Ellers så har jeg gjort noen flere ettervalgsbetraktninger som nå er lagt ut på Minervas nettsider, mens på min Aftenposten-blogg har jeg gjort noen vurderinger av SVs fall og veien videre med ny partileder.
Viser innlegg med etiketten kristin hoff. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kristin hoff. Vis alle innlegg
onsdag 21. september 2011
Valgnatt del 1-7, Høyre-trend og SV
Ellers så har jeg gjort noen flere ettervalgsbetraktninger som nå er lagt ut på Minervas nettsider, mens på min Aftenposten-blogg har jeg gjort noen vurderinger av SVs fall og veien videre med ny partileder.
fredag 26. august 2011
Høyhus, eiendomsskatt, eldreomsorg og skole
Det var disse fire temaene Kristin Hoff og jeg sveipet innom da vi oppsummerte noen trekk (ca 18 min ut) i denne andre valgkampuken for Østlandssendingens lyttere. Det er ikke allverdens man rekker å få sagt på fem minutter, så bloggen er jo et fint medium for å fylle på litt.
Når det gjelder høyhus så er det en debatt som trenger seg på etterhvert som befolkningsveksten i det sentrale Østlandssområdet er tiltagende. For man kommer til et punkt flere steder der det å bygge mer i høyden nesten ikke er til å unngå. Derfor tror jeg dette er en tematikk som vil bli viktigere i valgkampene som kommer selv om den neppe blir den store opinionsdriveren i år.
Eiendomsskatt, som Kristin snakket om, er i Oslo og Akershus kjennetegnet av at det nesten ikke er noen kommuner som har innført det. Bare Skedsmo, Nes, Sørum og delvis Lørenskog har det - såvidt meg bekjent (korriger meg gjerne hvis du har andre opplysninger). Mens om lag 300 av landets 430 kommuner har eiendomsskatt. Et viktig poeng her er at skattetematikken for en stor del er tatt bort fra lokalpolitikken i og med at alle kommuner bruker samme (maks) inntektsskattesats. Dette betyr at eiendomsskatt på mange måter er det som står igjen å være uenige om på skattefeltet. Derfor er det et felt som debatteres i lokalvalg etter lokalvalg. Området er særlig viktig for høyresiden. Ikke minst tilhører motstand mot skatt Frps sjel. Men Høyre har de senere årene hatt en høyere velgertillit på feltet enn Frp, og det blir en nøkkel om Frp igjen klarer å utfordre Høyre om "eierskapet" her.
Når det gjelder eldreomsorg, så fikk jeg vel sagt omtrent det hadde tenkt å si, men jeg vil føye til at dette har vært Høyres store akilleshæl i velgerøyne i flere valg på rappen. Ved valget i 2005 var det bare seks prosent av velgerne som sa at partiet har den beste eldreomsorgspolitikken. Derimot var tilliten økt til 11 prosent ved 2009-valget, i følge valgundersøkelsen. Dette er en indikator på at Høyre i denne perioden klarte å bredde ut sine saker og framstå som et helhetsparti. En bredde som trolig bare har økt disse to årene som har gått. Partiet utfordrer nå Frp om å være det beste eldreomsorgspartiet på borgerlig side. Også for KrF er dette et område som det er viktig at man får et bedre tak på, slik man hadde i glansdagene på slutten av 90-tallet.
Skole er Frps svakeste punkt. Nesten ingen sier at Frp har det beste skolepolitikken. Og SV, som ved valget i 2001 lå side om side med Høyre hva gjaldt velgertillit her, har halvert sin stilling.
De påstandene som i disse dager framkommer fra Magnus Marsdal om at det i Oslo-skolen jukses seg fram til gode resultater, er det viktig for Høyre blir tilbakevist. For Oslo er på mange områder Høyres utstillingsvindu hva gjelder skole. Er det hold i disse påstandene, så har Høyre et problem. Viser det seg derimot at påstandene er bygd på noen løse observasjoner som ikke kan belegges i særlig grad, da kan det tvert i mot bli en fordel for Høyre.
