For en uke siden analyserte jeg Aps svake stilling på Vestlandet for Bergens Tidende. Det fikk æresmedlem i Ap, Arne Jakobsen fra Bergen, til å gi meg medhold og lette sitt hjerte med denne ramsalte kritikken av egne rekker på debattsidene noen dager senere:
Valganalytiker Svein Tore Marthinsen går offensivt ut i debattinnlegg i Bergens Tidende mandag 22. mars. Han kaster seg på strømmen av dem som tar til ordre for at Arbeiderpartiet kan få store tap på Vestlandet.
Mens mange sier at slik kan det lett gå, sitter de politiske lederne i Bergen bystyre og i Hordaland fylkesting musestille og gjør ingen verdens ting. Jeg skulle kjenne Arbeiderpartiet på godt og ondt – og la meg litt beskjedent si – det er vel få lokalpolitikere i Bergen og Hordaland som har stått på slik som jeg. Men hvor er våre politiske ledere? Hvor er Terje Ohnstad og Gisle Handeland i det politiske bildet? De greier jo ikke å følge opp.
Det er gått over 2 uker siden Raymond Johansen ga uttrykk for sine synspunkter gjennom et bredt anlagt interjvu her i avisen. I mellomtiden har Hordaland Arbeiderparti hatt sitt årsmøte. Hva skjedde der? Jo, ikke så mye som gikk i retning at dette var et problem som opptatt så svært mange.
Anne-Grete Strøm-Erichsens formante i sitt innlegg til årsmøtet om at vi måtte kopiere Nord-Norge når Vestlandets skulle presentere våre saker sentralt. Hva ble responsen? Taushet, taushet – vi har nok med oss
selv, de som vanligvis bruker all sin makt for å bli nominert i sine posisjoner i bystyre og fylkesting holdt kjeft. Så kan en spørre; Hvor er perspektivene? Hvor er de målsettinger som sosialdemokratiet er bygget på?
Vi trenger valgte representanter som kan hevde de sosialdemokratiske verdier og sørge for de at disse blir gjennomført i samsvar med det program disse er valgt på. Det er heller ingen trøst at det er ikke bedre på den borgerlige siden. Bergen som landets nest største by har dessverre ingen samlende politikk.
Både der og i fylkespolitikken blir det mye hopp og sprett uten mål og mening. Det er ikke rart at Svein Tore Marthinsen skriver: «Det er stor fare for at Vestlandet kan bli enda blåere». Vi må også se i øynene at Vestlandet ikke er spesielt opptatt av radikale synspunkter, derfor var et vedtak på Hordaland Arbeiderparti om boikott av Israel ikke særlig klokt.
Jeg tror, og det har jeg mange ganger hevdet, at den SV-flørtingen som enkelte i partiet holder på med langt fra er bra. Det er merkelig med Bergens-politikken: Uansett politisk farge har bystyret så lett for å samle seg om uvesentligheter og trenering av saker som blir servert fra Statens vegvesen. Og i denne uken «driter» bystyret seg nok en gang ut ved å gjøre vedtak om at byens høyeste organ vedtar å trenere en fornuftig løsning for Sotrasambandet. Et vedtak som vil stoppe byens utvikling mot Vest og en løsning som et samlet næringsliv har gått inn for.
Og helt til slutt; Årsmøtet i Hordaland Arbeiderparti maktet ikke å vedta en eneste samferdselspolitisk uttalelse – da står det dårlig til da!
tirsdag 30. mars 2010
søndag 28. mars 2010
Kristin Halvorsens exit-strategi
Den rødgrønne regjeringen mangler sprut, sier SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen til Klassekampen. Uttalelsen er en sjeldent ærlig dom over snart fem år med rødgrønt styre. Halvorsen har selv hatt all verdens mulighet til å gi prosjektet sprut. Hun har feilet. Dama som før sprutet i opposisjon og i valgkamper og TV-studioer, har blitt grå og kjedelig i posisjon.
Det spørsmålet som nå umiddelbart melder seg, er om Halvorsen her er i ferd med iverksette del 1 av hennes og partiets exitstrategi. For allerede på partiets landsmøte neste år kan Halvorsen komme til å trekke seg.
Etter en fin start på hennes ledertid, har det gått utforbakke med partiet. Regjeringstaburettene har kostet SV hundretusener av velgere. Og det har kostet dem store deler av partisjelen. På et eller annet tidspunkt vil partiet derfor trekke den konklusjon at dette koster langt mer enn det smaker. For partiets del bør den konklusjonen komme jo før jo heller.
Da blir det trolig opp til Audun Lysbakken å forsøke og gjenreise venstreopposisjonen her i landet. Den ligger i dag dønn brakk.
Det spørsmålet som nå umiddelbart melder seg, er om Halvorsen her er i ferd med iverksette del 1 av hennes og partiets exitstrategi. For allerede på partiets landsmøte neste år kan Halvorsen komme til å trekke seg.
Etter en fin start på hennes ledertid, har det gått utforbakke med partiet. Regjeringstaburettene har kostet SV hundretusener av velgere. Og det har kostet dem store deler av partisjelen. På et eller annet tidspunkt vil partiet derfor trekke den konklusjon at dette koster langt mer enn det smaker. For partiets del bør den konklusjonen komme jo før jo heller.
Da blir det trolig opp til Audun Lysbakken å forsøke og gjenreise venstreopposisjonen her i landet. Den ligger i dag dønn brakk.
torsdag 25. mars 2010
Åm eller Erstad?
Nå er det under en uke igjen av finaleavstemningen om hvem som har den beste politiske bloggen 2010. Emil Andre Erstad tok en tidlig ledelse, men er i skrivende stund såvidt forbigått av Onar Åm. Per Aage Pleym Christensen synes hektet av, med mindre alle hans og Liberalerens sympatisører mobiliseres til en kraftfull sluttspurt.
Du kan stemme i høyre felt på bloggen, under mine twitringer. Her kan du lese mine intervjuer med alle de tre finalistene: Erstad. Åm. Pleym
Du kan stemme i høyre felt på bloggen, under mine twitringer. Her kan du lese mine intervjuer med alle de tre finalistene: Erstad. Åm. Pleym
onsdag 24. mars 2010
Drammen kastet bort e-sjansen
Drammen hadde en historisk sjanse til å vise Norge og verden e-valgveien neste år. De valgte å kaste den bort. Det er pinglete!
Jeg trodde det politiske miljøet i Drammen var mer innovativt enn som så...
Jeg trodde det politiske miljøet i Drammen var mer innovativt enn som så...
tirsdag 23. mars 2010
Lokale profiler kan avgjøre
Drammens Tidende trykket min kronikk om betydningen av lokale profiler i går:
Populære kandidater og ordførere kan trekke mange velgere til sitt lokalparti. Det er Anders Werp et godt eksempel på.
I media skapes det et inntrykk av at toppkandidater og partiledere spiller en meget viktig rolle for velgernes stemmegivning ved stortingsvalg. Det er misvisende. Personeffekter er sterkt overdrevet. Ved stortingsvalg stemmer folk i liten grad på personer, men på parti. Buskerud SV håpet på en personeffekt da de førte opp profilerte Helen Bjørnøy på førsteplass på partiets stortingsliste før valget i 1997. Da valgdagen kom, viste det seg at ”Bjørnøy-effekten” var lik null. Nylig holdt jeg foredrag for Akershus KrF. Dette fylkeslaget førte opp ”kronprinsen” Knut Arild Hareide på førsteplass før valget i fjor og håpet at mange velgere her skulle trekkes til KrF av den grunn. Hva ble fasiten? Jeg kunne overfor forsamlingen konkludere med at det ble med håpet – det var slett ingen ”Hareide-effekt” å spore på valgdagen.
Annerledes er det ved lokalvalg. Her kan profilerte kandidater og ordførere spille en langt viktigere rolle for hvordan velgerne plasserer sine stemmer. Forskjeller i valgordningen er en forklaring på dette. Kommunevalgordingen innbyr til mer personifisering. Velgerne har reell innflytelse over personsammensetningen av kommunestyrene, mens ved stortingsvalg har velgerne i praksis ingen innflytelse over persongalleriet. Lokalpolitikken er også langt mer pragmatisk og i mindre grad preget av ideologiske motsetninger. Det har trolig den konsekvens at det senker terskelen for velgervandringer mellom de tradisjonelle blokkene i norsk politikk. Det ser ut som velgerne har langt lettere for å bevege seg for eksempel mellom Ap og Høyre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Dette skaper grobunn for større lokale svingninger og sterkere personeffekter enn ved lokalvalgene.
Et meget godt eksempel på dette finner vi i Øvre Eiker. Andres Werp ble valgt til ordfører i 1999. Ved kommunevalget i 2003 hadde han sittet i fire år og markert seg og sitt parti godt. Høyre fikk da hele 33,1 prosent av stemmene i kommunen. Ved stortingsvalget i 2005 måtte Høyre derimot nøye seg med kun 13,5 prosent. Høyres stemmeandel føyk igjen i taket ved neste kommunevalg i Øvre Eiker. Hele 37,4 prosent kunne Werp og co juble over i 2007. Mens ved stortingsvalget i fjor var Høyre nede i 18,5. I Øvre Eiker har altså Høyres stemmeandel variert med hele 20 prosentpoeng avhengig av hva slags type valg det er snakk om. Hvor mye av dette som er ren ”Werp-effekt”, hvor mye som skyldes god lokalpartipolitikk og hva som kan tilskrives svakheter hos Høyre Øvre Eikers konkurrenter, er det vanskelig å si noe eksakt om – trolig er det et samspill ute og går. Derfor blir det ekstra interessant å se hva Høyre oppnår i Øvre Eiker ved valget neste år nå som Werp er ute av lokalpolitikken.
Eksempelet Øver Eiker er ekstremt. Vanligvis er ikke utslagene så enorme. Men det illustrerer at det kan være mye å hente for kommunepartier som finner gode kandidater som frontfigurer. Buskerud Ap har en betydelig utfordring i å matche Høyres ordførerkandidater om de skal lykkes med den uttalte målsettingen om å ”klippe opp det blå beltet” av Høyre-ordførere. Et belte som strekker seg helt fra Øvre Eiker til Røyken. Utfordringen blir ikke mindre med tanke på at Ap har en partikultur som handler mye om partibygging og utvikling av organisasjon og mindre om å bygge lokale profiler.
Både Ap og Frp sliter også med den lave deltakelsen ved lokalvalg. Mye tyder på at det er mange velgere som stemmer på Ap og Frp bare når det er stortingsvalg, men velger å sitte hjemme når det er lokalvalg. Begge partiene har derfor en betydelig jobb å gjøre hva gjelder lokalvalgsmobilisering. Frp lekker også mer til Høyre ved lokalvalg fordi det ofte er Høyre som sitter i førersetet hva makten angår. Frp havner dermed i skyggen av Høyre – noe ”det blå beltet” er et godt eksempel på. Ap har på sin side et stort ubrukt velgerpotensial i ikke-vestlige innvandrere. Denne velgergruppen stemmer i overveiende grad rødt. Men de bruker stemmeretten bare halvparten så ofte som ”norskingene”. Den lave innvandrerdeltakelsen fører til at Ap ikke greier å skaffe seg det store fortrinnet de ellers kunne hatt.
Jeg tror ikke at klesforbud og obligatorisk underlivskontroll rettet mot muslimske jenter og kvinner, slik Buskerud Ap ytret ønske om forrige helg, er veien å gå for å få fart på velgermobiliseringen av innvandrere.
Populære kandidater og ordførere kan trekke mange velgere til sitt lokalparti. Det er Anders Werp et godt eksempel på.
I media skapes det et inntrykk av at toppkandidater og partiledere spiller en meget viktig rolle for velgernes stemmegivning ved stortingsvalg. Det er misvisende. Personeffekter er sterkt overdrevet. Ved stortingsvalg stemmer folk i liten grad på personer, men på parti. Buskerud SV håpet på en personeffekt da de førte opp profilerte Helen Bjørnøy på førsteplass på partiets stortingsliste før valget i 1997. Da valgdagen kom, viste det seg at ”Bjørnøy-effekten” var lik null. Nylig holdt jeg foredrag for Akershus KrF. Dette fylkeslaget førte opp ”kronprinsen” Knut Arild Hareide på førsteplass før valget i fjor og håpet at mange velgere her skulle trekkes til KrF av den grunn. Hva ble fasiten? Jeg kunne overfor forsamlingen konkludere med at det ble med håpet – det var slett ingen ”Hareide-effekt” å spore på valgdagen.
Annerledes er det ved lokalvalg. Her kan profilerte kandidater og ordførere spille en langt viktigere rolle for hvordan velgerne plasserer sine stemmer. Forskjeller i valgordningen er en forklaring på dette. Kommunevalgordingen innbyr til mer personifisering. Velgerne har reell innflytelse over personsammensetningen av kommunestyrene, mens ved stortingsvalg har velgerne i praksis ingen innflytelse over persongalleriet. Lokalpolitikken er også langt mer pragmatisk og i mindre grad preget av ideologiske motsetninger. Det har trolig den konsekvens at det senker terskelen for velgervandringer mellom de tradisjonelle blokkene i norsk politikk. Det ser ut som velgerne har langt lettere for å bevege seg for eksempel mellom Ap og Høyre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Dette skaper grobunn for større lokale svingninger og sterkere personeffekter enn ved lokalvalgene.
Et meget godt eksempel på dette finner vi i Øvre Eiker. Andres Werp ble valgt til ordfører i 1999. Ved kommunevalget i 2003 hadde han sittet i fire år og markert seg og sitt parti godt. Høyre fikk da hele 33,1 prosent av stemmene i kommunen. Ved stortingsvalget i 2005 måtte Høyre derimot nøye seg med kun 13,5 prosent. Høyres stemmeandel føyk igjen i taket ved neste kommunevalg i Øvre Eiker. Hele 37,4 prosent kunne Werp og co juble over i 2007. Mens ved stortingsvalget i fjor var Høyre nede i 18,5. I Øvre Eiker har altså Høyres stemmeandel variert med hele 20 prosentpoeng avhengig av hva slags type valg det er snakk om. Hvor mye av dette som er ren ”Werp-effekt”, hvor mye som skyldes god lokalpartipolitikk og hva som kan tilskrives svakheter hos Høyre Øvre Eikers konkurrenter, er det vanskelig å si noe eksakt om – trolig er det et samspill ute og går. Derfor blir det ekstra interessant å se hva Høyre oppnår i Øvre Eiker ved valget neste år nå som Werp er ute av lokalpolitikken.
