den ble kjent. Dels fordi siktelsen blir grovere og grovere. Men også fordi Frp-ledelsen, med Siv Jensen i front, presses fra skanse til skanse. I stedet for å legge ballen noenlunde død ved å legge kortene på bordet, bidrar den slette mediehåndteringen til at man fyrer opp bålet ytterligere.
Hvis det er slik at Siv Jensen har kjent til saken siden 2009 uten å foreta seg noe, så er det et tegn på elendig dømmekraft. Da vil det reises betimelige spørsmål ved om hun kan fortsette som partileder. Spredte røster har allerede framført slike tanker. Kritikk som kommer innenfra rammer ekstra tungt.
Jeg tror at Siv Jensen vil overleve dette nærmest uansett. Hovedårsaken er at jeg ikke kan se hvem i all verden som eventuelt skulle kunne ta over Frp nå. Partiet mangler rett og slett en kronprins eller kronprinsesse (tanken på at Carl I. Hagen gjør ledercomeback virker, i alle fall foreløpig, for utrolig til å bli sann). Siv Jensen vil derfor trolig sitte både over høstens valg og valget i 2013. Skulle begge disse valgene gå dårlig, så kan imidlertid ballen begynne å rulle.
Nå er det fremdeles uklart hva som er blitt gjort og ikke gjort i denne saken. Derfor er det god grunn til avvente flere opplysninger før dommer felles. Foreløpig ser det imidlertid ikke bra ut for Frp. Jeg har endret noe oppfatning av mulige velgerkonsekvenser og tror nå at partiet vil bli straffet av velgerne på kort sikt ved at vi snart får se stortingsmålinger under 20 prosent og kommunemålinger ned på rundt 15. Antagelig vil en del Frp-sympatisører hoppe opp på gjerdet. De kan komme ned igjen når dette en gang blåser over.
Spørsmålet akkurat nå er imidlertid hvor lang tid det vil ta..
Hvis det er slik at Siv Jensen har kjent til saken siden 2009 uten å foreta seg noe, så er det et tegn på elendig dømmekraft. Da vil det reises betimelige spørsmål ved om hun kan fortsette som partileder. Spredte røster har allerede framført slike tanker. Kritikk som kommer innenfra rammer ekstra tungt.
Jeg tror at Siv Jensen vil overleve dette nærmest uansett. Hovedårsaken er at jeg ikke kan se hvem i all verden som eventuelt skulle kunne ta over Frp nå. Partiet mangler rett og slett en kronprins eller kronprinsesse (tanken på at Carl I. Hagen gjør ledercomeback virker, i alle fall foreløpig, for utrolig til å bli sann). Siv Jensen vil derfor trolig sitte både over høstens valg og valget i 2013. Skulle begge disse valgene gå dårlig, så kan imidlertid ballen begynne å rulle.
Nå er det fremdeles uklart hva som er blitt gjort og ikke gjort i denne saken. Derfor er det god grunn til avvente flere opplysninger før dommer felles. Foreløpig ser det imidlertid ikke bra ut for Frp. Jeg har endret noe oppfatning av mulige velgerkonsekvenser og tror nå at partiet vil bli straffet av velgerne på kort sikt ved at vi snart får se stortingsmålinger under 20 prosent og kommunemålinger ned på rundt 15. Antagelig vil en del Frp-sympatisører hoppe opp på gjerdet. De kan komme ned igjen når dette en gang blåser over.
Spørsmålet akkurat nå er imidlertid hvor lang tid det vil ta..
fredag 25. mars 2011
Noen fredagsanbefalinger
På en dag da Anne Holt står fram som Anonym (men hvem har skrevet bøkene til Anne Holt..kan det være Drillos ukjente sønn?), er det selvsagt vanskelig å konsentrere seg om andre ting. Men denne bloggens politiske nisjepreg trekker meg uvilkårlig i retning SVs landsmøte som sannelig også åpner i dag.
I den forbindelse vil jeg først anbefale alle å lese en av mine desiderte favorittanalytikere, Kristin Hoff, sin Clash-inspirerte vurdering av SV. Når du har gjort det, så kan du eventuelt kikke litt på min analyse i Dagsavisen i fjor - som fortsatt holder ok vann, etter mine begreper (selv om Kristin Halvorsen ikke har trukket seg - ennå..). En analyse som Bård Vegar Solhjell, ikke overraskende, var noe uenig i. Og de aller mest interesserte kan lese mitt tilsvar til ham også.
Sånn. Da bør du være klar for SVs landsmøte. Eller andre fredagssysler.
PS: Skulle du ha behov for å lese om et annet tema i tillegg, så vil jeg holde en knapp på Torbjørn Røe Isaksens innvendinger mot Libya-krigen.
I den forbindelse vil jeg først anbefale alle å lese en av mine desiderte favorittanalytikere, Kristin Hoff, sin Clash-inspirerte vurdering av SV. Når du har gjort det, så kan du eventuelt kikke litt på min analyse i Dagsavisen i fjor - som fortsatt holder ok vann, etter mine begreper (selv om Kristin Halvorsen ikke har trukket seg - ennå..). En analyse som Bård Vegar Solhjell, ikke overraskende, var noe uenig i. Og de aller mest interesserte kan lese mitt tilsvar til ham også.
Sånn. Da bør du være klar for SVs landsmøte. Eller andre fredagssysler.
PS: Skulle du ha behov for å lese om et annet tema i tillegg, så vil jeg holde en knapp på Torbjørn Røe Isaksens innvendinger mot Libya-krigen.
onsdag 23. mars 2011
Hvordan bør vi forholde oss til meningsmålinger?
Fagsjefen i Infact, Knut Weberg, arrangerer om et par uker et frokostmøte i Norsk Markedsanalyse Forening om temaet meningsmålingers rolle og påvirkningskraft i valgkamp. Han har invitert meg til å holde et innlegg om hvordan velgerne, journalistene og politikerne bør forholde seg til politiske meningsmålinger.