Når det gjelder høyhus så er det en debatt som trenger seg på etterhvert som befolkningsveksten i det sentrale Østlandssområdet er tiltagende. For man kommer til et punkt flere steder der det å bygge mer i høyden nesten ikke er til å unngå. Derfor tror jeg dette er en tematikk som vil bli viktigere i valgkampene som kommer selv om den neppe blir den store opinionsdriveren i år.
Eiendomsskatt, som Kristin snakket om, er i Oslo og Akershus kjennetegnet av at det nesten ikke er noen kommuner som har innført det. Bare Skedsmo, Nes, Sørum og delvis Lørenskog har det - såvidt meg bekjent (korriger meg gjerne hvis du har andre opplysninger). Mens om lag 300 av landets 430 kommuner har eiendomsskatt. Et viktig poeng her er at skattetematikken for en stor del er tatt bort fra lokalpolitikken i og med at alle kommuner bruker samme (maks) inntektsskattesats. Dette betyr at eiendomsskatt på mange måter er det som står igjen å være uenige om på skattefeltet. Derfor er det et felt som debatteres i lokalvalg etter lokalvalg. Området er særlig viktig for høyresiden. Ikke minst tilhører motstand mot skatt Frps sjel. Men Høyre har de senere årene hatt en høyere velgertillit på feltet enn Frp, og det blir en nøkkel om Frp igjen klarer å utfordre Høyre om "eierskapet" her.
Når det gjelder eldreomsorg, så fikk jeg vel sagt omtrent det hadde tenkt å si, men jeg vil føye til at dette har vært Høyres store akilleshæl i velgerøyne i flere valg på rappen. Ved valget i 2005 var det bare seks prosent av velgerne som sa at partiet har den beste eldreomsorgspolitikken. Derimot var tilliten økt til 11 prosent ved 2009-valget, i følge valgundersøkelsen. Dette er en indikator på at Høyre i denne perioden klarte å bredde ut sine saker og framstå som et helhetsparti. En bredde som trolig bare har økt disse to årene som har gått. Partiet utfordrer nå Frp om å være det beste eldreomsorgspartiet på borgerlig side. Også for KrF er dette et område som det er viktig at man får et bedre tak på, slik man hadde i glansdagene på slutten av 90-tallet.
Skole er Frps svakeste punkt. Nesten ingen sier at Frp har det beste skolepolitikken. Og SV, som ved valget i 2001 lå side om side med Høyre hva gjaldt velgertillit her, har halvert sin stilling.
De påstandene som i disse dager framkommer fra Magnus Marsdal om at det i Oslo-skolen jukses seg fram til gode resultater, er det viktig for Høyre blir tilbakevist. For Oslo er på mange områder Høyres utstillingsvindu hva gjelder skole. Er det hold i disse påstandene, så har Høyre et problem. Viser det seg derimot at påstandene er bygd på noen løse observasjoner som ikke kan belegges i særlig grad, da kan det tvert i mot bli en fordel for Høyre.
fredag 24. juni 2011
Rhodos, prognose, mandatfordeling og Kristin Hoff
Jeg hadde et mål før jeg dro om å være helt AV. Prøve å koble ut den daglige tralten og la en annen tilværelse sige inn. Det lyktes bare nesten. "Dessverre" var det både NRK1 og NRK2 på rommet. Dermed ble det noen turer innom både Dagsrevyen og Hurtigruten. Og Iphonen var også med. Ergo ble det for fristende å sjekke de siste opinionsbevegelsene i gamlelandet (men jeg er nå i full gang med å oppdatere meg ytterligere - lokalmålingene har jo haglet mens jeg har vært borte).
