Listhaug-effekten

Sylvi Listhaugs maktovertakelse i Frp kan prege norsk politikk.

Av de til nå tre målingene som er publisert etter at Siv Jensen signaliserte sin avgang som Frp-leder, så antyder den ene en klar Listhaug-effekt, den andre en mer moderat effekt og den tredje ingen effekt.  Men vi trenger flere tall før vi kan konkludere noe mer om hvor Frps nye nivå eventuelt blir liggende. Mens vi venter, kan det være vel verdt å reflektere over hva partilederskiftet vil bety for norsk politikk. Både inn mot det nært forestående stortingsvalget, men også på lengre sikt.

Frp vil i større grad vil blankpusse profilen sin. Innvandring vil bli en enda klarere hovedpilar. Retorikken blir tøffere og Frps (antagelig) nye partileder vil bli en mer takknemlig hovedmotstander for de fleste partier. Det «gode gamle» anti-elite og protestpartiet kan komme tilbake. Men spørsmålet er om det er tid nok før valget og avstand nok fra Solberg-regjeringen som partiet deltok i seks år, til at Frp kan oppnå tilstrekkelig troverdighet som protestparti igjen. Tiden kan bli for knapp. Likevel bør muligheten holdes åpen for at velgernes hukommelse ikke er all verdens lang, noe som gjør en slik «gjenreisning» av Frp allerede før 13. september ikke helt umulig.  

Dette er analysebrev nr 9 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Et hovedproblem i det korte bildet for partiet er at det er vanskelig å se hvordan de skal klare å løfte sin beste sak, innvandring, i årets valgkamp i den situasjonen som både Norge og verden er i. Det er ikke akkurat flyt av mennesker over landegrensene som er aktuelt nå. Det kan bety at Frp må vise fram andre sider av seg for å lykkes med et brukbart valg. Norsk identitet og kultur, eldreomsorg og samferdsel er noen slike alternativer, men jeg tviler på om det holder.          

Økt borgerlig sjanse
En antatt Listhaug-effekt vil trolig komme som et produkt av at man henter tidligere Frp-velgere ned fra gjerdet, samt henter tilbake velgere som har gått til Sp, H og «Andre». Selv om velgerstrømmen mellom H og Frp skulle snu noe pro Frp nå og dermed redusere Hs sterke stilling, så vil dette totalt sett gi økte muligheter for borgerlig side grunnet overgangene fra Sp.

Men et eventuelt Listhaug-løft må bli svært høyt for at det rødgrønne forspranget skal innhentes. Helst bør nok Frp opp på sitt 2017-nivå, hvilket i så fall betyr opp seks-sju prosentpoeng fra de drøyt åtte prosentene som partiet ligger inne med på februar-snittet. Jeg ser for meg et mellomscenario der vi kan se et Frp-løft på rundt tre prosentpoeng de nærmeste ukene. I tillegg må nok både V og KrF komme over sperren, parallelt med at H omtrent holder sitt 2017-nivå på 25 for å holde liv i håpet om borgerlig valgseier.

Flere borgerlige samarbeidsproblemer
Med Listhaug som ny partileder, så kan det reises ytterligere betimelige spørsmål om det egentlig gir mening å snakke om borgerlig side. For det er all mulig grunn til å tro at det borgerlige samarbeidet vil slå enda flere sprekker. Det satt meget langt inne både for V og KrF å gå inn i en regjering med Frp med Siv Jensen som leder. Frp gikk ut av regjeringen fordi samarbeidet med sentrumspartiene ble for vanskelig. Listhaugs Frp vil kunne gjøre et slikt samarbeid enda langt vanskeligere. Samtidig kan det også være deler av KrF, i alle fall på velgerplanet, som kan ha sans for Listhaugs verdikonservative framtoning. Det er en interessant tosidighet som preger både henne og partiet.

    

Listhaugs Frp vil dog neppe bidra til å sette inn en rødgrønn regjering. Klarer Solberg-regjeringen, mot formodning, å beholde sitt flertall med Frp ved årets valg, så er derfor det mest trolige at regjeringen fortsetter. Frp kommer i så fall til å «plage» den ganske så hyppig i den neste stortingsperioden. Ikke helt ulikt hvordan Carl I. Hagen opererte mht. Bondevik2-regjeringen 2001-05. Med Solvik-Olsen inn som nestleder så er det imidlertid grunn til å tro at Frp fortsatt vil ønske seg makt og innflytelse. Derfor blir det neppe helt umulig å få til budsjettsamarbeid og andre forpliktende saker, det gir ukens 60-årsjubilant Erna Solberg et visst håp.

Demmer opp for nasjonalistiske partier 
Framveksten av Frp har historisk sett bidratt til å demme opp for mer ytterligående nasjonalistiske og populistiske strømninger her til lands. Med Listhaug ved roret, kan denne funksjonen videreføres på en bedre måte enn om Jensen hadde fortsatt. Demokratene eller andre nasjonalkonservative bevegelser kan få det tøffere med å etablere seg på et høyere nivå. 

Vi bør uansett også ha med oss at personer neppe betyr så mye for oppslutningen som man kanskje skulle tro. Personer og partier henger selvsagt sammen, men parti trumfer person for de fleste velgere. Derfor er den politikken som partiet utvikler og står for, og den strategien man velger, langt viktigere enn hvem som på toppen formidler budskapet. Men en ny leder kan påvirke politikk og strategi. Derfor er det mest interessante ved lederskiftet i Frps hvordan det innvirker på partiets politikk og retorikk framover.    

Lederskiftet fra Jensen til Listhaug har elementer i seg som vil kunne sette sitt preg på norsk politikk i månedene og årene som kommer.


Dette er analysebrev nr 9 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Sprekker Senterpartiet?

Sylvi Listhaugs Frp kan gi Sp sterkere kamp.     

Uken har forløpt med positive Korona-nyheter på verdensbasis og her hjemme. Med utsikter til at mesteparten av den voksne befolkningen er vaksinert før sommeren, vil det gi økende press på raskere åpning av samfunnet. Opposisjonen og ulike interessegrupper vil kunne lede an i dette. Men det kan også gi rom for et nyhetsbilde og en politisk agenda som inneholder andre saker – hvilket kan gi alle andre partier enn Høyre noen forbedrede opinionsmuligheter.

Høyre viste opinionsmessige svakhetstegn i november og desember, men har kommet godt ut av den siste runden med nedstengning og gradvis åpning og ligger nå noen tideler over sitt gode 2017-valg. Partiet «nyter» også godt av Frps problemer. Hs tidligere regjeringspartner er helt nede på 7-tallet på snittet av februarmålingene. Og sliter tungt med sviktende lojalitet og store lekkasjer til H og Sp. I tillegg virker Demokratene å være et økende problem for Frp.

Dette er et utdrag fra analysebrev nr 8 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Siv Jensen går av på bunn
Siv Jensen varslet i går sin avgang. Beslutningen bør ses i lys av de dype problemene som partiet står i, selv om man ikke bør kimse av de personlige grunnene hun oppgir. Å være partileder er krevende, og det finnes åpenbart andre, interessante ting å bruke livet sitt på. Hun gjorde det forgjengeren Carl I. Hagen aldri klarte, å ta partiet inn i regjering. Jensen satt som finansminister i imponerende seks år. Det har svært få før henne maktet. Oppslutningen om partiet holdt seg brukbart i de fire første regjeringsårene, men det buttet i siste del av perioden, parallelt med at V og KrF tok steget inn i regjering – noe som også dannet et bakteppe for hvorfor hun og partiet valgte regjerings-exit i fjor. Oppslutningen om Frp (se graf) har svingt fra over 30 til 7 prosent under Jensens ledertid. Hun gir seg dermed på bunn.