Eksempelet Øver Eiker er ekstremt. Vanligvis er ikke utslagene så enorme. Men det illustrerer at det kan være mye å hente for kommunepartier som finner gode kandidater som frontfigurer. Buskerud Ap har en betydelig utfordring i å matche Høyres ordførerkandidater om de skal lykkes med den uttalte målsettingen om å ”klippe opp det blå beltet” av Høyre-ordførere. Et belte som strekker seg helt fra Øvre Eiker til Røyken. Utfordringen blir ikke mindre med tanke på at Ap har en partikultur som handler mye om partibygging og utvikling av organisasjon og mindre om å bygge lokale profiler.
Både Ap og Frp sliter også med den lave deltakelsen ved lokalvalg. Mye tyder på at det er mange velgere som stemmer på Ap og Frp bare når det er stortingsvalg, men velger å sitte hjemme når det er lokalvalg. Begge partiene har derfor en betydelig jobb å gjøre hva gjelder lokalvalgsmobilisering. Frp lekker også mer til Høyre ved lokalvalg fordi det ofte er Høyre som sitter i førersetet hva makten angår. Frp havner dermed i skyggen av Høyre – noe ”det blå beltet” er et godt eksempel på. Ap har på sin side et stort ubrukt velgerpotensial i ikke-vestlige innvandrere. Denne velgergruppen stemmer i overveiende grad rødt. Men de bruker stemmeretten bare halvparten så ofte som ”norskingene”. Den lave innvandrerdeltakelsen fører til at Ap ikke greier å skaffe seg det store fortrinnet de ellers kunne hatt.
Jeg tror ikke at klesforbud og obligatorisk underlivskontroll rettet mot muslimske jenter og kvinner, slik Buskerud Ap ytret ønske om forrige helg, er veien å gå for å få fart på velgermobiliseringen av innvandrere.
mandag 22. mars 2010
Derfor taper Ap Vestlandet
Er du sugen på flere politiske analyser fra min side i dag? Da kan jeg anbefale dagens kronikk i Bergens Tidende.
Den nye høyrebølgen
Min (litt tidlige) snittanalyse av meningsmålingene i mars er lagt ut på tidsskriftet Minervas nettsider. Analysen viser at Norge nå er inne i en høyrebølge av sterkere og vel så langvarig karakter som den mye omtalte bølgen på 80-tallet.
Jeg fremsetter også noen friske spekulasjoner om Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen sin avgang. Så jeg kan ikke forstå annet enn at dette er lesestoff som du definivt bør sjekke ut i dag....:-)
Jeg fremsetter også noen friske spekulasjoner om Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen sin avgang. Så jeg kan ikke forstå annet enn at dette er lesestoff som du definivt bør sjekke ut i dag....:-)
søndag 21. mars 2010
Nei til oljeboring?
Oslo Ap sa i helgen nei til oljeboring i de fiskerike feltene utenfor Lofoten og Vesterålen. Flertallet var knapt; 125 mot 113 stemmer. Like fullt var det noe overraskende. Jeg trodde at høyresiden i Oslo Ap var flere. Nå lar imidlertid oljeboringsspørsmålet seg sånn uten videre ikke putte inn i den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Men vedtaket illustrerer at opprørstrangen i Aps største fylkeslag er høyst til stede. Fortsatt. For behovet for å gi Stoltenberg og co en på tygga i ny og ne er nok en gang synliggjort.
Dermed er det også klart at meningene i Ap er meget delte i dette spørsmålet. Mens SV og Sp er enydige i sin motstand. Noe som i sin tur betyr at skal det bli boring i nord, så må det presses fram ovenfra. Har Stoltenberg og co guts og mot nok til å ta denne betydelige kostnaden - med biodieseltumultene friskt i minne?
Jeg tror nå at det, fornuftig nok, går mot et Nei til oiljeboring i nord og at SV dermed kan innkassere en sårt tiltrengt seier i et rødgrønt regjeringsprosjekt som har vært en sammenhengende velgerkatastrofe for partiet.
Hva tror du?
Dermed er det også klart at meningene i Ap er meget delte i dette spørsmålet. Mens SV og Sp er enydige i sin motstand. Noe som i sin tur betyr at skal det bli boring i nord, så må det presses fram ovenfra. Har Stoltenberg og co guts og mot nok til å ta denne betydelige kostnaden - med biodieseltumultene friskt i minne?
Jeg tror nå at det, fornuftig nok, går mot et Nei til oiljeboring i nord og at SV dermed kan innkassere en sårt tiltrengt seier i et rødgrønt regjeringsprosjekt som har vært en sammenhengende velgerkatastrofe for partiet.
Hva tror du?
lørdag 20. mars 2010
Dagen er bedre uten?
KrFs nestleder vekker trolig en smule oppsikt i dag, kun iført undertøy på førstesiden av Norges foreløpig største avis (hm...eller nei...er det en kjole? nattkjole? noen som vet??). VG har timet dette helt utmerket inn mot partiets sentralstyremøte denne helgen.
Dette sier kanskje også noe om hvorfor VG snart ikke er Norges største avis særlig lenger?
Dette sier kanskje også noe om hvorfor VG snart ikke er Norges største avis særlig lenger?
Etiketter:
Aftenposten,
inger lise hansen,
KrF,
sex,
sexy,
undertøy,
VG
fredag 19. mars 2010
Rause Frp
Frp er i ferd med å få tilbake ”raushetskortet” sitt. Ap og finansminister Sigbjørn Johnsens forsøk på å dempe forventningene til høstens statsbudsjett, har gitt friske spekulasjoner om hvor de eventuelt skal kutte. Det bidrar til å sende Ap ned.
Forventinger om kutt er mat for Frp som har skapt mye av sitt brede velgergrunnlag på å framstå som rause der andre partier virker gnieraktige. Sterkt økende offentlig pengebruk, ytterligere forsert i kjølvannet av finanskrisen, har de siste par årene fratatt Frp dette gode velgerkortet. Når Siv Jensen og co nå ser sitt snitt til på nytt å manøvrere seg inn i sin favorittposisjon i debatter (”i verdens rikeste land må vi ha råd til”…osv), så burde et viktig grunnmoment for Frp-suksess nå igjen være på plass.
Kall det gjerne petropopulisme.
Forventinger om kutt er mat for Frp som har skapt mye av sitt brede velgergrunnlag på å framstå som rause der andre partier virker gnieraktige. Sterkt økende offentlig pengebruk, ytterligere forsert i kjølvannet av finanskrisen, har de siste par årene fratatt Frp dette gode velgerkortet. Når Siv Jensen og co nå ser sitt snitt til på nytt å manøvrere seg inn i sin favorittposisjon i debatter (”i verdens rikeste land må vi ha råd til”…osv), så burde et viktig grunnmoment for Frp-suksess nå igjen være på plass.
Kall det gjerne petropopulisme.
onsdag 17. mars 2010
Kan Ap ta Vestlandet?
Ap har sett seg grundig lei på at Vestlandet støtt og stadig trekker ned valgresultatet. Selv med over 35 prosent på landsbasis ved valget i fjor, var det såvidt partiet karet seg over 30 i Møre og Romsdal og Hordaland. I Sogn og Fjordane måtte man nøye seg med 29-tallet, og i Rogaland var oppslutningen helt nede i 26.
Befolkningsutviklingen gjør særlig Sørvestlandet strategisk interessant. Både Rogaland og Hordaland vil få flere mandater til fordeling i 2013. På kort sikt handler det imidlertid om å forsøke å frariste de blå, og da særlig Høyre, makten i noen av vestlandsbyene etter lokalvalget neste år. For den blå maktdominansen er nå nærmest total fra helt fra Kristiansand i sør til Ålesund i nord.
Hva er forklaringen på at Ap står så svakt på Vestlandet?
Befolkningsutviklingen gjør særlig Sørvestlandet strategisk interessant. Både Rogaland og Hordaland vil få flere mandater til fordeling i 2013. På kort sikt handler det imidlertid om å forsøke å frariste de blå, og da særlig Høyre, makten i noen av vestlandsbyene etter lokalvalget neste år. For den blå maktdominansen er nå nærmest total fra helt fra Kristiansand i sør til Ålesund i nord.
Hva er forklaringen på at Ap står så svakt på Vestlandet?
søndag 14. mars 2010
KrF-foredrag
På min Aftenposten-blogg har jeg nå lagt ut noen av høydepunktene (?) fra mitt timeslange foredrag om KrF for et 60-talls tilhørere fra Akershus KrF (samt noen fra Oslo). Her skal dere få litt mer utdypende info og "nerde-stoff" fra seansen.
Aller først en liten titt på KrFs geografiske representasjon etter valget. Partiets beholdt sine fire faste mandater i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Dette illustrerer at det for tiden kun er på Sør- og Vestlandet at KrF har styrke nok til å plukke ordinære mandater.
I tillegg dro partiet med seg seks utjevningsmandater. Man mistet, slik jeg på forespørsel fra Vårt Land allerede antydet i fjor sommer, sine utjevningsmandater i Rogaland og Hordaland. Også utjevningen i Nordland gikk fløyten. Derimot plukket man nye utjevningsmandater i Akershus og Telemark, samtidig som partiet beholdt utjevningsmandatene sine i Sør-Trøndelag, Østfold, Aust-Agder og Oslo.
Dette betyr i sum at partiet mistet ett mandat (fra 11 til 10), men at partiet likevel er representert fra ett fylke mer enn i 2005-2009 (et lite KrF-lysglimt midt oppi alt det mørke). Særlig var utjevningsmandatet i Akershus viktig for her stilte "kronprinsen" Knut Arild Hareide. Jeg holdt ham som snau favoritt til utjevningen hele veien i fjor, og han greide da også å plukke utjevningen i fylket også bl.a. fordi Sp gjorde det realtivt noe svakere i Akershus enn ventet.
Går vi dypere inn i tallene for Akershus, så er det etter min vurdering ingen "Hareide-effekt" å spore. Et resultat på 3,1 er omtrent det som KrF kan forvente i dette fylket når landsresultatet er 5,5. KrF har også gjort relativt sterkere valg i Akershus enn dette, bl.a. i 1997 og 2001. Dette illustrerer nok en gang at troen på personeffekter ofte er sterkt overdrevne. KrF manglet ca 1,5 prosentpoeng (ca 4 000 stemmer) på å frata Venstre det siste faste mandatet i Akershus. Det høres kanskje ikke så mye ut, men for et lite parti er det faktisk et godt stykke opp.
Hvorfor har ikke KrF greid å løfte seg opp fra det elendige 5-tallet man havnet på ved valget og i stedet sklidd ytterligere et hakk nedover? Jeg dro fram fire forklaringselementer i mitt foredrag:
1) Valgtapere sliter ofte i kjølvannet av et valg. Noen velgere forlater taperne i etterkant - enten ved at de går til et annet (vinner)parti eller setter seg på gjerdet.
2) Høyre har vært gode. Partiet har klart å markere seg sterkest på borgerlig side via en konsekvent opposisjonspolitikk. KrF har derfor trolig forstatt å lekke til Høyre.
3) Saker som biodiesel, sykelønn og innvandring har preget dagsordenen etter valget. Ingen av disse sakene er saker som KrF har særlig høy velgertillit på - for å si det pent.
4) Indre strid virker demobiliserende. Indre uenighet om politiske veivalg og strategivalg har kommet sterkt til syne og medført at en del velgere har betakket seg for å svare KrF når meningsmålerne har tatt kontakt.
Hvordan ser KrFs framtid ut? Det er en del underliggende velgerstrukturer som ikke er bra for KrF. Jeg tenker da primært på liberalisering, sekularisering, urbanisering, utdannings- og inntektsvekst. Dette er velgergrupper som KrF sliter tungt med å få grepet på.
På den annen side er jeg langt mer positiv enn mange andre til at KrF har et godt grep om eldre velgere enn om yngre. Dels fordi eldre i langt større grad enn yngre stemmer ved valgene. Men også fordi det blir flere og flere eldre i velgermassen. En forutsetning for en slik positiv tolkning er selvsagt at KrF fortsetter å ha god appell blant eldre også i framtiden. Altså at dagens unge og middelaldrende blir mer tilbøyelige til å stemme KrF når de ble eldre enn hva de er i dag. Dessuten kan det kanskje være tegn som tyder på et lite trendskift i retning mindre materalisering - noe som burde kunne gavne KrF. Her vil jeg imidlertid se flere tall som bekrefter dette.
I sum er det like fullt åpenbart at det er flere velgerstrukturelle endringstrekk som går kontra KrF enn pro. Dette understreker igjen at KrF er et motstrømsparti (i likhet med Sp) som kan få større og større utfordringer i tiden som kommer. Men samtidig bør man aldri stirre seg blinde på velgerstrukturer. Mange av disse ovvennevnte trekkene burde jo gå pro Venstre og SV. Husk hva som skjedde ved valget i fjor høst..
Siden det var invitert også noen folk fra Oslo KrF, så tok jeg meg den frihet å se på Oslo-valget neste år. Her pekte jeg på at jeg holder den borgerlige siden som favoritter og minnet om at 2009-valget, som jo var glitrende for Ap i Oslo, ville gitt en knapp borgerlig mandatovervekt. KrF fikk 3,1 prosent i Oslo ved 07-valget. Det holdt til to representanter i bystyret. Resultatet på 2,7 som KrF oppnådde i Oslo ved stortingsvalget ville også holdt til to mandater. Vippepunktet for å beholde begge mandatene ligger på ca 2,5 prosent. Skal KrF ha håp om å øke til tre mandater i Oslo, så tror jeg partiet må opp over 4 prosent; ca 4,2 prosent. Det høres pt. (for) mye ut så pr. i dag ser 2011-valget i Oslo ut til å bli en kamp for å holde skansene.