I en slik fase som jeg er i nå; hva i all verden skal jeg ta med av momenter-fasen, så er jeg sterkt takknemlig for alle ideer og tanker om temaet. Så kjære leser, har du gjort deg opp noen tanker om meningsmålinger, så fyr gjerne løs i kommentarfeltet.
Hva synes du om mediers presentasjon av målinger? Om hvordan politikerne tolker og forholder seg til dem? Og om hvordan du (og eventuelle andre velgere) påvirkes av dem?
I en slik fase som jeg er i nå; hva i all verden skal jeg ta med av momenter-fasen, så er jeg sterkt takknemlig for alle ideer og tanker om temaet. Så kjære leser, har du gjort deg opp noen tanker om meningsmålinger, så fyr gjerne løs i kommentarfeltet.
Hva synes du om mediers presentasjon av målinger? Om hvordan politikerne tolker og forholder seg til dem? Og om hvordan du (og eventuelle andre velgere) påvirkes av dem?
tirsdag 22. mars 2011
Birkedal-effekt?
Stavanger Frps ordførerkandidat, Trond Birkedal, er siktet for å ha snikfilmet en naken gutt/mann på badet. Saken kan bli utvidet til å gjelde flere personer. Den tidligere FpU-lederen har trukket seg fra alle tillitsverv i partiet. Partileder Siv Jensen er forferdet. Nå er det god grunn til å la politiet jobbe i fred med å få fram fakta fram i saken før noen fordømmer. Likevel tyder uansett alt nå på at Stavanger Frp må finne seg en helt annen frontfigur inn mot høstens valg.
Vil Birkedal-saken kunne skade Frp velgermessig? Det kommer an på sakens karakter, oppmerksomhet og omfang framover. På kort sikt tror jeg det først og fremst vil være skadelig for Stavanger Frp. Personer er viktige ved lokalvalg. Å ha en bra frontfigur er sentralt. Birkedal var Stavanger Frps fremste mann. Trolig vil derfor noen Frp-vennlige siddiser sette seg på gjerdet, eller søke mot Høyre, Ap eller eventuelt KrF i kjølvannet av dette.
Samtidig er ikke velgernes hukommelse allverdens lang. Mye vil være glemt når vi kommer til høsten. Vi må også huske at Frp har mange lojale velgere og at velgere flest stemmer på parti og ikke på person. Derfor har jeg liten tro på at Birkedal-saken vil være en helt avgjørende faktor for valgutfallet.
Frp nasjonalt sliter nå igjen i motbakke på målingene. Etter en bra høst og vinter hvor partiet løftet seg, har pilene begynt å peke i gal retning. Gjennomsnittet av de tre siste kommuevalgmålingene viser et nivå på 16,9 prosent. Det er under valgresultatet fra 2007. Dette betyr at Frp må prestere en god valgkamp for å komme seg i mål med et godt resultat.
Frp har med Birkedal-saken ikke fått noen særlig god inngang på valgkampen 2011. Partiet er presset. I slike situasjoner pleier man ofte å trekke innvandringskortet. Kommer det nå også?
Hvis ja, så er det grunn til å tro at man neppe vil benytte seg av begrepet snikislamisering..
Vil Birkedal-saken kunne skade Frp velgermessig? Det kommer an på sakens karakter, oppmerksomhet og omfang framover. På kort sikt tror jeg det først og fremst vil være skadelig for Stavanger Frp. Personer er viktige ved lokalvalg. Å ha en bra frontfigur er sentralt. Birkedal var Stavanger Frps fremste mann. Trolig vil derfor noen Frp-vennlige siddiser sette seg på gjerdet, eller søke mot Høyre, Ap eller eventuelt KrF i kjølvannet av dette.
Samtidig er ikke velgernes hukommelse allverdens lang. Mye vil være glemt når vi kommer til høsten. Vi må også huske at Frp har mange lojale velgere og at velgere flest stemmer på parti og ikke på person. Derfor har jeg liten tro på at Birkedal-saken vil være en helt avgjørende faktor for valgutfallet.
Frp nasjonalt sliter nå igjen i motbakke på målingene. Etter en bra høst og vinter hvor partiet løftet seg, har pilene begynt å peke i gal retning. Gjennomsnittet av de tre siste kommuevalgmålingene viser et nivå på 16,9 prosent. Det er under valgresultatet fra 2007. Dette betyr at Frp må prestere en god valgkamp for å komme seg i mål med et godt resultat.
Frp har med Birkedal-saken ikke fått noen særlig god inngang på valgkampen 2011. Partiet er presset. I slike situasjoner pleier man ofte å trekke innvandringskortet. Kommer det nå også?
Hvis ja, så er det grunn til å tro at man neppe vil benytte seg av begrepet snikislamisering..
mandag 21. mars 2011
Fornuft og ekteskap
KrFs kommende partileder Knut Arild Hareide innrømmet på Politisk kvarter i dag at Bondevik2-regjeringen 2001-05 (H+KrF+V) ikke var tuftet på kjærlighet, men på fornuft. Sps partileder Liv Signe Navarsete innrømmet under sin landsmøtetale på fredag at den rødgrønne regjeringen partiet nå sitter i, ikke er et kjærlighetsekteskap, men et fornuftsekteskap.
Sps giftemål med Ap og SV er et produkt av den ledelsesinitierte prosessen som ble igangsatt under Anne Enger Lahnstein på 90-tallet. Da ble det tatt et aktivt valg der Høyre ble gjort til en hovedfiende. Dette veivalget er fremdeles av essensiell betydning i vårt politiske landskap. Et veivalg som krefter i Sp åpenbart ikke er særlig fornøyd med.
KrF har på sin side alltid valgt Høyre de gangene partiet har stått overfor et slikt valg. Selv bare halvannet år etter at Høyre felte KrFs kjærlighetsregjering, Bondevik 1 (2000), så valgte altså KrF å gå inn i regjering med Høyre. Høyre har aldri vært noen hovedfiende for KrF. Det er her Sp og KrF skiller lag.
