Hva bør jeg gjøre?

Jeg er (muligens) midtveis i livet. Det er tid for å stoppe opp litt, tenke på veien hit og hvor den går videre.

Min etterhvert langt framskredne interesse for politikk, valg og demokrati fikk sin spede start under oppveksten i Gansdalen. Jeg vet ikke helt hva det var, eller akkurat hvorfor, men Gro-Kåre-debattene på 80-tallet fenget meg allerede da jeg gikk på barneskolen.

Gro Harlem Brundtland; Ap-dame, mange innskutte bisetninger og tidvis irritert. Kåre Willoch; Høyre-mann, med fakta og detaljer - tidvis arrogant. De var de to store, politiske stjernene på den norske politiske himmelen på 80-tallet.



Geir Helljesen
Men en entusiastisk fyr raget over dem begge. For meg. For når det var klart for valgdag, og Geir Helljesen formidlet tall, mandater og prognoser utover kvelden og natten med en innlevelse som bare han kan, da koste jeg meg skikkelig - det var som julaften, 17. mai, bursdag og hele pakka på en gang. Og når man i tillegg fikk servert valganalyser av Henry Valen, så var kvelden helt komplett.

Samfunnsfag ble favorittfaget på ungdomsskolen (husker du, Magne Skrede?). Etter flytting til Nevlunghavn, ble Larvik Gymnas neste studiestopp, og samfunnsfaginteressen ble videreutviklet med Alf Rød som lærer.
- Vi skal jo prøve å gjøre samfunnsvitere av dere, husker jeg han sa i en av de aller første timene.
Der lyktes han i alle fall med meg. For etter tre år, russetid til "Sing Halleluja" i 93 og ex.phil på folkeuniversitetet i Vestfold, ble statsvitenskap et naturlig og riktig valg. Det virket mest interessant og spennende. Universitetet i Oslo ble stedet.

Studietiden
Flytting til hovedstaden var ikke uten bekymringer for en bygdegutt. Men jeg nærmet meg 20, tiden var inne. Det har jeg aldri angret på. Studietiden var herlig. Bekymringsløs. Fylt med interessante studier, nye venner og kule foajefester. Det er i alle fall slik jeg liker å huske den. Tenker jeg noe bedre etter, så var det også sider som handlet om ensomhet, tungt stoff, kjedelige forelesere m.m.  
       

I 2002 var jeg uteksaminert. Cand. polit.-tittelen i lomma: Hovedfag i statsvitenskap, støttefag i sosiologi og sosialøkonomi. Hva skal jeg bruke utdannelsen min til? Gjøre som de fleste andre: Søke jobb? Min vei ble en annen. Personlig frihet har alltid tiltalt meg, derfor satset jeg på å være min egen sjef og prøve meg som frilanser.

Frilanserliv
Jeg var litt heldig. For arbeidet med hovedoppgaven min falt sammen med endringer i valgsystemet. Dermed satt jeg på kunnskap som hadde en viss nyhetsinteresse. Flere fylker skulle få endret sitt antall mandater til neste stortingsvalg. Og jeg så min lille nisje i å skrive om dette og sende artikkelforslag til større og mindre aviser i ulike fylker rundt omkring i vårt land. Den gode følelsen av å få den første artikkelen antatt, i Altaposten, sitter fortsatt i meg. Trønderavisa, Sogn Avis, Jærbladet, Drammens Tidende og Romerikes Blad fulgte på.

Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne spe på artikkelskrivingen med kronikker: Nationen, Bergens Tidende, Adresseavisen, Tønsberg Blad, VG og Aftenposten var blant avisene jeg kom inn i. Men det var alltid et spenningsmoment om portvokteren godtok eller forkastet. For konkurransen var hard.

Seminarleder
Det gikk rundt, men det var ikke akkurat fett. Derfor var jeg glad for at det kom dumpende ned et brev i postkassen min en vårdag 2003 fra Institutt for statsvitenskap med forespørsel om jeg ville være seminarleder for bachelorstudenter. Jeg takket ja. Under noe tvil. For jobben innebar jo at jeg måtte snakke mye i forsamling. Og det har ikke vært helt meg. Så da første seminargruppe skulle avholdes, i komparativ politikk, var seminarlederen nok vesentlig mer nervøs enn studentene. Men vi kom i gang, om enn litt hakkete. Gradvis forsvant sjenansen, og interessen for faget, for diskusjoner og muntlig og skriftlig framstilling vant fram.

