Ap har fått to oppløftende målinger i starten av sitt landsmøte. Begge viste rikstall på over 30-tallet. Jeg vil dog se flere målinger før det er grunn til å fastslå at partiet har fått et løft. Ser vi på lokaltallene (kommunestyrer og fylkesting), så indikerer de et Ap-nivå på 28-29. Det er rett i underkant av hva Ap fikk ved valget i 2007 (kommunevalget 29,6, fylkestingsvalget 30,8). Man skal heller ikke se bort i fra at Ap kan få en viss positiv effekt av sitt landsmøte på de kommende målingene.
Dette betyr i sum at Ap trolig vil gå inn i sommeren med reelle muligheter for å gjøre et valg som er på linje med 07-valget. Kanskje til og med et lite hakk over, hvis man gjennomfører en god valgkamp. Lykkes Ap med mobiliseringen, så kan det ta luften noe ut av den sterke høyrevinden som det lenge har sett ut som skal blåse over det ganske land.
Jeg tror det er et smart trekk av Ap å satse på å gjøre helse- og eldreomsorg til hovedsak i valgkampen. Jens Stoltenberg brukte omtrent hele sin tale på å snakke om dette temaet og bedrive en slags voksenopplæring, eller muligens rettere sagt; voksenbelæring. Han holdt en bra tale, men jeg har sett ham langt bedre.
Eldreomsorg er et svakt punkt hos Høyre. Ap har "sakseierskapet", deretter følger Frp som nr 2. Det blir en nøkkel for Høyre i bestrebelsene på å lykkes med å framstå som velferdsparti, at man får opp velgerstandingen sin på dette området. Fordi dette er en sak som mange velgere alltid legger stor vekt på når de skal stemme.
For en ukes tid siden gjorde jeg noen vurderinger av den politiske situasjonen og mulighetene for maktendringer i våre fylkesting og i de største kommunene. Kort oppsummert gjelder det for Ap å forsøke å beholde de skansene de har i dag. Jeg sliter med å se hvordan de skal vinne nye fylker og kommuner. Med unntak av Fredrikstad hvor de har en ok mulighet. Men de presses av Høyre flere steder, og sentrumspartiene kommer trolig til å havne på vippen en rekke steder.
Dermed tror jeg høstens valg vil handle om, for Aps del, å bevare status quo. Det kan de lykkes med. I så fall tror jeg de vil se på det som mer enn en halv seier.
Viser innlegg med etiketten Jens Stoltenberg. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Jens Stoltenberg. Vis alle innlegg
fredag 8. april 2011
lørdag 7. august 2010
Noen spekulasjoner
Bjarne Håkon Hanssen jobber mot sin tidligere regjeringe. Bør vi øke skattene? Monstermaster i Hardanger. Det er den politiske debatten sommeren 2010. Sånn kort oppsummert. Alt er dårlige saker for den sittende rødgrønne regjeringen. Særlig den siste saken.
Målingene er elendige, sett med rødgrønne øyne. Det blåser en frisk, blå vind over landet. Først og fremst fordi mange velgere er sugne på noe annet enn Stoltenberg og co. Særlig nyter Høyre godt av dette suget. Er det råtningen av den rødgrønne roten vi nå ser?
Jeg tror Ap, SV og Sp holder sammen til lokalvalget neste år. Men blir valget en fiasko, så er det et alt annet enn utenkelig scenario at både SV og Sp trekker seg ut og at Ap fortsetter som mindretallsregjering inn mot valget i 2013. I så fall stokkes den parlamentariske kortstokken om og ut av stokkingen vil både KrF og Venstre springe ut som langt mer interessante for Ap.
For det er dette sentrum som ligger Stoltenbergs hjerte nær. SV og Sp bærer preg av mer fornuftsekteskap enn kjærlighet. Men de har begge vært nyttige idioter. Særlig SV som har latt Ap vokse på egen bekostning. Tar Stoltenberg en konfrontasjon nå for å styre dem begge ut av regjering slik at han kan regjere mer etter hjertet sitt på tampen av sin politiske karriere? Og så overlate boet til Jonas Gahr Støre som kan videreføre denne linjen?
Et slikt nært forestående taktskifte i norsk politikk kan imidlertid være å gjøre opp en regning uten vert. For hvor sugne er KrF og Venstre på å holde Ap ved makten etter flere års tiltagende maktarroganse? Neppe særlig sugne. Et kjølig sak til sak-samarbeid kan være en løsning inntil en borgerlig regjering, med Høyre i spiss (kanskje en ren H-regjering) avløser Ap.
Dermed kan Gahr Støres første prøvelse som ny partileder fort bli å være opposisjonsleder 2013-17 og bygge en ny plattform for å komme tilbake og vinne valget i 2017.
Målingene er elendige, sett med rødgrønne øyne. Det blåser en frisk, blå vind over landet. Først og fremst fordi mange velgere er sugne på noe annet enn Stoltenberg og co. Særlig nyter Høyre godt av dette suget. Er det råtningen av den rødgrønne roten vi nå ser?
Jeg tror Ap, SV og Sp holder sammen til lokalvalget neste år. Men blir valget en fiasko, så er det et alt annet enn utenkelig scenario at både SV og Sp trekker seg ut og at Ap fortsetter som mindretallsregjering inn mot valget i 2013. I så fall stokkes den parlamentariske kortstokken om og ut av stokkingen vil både KrF og Venstre springe ut som langt mer interessante for Ap.
For det er dette sentrum som ligger Stoltenbergs hjerte nær. SV og Sp bærer preg av mer fornuftsekteskap enn kjærlighet. Men de har begge vært nyttige idioter. Særlig SV som har latt Ap vokse på egen bekostning. Tar Stoltenberg en konfrontasjon nå for å styre dem begge ut av regjering slik at han kan regjere mer etter hjertet sitt på tampen av sin politiske karriere? Og så overlate boet til Jonas Gahr Støre som kan videreføre denne linjen?
Et slikt nært forestående taktskifte i norsk politikk kan imidlertid være å gjøre opp en regning uten vert. For hvor sugne er KrF og Venstre på å holde Ap ved makten etter flere års tiltagende maktarroganse? Neppe særlig sugne. Et kjølig sak til sak-samarbeid kan være en løsning inntil en borgerlig regjering, med Høyre i spiss (kanskje en ren H-regjering) avløser Ap.
Dermed kan Gahr Støres første prøvelse som ny partileder fort bli å være opposisjonsleder 2013-17 og bygge en ny plattform for å komme tilbake og vinne valget i 2017.
mandag 22. mars 2010
Den nye høyrebølgen
Min (litt tidlige) snittanalyse av meningsmålingene i mars er lagt ut på tidsskriftet Minervas nettsider. Analysen viser at Norge nå er inne i en høyrebølge av sterkere og vel så langvarig karakter som den mye omtalte bølgen på 80-tallet.
Jeg fremsetter også noen friske spekulasjoner om Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen sin avgang. Så jeg kan ikke forstå annet enn at dette er lesestoff som du definivt bør sjekke ut i dag....:-)
Jeg fremsetter også noen friske spekulasjoner om Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen sin avgang. Så jeg kan ikke forstå annet enn at dette er lesestoff som du definivt bør sjekke ut i dag....:-)
torsdag 26. november 2009
Ap i fritt fall?
VG/Infact presenterer en meningsmåling i dag som indikerer at Ap faller dramatisk. Nå er jeg ikke så veldig glad i kommentere enkeltmålinger - jeg holder meg normalt til gjennomsnittet. Men det er en del som tyder på at Infact, som første byrå denne måneden, har fanget opp en opinonsbevegelse i sterk negativ Ap-retning. Selv om fallet på sju prosentpoeng nok er noe mer dramatisk enn det er dekning for all den tid Ap sannsynligvis lå litt for høyt på den forrige Infact-målingen. Og muligens ligger Ap litt for lavt her, all den tid tallene på over sju for både Sp og KrF er urealistisk høye.
Biografier, biodiesel og sykefravær. Det er ikke så vanskelig å peke på mulige årsaker til at Ap faller nå (men vi må vente på noen flere målinger for å si noe om hvor dypt Ap-fallet egentlig er). Det overrasker meg dog at Ap og Stoltenberg setter så mye kraft inn på å repetere sine sykefraværfadeser fra 2001 og 2006, parallelt med at han/partiet gjør det han/det kan for å sementere inntrykket av Ap som en miljøversting ved å avgiftsbelegge miljøvennlig drivstoff. I sum virker de to sakene fort som velgerdynamitt - i negativ Ap-forstand. Er det beskyldningene fra både Valla, Haga og Bekkemellem om en beslutningsvegrende, konfliktsky og lite handlekraftig statsminister som har fått Stoltenberg til å kline til akkurat nå?
Det heter seg at man bør velge sine kamper her i livet. Stoltenberg har her valgt helt feil kamper å utkjempe.