 Jensen avrunder sin ledertid i Frp med å bryte de fleste organisatoriske regler ved nærmest å utnevne partiets neste leder, Sylvi Listhaug, og nestleder, Ketil Solvik-Olsen. Hun får nok ønsket oppfylt. Listhaug vil trolig dra Frp i en mer nasjonal og innvandringsorientert retning. Det kan demme opp for lekkasjer til Demokratene.

Men et vel så interessant spørsmål er hvorvidt et nytt lederskap kan få tidligere Frp-velgere som har gått til H og Sp, til å komme tilbake igjen. Sp kan komme til å oppleve en vel så tøff kamp som H fra Listhaugs Frp. Fordi Frp vil fjerne seg enda mer fra regjeringsmakten og establishment og framstå som et mer rendyrket opposisjonsparti. Så er spørsmålet om det er mulig å finne tilbake til protestpartiet Frp med troverdighet. Det finnes H-velgere som vil finne «Listhaugs Frp» attraktivt, men relativt moderate Frp-velgerne kan i sin tur se H som et mer aktuelt valg. Håpet er nok at Ketil Solvik-Olsen skal bidra til å balansere partiet slik at disse likevel kan bli værende.   
              

Tegning: Egil Nyhus

Lysning for Ap

Sp ligger fremdeles på et enormt nivå, men har vist noen små svakhetstegn de siste ukene i form av noe redusert lojalitet, fra godt oppe på 80-tallet i januar til nede på 70-tallet i februar. Hvis denne tendensen forsterkes, så betyr det at Sp må kompensere ved å hente flere velgere fra andre partier eller hjemmesitterne for å holde seg rundt 20 prosent. Det kan bli for tøft. Samtidig kan det også være mer snakk om en naturlig korreksjon etter en voldsom framgang de seneste månedene. Sps velgermatriser ser fremdeles solide ut.     

Ap har vist noen små positive tendenser i det aller siste og tatt tilbake posisjonen som største opposisjonsparti. Fortsatt ligger partiet på et meget lavt nivå, men man har i det korte bildet i alle fall greid å øke lojaliteten litt og dempe lekkasjene til Sp, SV og R noe.

Av «sperregrensepartiene» ligger MDG fortsatt best an, nå med en liten margin ned til sperren. Rødt balanserer rundt, mens både KrF og V ligger under. V har dog løftet seg noe i februar, etter en stygg dipp ned på 2-tallet i januar. Samtlige fire partier har fortsatt realistiske muligheter for å komme seg over, men samtlige kan også utmerket godt havne under. MDG og V har det største vekstpotensialet, men R og KrF har en sikrere velgerbase.  
 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Februar	3,9	7,5	21,7	19,6	4,6	3,2	3,1	25,6	7,8	3,0
Januar	4,0	8,0	20,4	20,7	4,0	3,4	2,5	24,7	9,5	2,7

Dette er et utdrag fra analysebrev nr 8 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. I dagens utgave får du også innsikt i Rogaland valgkrets. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Borgerlig nedtur

De fire borgerlige partiene mistet over 100 000 velgere i høst.    

Høsten 2020 har oppslutningsmessig gått filleveien for borgerlig side i norsk politikk. Oppslutningen om H, Frp, KrF og V har i sum falt fra 44 prosent i september til 40 i desember. Fallet på fire prosentpoeng utgjør netto om lag 120 000 velgere. Dermed har regjeringsblokken rykket tilbake til starten av året da man lå på omtrent samme, lave nivåer. Det betyr at veien fram til å få de 47-49 prosentene som antagelig er nødvendig for å beholde flertallet ved neste års stortingsvalg, har blitt mye lenger. De borgerlige går inn i valgåret 2021 med en bratt oppoverbakke å bestige for å beholde makten.           
                

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 37/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post
 

Går vi bak blokktallene og ser på partinivåene, så er det særlig Frp som i øyeblikket peker seg ut som det største problemet, sett med borgerlige øyne, selv om Høyre også viser svakhetstegn. Jeg skriver i øyeblikket, for det er ikke mer enn et par måneder siden jeg viet et helt analysebrev til et «Frp i siget». Så her har det snudd fort. En kikk på bakgrunnstallene, forteller om sviktende lojalitet blant egne velgere og økte lekkasjer til Sp. 

Frp i mellomposisjon
Frp fikk et løft ifm. Moria og økt oppmerksomhet rundt innvandring. Men ukene etterpå har atter synliggjort at partiet har havnet i en mellomposisjon mellom det å være i opposisjon og kritisk på den ene siden og samtidig ta budsjettansvar og stå til ansvar for det partiet gjorde i Solberg-regjeringen i seks år, på den annen side. Dermed er partiet i en skvis der velgerne som synes Frp er for blasse i regjeringskritikken kan finne Sp eller sofaen mer appellerende, mens de som verdsetter ansvarlighet, kan synes at H er vel så attraktivt. Synligheten i budsjettforhandlingene i høst ble mindre enn Frp håpet fordi økt smittetrykk og Korona-situasjon satte bom for alle realistiske muligheter for å skape reelt drama rundt mulig regjeringskrise på budsjettet. «I en normal situasjon er det ikke sikkert det hadde blitt noen avtale», som partileder Siv Jensen valgte å uttrykke det. 

Frp fikk i realiteten betydelig gjennomslag på flere punkt i forhandlingene, som økning til pensjonister, reduserte avgifter på alkohol og godteri og flere sykehjemsplasser. Men de mislyktes mht. å få til innstramninger i antallet kvoteflyktninger. I dette lyset er den «asylalliansen» mellom Frp, Ap og Sp som har trådt fram denne uken interessant. For både Frp og Sp støttet fire forslag fra Ap om å skjerpe kravene til identitet og tilknytning i familieetableringssaker – noe som kan være et frampek om hva en eventuell mindretallsregjering av Ap og Sp, med støtte fra Frp i innvandringsspørsmål, kan komme til å føre av politikk på feltet. Er det her også et slags «hardliner-Ap», inspirert av framgangen for Socialdemokratene i Danmark og Mette Fredriksen, vi ser noen konturer av?     

Senter-periferi
Nominasjonsprosessen har avdekket en form for senter-periferi-konflikt i Frp. Jon Helgheim gikk på en overraskende smell mot Morten Wold i Buskerud. Åshild Bruun-Gundersen røyk med knappest mulig margin for relativt ukjente Marius Nilsen i Aust-Agder. Denne uken ble det også klart at Ketil Solvik Olsen ikke ønsker plass langt oppe på listen i Rogaland. Fra før har Jon Georg Dale i Møre og Romsdal takket nei. Det betyr at fire profiler som kunne ha preget Frp i neste periode, ikke vil være på Stortinget. Det er også en pågående eksklusjonssak mot lederen i Oslo Frp, Geir Ugland Jacobsen, der manglende støtte til Siv Jensen er hovedårsak. 

Kommer Siv Jensen til å torpedere Erna Solberg?
Frp kan trenge en restart. 2005 rinner meg i hu. Den gang fungerte Frp som en støtte for Bondevik-regjeringen bestående av de samme tre partier som i dag; H, KrF og V. Daværende partileder Carl I. Hagen trakk i juni partiets støtte til regjeringen, bare noen få måneder før valget. Dermed frigjorde han partiet til å drive en valgkamp i fri dressur, noe som gikk utmerket for Frps del, men som torpederte Høyre og KrF sin valgkamp. Det punkterte Kjell Magne Bondeviks statsminister-periode og la veien åpen for en rødgrønn Stoltenberg-regjering. Baler Siv Jensen med lignende tanker hvis hun innser at det blir for vanskelig å bringe Frp på offensiven i den mellomposisjonen de er i nå?

