Foredrag om "Partier og politikere i sosiale medier"

Før jul gjennomførte høyskolelektor på BI, Cecilie Staude, og jeg en analyse av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. I "Forum for studier av digital kommunikasjon" ble vi i februar invitert til å legge fram noen av våre funn og tanker om dette.

Tror du at du tåler å høre og se oss foredra i 1 t og 15 min, så kan du klikke deg inn her. Kan sikkert også nytes (?) i små porsjoner om gangen..

KONY 2012 - spredning, forklaring og aspekter

De som undrer seg over hvordan man, via sosiale medier, kan lykkes med å få satt dagsorden med en sak som knapt noen tidligere har hørt om, og samtidig spredt et budskap til millioner av mennesker, bør ta en titt på Youtube-filmen om krigsforbryteren og geriljalederen Joseph Kony.

Filmen er laget av non-profit organisasjonen Invisible Children. Gjennom sterke "Hollywood"-virkemidler der bl.a. filmskaperens egen sønn, samt det nære forholdet til vennen i Uganda og hans bortrevne bror er et bærende element, treffer filmen noen følelser i oss som gjør at vi får lyst til å dele det vi har sett med folk i våre nettverk. Venner som i sin tur sprer det videre blant sine venner, bekjente og følgere. Denne delekulturen, som er framtredende i flere sosiale medier, bidrar dermed til en spredning som er massiv. Verving av barnesoldater er en sak som de aller fleste mener er dypt avskyelig. Dette er således en sak som har bred støtte. Men presentert på den tydelige måten som her gjøres, der vi kan gjøre et enkelt trykk på «deleknappen» for å vise at vi støtter saken, så blir holdningen lett å uttrykke. 

Samspill
Initiativtakerne har også lykkes med å få med seg kjendiser som Justin Bieber, Bono og Rihanna som – via sin posisjon som store forbilder for millioner av fans, åpenbart også bidrar til stor spredning. Man har også fått med seg amerikanske politikere. I et presidentvalgår som 2012 jo er i USA, så er timingen utmerket. Dessuten har man, som en konsekvens av at dette har blitt en snakkis i sosiale medier, også fått de tradisjonelle mediene interessert, noe som har gitt mange spaltemeter og bred TV- og radioplass i medier verden over – som i sin tur gir en samspilleffekt og dermed også gir spredningen et enda mye større løft. Det er altså flere faktorer som i sum har ført til ikke mindre enn 74 millioner visninger på Youtube (i skrivende stund - tallet øker for hver time som går) og et engasjement på Facebook som er enormt.

I dag ble jeg invitert av TV2s God Morgen Norge til å snakke med om dette temaet sammen med to av jentene som har engasjert seg i saken her til lands; Vilde Mohn og Nora Dahlberg. De er hhv. leder av Facebook-gruppene Kony 2012 Norway og Kony 2012 20.april Oslo. Møtet var interessant, og jentene har tatt initiativ til en markering som skal finne sted 20. april både i Oslo og andre steder i landet, der målet er at når vi våkner opp den 21. april, så skal Konys navn være overalt i landet. At mennesker ønsker å utgjøre en forskjell og engasjerer seg i saker som er godt utenfor vårt eget, lille navlelo er utmerket. Likegyldighet har vi mer enn nok av ellers. Og den rosen håper jeg at jeg også fikk formidlet på sending.

Ensidig
Samtidig bør denne saken også ses på med en kritisk innfallsvinkel. For den informasjonen som vi får presentert, er ensidig, lite balansert og til dels misvisende. I filmen framstår det som om Konys posisjon fortsatt er sterk i Uganda. Det stemmer ikke. Han er svekket og har flyktet til et av nabolandene, trolig Kongo. Filmen tegner derfor et bilde av Uganda som er noe gammelt.