Biografier, biodiesel og sykefravær. Det er ikke så vanskelig å peke på mulige årsaker til at Ap faller nå (men vi må vente på noen flere målinger for å si noe om hvor dypt Ap-fallet egentlig er). Det overrasker meg dog at Ap og Stoltenberg setter så mye kraft inn på å repetere sine sykefraværfadeser fra 2001 og 2006, parallelt med at han/partiet gjør det han/det kan for å sementere inntrykket av Ap som en miljøversting ved å avgiftsbelegge miljøvennlig drivstoff. I sum virker de to sakene fort som velgerdynamitt - i negativ Ap-forstand. Er det beskyldningene fra både Valla, Haga og Bekkemellem om en beslutningsvegrende, konfliktsky og lite handlekraftig statsminister som har fått Stoltenberg til å kline til akkurat nå?
Det heter seg at man bør velge sine kamper her i livet. Stoltenberg har her valgt helt feil kamper å utkjempe.
søndag 22. november 2009
IA-avtalen gir økt sykefravær
Det er mange som bekymrer seg over økende sykefravær om dagen. Bl.a. Jens Stoltenberg. Så bekymret er han at han nå faktisk er sugen på å gjenta fiaskoene sine fra 2001 og 2006. I 2001 ble det valgkampkommunisert at Ap ikke engang ville tenke på å røre sykelønnsordningen, inntil VG avslørte et hemmelig regjeringsdokument som sa at det var nettopp det Ap planla å gjøre. Valget ble et gigantisk mageplask.
I 2006 ble Bjarne Håkon Hanssen sendt foran i sykelønnskrigen. Han ble da så filleristet av LO-Valla at dette sitter dypt i ham enda (I Dagsrevyen-intervju nylig: "Æ lika ho ikke" - ledsaget av fårete glis).
Stadig hyppigere leser og hører jeg at det økende sykefraværet skyldes at IA-avtalen ikke fungerer. Men det er jo omvendt! For skal vi ha et såkalt inkluderende arbeidsliv, så bør jo alle inkluderes. Også de som er syke av og til og litt mer enn av og til. Alternativet er et eksluderende arbeidsliv. Ved å ekskludere alle syke og bare inkludere friske, da kunne vi virkelig fått schwung på sykefraværet da!
Men det er vel ikke dit vi vil. Eller?
I 2006 ble Bjarne Håkon Hanssen sendt foran i sykelønnskrigen. Han ble da så filleristet av LO-Valla at dette sitter dypt i ham enda (I Dagsrevyen-intervju nylig: "Æ lika ho ikke" - ledsaget av fårete glis).
Stadig hyppigere leser og hører jeg at det økende sykefraværet skyldes at IA-avtalen ikke fungerer. Men det er jo omvendt! For skal vi ha et såkalt inkluderende arbeidsliv, så bør jo alle inkluderes. Også de som er syke av og til og litt mer enn av og til. Alternativet er et eksluderende arbeidsliv. Ved å ekskludere alle syke og bare inkludere friske, da kunne vi virkelig fått schwung på sykefraværet da!
Men det er vel ikke dit vi vil. Eller?
fredag 23. oktober 2009
Vi som velger feil
- Vi kan ikke premiere de som har valgt feil, sa Jens Stoltenberg under en presentasjon av sitt partis program for perioden 2005-2009. ”De” han siktet til er de av oss som velger å være hjemmearbeidende med barna våre.
Jeg skal i gang med en kronikk om dette og trenger innspill!
Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg ønsker å gjøre valget uten innblanding fra politikere som vil legge seg oppi familielivet vårt. Jeg ønsker et samfunn der dette valget er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien.
Er et slikt samfunn mulig?
Jeg skal i gang med en kronikk om dette og trenger innspill!
Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg ønsker å gjøre valget uten innblanding fra politikere som vil legge seg oppi familielivet vårt. Jeg ønsker et samfunn der dette valget er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien.
Er et slikt samfunn mulig?
fredag 28. august 2009
Ap glipper i periferi, men styrker seg i sentrum?
Jeg studerer både nasjonale og lokale målinger som nå tikker inn i en forrykende fart. Og noe av det jeg stusser mest over, er Aps målte oppslutning i Oslo og Akershus. De to siste målingene har her vist at partiet (eller Partiet som Ap-folk vel ynder å skrive..) ligger over 35 prosent i begge disse to aller mest folkerike valgkretsene. Det er mye. For mye?
Selv har jeg, på bakgrunn av historiske tall, estimert at Ap i begge kretsene skal ligge 1-2 prosentpoeng UNDER landsnivået sitt. Med et nivå nasjonalt nå i sjiktet 32-33 på landsplan, så "burde" Ap altså ligget i intervallet 30-32 prosent i Oslo og Akershus.
Det er to forklaringer på dette:
1. Ap er målt for høyt i Oslo og Akershus. Og de neste målingene vil korrigere nivået ned.
2. Ap er i ferd med å feste et bedre grep om det geografiske sentrum.
Foreløpig holder jeg 1. som det mest sannsynlige. Men hva om jeg tar feil, og punkt 2er det korrekte? Da må jeg, som valganalytiker, hoste opp mulige årakser til dette.
Og jeg vil da holde fram to mulige forklaringer:
a) Sentrale Østlandet gir Ap større styringstillegg og mer pluss for krisehåndtering enn resten av landet. Bl.a. fordi det er her du finner folk som hadde mest å tape på finanskrisen. Og da snakker jeg ikke om ledighet, men om penger. For det var mange som så med skrekk og gru på synkende finansformuer, stupende aksjekurser og boligpriser i høst og vinter. Folk som nå, i takt med økende fart i boligmarkedet og stigende aksjerkurser, kan puste vesentlig lettere ut. Det jeg vel prøver å si er at kanskje en del av denne "fiffen" vil belønne Ap ved dette valget. For godt arbeid.
b) Flinkis-Ap (Stoltenberg og Støre) tilhører høyre-Ap. Og høyre-Ap appellerer til de lyseste av de lyseblå velgerne. Det er noen, men ikke flust, med velgere som står mellom Ap og H. Er dette en korrekt tolkning, så betyr det trøbbel for H. For dette er velgere som H trenger i sine to aller beste fylker.
Selv har jeg mer sans for forklaring a) enn for b). Fordi jeg tror, og vet, at personeffekter stort sett har langt mindre å si enn det mediene skaper et inntrykk av. Noen unntak finnes dog, og kanskje, kanskje kan dette være et slikt.
I så fall kan vi stå over et interessant trendskifte. Der Ap er i ferd med å utvikle seg til et elitistisk parti med grep om sentrum, mens man kan være i ferd med å miste litt taket på periferien. Særlig synes jeg at Ap-målinger i Nord-Norge ser urovekkende lave ut, med tall langt nede på 30-tallet i det som normalet er sterke Ap-bastioner. Det er nærliggende å tenke at det kan være et utslag av protest. Protest mot establishement og makten besatt av flinkisgjengen i sør.
Men som sagt - jeg må ha flere målinger for å kunne konkludere. Inntil videre er det like fullt interessant å spekulere litt...
Hva tror du er årsak til eventuell Ap-framgang i Oslo og Akershus, og tilbakegang i nord?
Selv har jeg, på bakgrunn av historiske tall, estimert at Ap i begge kretsene skal ligge 1-2 prosentpoeng UNDER landsnivået sitt. Med et nivå nasjonalt nå i sjiktet 32-33 på landsplan, så "burde" Ap altså ligget i intervallet 30-32 prosent i Oslo og Akershus.
Det er to forklaringer på dette:
1. Ap er målt for høyt i Oslo og Akershus. Og de neste målingene vil korrigere nivået ned.
2. Ap er i ferd med å feste et bedre grep om det geografiske sentrum.
Foreløpig holder jeg 1. som det mest sannsynlige. Men hva om jeg tar feil, og punkt 2er det korrekte? Da må jeg, som valganalytiker, hoste opp mulige årakser til dette.
Og jeg vil da holde fram to mulige forklaringer:
a) Sentrale Østlandet gir Ap større styringstillegg og mer pluss for krisehåndtering enn resten av landet. Bl.a. fordi det er her du finner folk som hadde mest å tape på finanskrisen. Og da snakker jeg ikke om ledighet, men om penger. For det var mange som så med skrekk og gru på synkende finansformuer, stupende aksjekurser og boligpriser i høst og vinter. Folk som nå, i takt med økende fart i boligmarkedet og stigende aksjerkurser, kan puste vesentlig lettere ut. Det jeg vel prøver å si er at kanskje en del av denne "fiffen" vil belønne Ap ved dette valget. For godt arbeid.
b) Flinkis-Ap (Stoltenberg og Støre) tilhører høyre-Ap. Og høyre-Ap appellerer til de lyseste av de lyseblå velgerne. Det er noen, men ikke flust, med velgere som står mellom Ap og H. Er dette en korrekt tolkning, så betyr det trøbbel for H. For dette er velgere som H trenger i sine to aller beste fylker.
Selv har jeg mer sans for forklaring a) enn for b). Fordi jeg tror, og vet, at personeffekter stort sett har langt mindre å si enn det mediene skaper et inntrykk av. Noen unntak finnes dog, og kanskje, kanskje kan dette være et slikt.
I så fall kan vi stå over et interessant trendskifte. Der Ap er i ferd med å utvikle seg til et elitistisk parti med grep om sentrum, mens man kan være i ferd med å miste litt taket på periferien. Særlig synes jeg at Ap-målinger i Nord-Norge ser urovekkende lave ut, med tall langt nede på 30-tallet i det som normalet er sterke Ap-bastioner. Det er nærliggende å tenke at det kan være et utslag av protest. Protest mot establishement og makten besatt av flinkisgjengen i sør.