Fire seminargrupper i offentlig politikk og administrasjon hver høst, fire grupper i komparativ politikk hver vår. Etter å ha ledet 700 studenter, fordelt på 44 grupper, etter å ha lest 700 oppgaver, fordelt opponenter, veiledet, diskutert fag, og jobbet med god kildebruk, så var det slutt en novemberdag i 2008. Instituttet hadde ikke penger til flere seminarer og la ned tilbudet. Man burde gått i motsatt retning og vitalisert seminarene. For det er jo her studentene får utøvd sitt fag og presentert sitt arbeid muntlig og skriftlig.

Blogg
Men jeg stod ikke på bar bakke. For parallelt med seminarene, fortsatte jeg å skrive artikler og kronikker. Jeg skrev også for et par små nettsteder; Kommentar.no og Samfunnsmagasinet. I tillegg dukket det opp en mulighet for å jobbe på noe mer fast basis i internbladet Laurbærbladet i Hydro, som senere ble til StatoilHydro og så Statoil. Her skrev jeg om ting jeg aldri trodde jeg kom til å skrive om: Reiseskildringer, mat, vasking m.m. Men også om verdibasert ledelse og fusjon.

I 2008 begynte jeg å blogge både på Dagbladets og VGs bloggplattform. Minervas redaksjonssekretær leste Db-bloggen og ønsket at jeg skulle kommentere og analysere litt for dem. Jeg begynte med månedlige opinionsanalyser der og holdt det vedlike til 2013. I 2009 startet jeg denne bloggen - med en frekvens på omtrent ett innlegg om dagen (lavere frekvens senere..).

Etterhvert fikk jeg jammen også noen lesere. Ikke mange, men noen. Noen av disse var politiske journalister. Minerva-analysene, bloggen min og et nært forestående stortingsvalg bidro trolig til at flere mediehus begynte å ta kontakt med meg når de ville ha valgkommentarer fra andre enn Bernt Aardal og Frank Aarebrot. Det var nytt, interessant og gøy. Jeg laget også fylkesvise prognoser for ulike medier; Troms for Harstad Tidende, Østfold for Smaalenene, Buskerud for Drammens Tidende, Akershus for Romerikes Blad.

Foredrag
I 2009 fikk jeg mitt livs første forespørsel om å holde foredrag. Henvendelsen kom fra Likestillingsombudet, som hadde lest min VG-kronikk om sosial representasjon. Dette var i utgangspunktet helt fjernt for meg. En sjenert og innadvendt fyr som meg som foredragsholder?? Seminarene hadde imidlertid hjulpet meg til å være litt tøffere, og jeg tenkte: Noen sjanser må du bare ta, Svein Tore. Så jeg sa ja. Og troppet opp hos Beate Gangås og co ikke fullt så nervøs som jeg ville vært før, med noen tall og stikkord på en powerpoint.
- Jeg trodde du skulle bruke overhead, sa hun - valgforskere pleier det.
- Godt jeg ikke er valgforsker da, sa jeg. Og så lo vi litt, og jeg var i gang.

Det skjedde mye i 2009. Jeg forstod at jeg faktisk kunne ha noe å tilføre folk i form av foredrag, jeg skjønte at jeg kunne gjøre mer ut av valgene - både skriftlig og muntlig. Jeg begynte å få øynene skikkelig opp for sosiale medier, Facebook-bruken min ble utvidet - bloggen ble en kjær venn og jeg logget meg på Twitter for første gang og ble nærmest hektet med en gang.  Og aller viktigst: jeg ble pappa.

Valgkommentator
I 2010 var 16 mer eller mindre sammenhengende år i Oslo forbi: Brekkelia, Frysja, Vinderen, Grünerløkka og Stovner hadde vært mine steder i hovedstaden. Nå gikk turen til Jessheim og egen bolig, sågar med hage.

Siste ord ble skrevet i Laurbærbladet i desember 2010, og jeg stod uten større, faste oppdragsgivere ved inngangen til 2011. Men i 2011 var det lokalvalg, og det skjedde særlig en spennende ting i den forbindelse: Jeg fikk forespørsel fra NRK Østlandssendingen om å kommentere valget i radio og TV- med hovedfokus på Akershus.