Filmen framstår som en salgs dokumentar, men er mer følelsesdrevet enn informasjonsdrevet. Et annet, åpent spørsmål er om denne enorme oppmerksomheten om Kony vil føre til at han styrkes i stedet for å svekkes i sitt nærområde. Og hvordan skal han stoppes; gjennom at hans soldater nedkjempes og drepes, deriblant barnesoldatene? Det er noen av disse aspektene som vi bør tenke igjennom før vi ukritisk kaster oss på og videreformidler informasjonen. For vi bør huske på at vi, gjennom å opprette Facebook-kontoer, blogger osv. har fått en form for redaktøransvar. Et ansvar som vi bør ta. Et ansvar der kritisk holdning til både egne og andres ytringer inngår som et kjernepunkt.

Monopolet er brutt
Kony-saken viser at sosiale medier er i ferd med å utfordre den sterke agendasettingsmakten som journalister lenge har hatt. Journalister bestemmer ikke lenger hvilke saker vi skal mene noe om, vi kan i større grad sette agendaen selv. Monopolmakten er dermed brutt. Samtidig illustrerer dette også at informasjon i sosiale medier ikke konkurrerer ut vanlig journalistikk. For behovet for flere kilder og balanserte framstillinger vil alltid være der. Hvis vi kan se sosiale og tradisjonelle medier som medier som utfyller og supplerer hverandre, snarere enn som konkurrerer med hverandre, så tror jeg mediene kan tilføre hverandre kvaliteter som gjør at de faktisk blir bedre.      

Kony 2012 er derfor et interessant fenomen på så mange vis.

Debut på Dagsnytt 18

I går hadde jeg gleden av å debutere på ett av mine favorittprogram; Dagsnytt 18. Sammen med DN-journalist og blogger Anne Gunn Halvorsen og kommunikasjonsrådgiver og høyskolelektor Dag Inge Fjeld var vi invitert til å snakke om bruk og avhengighet av sosiale medier.

NRK2 valgte å prioritere skiflygningskvalifisering og kutte TV-sendingen rett før vi skulle på, men dessverre (?) ble radioprogrammet likevel filmet og vår debattseanse ligger nå ute her - i fall noen har lyst til å ta en titt.

Vi hadde fått noen stikkord til spørsmål på forhånd, og jeg hadde satt opp noen poeng på en lapp. Men slike samtaler tar (heldigvis?) egne veier også, slik at det man sier handler om helt andre ting enn det man hadde tenkt si. Fikk dog inn et par av punktene jeg hadde tenkt ut, men havnet jammen i en passiar om guttetur også, gitt..  

Vi skal skrive bok! Og vi trenger din hjelp..

Etter at jeg valgte å utvide min virksomhet og dreie oppmerksomheten fra utelukkende det politiske og konkurransedemokratiske aspektet til et bredere samfunns- og deltakerdemokratisk perspektiv, og parallelt tok med meg min store interesse for sosiale medier og brakte dette inn i analyser, artikler og foredrag som jeg, ofte i samarbeid med Cecilie Staude, holder, så skjer nå ting i en langt raskere takt enn hva jeg har vært vant til på jobbfronten. Oppdragene blir flere fordi forespørslene kommer mye  tettere, tilbakemeldingene er hyppigere, noe som er svært motiverende.

Det siste nå er at Kommuneforlaget har tatt kontakt og vil at Cecilie og jeg skal skrive en bok sammen. Et tilbud som det var vanskelig å si nei til fordi det å samle noen av sine tanker og få dem ned til en større helhet, alltid har vært noe jeg har drømt om.

Av og til gjelder det å gripe de sjanser man får her i livet. Så vi sa ja! Manuset er planlagt ferdigstilt medio oktober, med boklansering et par-tre måneder senere.