Men som sagt - jeg må ha flere målinger for å kunne konkludere. Inntil videre er det like fullt interessant å spekulere litt...
Hva tror du er årsak til eventuell Ap-framgang i Oslo og Akershus, og tilbakegang i nord?
søndag 23. august 2009
Veddemål med Frank Rossavik
Jeg ble utfordret av Morgenbladets samfunnsredaktør Frank Rossavik til et veddemål. Og jeg lot ikke utfordringen gå fra meg. Forutsetningen for veddemålet er følgende: De rødgrønne taper flertallet, og det blir dermed borgerlig (eller "borgerlig") flertall.
Fortsetter Stoltenberg likevel, så taper jeg.
Blir det morna Jens, så må han punge ut.
Dumt av meg? Eller blir dette som å plukke rangla fra en baby?
Fortsetter Stoltenberg likevel, så taper jeg.
Blir det morna Jens, så må han punge ut.
Dumt av meg? Eller blir dette som å plukke rangla fra en baby?
tirsdag 18. august 2009
Ernas store comeback
Det ble den tabloide tittelen på VGs ringerunde til valgekspertene Aarebrot, Skartveit og Marthinsen i går kveld (eller skal vi heller si "eksperter"..? hehe...). Min samtale ble VG-fyren ble, i sedvanlig stil, kokt ned til et par setninger. Siden jeg fulgte NRK-debatten i går litt grundigere enn ellers da jeg visste at VG skulle ha noen kommentarer, så skal jeg fylle på med litt mer her:
Stoltenberg, Solberg og Sponheim kom best ut av debatten. Høybråten, Jensen og Halvorsen var middels. Mens Navarsete var fryktelig svak - druknet helt.
Det var klart mer fart i Stoltenberg i går - viste langt mer entusiasme noe som han tjener på. Morsomt når han raljerer med Siv Jensens "TV-milliarder". Men han overspilte litt, må passe seg slik at det ikke bikker over i latterliggjøring og utdriting. Da får Jensen fort en sympatieffekt. Jensen var ikke dårlig, men skuffet noe. Solberg var den som klart overrasket mest i positiv retning. Også fordi man ikke har så høye forventninger til henne i slike debatter. Var særlig smart å fokusere på Høyres beste sak; skole og skolebarn, når hun ble spurt om visjon og gruppe man vil heise.
Halvorsen sliter med Ap/Stoltenberg i miljøsaken. Lofoten blir åpenbart den store miljøsaken i denne valgkampen og SV er klin avhengig av å få opp troverdigheten sin blant velgerne på sin kjernesak. Men SVs politikk blir stadig "skutt ned" av Ap og Sp. Sikkert skuffende for mange miljøbevisste velgere at hun ikke kan gi noen garanti mot boring i nord. Dette miljørommet som SVs kamelsluking har skapt, er Venstre store mulighet til å markere seg. Synes Sponheim var dyktig her - mye klarere enn Halvorsen.
Jeg er overrasket over at skatt er så langt framme i denne valgkampen til nå. Det er en sikker vinner for de blå (H, Frp) og en sikker tapersak for de rødgrønne. Det som synes å være litt i ferd med å skje er at sysselsetting/trygghet, som "alle" trodde skulle bli det store i denne valgkampen pga finanskrisen, blir mindre viktig pga at finanskriseeffekten er i ferd med å ebbe ut. I så fall kan Ap miste noe av det "krisetillegget" de har fått i velgernes øyne pga deres store troverdighet som styringsparti.
Synes at programleder Bjurstrøm hadde den beste replikken i går, etter at sprikene på rødgrønn side på miljø ble synliggjort:
- Er det dette dere kaller rotet på borgerlig side. (eller noe i den dur..)
Jeg synes også at Høybråten kjørte Stoltenberg godt på "skinningen i eldreomsorgen".
Totalinntrykket er at dette var jevnt mellom blokkene. Tror ikke at debatten flyttet noe særlig med stemmer noen veier. Og jevne runder holder ikke for de rødgrønne, de må ha noen klare seire skal de ta dette -siden de borgerlige nå har et klart grep på målingene. Virker som om Stoltenberg må dra litt for mye av lasset alene. Den entusiasmen som jeg så hos dem i 2005, virker å være litt borte nå. Kanskje fordi forsvarsposisjon er en langt vanskeligere rolle enn angrepsposisjon.
Når det gjelder sakene som ble tatt opp (som jeg i grunn tror er det aller viktigste ift. stemmegivning), så var det egentlig tre:
Regjeringsspørsmålet - plussak for de rødgrønne. Men som sagt - de må passe seg litt med raljereringen fordi det er store sprik på rødgrønn side også.
Oljeboring - Ap har et håpløst stanpunkt å gå inn i en valgkamp med her. Det ødelegger også for SV. Venstre kan utnytte dette, mens Frp og H drar boringstilhengere.
Skatt - Plussak for borgerlige. Men hvem av Frp og H vil tjene mest? Pt deler de "eierskapet" i velgernes øyne her. H er avhengig av at Frp ikke stikker av med "skattevelgerne" i for stor grad for å komme i mål med et anstendig resultat.
Oppdatert: Disse vurderingene ble også gitt til Nettavisen. Saken kan du nå lese her.
Stoltenberg, Solberg og Sponheim kom best ut av debatten. Høybråten, Jensen og Halvorsen var middels. Mens Navarsete var fryktelig svak - druknet helt.
Det var klart mer fart i Stoltenberg i går - viste langt mer entusiasme noe som han tjener på. Morsomt når han raljerer med Siv Jensens "TV-milliarder". Men han overspilte litt, må passe seg slik at det ikke bikker over i latterliggjøring og utdriting. Da får Jensen fort en sympatieffekt. Jensen var ikke dårlig, men skuffet noe. Solberg var den som klart overrasket mest i positiv retning. Også fordi man ikke har så høye forventninger til henne i slike debatter. Var særlig smart å fokusere på Høyres beste sak; skole og skolebarn, når hun ble spurt om visjon og gruppe man vil heise.
Halvorsen sliter med Ap/Stoltenberg i miljøsaken. Lofoten blir åpenbart den store miljøsaken i denne valgkampen og SV er klin avhengig av å få opp troverdigheten sin blant velgerne på sin kjernesak. Men SVs politikk blir stadig "skutt ned" av Ap og Sp. Sikkert skuffende for mange miljøbevisste velgere at hun ikke kan gi noen garanti mot boring i nord. Dette miljørommet som SVs kamelsluking har skapt, er Venstre store mulighet til å markere seg. Synes Sponheim var dyktig her - mye klarere enn Halvorsen.
Jeg er overrasket over at skatt er så langt framme i denne valgkampen til nå. Det er en sikker vinner for de blå (H, Frp) og en sikker tapersak for de rødgrønne. Det som synes å være litt i ferd med å skje er at sysselsetting/trygghet, som "alle" trodde skulle bli det store i denne valgkampen pga finanskrisen, blir mindre viktig pga at finanskriseeffekten er i ferd med å ebbe ut. I så fall kan Ap miste noe av det "krisetillegget" de har fått i velgernes øyne pga deres store troverdighet som styringsparti.
Synes at programleder Bjurstrøm hadde den beste replikken i går, etter at sprikene på rødgrønn side på miljø ble synliggjort:
- Er det dette dere kaller rotet på borgerlig side. (eller noe i den dur..)
Jeg synes også at Høybråten kjørte Stoltenberg godt på "skinningen i eldreomsorgen".
Totalinntrykket er at dette var jevnt mellom blokkene. Tror ikke at debatten flyttet noe særlig med stemmer noen veier. Og jevne runder holder ikke for de rødgrønne, de må ha noen klare seire skal de ta dette -siden de borgerlige nå har et klart grep på målingene. Virker som om Stoltenberg må dra litt for mye av lasset alene. Den entusiasmen som jeg så hos dem i 2005, virker å være litt borte nå. Kanskje fordi forsvarsposisjon er en langt vanskeligere rolle enn angrepsposisjon.
Når det gjelder sakene som ble tatt opp (som jeg i grunn tror er det aller viktigste ift. stemmegivning), så var det egentlig tre:
Regjeringsspørsmålet - plussak for de rødgrønne. Men som sagt - de må passe seg litt med raljereringen fordi det er store sprik på rødgrønn side også.
Oljeboring - Ap har et håpløst stanpunkt å gå inn i en valgkamp med her. Det ødelegger også for SV. Venstre kan utnytte dette, mens Frp og H drar boringstilhengere.
Skatt - Plussak for borgerlige. Men hvem av Frp og H vil tjene mest? Pt deler de "eierskapet" i velgernes øyne her. H er avhengig av at Frp ikke stikker av med "skattevelgerne" i for stor grad for å komme i mål med et anstendig resultat.
Oppdatert: Disse vurderingene ble også gitt til Nettavisen. Saken kan du nå lese her.
mandag 10. august 2009
Er Jens Stoltenberg en robot?
Ja, i følge NRKs valgkommentator Lilla Sølhusvik. Jeg synes at dama har et godt poeng. Det kommer til å bli fryktelig mange politikere på autopilot i de kommende fem ukene.