Inn mot valget i 2013, så vil Sp trolig fortsette å binde seg til det lite kjærlige rødgrønne ekteskapet. Og KrF vil måtte opponere og argumentere tungt for å bytte ut det rødgrønne fornuftsekteskapet. Et ekteskap som enkelte onde tunger vil hevde bærer mest preg av å være arrangert. For å få til det, må KrF velge et fornuftsekteskap med Høyre. Igjen.
Hvis man ikke kan få den man elsker, så må man kanskje prøve å elske den man får? Både Sp og KrF sliter visst dog en hel del her..
Sps giftemål med Ap og SV er et produkt av den ledelsesinitierte prosessen som ble igangsatt under Anne Enger Lahnstein på 90-tallet. Da ble det tatt et aktivt valg der Høyre ble gjort til en hovedfiende. Dette veivalget er fremdeles av essensiell betydning i vårt politiske landskap. Et veivalg som krefter i Sp åpenbart ikke er særlig fornøyd med.
KrF har på sin side alltid valgt Høyre de gangene partiet har stått overfor et slikt valg. Selv bare halvannet år etter at Høyre felte KrFs kjærlighetsregjering, Bondevik 1 (2000), så valgte altså KrF å gå inn i regjering med Høyre. Høyre har aldri vært noen hovedfiende for KrF. Det er her Sp og KrF skiller lag.
Inn mot valget i 2013, så vil Sp trolig fortsette å binde seg til det lite kjærlige rødgrønne ekteskapet. Og KrF vil måtte opponere og argumentere tungt for å bytte ut det rødgrønne fornuftsekteskapet. Et ekteskap som enkelte onde tunger vil hevde bærer mest preg av å være arrangert. For å få til det, må KrF velge et fornuftsekteskap med Høyre. Igjen.
Hvis man ikke kan få den man elsker, så må man kanskje prøve å elske den man får? Både Sp og KrF sliter visst dog en hel del her..
søndag 20. mars 2011
Norge i krig
Norge skal delta i krigen mot Libya. Men vår utenriksminister later som det ikke er en krig vi skal føre. Hvis ikke det som nå skjer i Libya er en krig, så skjønner jeg virkelig ikke hva en krig er for noe.
Hvorfor er det så veldig vanskelig å kalle en spade for en spade?
Hvorfor er det så veldig vanskelig å kalle en spade for en spade?
torsdag 17. mars 2011
Pappa og sønn
Etter å ha vært hjemmearbeidende i snart ett år med en liten pjokk, som er i ferd med å blitt litt mindre liten og som forsyne meg har passert to år, er jeg kommet fram til en klar erkjennelse av at dette er en tilværelse som virkelig krever sin mann!
Men tross alle bleieskift, alle måltider der pappa nesten glemmer å spise selv, tross alle forbaska tidlige morgener, alle avkledninger og påkledninger opptil flere ganger hver bidige dag, alt hyl og skrik, tross alt sosialt liv som går i dass, tross alle bekymringer, tross alle små og store maktkamper og alt mas; jeg er glad for at jeg valgte som jeg gjorde.
Fordi jeg har bare en sønn. Og vi er i ferd med å lære hverandre og kjenne. Godt. Det føles jammen viktig.
Men tross alle bleieskift, alle måltider der pappa nesten glemmer å spise selv, tross alle forbaska tidlige morgener, alle avkledninger og påkledninger opptil flere ganger hver bidige dag, alt hyl og skrik, tross alt sosialt liv som går i dass, tross alle bekymringer, tross alle små og store maktkamper og alt mas; jeg er glad for at jeg valgte som jeg gjorde.
Fordi jeg har bare en sønn. Og vi er i ferd med å lære hverandre og kjenne. Godt. Det føles jammen viktig.
Slik kan engasjementet økes
Aftenposten trykker i dag en kortversjon av mitt innlegg på "Mot til å meina"-konferansen i forrige uke. En lengre versjon ligger på Aftenpostens nettsider.
tirsdag 15. mars 2011
Høyre er favoritter
Med mindre Frp bytter side, så ligger det an til
at Høyre beholder ordførerposisjonen. Høyre og sentrum mangler samlet sett to mandater på denne beregningen for å få flertall. KrF kjemper en hard kamp om å beholde sine to
mandater. På denne prognosen mister KrF det ene og står tilbake med kun ett
mandat. Ap kaprer sistemandatet hårfint.
SV skal slite med å beholde sine tre, de ligger inne med en i minus på denne prognosen.
Jeg laget også en analyse til tallene som avisen i dag trykker som kronikk. Limer den inn under her. Analysen inneholder også vurderinger av situasjonen i fylkestinget som jeg har laget prognose på, men jeg må se an om avisen publiserer disse tallene før jeg evt. legger dem ut her.
Jeg laget også en analyse til tallene som avisen i dag trykker som kronikk. Limer den inn under her. Analysen inneholder også vurderinger av situasjonen i fylkestinget som jeg har laget prognose på, men jeg må se an om avisen publiserer disse tallene før jeg evt. legger dem ut her.
Et
halvt år før valget har Høyre favorittstempelet både i Drammen bystyre og i
fylkestinget. Men stempelet er ikke så sterkt som TV2 skal ha det til.
- Beregninger TV2 har laget viser at et valgresultat på linje med kommunetallene for mars kan gi Høyre flertall alene i Drammen, meldte fjernsynskanalen i forrige uke. Rent Høyre-flertall i Drammen – er det virkelig mulig?
Svaret er ja. Det er mulig. Men det er lite sannsynlig. På oppdrag fra Drammens Tidende har jeg gått igjennom all tilgjengelig tallinformasjon, både historisk valgstatistikk og siste lokale og nasjonale målinger. På denne bakgrunn har jeg regnet meg fram til et helt annet tall enn TV2. Min beregning gir Drammen Høyre 39 prosent. Det er et glitrende tall for partiet, men et godt stykke igjen til 50. Med mindre Frp skulle ønske å bytte side, så tyder uansett alt i dag på at Høyre og Tore Opdal Hansen vil beholde ordførervervet og prege den politiske styringen av Drammen også de neste fire årene.