Når det gjelder Akershus, så fikk KrF 3,8 prosent av stemmene i fylket ved kommunevalget 2007. Det ga totalt 34 KrF-representanter rundt om i de forskjellige kommunene. Et resultat på linje med fjorårets stortingsvalg (3,1) vil gi ca 29 representanter i Akershus etter mine grove beregninger. Mitt estimat av KrFs reelle kommuneoppslutning i Akershus nå er 2,8 prosent. Det ville rundt regnet ha gitt ca 25 KrF-representanter. Ergo står KrF, slik det ligger an akkurat nå, i fare for å miste 8-10 kommunestyrerepresentanter i Akershus neste år. Dette understreker igjen at neste års valg ser ut til å bli en knallhard kamp for å bevare så mange av dagens plasser som mulig.
Fylkestingsvalget i Akershus ga KrF en oppslutning på 3,9 prosent. KrF gjør det som regel alltid ørlite gran bedre ved fylkesvalg enn kommunevalg (liten "riksvalgseffekt). Dette ga partiet to mandater i fylkestinget. Mitt estimat er at KrF nå ligger på rundt 3 prosent. Det vil gi partiet kun en plass i dette tinget i perioden 2011-2015. Vippepunktet synes å ligge rundt 3,5 prosent for å beholde dagens to. Skal KrF håpe på flere mandater enn sist, så må nok partiet helt opp i mot seks prosent. Det virker urealistisk mye i dagens situasjon.
Jeg minnet forsamlingen også om at Akershus og Oslo kommer til å flere mandater ved stortingsvalget i 2013. Etter mine beregninger vil Oslo få to mandater mer, mens Akershus vil få ett mer. Dette vil gjøre terskelen litt lavere for fast representasjon, men ikke mer enn at KrF må øke klart fra dagens nivåer for å ha reelt håp om innkassere faste mandater i disse fylkene.
Aller først en liten titt på KrFs geografiske representasjon etter valget. Partiets beholdt sine fire faste mandater i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Dette illustrerer at det for tiden kun er på Sør- og Vestlandet at KrF har styrke nok til å plukke ordinære mandater.
I tillegg dro partiet med seg seks utjevningsmandater. Man mistet, slik jeg på forespørsel fra Vårt Land allerede antydet i fjor sommer, sine utjevningsmandater i Rogaland og Hordaland. Også utjevningen i Nordland gikk fløyten. Derimot plukket man nye utjevningsmandater i Akershus og Telemark, samtidig som partiet beholdt utjevningsmandatene sine i Sør-Trøndelag, Østfold, Aust-Agder og Oslo.
Dette betyr i sum at partiet mistet ett mandat (fra 11 til 10), men at partiet likevel er representert fra ett fylke mer enn i 2005-2009 (et lite KrF-lysglimt midt oppi alt det mørke). Særlig var utjevningsmandatet i Akershus viktig for her stilte "kronprinsen" Knut Arild Hareide. Jeg holdt ham som snau favoritt til utjevningen hele veien i fjor, og han greide da også å plukke utjevningen i fylket også bl.a. fordi Sp gjorde det realtivt noe svakere i Akershus enn ventet.
Går vi dypere inn i tallene for Akershus, så er det etter min vurdering ingen "Hareide-effekt" å spore. Et resultat på 3,1 er omtrent det som KrF kan forvente i dette fylket når landsresultatet er 5,5. KrF har også gjort relativt sterkere valg i Akershus enn dette, bl.a. i 1997 og 2001. Dette illustrerer nok en gang at troen på personeffekter ofte er sterkt overdrevne. KrF manglet ca 1,5 prosentpoeng (ca 4 000 stemmer) på å frata Venstre det siste faste mandatet i Akershus. Det høres kanskje ikke så mye ut, men for et lite parti er det faktisk et godt stykke opp.
Hvorfor har ikke KrF greid å løfte seg opp fra det elendige 5-tallet man havnet på ved valget og i stedet sklidd ytterligere et hakk nedover? Jeg dro fram fire forklaringselementer i mitt foredrag:
1) Valgtapere sliter ofte i kjølvannet av et valg. Noen velgere forlater taperne i etterkant - enten ved at de går til et annet (vinner)parti eller setter seg på gjerdet.
2) Høyre har vært gode. Partiet har klart å markere seg sterkest på borgerlig side via en konsekvent opposisjonspolitikk. KrF har derfor trolig forstatt å lekke til Høyre.
3) Saker som biodiesel, sykelønn og innvandring har preget dagsordenen etter valget. Ingen av disse sakene er saker som KrF har særlig høy velgertillit på - for å si det pent.
4) Indre strid virker demobiliserende. Indre uenighet om politiske veivalg og strategivalg har kommet sterkt til syne og medført at en del velgere har betakket seg for å svare KrF når meningsmålerne har tatt kontakt.
Hvordan ser KrFs framtid ut? Det er en del underliggende velgerstrukturer som ikke er bra for KrF. Jeg tenker da primært på liberalisering, sekularisering, urbanisering, utdannings- og inntektsvekst. Dette er velgergrupper som KrF sliter tungt med å få grepet på.
På den annen side er jeg langt mer positiv enn mange andre til at KrF har et godt grep om eldre velgere enn om yngre. Dels fordi eldre i langt større grad enn yngre stemmer ved valgene. Men også fordi det blir flere og flere eldre i velgermassen. En forutsetning for en slik positiv tolkning er selvsagt at KrF fortsetter å ha god appell blant eldre også i framtiden. Altså at dagens unge og middelaldrende blir mer tilbøyelige til å stemme KrF når de ble eldre enn hva de er i dag. Dessuten kan det kanskje være tegn som tyder på et lite trendskift i retning mindre materalisering - noe som burde kunne gavne KrF. Her vil jeg imidlertid se flere tall som bekrefter dette.
I sum er det like fullt åpenbart at det er flere velgerstrukturelle endringstrekk som går kontra KrF enn pro. Dette understreker igjen at KrF er et motstrømsparti (i likhet med Sp) som kan få større og større utfordringer i tiden som kommer. Men samtidig bør man aldri stirre seg blinde på velgerstrukturer. Mange av disse ovvennevnte trekkene burde jo gå pro Venstre og SV. Husk hva som skjedde ved valget i fjor høst..
Siden det var invitert også noen folk fra Oslo KrF, så tok jeg meg den frihet å se på Oslo-valget neste år. Her pekte jeg på at jeg holder den borgerlige siden som favoritter og minnet om at 2009-valget, som jo var glitrende for Ap i Oslo, ville gitt en knapp borgerlig mandatovervekt. KrF fikk 3,1 prosent i Oslo ved 07-valget. Det holdt til to representanter i bystyret. Resultatet på 2,7 som KrF oppnådde i Oslo ved stortingsvalget ville også holdt til to mandater. Vippepunktet for å beholde begge mandatene ligger på ca 2,5 prosent. Skal KrF ha håp om å øke til tre mandater i Oslo, så tror jeg partiet må opp over 4 prosent; ca 4,2 prosent. Det høres pt. (for) mye ut så pr. i dag ser 2011-valget i Oslo ut til å bli en kamp for å holde skansene.
Når det gjelder Akershus, så fikk KrF 3,8 prosent av stemmene i fylket ved kommunevalget 2007. Det ga totalt 34 KrF-representanter rundt om i de forskjellige kommunene. Et resultat på linje med fjorårets stortingsvalg (3,1) vil gi ca 29 representanter i Akershus etter mine grove beregninger. Mitt estimat av KrFs reelle kommuneoppslutning i Akershus nå er 2,8 prosent. Det ville rundt regnet ha gitt ca 25 KrF-representanter. Ergo står KrF, slik det ligger an akkurat nå, i fare for å miste 8-10 kommunestyrerepresentanter i Akershus neste år. Dette understreker igjen at neste års valg ser ut til å bli en knallhard kamp for å bevare så mange av dagens plasser som mulig.
Fylkestingsvalget i Akershus ga KrF en oppslutning på 3,9 prosent. KrF gjør det som regel alltid ørlite gran bedre ved fylkesvalg enn kommunevalg (liten "riksvalgseffekt). Dette ga partiet to mandater i fylkestinget. Mitt estimat er at KrF nå ligger på rundt 3 prosent. Det vil gi partiet kun en plass i dette tinget i perioden 2011-2015. Vippepunktet synes å ligge rundt 3,5 prosent for å beholde dagens to. Skal KrF håpe på flere mandater enn sist, så må nok partiet helt opp i mot seks prosent. Det virker urealistisk mye i dagens situasjon.
Jeg minnet forsamlingen også om at Akershus og Oslo kommer til å flere mandater ved stortingsvalget i 2013. Etter mine beregninger vil Oslo få to mandater mer, mens Akershus vil få ett mer. Dette vil gjøre terskelen litt lavere for fast representasjon, men ikke mer enn at KrF må øke klart fra dagens nivåer for å ha reelt håp om innkassere faste mandater i disse fylkene.
onsdag 10. mars 2010
Å blogge for menigheten
Onsdag kveld deltok jeg på et blogg- og spaltistmøte hos Aftenposten. For avisen har gitt meg en mulighet til å blogge fra deres plattform. En mulighet som jeg har grepet. Primært av to årsaker. Dels fordi jeg synes Aftenposten holder høy kvalitet på sitt menings- og debattstoff. Avisen er således noe jeg gjerne bidrar i og til. Men også fordi det gir meg en god mulighet til å nå ut til mange flere lesere enn de som vanligvis frekventerer blogspot-bloggen.
Med to blogger, så får man imidlertid noen veivalg å foreta. Skal man satse på å holde koken oppe med eksklusivt stoff på begge bloggene? Eller skal man prioritere opp den bloggen som har mest lesere, og bruke den andre bloggen mer som et supplement? Jeg er i ferd med å velge det første, men samtidig være bevisst på at leserne er noe forskjellige.
Derfor vil jeg nok i tiden framover betone "meninghetsstoffet" (partier, valganalyser osv) noe sterkere her, mens det stoffet som jeg tror har noe bredere appell - legges på Aftenposten-bloggen.
Med to blogger, så får man imidlertid noen veivalg å foreta. Skal man satse på å holde koken oppe med eksklusivt stoff på begge bloggene? Eller skal man prioritere opp den bloggen som har mest lesere, og bruke den andre bloggen mer som et supplement? Jeg er i ferd med å velge det første, men samtidig være bevisst på at leserne er noe forskjellige.
Derfor vil jeg nok i tiden framover betone "meninghetsstoffet" (partier, valganalyser osv) noe sterkere her, mens det stoffet som jeg tror har noe bredere appell - legges på Aftenposten-bloggen.
mandag 8. mars 2010
Pleym Christensen: - Frp har blitt verre
Den tredje bloggfinalisten, Per Aage Pleym Christensen, tar i dette intervjuet et ramsalt oppgjør med sitt gamle parti; Frp.
- Jeg begynte å blogge på Liberaleren. VG-bloggen ble opprettet i oktober 2005, for å få en bredere plattform. Efterhvert ble det en mer personlig politisk blogg. Så la VG om bloggverktøyet, og det ble bare kaos. Efter dette har jeg ikke prioritert å rydde opp på Liberalist? Javisst! I fjor fikk jeg tilbud fra Dagbladet om å blogge i valgkampen (Oppviglerbloggen), og å blogge for NA24. Men det er Liberaleren som er min plattform for blogging. Den dagen jeg ikke er redaktør lenger er det mulig at jeg utvikler en egen blogg.
Hvorfor blogger du?
- Jeg blogger fordi jeg har et brennende samfunnsengasjement, og får utløp for mye av det gjennom bloggingen. Jeg forsøker å formidle ikke bare meninger om daglige hendelser, men også verdier og holdninger. Det er ikke mange på høyresiden som forsvarer sivil ulydighet, eksistensen av skatteparadiser, legalisering av narkotika, retten til å velge så mange ektefeller man vil uansett kjønn, og som er motstandere av verneplikt, monarki etc.
Hvorfor bør folk lese deg?
- Forhåpentligvis har temaer og standpunkter såpass interesse og kvaliteten så holdbar at dette gjør det verdt å lese hva jeg skriver. Det er ikke så mange steder du kan lese standpunkter som står på en konsekvent liberalistisk plattform. Dessverre trekker ikke dagene til for alt jeg kunne tenke meg å skrive om.
Er Liberaleren en blogg?
- Vanskelig spørsmål, men jeg tror svaret må bli ja. Både fordi plattformen vi skriver fra minner mer om en blogg enn om noe annet. Bent Johan Mosfjell, som grunnla Liberaleren, kalte den en nettavis. Men Liberaleren kan ikke sammenlignes med vanlige nettaviser fra medstrømsmedier, men heller ikke med forholdsvis nye medier/plattformer som Nettavisen eller ABCNyheter.
Du konkurrerer med Onar Åm og Emil Andre Erstad i finalen. Hvis du har lest dem; hva synes du om deres blogger?
- Jeg har ikke lest Erstad. Kjente ikke til ham overhodet før jeg så støtten hans nå i semifinalen. Åm leser jeg, og liker hans originalitet. Politisk skiller han seg ut fra hovedstrømningen i norsk politikk, akkurat som Liberalerens skribenter gjør. Åm tilbyr dermed andre vinklinger og meninger om temaer som debatteres mye, og han tar også opp andre temaer enn hva som er vanlig. I den altfor konsensusosienterte norske offentlighet er det veldig bra at slike som Åm og Liberaleren eksisterer.
Nevn tre andre politiske blogger som du synes er gode og gi en kort begrunnelse for utvelgelsen av hver av dem.
- Minervas Jan Arild Snoen holder et høyt nivå innholdsmessig, og skriver bra. Her er det lite utenomsnakk, og hans refsende penn rammer eget parti (Høyre) like mye som politikere fra andre partier. Hans vaktsomme blikk treffer også medstrømsmedia der de slurver mest; med fakta. For de av oss som kjenner ham er det som man hører den lett arrogante tonen i formuleringene. Snoen er en fryd å lese.