Slike forhåndsprogrammerte politkersvar på ethvert spørsmål kan bli fryktelig kjedelig å høre på.
- Slik er valgkamp, svarte Erna Solberg meg på Twitter da jeg konfronterte henne med dette fenomenet.
Men må det egentlig være slik?
Slike forhåndsprogrammerte politkersvar på ethvert spørsmål kan bli fryktelig kjedelig å høre på.
- Slik er valgkamp, svarte Erna Solberg meg på Twitter da jeg konfronterte henne med dette fenomenet.
Men må det egentlig være slik?
søndag 9. august 2009
Slik ender valget
Nå er det fem uker igjen til valgdagen. Og tiden er inne for noen friske valgtips. Selvsagt er det klin umulig å tippe rett, særlig når man ikke vet hvilken agenda som kommer i den høyinteressante tiden som nå kommer. Men jeg prøver likevel - i skrivende stund så tror at valget vil ende slik:
Rødt 1,5 prosent. 0 mandater : Har sitt livs mulighet til å gjøre et godt valg pga at SVs regjeringsdeltakelse åpner opp et venstrerom. Men partiet blir nok en gang skviset i valgkampen. Erling Folkvord vil være i nærheten av en stortingsplass, men må bite i det sure eplet nok en gang.
SV 7 prosent. 10 mandater: Er klin avhengig av å synliggjøre at det utgjør en forskjell å stemme SV, og må få opp troverdigheten igjen på nøkkelsakene skole og miljø. Lykkes ikke med noen av delene og folk som Inga Marte Thorkildsen og Hallgeir Langeland ryker ut av Tinget.
Ap 33 prosent. 63 mandater: Partiet har en historisk høy valgkampinngang (må tilbake til 80-tallet for å finne lignende). Gjør en OK valgkamp, men er allerede fullt mobilisert og beveger seg sidelengs hele veien inn.
Sp 6 prosent. 9 mandater: Partiet makter å dra seg opp noen få tideler i løpet av valgkampen, men ender like fullt svakt på rundt 6 blank. Er avhengig av å få opp EU og disktriktspolitikk, men ingen av delene kommer særlig høyt opp og da blir det håpløst å få til et valg med sprut.
KrF 6 prosent. 9 mandater. KrF må få satt sitt beste kort, familiepolitikken, høyt opp. Partiet lykkes ikke, og blir skviset i en valgkamp som tegner til å bli sjelden polaristert. Gjør sitt dårligste valg noensinne.
V 7 prosent. 10 mandater. Får miljø lenger framme i velgernes bevissthet og klarer å utnytte det miljørommet som SV har skapt. Partiet mobiliserer i sedvanlig stil de par siste ukene inn mot valget, og opplever å se sju-tallet. Styrker sin posisijon i byene og i de beste borgerlige fylkene ytterligere.
H 15 prosent. 25 mandater. Blir stadig konfrontert med elendige målinger i startfasen. Men midtveis snur det litt, og partiet kommer inn i en god trend særlig den siste uken. Det holder til 15. Slett ikke bra, men bedre enn inngangen tydet på.
Frp 25 prosent. 43 mandater. Siv Jensen klasker til med å gå jevne runder mot statsministeren i de første duellene og klarer å bidra til å holde Frp høyt på 20-tallet. Men både hun, partiet og velgere går litt tomme underveis og kommer inn i en noe nedadgående tendens mot slutten. Noe som medfører at det ikke blir det brakvalget det lå an til. Men bevares vel - 25 prosent er partiets beste noensinne.
Konkl: De rødgrønne mister flertallet. Stoltenberg har gått Gro-skolen (gi ALDRI fra deg makt) og velger å bli sittende for "å vente på en avklaring på borgelig side" som han uttrykkker det. SV og Sp trekker konsekvensen av sine svake valg og sier takk for seg allerede på valgnatten.
Blir det enighet på borgerlig side? Svaret er ja, etter en masse tautrekking som ender opp med at Lars Sponheim blir stortingspresident og KrF får sentrale komiteverv på Tinget. Den nye H+Frp-regjeringen, etter modell av Oslo, blir ledet av Erna Solberg - noe som skaper betydelig misnøye hos valgvinner Frp. Men Sponheim og Høybråten satt ned foten for Jensen.
Hvordan tror du at dette ender?
Rødt 1,5 prosent. 0 mandater : Har sitt livs mulighet til å gjøre et godt valg pga at SVs regjeringsdeltakelse åpner opp et venstrerom. Men partiet blir nok en gang skviset i valgkampen. Erling Folkvord vil være i nærheten av en stortingsplass, men må bite i det sure eplet nok en gang.
SV 7 prosent. 10 mandater: Er klin avhengig av å synliggjøre at det utgjør en forskjell å stemme SV, og må få opp troverdigheten igjen på nøkkelsakene skole og miljø. Lykkes ikke med noen av delene og folk som Inga Marte Thorkildsen og Hallgeir Langeland ryker ut av Tinget.
Ap 33 prosent. 63 mandater: Partiet har en historisk høy valgkampinngang (må tilbake til 80-tallet for å finne lignende). Gjør en OK valgkamp, men er allerede fullt mobilisert og beveger seg sidelengs hele veien inn.
Sp 6 prosent. 9 mandater: Partiet makter å dra seg opp noen få tideler i løpet av valgkampen, men ender like fullt svakt på rundt 6 blank. Er avhengig av å få opp EU og disktriktspolitikk, men ingen av delene kommer særlig høyt opp og da blir det håpløst å få til et valg med sprut.
KrF 6 prosent. 9 mandater. KrF må få satt sitt beste kort, familiepolitikken, høyt opp. Partiet lykkes ikke, og blir skviset i en valgkamp som tegner til å bli sjelden polaristert. Gjør sitt dårligste valg noensinne.
V 7 prosent. 10 mandater. Får miljø lenger framme i velgernes bevissthet og klarer å utnytte det miljørommet som SV har skapt. Partiet mobiliserer i sedvanlig stil de par siste ukene inn mot valget, og opplever å se sju-tallet. Styrker sin posisijon i byene og i de beste borgerlige fylkene ytterligere.
H 15 prosent. 25 mandater. Blir stadig konfrontert med elendige målinger i startfasen. Men midtveis snur det litt, og partiet kommer inn i en god trend særlig den siste uken. Det holder til 15. Slett ikke bra, men bedre enn inngangen tydet på.
Frp 25 prosent. 43 mandater. Siv Jensen klasker til med å gå jevne runder mot statsministeren i de første duellene og klarer å bidra til å holde Frp høyt på 20-tallet. Men både hun, partiet og velgere går litt tomme underveis og kommer inn i en noe nedadgående tendens mot slutten. Noe som medfører at det ikke blir det brakvalget det lå an til. Men bevares vel - 25 prosent er partiets beste noensinne.
Konkl: De rødgrønne mister flertallet. Stoltenberg har gått Gro-skolen (gi ALDRI fra deg makt) og velger å bli sittende for "å vente på en avklaring på borgelig side" som han uttrykkker det. SV og Sp trekker konsekvensen av sine svake valg og sier takk for seg allerede på valgnatten.
Blir det enighet på borgerlig side? Svaret er ja, etter en masse tautrekking som ender opp med at Lars Sponheim blir stortingspresident og KrF får sentrale komiteverv på Tinget. Den nye H+Frp-regjeringen, etter modell av Oslo, blir ledet av Erna Solberg - noe som skaper betydelig misnøye hos valgvinner Frp. Men Sponheim og Høybråten satt ned foten for Jensen.
Hvordan tror du at dette ender?
torsdag 18. juni 2009
Dette er stillingen i Oslo
Dagen i dag er det reneste Mekka for de av oss som liker meningsmålinger. Aftenpostens Aftenutgave publiserer en for Oslo, utført av Respons. Et byrå som jeg forøvrig har god tro på, siden de som regel ligger tett på snittet. Tallene ser slik ut i hovedstaden (endring fra valget i 05):
Rødt 2,7 (-0,3)
SV 10,8 (-2,6)
Ap 32,7 (+1,2)
Sp 0,9 (-0,2)
KrF 3,1 (-0,5)
V 9,4 (+0,1)
H 20,4 (+0,6)
Frp 18,6 (+1,3)
Andre 1,4 (+0,3)
Mine egen Oslo-prognose, som baserer seg på snittet av siste ti nasjonale målinger og omregnet til Oslo ut fra valgstatistikk, er pt. følgende:
Rødt 3,5
SV 10,8
Ap 32,0
Sp 0,8
KrF 3,0
V 8,8
H 19,3
Frp 20,8
Andre 1,0
M.a.o. godt samsvar - selv om jeg holder en knapp på at Frp er hårfint størst av de to høyrepartiene. Dette illustrerer samtidig noe av Høyres problem, nemlig at de for øyeblikket utelukkende er jevnbyrdige med Frp i hovedstaden. I alle andre valgkretser blir de most. Det sier også noe om Frp. Oslo, som tidligere var ett av partiets klart beste fylker, er nå ett av de dårligste. Høy utdanning og høy innvandrerandel i kretsen trekker i partiets disfavør. I tillegg er det jo her en del av den "forhatte" eliten bor...