De nasjonale vindene har blåst kraftig i Høyres retning det siste halvannet året. Holder vinden inn til valget, så vil det trolig blåse også i Drammen. Men Høyre kan ikke forvente at vinden vil blåse like sterkt her som mange andre steder siden partiet gjorde et strålende valg i 2007. Fordi Høyre hentet da ut mye av sitt potensial. Dermed er oppsiden begrenset, og jeg tror Høyre stanger hodet i taket på rundt 40. Partiet må se opp for at styringsslitasje kan slå inn og at det finnes en del velgere som er lystne på noe nytt.
Valgkampen i Drammen blir for Høyre en kamp om å forsvare de velgerskansene man allerede har erobret. For moderne velgere vinnes ikke en gang for alle. Velgernes tillit må partiene slåss for hver eneste dag. Ap er i utfordrerposisjon i byen. Underlagsmateriell viser at Ap for tiden har mange mulige sympatisører sittende på gjerdet. Potensialet for vekst inn mot valget ser større ut for Ap enn for Høyre sin del. Makter Ap å mobilisere bra, så kan tallene på valgdagen derfor se ganske annerledes ut enn i dag. Ett av hovedproblemene for Ap er imidlertid at partiet generelt sliter mer med mobiliseringen til lokalvalg fordi mange velgere vurderer slike valg som mindre viktige og dermed holder seg hjemme på valgdagen.
Når det gjelder Buskerud fylkesting, så er det Høyre som her utfordrer Aps maktposisjon. Mine tall nå tyder på at muligheten for et helblått fylkesting er reell. Det står akkurat nå og vipper – Høyre og Frp ligger samlet sett inne med et hårfint flertall. Skulle jeg tippet i dag, ville jeg satt pengene på at dette ikke holder hele veien inn. Det mest sannsynlige utfallet, slik jeg vurderer det, er at KrF og/eller Venstre vil komme på vippen. I så fall blir det forhandlinger med sentrum etter valget som avgjør hvem som skal bekle de viktigste maktposisjonene. Høyres Morten Eriksrød ligger godt an til å kunne bli ny fylkesordfører, men sittende Roger Ryberg (Ap) kan så definitivt ikke avskrives.
- Beregninger TV2 har laget viser at et valgresultat på linje med kommunetallene for mars kan gi Høyre flertall alene i Drammen, meldte fjernsynskanalen i forrige uke. Rent Høyre-flertall i Drammen – er det virkelig mulig?
Svaret er ja. Det er mulig. Men det er lite sannsynlig. På oppdrag fra Drammens Tidende har jeg gått igjennom all tilgjengelig tallinformasjon, både historisk valgstatistikk og siste lokale og nasjonale målinger. På denne bakgrunn har jeg regnet meg fram til et helt annet tall enn TV2. Min beregning gir Drammen Høyre 39 prosent. Det er et glitrende tall for partiet, men et godt stykke igjen til 50. Med mindre Frp skulle ønske å bytte side, så tyder uansett alt i dag på at Høyre og Tore Opdal Hansen vil beholde ordførervervet og prege den politiske styringen av Drammen også de neste fire årene.
De nasjonale vindene har blåst kraftig i Høyres retning det siste halvannet året. Holder vinden inn til valget, så vil det trolig blåse også i Drammen. Men Høyre kan ikke forvente at vinden vil blåse like sterkt her som mange andre steder siden partiet gjorde et strålende valg i 2007. Fordi Høyre hentet da ut mye av sitt potensial. Dermed er oppsiden begrenset, og jeg tror Høyre stanger hodet i taket på rundt 40. Partiet må se opp for at styringsslitasje kan slå inn og at det finnes en del velgere som er lystne på noe nytt.
Valgkampen i Drammen blir for Høyre en kamp om å forsvare de velgerskansene man allerede har erobret. For moderne velgere vinnes ikke en gang for alle. Velgernes tillit må partiene slåss for hver eneste dag. Ap er i utfordrerposisjon i byen. Underlagsmateriell viser at Ap for tiden har mange mulige sympatisører sittende på gjerdet. Potensialet for vekst inn mot valget ser større ut for Ap enn for Høyre sin del. Makter Ap å mobilisere bra, så kan tallene på valgdagen derfor se ganske annerledes ut enn i dag. Ett av hovedproblemene for Ap er imidlertid at partiet generelt sliter mer med mobiliseringen til lokalvalg fordi mange velgere vurderer slike valg som mindre viktige og dermed holder seg hjemme på valgdagen.
Når det gjelder Buskerud fylkesting, så er det Høyre som her utfordrer Aps maktposisjon. Mine tall nå tyder på at muligheten for et helblått fylkesting er reell. Det står akkurat nå og vipper – Høyre og Frp ligger samlet sett inne med et hårfint flertall. Skulle jeg tippet i dag, ville jeg satt pengene på at dette ikke holder hele veien inn. Det mest sannsynlige utfallet, slik jeg vurderer det, er at KrF og/eller Venstre vil komme på vippen. I så fall blir det forhandlinger med sentrum etter valget som avgjør hvem som skal bekle de viktigste maktposisjonene. Høyres Morten Eriksrød ligger godt an til å kunne bli ny fylkesordfører, men sittende Roger Ryberg (Ap) kan så definitivt ikke avskrives.
Er det noen saker som kan ødelegge for det som i dag ser ut til å bli et jubelvalg for Høyre? De siste dagene har jeg ofte blitt spurt om Høyres ferske ja til Datalagringsdirektivet kan være en slik sak. Det er jeg ganske sikker på ikke spiller noen rolle fra eller til. For det første er det nok ikke akkurat en slik type sak som er aller lengst framme i velgerpannene når partivalg skal avgjøres, for å si det meget forsiktig. Dernest har de målinger som er tatt opp om temaet, vist at det er et klart flertall i folket for dette direktivet. Et direktiv som gir politiet bedre muligheter til å bedrive kriminalitetsbekjempelse. For de fleste betyr det nok mer at politiet kan fakke flere kjeltringer enn at den utvidede lagringen av telefon-og nettrafikkdata kan gå ut over det noe mer diffuse personvernet.