Fredrik Mellem (Sosialdemokratiet) har bygget opp sin blogg til å bli hva jeg vil tro er et must for sosialdemokrater. Mye faktainformasjon - med lenker, og poengterte kommentarer. Jeg aner også den sosialdemokratiske ”vite best”-holdningen. Men hvorfor ikke? Mener man at man har rett, og har tyngden til å feie andre av banen, så er ikke ydmykhet den mest fremtredende holdningen. Og Ap/LO har tyngden til å feie andre av banen. Når det er sagt; Fredrik er en trivelig fyr, som leverer solid håndverk.
Jeg vet ikke om Paul Chaffey kan defineres som ”bare” en politisk blogger, for han skriver om mange temaer. Bloggen hans er innholdsrik med et vidt spenn av temaer. Han skriver godt, og uten å være så veldig polemisk. Det trenger han rett og slett ikke.
Det er mange blogger som hadde fortjent å nevnes, så det er litt synd å måtte velge bare tre.
Hvis du må nevne kun en politisk sak som du brenner for - hvilken sak er det?
- Personvern.
Hvorfor er denne saken viktig for deg?
- Fordi det dypest sett handler om å sette grenser for statens makt, og grenser for hvor nær noen skal kunne trå inn på dine og mine enemerker. Uansett begrunnelse. Personvern går rett og slett til kjernen i liberalismen; forholdet mellom stat og individ.
Du var tidligere aktiv i Frp. Hvorfor ble det umulig for deg å være med videre i partiet?
- Jeg skrev et utmeldelsesbrev på 14 sider. Det er for øvrig lagt ut på VG-bloggen min. Kort sagt handler det om at partidemokratiet ble satt tilside. Det ble forsøkt tilsidesatt under EØS-striden i 1992, men partiorganisasjonen sa klart ifra. Efter at liberalistene vant noen overraskende seire under programvedtakene på landsmøtet i 1993 ble disse standpunktene først bagatellisert, så tolket bort i forbindelse med resolusjonsstriden i januar/februar 1994. I tillegg opphevet Carl I. Hagen partiets viktigste sak, skattepolitikken, i et radioprogram i valgkampen 1993.
Det var rett og slett ingen vits i å være med i et parti der man ikke kunne vite hvilke standpunkter partiet til hadde før man hadde hørt partiformannen i nyhetene. Hvem orker å legge ned arbeid i interne prosesser, når dette ikke betyr noe? Hvem vil jobbe for at partiet skal bygge opp en forutsigbarhet i standpunkter, opptreden for derved å oppnå troverdighet og tillit, når det er viktigere å holde seg inne med partiformannen?
Hvordan synes du dagens Frp er sammenlignet med det "Hagen-Frp" du meldte deg ut fra?
- Det skjedde en markant dreining i partiets politikk i 1997, og det gjelder synet på statens utgifter. Spesielt innenfor helsesektoren. Man har nærmest adoptert det gamle RV-slagordet ”penga fins”. I tillegg er partiet enda verre når det gjelder det flerkulturelle samfunnet, og har gått i mer verdikonservativ retning – for å si det forsiktig. Før var det i hvert fall noen som kommuniserte ut en viss liberalisme til velgerne. Det finnes jo liberalister i partiet, men de må være i en mental tvangstrøye for å holde ut.
Etter utmeldelsen - hvorfor valgte du Venstre framfor f.eks. Høyre å fortsette å jobbe politisk innenfor?
- Det har jeg også lurt på. Husk at jeg hadde 8 års erfaring fra Akershus fylkesting. FrP var der veldig liberalistiske i politikk og profil. Høyre fremstod som svært langt unna liberalisme. I tillegg var de veldig splittet i mange saker. Jeg hadde ingen tro på Høyre. Dessuten er det ikke opplagt at konservatisme leder til liberalisme. I Unge Venstre fant jeg et ideologisk miljø som var åpne for å diskutere liberalisme i sin ytterste konsekvens. Omtrent slik det hadde vært i FpU.
Det hører med til historien at jeg fikk bryne med en del i Akershus Venstre, både organisatorisk og politisk. Mange hyggelige og oppegående folk, men standpunkter jeg mente burde være opplagte for Venstre ble ikke oppfattet slik av andre. La meg også legge til at selv om Lars Sponheim gjorde en veldig god jobb i å bygge merkevaren Venstre da han satt alene på Stortinget, er det mye annet av det han sto for som jeg er kritisk til. Efterhvert fant jeg ut at det var nok å sloss med vindmøller i FrP, om jeg ikke skulle gjøre det i Venstre også. I dag er jeg ikke partipolitisk aktiv.
På hvilke områder mener du Venstre og Sponheim sviktet mest ift ditt syn?
- Sviktet og sviktet, man må jo ha klart for seg at Venstre aldri har vært et liberalistisk parti - og heller aldri har fremstilt seg slik. Jeg synes partiet ikke går langt nok i den økonomiske politikken. Programmet har gode ansatser, men det kommuniseres ikke ut til velgerne i noen særlig grad. Venstre går ikke langt nok i å ville avskaffe skattefinansierte støtteordninger. Hverken for folk eller næringsliv.
Vi hadde en veldig god prosess i Akershus Venstre for å komme frem til et standpunkt om fritt skolevalg. At Venstre tok sitt eget standpunkt på alvor gjorde at det var mulig å få vedtatt en sak jeg hadde sloss for uten hell gjennom 8 år som folkevalgt på FrPs program.
Hvorfor ser det ikke ut som et rent liberalistisk parti noen gang vil lykkes i Norge?
- Jeg tror faktisk det kan lykkes i å oppnå 5 – 10%, og sette dagsorden i mange debatter. Hvis man finner folk som tør stå for standpunkter mange vil oppfatte som fremmede i norsk debatt. Hvis man tør være liberalister ikke bare når det gjelder økonomisk politikk, men også i verdispørsmål. Å argumentere for at mennesket skal få ta egne valg fremfor at naboen skal ta valgene for deg synes jeg måtte være en drømmesituasjon. Men det virker ikke som om så mange er enige. At et så forsiktig liberalt parti som Venstre må slite med å komme over 4 – 5% sier litt om hvor vanskelig folk har for å fatte liberale ideer.
Når folk er blitt vant til at det finnes en skattefinansiert løsning på alle utfordringer, og det er greit å sette seg ned og kreve at staten (dvs. alle andre) skal ordne opp, da er det klart det er slitsomt å skulle argumentere for mer frihet. Når et parti som FrP bruker liberalismebegrepet, og folk forbinder dette med motstand mot homofilt samliv, at grenser mellom stater skal være et effektivt hinder for individets søken efter lykke, og at det går an å bevilge seg ut av alle problemer – da blir liberalismen fremstilt på en pervertert måte. Under slike forhold, at sosialismen ligger i blodet på enhver nordmann, og at partier seiler under falskt frihetsflagg, da ser det mørkt ut for liberalismen.
Man skal også huske på at både støtteordninger til partier og medier, og valgordningen bygger opp under den eksisterende partifloraen.
Hva slags valgordning vil du ha i stedet for dagens system?
- Vanskelig spørsmål, men arealdemokrati er jeg uansett helt imot. At størrelsen på valgkretsen avgjør mer enn antallet mennesker som bor der, er helt hinsides. Det er mye som kunne gjøres. Delingstall, sperregrense etc. Muligens burde hele landet være én valgkrets. Sammensetningen av folkevalgte organer bør i størst mulig grad gjenspeile valgresultatet.
Samtidig skal jo landet styres. For alle som er opptatt av å balansere disse to hensyn står Weimarrepublikken som et mareritt. Som nevnt var jeg representant i Akershus fylkesting i 8 år, og tok der initiativ til en er mer rettferdig valgordning. Jeg tror det er en sammenheng mellom at sentrale strøk som Oslo og Akershus er underrepresentert på Stortinget, og at de statlige overføringsordningene sørger for å plassere disse fylkene (sammen med andre på Østlandet) på bunn når det gjelder bevilgninger til fylker og kommuner. De største pressområdene får de laveste overføringene, i snitt.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for, og hvorfor synes du hun/ham er dyktig?
- Sans og sans. Ut fra et liberalistisk ståsted er det ingen politikere som får godkjent av meg. Enten er de for at folk skal leve på andres bekostning (velferdsstaten), eller så er de konservative i verdispørsmål, eller fiender av liberalismens lykkebegrep (anti-innvandringsholdninger).
Når det er sagt er det de som gjør en god jobb for sine partier, eller for visse holdninger og verdier som jeg synes er viktige å kjempe for. Trine Skei Grande har gjort en imponerende jobb i å synliggjøre et parti som nær ble utradert ved valget i høst. Hun fremmer på en lavmælt og trygg måte viktige liberale holdninger. Håkon Haugli gjør en god jobb for sitt parti, og for å synliggjøre at samfunnet skal ha plass til homofile og lesbiske. Abid Q. Raja går en imponerende balansegang og forsøker å vise at det finnes flerkulturelle med muslimsk tilhørighet som har liberale holdninger. Alle som sloss mot datalagringsdirektivet fortjener naturligvis både omtanke og omtale; Georg Apenes, Lars-Henrik Michelsen, Snorre Valen og mange flere.
Hva er hovedproblemet ved en eventuell innføring av datalagringsdirektivet?
- Hovedproblemet er at grunnprinsippet i rettsstatstankegangen snus på hodet. Forutsetningen for rettsstaten er man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Man skal kjenne anklagen, anklagerne, bevisene, og ha mulighet til å forsvare seg i åpen rett. Med direktivet er du konstant mistenkt. Hele folket er konstant mistenkt. Derfor samler og lagrer man masse data om deg. I demokratiet skal folk ha tillit til sine ledere. Men nå innfører lederne et system som viser at de ikke har tillit til folket. Man skulle tro man befant seg i Nord-Korea, Cuba, DDR eller Stalins Sovjet.
Dermed er alle tre finalistene presentert. Stemme kan du gjøre i høyrefeltet, under mine twitteroppdateringer. Emil Andre Erstad leder foreløpig, foran Pleym Christensen og Åm.
- Jeg begynte å blogge på Liberaleren. VG-bloggen ble opprettet i oktober 2005, for å få en bredere plattform. Efterhvert ble det en mer personlig politisk blogg. Så la VG om bloggverktøyet, og det ble bare kaos. Efter dette har jeg ikke prioritert å rydde opp på Liberalist? Javisst! I fjor fikk jeg tilbud fra Dagbladet om å blogge i valgkampen (Oppviglerbloggen), og å blogge for NA24. Men det er Liberaleren som er min plattform for blogging. Den dagen jeg ikke er redaktør lenger er det mulig at jeg utvikler en egen blogg.
Hvorfor blogger du?
- Jeg blogger fordi jeg har et brennende samfunnsengasjement, og får utløp for mye av det gjennom bloggingen. Jeg forsøker å formidle ikke bare meninger om daglige hendelser, men også verdier og holdninger. Det er ikke mange på høyresiden som forsvarer sivil ulydighet, eksistensen av skatteparadiser, legalisering av narkotika, retten til å velge så mange ektefeller man vil uansett kjønn, og som er motstandere av verneplikt, monarki etc.
Hvorfor bør folk lese deg?
- Forhåpentligvis har temaer og standpunkter såpass interesse og kvaliteten så holdbar at dette gjør det verdt å lese hva jeg skriver. Det er ikke så mange steder du kan lese standpunkter som står på en konsekvent liberalistisk plattform. Dessverre trekker ikke dagene til for alt jeg kunne tenke meg å skrive om.
Er Liberaleren en blogg?
- Vanskelig spørsmål, men jeg tror svaret må bli ja. Både fordi plattformen vi skriver fra minner mer om en blogg enn om noe annet. Bent Johan Mosfjell, som grunnla Liberaleren, kalte den en nettavis. Men Liberaleren kan ikke sammenlignes med vanlige nettaviser fra medstrømsmedier, men heller ikke med forholdsvis nye medier/plattformer som Nettavisen eller ABCNyheter.
Du konkurrerer med Onar Åm og Emil Andre Erstad i finalen. Hvis du har lest dem; hva synes du om deres blogger?
- Jeg har ikke lest Erstad. Kjente ikke til ham overhodet før jeg så støtten hans nå i semifinalen. Åm leser jeg, og liker hans originalitet. Politisk skiller han seg ut fra hovedstrømningen i norsk politikk, akkurat som Liberalerens skribenter gjør. Åm tilbyr dermed andre vinklinger og meninger om temaer som debatteres mye, og han tar også opp andre temaer enn hva som er vanlig. I den altfor konsensusosienterte norske offentlighet er det veldig bra at slike som Åm og Liberaleren eksisterer.
Nevn tre andre politiske blogger som du synes er gode og gi en kort begrunnelse for utvelgelsen av hver av dem.
- Minervas Jan Arild Snoen holder et høyt nivå innholdsmessig, og skriver bra. Her er det lite utenomsnakk, og hans refsende penn rammer eget parti (Høyre) like mye som politikere fra andre partier. Hans vaktsomme blikk treffer også medstrømsmedia der de slurver mest; med fakta. For de av oss som kjenner ham er det som man hører den lett arrogante tonen i formuleringene. Snoen er en fryd å lese.
Fredrik Mellem (Sosialdemokratiet) har bygget opp sin blogg til å bli hva jeg vil tro er et must for sosialdemokrater. Mye faktainformasjon - med lenker, og poengterte kommentarer. Jeg aner også den sosialdemokratiske ”vite best”-holdningen. Men hvorfor ikke? Mener man at man har rett, og har tyngden til å feie andre av banen, så er ikke ydmykhet den mest fremtredende holdningen. Og Ap/LO har tyngden til å feie andre av banen. Når det er sagt; Fredrik er en trivelig fyr, som leverer solid håndverk.
Jeg vet ikke om Paul Chaffey kan defineres som ”bare” en politisk blogger, for han skriver om mange temaer. Bloggen hans er innholdsrik med et vidt spenn av temaer. Han skriver godt, og uten å være så veldig polemisk. Det trenger han rett og slett ikke.