Dessuten ringte det noen journalister som jeg ikke klarte å si nei til. Romerikes Blad ville ha kommentarer til fylkestingsprognosen som jeg laget for dem. Det måtte de jo få. Her er forøvrig tallene, som var basert på snittet av mai-målingene:
Klassekampen ville ha kommentarer til en sak om den nye mandatfordelingen i 2013. Det er jo et av mine favorittemaer, og det som ligger ens hjerte nær, er det vanskelig å si nei til.. (jeg har dog mine innvendinger mot framstillingen, men gidder ikke ta dem nå - vil heller gi ros til avisen for å ta opp temaet).
Noen stunder på solsengen, mens Vemund lekte med sine bøtter og spader, ble det tid til. En bok fikk jeg lest; Seierherrene av Roy Jacobsen. Den tok seg opp på i siste halvdel, men jeg slet tungt med å komme igjennom del 1 og skjønner totalt sett i grunn ikke helt den skamrosen som boken, som beskriver velstandutviklingen blant arbeiderfolk i tre generasjoner, har fått.
Frokost fikk man ferdig servert hver dag og som regel lot jeg meg friste av omelett, bacon og pannekaker hver eneste dag...(slikt orker jeg virkelig aldri dra i gang selv hjemme til frokost. Men her bør det nå trimmes..)
Nå må det imidlertid jobbes igjen, og i går var jeg for første gang (tror jeg) på Skøyen (dvs. jeg har jo stadig kjørt bil forbi eller tatt toget igjennom, men Skøyen er - uvisst av hvilken grunn- et sted i Oslo man/jeg bare drar igjennom på vei mot andre steder). Skøyentorget og Karenlyst Allè var imidlertid overraskende trivelig - uten at jeg vil gjøre det til noen vane å stoppe der framover.
Anledningen var et møte med Kristin Hoff (bildet).
Klarer vi å forene noe av det som hun er forbaska god på, med det som jeg (muligens) er brukbar på, så kan vi f.eks. ha grunnlag for et bra foredragsopplegg på gang. Noe som kanskje vil være interessant for partier (både lokalt og sentralt), næringsliv, organisasjoner, mediefolk eller andre politisk interesserte, i forbindelse med den nært forestående valgkampen (men interessen gjenstår å lodde).
Dette samarbeidsprosjektet lover jeg å komme grundigere tilbake til når vi har ting mer klart.
tirsdag 5. april 2011
Meningsmålinger
I dag deltok jeg på et interessant frokostseminar i Norges markedsanalyseforening sin nystartede faggruppe for politikk og samfunn.
Her holdt jeg et innlegg som jeg delte inn i tre hovedbolker. Først fyrte jeg av en dose kritikk rettet både mot målebyråer, medier og politikere. Byråene er etter mitt skjønn for lite åpne om de metodene de bruker for å komme fram til tallene. Hvor mange må f.eks Infact ringe for å få tak i sine 1000-2000 respondenter? Hvordan er Opinions nettpanel rekruttert? Hvordan går byråene fram for å vekte fra råtall til de endelige tallene? Kravet til etterprøvbarhet er i for liten grad tilfredsstilt. Jeg synes også at folk som jobber i byråene i for liten grad deltar i samfunnsdebatten. Mange besitter kunnskaper som avgjort kunne tilført offentligheten en dimensjon. I tillegg er mitt generelle inntrykk at byråene har et noe for dårlig samarbeid med mediene som er deres oppdragsgivere. Særlig har man en jobb å gjøre når det gjelder nøyaktigheten av å levere bakgrunnstall, samt yte sin skjerv til kvalifiseringen av journalister. Selv har jeg en rekke ganger opplevd å måtte forklare journalister hva f.eks. en feilmargin er for noe.