Da er Adecco-skandalen verre for Høyre. Avsløringen om helt uholdbare arbeidssituasjoner for vikarene på Ammerudlunden sykehjem, kom i Høyre-styrte Oslo. Og privatisering forbindes gjerne med partiet. Men jeg tror heller ikke dette vil dra opinionen i mer venstreorientert retning. For vi må huske at konkurranseutsetting er god politikk også langt inn i Aps rekker. Mange rødgrønne kommuner har (hatt) avtaler med Adecco. Dessuten er det et halvt år igjen til valget. Det er en god stund, og det er agendaen de siste ukene, særlig den aller siste, som vil bli mest avgjørende.
Høyre har skaffet seg et meget godt utgangspunkt foran årets valg. Favoritter har en tendens til å innfri. Men av og til mislykkes de. Her ligger de andre partienes mulighet.
torsdag 10. mars 2011
Internett - et unyttet potensial
Mine hovedpunkter fra foredrag på konferanse om hvordan vi kan øke det politiske engasjementet blant unge.
Internett - et unyttet potensial
View more presentations from Svein Tore Marthinsen.
onsdag 9. mars 2011
Mot til å meina
I morgen skal jeg holde et innlegg på en stor konferanse i Oslo. En konferanse som er et ledd i pilotprosjektet "Mot til å meina". Prosjektet
har som formål å styrke det politiske engasjementet spesielt blant de under 26
år. Tittelen jeg har fått utdelt er:
Har kommunen forstått at nettet er en kommunikasjonskanal - er det svaret for å skape engasjement blant unge?
Før meg skal klovnen Per Inge Torkelsen snakke. Samt Merima Maja Brkic, som er rådgiver for den britiske statsministeren David Cameroon. Etter mitt innlegg skal vi tre utgjøre et panel som skal debattere dette. Jeg har aldri sittet i et panel med en klovn før. Så det blir en utfordring og en interessant opplevelse.
Jeg vet sånn ca hva jeg ønsker å få fram, men tar gjerne i mot noen siste innspill på poenger som kan være viktige. Vil bedre utnyttelse av nettpotensialet i kommunene gi en oppblomstring i politisk engasjement, eller er det helt andre elementer og tiltak som må til - i så fall hvilke?
Har kommunen forstått at nettet er en kommunikasjonskanal - er det svaret for å skape engasjement blant unge?
Før meg skal klovnen Per Inge Torkelsen snakke. Samt Merima Maja Brkic, som er rådgiver for den britiske statsministeren David Cameroon. Etter mitt innlegg skal vi tre utgjøre et panel som skal debattere dette. Jeg har aldri sittet i et panel med en klovn før. Så det blir en utfordring og en interessant opplevelse.
Jeg vet sånn ca hva jeg ønsker å få fram, men tar gjerne i mot noen siste innspill på poenger som kan være viktige. Vil bedre utnyttelse av nettpotensialet i kommunene gi en oppblomstring i politisk engasjement, eller er det helt andre elementer og tiltak som må til - i så fall hvilke?
søndag 6. mars 2011
Små partier, stor makt
Jeg spant litt videre på dette blogginnlegget om sentrumspartienes makt og fikk denne kronikken på trykk i Drammens Tidende i går:
Små partier som Venstre og KrF kan komme til å få helt avgjørende maktposisjoner en rekke steder etter høstens valg. Hvor demokratisk er det?
- Vi vil tvinge andre til å velge Venstre, sa partiets fylkeslistetopp Runolv Stegane til Drammens Tidende den 21. februar. Tonen er satt. Kommer Venstre på vippen, så skal posisjonen utnyttes til det maksimale. Den frieren som gir partiet de beste gavene, får dele ekteseng. Men denne situasjonen er ikke ny. Og dette gjelder ikke bare Venstre. For andre sentrumspartier som KrF og Sp har opp igjennom historien klart å skaffe seg makt, innflytelse og posisjoner som langt har overskredet det som deres størrelse skulle tilsi. Makt som det (i nyere tid) vesentlig større partiet, Frp, til nå bare har kunnet drømme om.
Det er dypt udemokratisk, hevder noen. Jeg forstår den tankegangen. For er det ikke et eller annet riv, ruskende galt med valg der partier som få stemmer på, får mest makt? Dernest: Hvor redelig er det overfor oss velgere at vi ikke aner slags styre vi støtter hvis vi skulle velge å putte en stemmeseddel med for eksempel Venstre i urnen? Har ikke vi velgere et krav på å vite hvor partiene står før vi bestemmer oss? Dette er meget betimelige og gode momenter. Momenter som Stegane og co definitivt må tenke igjennom slik at de ikke bidrar til at det politiske spillet kommer i forgrunnen og selve politikken i bakgrunnen. Velgerne fortjener bedre!
Samtidig finnes det også noen gode argumenter for at små sentrumspartier agerer slik. Et nøkkelord her er politikk. For valg og stemmeandeler er ikke bare et spørsmål om matematikk. Det er også et spørsmål om politikk. Under min tid som seminarleder for statsvitenskapsstudenter ved Universitetet i Oslo, drøftet vi ofte hva som er de viktigste konfliktlinjene i norsk politikk. Ett element som gikk igjen, var enighet om at høyre-venstre-aksen er sentral. Som regel tegnet jeg da opp en strek på tavla og ba studentene plassere partiene på en skala fra venstre mot høyre. Omtrent alle satte SV lengst til venstre, dernest Ap, så Sp, KrF og Venstre rundt midten, før Høyre og Frp ble plassert til høyre. Dette bildet harmonerer godt med hvordan velgere flest oppfatter partiene.