Det er mange blogger som hadde fortjent å nevnes, så det er litt synd å måtte velge bare tre.
Hvis du må nevne kun en politisk sak som du brenner for - hvilken sak er det?
- Personvern.
Hvorfor er denne saken viktig for deg?
- Fordi det dypest sett handler om å sette grenser for statens makt, og grenser for hvor nær noen skal kunne trå inn på dine og mine enemerker. Uansett begrunnelse. Personvern går rett og slett til kjernen i liberalismen; forholdet mellom stat og individ.
Du var tidligere aktiv i Frp. Hvorfor ble det umulig for deg å være med videre i partiet?
- Jeg skrev et utmeldelsesbrev på 14 sider. Det er for øvrig lagt ut på VG-bloggen min. Kort sagt handler det om at partidemokratiet ble satt tilside. Det ble forsøkt tilsidesatt under EØS-striden i 1992, men partiorganisasjonen sa klart ifra. Efter at liberalistene vant noen overraskende seire under programvedtakene på landsmøtet i 1993 ble disse standpunktene først bagatellisert, så tolket bort i forbindelse med resolusjonsstriden i januar/februar 1994. I tillegg opphevet Carl I. Hagen partiets viktigste sak, skattepolitikken, i et radioprogram i valgkampen 1993.
Det var rett og slett ingen vits i å være med i et parti der man ikke kunne vite hvilke standpunkter partiet til hadde før man hadde hørt partiformannen i nyhetene. Hvem orker å legge ned arbeid i interne prosesser, når dette ikke betyr noe? Hvem vil jobbe for at partiet skal bygge opp en forutsigbarhet i standpunkter, opptreden for derved å oppnå troverdighet og tillit, når det er viktigere å holde seg inne med partiformannen?
Hvordan synes du dagens Frp er sammenlignet med det "Hagen-Frp" du meldte deg ut fra?
- Det skjedde en markant dreining i partiets politikk i 1997, og det gjelder synet på statens utgifter. Spesielt innenfor helsesektoren. Man har nærmest adoptert det gamle RV-slagordet ”penga fins”. I tillegg er partiet enda verre når det gjelder det flerkulturelle samfunnet, og har gått i mer verdikonservativ retning – for å si det forsiktig. Før var det i hvert fall noen som kommuniserte ut en viss liberalisme til velgerne. Det finnes jo liberalister i partiet, men de må være i en mental tvangstrøye for å holde ut.
Etter utmeldelsen - hvorfor valgte du Venstre framfor f.eks. Høyre å fortsette å jobbe politisk innenfor?
- Det har jeg også lurt på. Husk at jeg hadde 8 års erfaring fra Akershus fylkesting. FrP var der veldig liberalistiske i politikk og profil. Høyre fremstod som svært langt unna liberalisme. I tillegg var de veldig splittet i mange saker. Jeg hadde ingen tro på Høyre. Dessuten er det ikke opplagt at konservatisme leder til liberalisme. I Unge Venstre fant jeg et ideologisk miljø som var åpne for å diskutere liberalisme i sin ytterste konsekvens. Omtrent slik det hadde vært i FpU.
Det hører med til historien at jeg fikk bryne med en del i Akershus Venstre, både organisatorisk og politisk. Mange hyggelige og oppegående folk, men standpunkter jeg mente burde være opplagte for Venstre ble ikke oppfattet slik av andre. La meg også legge til at selv om Lars Sponheim gjorde en veldig god jobb i å bygge merkevaren Venstre da han satt alene på Stortinget, er det mye annet av det han sto for som jeg er kritisk til. Efterhvert fant jeg ut at det var nok å sloss med vindmøller i FrP, om jeg ikke skulle gjøre det i Venstre også. I dag er jeg ikke partipolitisk aktiv.
På hvilke områder mener du Venstre og Sponheim sviktet mest ift ditt syn?
- Sviktet og sviktet, man må jo ha klart for seg at Venstre aldri har vært et liberalistisk parti - og heller aldri har fremstilt seg slik. Jeg synes partiet ikke går langt nok i den økonomiske politikken. Programmet har gode ansatser, men det kommuniseres ikke ut til velgerne i noen særlig grad. Venstre går ikke langt nok i å ville avskaffe skattefinansierte støtteordninger. Hverken for folk eller næringsliv.
Vi hadde en veldig god prosess i Akershus Venstre for å komme frem til et standpunkt om fritt skolevalg. At Venstre tok sitt eget standpunkt på alvor gjorde at det var mulig å få vedtatt en sak jeg hadde sloss for uten hell gjennom 8 år som folkevalgt på FrPs program.
Hvorfor ser det ikke ut som et rent liberalistisk parti noen gang vil lykkes i Norge?
- Jeg tror faktisk det kan lykkes i å oppnå 5 – 10%, og sette dagsorden i mange debatter. Hvis man finner folk som tør stå for standpunkter mange vil oppfatte som fremmede i norsk debatt. Hvis man tør være liberalister ikke bare når det gjelder økonomisk politikk, men også i verdispørsmål. Å argumentere for at mennesket skal få ta egne valg fremfor at naboen skal ta valgene for deg synes jeg måtte være en drømmesituasjon. Men det virker ikke som om så mange er enige. At et så forsiktig liberalt parti som Venstre må slite med å komme over 4 – 5% sier litt om hvor vanskelig folk har for å fatte liberale ideer.
Når folk er blitt vant til at det finnes en skattefinansiert løsning på alle utfordringer, og det er greit å sette seg ned og kreve at staten (dvs. alle andre) skal ordne opp, da er det klart det er slitsomt å skulle argumentere for mer frihet. Når et parti som FrP bruker liberalismebegrepet, og folk forbinder dette med motstand mot homofilt samliv, at grenser mellom stater skal være et effektivt hinder for individets søken efter lykke, og at det går an å bevilge seg ut av alle problemer – da blir liberalismen fremstilt på en pervertert måte. Under slike forhold, at sosialismen ligger i blodet på enhver nordmann, og at partier seiler under falskt frihetsflagg, da ser det mørkt ut for liberalismen.
Man skal også huske på at både støtteordninger til partier og medier, og valgordningen bygger opp under den eksisterende partifloraen.
Hva slags valgordning vil du ha i stedet for dagens system?
- Vanskelig spørsmål, men arealdemokrati er jeg uansett helt imot. At størrelsen på valgkretsen avgjør mer enn antallet mennesker som bor der, er helt hinsides. Det er mye som kunne gjøres. Delingstall, sperregrense etc. Muligens burde hele landet være én valgkrets. Sammensetningen av folkevalgte organer bør i størst mulig grad gjenspeile valgresultatet.
Samtidig skal jo landet styres. For alle som er opptatt av å balansere disse to hensyn står Weimarrepublikken som et mareritt. Som nevnt var jeg representant i Akershus fylkesting i 8 år, og tok der initiativ til en er mer rettferdig valgordning. Jeg tror det er en sammenheng mellom at sentrale strøk som Oslo og Akershus er underrepresentert på Stortinget, og at de statlige overføringsordningene sørger for å plassere disse fylkene (sammen med andre på Østlandet) på bunn når det gjelder bevilgninger til fylker og kommuner. De største pressområdene får de laveste overføringene, i snitt.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for, og hvorfor synes du hun/ham er dyktig?
- Sans og sans. Ut fra et liberalistisk ståsted er det ingen politikere som får godkjent av meg. Enten er de for at folk skal leve på andres bekostning (velferdsstaten), eller så er de konservative i verdispørsmål, eller fiender av liberalismens lykkebegrep (anti-innvandringsholdninger).
Når det er sagt er det de som gjør en god jobb for sine partier, eller for visse holdninger og verdier som jeg synes er viktige å kjempe for. Trine Skei Grande har gjort en imponerende jobb i å synliggjøre et parti som nær ble utradert ved valget i høst. Hun fremmer på en lavmælt og trygg måte viktige liberale holdninger. Håkon Haugli gjør en god jobb for sitt parti, og for å synliggjøre at samfunnet skal ha plass til homofile og lesbiske. Abid Q. Raja går en imponerende balansegang og forsøker å vise at det finnes flerkulturelle med muslimsk tilhørighet som har liberale holdninger. Alle som sloss mot datalagringsdirektivet fortjener naturligvis både omtanke og omtale; Georg Apenes, Lars-Henrik Michelsen, Snorre Valen og mange flere.
Hva er hovedproblemet ved en eventuell innføring av datalagringsdirektivet?
- Hovedproblemet er at grunnprinsippet i rettsstatstankegangen snus på hodet. Forutsetningen for rettsstaten er man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Man skal kjenne anklagen, anklagerne, bevisene, og ha mulighet til å forsvare seg i åpen rett. Med direktivet er du konstant mistenkt. Hele folket er konstant mistenkt. Derfor samler og lagrer man masse data om deg. I demokratiet skal folk ha tillit til sine ledere. Men nå innfører lederne et system som viser at de ikke har tillit til folket. Man skulle tro man befant seg i Nord-Korea, Cuba, DDR eller Stalins Sovjet.
Dermed er alle tre finalistene presentert. Stemme kan du gjøre i høyrefeltet, under mine twitteroppdateringer. Emil Andre Erstad leder foreløpig, foran Pleym Christensen og Åm.
søndag 7. mars 2010
Enda blåere Drammen?
Drammens Tidende publiserte min førvalgsanalyse av Drammen i går:
Neste års kommunevalg kan gi Drammen enda sterkere politisk blåfarge. Men Ap har fortsatt tid igjen til å forsøke å farge byen rød.
Før jul sendte TV2 dokumentaren ”Underet i Drammen”. Den tok for seg hvordan Drammen på få år har gått fra å være harry og en by man dessverre måtte kjøre igjennom på vei til hytta i Vestfold, til å bli en vakker og prisbelønt by med identitet og sjel. Å kalle forvandlingen et under, er å ta i. Men oppsiktsvekkende er det.
De senere årene er det først og fremst Høyre som har høstet velgergevinst av forvandlingen i Drammen. Ved lokalvalget i 2007 kapret partiet hele 35,8 prosent av stemmene. Særlig surt må det være for Ap å se seg klart forbigått som byens største parti all den tid man, til dels med rette, hevder at grunnlaget for Drammen-forvandlingen ble lagt under Sissel Rønbeck på 80-tallet og Lise Christophersen på 90-tallet.
Nå bør det føyes til at det slett ikke bare var i Drammen at de styrende gikk fram ved 07-valget. I en rekke kommuner flokket velgerne seg om de som satt med makten lokalt. Denne ”ordførereffekten” stod i dyp kontrast til ”ordførerslitasjen” i 2003 – et valg som ble preget av at velgerne tvert i mot straffet de styrende. En forklaring på denne trendendringen kan være bedret kommuneøkonomi.
Like fullt var Høyres framgang i Drammen på sju prosentpoeng i 2007 fra det høye 2003-nivået meget sterk, også i et komparativt perspektiv. Kan trenden videreføres inn mot 2011, parallelt med at Frp også styrker sin stilling? Det som taler for ytterligere blå framgang er at mange velgere både i Drammen og andre steder neste år vil kunne bruke stemmeseddelen sin til å protestere mot Stoltenberg-regjeringen. En regjering som reddet gjenvalget i fjor høst bl.a. via finanskrise og sterk offentlig pengebruk. En pengebruk som må strammes inn neste år slik at den kommer mer i pakt med den såkalte handlingsregelen. Dette kan føre med seg noen upopulære kutt – kutt som kan sende protestvelgere rett i fanget på de klareste opposisjonspartiene nasjonalt; Høyre og Frp.
Men Drammen-velgerne kan også bruke stemmeseddelen på en annen måte. For eksempel ved å si at de, tross byfornyelse og priser, begynner å bli litt lei av Opedal Hansen og Høyre og at de vil ha noe nytt. For på et eller annet tidspunkt slår styringstrettheten til både blant velgere og politikere. Også i Drammen. Kommer en slik effekt til syne neste år, så kan Ap ha en viss mulighet til å realisere Martin Kolbergs våte drøm om å farge byen rød. Ap har imidlertid et problem. Og det er at Drammen Høyre har vist evne til sentrumsorientering under sin styringsperiode. Derfor blir det vanskelig for Ap å drive valgkamp gjennom tydelige angrep fra venstre rettet mot Høyre. En løsning for Ap kan være å legge seg enda lenger ut mot venstre, i alle fall retorisk, for dermed bedre å markere avstanden til Høyre. Faren ved en slik strategi er at partiet risikerer å skvise SV ytterligere. SV ble halvert i Drammen i 2007 og tåler ikke nok en smell. For Ap er avhengig av at SV i det minste gjør et anstendig valg, skal maktovertakelsen lykkes. SV+Ap må samlet ha et løft på 13-14 prosentpoeng skal det bli rent rødt flertall. Det virker noe urealistisk.
Dermed tror jeg at Ap er avhengig av å få med seg Venstre og KrF, skal håpet om flertall i Drammen være reelt. Hva som er igjen av disse to sentrumspartiene etter 2011-valget, er imidlertid et åpent spørsmål. KrF måtte nøye seg med to bystyrerepresentanter, mens Venstre klarte kun å få inn en representant i 2007-11. I skrivende stund tyder det på at de to partiene får mer enn nok med å berge disse mandatene. Likevel tror jeg at de som avskriver sentrum, fort kan komme til å forregne seg. KrF og Venstre har (over)levd lenge, og kan komme til å leve mye lenger enn det enkelte kommentatorer i dag tror.
På denne bakgrunn er det uansett grunn til å konkludere med at det er et klart blått favorittstempel i Drammen. Favoritter slår ofte til. Men noen ganger feiler de. Det så vi flere eksempler på under OL. Her ligger Aps håp.
Neste års kommunevalg kan gi Drammen enda sterkere politisk blåfarge. Men Ap har fortsatt tid igjen til å forsøke å farge byen rød.