Og dette førte meg over i en dose mediekritikk. Dessverre er det for mange journalister som er relativt blottet for kunnskap om tall og målinger. Dermed blir rommet for feiltolkninger som da også vil kunne prege artiklene som skrives, for stort. Målinger blir for ofte brukt som store nyhetssaker, enda de fleste målinger som regel heller sjelden inneholder de store nyhetene. Dette kaller jeg tullenyheter; konstruerte nyhetssaker på marginale endringer som ofte er godt innenfor feilmargin. Det forsterkes av at de tabloide kravene til sensasjonspreg medfører at partier gjerne "fosser fram" eller "stuper" og er i "fritt fall" på endringer på ett eller to prosentpoeng. Dette blir bare rett og slett for dumt!
Hvordan forholder politikerne seg til målingene? Politisk rådgiver @Jarle_H sa det nokså treffende i en twittermelding:
- Vi forholder oss slik: Framgang: Hyggelig. Viser at vi gjør ting riktig.
Tilbakegang: Svinger alltid. Lenge igjen til selve valget!
Generelt er det en tendens til at politikere bagatelliserer tilbakegang (når den er reell) og overvurderer framgang. Et annet problem er at politikere i for stor grad lar seg bruke som analytikere. Det å analysere seg selv er en interessant øvelse. Men jeg stiller meg tvilende til om det i grunn er noe særlig verdifullt for et bredere publikum.
Hva kan vi så gjøre for å bedre situasjonen slik at målinger settes inn i en mer opplysende ramme? For det første bør byråene bli mer åpne om metodene sine. De bør levere mediene gode bakgrunnstall. Og de bør bidra til å kvalifisere journalister og gjerne delta mer i samfunnsdebatten.
Mediene bør etter mitt skjønn være rausere og også referere andre målinger slik at mediets egen måling ikke framstår som den eneste sannhet her i verden. Jeg tror også at mediene hadde stått seg på å i større grad flytte presentasjonen av målingene fra nyhetsjournalistikken og over i mer analyse- og kommentarretning. Oppmerksomheten bør også dreies mer mot endringer og trender over tid, i stedet for kun den løpende dag-til-dag og måned-til-måned-varianten som i dag bedrives. I tillegg vil jeg ha langt flere bakgrunnstall. Jeg vil vite bl.a. noe om velgeroverganger og lojalitet. Jeg vil også vite om intervjutidspunkt, feilmargin, svarprosent og antall respondenter.
Fra politikeres side ønsker jeg mer ærlighet. At noen av og til kanskje kan si at velgerne faktisk ser ut til å straffe politikken vår, i stedet for bare å mene at det er noe galt med kommunikasjonen. Det er også en god ide for politikerne å i mindre grad la seg bruke, både som analytikere og som kommentatorer, i medienes måleframstillinger.
Til slutt ønsket jeg å sette fenomenet meningsmålinger inn i noe større ramme. Hva slags betydning har målinger for valgutfall og for samfunnsdebatten generelt? Forskning tyder på at såkalte bandwagon- (kaste seg på "vinnertoget") og selvprofeti-effekter (forlate de som ser ut som tapere) er forholdsvis begrensede. Det kan være flere årsaker til det. Bl.a. at det er vrient for forskerne å isolere effektene slik at de bare dreier seg om målingers påvirkningskraft. Fordi det er så mange andre elementer som kan/spiller en rolle for folks stemmegivning. Dernest er det nok en rimelig antagelse at velgere flest ikke følger målinger særlig nøye. Dermed vet mange heller ikke hvilke partier som gjør det bra eller dårlig på målingene. I tillegg kan det godt være at andre og motstridende effekter utjevner og demper de ovennevnte (som sympatieffekt - noen velgere går til partier som ser ut som tapere i sympati). I sum tror jeg derfor vi gjør lurt i å ikke overdrive betydningen som meningsmålinger har. Målinger spiller en liten rolle for velgeres valg og for samfunnsdebatten generelt.