Høyre-venstre-aksen er slett ikke den eneste motsetningen av betydning i vårt politiske landskap. Andre akser som bl.a. dreier seg om geografi, kultur, miljø og innvandring er også viktige. Men høyre-venstre er en nøkkel for å forstå hvordan partiblokker og maktkonstellasjoner oppstår. Og sentrumspartienes plassering om lag midt på denne aksen, skaffer dem friere i begge retninger. Det betyr at de har gunstige kort når det kommer til forhandlinger. Meningen med Venstre er vel at de skal få til mest mulig Venstre-politikk? På samme måte som meningen med KrF er at deres politikk skal settes ut i livet. Osv.
I det perspektivet er det ikke så god grunn for å klandre sentrumspartiene fordi de utnytter sin posisjon for det som den er verdt. Det ligger i partienes natur å forsøke å maksimere sin innflytelse for seg og sine velgere.
På de nasjonale målingene har Høyre og Frp nå rent flertall. Mange kommentatorer spekulerer derfor allerede friskt i at vi kan få en blåblå regjering etter valget i 2013. Det er ennå langt fram dit, og jeg tror opptil flere forståsegpåere og partistrateger fortsatt gjør lurt i inkludere både Venstre og KrF i kalkylene over hvem som er nødvendige for å få til et maktskifte. For det skal ikke rare velgerbevegelsene til, før dagens helblå meningsmålingsflertall er borte og KrF og/eller Venstre er på vippen.
Det er atskillig kortere vei inn til høstens lokalvalg. Situasjonen i Buskerud har klare likhetstrekk med situasjonen nasjonalt. Både i Buskerud fylkesting og i Drammen kommunestyre ligger det pr i dag an til rene Høyre+Frp-flertall. Men greier for eksempel Ap, gjennom en god valgkamp, å mobilisere mange av sine sympatisører som i dag sitter på gjerdet, så kan valgutfallet begge steder bli at ett eller flere sentrumspartier havner på vippen.
Uansett utfall her, så skal det beskjeden spådomskunst til for å hevde at veien til makt mange steder vil fortsette å gå gjennom de små i sentrum. Demokratisk eller ei.
Små partier som Venstre og KrF kan komme til å få helt avgjørende maktposisjoner en rekke steder etter høstens valg. Hvor demokratisk er det?
- Vi vil tvinge andre til å velge Venstre, sa partiets fylkeslistetopp Runolv Stegane til Drammens Tidende den 21. februar. Tonen er satt. Kommer Venstre på vippen, så skal posisjonen utnyttes til det maksimale. Den frieren som gir partiet de beste gavene, får dele ekteseng. Men denne situasjonen er ikke ny. Og dette gjelder ikke bare Venstre. For andre sentrumspartier som KrF og Sp har opp igjennom historien klart å skaffe seg makt, innflytelse og posisjoner som langt har overskredet det som deres størrelse skulle tilsi. Makt som det (i nyere tid) vesentlig større partiet, Frp, til nå bare har kunnet drømme om.
Det er dypt udemokratisk, hevder noen. Jeg forstår den tankegangen. For er det ikke et eller annet riv, ruskende galt med valg der partier som få stemmer på, får mest makt? Dernest: Hvor redelig er det overfor oss velgere at vi ikke aner slags styre vi støtter hvis vi skulle velge å putte en stemmeseddel med for eksempel Venstre i urnen? Har ikke vi velgere et krav på å vite hvor partiene står før vi bestemmer oss? Dette er meget betimelige og gode momenter. Momenter som Stegane og co definitivt må tenke igjennom slik at de ikke bidrar til at det politiske spillet kommer i forgrunnen og selve politikken i bakgrunnen. Velgerne fortjener bedre!
Samtidig finnes det også noen gode argumenter for at små sentrumspartier agerer slik. Et nøkkelord her er politikk. For valg og stemmeandeler er ikke bare et spørsmål om matematikk. Det er også et spørsmål om politikk. Under min tid som seminarleder for statsvitenskapsstudenter ved Universitetet i Oslo, drøftet vi ofte hva som er de viktigste konfliktlinjene i norsk politikk. Ett element som gikk igjen, var enighet om at høyre-venstre-aksen er sentral. Som regel tegnet jeg da opp en strek på tavla og ba studentene plassere partiene på en skala fra venstre mot høyre. Omtrent alle satte SV lengst til venstre, dernest Ap, så Sp, KrF og Venstre rundt midten, før Høyre og Frp ble plassert til høyre. Dette bildet harmonerer godt med hvordan velgere flest oppfatter partiene.
Høyre-venstre-aksen er slett ikke den eneste motsetningen av betydning i vårt politiske landskap. Andre akser som bl.a. dreier seg om geografi, kultur, miljø og innvandring er også viktige. Men høyre-venstre er en nøkkel for å forstå hvordan partiblokker og maktkonstellasjoner oppstår. Og sentrumspartienes plassering om lag midt på denne aksen, skaffer dem friere i begge retninger. Det betyr at de har gunstige kort når det kommer til forhandlinger. Meningen med Venstre er vel at de skal få til mest mulig Venstre-politikk? På samme måte som meningen med KrF er at deres politikk skal settes ut i livet. Osv.
I det perspektivet er det ikke så god grunn for å klandre sentrumspartiene fordi de utnytter sin posisjon for det som den er verdt. Det ligger i partienes natur å forsøke å maksimere sin innflytelse for seg og sine velgere.
På de nasjonale målingene har Høyre og Frp nå rent flertall. Mange kommentatorer spekulerer derfor allerede friskt i at vi kan få en blåblå regjering etter valget i 2013. Det er ennå langt fram dit, og jeg tror opptil flere forståsegpåere og partistrateger fortsatt gjør lurt i inkludere både Venstre og KrF i kalkylene over hvem som er nødvendige for å få til et maktskifte. For det skal ikke rare velgerbevegelsene til, før dagens helblå meningsmålingsflertall er borte og KrF og/eller Venstre er på vippen.
Det er atskillig kortere vei inn til høstens lokalvalg. Situasjonen i Buskerud har klare likhetstrekk med situasjonen nasjonalt. Både i Buskerud fylkesting og i Drammen kommunestyre ligger det pr i dag an til rene Høyre+Frp-flertall. Men greier for eksempel Ap, gjennom en god valgkamp, å mobilisere mange av sine sympatisører som i dag sitter på gjerdet, så kan valgutfallet begge steder bli at ett eller flere sentrumspartier havner på vippen.