Mine tall tilsier denne mandatrekkefølgen i Oslo for øyeblikket:
1. Jens Stoltenberg, Ap
2. Siv Jensen, Frp
3. Per-Kristian Foss, H
4. Marit Nybakk, Ap
5. Kristin Halvorsen, SV
6. Ine Marie Eriksen Søreide, H
7. Trine Skei Grande, V
8. Jan Bøhler, Ap
9. Christian Tybring Gjedde, Frp
10. Jonas Gahr Støre, Ap
11. Michael Tetzschner, H
12. Heikki Holmås, SV
13. Peter N. Myhre, Frp
14. Marianne Marthinsen, Ap
15. Sylvi Listhaug, Frp
16. Ola Elvestuen, V
17. Hans Olav Syversen, KrF utjevning
Kampen i Oslo ser ut til å stå om de to siste faste mandatene. Fem stykker kjemper om disse to plassene. I tillegg til Listhaug og Elvestuen, er det Hadia Tajik (Ap), Erling Folkvord (Rødt) og Nikolai Astrup (H). På Responsmålingen ligger Tajik hårfint inne, mens Listhaug er ute.
Jeg tror at Oslo er Rødts eneste reelle mulighet til å få inn en. Man håper også på Torstein Dahle i Hordaland, men jeg har studert alle tall derfra og synes at det ser urealistisk langt opp.
Respons og Aften tør ikke beregne utjevning, men det tør jeg. Og jeg holder KrF-Syvertsen som klokkeklar favoritt til å ta det hjem - slik han også gjorde i 05.
Rødt 2,7 (-0,3)
SV 10,8 (-2,6)
Ap 32,7 (+1,2)
Sp 0,9 (-0,2)
KrF 3,1 (-0,5)
V 9,4 (+0,1)
H 20,4 (+0,6)
Frp 18,6 (+1,3)
Andre 1,4 (+0,3)
Mine egen Oslo-prognose, som baserer seg på snittet av siste ti nasjonale målinger og omregnet til Oslo ut fra valgstatistikk, er pt. følgende:
Rødt 3,5
SV 10,8
Ap 32,0
Sp 0,8
KrF 3,0
V 8,8
H 19,3
Frp 20,8
Andre 1,0
M.a.o. godt samsvar - selv om jeg holder en knapp på at Frp er hårfint størst av de to høyrepartiene. Dette illustrerer samtidig noe av Høyres problem, nemlig at de for øyeblikket utelukkende er jevnbyrdige med Frp i hovedstaden. I alle andre valgkretser blir de most. Det sier også noe om Frp. Oslo, som tidligere var ett av partiets klart beste fylker, er nå ett av de dårligste. Høy utdanning og høy innvandrerandel i kretsen trekker i partiets disfavør. I tillegg er det jo her en del av den "forhatte" eliten bor...
Mine tall tilsier denne mandatrekkefølgen i Oslo for øyeblikket:
1. Jens Stoltenberg, Ap
2. Siv Jensen, Frp
3. Per-Kristian Foss, H
4. Marit Nybakk, Ap
5. Kristin Halvorsen, SV
6. Ine Marie Eriksen Søreide, H
7. Trine Skei Grande, V
8. Jan Bøhler, Ap
9. Christian Tybring Gjedde, Frp
10. Jonas Gahr Støre, Ap
11. Michael Tetzschner, H
12. Heikki Holmås, SV
13. Peter N. Myhre, Frp
14. Marianne Marthinsen, Ap
15. Sylvi Listhaug, Frp
16. Ola Elvestuen, V
17. Hans Olav Syversen, KrF utjevning
Kampen i Oslo ser ut til å stå om de to siste faste mandatene. Fem stykker kjemper om disse to plassene. I tillegg til Listhaug og Elvestuen, er det Hadia Tajik (Ap), Erling Folkvord (Rødt) og Nikolai Astrup (H). På Responsmålingen ligger Tajik hårfint inne, mens Listhaug er ute.
Jeg tror at Oslo er Rødts eneste reelle mulighet til å få inn en. Man håper også på Torstein Dahle i Hordaland, men jeg har studert alle tall derfra og synes at det ser urealistisk langt opp.
Respons og Aften tør ikke beregne utjevning, men det tør jeg. Og jeg holder KrF-Syvertsen som klokkeklar favoritt til å ta det hjem - slik han også gjorde i 05.
torsdag 11. juni 2009
Nye partiledere - noen spekulasjoner
I forkant av stortingsvalget kan en drodle litt over hvilke partiledere som kommer til å trekke seg i neste periode. Dette er mine vurderinger:
Ap: Jens Stoltenberg har sittet en god stund nå, og jeg tipper at han vil gå av i løpet av perioden. Tidlig (2010) hvis Ap gjør det svakt, sent i perioden (2012) hvis Ap gjør det godt. Da er det antagelig duket for Jonas Gahr Støre, med Trond Giske som en mulig utfordrer. Egentlig burde det stå en kvinne for tur, men Helga Pedersen har antagelig surret vekk muligheten allerede.
SV: Et resultatat på 6-7 prosent, slik det ligger an nå, vil få det til å murre i partirekkene. Halvorsens posisjon er dog sterk, så hun velger nok helt selv tidspunktet for sin egen avgang. Men en rekke SV-ere er bitre på hennes lederstil, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er et par av dem som har fått erfare at hun ikke er fullt så trivelig intern som hun framstår på TV. Hun vil nok selv ha Solhjell, evt. Holmås som sin etterfølger, men Audun Lysbakken vil seile opp hvis SV trenger venstredreining.
SP: Liv Signe Navarsete fortsetter ut denne perioden, med mindre helsa skulle svikte mer enn den allerede gjør.
KrF: Dagfinn Høybråten tåler nok et svakt resultat til, før han må ha framgang. Dvs. at lokalvalget i 2011 må gi et annet KrF-nivå enn det svake sekstallet man ligger på nå. Jeg ser kun en mulig arvtaker - og det er Knut Arild Hariede. Hverken Dagrun Eriksen eller Inger Lise Hansen tror jeg har det formatet som skal til.
Venstre: Lars Sponheim har bidratt til å stabilisere Venstre over sperregrensen. Han sitter så lenge han vil, men tviler på om han vil noe særlig mer enn et par år til. Da er det nok antagelig duket for Trine Skei Grande, men Ola Elvestuen kan kanskje komme opp som en utfordrer.
Høyre: Tror løpet er kjørt for Erna Solberg med et resultat på 15 eller under. I så fall ligger nok Børge Brende nærmest. Kan ikke helt utelukke Kristin Clemet eller Per Kristian Foss heller. Det er nok for tidlig for Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide - de må nok gjøre opp om dette om ca ti år.
Frp: Siv Jensen sitter fjellstøtt.
Hva tror du ? Hvem er sikre og hvem ryker?
Ap: Jens Stoltenberg har sittet en god stund nå, og jeg tipper at han vil gå av i løpet av perioden. Tidlig (2010) hvis Ap gjør det svakt, sent i perioden (2012) hvis Ap gjør det godt. Da er det antagelig duket for Jonas Gahr Støre, med Trond Giske som en mulig utfordrer. Egentlig burde det stå en kvinne for tur, men Helga Pedersen har antagelig surret vekk muligheten allerede.
SV: Et resultatat på 6-7 prosent, slik det ligger an nå, vil få det til å murre i partirekkene. Halvorsens posisjon er dog sterk, så hun velger nok helt selv tidspunktet for sin egen avgang. Men en rekke SV-ere er bitre på hennes lederstil, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er et par av dem som har fått erfare at hun ikke er fullt så trivelig intern som hun framstår på TV. Hun vil nok selv ha Solhjell, evt. Holmås som sin etterfølger, men Audun Lysbakken vil seile opp hvis SV trenger venstredreining.
SP: Liv Signe Navarsete fortsetter ut denne perioden, med mindre helsa skulle svikte mer enn den allerede gjør.
KrF: Dagfinn Høybråten tåler nok et svakt resultat til, før han må ha framgang. Dvs. at lokalvalget i 2011 må gi et annet KrF-nivå enn det svake sekstallet man ligger på nå. Jeg ser kun en mulig arvtaker - og det er Knut Arild Hariede. Hverken Dagrun Eriksen eller Inger Lise Hansen tror jeg har det formatet som skal til.
Venstre: Lars Sponheim har bidratt til å stabilisere Venstre over sperregrensen. Han sitter så lenge han vil, men tviler på om han vil noe særlig mer enn et par år til. Da er det nok antagelig duket for Trine Skei Grande, men Ola Elvestuen kan kanskje komme opp som en utfordrer.
Høyre: Tror løpet er kjørt for Erna Solberg med et resultat på 15 eller under. I så fall ligger nok Børge Brende nærmest. Kan ikke helt utelukke Kristin Clemet eller Per Kristian Foss heller. Det er nok for tidlig for Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide - de må nok gjøre opp om dette om ca ti år.
Frp: Siv Jensen sitter fjellstøtt.