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 37/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

Partier i sosiale medier del 6: Fremskrittspartiet

Frp gjorde sitt beste stortingsvalg noensinne i 2009 med 22,9 prosent. Valget var likevel en skuffelse for mange i partiet sett i lys av at man lå langt høyere bare kort tid før valget. 2011 har vært svært vanskelig for dem. Oppmerksomheten om andre ting enn politikken har bidratt til å sende partiet i bratt utforbakke. Det er nok å nevne Birkedal-sak, Hoksrud-sak og Hagen-sorti. 22/7 og påfølgende endrede klima i innvandringsdebatten, samt koblingene til massemorderens tidligere medlemskap i Fpu, har gjort situasjonen ytterligere krevende. Lokalvalgresultatet på 11,4 prosent var i underkant av hva jeg på forhånd trodde de ville synke til, men forklaringene på velgerkollapsen er sammensatte. Situasjonen er ikke bedret etter valget.

Mediefragmenteringen er økende, og TV-kanalene har flyttet sine daglige, politiske debatter fra prime time på hovedkanalene NRK1 og TV2 og over i nisjekanalene NRK2 og TV2 Nyhetskanalen. Denne politiske nisjegjøringen er en ulempe for Frp som har politikk og representanter som egner seg meget godt for å få opp den ønskede temperaturen i direktesendte debatter med mange seere. Kan partiet ta igjen noe av det de trolig her taper ved f.eks. være gode i sosiale medier? La oss ta en titt.

Kjedelig og sist (?) på Twitter




Dagens Frp-konto har en historikk tilbake til 10. september 2010. Men etter hva jeg har fått opplyst av rådgiver Reynir Johannesson, så hadde partiet en konto før dette, men den mistet man tilgangen til. Akkurat når denne tidligere kontoen ble opprettet og hvorfor man mistet tilgangen, er noe uklart (de som evt. vet noe om dette, kan gjerne opplyse oss i kommentarfeltet). Uansett synes det som om Frp kom sent i gang på Twitter, og en nærliggende tanke om årsaken til det, er at Twitters noe elitistiske brukerprofil ikke matcher med Frps anti-elitisme og "folk flest"-profil.

På de 15 månedene som til nå er gått etter Frps andre Twitteroppstart, så er det i skrivende stund sendt ut 594 tweets fra Frps kommunikasjonsavdeling på Stortinget. Det gir en frekvens på drøyt en tweet pr dag i snitt. 1 835 folk mener at Frps tweets kan være såpass interessante at de er verdt å følge. Det er færrest av alle stortingspartier, men antallet må selvsagt også ses i lys av den korte historikken.

Frp-tweetene bærer preg av ønsket om å kommunisere egen informasjon ut, men liten vilje til å delta i samtaler og invitere oss til å spille synspunkter inn. I så måte ligner Frps kommunikasjonsform på de andre partienes form på Twitter, med et hederlig unntak for Venstre. Frp skal likevel ha for at de
av og til tar i bruk reply-funksjonen og gir gode svar på spørsmål og kommentarer til enkeltsider av den Frp-tematikken som tas opp. Som i eksempelet under. Hvorfor gjør ikke partiet mer av dette?

Mange av Frp-tweetene handler om å hype egen nettside. Og opptil flere av tweetene i år dreier seg om målinger der partiet angivelig fyker til værs. Mens mønsteret jo som kjent har vært det motsatte, pilene har stort sett pekt i hel gal retning for partiet i hele år. I så måte framstår Frp-tweetene litt som

Komiske Ali. Denne høyst selektive og misvisende utvelgelsen av målinger som Frp bedriver, er de slett ikke alene om. Politikere og partier over hele fjøla tar i bruk en tilsvarende propaganda i et relativt underholdende forsøk på å skape en virkelighet som ikke finnes. Trolig mest for å fyre opp sine egne. Hva om man av og til formidlet noen av de målingene som forteller en annen historie? Eller enda bedre; hva om man nøyde seg med å formidle gjennomsnittet av hva målingene viser og heller ga sine vurderinger av det?

Jeg tror ikke at noe parti vil tape på å være et par hakk ærligere med både seg selv og andre på dette punkt. Snarere tvert i mot.      


Bedre på Facebook

I følge Socialbakers så er vi snart 2,6 millioner Facebook-brukere her i landet. Over halve befolkningen er altså til stede, om enn i varierende grad. Innebærer denne langt større folkelige bredden at Frps Facebook-satsing også er av en helt annen kvalitet enn hva man får til på Twitter? Det korte svaret på det er ja. Frp framstår på en bedre måte på Facebook enn på Twitter (tross et  snålt bilde av Siv Jensen..).

For det er lett å se at Facebook er noe som partiet ønsker å lykkes på. Jeg har bl.a. merket meg at Frp har opprettet Facebook-profiler for de enkelte fraksjoner på Stortinget, men det fører for langt å gå mer inn i dette i denne sammenheng.

Fremskrittspartiets hovedside har over 38 000 Likes, og var inntil i sommer landets største Facebookparti. Partiet klarer å skape et sterkt engasjement i tilknytning til det meste av informasjon som legges ut. Men vesentlig mer interessant enn slike kvantitative observasjoner er hvilket innhold som Frp vil dele med oss. Hva handler de mange kommentarene man får om, og deltar partiet i samtalene?

Brorpartene av oppdateringene, som forøvrig legges ut av sideadministrator Bjørn Inge Bergestuen, er informasjon som er hentet fra Frp.no. Som nevnt legges mange av disse samme lenkene ut på Twitter. I så måte bruker Frp Facebook og Twitter i stor grad som rene markedsføringskanaler av egen nettside. Dette er det motsatte av å tilby følgerne og "vennene" noe som er unikt, noe som i sin tur gjør det mindre interessant å følge Frp på Facebook og Twitter.

Frps-velgere har i snitt noe lavere utdanning og inntekt enn gjennomsnittsnordmannen. Partiet har i flere år på mange måter lyktes med å kanalisere en politisk protest fra slike velgergrupper i en felles front mot, og misnøye med, det bestående.  Speiles dette også via kommentarene på Facebook-siden? Ja. I alle fall til dels. Det er en form for "vi mot dem"-holdning som gjennomsyrer mange av kommentarene, der forakten for dagens rødgrønne styre er åpenbar og klar. Nå ligger det i politikkens natur at tilhengere av ett parti på den ene side av politikken, misliker det som folk på den andre siden står for og vise versa. Anti-H/Frp-holdningene til Ap- og SV-folk skinner selvsagt ofte også igjennom. Men både styrken i engasjementet, og klarheten i meldingene, er mer framtredende på Frps side enn de andre partienes sider som jeg til nå har studert.

På mange måter er det store engasjementet blant mange brukere i seg selv det aller mest verdifulle på Frps Facebook-side. Selv om kvaliteten i samtalene ofte er så som så - ofte er det mest snakk om rene støtteerklæringer og heller få argumenter. Likevel synes jeg i sum at kommentarene slett ikke er så lavpannede som myten om Frps velgere skulle tilsi. 


Den eller de som administrerer slike partisider har også et stort ansvar hva gjelder moderering og bidra til at debatter løftes inn i konstruktive spor. Det betyr mye at man viser seg i kommentarfeltet, får fram at innlegg blir lest og av og til selv bidrar med egne tilleggspoenger som tilfører noe. Frps administrator kommenterer av og til, og er bra på å besvare henvendelser når andre initierer noe - som i eksempelet til venstre der en etterlyser siste eksemplar av partiavisen.

Det er neppe håndterbart å besvare alt av henvendelser, spørsmål og kommentarer som kommer til Frps side. Men Frp gir ofte et svar, og det styrker verdien av en slik side. Likevel savner jeg generelt noe mer deltakelse i debattene. Man viser seg av og til, men bidragene tilfører lite eller ingen ting ut over den informasjonen som er allerede er lagt ut.