Kristin Hoff skulle som vanlig kommentere Oslo. Jeg ble også litt kjent med henne, og vi holdt et par foredrag sammen i valgkampen. Å sitte på direktesendt TV og analysere var utfordrende, krevende, skremmende, men mest av alt gøy. Selv om det er mange maktkonstellasjoner, ordførerkandidater og endrede mandatfordelinger å holde styr på.

Sosial kommunikasjon
I valgkampen 2011 skjedde det også noe annet som skulle få stor betydning. Jeg hadde tidligere på året blitt litt kjent med høyskolelektor Cecilie Staude (BI) via Twitter. Hun inviterte meg rett før valget til å holde et foredrag med henne på BI om valgkampkommunikasjon. Det gikk såpass bra at vi tenkte at dette kanskje kunne være noe vi kunne gjøre mer av. Gjennom egen bruk av sosiale medier hadde jeg også utviklet en stadig økende interesse for kommunikasjonsfeltet. Kunne jeg kombinere min samfunnsfaglige interesse med faglig interesse for kommunikasjon i nye medier?

Jo mer jeg tenkte over det, jo sikrere ble jeg på at dette er noe som jeg har lyst til og brenner for. Demokrati er en strålende overbygning, slik jeg ser det.

Vi igangsatte analyser av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. Like etter ble Likestillingsombudet igjen et slags foredragsmessig startskudd for det som senere ble en pilar jobbmessig: sosiale medier. I samme tidsrom fikk vi også tilbud av Kommuneforlaget om å samle vår kunnskap, sette det inn i en større helhet og skrive en bok. Jeg hadde lekt med tanken om en gang å skrive en bok, men trodde jo at boka i så fall ville dreie seg om politikk, valg og demokrati. Slik ble det. Og slik ble det ikke. For boka, som Cecilie og jeg brukte mye av 2012 på å forfatte, handlet litt om politikk, valg og demokrati. Men mest av alt handlet den om sosial kommunikasjon. Om fenomenet sosiale medier og fellestrekkene, om kanalenes egenart, om nytteområdene, om utfordringene og om hva som fungerer.

Gullåret 2013
2013 startet med boklansering, og deretter gikk det slag i slag med foredrag, workshops, rådgivning, artikler, gjesteforelesninger på BI m.m. Med igangsettelse av Rema 1000 sitt SoMe-prosjekt og NRKs Dalen Vår som to av høydepunktene.  Dette ble mitt travleste år, og høsten bød på nytt stortingsvalg. Nå vekslet jeg mellom to ben å stå på: 1) Valg/politikk 2) Sosial kommunikasjon

Etterspørselen holdt seg godt ut over i 2014, men dabbet noe av våren 2015. Sensommeren og høsten 2015 tiltok igjen interessen for min valgkompetanse: NRK ville ha meg til å kommentere lokalvalget, foredrags-og artikkelforespørslene kom igjen tettere, og det dukket opp en ny mulighet - som jeg grep: Debattledelse.

Debattleder
I valgkampen trengte mange en som kunne lede lokalpolitiske debatter. Dette var nytt territorium for meg, men de mulighetene som ligger her i å involvere folk, sette viktige saker på agendaen og skape gode samtaler mellom mennesker, var tiltalende.

I alt ledet jeg sju debatter den høsten. Og mot slutten av året fikk jeg også mulighet for å gjenoppta oppgavelesing fra seminarlederledertiden, nå som sensor i et sosialt mediekurs på BI.

Hva nå?
Et lite stykke inn i 2016 funderer jeg litt over hva jeg skal gjøre. Hva bør være min vei videre? Gå mer tilbake til "basisen" valg og politikk? Rendyrke min sosiale kommunikasjonskompetanse? Satse mer på debattledelse? Gjøre litt av alt? Eller forsøke en fast jobb for en gang skyld?

Foreløpig står det to debattlederoppdrag på 2016-planen i vinter/vår. En workshop om sosial kommunikasjon. Noen kommentarer i Romerikes Blad (som spaltist). Et par forelesninger på BI og MHH. Ellers er det åpent.

Hva bør jeg gjøre?

Små partier, stor makt

Jeg spant litt videre på dette blogginnlegget om sentrumspartienes makt og fikk denne kronikken på trykk i Drammens Tidende i går: 

Små partier som Venstre og KrF kan komme til å få helt avgjørende maktposisjoner en rekke steder etter høstens valg. Hvor demokratisk er det?