Hva tror du ? Hvem er sikre og hvem ryker?
søndag 7. juni 2009
Rødgrønne løftebrudd topp ti
Denne stortingsperioden nærmer seg slutten, og det er tid for en oppsummering. De rødgrønne partiene skipet en historisk flertallsregjering høsten 2005. Historisk av fire årsaker:
a) Det var den første flertallsregjeringen på 20 år.
b) Det er første gang SV har sittet i regjering.
c) Det er første gang Ap samarbeider med noen i regjering (sett bort i fra samlingsregjeringen i 1945).
d) Det er første gang at Sp har inngått i regjering med venstresiden.
Hva lovet regjeringen og de tre regjeringspartiene å få til, og hva fikk den ikke til? Nedenfor har jeg samlet sammen ti av de, etter mitt skjønn, verste løftebruddene:
1. Fattigdommen skulle avskaffes. Sågar med et pennestrøk, i følge Kristin Halvorsen.
Fasit: Det er like mange fattige som før, og regjeringen har gitt opp å innfri sitt løfte. Regjeringen manglet både penn og blekk...
2. Kristin Halvorsen skulle trekke seg hvis det ikke var full barnehagedekning innen utgangen av 2007.
Fasit: Vi er nå godt inne i 2009 og det er fortsatt ikke full barnehagedekning. Og Kristin Halvorsen har fortsatt ikke trukket seg...
3. SV lovet varm mat på skolen.
Fasit: Elevene fikk noen kalde epler på deling.
4. CO2-rensing skulle være vårt tids månelanding.
Fasit: Månelandingen er utsatt på ubestemt tid, og rensingen er helt i det blå.
5. 3 prosent av BNP skulle gå til forskning.
Fasit: Bare 1,5 prosent går til forskning, og nå er det visstnok målestokken som det er noe galt med.
6. Regjeringen lovet ”gode veier i hele landet” i sitt styringsdokument.
Fasit: Vegdirektoratet har foretatt en grundig gjennomgang av kvaliteten på norske veier og konkludert med at over halvparten av veiene var "ikke brukbare”.
7. ”Når sykdom rammer skal folk oppleve at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til brukeren” heter det i Soria-Moria-erklæringen.
Fasit: Helsekøene vokser og en kvart millon nordmenn står i dag i en slik kø.
8. Støyen skulle kuttes med 25 prosent fra 1999-nivå til 2010.
Fasit: Lite og ingen ting skjer, fortsatt er over en halv million nordmenn plaget av støy. Noe spøkefullt kan man vel heler si at uenigheten innad i regjeringen i løpet av disse fire årene i sak etter sak ikke akkurat har bidratt til redusert støy....
9. Industrien skulle få subsidiert strøm.
Fasit: Ingen ting har skjedd.
10. En flertallsregjering skulle gi landet forutsigbar styring, og det meste av "spill og spetakkel" skulle bli borte.
Fasit: Hele sju statsråder har, av ulike årsaker, blitt sparket ut og det er blitt kraftig omrokkert. En rekke saker er håndtert på usedevanlig klønete vis, og dosene av både spill og spetakkel er formidable.
Åpenbart ti sterke kandidater på en ti på topp liste. Eller kanskje vi heller skulle kalle det en ti på bunn liste?
Har du andre gode kandidater?
a) Det var den første flertallsregjeringen på 20 år.
b) Det er første gang SV har sittet i regjering.
c) Det er første gang Ap samarbeider med noen i regjering (sett bort i fra samlingsregjeringen i 1945).
d) Det er første gang at Sp har inngått i regjering med venstresiden.
Hva lovet regjeringen og de tre regjeringspartiene å få til, og hva fikk den ikke til? Nedenfor har jeg samlet sammen ti av de, etter mitt skjønn, verste løftebruddene:
1. Fattigdommen skulle avskaffes. Sågar med et pennestrøk, i følge Kristin Halvorsen.
Fasit: Det er like mange fattige som før, og regjeringen har gitt opp å innfri sitt løfte. Regjeringen manglet både penn og blekk...
2. Kristin Halvorsen skulle trekke seg hvis det ikke var full barnehagedekning innen utgangen av 2007.
Fasit: Vi er nå godt inne i 2009 og det er fortsatt ikke full barnehagedekning. Og Kristin Halvorsen har fortsatt ikke trukket seg...
3. SV lovet varm mat på skolen.
Fasit: Elevene fikk noen kalde epler på deling.
4. CO2-rensing skulle være vårt tids månelanding.
Fasit: Månelandingen er utsatt på ubestemt tid, og rensingen er helt i det blå.
5. 3 prosent av BNP skulle gå til forskning.
Fasit: Bare 1,5 prosent går til forskning, og nå er det visstnok målestokken som det er noe galt med.
6. Regjeringen lovet ”gode veier i hele landet” i sitt styringsdokument.
Fasit: Vegdirektoratet har foretatt en grundig gjennomgang av kvaliteten på norske veier og konkludert med at over halvparten av veiene var "ikke brukbare”.
7. ”Når sykdom rammer skal folk oppleve at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til brukeren” heter det i Soria-Moria-erklæringen.
Fasit: Helsekøene vokser og en kvart millon nordmenn står i dag i en slik kø.
8. Støyen skulle kuttes med 25 prosent fra 1999-nivå til 2010.
Fasit: Lite og ingen ting skjer, fortsatt er over en halv million nordmenn plaget av støy. Noe spøkefullt kan man vel heler si at uenigheten innad i regjeringen i løpet av disse fire årene i sak etter sak ikke akkurat har bidratt til redusert støy....
9. Industrien skulle få subsidiert strøm.
Fasit: Ingen ting har skjedd.
10. En flertallsregjering skulle gi landet forutsigbar styring, og det meste av "spill og spetakkel" skulle bli borte.
Fasit: Hele sju statsråder har, av ulike årsaker, blitt sparket ut og det er blitt kraftig omrokkert. En rekke saker er håndtert på usedevanlig klønete vis, og dosene av både spill og spetakkel er formidable.
Åpenbart ti sterke kandidater på en ti på topp liste. Eller kanskje vi heller skulle kalle det en ti på bunn liste?
Har du andre gode kandidater?
torsdag 4. juni 2009
Stoltenbergs mageplask
Pensjonsreformen skulle være "noe av det viktigste det norske samfunnet skal ta stilling til de nærmeste årene, og en av de viktigste sakene denne regjeringen kommer til å behandle", i følge Jens Stoltenberg.
Stoltenberg og co har lenge forsøkt å bløffe velgerne ved å hevde at reformen skulle gi mer til alle. Realiteten er at dette er en kuttreform som gir mindre i pensjon til store grupper. Reformen er også både kvinnefiendtlig og utdanningsfiendtlig.
Nå har regjeringen blitt tvunget til full retrett. Regjeringen pinglet ut fordi den ikke turde å ta en storstreik i et valgår. Den korporative kanal har tvunget den folkevalgte kanal i kne og slik sett har Stein Rokkans ord om at "stemmer teller, ressurser avgjør" fortsatt betydelig forklaringskraft.
Det er et gigantisk mageplask vi her er vitne til.
Stoltenberg og co har lenge forsøkt å bløffe velgerne ved å hevde at reformen skulle gi mer til alle. Realiteten er at dette er en kuttreform som gir mindre i pensjon til store grupper. Reformen er også både kvinnefiendtlig og utdanningsfiendtlig.
Nå har regjeringen blitt tvunget til full retrett. Regjeringen pinglet ut fordi den ikke turde å ta en storstreik i et valgår. Den korporative kanal har tvunget den folkevalgte kanal i kne og slik sett har Stein Rokkans ord om at "stemmer teller, ressurser avgjør" fortsatt betydelig forklaringskraft.
Det er et gigantisk mageplask vi her er vitne til.
onsdag 22. april 2009
Røkke-sakens politiske konsekvenser
Det er vanskelig for oss som ikke er økonomiske eksperter å uttale oss om hvorvidt Røkke solgte "søppel-selskapene" sine til en pris som var passe eller for høy. Men det synes å være en relativt sterk grad av samstemthet blant dem som mener å ha greie på slikt, at prisen i alle fall ikke var for lav.
For meg er imidlertid de politiske konsekvensene av Røkke-saken vel så spennende. Og kjernen her er at både tidligere næringsminister Dag Terje Andersen, nåværende næringsminister Sylvia Brustad og statsminister Jens Stoltenberg og hele Ap har en dårlig sak. En sak som de snarest mulig bør få avsluttet hvis ikke valget skal spoleres.
For dette er en sak som dreier seg om samrøre mellom LO og Ap. Det er en sak som handler om graden av statlig eierskap. Og den handler om å følge med i timene. Her er det mange som ikke har fulgt med i timene. Dag Terje Andersen handlet meget kritikkverdig da han gikk inn for å bruke 5 millarder av våre felles penger til å bli en mindretallsaksjonær i et Røkke-styrt selskap. Sylvia Brustad og statens styrepresentant, Berit Kjøll, sov da det gjaldt som mest. Og Jens Stoltenberg er, som øverste ansvarlig, stilt i kraftig forlengenhet gjennom at han den ene dagen hyller Røkke opp i skyene og neste dag er nesten like oppgitt over Røkke som det Brustad er.
Etter dagens pressekonferanse, hvor Røkke slo hardt tilbake og bl.a. begikk et karakterdrap på Brustad, så føler nå regjeringen et åpenbart behov for å kommunisere at de jobber med å finne en løsning. En løsning der det bare vil bli tapere. Eller sagt med renere ord: De jobber med å få vekk denne saken fra agendaen.