For noen dager siden informerte man om at partiet har fremmet forslag om å tillate proffboksing her i landet. Dette skapte (igjen) stort engasjement på Facebook-siden der det store flertallet var positivt innstilt til forslaget, men det reiste seg også noen kritiske røster.

Et godt stykke ut i debatten kom også "Fb-Frp" inn med noen betraktninger, som du kan ta en titt på til venstre. Utsagnet er en ren klipp og lim-variant (se nedenfor) av den informasjonen som ligger på frp.no   og som det allerede er lenket opp til i statusoppdateringen. Bør det være slik?


                   

Her er vi ved et kjernepunkt. For de som sitter og administrerer partienes Facebook-kontoer har neppe myndighet til å bevege seg ut over det som partiets fremste representanter holder fram i saken. Og disse representantene må jo i sin tur forholde seg til vedtatte partiprogrammer og stortingsprogram - programmer som er blitt til via lange og ofte tunge prosesser. På mange måter er partipolitikk ikke konstruert for å møte de nye medienes krav til hurtighet. Dette representerer en betydelig utfordring som alle partier vil måtte bale bare mer og mer med.

Jeg tror at framtidens partier må klare å møte disse utfordringene på en langt bedre måte enn det både Frp og andre her viser oss.

Motoren Frp.no og et snålt bloggoppsett
Analysen har til nå avdekket at Frp.no fungerer som en slags motor for partiets informasjonsvirksomhet på kanaler som Twitter og Facebook. Dette er hva som møter oss når vi klikker oss inn på partiets nettside:

Rullerende hovedsaker øverst, og deretter oversiktelig inndeling i Nyheter, Vi Mener, Møt oss, Støtt Frp og Frp TV. Samt Frps digitale verden; delt inn i Facebok, Frp-blogger, Youtube, Twitter og Flickr. Både Youtube og Flickr ligger utenfor det som vi har valgt å se på i denne omgang, men noe som vi vil komme tilbake til ved en senere anledning. Ikke minst er Youtube et interessant område som både Frp og andre partier satser på.

Jeg går inn på Nyheter som består av artikler produsert av kommunikasjonsavdelingen, i samarbeid med stortingsrepresentantene. Det er altså disse artiklene som Frp bruker klart mest plass på å omtale på sin Twitter og Facebook-konto. Og etter å ha "bladd" meg igjennom flere av dem, så kan jeg
 

forsåvidt forstå at dette er noe som (overivrige?) kommunikasjonsfolk ønsker å få ut til flest mulig. For det er tydelig at dette er noe som det legges ressurser i. Det er flere forskjellige folk i Frps apparat som skriver artiklene, og de tar for seg sentrale poenger i det løpende arbeidet som partiets stortingsrepresentanter bedriver.  Frekvensen er høy, med opptil flere nye saker hver dag.

Artiklene er dog skåret over den samme lesten som hos de andre partiene: Tørr, propagandaaktig stil som jeg tror nesten bare de ivrigste Frp-erne orker å lese. Igjen undres jeg over hvorfor den "redaksjonelle" fantasien i et parti er såpass begrenset at omtrent alle artikler har nøyaktig den samme formen.

Siden dette primært skal handle om sosiale medier, så fanget "Frps digitale verden" også min interesse. Facebook og Twitter har jeg allerde vært innom, men blogg vil jeg k(l)ikke nærmere på. Dette er hva som da dukker opp:                            

En liste over..hm..bloggere? Kun to navn nevnes; Siv Jensen og Ib Thomsen.

Siv Jensens bloggmeritter har kollega Staude vurdert, og en eventuell vurdering av Thomsen er fort gjort. For det til høyre er alt jeg finner av "innlegg" fra ham. Og dette er ikke blogging Frp, men en artikkel.

Klikker man seg igjennom de ulike fylkene, så spretter det også noen kommuner opp og til slutt en og annen godt gjemt lokalpolitiker. Men dette er definitivt noe av det snåleste oppsettet jeg noengang har sett, og jeg forstår relativt raskt at blogg ikke akkurat er noe som partiet sentralt prioriterer, med et lite unntak for partilederens egen blogg. Har Frp virkelig ikke andre bloggere enn Siv Jensen??

Jo. Mette Hanekamhaug og Ketil Solvik-Olsen er en ivrig blogger. Ganske ivrig er også Tord Lien. Nestleder Per Arne Olsen, Karin Woldseth og Arne Sortevik blogger sporadisk. Og går man ut over stortingsgruppen så finner man bl.a. flinke bloggere som Erlend Wiborg, Hanne Blåfjelldal og Kristian Dahlberg Hauge.
Ingen av disse har blogg på den "standardiserte" Frp-plattformen, og det er mulig at det er årsaken til at disse ikke blir profilert i oversikten. I så fall er det noe som det bør gjøres noe med. For ønsker Frp å oppfordre til blogging, så bør de som er gode belønnes i kraft av profilering - noe som i sin tur kan inspirere andre i partiet til å kaste seg uti bloggverdenen.

Vil, men får det bare halvveis til
Etter å ha gått igjennom hva Frp bedriver på Twitter, Facebook og nettside, så sitter jeg igjen med et totalinntrykk av et parti som ønsker å få det til i sosiale medier, men som bare lykkes veldig stykkevis og delt. Foreløpig står ikke innholdet helt i stil med det som ser ut til å være gode intensjoner. Utenfra sett så kan det tyde på at det ikke er god og bred nok sosial medieforankring i Frp-organisasjonen. Det synes å være noen få "ildsjeler" som forsøker å dra lasset for mye på egen hånd fordi man ikke klarer å få de andre i partiet med seg.

Kanskje er Frp det partiet som har aller mest å tjene på å være gode i sosiale medier. Derfor tror jeg det vil være usedvanlig dumt hvis man lar andre partier stikke i fra på dette området. Det finnes talenter, det finnes kompetanse internt og det finnes elementer i dag som man kan bygge videre på.

Men det gjenstår for partiet å etablere en helthetlig plan og strategi for aktivitetene i sosiale medier. I dag virker mye for tilfeldig, noe som i sin tur fører til at hverken partiet som sådan eller enkeltpolitikerne bruker de store mulighetene som sosiale medier innebærer.      

Carl I. Hagens sorti

I en smått surrealistisk forestilling i går fikk vi (kanskje) servert Carl I. Hagens sorti. Og det var en heller trist affære, med en del tragikomiske elementer som gjorde at det tidvis likevel var litt vanskelig å la vær og dra på smilebåndet.

Kjernen er omtrent som følger: Frp er Hagens livsverk, og han har gjort en formiddabel innsats gjennom det meste av sitt voksne liv med å bidra til at partiet ble bygget opp fra omtrent null og niks til å bli stort. Han ønsket seg primært Terje Søviknes som sin arvtager, men måtte "ta til takke" med andrevalget Siv Jensen etter at Søviknes rotet seg bort. Det sitter langt inne hos Hagen å overlate livsverket sitt til en annen, og det synes bortimot umulig for ham å holde seg unna politikk. Hans comeback ifm. med årets lokalvalg var å gamble med eget ettermæle, og ufølsomme uttalelser i sommer og et elendig valgresultat i Oslo viste at dette var en stor tabbe. Forholdet til Siv Jensen har aldri vært hjertelig, og er vel nå omtrent ikke eksisterende. Hagen synes åpenbart at Jensen har begått mange både strategiske og politiske bommerter i sin ledertid. Mens Jensen, etter det jeg har grunn til å tro, har følt manglende støtte fra Hagen etter at hun tok over, som vondt.