Men målinger spiller likevel en viktig rolle. Fordi vi vet at det er mange stemmer å tape/vinne i sluttfaser av en valgkamp (en av ti velgere bestemmer seg så sent som selve valgdagen). Derfor kan ikke f.eks. bandwagon-effekter helt utelukkes - ved jevne valg kan disse være utslagsgivende. Vel så viktig er imidlertid den indirekte rollen som målinger spiller i form av at det ligger under i kommentariatets vurderinger av de løpende politiske sakene. Og det ligger trolig også under i den generelle politiske dekningen av saker. For partienes målenivåer ligger sannsynligvis i bakhodet på kommentatorer og journalister - noe som kan gjøre det lettere å vinkle positivt på partier og politikere som er i framgang på målingene og tilsvarende vinkle negativt på partier og politikere som er i tilbakegang. Dessuten er målinger en kanal der samfunnsborgerne kan ytre sin politiske synspunkter også mellom valgene. I så måte er målinger en del av det deltakende demokratiet.
Jeg rundet av med å banke inn sluttpoenget om at alle vi som på en eller annen måter er involvert i framstillinger av meningsmålinger, enten det nå er byråfolk, mediefolk eller politikere, bør ha en felles interesse av å søke og opplyse lesere og velgere framfor å forvirre dem.
Etter en liten dose mingling, hvor jeg bl.a. snakket med noen folk fra partiet De Grønne som var en smule irritert på at de, i motsetning til Rødt, aldri får sin egen søyle i medienes partidiagrammer, var det duket for paneldebatt. Opprinnelig skulle lederen av politisk redaksjon i VG, Eirik Mosveen delta, men han var forhindret, så i stedet steppet VG-journalist Alf Bjarne Johnsen sporty nok inn. I tillegg deltok Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det vil føre for langt å referere alle momentene som vi tok opp der. Men et hovedpoeng fra Johnsen sin side var at enkeltmålinger generelt bidrar til å skape dynamikk og friksjon mellom medier som gjør dem spennende. Han så ikke helt verdien av mitt ønske om å utvikle en slags konsensus på tvers av medier, byråer og politikere når det gjelder å bidra til mer folkeopplysning.
Røe Isaksen mente at nettaviser bidrar til å gjøre framstillingen av målinger mer edruelig ved at de i større grad refererer til også andre målinger fra andre byråer. Han fortalte, morsomt nok, at det synes å være slutt på den tiden da Jan Tore Sanner kommenterte målinger for Høyre. Sanner var mannen Høyre brukte i mediene på de dårlige målinger, mens Erna Solberg fikk kommentere de gode målingene. De siste har det blitt mange av for Høyres vedkommende den siste tiden.
På spørsmål fra debattleder Knut Weberg i Infact om det bør være noe minimums antall respondenter for å kunne kalle det et politisk barometer, holdt jeg fram at "tusen gjør susen". Men at dette samtidig er et kostnadsspørsmål. Særlig vil mange lokalaviser slite med å kunne betale det byråene krever for å intervjue 1000 stykker, så ofte bygger lokalmålinger gjerne på kun 4-600 intervjuede - med de økte feilmarginer dette innebærer. Det setter enda klarere til forbehold i presentasjonen av målingene - forbehold som dessverre ikke så mange tar.
På direkte spørsmål fra salen i form av statsviter Kristin Hoff, som har jobbet med denne tematikken i en årrekke, ble Weberg utfordret på i hvilken grad hensynet til metodeskikkelighet ble ivaretatt da Infact kun brukte en dag eller to på å utarbeide et barometer som i slutten av mars skulle fange opp eventuelle effekter av Birkedal-saken. Weberg mente at dette var forsvarlig og mente at det er viktig, både for byråer og medier, og av til kunne snu seg raskt rundt for å fange opp mulige nye trender når aktuelle hendelser inntreffer.
Under her kan du gjerne titte litt på de hovedpunktene jeg brukte i min presentasjon.