Før jul sendte TV2 dokumentaren ”Underet i Drammen”. Den tok for seg hvordan Drammen på få år har gått fra å være harry og en by man dessverre måtte kjøre igjennom på vei til hytta i Vestfold, til å bli en vakker og prisbelønt by med identitet og sjel. Å kalle forvandlingen et under, er å ta i. Men oppsiktsvekkende er det.
De senere årene er det først og fremst Høyre som har høstet velgergevinst av forvandlingen i Drammen. Ved lokalvalget i 2007 kapret partiet hele 35,8 prosent av stemmene. Særlig surt må det være for Ap å se seg klart forbigått som byens største parti all den tid man, til dels med rette, hevder at grunnlaget for Drammen-forvandlingen ble lagt under Sissel Rønbeck på 80-tallet og Lise Christophersen på 90-tallet.
Nå bør det føyes til at det slett ikke bare var i Drammen at de styrende gikk fram ved 07-valget. I en rekke kommuner flokket velgerne seg om de som satt med makten lokalt. Denne ”ordførereffekten” stod i dyp kontrast til ”ordførerslitasjen” i 2003 – et valg som ble preget av at velgerne tvert i mot straffet de styrende. En forklaring på denne trendendringen kan være bedret kommuneøkonomi.
Like fullt var Høyres framgang i Drammen på sju prosentpoeng i 2007 fra det høye 2003-nivået meget sterk, også i et komparativt perspektiv. Kan trenden videreføres inn mot 2011, parallelt med at Frp også styrker sin stilling? Det som taler for ytterligere blå framgang er at mange velgere både i Drammen og andre steder neste år vil kunne bruke stemmeseddelen sin til å protestere mot Stoltenberg-regjeringen. En regjering som reddet gjenvalget i fjor høst bl.a. via finanskrise og sterk offentlig pengebruk. En pengebruk som må strammes inn neste år slik at den kommer mer i pakt med den såkalte handlingsregelen. Dette kan føre med seg noen upopulære kutt – kutt som kan sende protestvelgere rett i fanget på de klareste opposisjonspartiene nasjonalt; Høyre og Frp.
Men Drammen-velgerne kan også bruke stemmeseddelen på en annen måte. For eksempel ved å si at de, tross byfornyelse og priser, begynner å bli litt lei av Opedal Hansen og Høyre og at de vil ha noe nytt. For på et eller annet tidspunkt slår styringstrettheten til både blant velgere og politikere. Også i Drammen. Kommer en slik effekt til syne neste år, så kan Ap ha en viss mulighet til å realisere Martin Kolbergs våte drøm om å farge byen rød. Ap har imidlertid et problem. Og det er at Drammen Høyre har vist evne til sentrumsorientering under sin styringsperiode. Derfor blir det vanskelig for Ap å drive valgkamp gjennom tydelige angrep fra venstre rettet mot Høyre. En løsning for Ap kan være å legge seg enda lenger ut mot venstre, i alle fall retorisk, for dermed bedre å markere avstanden til Høyre. Faren ved en slik strategi er at partiet risikerer å skvise SV ytterligere. SV ble halvert i Drammen i 2007 og tåler ikke nok en smell. For Ap er avhengig av at SV i det minste gjør et anstendig valg, skal maktovertakelsen lykkes. SV+Ap må samlet ha et løft på 13-14 prosentpoeng skal det bli rent rødt flertall. Det virker noe urealistisk.
Dermed tror jeg at Ap er avhengig av å få med seg Venstre og KrF, skal håpet om flertall i Drammen være reelt. Hva som er igjen av disse to sentrumspartiene etter 2011-valget, er imidlertid et åpent spørsmål. KrF måtte nøye seg med to bystyrerepresentanter, mens Venstre klarte kun å få inn en representant i 2007-11. I skrivende stund tyder det på at de to partiene får mer enn nok med å berge disse mandatene. Likevel tror jeg at de som avskriver sentrum, fort kan komme til å forregne seg. KrF og Venstre har (over)levd lenge, og kan komme til å leve mye lenger enn det enkelte kommentatorer i dag tror.
På denne bakgrunn er det uansett grunn til å konkludere med at det er et klart blått favorittstempel i Drammen. Favoritter slår ofte til. Men noen ganger feiler de. Det så vi flere eksempler på under OL. Her ligger Aps håp.
lørdag 6. mars 2010
Emil Andre Erstad: - Retten til liv bør inn i Grunnloven!
Finalekandidat nr. to i kåringen av "Norges beste politiske blogg 2010"; KrFUs Emil Andre Erstad, tar i dette intervjuet bl.a. et oppgjør med verdisynet til sitt gamle parti, Senterpartiet.
- Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og har et behov for å ytre mine meninger, sånn sett er blogging på nettet en fin arena. Jeg prøver å gjøre politikk til en enkel greie for folk og prøver å komme med gode og velargumenterte refleksjoner på samfunnet. Derfor tror jeg man bør klikke seg innom bloggen min.
Hva synes du om bloggene til dine finalemotstandere; Onar Åm og Per Aage Pleym Christensen?
- Jeg leser dem med jevne mellomrom, selv om vi har et ulikt syn i en del politiske spørsmål. Jeg stiller meg kanskje mer i sentrum av norsk politikk, mens jeg oppfatter dem som mer høyreorienterte i sin politiske oppfatning. Men det er to veldig dyktige politiske bloggere jeg konkurrerer mot, og jeg forstår derfor at konkurransen er hard.
Nevn tre av de bloggene du har mest sans for.
- Som politisk blogger har Sondre Olsen lenge vært et forbilde for meg. Han skriver på en god og engasjerendende måte og setter fokus på de sakene som også opptar meg. For eksempel rus, fattigdom, menneskeverd, nestekjærlighet, verdier og annet. Han har også vært flink til å variere stoffet sitt mellom politikk, teologi og uviktige ting som engelsk fotball. En meget bra blogger!
Jeg vil også trekke frem skolebyråd i Bergen, Filip Rygg , som har blogget godt og mye om skolepolitikk i tiden etter at han ble byråd. Selv om jeg ikke gjør det selv, så har jeg sansen for bloggere som fokuserer på et spesislt tema eller område i politikken, som for eksempel skolepolitikk. Her kommer Rygg med gode refleksjoner og fletter inn andre politiske emner som er relatert til skolepolitikk, blant annet rus og fattigdom. Kunne kanskje vært hyppigere frekvens på bloggen.
Den siste bloggen jeg vil nevne er Peter Walseth og hans kones blogg som er både god politisk, underholdende og saklig. Mens Peter blogger om politikk, mens konen skriver pjatt. Det gir bloggen en interessant variasjon og jeg kan virkelig anbefale folk om å klikke seg innom. Dessuten blogger de ofte.
Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Menneskeverdet. Enkelt og greit fordi det er så viktig for måten vi mennesker behandler hverandre på. Nesten alle politiske ideologier bygger på et visst menneskesyn og definerer dermed hva som er menneskeverd. I samfunnet vårt ser vi nå en slags gradering av menneskeverdet som skaper sortering av mennesker. For eksempel er barn med Downs syndrom i liten grad ønsket av samfunnet vårt i dag.
Konsekvensen av det du her sier, er at du vil endre abortloven. Hvordan ser du for deg at utformingen av denne burde være?
- Jeg mener vi bør grunnlovsfeste retten til liv for alle, fordi alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Derfor ønsker jeg et lovverk som gir styrket rettsvern til ufødt liv. Retten til selvbestemt abort må erstattes av en rett til liv for alle mennesker fra unnfangelsen av. Er det ikke ironisk å tenke på at ørne-egg er fredet av staten, mens barn i mors liv ikke er det?
Skal vi om noen år ønske at vi kan kvitte oss med barn som har dysleksi, diabetes eller andre medfødte handikap? Jeg brenner for at alle mennesker, uansett hudfarge, legning, handikap, alder, kjønn, skal ha like stor verdi - ikke bare i teorien, men også i praksis.
Menneskeverdet er også viktig i fattigdoms-, rus-, innvandrings- og verdipolitikk. Derfor er dette det området innen politikken jeg er mest opptatt av. Jeg ønsker at vi som politikere kan ha større drømmer enn billig sprit og billig bensin.
Hvorfor ble du aktiv i KrF?
- Jeg var først aktiv i Senterpartiet. Men jeg innså etterhvert at jeg og Sp ikke delte det grunnleggende synet i en del verdispørsmål og andre viktige spørsmål. For eksempel synet på menneskeverdet. KrF appelerte mye mer til meg fordi partiet blant annet fronter kampen for menneskeverdet og har en grunnholdning om at nestekjærligheten skal være det som gjennomsyrer all politikk. Dessuten er jeg kristen og har hele tiden identifisert meg mer med KrF enn de andre partiene når det gjelder hvilke verdier vi må fokusere på. Jeg mener at et samfunn bygd på kristen etikk og de kristne verdiene er til det beste for fellesskapet, selvfølgelig med fokus på en stor personlig frihet for enkeltindividet.
Konkret hvor er det Sp svikter når det gjelder menneskeverdet?
- For det første vil ikke Sp grunnlovsfeste retten til liv. Det vil KrF. Men Senterpartiet sitter også i en regjering som tillater og bevilger penger til aborter av over 85 prosent av barna som foreldrene får vite har Downs syndrom. Det er et fokus på å sortere bort det som er "annerledes" og avvikende. Nå som man kan kontrollere avkommet i mye større grad enn før, er det lett å stille seg spørsmålet: ”Selv om jeg ønsker barn, vil jeg da – når jeg kan slippe – ha et funksjonshemmet eller ”annerledes” barn?”
I KrF mener vi alle er like mye verdt, uansett om man er annerledes eller funksjonshemmet. Fordi at KrF fronter denne kampen - noe Sp ikke gjør - valgte jeg KrF.
KrF sliter for tiden meget tungt. Hva tror du er hovedårsaken(e) til det?
- Det er ikke til å stikke under en stol at KrF sliter om dagen. Det fins mange sammensatte grunner til at partiet er havnet i en slik situasjon som i dag. Jeg tror ikke det er bekjennelsesparagrafen som er årsaken til den dårlige oppslutningen. Derimot tror jeg det er KrFs kommunikasjon med velgerne som har slått feil, og at mange har misforstått vår gode politikk på veldig mange områder. Det fins nemlig mange verdibevisste velgere rundt om i landet vårt og KrF har en utfordring i å kommunisere riktig med disse. Men med 40 000 medlemmer er det klart det fins ulike meninger om ett og annet innad i partiet også, og jeg har stor tro på at vi kan finne felles løsninger på de utfordringene som eksisterer i dag. Da vil vi i KrF kunne jobbe i samme retning og slik kan vi styrke partiet frem mot neste valg. Men jeg presiserer viktigheten av at fløyene i KrF må bli flinkere til å inngå kompromiss med hverandre, ellers vil de rive partiet vårt i stykker. KrFs fremtid ligger verken til høyre eller venstre, men selvsagt i sentrum.
Hvor er det KrF har sviktet når det gjelder kommunikasjonen (siden velgerne "har misforstått")?
- Et generelt eksempel er jo dette med å hele tiden fokusere på hva KrF "er i mot". Nei til ny ekteskapslov, nei til abort, nei til ditt og nei til datt. Et slikt negativt fokus fremstår nok ikke så veldig forlokkende på velgerne. Mange kan også oppfatte KrF som et nisjeparti for kristne på grunn av mye snakk om Israel og ekteskapslov. Jeg mener vi bør ha fokus på disse sakene (Israel, ekteskapsloven, osv.) men vi trenger ikke nødvendigvis nevne disse sakene i hvert eneste medieutspill vi har. Det er kanskje vanskelig for velgerne å vite hvilken annen god politikk som skjuler seg bak Israel- og ekteskapslovfasaden.
Ser du for deg at KrF bør endre politikk på noen felt - i så fall hvor?
- KrF har god politikk. Som nevnt ovenfor tror jeg utfordringen til KrF ligger i hvordan den gode politikken til KrF kommuniseres til velgerne.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Jeg har virkelig sansen for Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som sitter på Stortinget og representerer Aust-Agder. I tillegg er han leder i KrFU. Godt jobbet for en som er så ung.
Hva er det som gjør Ropstad god?
- Han har evnen til å kommunisere KrF-politikk som begrunnes både fra et allmenetisk- og kristent perspektiv. Derfor fremstår han som samlende, og han er spiselig for bredere lag av folket enn bare de mest ihuga benkesliterne på bedehusene. Han er en drivende dyktig politiker som appellerer både til ungdom og eldre mennesker. En god leder for KrF om noen år.
Ropstad har, etter hva jeg har forstått, åpnet for at KrF bør kunne samarbeide med Ap i regjeringsspørsmålet. Er du enig i at KrF bør søke mot Ap?
- Til tross for dagens dystre situasjon er jeg overbevist om at KrFs fremtid ligger i sentrum av norsk politikk.
Erstad slåss mot to liberalister i finalen. Det kan være en fordel for ham at "liberalistfansen" deler sine stemmer på to stykker. Han leder i alle fall avstemningen sålangt. Men husk at konkurransen varer i hele mars.
Vil du se Erstad som vinner? Stem på ham i høyrefeltet! Synes du Erstad ikke fortjener slik heder, eller gjorde han seg bort i dette intervjuet? Stem på en av de andre to kandidatene!
- Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og har et behov for å ytre mine meninger, sånn sett er blogging på nettet en fin arena. Jeg prøver å gjøre politikk til en enkel greie for folk og prøver å komme med gode og velargumenterte refleksjoner på samfunnet. Derfor tror jeg man bør klikke seg innom bloggen min.
Hva synes du om bloggene til dine finalemotstandere; Onar Åm og Per Aage Pleym Christensen?
- Jeg leser dem med jevne mellomrom, selv om vi har et ulikt syn i en del politiske spørsmål. Jeg stiller meg kanskje mer i sentrum av norsk politikk, mens jeg oppfatter dem som mer høyreorienterte i sin politiske oppfatning. Men det er to veldig dyktige politiske bloggere jeg konkurrerer mot, og jeg forstår derfor at konkurransen er hard.
Nevn tre av de bloggene du har mest sans for.