Men det er litt sånn "uæh, hjelp, fikser vi dette"-følelse også.. For det er jo noe nytt, og prosjektet er stort. Og frykten for ikke å komme i mål på en bra måte, ligger der på lur. Det er imidlertid bare å kaste seg uti det. Et sted å begynne er å få på plass en ramme og en struktur som ser hensiktsmessig ut. Det første utkastet vårt så slik ut:

Tanken var å sette boken inn et demokratisk perspektiv i første kapittel, deretter identifisere noen fellestrekk og utfordringer vi møter ved bruk av de ulike sosiale mediene, før vi gikk inn på hvordan bruken av sosiale medier kan endre ulike deler av samfunnet vårt, som journalistrollen, politikerrollen, byråkratrollen, bedriftsrollen, lærer- og elevrollen.
 
Etterhvert har imidlertid tvilen meldt seg noe. Blir det for mye gjentakelser med et slikt oppsett? Og er det ikke bedre å skrive en bok der hele kan være interessant å lese, framfor en bok der den enkelte leser trolig kun  interesserer seg for et par kapitler.






Vi er i ferd med å helle mot at rammeverket bør endres, men vi er på langt nær ferdig tenkt. I øyeblikket lurer vi på å endre i retning av dette:


Forord? Personlig møte i SoMe

1. Demokrati: Konkurranse- vs. deltakerdemokrati. Samtale. Demokrati mellom valgene. Nærdemokrati.

2. Sosiale medier: Tradisjonelle medier. Kommunikasjonsvaner i endring. Nett. Historie. Grunnlag for sosiale mediers suksess. Fb, blogg, twitter. Youtube. Noen felles grunnelementer som fungerer? Samspillet med tradisjonelle medier.

3. Forankring: Åpenhet. Vertikalt og horisontalt. Må SoMe-satsing forankres? Bør lederen gå foran?

4. Verdi: Hva skaper verdi for deg og følgerne/leserne dine?

5. Dialog: Hvordan få til gode samtaler på nett? Tvitring i møter

6. Unik: Hvordan ta med seg sin personlighet og det unike ved en organisasjon?
 
7. Utfordringer: Direkte kommunikasjon, offentlig/privat, muntlig skriftlighet, hurtighet, redaktøransvar. Hvordan løser vi utfordringene?

8. Framtiden: Sosial mediekompetanse viktigere i tiden som kommer? Vitaliseres demokratiet vårt?



Vi ønsker å lage en bok i dialog og samspill med våre lesere. Derfor er vi veldig interessert i ditt synspunkt. Du kan være med og påvirke innholdet i boken. Synes du dette siste oppsettet kan ha noe for seg, eller bør vi holde fast på det gamle? Er det noe annet en slik bok bør inneholde?

Tittelen er foreløpig "Samfunnskommunikasjon i en ny tid". Bra nok - eller finnes det noe mer fengende?

Lang valgkamp, lengre linjer og små forskjeller

I går inviterte våre, for tiden, to klart største partier, Ap og Høyre, til programdebatt. Debatter og prosesser som på kort sikt handler om å vinne valget i 2013, men på lengre sikt dreier seg om å trekke opp målsettinger for hvordan samfunnet vårt bør utvikle seg de kommende tiårene.

Høyres "debattnyhet" var noen trykte debatthefter. Mens Ap lanserte "Ditt forslag" - en spennende sosial-medie-løsning der man kan spille inn forslag på max 140 tegn og der man kan stemme forslagene opp eller ned. Begge partiene ønsker så åpne programprosesser som mulig. Da bør sosiale medier spille en nøkkelrolle. Gårsdagen bekreftet mitt inntrykk av at Ap foreløpig har et klart overtak på Høyre her. Selv om (rett skal være rett) Høyre inviterer oss til innspill i kommentarfeltet på deres nettside (forutsatt at du har en Facebook-konto) noen steder, mens du andre steder kan svare på Høyres spørsmål og sende inn til partiet (hvorfor får ikke vi andre se svarene/kommentarene?)

Hvordan griper de to partiene utfordringene i dagens samfunn an? Høyre satser på kraft. Det handler om å sikre bærekraft, livskraft og konkurransekraft. Også Ap var sugen på å bruke kraft, men da det ble oppdaget at "Samholdskraft" var et begrep som Vidkun Quisling sverget til, så erstattet man det med "samhold og tillit". I tillegg står kunnskap og velferd høyt oppe på Aps liste.