Her holdt jeg et innlegg som jeg delte inn i tre hovedbolker. Først fyrte jeg av en dose kritikk rettet både mot målebyråer, medier og politikere. Byråene er etter mitt skjønn for lite åpne om de metodene de bruker for å komme fram til tallene. Hvor mange må f.eks Infact ringe for å få tak i sine 1000-2000 respondenter? Hvordan er Opinions nettpanel rekruttert? Hvordan går byråene fram for å vekte fra råtall til de endelige tallene? Kravet til etterprøvbarhet er i for liten grad tilfredsstilt. Jeg synes også at folk som jobber i byråene i for liten grad deltar i samfunnsdebatten. Mange besitter kunnskaper som avgjort kunne tilført offentligheten en dimensjon. I tillegg er mitt generelle inntrykk at byråene har et noe for dårlig samarbeid med mediene som er deres oppdragsgivere. Særlig har man en jobb å gjøre når det gjelder nøyaktigheten av å levere bakgrunnstall, samt yte sin skjerv til kvalifiseringen av journalister. Selv har jeg en rekke ganger opplevd å måtte forklare journalister hva f.eks. en feilmargin er for noe.
Og dette førte meg over i en dose mediekritikk. Dessverre er det for mange journalister som er relativt blottet for kunnskap om tall og målinger. Dermed blir rommet for feiltolkninger som da også vil kunne prege artiklene som skrives, for stort. Målinger blir for ofte brukt som store nyhetssaker, enda de fleste målinger som regel heller sjelden inneholder de store nyhetene. Dette kaller jeg tullenyheter; konstruerte nyhetssaker på marginale endringer som ofte er godt innenfor feilmargin. Det forsterkes av at de tabloide kravene til sensasjonspreg medfører at partier gjerne "fosser fram" eller "stuper" og er i "fritt fall" på endringer på ett eller to prosentpoeng. Dette blir bare rett og slett for dumt!
Hvordan forholder politikerne seg til målingene? Politisk rådgiver @Jarle_H sa det nokså treffende i en twittermelding:
- Vi forholder oss slik: Framgang: Hyggelig. Viser at vi gjør ting riktig.
Tilbakegang: Svinger alltid. Lenge igjen til selve valget!
Generelt er det en tendens til at politikere bagatelliserer tilbakegang (når den er reell) og overvurderer framgang. Et annet problem er at politikere i for stor grad lar seg bruke som analytikere. Det å analysere seg selv er en interessant øvelse. Men jeg stiller meg tvilende til om det i grunn er noe særlig verdifullt for et bredere publikum.
Hva kan vi så gjøre for å bedre situasjonen slik at målinger settes inn i en mer opplysende ramme? For det første bør byråene bli mer åpne om metodene sine. De bør levere mediene gode bakgrunnstall. Og de bør bidra til å kvalifisere journalister og gjerne delta mer i samfunnsdebatten.
Mediene bør etter mitt skjønn være rausere og også referere andre målinger slik at mediets egen måling ikke framstår som den eneste sannhet her i verden. Jeg tror også at mediene hadde stått seg på å i større grad flytte presentasjonen av målingene fra nyhetsjournalistikken og over i mer analyse- og kommentarretning. Oppmerksomheten bør også dreies mer mot endringer og trender over tid, i stedet for kun den løpende dag-til-dag og måned-til-måned-varianten som i dag bedrives. I tillegg vil jeg ha langt flere bakgrunnstall. Jeg vil vite bl.a. noe om velgeroverganger og lojalitet. Jeg vil også vite om intervjutidspunkt, feilmargin, svarprosent og antall respondenter.
Fra politikeres side ønsker jeg mer ærlighet. At noen av og til kanskje kan si at velgerne faktisk ser ut til å straffe politikken vår, i stedet for bare å mene at det er noe galt med kommunikasjonen. Det er også en god ide for politikerne å i mindre grad la seg bruke, både som analytikere og som kommentatorer, i medienes måleframstillinger.