- Som politisk blogger har Sondre Olsen lenge vært et forbilde for meg. Han skriver på en god og engasjerendende måte og setter fokus på de sakene som også opptar meg. For eksempel rus, fattigdom, menneskeverd, nestekjærlighet, verdier og annet. Han har også vært flink til å variere stoffet sitt mellom politikk, teologi og uviktige ting som engelsk fotball. En meget bra blogger!
Jeg vil også trekke frem skolebyråd i Bergen, Filip Rygg , som har blogget godt og mye om skolepolitikk i tiden etter at han ble byråd. Selv om jeg ikke gjør det selv, så har jeg sansen for bloggere som fokuserer på et spesislt tema eller område i politikken, som for eksempel skolepolitikk. Her kommer Rygg med gode refleksjoner og fletter inn andre politiske emner som er relatert til skolepolitikk, blant annet rus og fattigdom. Kunne kanskje vært hyppigere frekvens på bloggen.
Den siste bloggen jeg vil nevne er Peter Walseth og hans kones blogg som er både god politisk, underholdende og saklig. Mens Peter blogger om politikk, mens konen skriver pjatt. Det gir bloggen en interessant variasjon og jeg kan virkelig anbefale folk om å klikke seg innom. Dessuten blogger de ofte.
Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Menneskeverdet. Enkelt og greit fordi det er så viktig for måten vi mennesker behandler hverandre på. Nesten alle politiske ideologier bygger på et visst menneskesyn og definerer dermed hva som er menneskeverd. I samfunnet vårt ser vi nå en slags gradering av menneskeverdet som skaper sortering av mennesker. For eksempel er barn med Downs syndrom i liten grad ønsket av samfunnet vårt i dag.
Konsekvensen av det du her sier, er at du vil endre abortloven. Hvordan ser du for deg at utformingen av denne burde være?
- Jeg mener vi bør grunnlovsfeste retten til liv for alle, fordi alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Derfor ønsker jeg et lovverk som gir styrket rettsvern til ufødt liv. Retten til selvbestemt abort må erstattes av en rett til liv for alle mennesker fra unnfangelsen av. Er det ikke ironisk å tenke på at ørne-egg er fredet av staten, mens barn i mors liv ikke er det?
Skal vi om noen år ønske at vi kan kvitte oss med barn som har dysleksi, diabetes eller andre medfødte handikap? Jeg brenner for at alle mennesker, uansett hudfarge, legning, handikap, alder, kjønn, skal ha like stor verdi - ikke bare i teorien, men også i praksis.
Menneskeverdet er også viktig i fattigdoms-, rus-, innvandrings- og verdipolitikk. Derfor er dette det området innen politikken jeg er mest opptatt av. Jeg ønsker at vi som politikere kan ha større drømmer enn billig sprit og billig bensin.
Hvorfor ble du aktiv i KrF?
- Jeg var først aktiv i Senterpartiet. Men jeg innså etterhvert at jeg og Sp ikke delte det grunnleggende synet i en del verdispørsmål og andre viktige spørsmål. For eksempel synet på menneskeverdet. KrF appelerte mye mer til meg fordi partiet blant annet fronter kampen for menneskeverdet og har en grunnholdning om at nestekjærligheten skal være det som gjennomsyrer all politikk. Dessuten er jeg kristen og har hele tiden identifisert meg mer med KrF enn de andre partiene når det gjelder hvilke verdier vi må fokusere på. Jeg mener at et samfunn bygd på kristen etikk og de kristne verdiene er til det beste for fellesskapet, selvfølgelig med fokus på en stor personlig frihet for enkeltindividet.
Konkret hvor er det Sp svikter når det gjelder menneskeverdet?
- For det første vil ikke Sp grunnlovsfeste retten til liv. Det vil KrF. Men Senterpartiet sitter også i en regjering som tillater og bevilger penger til aborter av over 85 prosent av barna som foreldrene får vite har Downs syndrom. Det er et fokus på å sortere bort det som er "annerledes" og avvikende. Nå som man kan kontrollere avkommet i mye større grad enn før, er det lett å stille seg spørsmålet: ”Selv om jeg ønsker barn, vil jeg da – når jeg kan slippe – ha et funksjonshemmet eller ”annerledes” barn?”
I KrF mener vi alle er like mye verdt, uansett om man er annerledes eller funksjonshemmet. Fordi at KrF fronter denne kampen - noe Sp ikke gjør - valgte jeg KrF.
KrF sliter for tiden meget tungt. Hva tror du er hovedårsaken(e) til det?
- Det er ikke til å stikke under en stol at KrF sliter om dagen. Det fins mange sammensatte grunner til at partiet er havnet i en slik situasjon som i dag. Jeg tror ikke det er bekjennelsesparagrafen som er årsaken til den dårlige oppslutningen. Derimot tror jeg det er KrFs kommunikasjon med velgerne som har slått feil, og at mange har misforstått vår gode politikk på veldig mange områder. Det fins nemlig mange verdibevisste velgere rundt om i landet vårt og KrF har en utfordring i å kommunisere riktig med disse. Men med 40 000 medlemmer er det klart det fins ulike meninger om ett og annet innad i partiet også, og jeg har stor tro på at vi kan finne felles løsninger på de utfordringene som eksisterer i dag. Da vil vi i KrF kunne jobbe i samme retning og slik kan vi styrke partiet frem mot neste valg. Men jeg presiserer viktigheten av at fløyene i KrF må bli flinkere til å inngå kompromiss med hverandre, ellers vil de rive partiet vårt i stykker. KrFs fremtid ligger verken til høyre eller venstre, men selvsagt i sentrum.
Hvor er det KrF har sviktet når det gjelder kommunikasjonen (siden velgerne "har misforstått")?
- Et generelt eksempel er jo dette med å hele tiden fokusere på hva KrF "er i mot". Nei til ny ekteskapslov, nei til abort, nei til ditt og nei til datt. Et slikt negativt fokus fremstår nok ikke så veldig forlokkende på velgerne. Mange kan også oppfatte KrF som et nisjeparti for kristne på grunn av mye snakk om Israel og ekteskapslov. Jeg mener vi bør ha fokus på disse sakene (Israel, ekteskapsloven, osv.) men vi trenger ikke nødvendigvis nevne disse sakene i hvert eneste medieutspill vi har. Det er kanskje vanskelig for velgerne å vite hvilken annen god politikk som skjuler seg bak Israel- og ekteskapslovfasaden.
Ser du for deg at KrF bør endre politikk på noen felt - i så fall hvor?
- KrF har god politikk. Som nevnt ovenfor tror jeg utfordringen til KrF ligger i hvordan den gode politikken til KrF kommuniseres til velgerne.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Jeg har virkelig sansen for Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som sitter på Stortinget og representerer Aust-Agder. I tillegg er han leder i KrFU. Godt jobbet for en som er så ung.
Hva er det som gjør Ropstad god?
- Han har evnen til å kommunisere KrF-politikk som begrunnes både fra et allmenetisk- og kristent perspektiv. Derfor fremstår han som samlende, og han er spiselig for bredere lag av folket enn bare de mest ihuga benkesliterne på bedehusene. Han er en drivende dyktig politiker som appellerer både til ungdom og eldre mennesker. En god leder for KrF om noen år.
Ropstad har, etter hva jeg har forstått, åpnet for at KrF bør kunne samarbeide med Ap i regjeringsspørsmålet. Er du enig i at KrF bør søke mot Ap?
- Til tross for dagens dystre situasjon er jeg overbevist om at KrFs fremtid ligger i sentrum av norsk politikk.
Erstad slåss mot to liberalister i finalen. Det kan være en fordel for ham at "liberalistfansen" deler sine stemmer på to stykker. Han leder i alle fall avstemningen sålangt. Men husk at konkurransen varer i hele mars.
Vil du se Erstad som vinner? Stem på ham i høyrefeltet! Synes du Erstad ikke fortjener slik heder, eller gjorde han seg bort i dette intervjuet? Stem på en av de andre to kandidatene!
torsdag 4. mars 2010
Onar Åm: - Liberalisme er objektivt overlegent
Jeg har satt meg fore å intervjue alle de tre finalistene i den uhøytidlige kåringen av "Norges beste politiske blogg 2010". Først ut er liberalisten Onar Åm:
Hvorfor blogger du?
- Jeg blogger for å kjempe for min frihet. Jeg vil ha slutt på undertrykkelsen av individualister.
Du konkurrerer med Per Aage Pleym Christensen og Emil Andre Erstad i finalen. Hvis du har lest dem; hva synes du om deres blogger?
- Jeg kjenner bare til Per Aage Pleym Christensen som er en meget dyktig skribent. Soleklart en av Venstres beste politikere.
Nevn tre politiske blogger som du synes er gode og gi en kort begrunnelse for utvelgelsen av hver av dem.
- DLF-bloggen skrevet av Vegard Martinsen er utvilsomt den beste og mest omfangsrike politiske bloggen i Norge. Jeg vil også trekke frem Aksel Fridstrøms blogg Frydonomics. Fridstrøm er så kunnskapsrik at hvis hele Høyre hadde vært like dyktig som han ville partiet og landet hatt en god fremtid i møte. Heidi Nordby Lunde, kjent som Vampus, er også en særdeles oppegående og dyktig blogger.
Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Friborgerskap; retten til å melde seg ut av statsvelferden og ta ansvar for eget liv. Jeg har nylig vært med å starte Friborgerforbundet som er en livssynsorganisasjon for individualister. I dag får kristne, muslimer og ateister leve ut sitt livssyn, men individualister undertrykkes på samme måten som kristne ble undertrykket i Sovjetunionen. Kristne fikk ikke bygge kirker, danne menigheter eller misjonere. Individualister får ikke lov til å ta ansvar for sin egen velferd og sitt eget liv, selv om de ikke skader noen.
I dag er det to livssynsgrupper som regelmessig blir fortalt at de kan reise ut av landet dersom de ikke liker måten ting gjøres på i Norge. Den ene er muslimer, og den andre er individualister. Men muslimer er tross alt så heldige at de får lov til å leve ut sitt livssyn, selv om det har vært en del debatt rundt Hijab i Norge. Friborgerforbundet ble stiftet for å bekjempe undertrykkelsen av individualister. Målet er 500 medlemmer innen 1. april. Vi vil da være Norges tredje største livssynsorganisasjon.
På hvilken måte mener du at individualister ikke får lov til å ta ansvar for sin egen velferd og sitt eget liv?
- En individualist ønsker å forvalte sine egne penger slik at han kan velge skole for sine barn, velge helsetilbyder, velge å spare til egen ferie, arbeidsledighet, pensjon og livsforsikringer osv. Dette er ulovlig i dag da 70% av inntekten fratas han i skatter og avgifter. Selv om private skoler og private sykehus formelt sett er lovlig er slike tilbud de facto forbudt fordi en person som ønsker å sende barna sine på privatskole og benytte seg av private helsetjenester først er tvunget til å betale for en offentlig skole og et offentlig helsevesen han ikke benytter seg av. 80% av befolkningen har ikke råd til å betale dobbelt opp.
Du er stadig kritisk til sosialister og sosialismen. Hvorfor synes du liberalisme er overlegen sosialisme som ideologi?
- Veldig enkelt: liberalismen er objektivt overlegen som ideologi fordi den er mest tolerant. I et liberalistisk samfunn får sosialister lov til å danne sosialistiske kollektiv og leve som sosialister så mye de bare orker, mens i et sosialistisk land får ikke liberalister lov til å leve som liberalister. Alle skal med, ingen slipper unna.
Det er vel subjektivt å hevde at liberalisme er objektivt overlegen..?
- Vel, jeg ga et enkelt objektivt kriterium for å sammenligne ideologier som alle selv kan sjekke. I liberalismen er det plass til sosialismen, mens i sosialismen er det ikke plass til liberalismen. Liberalismen er inkluderende og tolerant. Sosialismen er intolerant og totalitær. Liberalismen er den eneste ideologien som gir plass til utøvelsen av alle andre ideologier, innenfor fredelige rammer.
Hvorfor har du valgt å jobbe politisk i lille DLF? Hadde det ikke vært bedre å velge et parti der man kan oppnå reell maktpåvirkning, som f.eks. Høyre eller Frp?
- Det finnes mange gode folk i Høyre, Venstre og Frp, men et rendyrket forsvar for individuell fred og frihet slipper sjeldent til orde. Norge trenger noen røster som taler entydig på vegne av individet.
Hvorfor ser det ikke ut som et rent liberalistisk parti noen gang vil lykkes i Norge?
- Europa har vært et korporatistisk føydalsamfunn med en stor og sterk adel/politisk elite i nærmere 1000 år. Fascismen sitter svært dypt i kulturen vår, dessverre. Det europeiske folk har blitt gjetet som kveg inn i elitenes verdistrukturer, først som leilendinger og dernest som velferdsborgere.
På hvilken måte vil du si at Norge er totalitært?
- Mussolini definerte fascismen som "alt innenfor staten, ingenting utenfor staten." Eller i moderne språkdrakt: alle skal med, ingen slipper unna. Det som altså kjennetegner og definerer fascismen er ikke slike overflatiske trekk som førerprinsippet eller om lederen går i militæruniform, men TVUNGEN ENHET. Det å tvinge alle sammen til å være med på et kollektivt prosjekt og ikke gi noen muligheter for å slippe å være med er grunnleggende fascistisk. Selv om mange sosialister var venstreekstreme fascister som ønsket en planøkonomi på alle områder i samfunnet forstod Mussolini tidlig at fascismen hører hjemme i sentrum for å være stabil. Han kombinerte nasjonalismens (som per definisjon er sentrumsorientert) samlende kraft med sosialismen og skapte nasjonalsosialismen, som han definerte som "den tredje vei" mellom kapitalismen og kommunismen. Det norske arbeiderpartiet forstod også dette nokså tidlig og konverterte til nasjonalsosialismen på slutten av 20-tallet. I 1933 lånte de det nazistiske slagordet "by og land, hand i hand" for å fremheve at også de stod for nasjonal samling.