At Hagen trodde at Siv Jensen, med dette bakteppet, ville stå hardt på hans kandidatur som Nobelkomitemedlem, virker naivt. Hagens synspunkter og politiske posisjoneringer den siste tiden, har gjort den politiske ledelsen vanskeligere for henne. Det er en nesten umulig oppgave å ha en "partieier" gående rundt uten at han helt har akseptert det faktum at han faktisk har gått av. Også fordi det undergraver hennes lederlegitimitet å bl.a. måtte bite seg i tunga og holde kjeft hver gang hun er uenig med Hagen. For åpne konfrontasjoner med Hagen kunne hun ikke ta.

Hagen ser på Jensens manglende støtte som et personlig svik. Han mener at han har bygd henne opp og gitt henne de mulighetene som har ført henne i den maktposisjonen hun er i dag. Og at det minste hun kunne gjøre som takk, var å gi ham et Nobelkomiteverv på tampen av sin karriere. Det er i dette lyset jeg tror vi må se både den sterke sårheten og de emosjonelle utbruddene hos Hagen x2, som mange ser på som patetisk og smått komiske. Vi kan godt latterliggjøre dem, men samtidig ligger det en tristhet i bunn her som gjør at karikeringen ikke bare er morsom.

Tillitsverv er noe som ikke kan fordeles, men som man velges til. 25 i Frps stortingsgruppe mente nåværende Nobelkomitemedlem Inger-Marie Ytterhorn fortjente vervet, mens kun 6 ville ha Hagen. Han tapte en demokratisk avstemning, og det må han forholde seg til. Det tror jeg også at han gjør, men det er forholdet til Siv Jensen dette egentlig handler om. Hun kjører nå et løp mot regjeringsmakt i 2013 der hun plasserer/støtter moderate folk som Ketil Solvik-Olsen og Finn Egil Holm i nøkkelposisjoner i partiet. Moderasjonsprosesser er noe som Hagen også brukte deler av sin siste ledertid på, ikke minst gjennom utrenskningene av populister som Jan Simonsen, Vidar Kleppe og Dag Danielsen i 2000/01.        
 
Å klargjøre partiet for regjeringsmakt, samtidig som man beholder kjernen av det som er unikt med partiet og hovedårsaken til at folk stemmer på det, er en balanse som er svært vanskelig for et fløyparti som Frp. Bare se på hva som har skjedd med SV. Men det er denne balansen som Siv Jensen må lede partiet til å få til. Kanskje er Jensen dama som Frp nettopp trenger for å få regjeringsmakt. Spørsmålet er til hvilken pris. Hagen synes å mene at prisen nå er i ferd med å bli for høy, at partiet kan bli for vassent og ugjenkjennelig i jakten på makt. Derfor har denne personkonflikten også en underliggende politisk dimensjon.

Det er summen av politikk og følelser som vi nå ser utspiller seg. Det er vanskelig å se for seg at Hagen kan komme igjen som en rikspolitisk størrelse etter dette. Når jeg likevel ikke helt vil avskrive ham, er det fordi han i de kommende fire årene er valgt som leder av Oslo Frps bystyregruppe, en posisjon han kan bruke også til rikspolitiske utspill, hvis han ønsker det. Skulle Frp gjøre nok et svakt valg i 2013, så bør ingen utelukke at Siv Jensens lederposisjon vil bli diskutert.

Da kan Hagen dukke opp med kraft. Igjen.      

Derfor kollapset Frp

Frp gikk på en kjempesmell ved forrige ukes lokalvalg. 11,4 prosent og en tilbakegang på 6,1 prosentpoeng er et stort tilbakeslag for "Fremskrittsbevegelsen". Hvorfor gikk det så elendig?


Forklaringene er sammensatte, forklaringene har samvirket og de har virket i sum. Men det som faktisk har skjedd er at mange av Frps tidligere velgere var lite lojale ved dette valget, lojalitetsprosenten synes å ligge helt ned mot 50. De som hoppet av Frp har delt seg i to store grupper; mange har gått til den viktigste velgerkonkurrenten, Høyre. Og mange satt seg i sofaen og lot vær å stemme. Hvorfor gjorde de det?

Den mest opplagte forklaringen er at Høyre rett og slett er bedre enn Frp for tiden. Høyre konkurrerer ut Frp fordi Høyre på mange måter har maktet å ta det opposisjonsrommet nasjonalt som Frp ofte har vært bedre til å ta. Det har noe med Høyre å gjøre; de har gjort mye riktig i det siste, både politisk, strategisk og personmessig. Men det har også med Frp å gjøre - det mangler litt sprut, som Kristin Halvorsen ville sagt det. Og apropos Halvorsen; Frp er for tiden oppe i det samme dilemmaet som SV har befunnet seg siden 2005: Hvordan klargjøre partiet for regjeringsmakt og innflytelse, ta denne makten og samtidig beholde seg selv og det som er unikt med partiet? SV har ikke klart det, man har gått fra å være et friskt og radikalt venstreparti til å bli et grått og kjedelig styringsparti som bare 4 prosent av velgerne nå stemmer på. Det kan gå i samme retning med Frp hvis partiet ikke klarer å finne denne balansen. En balanse som nok blir enda verre å finne etter dette svake valget bl.a. fordi røstene om at Frp må finne tilbake til røttene og igjen bli mer populistiske i formen, vil bli sterkere.

Seks år med en rødgrønn regjering har gitt et sug i velgermassen etter noe annet. Det er nå Høyre som er borgerlige orienterte velgeres fremste håp hva gjelder å få stablet et alternativ på beina, og det får Frp svi for. Fordi Frp mangler regjeringstroverdighet. Dette lokalvalget synliggjorde også hvilken stor forskjell det er på Frp og Høyre når det gjelder lokallag. Frp er fortsatt et ungt parti med en organisasjon som er ujevn. Mange steder har Frp kommet langt og bygget opp gode lokallag med sterke frontkandidater. Men enda flere steder er lagene av høyst ymse kvalitet. Frp er altså langt mer ujevnt besatt enn det Høyre er, og det kommer ekstra godt til syne når ting går skeis. Geir Mo og co har fått mye og fortjent skryt for organisasjonsbyggingen, men dette valget viser også at partiet fortsatt har meget langt i igjen til å være slagkraftig overalt. Det var svært påfallende å se hvordan Frp mange steder i valgkampen ble usynlige i skyggen av Høyre.

Det viktigste tror jeg likevel er at det rett og slett ikke var klima for Frp ved dette valget. Valget ble på mange måter et trygghetsvalg der velgerne etterspurte det sikre, kjente og trygge i en samtid som nok mange opplever urolig - med finanskrise og terror som bakteppe. Trygghetspartiene i norsk politikk er Ap på venstresiden og Høyre på høyresiden. Når vi da i tillegg vet at også Venstre gjorde et godt valg, så innebærer det at Norges tre eldste partier vant valget, mens de to yngste (av en viss størrelse), SV og Frp, tapte. Det var neppe tilfeldig. Både Frp og SV er avhengig av et høyere konfliktnivå for å gjøre det bra.

Et annet trekk, i forlengelsen av dette, er at velgerne nå i økende grad synes å etterspørre saksbredde. Dvs. partier som har høy troverdighet på mange forskjellige områder av politikken. Det er tradisjonelt Ap sin fremste styrke. Men også Høyre er nå åpenbart i ferd med å øke sin saksbredde. På mange områder, som samferdsel, skatt og skole, er man helt jevnt eller sågar noe forbi Ap i tillit. Og på andre områder, som eldreomsorg, er Høyres posisjon i klar bedring. Det motsatte er tilfelle for Frp. Man taper tillit i sin beste sak; innvandring, og det går også nedoverbakke i de nest beste sakene eldreomsorg og skatt. I tillegg får partiet fortsatt ikke noe dreis på det som har vært Frps store akilleshæl i en årrekke; skole. Særlig ille er dette for partiet all den tid dette er en sak som velgerne har rangert som den aller viktigste ved de siste valgene.