For regjeringen er helt avhengig av å få fokuset over på andre ting enn Røkke og innvandring - temaer som har preget agendaen sammenhengende de siste tre månedene. Oppslutningen på meningsmålingene er fallende og regjeringsflertallet vil ryke med glans hvis ikke den politiske debatten snart begynner å handle om andre ting enn dette.
Hvem vil kunne tjene på Røkke-saken når vi tenker oppslutning? Mitt umiddelbare svar er Høyre. Partiet stemte (sammen med Venstre og KrF) i mot dette statlige oppkjøpet og har også i en årrekke vært en pådriver i kritikken av samrøret mellom fagbevegelse, industri og Ap. Frp har heller ikke noen god sak. De har gått omtrent like langt i Røkke-hyllesten som Ap og stemte for det økte statlige eierskapet.
De neste målingene blir nå uhyre interessante. Det gjenstår fire stykker før denne måneden er omme. Jeg tror at Ap vil falle ytterligere på dette - spørsmålet er hvor mye.
For meg er imidlertid de politiske konsekvensene av Røkke-saken vel så spennende. Og kjernen her er at både tidligere næringsminister Dag Terje Andersen, nåværende næringsminister Sylvia Brustad og statsminister Jens Stoltenberg og hele Ap har en dårlig sak. En sak som de snarest mulig bør få avsluttet hvis ikke valget skal spoleres.
For dette er en sak som dreier seg om samrøre mellom LO og Ap. Det er en sak som handler om graden av statlig eierskap. Og den handler om å følge med i timene. Her er det mange som ikke har fulgt med i timene. Dag Terje Andersen handlet meget kritikkverdig da han gikk inn for å bruke 5 millarder av våre felles penger til å bli en mindretallsaksjonær i et Røkke-styrt selskap. Sylvia Brustad og statens styrepresentant, Berit Kjøll, sov da det gjaldt som mest. Og Jens Stoltenberg er, som øverste ansvarlig, stilt i kraftig forlengenhet gjennom at han den ene dagen hyller Røkke opp i skyene og neste dag er nesten like oppgitt over Røkke som det Brustad er.
Etter dagens pressekonferanse, hvor Røkke slo hardt tilbake og bl.a. begikk et karakterdrap på Brustad, så føler nå regjeringen et åpenbart behov for å kommunisere at de jobber med å finne en løsning. En løsning der det bare vil bli tapere. Eller sagt med renere ord: De jobber med å få vekk denne saken fra agendaen.
For regjeringen er helt avhengig av å få fokuset over på andre ting enn Røkke og innvandring - temaer som har preget agendaen sammenhengende de siste tre månedene. Oppslutningen på meningsmålingene er fallende og regjeringsflertallet vil ryke med glans hvis ikke den politiske debatten snart begynner å handle om andre ting enn dette.
Hvem vil kunne tjene på Røkke-saken når vi tenker oppslutning? Mitt umiddelbare svar er Høyre. Partiet stemte (sammen med Venstre og KrF) i mot dette statlige oppkjøpet og har også i en årrekke vært en pådriver i kritikken av samrøret mellom fagbevegelse, industri og Ap. Frp har heller ikke noen god sak. De har gått omtrent like langt i Røkke-hyllesten som Ap og stemte for det økte statlige eierskapet.
De neste målingene blir nå uhyre interessante. Det gjenstår fire stykker før denne måneden er omme. Jeg tror at Ap vil falle ytterligere på dette - spørsmålet er hvor mye.
tirsdag 21. april 2009
Nettets politiske gjennombrudd
Stavanger Aftenblad trykker en kronikk av meg i dag om internetts gjennomslag i norsk politikk. Jeg finner den ikke på nett foreløpig, så jeg legger den ut her, muligens til glede for alle som ikke abonnerer på den gode lokalavisen i Rogaland (det er vel tross alt en hel del..).
Oppdatert: Den ligger nå ute her.
Nettets politiske gjennombrudd
Årets valgkamp blir Internetts definitive gjennombrudd i norsk politikk. Men TVs posisjon som den viktigste informasjonskilden for velgerne er ikke truet.
”Fjernsynet er overlegent viktigere enn andre medier for velgerne. Omtrent halvparten nevner fjernsynet som sin hovedkilde, mens en fjerdedel nevner riks- eller lokalaviser. Radioens rolle som informasjonskanal er derimot betydelig svakere, mens Internett ennå ikke har slått gjennom som et sentralt nyhetsmedium blant velgerne". Det var en av hovedkonklusjonene som forskerne Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud trakk i boken "I valgkampens hete" fra 2004, den til nå beste studien av medier og valgkamp.
Konklusjonen står seg godt også i dag. For i politisk sammenheng er det fortsatt god grunn til å dempe de aller største internetteuforistene. TV har fremdeles en stor og seiglivet plass blant norske velgere. Særlig blant de over 40 år. Og det er de som i stor grad bestemmer hvem som skal ha makten. I denne aldersgruppen stemmer 80 prosent eller mer, mens bare drøyt halvparten av 20-åringene kommer til å ta turen til valglokalene den 14. september. TVs kruttsterke posisjon forhindrer ikke at internett blir viktigere enn noen gang under årets valgkamp.
Nettet fikk et internasjonalt valggjennombrudd under den amerikanske presidentkampen i 2004. Demokratenes John Kerry brukte nettet aktivt for å samle inn penger til sin kampanje og til å gi velgerne informasjon. Fjorårets presidentkandidater tok skrittet mye lenger. Hillary Clinton offentliggjorde sitt kandidatur først på egen nettside. Og både John McCain, og ikke minst Barack Obama, brukte internett i rikt monn til pengeinnsamling og dialog med støttespillerne. Sveriges utenriksminister Carl Bildt har på sin side, i flere år, laget det som må være verdens beste statsrådsblogg, med utfyllende oppdateringer hver dag om sine hendelser rundt omkring i verden (hvordan rekker han det?).
Her hjemme har det vært mye prøving og feiling på nett. Kristin Halvorsens nettsatsing i 2004 forbindelse med boken ”Rett fra hjertet” floppet eksempelvis før det kom skikkelig i gang. Fordi Halvorsen ikke hadde tid til å skrive og dele tanker med sine lesere. Partienes nettsider har stort sett vært relativt traurige greier. Men nå skjer det noe. Nettsidene har blitt relansert og er spritet kraftig opp. Kandidater lager valgvideoer om seg selv, Hadia Tajik sin er foreløpig den mest kjente. Politikere og partier profilerer seg på Facebook, og støttegruppene deres blir større og større. Flere og flere politikere, både på lokalplan og på riksplan, etablerer blogger. Og det blogges direkte fra partienes landsmøter. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er foreløpig den eneste bloggende statsråd (han har dog fryktelig langt igjen til Bildt-nivå). Også en rekke andre trauste toppolitikere, som for eksempel Dagfinn Høybråten, har hevet seg uti bloggsfæren. I tillegg har mange kastet seg på kortbloggbølgen Twitter, deriblant Helga Pedersen og Jens Stoltenberg. Politiske taler legges ut på Youtube, og bilder deles på Flickr.
Dette nye politiske kommunikasjonsmønsteret speiler samfunnsutviklingen. En gang i tiden, faktisk ikke så fjernt som det kan virke som, var dessverre NRK og papiravisene omtrent de eneste politiske informasjonsformidlerne. Dessverre fordi slike monopollignende kommunikasjonstilstander ikke var til gagn for verken politikere eller velgere. I dag er det, heldigvis, et mangfold av kanaler. Ikke bare i form av mange flere TV-kanaler og radiokanaler, men også i form av nettkanaler. Både unge og gamle bruker nå nettet. Dette har ført til at partier og politikere må møte velgerne der de er. Torgmøter, samfunnshus, aviser, radio- og TV-studioer er ikke nok lenger. Partier og politikere må ut på nett. Det tvinger fram en ny type kommunikasjon, en kommunikasjon som har en mer toveis karakter enn tidligere. Det er bra, for dialoger er nesten uten unntak å foretrekke framfor monologer.
Samtidig gis politikerne en mulighet til å nå ut mer direkte til velgerne, uten å måtte gå omveien om TV, radio og aviser. På egne nettsider og blogger slipper politikerne å måtte forholde seg til medias krav om spesielle vinklinger. Vinklinger hvor feilsiteringer, forvrengninger og fordreininger av standpunkter gjerne følger i kjølvannet. Et fenomen som de fleste politikere har sett seg mektig lei på. Nettkommunikasjon åpner også for at politikerne slipper å forholde seg til pågående og vanskelige spørsmål fra journalister. Dette setter nye krav til velgerne. For velgerne som baserer seg på nettinformasjon, må nå selv ta seg av den kildekritikken som journalister tidligere gjorde for dem. Er ikke velgerne bevisst dette, så kan det føre til at man lettere lar seg påvirke av ren politisk propaganda. En slik utvikling kan anses være en kime til bekymring. Men utviklingen kan også føre til det stikk motsatte, nemlig at erfarne nettbrukervelgere stadig blir mer kildekritisk skolerte, og kanskje dermed også mer interesserte, fordi nettet får dem ut av TV-sløvheten.