Etter 2. verdenskrig nådde fascismen sin gullalder. Hitler og Mussolini hadde med totalitære virkemidler vist at det var mulig å bygge opp en velferdsstat på rekordtid og de inspirerte europeiske partier over hele Norge til å "bygge landet" ved hjelp av krigssosialismen som Mussolini og Hitler hadde demonstrert var mulig å gjennomføre. Vi kan gjerne si at Mussolini og Hitler tapte krigen, men vant freden. Mussolini fikk helt rett da han sa at det 20. århundret ville bli fascismens århundre.
Etter kommunismens fall i 1991 konverterte også de venstreorienterte sosialistene i vesentlig grad til nasjonalsosialismen. SV har i dag et partiprogram som nesten er en blåkopi av NSDAP. Tidligere leder av Vigrid og ny-nazisten Tore Tvedt sier at han har stor sans for Kristin Halvorsen og SV, og han har sammenlignet NSDAP med Arbeiderpartiet punkt for punkt for å vise hvilke deler av sosialdemokratenes program han som ny-nazist kan stå inne for. Dersom Hitler hadde hatt stemmerett i Norge i dag er det svært sannsynlig at han hadde stemt på enten Arbeiderpartiet, SP eller SV for disse ligger nærmest opp til nazismen, minus det eksplisitte jødehatet og konsentrasjonsleirene da, selvfølgelig.
Mussolinis ånd lever videre i beste velgående i Norge i dag i form av en demokratisk variant av fascismen: flertallsfascisme. Flertallet bor i et demokrati, mens mindretallet bor i et fascistisk diktatur. Dette lar seg faktisk gjøre fordi nasjonalsosialismen ligger i sentrum hvor flertallet befinner seg. Mange reagerer dette som polemikk, men til disse spør jeg da: på hvilken måte merker en minoritet forskjell på en lov vedtatt av en Fører eller et flertall? For homofile er forbud mot homofili like seksual-fascistisk, uansett om det er et flertall eller en mann med bart og brun militærdrakt som vedtar loven. Forbudet mot homofili ble heldigvis opphevet i 1972, men ennå gjenstår mange fascistiske lover og ordninger. På samme måte som at det ikke gikk an for ateister å melde seg ut av statskirken frem til 1845 er det i dag ikke mulig for individualister å melde seg ut av statsvelferden og ta ansvar for egen liv.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Hvis jeg må begrense meg til stortingspolitikerne tror jeg at jeg må si Jørund Rytman.
Hva er bra med Rytman?
- Han er blant de klareste forsvarerne av individuell frihet og fredelig handel i norsk politikk i dag. Langt fra så rendyrket som jeg skulle ønske, men innenfor rammene av et parti som er nødt til å forholde seg til det politiske sentrum, hvor makten ligger, for å holde på velgerne klarer han å kjøre en nokså bra linje, avrunder Åm.
Er du enig med Åm og synes han har en god blogg? Stem på ham i høyrefeltet under mine tvitringer. Synes du han er på jordet? Stem på en av de andre to kandidatene. Og uansett; sleng gjerne inn en melding i kommentarfeltet.
Hvorfor blogger du?
- Jeg blogger for å kjempe for min frihet. Jeg vil ha slutt på undertrykkelsen av individualister.
Du konkurrerer med Per Aage Pleym Christensen og Emil Andre Erstad i finalen. Hvis du har lest dem; hva synes du om deres blogger?
- Jeg kjenner bare til Per Aage Pleym Christensen som er en meget dyktig skribent. Soleklart en av Venstres beste politikere.
Nevn tre politiske blogger som du synes er gode og gi en kort begrunnelse for utvelgelsen av hver av dem.
- DLF-bloggen skrevet av Vegard Martinsen er utvilsomt den beste og mest omfangsrike politiske bloggen i Norge. Jeg vil også trekke frem Aksel Fridstrøms blogg Frydonomics. Fridstrøm er så kunnskapsrik at hvis hele Høyre hadde vært like dyktig som han ville partiet og landet hatt en god fremtid i møte. Heidi Nordby Lunde, kjent som Vampus, er også en særdeles oppegående og dyktig blogger.
Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Friborgerskap; retten til å melde seg ut av statsvelferden og ta ansvar for eget liv. Jeg har nylig vært med å starte Friborgerforbundet som er en livssynsorganisasjon for individualister. I dag får kristne, muslimer og ateister leve ut sitt livssyn, men individualister undertrykkes på samme måten som kristne ble undertrykket i Sovjetunionen. Kristne fikk ikke bygge kirker, danne menigheter eller misjonere. Individualister får ikke lov til å ta ansvar for sin egen velferd og sitt eget liv, selv om de ikke skader noen.
I dag er det to livssynsgrupper som regelmessig blir fortalt at de kan reise ut av landet dersom de ikke liker måten ting gjøres på i Norge. Den ene er muslimer, og den andre er individualister. Men muslimer er tross alt så heldige at de får lov til å leve ut sitt livssyn, selv om det har vært en del debatt rundt Hijab i Norge. Friborgerforbundet ble stiftet for å bekjempe undertrykkelsen av individualister. Målet er 500 medlemmer innen 1. april. Vi vil da være Norges tredje største livssynsorganisasjon.
På hvilken måte mener du at individualister ikke får lov til å ta ansvar for sin egen velferd og sitt eget liv?
- En individualist ønsker å forvalte sine egne penger slik at han kan velge skole for sine barn, velge helsetilbyder, velge å spare til egen ferie, arbeidsledighet, pensjon og livsforsikringer osv. Dette er ulovlig i dag da 70% av inntekten fratas han i skatter og avgifter. Selv om private skoler og private sykehus formelt sett er lovlig er slike tilbud de facto forbudt fordi en person som ønsker å sende barna sine på privatskole og benytte seg av private helsetjenester først er tvunget til å betale for en offentlig skole og et offentlig helsevesen han ikke benytter seg av. 80% av befolkningen har ikke råd til å betale dobbelt opp.
Du er stadig kritisk til sosialister og sosialismen. Hvorfor synes du liberalisme er overlegen sosialisme som ideologi?
- Veldig enkelt: liberalismen er objektivt overlegen som ideologi fordi den er mest tolerant. I et liberalistisk samfunn får sosialister lov til å danne sosialistiske kollektiv og leve som sosialister så mye de bare orker, mens i et sosialistisk land får ikke liberalister lov til å leve som liberalister. Alle skal med, ingen slipper unna.
Det er vel subjektivt å hevde at liberalisme er objektivt overlegen..?
- Vel, jeg ga et enkelt objektivt kriterium for å sammenligne ideologier som alle selv kan sjekke. I liberalismen er det plass til sosialismen, mens i sosialismen er det ikke plass til liberalismen. Liberalismen er inkluderende og tolerant. Sosialismen er intolerant og totalitær. Liberalismen er den eneste ideologien som gir plass til utøvelsen av alle andre ideologier, innenfor fredelige rammer.
Hvorfor har du valgt å jobbe politisk i lille DLF? Hadde det ikke vært bedre å velge et parti der man kan oppnå reell maktpåvirkning, som f.eks. Høyre eller Frp?
- Det finnes mange gode folk i Høyre, Venstre og Frp, men et rendyrket forsvar for individuell fred og frihet slipper sjeldent til orde. Norge trenger noen røster som taler entydig på vegne av individet.
Hvorfor ser det ikke ut som et rent liberalistisk parti noen gang vil lykkes i Norge?
- Europa har vært et korporatistisk føydalsamfunn med en stor og sterk adel/politisk elite i nærmere 1000 år. Fascismen sitter svært dypt i kulturen vår, dessverre. Det europeiske folk har blitt gjetet som kveg inn i elitenes verdistrukturer, først som leilendinger og dernest som velferdsborgere.
På hvilken måte vil du si at Norge er totalitært?
- Mussolini definerte fascismen som "alt innenfor staten, ingenting utenfor staten." Eller i moderne språkdrakt: alle skal med, ingen slipper unna. Det som altså kjennetegner og definerer fascismen er ikke slike overflatiske trekk som førerprinsippet eller om lederen går i militæruniform, men TVUNGEN ENHET. Det å tvinge alle sammen til å være med på et kollektivt prosjekt og ikke gi noen muligheter for å slippe å være med er grunnleggende fascistisk. Selv om mange sosialister var venstreekstreme fascister som ønsket en planøkonomi på alle områder i samfunnet forstod Mussolini tidlig at fascismen hører hjemme i sentrum for å være stabil. Han kombinerte nasjonalismens (som per definisjon er sentrumsorientert) samlende kraft med sosialismen og skapte nasjonalsosialismen, som han definerte som "den tredje vei" mellom kapitalismen og kommunismen. Det norske arbeiderpartiet forstod også dette nokså tidlig og konverterte til nasjonalsosialismen på slutten av 20-tallet. I 1933 lånte de det nazistiske slagordet "by og land, hand i hand" for å fremheve at også de stod for nasjonal samling.
Etter 2. verdenskrig nådde fascismen sin gullalder. Hitler og Mussolini hadde med totalitære virkemidler vist at det var mulig å bygge opp en velferdsstat på rekordtid og de inspirerte europeiske partier over hele Norge til å "bygge landet" ved hjelp av krigssosialismen som Mussolini og Hitler hadde demonstrert var mulig å gjennomføre. Vi kan gjerne si at Mussolini og Hitler tapte krigen, men vant freden. Mussolini fikk helt rett da han sa at det 20. århundret ville bli fascismens århundre.
Etter kommunismens fall i 1991 konverterte også de venstreorienterte sosialistene i vesentlig grad til nasjonalsosialismen. SV har i dag et partiprogram som nesten er en blåkopi av NSDAP. Tidligere leder av Vigrid og ny-nazisten Tore Tvedt sier at han har stor sans for Kristin Halvorsen og SV, og han har sammenlignet NSDAP med Arbeiderpartiet punkt for punkt for å vise hvilke deler av sosialdemokratenes program han som ny-nazist kan stå inne for. Dersom Hitler hadde hatt stemmerett i Norge i dag er det svært sannsynlig at han hadde stemt på enten Arbeiderpartiet, SP eller SV for disse ligger nærmest opp til nazismen, minus det eksplisitte jødehatet og konsentrasjonsleirene da, selvfølgelig.
Mussolinis ånd lever videre i beste velgående i Norge i dag i form av en demokratisk variant av fascismen: flertallsfascisme. Flertallet bor i et demokrati, mens mindretallet bor i et fascistisk diktatur. Dette lar seg faktisk gjøre fordi nasjonalsosialismen ligger i sentrum hvor flertallet befinner seg. Mange reagerer dette som polemikk, men til disse spør jeg da: på hvilken måte merker en minoritet forskjell på en lov vedtatt av en Fører eller et flertall? For homofile er forbud mot homofili like seksual-fascistisk, uansett om det er et flertall eller en mann med bart og brun militærdrakt som vedtar loven. Forbudet mot homofili ble heldigvis opphevet i 1972, men ennå gjenstår mange fascistiske lover og ordninger. På samme måte som at det ikke gikk an for ateister å melde seg ut av statskirken frem til 1845 er det i dag ikke mulig for individualister å melde seg ut av statsvelferden og ta ansvar for egen liv.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Hvis jeg må begrense meg til stortingspolitikerne tror jeg at jeg må si Jørund Rytman.
Hva er bra med Rytman?
- Han er blant de klareste forsvarerne av individuell frihet og fredelig handel i norsk politikk i dag. Langt fra så rendyrket som jeg skulle ønske, men innenfor rammene av et parti som er nødt til å forholde seg til det politiske sentrum, hvor makten ligger, for å holde på velgerne klarer han å kjøre en nokså bra linje, avrunder Åm.
Er du enig med Åm og synes han har en god blogg? Stem på ham i høyrefeltet under mine tvitringer. Synes du han er på jordet? Stem på en av de andre to kandidatene. Og uansett; sleng gjerne inn en melding i kommentarfeltet.
mandag 1. mars 2010
Finale: Norges beste politiske blogg
Nå skal det avgjøres! Tre blogger(e) gjør nå opp om tittelen "Norges beste politiske blogg 2010". Etter en meget langvarig utsilingsprosess, står vi nå igjen med følgende tre:
Onar Åm
Emil Andre Erstad
Per Aage Pleym Christensen (sjekk også Liberaleren)
Åm og Pleym Christensen må begge kunne sies å sortere under merkelappen "liberalist". Mens den merkelappen nok ikke passer fullt så bra på Erstad... I anledning finalen, skal jeg sende alle tre noen spørsmål. Svarene deres vil etterhvert bli publisert her og vil således fungere som et slags valgkampprogram.
I 2. valgomgang klarte disse tre å danke ut gode blogger som Marias Metode, Ivar Johansen, Heidi Nordby Lunde, Merethe Ranum, Sigve Indergard, Paul Chaffey og Sondre Olsen.
Jeg minner om avstemningsreglene: Konkurransen varer ut mars. Den som får flest stemmer, vinner. Du kan stemme i høyrefeltet - under mine twitringer. Det er kun lov å stemme en gang per person. Indikasjoner på og mistanker om valgfusk, vil kunne resultere i at kandidaten fjernes fra konkurransen.
Onar Åm
Emil Andre Erstad
Per Aage Pleym Christensen (sjekk også Liberaleren)
Åm og Pleym Christensen må begge kunne sies å sortere under merkelappen "liberalist". Mens den merkelappen nok ikke passer fullt så bra på Erstad... I anledning finalen, skal jeg sende alle tre noen spørsmål. Svarene deres vil etterhvert bli publisert her og vil således fungere som et slags valgkampprogram.
I 2. valgomgang klarte disse tre å danke ut gode blogger som Marias Metode, Ivar Johansen, Heidi Nordby Lunde, Merethe Ranum, Sigve Indergard, Paul Chaffey og Sondre Olsen.
Jeg minner om avstemningsreglene: Konkurransen varer ut mars. Den som får flest stemmer, vinner. Du kan stemme i høyrefeltet - under mine twitringer. Det er kun lov å stemme en gang per person. Indikasjoner på og mistanker om valgfusk, vil kunne resultere i at kandidaten fjernes fra konkurransen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)