Høyre har en skarpere tilnærming ved å fremme noen påstander som peker på noen svakheter i vårt samfunn, som partiet vil vi skal ta stilling til. Mens Ap har en åpnere invitasjon med færre påstander og utstrakt bruk av (selektive) fakta som stort sett viser at Norge er et utmerket land å bo i. Disse ulike måtene å legge opp en programdebatt på, bør ses i lys av at Ap sitter i posisjon og Høyre i opposisjon. Dermed tilsier rollene deres at Høyre skal angripe, mens Ap skal forsvare seg.

På pressekonferansen i går, snakket Høyres nestleder Bent Høie om at partiet ikke bare har tanker for hvordan man skal vinne valget i 2013, men også planlegger hvordan en borgerlig regjering skal gjenvelges i 2017. Han holdt dessuten fram 2030 som et år som partiet er opptatt av å se fram mot.    

Høie (!) ambisjoner, selv om han forsikret på Twitter at Høyre slett ikke tar seieren i 2013 for gitt.


Høyre har lyktes med å bredde ut partiet. Man har klart å beholde, og endog øke, den høye velgertilliten på skatt og skole, parallelt med at man har fått et markant løft på det som lenge har vært partiets akilleshæl; helse- og eldreomsorg. I 2005 svarte bare seks prosent av velgerne at Høyre har den beste eldreomsorgen, i 2009 var det økt til 11 prosent (i følge valgundersøkelsene 2005 og 2009), mens Synovate målte det til 14,5 i høst.

Dette gjør Høyre til en langt farligere motstander for Ap. Høyre appellerer nå til partiets velgere i mye  større grad enn før, noe Ap åpenbart selv også har innsett. Det retoriske skiftet fra "kalde kalkulator-Høyre" til varme, "vi snakker mer om mennesker"-Høyre har slik sett lyktes. I følge Aps egne tall, står over 300 000 velgere mellom disse to partiene. Hvor flest av dem vipper, kan avgjøre valget. Lykkes Høyre med sin ambisjon om å bygge opp en troverdighet på velferdsfeltet som er så høy at velgerne mener partiet er et like trygt velferdsvalg som Ap, så er mye gjort. For Høyres force; frihet og "individ foran system" er det vanskelig for Ap å få gjort noe med. Aps hovedutfordring er derfor å beholde et sterkt sakseierskap på velferd og holde Høyre langt bak seg her. Dels gjennom å peke ut en kurs som utvikler "den norske modellen", og dels ved å trekke Høyres troverdighet i tvil.

Men den politikken som føres er viktigere enn hvem som fører den (selv om regjeringsskifter ofte er sunt i seg selv fordi det demmer opp for maktarroganse og misbruk). Og her skiller ikke Høyre og Ap seg veldig mye fra hverandre, hverken i det korte eller lange bildet. Statsbudsjettene de legger fram er stort sett like. Utenrikspolitikken er stort sett lik. Skolepolitikken er stort sett lik. Innvandringspolitikken er stort sett lik. Osv. Valget 2013 og valget 2017 og alle valg fram til 2030 og sikkert også etterpå, vil derfor handle om nyanser og retningsforskjeller. De er viktige nok, men langt unna så fundamentale som politiske debatter gjerne etterlater et inntrykk av.

Dagens regjering har vist seg å være en heller puslete "rød fare". Og den etterfølgende borgerlige regjeringen, enten den nå innsettes i 2013 eller 2017, kommer ikke til å rasere velferdsstaten.

Så langt derifra.

Partier i sosiale medier del 7: Arbeiderpartiet

Ap løftet seg fra 32-33 prosent til 35,4 prosent under valgkampen 2009 noe som var akkurat det de rødgrønne regjeringspartiene samlet sett trengte for å beholde et knapt flertall på Stortinget og dermed regjeringsmakten. Også høstens valg ble bra til lokalvalg å være for partiet, med 31,7 prosent. Vi må tilbake til 1987 for å finne et bedre lokalvalg for Ap.