Til slutt ønsket jeg å sette fenomenet meningsmålinger inn i noe større ramme. Hva slags betydning har målinger for valgutfall og for samfunnsdebatten generelt? Forskning tyder på at såkalte bandwagon- (kaste seg på "vinnertoget") og selvprofeti-effekter (forlate de som ser ut som tapere) er forholdsvis begrensede. Det kan være flere årsaker til det. Bl.a. at det er vrient for forskerne å isolere effektene slik at de bare dreier seg om målingers påvirkningskraft. Fordi det er så mange andre elementer som kan/spiller en rolle for folks stemmegivning. Dernest er det nok en rimelig antagelse at velgere flest ikke følger målinger særlig nøye. Dermed vet mange heller ikke hvilke partier som gjør det bra eller dårlig på målingene. I tillegg kan det godt være at andre og motstridende effekter utjevner og demper de ovennevnte (som sympatieffekt - noen velgere går til partier som ser ut som tapere i sympati). I sum tror jeg derfor vi gjør lurt i å ikke overdrive betydningen som meningsmålinger har. Målinger spiller en liten rolle for velgeres valg og for samfunnsdebatten generelt.
Men målinger spiller likevel en viktig rolle. Fordi vi vet at det er mange stemmer å tape/vinne i sluttfaser av en valgkamp (en av ti velgere bestemmer seg så sent som selve valgdagen). Derfor kan ikke f.eks. bandwagon-effekter helt utelukkes - ved jevne valg kan disse være utslagsgivende. Vel så viktig er imidlertid den indirekte rollen som målinger spiller i form av at det ligger under i kommentariatets vurderinger av de løpende politiske sakene. Og det ligger trolig også under i den generelle politiske dekningen av saker. For partienes målenivåer ligger sannsynligvis i bakhodet på kommentatorer og journalister - noe som kan gjøre det lettere å vinkle positivt på partier og politikere som er i framgang på målingene og tilsvarende vinkle negativt på partier og politikere som er i tilbakegang. Dessuten er målinger en kanal der samfunnsborgerne kan ytre sin politiske synspunkter også mellom valgene. I så måte er målinger en del av det deltakende demokratiet.
Jeg rundet av med å banke inn sluttpoenget om at alle vi som på en eller annen måter er involvert i framstillinger av meningsmålinger, enten det nå er byråfolk, mediefolk eller politikere, bør ha en felles interesse av å søke og opplyse lesere og velgere framfor å forvirre dem.
Etter en liten dose mingling, hvor jeg bl.a. snakket med noen folk fra partiet De Grønne som var en smule irritert på at de, i motsetning til Rødt, aldri får sin egen søyle i medienes partidiagrammer, var det duket for paneldebatt. Opprinnelig skulle lederen av politisk redaksjon i VG, Eirik Mosveen delta, men han var forhindret, så i stedet steppet VG-journalist Alf Bjarne Johnsen sporty nok inn. I tillegg deltok Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det vil føre for langt å referere alle momentene som vi tok opp der. Men et hovedpoeng fra Johnsen sin side var at enkeltmålinger generelt bidrar til å skape dynamikk og friksjon mellom medier som gjør dem spennende. Han så ikke helt verdien av mitt ønske om å utvikle en slags konsensus på tvers av medier, byråer og politikere når det gjelder å bidra til mer folkeopplysning.
Røe Isaksen mente at nettaviser bidrar til å gjøre framstillingen av målinger mer edruelig ved at de i større grad refererer til også andre målinger fra andre byråer. Han fortalte, morsomt nok, at det synes å være slutt på den tiden da Jan Tore Sanner kommenterte målinger for Høyre. Sanner var mannen Høyre brukte i mediene på de dårlige målinger, mens Erna Solberg fikk kommentere de gode målingene. De siste har det blitt mange av for Høyres vedkommende den siste tiden.