Uansett utfall her, så skal det beskjeden spådomskunst til for å hevde at veien til makt mange steder vil fortsette å gå gjennom de små i sentrum. Demokratisk eller ei.
fredag 4. mars 2011
Riis-Johansen neppe fylkesordfører
Olje- og energiminister Terje Riis Johansen er i dag ferdig som statsråd. Han har vært et svakt kort for regjeringen lenge, og nå fant man ut at timingen var den rette. I begrunnelsen for avgangen heter det at han ønsker å bli fylkesordfører i Telemark i stedet og måtte derfor svare ja til nominasjonskomiteen nå.
Hvor stor er sjansen for at Riis-Johansen får oppfylt sitt store (?) ønske om å bli fylkesordfører? For et par uker siden gjorde jeg en vurdering av stillingen i alle landets fylker. I Telemark sitter Høyre i dag med fylkesordføreren. Det aller meste tyder på at Høyre vil komme klart styrket ut av høstens valg, også i Telemark. Det mest trolige er derfor at Høyre beholder den posisjonen. Sp har fylkesordføreren i kun ett fylke (med formannskapsmodell); Sogn og Fjordane. Og der er partiets oppslutning på et helt annet nivå enn Telemark.
Muligheten for Riis-Johansen ligger i at Sp kommer på vippen mellom blokkene og kan forsøke seg på å "ta en Bondevik" ved at man får gjennomslag for kravet om å få lederen i ettervalgsforhandlingene. Dette scenarioet kan ikke utelukkes, men jeg tror det avhenger av at det er Ap som i så fall gir denne betydelige konsesjonen - for å få til et maktskifte.
At et parti, som trolig kun vil få 6-7 prosents oppslutning i fylket skal få den gjeveste posten, er i utgangspunktet uansett ikke særlig sannsynlig. Skulle det likevel skje, blir det utad fort til at man sutrer seg til makt. Det var ikke særlig heldig for Bondevik. Og det vil ikke være særlig heldig for Riis-Johansen.
Dette tipper jeg at han innser selv.
Hvor stor er sjansen for at Riis-Johansen får oppfylt sitt store (?) ønske om å bli fylkesordfører? For et par uker siden gjorde jeg en vurdering av stillingen i alle landets fylker. I Telemark sitter Høyre i dag med fylkesordføreren. Det aller meste tyder på at Høyre vil komme klart styrket ut av høstens valg, også i Telemark. Det mest trolige er derfor at Høyre beholder den posisjonen. Sp har fylkesordføreren i kun ett fylke (med formannskapsmodell); Sogn og Fjordane. Og der er partiets oppslutning på et helt annet nivå enn Telemark.
Muligheten for Riis-Johansen ligger i at Sp kommer på vippen mellom blokkene og kan forsøke seg på å "ta en Bondevik" ved at man får gjennomslag for kravet om å få lederen i ettervalgsforhandlingene. Dette scenarioet kan ikke utelukkes, men jeg tror det avhenger av at det er Ap som i så fall gir denne betydelige konsesjonen - for å få til et maktskifte.
At et parti, som trolig kun vil få 6-7 prosents oppslutning i fylket skal få den gjeveste posten, er i utgangspunktet uansett ikke særlig sannsynlig. Skulle det likevel skje, blir det utad fort til at man sutrer seg til makt. Det var ikke særlig heldig for Bondevik. Og det vil ikke være særlig heldig for Riis-Johansen.
Dette tipper jeg at han innser selv.
tirsdag 1. mars 2011
Konsenuskultur
I går spanderte Drammens Tidende sin forside og et par sider inni på saken om at lokalpolitikere i Øvre Eiker er/blir enige i ni av ti saker. Min samtale med journalist Inger Boldvik om temaet resulterte i et par setningers sitering, hvorav en av dem ble brukt på forsiden.
Jeg har ikke tall på hvor stor enigheten er i andre kommuner. Men jeg tipper at politikerne i Øvre Eiker er mer enige enn veldig mange, men uten å være ekstreme. For den norske konsensusorienteringen står sterkt. Ikke minst i kommunepolitikken der de politiske og ideologiske skillelinjene kan være meget vriene å få øye på, innsauset som de er i opptil flere tunge lag med pur pragmatisme.
På den ene side er det et styrketegn ved demokratiet vårt at man i mange tilfeller klarer å diskutere seg fram til enighet. Slik kan flere stemmer høres og få innflytelse på den politikken som føres - med kommuneinnbyggernes ve og vel som det overordnede. På den annen side er slik rørende enighet på grensen til kvelende fordi de politiske alternativene blir til en grå grøt som det er bortimot umulig for velgerne å holde fra hverandre.
I en tid der rundt 40 prosent av norske velgere lar vær å stemme ved lokalvalg, så ser jeg gjerne mer uenighet og synliggjøring av politiske forskjeller enn det motsatte.
Hva med deg?
Jeg har ikke tall på hvor stor enigheten er i andre kommuner. Men jeg tipper at politikerne i Øvre Eiker er mer enige enn veldig mange, men uten å være ekstreme. For den norske konsensusorienteringen står sterkt. Ikke minst i kommunepolitikken der de politiske og ideologiske skillelinjene kan være meget vriene å få øye på, innsauset som de er i opptil flere tunge lag med pur pragmatisme.
På den ene side er det et styrketegn ved demokratiet vårt at man i mange tilfeller klarer å diskutere seg fram til enighet. Slik kan flere stemmer høres og få innflytelse på den politikken som føres - med kommuneinnbyggernes ve og vel som det overordnede. På den annen side er slik rørende enighet på grensen til kvelende fordi de politiske alternativene blir til en grå grøt som det er bortimot umulig for velgerne å holde fra hverandre.