Dette setter høyere krav til partier og politikere. For når de er i ferd med å overta noe av medias rolle, så får de også et redaktøransvar. Vil de være sitt redaktøransvar bevisst? Neppe. Derfor er det all grunn til å tro, og håpe, at tradisjonelle medier vil ha en sentral rolle å spille også i valgkampene i mange årtier framover. Årets valgkamp, og mange etter denne, vil nok en gang bli avgjort på TV. Også i år vil det aller meste handle om å ”komme på” for politikerne. Da snakker jeg ikke om å komme på ny politikk. Nei, da snakker jeg om å komme på TV. For i valgkampen, og stort sett alle andre dager også, avlyses deltakelse i de fleste typer politiske arrangementer med glede, til fordel for dyrebare minutter på Redaksjon EN, Tabloid eller Folkemøtene.
TVs vedvarende sterke posisjon forhindrer ikke at våre politikere, i alle fall flere og flere av dem, nå er i ferd med å legge nettfomlefasen bak seg og tre inn i neste fase. Nemlig gjennombruddsfasen. For internett blir stadig viktigere, også politisk.
Oppdatert: Den ligger nå ute her.
Nettets politiske gjennombrudd
Årets valgkamp blir Internetts definitive gjennombrudd i norsk politikk. Men TVs posisjon som den viktigste informasjonskilden for velgerne er ikke truet.
”Fjernsynet er overlegent viktigere enn andre medier for velgerne. Omtrent halvparten nevner fjernsynet som sin hovedkilde, mens en fjerdedel nevner riks- eller lokalaviser. Radioens rolle som informasjonskanal er derimot betydelig svakere, mens Internett ennå ikke har slått gjennom som et sentralt nyhetsmedium blant velgerne". Det var en av hovedkonklusjonene som forskerne Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud trakk i boken "I valgkampens hete" fra 2004, den til nå beste studien av medier og valgkamp.
Konklusjonen står seg godt også i dag. For i politisk sammenheng er det fortsatt god grunn til å dempe de aller største internetteuforistene. TV har fremdeles en stor og seiglivet plass blant norske velgere. Særlig blant de over 40 år. Og det er de som i stor grad bestemmer hvem som skal ha makten. I denne aldersgruppen stemmer 80 prosent eller mer, mens bare drøyt halvparten av 20-åringene kommer til å ta turen til valglokalene den 14. september. TVs kruttsterke posisjon forhindrer ikke at internett blir viktigere enn noen gang under årets valgkamp.
Nettet fikk et internasjonalt valggjennombrudd under den amerikanske presidentkampen i 2004. Demokratenes John Kerry brukte nettet aktivt for å samle inn penger til sin kampanje og til å gi velgerne informasjon. Fjorårets presidentkandidater tok skrittet mye lenger. Hillary Clinton offentliggjorde sitt kandidatur først på egen nettside. Og både John McCain, og ikke minst Barack Obama, brukte internett i rikt monn til pengeinnsamling og dialog med støttespillerne. Sveriges utenriksminister Carl Bildt har på sin side, i flere år, laget det som må være verdens beste statsrådsblogg, med utfyllende oppdateringer hver dag om sine hendelser rundt omkring i verden (hvordan rekker han det?).
Her hjemme har det vært mye prøving og feiling på nett. Kristin Halvorsens nettsatsing i 2004 forbindelse med boken ”Rett fra hjertet” floppet eksempelvis før det kom skikkelig i gang. Fordi Halvorsen ikke hadde tid til å skrive og dele tanker med sine lesere. Partienes nettsider har stort sett vært relativt traurige greier. Men nå skjer det noe. Nettsidene har blitt relansert og er spritet kraftig opp. Kandidater lager valgvideoer om seg selv, Hadia Tajik sin er foreløpig den mest kjente. Politikere og partier profilerer seg på Facebook, og støttegruppene deres blir større og større. Flere og flere politikere, både på lokalplan og på riksplan, etablerer blogger. Og det blogges direkte fra partienes landsmøter. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er foreløpig den eneste bloggende statsråd (han har dog fryktelig langt igjen til Bildt-nivå). Også en rekke andre trauste toppolitikere, som for eksempel Dagfinn Høybråten, har hevet seg uti bloggsfæren. I tillegg har mange kastet seg på kortbloggbølgen Twitter, deriblant Helga Pedersen og Jens Stoltenberg. Politiske taler legges ut på Youtube, og bilder deles på Flickr.
Dette nye politiske kommunikasjonsmønsteret speiler samfunnsutviklingen. En gang i tiden, faktisk ikke så fjernt som det kan virke som, var dessverre NRK og papiravisene omtrent de eneste politiske informasjonsformidlerne. Dessverre fordi slike monopollignende kommunikasjonstilstander ikke var til gagn for verken politikere eller velgere. I dag er det, heldigvis, et mangfold av kanaler. Ikke bare i form av mange flere TV-kanaler og radiokanaler, men også i form av nettkanaler. Både unge og gamle bruker nå nettet. Dette har ført til at partier og politikere må møte velgerne der de er. Torgmøter, samfunnshus, aviser, radio- og TV-studioer er ikke nok lenger. Partier og politikere må ut på nett. Det tvinger fram en ny type kommunikasjon, en kommunikasjon som har en mer toveis karakter enn tidligere. Det er bra, for dialoger er nesten uten unntak å foretrekke framfor monologer.
Samtidig gis politikerne en mulighet til å nå ut mer direkte til velgerne, uten å måtte gå omveien om TV, radio og aviser. På egne nettsider og blogger slipper politikerne å måtte forholde seg til medias krav om spesielle vinklinger. Vinklinger hvor feilsiteringer, forvrengninger og fordreininger av standpunkter gjerne følger i kjølvannet. Et fenomen som de fleste politikere har sett seg mektig lei på. Nettkommunikasjon åpner også for at politikerne slipper å forholde seg til pågående og vanskelige spørsmål fra journalister. Dette setter nye krav til velgerne. For velgerne som baserer seg på nettinformasjon, må nå selv ta seg av den kildekritikken som journalister tidligere gjorde for dem. Er ikke velgerne bevisst dette, så kan det føre til at man lettere lar seg påvirke av ren politisk propaganda. En slik utvikling kan anses være en kime til bekymring. Men utviklingen kan også føre til det stikk motsatte, nemlig at erfarne nettbrukervelgere stadig blir mer kildekritisk skolerte, og kanskje dermed også mer interesserte, fordi nettet får dem ut av TV-sløvheten.
Dette setter høyere krav til partier og politikere. For når de er i ferd med å overta noe av medias rolle, så får de også et redaktøransvar. Vil de være sitt redaktøransvar bevisst? Neppe. Derfor er det all grunn til å tro, og håpe, at tradisjonelle medier vil ha en sentral rolle å spille også i valgkampene i mange årtier framover. Årets valgkamp, og mange etter denne, vil nok en gang bli avgjort på TV. Også i år vil det aller meste handle om å ”komme på” for politikerne. Da snakker jeg ikke om å komme på ny politikk. Nei, da snakker jeg om å komme på TV. For i valgkampen, og stort sett alle andre dager også, avlyses deltakelse i de fleste typer politiske arrangementer med glede, til fordel for dyrebare minutter på Redaksjon EN, Tabloid eller Folkemøtene.
TVs vedvarende sterke posisjon forhindrer ikke at våre politikere, i alle fall flere og flere av dem, nå er i ferd med å legge nettfomlefasen bak seg og tre inn i neste fase. Nemlig gjennombruddsfasen. For internett blir stadig viktigere, også politisk.
torsdag 16. april 2009
Er Røkke-saken det Høyre trenger?
Grete Faremo stiller spørsmålet om Røkke-saken kommer til å felle regjeringen ved høstens valg. Kanskje betimelig, men jeg tror dette for lengst er glemt om fem måneder. Men dette er uansett neppe noen særlig god sak for Ap, spesielt ikke hvis utfallet blir at Røkke står igjen som vinneren og Brustad og Stoltenberg står igjen, med det skjegget de ikke har, i den berømte postkassen.
Snarere er det dog vel så interessant om denne saken kan bidra til å snu den negative trenden som Høyre befinner seg i. For er det noe parti som burde kunne utnytte dette Røkke-Ap-samrøret og fokuset på de uheldige sidene ved mye statlig eierskap, så er det Høyre. Frp har en historikk som gjør dem langt mindre troverdige her.
Høyre har imidlertid ikke hatt det med å utnytte de få mulighetene de har fått servert i det siste, så det er jo et åpent sprørsmål om de vil lykkes denne gang.
Hva tror du?
Snarere er det dog vel så interessant om denne saken kan bidra til å snu den negative trenden som Høyre befinner seg i. For er det noe parti som burde kunne utnytte dette Røkke-Ap-samrøret og fokuset på de uheldige sidene ved mye statlig eierskap, så er det Høyre. Frp har en historikk som gjør dem langt mindre troverdige her.
Høyre har imidlertid ikke hatt det med å utnytte de få mulighetene de har fått servert i det siste, så det er jo et åpent sprørsmål om de vil lykkes denne gang.
Hva tror du?
Abonner på:
Innlegg (Atom)