Spilte terroren en rolle for Frps dårlige valg? Tja. Jeg heller til den oppfatning at den bidro til at partiet gjorde det enda dårligere enn hva det ellers ville ha gjort. Det er imidlertid riktigere å si at 22/7  forsterket partiets problemer enn at den skapte dem. For problemene var godt synlige lenge før sommeren. Pilene har stort sett pekt ned i hele år, med unntak for en viss stabiliseringsperiode på vårparten/forsommeren. Birkedal-saken forsterket fallet, men det er også tilslørende å hevde at den saken skapte problemene. Det er også misvisende å holde fram at tapet er Siv Jensens feil, eller Carl I Hagens feil osv. Hagen klønet det til i valgkampens startfase, og Jensen håndterte Birkedal-saken dårlig, og det glapp en gang post 22/7, men ellers gjorde begge en ok valgkamp - slik jeg ser det. Selvsagt må og skal frontfigurer ta et ansvar både i gode og dårlige tider, men vi bør aldri gå på medienes overdrevne hang til å klistre suksess og fiasko kun til enkeltpersoner.

Mitt hovedpoeng er at Frps elendige valg skyldes underliggende drivkrefter og velgerkonjunkturer som trakk i anti-Frp-retning. En valgkamp for et parti som får konjunkturene i mot seg, dreier seg i realiteten om å redde stumpene og begrense nederlaget. Det skjønte SV og iverksette sin plan B (uten at jeg egentlig aldri skjønte helt hva som var deres plan A). Det skjønte nok også Frp, men noen plan B kom aldri. Uansett lyktes ingen særlig bra med stumpereddingen.

For å mørklegge Frp-himmelen enda et par hakk, har partiet også god grunn til bekymring for hvilken vei de langsiktige velgerstrukturene peker. Med en velgermasse som i sterkere grad blir urban, med høy utdanning og der innvandrere utgjør en økende andel, så er det en stor utfordring for partiet at man sliter ekstra tungt i storbyene (Frp ble halvert i både Oslo og Bergen). Dette er valgkretser nettopp med mange innvandrere og med mange velgere med høy utdanning. Velgergrupper som i forsvinnende liten grad stemmer Frp.

Hvorfor tror du at det gikk skeis med Frp ved årets valg?    

Er Siv Jensen ferdig?

Birkedal-saken har vokst for hver time som har gått siden den ble kjent. Dels fordi siktelsen blir grovere og grovere. Men også fordi Frp-ledelsen, med Siv Jensen i front, presses fra skanse til skanse. I stedet for å legge ballen noenlunde død ved å legge kortene på bordet, bidrar den slette mediehåndteringen til at man fyrer opp bålet ytterligere.

Hvis det er slik at Siv Jensen har kjent til saken siden 2009 uten å foreta seg noe, så er det et tegn på elendig dømmekraft. Da vil det reises betimelige spørsmål ved om hun kan fortsette som partileder. Spredte røster har allerede framført slike tanker. Kritikk som kommer innenfra rammer ekstra tungt.

Jeg tror at Siv Jensen vil overleve dette nærmest uansett. Hovedårsaken er at jeg ikke kan se hvem i all verden som eventuelt skulle kunne ta over Frp nå. Partiet mangler rett og slett en kronprins eller kronprinsesse (tanken på at Carl I. Hagen gjør ledercomeback virker, i alle fall foreløpig, for utrolig til å bli sann). Siv Jensen vil derfor trolig sitte både over høstens valg og valget i 2013. Skulle begge disse valgene gå dårlig, så kan imidlertid ballen begynne å rulle.

Nå er det fremdeles uklart hva som er blitt gjort og ikke gjort i denne saken. Derfor er det god grunn til avvente flere opplysninger før dommer felles. Foreløpig ser det imidlertid ikke bra ut for Frp. Jeg har endret noe oppfatning av mulige velgerkonsekvenser og tror nå at partiet vil bli straffet av velgerne på kort sikt ved at vi snart får se stortingsmålinger under 20 prosent og kommunemålinger ned på rundt 15. Antagelig vil en del Frp-sympatisører hoppe opp på gjerdet. De kan komme ned igjen når dette en gang blåser over.

Spørsmålet akkurat nå er imidlertid hvor lang tid det vil ta..

Carl I. Hagen undergraver Siv Jensen

Carl I. Hagen tok ikke gjenvalg til Stortinget i 2009. Han overlot sitt imponerende livserk, Frp, til Siv Jensen og var klar for å nyte pensjonisttilværelsen med mange late dager i Spania. Trodde vi. Eller gjorde vi? Vel, for å være ærlig så kommer det ikke som noen bombe at lukten av sagmugg ble for sterk. Hagen er et politisk dyr som neppe trives noe særlig utenfor politikken. Derfor grep han muligheten til å bli Frps ordførerkandidat i Oslo begjærlig. Dermed har han nå fått en base som gjør at han gis gode muligheter til å prege det politiske mediebildet framover.

- Det er som å signere toppscoreren i eliteserien, uttalte Christian Tybring "Disneyland" Gjedde da Hagens ja var i boks. Trolig lykkelig uvitende om at toppscoreren på det tidspunktet het Moa Abdellaoue (og etter serieslutt het Baye Djiby Fall).

For Siv Jensen innebærer Hagens comeback derimot at hennes autoritet undergraves. Fordi mange velgere nok ser på Hagen som partiets egentlige leder. Men også fordi Hagen tar seg friheter til å fronte egne meninger som ikke nødvendigvis er på linje med Frps politikk (en frihet som han forsåvidt også tidvis tok da han var partiformann).

Det er politisk umulig for Siv Jensen å være uenig med Carl I Hagen utad. Derfor vil Hagens utsagn alltid stå uimotsagt. Dermed kommer hun oppi en meget delikat skvis. En skvis mellom å utvise lederskap for et stort parti på den ene side, og være tro og lojal mot han som ga henne muligheten til å nå toppen på den annen. Det er en spagat som jeg ikke tror Siv Jensen er myk nok til å klare å stå i over lang tid.  

Etter det jeg har grunn til å tro, er ikke Carl I Hagen særlig fornøyd med Siv Jensens ledelse. Han mener hun er for pusete i media og for lite "på". For lite populist om du vil. Jeg tror at dette også har spilt en rolle for Hagens comeback. Mens Siv Jensen på sin side er skuffet over at Carl I. Hagen heller sjelden berømmer henne utad.

Frp har ligget relativt stabilt rundt valgresultatet fra i fjor på målingene. I en tid der rødgrønne velgere har flyktet all mass, har partiet i overraskende liten grad greid å tiltrekke seg disse, men i stedet måttet se at Høyre har forsynt seg grovt og vokst seg jevnstore og endog større enn Frp. Men Frp har opplevd et visst løft i den måneden vi nå er inne i. Jeg ser ikke bort i fra at Hagen har bidratt til å gi Frp dette løftet, i kombinasjon med TV2s avsløringer om uverdige forhold i eldreomsorgen (eldreomsorg er god velgersak for Frp).

Fløykamp er alt annet enn noe nytt i Frp. Populister har stått mot liberalister så lenge jeg kan huske, dog i varierende intensitet. Hvis det vi nå ser, vil utvikle seg i retning av en Jensen-fløy vs. en Hagen-fløy, så kan vi få en strid som vil aksellere i styrke.

Jeg er ikke overbevist om at Siv Jensen kommer vinnende ut av noe slikt.