- Vi vil tvinge andre til å velge Venstre, sa partiets fylkeslistetopp Runolv Stegane til Drammens Tidende den 21. februar. Tonen er satt. Kommer Venstre på vippen, så skal posisjonen utnyttes til det maksimale. Den frieren som gir partiet de beste gavene, får dele ekteseng. Men denne situasjonen er ikke ny. Og dette gjelder ikke bare Venstre. For andre sentrumspartier som KrF og Sp har opp igjennom historien klart å skaffe seg makt, innflytelse og posisjoner som langt har overskredet det som deres størrelse skulle tilsi. Makt som det (i nyere tid) vesentlig større partiet, Frp, til nå bare har kunnet drømme om.

Det er dypt udemokratisk, hevder noen. Jeg forstår den tankegangen. For er det ikke et eller annet riv, ruskende galt med valg der partier som få stemmer på, får mest makt? Dernest: Hvor redelig er det overfor oss velgere at vi ikke aner slags styre vi støtter hvis vi skulle velge å putte en stemmeseddel med for eksempel Venstre i urnen? Har ikke vi velgere et krav på å vite hvor partiene står før vi bestemmer oss? Dette er meget betimelige og gode momenter. Momenter som Stegane og co definitivt må tenke igjennom slik at de ikke bidrar til at det politiske spillet kommer i forgrunnen og selve politikken i bakgrunnen. Velgerne fortjener bedre!

Samtidig finnes det også noen gode argumenter for at små sentrumspartier agerer slik. Et nøkkelord her er politikk. For valg og stemmeandeler er ikke bare et spørsmål om matematikk. Det er også et spørsmål om politikk. Under min tid som seminarleder for statsvitenskapsstudenter ved Universitetet i Oslo, drøftet vi ofte hva som er de viktigste konfliktlinjene i norsk politikk. Ett element som gikk igjen, var enighet om at høyre-venstre-aksen er sentral. Som regel tegnet jeg da opp en strek på tavla og ba studentene plassere partiene på en skala fra venstre mot høyre. Omtrent alle satte SV lengst til venstre, dernest Ap, så Sp, KrF og Venstre rundt midten, før Høyre og Frp ble plassert til høyre. Dette bildet harmonerer godt med hvordan velgere flest oppfatter partiene.

Høyre-venstre-aksen er slett ikke den eneste motsetningen av betydning i vårt politiske landskap. Andre akser som bl.a. dreier seg om geografi, kultur, miljø og innvandring er også viktige. Men høyre-venstre er en nøkkel for å forstå hvordan partiblokker og maktkonstellasjoner oppstår. Og sentrumspartienes plassering om lag midt på denne aksen, skaffer dem friere i begge retninger. Det betyr at de har gunstige kort når det kommer til forhandlinger. Meningen med Venstre er vel at de skal få til mest mulig Venstre-politikk? På samme måte som meningen med KrF er at deres politikk skal settes ut i livet. Osv.
I det perspektivet er det ikke så god grunn for å klandre sentrumspartiene fordi de utnytter sin posisjon for det som den er verdt. Det ligger i partienes natur å forsøke å maksimere sin innflytelse for seg og sine velgere.

På de nasjonale målingene har Høyre og Frp nå rent flertall. Mange kommentatorer spekulerer derfor allerede friskt i at vi kan få en blåblå regjering etter valget i 2013. Det er ennå langt fram dit, og jeg tror opptil flere forståsegpåere og partistrateger fortsatt gjør lurt i inkludere både Venstre og KrF i kalkylene over hvem som er nødvendige for å få til et maktskifte. For det skal ikke rare velgerbevegelsene til, før dagens helblå meningsmålingsflertall er borte og KrF og/eller Venstre er på vippen.

Det er atskillig kortere vei inn til høstens lokalvalg. Situasjonen i Buskerud har klare likhetstrekk med situasjonen nasjonalt. Både i Buskerud fylkesting og i Drammen kommunestyre ligger det pr i dag an til rene Høyre+Frp-flertall. Men greier for eksempel Ap, gjennom en god valgkamp, å mobilisere mange av sine sympatisører som i dag sitter på gjerdet, så kan valgutfallet begge steder bli at ett eller flere sentrumspartier havner på vippen.

Uansett utfall her, så skal det beskjeden spådomskunst til for å hevde at veien til makt mange steder vil fortsette å gå gjennom de små i sentrum. Demokratisk eller ei.