På spørsmål fra debattleder Knut Weberg i Infact om det bør være noe minimums antall respondenter for å kunne kalle det et politisk barometer, holdt jeg fram at "tusen gjør susen". Men at dette samtidig er et kostnadsspørsmål. Særlig vil mange lokalaviser slite med å kunne betale det byråene krever for å intervjue 1000 stykker, så ofte bygger lokalmålinger gjerne på kun 4-600 intervjuede - med de økte feilmarginer dette innebærer. Det setter enda klarere til forbehold i presentasjonen av målingene - forbehold som dessverre ikke så mange tar.
På direkte spørsmål fra salen i form av statsviter Kristin Hoff, som har jobbet med denne tematikken i en årrekke, ble Weberg utfordret på i hvilken grad hensynet til metodeskikkelighet ble ivaretatt da Infact kun brukte en dag eller to på å utarbeide et barometer som i slutten av mars skulle fange opp eventuelle effekter av Birkedal-saken. Weberg mente at dette var forsvarlig og mente at det er viktig, både for byråer og medier, og av til kunne snu seg raskt rundt for å fange opp mulige nye trender når aktuelle hendelser inntreffer.
Under her kan du gjerne titte litt på de hovedpunktene jeg brukte i min presentasjon.
fredag 25. mars 2011
Noen fredagsanbefalinger
På en dag da Anne Holt står fram som Anonym (men hvem har skrevet bøkene til Anne Holt..kan det være Drillos ukjente sønn?), er det selvsagt vanskelig å konsentrere seg om andre ting. Men denne bloggens politiske nisjepreg trekker meg uvilkårlig i retning SVs landsmøte som sannelig også åpner i dag.
I den forbindelse vil jeg først anbefale alle å lese en av mine desiderte favorittanalytikere, Kristin Hoff, sin Clash-inspirerte vurdering av SV. Når du har gjort det, så kan du eventuelt kikke litt på min analyse i Dagsavisen i fjor - som fortsatt holder ok vann, etter mine begreper (selv om Kristin Halvorsen ikke har trukket seg - ennå..). En analyse som Bård Vegar Solhjell, ikke overraskende, var noe uenig i. Og de aller mest interesserte kan lese mitt tilsvar til ham også.
Sånn. Da bør du være klar for SVs landsmøte. Eller andre fredagssysler.
PS: Skulle du ha behov for å lese om et annet tema i tillegg, så vil jeg holde en knapp på Torbjørn Røe Isaksens innvendinger mot Libya-krigen.
I den forbindelse vil jeg først anbefale alle å lese en av mine desiderte favorittanalytikere, Kristin Hoff, sin Clash-inspirerte vurdering av SV. Når du har gjort det, så kan du eventuelt kikke litt på min analyse i Dagsavisen i fjor - som fortsatt holder ok vann, etter mine begreper (selv om Kristin Halvorsen ikke har trukket seg - ennå..). En analyse som Bård Vegar Solhjell, ikke overraskende, var noe uenig i. Og de aller mest interesserte kan lese mitt tilsvar til ham også.
Sånn. Da bør du være klar for SVs landsmøte. Eller andre fredagssysler.
PS: Skulle du ha behov for å lese om et annet tema i tillegg, så vil jeg holde en knapp på Torbjørn Røe Isaksens innvendinger mot Libya-krigen.
søndag 9. januar 2011
Blå valgvind i mange kommuner og fylker
Ukebrevet Mandagmorgen, ved journalist Sveinung Engeland, har snakket med analytikere som Kristin Hoff, Anders Todal Jenssen, Jan Arild Snoen og meg selv. På basis av disse samtalene, og ut i fra beregninger som jeg har gjort av situasjonen i fylkene og de 20 største kommuene, samt utregninger som er gjort av Lars Øy og Johan Giersten i Poll of polls, publiseres denne interessante artikkelen.
Honnør til ukebrevet for å legge den ut fritt!
Honnør til ukebrevet for å legge den ut fritt!
Abonner på:
Innlegg (Atom)