I en tid der rundt 40 prosent av norske velgere lar vær å stemme ved lokalvalg, så ser jeg gjerne mer uenighet og synliggjøring av politiske forskjeller enn det motsatte.
Hva med deg?
mandag 28. februar 2011
Blåblå under 50
Opinion skiller seg ut igjen med å ligge desidert lavest på Ap, mens de ligger høyest på både Rødt, SV og Høyre. Jeg ser ikke bort i fra at noe av årsaken til at Opinion for tiden er det byrået som desidert avviker mest fra gjennomsnittet, har med metoden deres å gjøre. Jeg kjenner ikke den i detalj, men vet at de bruker webpanel - noe som er omstridt i fagmiljøet. Fordelen kan være at de klarer å fange nye trender tidlig, men tallene de serverer måned etter måned avviker ofte såpass fra resten av feltet at det er grunn til å stille seg spørsmål om det de holder på med egentlig er godt nok (et spørsmål forøvrig alle byråer bør stille med jevne mellomrom).
Det finnes imidlertid ingen fasit på hva som er best. Ei heller gjennomsnittet av de ulike målingene er noen fasit. Men inntil videre holder jeg en knapp på det, framfor enkeltmålinger, når man skal prøve å danne seg et bilde av hvilken vei velgerne hopper. Nedenfor har jeg regnet ut dette gjennomsnittet for februar (Sentios to målinger, og Norstats to er begge vektet som en måling ved snittet fra respektive byrå)
Imidlertid holder denne stemmeandelen for de blå til et knapt flertall av mandatene på min mandatsimulering under.
Her er det dog snakk om syltynne marginer. Og stang ut eller stang inn med sistemandatene i fylkene er helt avgjørende. Det skal nå bare ørsmå forskyvninger til, så er også det helblå mandatflertallet borte. Slik det ligger an nå, så holder jeg det som klart mest sannsynlig at KrF og/eller Venstre på en eller annen måte etter valget må gi en form for støtte til de blå for å få til et maktskifte nasjonalt. Jeg ser det, nå som før, som mulig, men ikke særlig sannsynlig at Høyre og Frp får rent flertall sammen. Sjansen øker noe hvis ett elelr flere av småpartiene skulle ramle under sperregrensen på fire prosent.
Mye både kan og vil skje før vi kommer til september 2013. Derfor har også slike spekulasjoner ikke nødvendigvis noe særlig verdi. Men bli ikke overrasket dersom KrF og Venstre får friere på begge kanter framover. Dette gjelder også i en rekke fylker og kommuner inn mot og etter det nærmere forestående lokalvalget i høst.
torsdag 24. februar 2011
Slik vinnes valget i Trondheim
I dag gir jeg oppskriften på hvordan valget i Trondheim skal vinnes. Eh..vel..det var å ta i. Men kanskje likevel interessant lesning for de av dere med interesse for valg og politikk generelt, og Trondheim spesielt.
Jeg vet det er noen her!
Jeg vet det er noen her!
lørdag 19. februar 2011
Har sentrumspartiene for mye makt?
Min gjennomgang av stillingen i fylkene, viste at sentrumspartiene (Sp, KrF, Venstre) ligger an til å komme på vippen i omtrent samtlige fylkesting. Dermed er de i posisjon til å avgjøre hvilken politisk kurs landets fylker skal styres i de neste fire årene. Også i de aller fleste kommuner og i regjering og storting kommer man ikke til makt uten at minst ett sentrumsparti er med og etablerer flertall.
Hva kommer dette av? For det første så sier det noe om at velgernes preferanser er såpass mangfoldige at et flertall ikke stemmer blåblått (H+Frp) eller rødrødt (SV+Ap). Dernest er det en erkjennelse av at høyre-venstre-aksen fortsatt er svært essensiell i det norske politiske landskapet. For sentrumspartiene plassering på denne aksen skaffer dem friere i begge retninger. Det betyr også at de har gunstige kort når det skal forhandles om makt og posisjoner.
Alle de tre sentrumspartiene har i dag en oppslutning på 4-6 prosent på målingene. Hvor demokratisk er det at så små partiene har såpass mye innflytelse? Godt spørsmål. Jeg kan forstå f.eks. Frps frustrasjon over at partier som er langt mindre enn dem selv, får makt, posisjoner og innflytelse som Frp til nå bare har kunnet drømme om. Samtidig er det også slik at dette ikke bare et spørsmål om matematikk og stemmeandeler, men også om politikk. For ønsker ikke ethvert parti å maksimere sin egen innflytelse på politikken? I det perspektivet, ser jeg heller liten grunn til å klandre sentrumspartiene fordi de utnytter sin posisjon for alt det som den er verdt.
Hva synes du? Er sentrumspartienes makt rimelig eller urimelig?
Hva kommer dette av? For det første så sier det noe om at velgernes preferanser er såpass mangfoldige at et flertall ikke stemmer blåblått (H+Frp) eller rødrødt (SV+Ap). Dernest er det en erkjennelse av at høyre-venstre-aksen fortsatt er svært essensiell i det norske politiske landskapet. For sentrumspartiene plassering på denne aksen skaffer dem friere i begge retninger. Det betyr også at de har gunstige kort når det skal forhandles om makt og posisjoner.
Alle de tre sentrumspartiene har i dag en oppslutning på 4-6 prosent på målingene. Hvor demokratisk er det at så små partiene har såpass mye innflytelse? Godt spørsmål. Jeg kan forstå f.eks. Frps frustrasjon over at partier som er langt mindre enn dem selv, får makt, posisjoner og innflytelse som Frp til nå bare har kunnet drømme om. Samtidig er det også slik at dette ikke bare et spørsmål om matematikk og stemmeandeler, men også om politikk. For ønsker ikke ethvert parti å maksimere sin egen innflytelse på politikken? I det perspektivet, ser jeg heller liten grunn til å klandre sentrumspartiene fordi de utnytter sin posisjon for alt det som den er verdt.
Hva synes du? Er sentrumspartienes makt rimelig eller urimelig?
Abonner på:
Innlegg (Atom)