Frps innvandringskort

På Frps strategiseminar i dag gikk partileder Siv Jensen til angrep på Erna Solberg og Høyre i innvandringspolitikken. Frp spiller derfor nå ut sitt best kort i kampen for å ta tilbake posisjonen som storebror på borgerlig side. En strategi som ikke akkurat er av helt ny dato. Dilemmaet er imidlertid at Frp er nødt til å samarbeide med Høyre for å komme i regjeringsposisjon. Og man bygger ikke allianser ved å rakke ned på de som man skal gå i allianse med.

Når det er sagt, så er det liten tvil om at dette er alvor fra Frp sin side. Partiet er nødt til å få godt med  gjennomslag for sitt restriktive syn, all den tid mye av partiets suksess er tuftet på denne saken. Høyre er m.a.o. nødt til å gi noen konsesjoner til Frp på dette feltet. Hvordan et evenutelt kompromiss mellom dem skal utformes, blir høyinteressant å se. Ikke minst hvis man også er avhengig av å ha med Venstre og/eller KrF på lasset.

I tillegg til innvandring, kommer Frp til å kjøre fram at vi må bruke mer oljepenger, senke skatter og rette opp mangler i helse- og eldreomsorg i tiden som nå kommer. Alt er meget gjennkjennelig Frp-politikk. Så blir det et spørsmål i hvilken grad partiet klarer å utvide velgerappellen til også å gjelde andre politikkområder. Som f.eks. skole. Et felt som partiet fullstendig har forsømt å forsøke og bygge opp velgertrovedighet på.

Men det er og blir innvandring som er Frps store vinnersak blant velgerne. Derfor er det helt avgjørende at man får dette temaet høyt opp på agendaen med jevne mellomrom. Gjerne i tider når partiet er presset.

Slik som nå.   

 

Hva nå, Frp?

Høyre har i skrivende stund et snitt på augustmålingene på hele 26,8 og er dermed landets største parti. Frp ligger på 22,9 - noe som er identisk med valgresultatet i fjor. Dette betyr at Frp nå står overfor en utfordring som det er lenge siden de har stått overfor. Nemlig takle å være lillebror på opposisjonssiden.

Neste år er det lokalvalg. Frp gjør tradisjonelt langt svakere lokalvalg enn riksvalg. For Høyre er stiuasjonen omvendt. Etterhvert som det lokalpolitiske aspektet vil komme sterkere i ukene og månedene som kommer, og Høyre i byer som Oslo, Bergen og Stavanger framstår den klart ledende drivkraften på borgerlig side, vil dette kunne bety at avstanden opp til Høyre kan øke ytterligere.

Hvordan skal Frp greie å markere seg ved siden av et stort og godtgående Høyre? Dette spørsmålet grubler partiets strateger nå over. Innvandringskortet er da et velkjent Frp-grep å ty til. Trolig var Tybring-Gjeddes sterkt innvandringsfiendtlige kronikk på torsdag, klarert med partiledelsen. Og han, og partiet, må sies å ha lyktes godt med å sette agendaen de siste dagene. Det skal bli interessant om Frp vil lykkes med å holde innvandringsdebatten varm framover.

All valgforskning tyder på at innvandring er Frps klart beste sak i velgernes øyne. Derfor er det smart velgerstrategisk å få dette høyt opp på agendaen for Frp. Men noe av problemet for Frp nå, er at velgerne i økende grad etterspør et styringsdyktig alternativ til de rødgrønne og strømmer til Høyre i stedet for Frp. For Høyre har vist tidligere at de kan styre landet, det har ikke Frp vist. Inn mot stortingsvalget i 2013, må Frp etablere et enda bedre forhold til Høyre for å kunne regjerere sammen med dem. Det betyr at Frp ikke lenger bare kan la alle sine løse kanoner fyre løs.

Dermed ser vi nå klarere og klarere at en intern konfliktlinje er i ferd med å ta fyr. En konfliktlinje mellom de som mener at Frp fortsatt skal være det politisk ukorrekte, frittalende og populistiske alternativet i norsk politikk og de som mener at Frp i enda større grad bør strømlinjeformes for å klargjøres for regjeringsmakt.

Jeg tolker valget av Bård Hoksrud som sentralstyremedlem i stedet for Terje Søviknes tidligere i år, som et utrykk for at den første grupperingen står meget sterkt i partiet. Og jeg utelukker heller ikke at det på landsmøtet neste år vil bli full strid om nestlederne Per Sandberg og Per Arne Olsen.

Siv Jensen sitter trolig trygt til og med valget i 2013. Men skulle både valgene i både 2011 og 2013 ende skuffende, så vil også ledervervet kunne komme i spill. Det er imidlertid pr. i dag vanskelig å se hvem som eventuelt reelt sett skulle kunne utfordre henne. Det er ikke akkurat flust med gode lederkandidater i partiet.

Enda viktigere enn persongalleri, er de politiske veivalgene Frp nå står overfor. Skulle det bli et borgerlig flertall i 2013, men med et stort Høyre og et langt mindre Frp, så vil nok Frp-lysten på regjeringsmakt også dempes mer enn en smule. For juniorpartnerskap i regjering er ikke det som kler Frp. Partiet bør komme inn i regjering med stor styrke og fynd og klem. Se derfor ikke bort i fra at en ren Høyre-regjering kan vise seg å bli et mer og mer realitisk regjeringsalternativ.

Tiden som nå kommer, blir derfor uhyre viktig for Frp. Vil Frp slå knallhartd tilbake eller er partiet i ferd med å rote bort sitt livs sjanse til å styre Norge? 

Oppdatert: Nettavisen har laget en sak på dette blogginnlegget, paret med noen uttalelser fra Anders Todal Jenssen.

- Frp mister seg selv

Kjersti Almåsvold Mo meldte seg nylig ut av Frp etter flere år tett på partiets ledelse. I denne samtalen svarer hun åpent på spørsmål om partiet, kulturen og dagens ledelse.

I 2003 ble Kjersti Almåsvold Mo (bildet)  valgt inn i Eidsvoll kommunestyre for Frp. To år senere ble hun ansatt som valgkamprådgiver i.f.m. stortingsvalget. Året etter giftet hun seg med partiets mektige generalsekretær; Geir Mo. I fjor høst gikk de to i fra hverandre, og tidligere i år meldte hun seg ut av partiet.

Dette ble selvsagt tabloidmat, og VG har trykket i alt fire artikler som omhandler dette. De fanget min interesse. Dels fordi jeg synes at Frp er noe av det mest spennende en analytiker kan erverve seg kunnskap om for å forstå, men også fordi vi her åpenbart har å gjøre med ei dame som har fått et unikt innblikk i de øverste og innerste sirkler i et parti som står på terskelen til regjeringsmakt.

Frps ideologi
Derfor ville jeg dypere enn det VG-artiklene klarte å formidle. Jeg ville vite mer substansielt hva som lå til grunn for Almåsvold Mo sin utmeldelse. Er det bare et bittert og uinteressant oppgjør med en eks? Eller har hun et budskap som bør være av offentlighetens interesse? Derfor tok jeg kontakt med dama, ba om et møte og var forberedt på at hun ikke ville utdype dette. Hun svarte positivt fordi jeg inviterte mer til samtale og analyse enn et ordinært journalistisk intervju.

Det ble et interessant møte rundt et cafebord. Et møte der jeg glemte mine forberedte spørsmål og heller lot dialogen ta sine egne veier.
- Jeg meldte meg inn i Frp fordi jeg likte det jeg leste om partiets ideologi, begynner hun.
Hva likte du?
- Særlig likte jeg det som stod om individ og felleskap. Om å gi rom for den enkelte. Om å skape et samfunn basert på det som hver enkelt har iboende i oss. Dette traff meg i hjertet.

- Ville jobbe med samfunnsutvikling
Det var slett ikke gitt at Almåsvold Mo skulle havne i Frp. Etter tre år for Eidsvoll Bygdeliste (1999-2002) ga hun beskjed om at hun ikke ville stille til gjenvalg fordi hun syntes det ble vanskelig å være med i ei såkalt fri bygdeliste, der deler av gruppa tviholdt på sin opprinnelige partifarge.

Hun var åpen for at både Ap og Høyre kunne være aktuelle partier, fordi hun ville fortsette med politikk. Et genuint, lokalt samfunnsengasjement lå i bunn – et engasjement hun ønsket mer utløp for. Det ble Frp. P.g.a. ideologien og Carl I. Hagen.
- Jeg synes Carl I Hagen var drivende dyktig i TV-debatter. Det bidro også til at Frp ble mitt parti.
Hun fikk raskt en stigende stjerne i partiet.
- Rådgiverstillingen som jeg fikk i 2005, føltes veldig riktig for meg. Jeg ønsket å jobbe med samfunnsutvikling.

God valgkamp
Valgkampen 2005 gikk strålende for Frp, bl.a. fordi Carl I Hagen 20.juni 2005 sendte en torpedo gjennom Bondevik-regjeringen ved å trekke sin støtte til en ny regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Dermed mistet ”Bondevik-partiene” KrF og Høyre nærmest over natten mye av den styringstroverdigheten de hadde brukt fire år på å bygge opp. Valgkampen deres gikk helt i stå, mens Frp fritt kunne fronte egne primærstandpunkter og angripe regjeringen.

Almåsvold Mo hevder dette avgjørende utspillet var Hagens egen ide basert på en analyse av at Frp ellers kunne ha druknet mellom regjeringsalternativene.
- Carl I. Hagen er en glitrende strateg. Han tok selv avgjørelsen. Han er også usedvanlig flink til å lytte. Jeg ble imponert over hans evne til å sammenfatte diskusjoner og konkludere.
VG skrev senre  at Siv Jensen var meget skeptisk til denne strategien.

- Dårlig kjemi mellom Siv og Carl
I 2006 overtok Siv Jensen formannsvervet i partiet. Almåsvold Mo beretter at forholdet mellom Carl og Siv er noe anstrengt.
- Personkjemien er ikke bra. De prøver utad å framstå som gode venner, men det er bare et spill for galleriet. Siv Jensen vil ha Carl I. Hagen helt bort og ut.
Var det derfor Hagen fikk en så beskjeden rolle under fjorårets valgkamp?
- Det var og er viktig å få frem Siv Jensen, slik at hun fremstår som en reell kandidat til statsministervervet.
Hva skiller Siv Jensen og Carl I. Hagen?
- Siv Jensen er god på talerstolen, men mangler Hagens strategiske ferdigheter. Hun er humørsyk og mye mer avhengig av gode folk rundt seg.
Har hun det?
- Geir A. Mo har spilt en meget sentral, strategisk rolle og gjør nok det fremdeles. I sin rolle som generalsekretær og sekretariatsleder, brukte han mesteparten av sin tid på Siv Jensen. I tillegg har de engasjerte og dyktige medspillere. Det er ingen hemmelighet at Tor Mikkel Wara er en av dem. I valgkampen 2005 hadde Finn Egil Holm også en sentral rolle og var nok en av de viktigste bidragsyterne til en vellykket valgkamp.

- Falsk ledelse
Hva var det som gjorde at du begynte å tvile på om det var rett for deg å være i partiet?
- Mine erfaringer fra det indre livet i Frp, medførte at jeg fikk en sterkere og sterkere følelse av at partiet stod for en type dobbeltkommunikasjon som jeg ikke var komfortabel med å være en del av.
På hvilken måte da?
- Frp skal være et parti for vanlige folk, mens jeg opplevde at bl.a. Mo og Jensen, i liten grad er opptatt av vanlige folk, men mest opptatt av ære, makt og posisjoner. I jaget etter makt, er sentrale politikere og hele partiet i ferd med å undergrave det fundamentet som jeg trodde Frp stod på og som John Alvheim var en så sterk bærer av, nemlig ombudsmannsrollen. Dette trodde jeg var det ideologiske grunnlaget i partiet.

Streben etter makt og posisjoner er vel ikke akkurat unikt for Frp?
- I så fall; gjør det saken bedre? Bør ikke politikk handle om idealisme og ønsket om å skape noe, dra samfunnet i en retning som gjør det bedre å leve i, repliserer Almåsvold Mo.

Ukultur
Hva er galt med Frp-kulturen?
- Det ble klarere og klarere for meg at Frp-kulturen, med sterk sentraldirigering - av noen internt omtalt som av stalinistisk karakter, og stadig frykt for eksklusjoner, ikke er noe som jeg lenger kunne være en del av.
Hva slags kultur vil du ha?
- Jeg ønsker å opprettholde troen på at gjør vi de riktige tingene, jobber ærlig og redelig ut i fra det vi sier, så kommer belønningen også innenfor politikken.

Er ikke det fryktelig naivt?
- Jo kanskje, men det fungerer på andre områder, hvorfor ikke i politikken? Det stilles spørsmålstegn rundt valgdeltagelsen – kanskje det har å gjøre med den måten politikk utøves på? Jeg trodde Frp var annerledes og den moderne og framtidsrettede utgaven av Arbeiderpartiet.
Moderne Ap – hva legger du i det?
- Et parti som bygger på at vi ikke er en gruppe mennesker, men mennesker i en gruppe.

Brevet
Almåsvold Mo gjorde et siste forsøk på å kunne bli værende i partiet. Hun formulerte derfor et brev rettet mot fylkes- og partiledelse, med klare krav til avklaring av Frps videre vei. I brevet heter det bl.a. at

”Jeg hadde forventet at vi innad i partiet, skulle møtes i en kultur preget av respekt og dialog, der vi passet på hverandre med kjærlig korrigering, slik at forskjeller og uenighet ble en kreativ kraft, ikke et grunnlag for intriger, baksnakk og ekskludering. Som individer er vi forskjellige og subjektive i våre opplevelser. Hvor skal det være rom for dette, om ikke i et parti som bygger på enkeltindividets frihet?

Hun avrundet med et spørsmål:
”Hva har organisasjonen tenkt å gjøre for å utvikle partiet slik at det er rom for å stille spørsmål, lov å være kritiske, lov å være sterkt uenige og likevel evne å finne løsninger som alle kan leve med?”

Avvisningen
I et kort svar på e-post fra Frps nåværende generalsekretær Erland Vestli, heter det at
”I forhold til din henvendelse vises det til at partiets strategi og ideologi til enhver tid nedfelles gjennom demokratiske prosesser og vedtak i partiets landsstyre og landsmøte. Dine synspunkter på denne har jeg således ingen foranledning til å kommentere”.

Dermed var det over og ut med Frp for Almåsvold Mo. Hun tolket svaret som en kald avvisning, men samtidig en bekreftelse på at det å fortsette i Frp, ville være å gå på akkord med seg selv. Hun meldte seg ut av Frp og er nå fri og uavhengig kommunestyrerepresentant i Eidsvoll.

- Originalen Wara
- Jeg savner et politisk parti med de verdiene og den ideologien jeg trodde jeg fant i Frp. Men kanskje kan en ny ledelse snu Frp tilbake i den retningen, undrer hun.
Hvem skulle det være?
- Min opplevelse er at partiet hadde vært bedre tjent med ”originalen” Tor Mikkel Wara, avrunder hun.

Idealist. Det er mitt inntrykk av Almåsvold Mo. Bør det være rom for slike i politikken? Eller vil posisjonering, spill, strategi og maktbegjær alltid trenge idealismen, i alle fall deler av den, til side?