I urolige tider søker flere velgere gjerne mot det kjente og trygge. Og trygghetspartiet framfor noe i norsk politikk er Ap. Når partiet til og med oppnår nesten 30 prosent blant skoleungdom, en velgergruppe de tradisjonelt har slitt tungt med å få grep om, så kan det være et signal om at "den alvorlige" nye ungdomsgenerasjonen nå også politisk søker mot det trygge. 22/7-terroren har i tillegg gitt en politisk oppvåkning blant mange unge som det skal bli interessant å se om holder i seg framover.

Ap er det partiet som har de største økonomiske ressursene. Gjenspeiles det i at partiet også er best på nett av alle? Vi skal se, og jeg starter som vanlig med Twitter.

Alle skal ikke med på Twitter

Ap var aller først ute med partikonto på Twitter. 10. februar 2008 etablerte man seg med en slik.
3 119 tweets har blitt formidlet i løpet av disse snart fire årene. Det gir en frekvens på drøyt to tweets pr dag i gjennomsnitt. Med sine 9 828 følgere er Ap Norges største twitterparti, knapt foran Venstre.

"Alle skal med" er partiets slagord. Men Ap inviterer ikke oss andre med på Twitter. Størstedelen av Aps tweets dreier seg om å promotere nettartiklene som legges ut på Arbeiderpartiet.no. Dernest prioriterer man å retweete noen Ap-folks tweets. Eksemplet til venstre fra tirsdagens twitterfeed er en god illustrasjon på hvordan man opptrer.

Bare unntaksvis kommer partiet seg ut av den monologorienterte Twittertilværelsen.

Som i svareksemplet til lektoren under som undrer seg over russefeiringens framtid:

Disse få unntakene viser at Ap kan hvis de vil på Twitter. Neste spørsmål blir da hvorfor de vil så sjelden? Det kan ha både med strategiske og ressursmessige forhold å gjøre. Kanskje er det monoton enveiskvitring det man faktisk tror en slik partikonto bør bestå av? Eller kanskje synes man det er bortkastet bruk av ressurser å la en eller flere bruke deler av sin tid på å kommunisere med andre på Twitter på en skikkelig måte. Dette er svar som bare Aps kommunikasjonsfolk og de over dem kan svare på. Jeg utfordrer kommunikasjonssjef Pia Gulbrandsen til å utdype sin tweet om at "alle gjør litt av alt og noen gjør mye av noe". Hvem gjør hva og hvorfor gjøres så lite på Ap-twitter?

For det er med store doser av undring jeg registrerer at partiet, som har vært lengst på Twitter, har  en framferd omtrent som en nybegynner.

Viser vei på Facebook

Frp har tidligere vært Norges største Facebookparti, målt i antall Likes. Men i år ble man passert av Ap. I løpet av dette året har Ap gått fra ca 5 000 til 47 000 noe som tilsvarer en vekst på over 800 prosent. Pilen føk rett til værs i kjølvannet av 22. juli, men framgangen var klar også i første halvår. Deretter har det vært en utflating, slik det framgår av grafen under. Her er Aps utvikling også sammenlignet med de andre partiene. 

     

Kilde: Reynir Johannesson. Rådgiver i Frps stortingsgruppe.

Vi ser også at det slett ikke bare er Ap som har opplevd økt interesse rundt sin Facebook-virksomhet i år, samtlige partier kan notere til dels klar framgang. Denne utviklingen kan si noe om at flere folk ønsker å vise politisk interesse i sosiale medier generelt, samt at Facebook har blitt en stor og viktig kanal å vise det på. Dette betyr at partiene også i større grad må møte folk der de er. Den økte interessen generer også mer engasjement og flere henvendelser til partiene både i form av spørsmål, innspill og kommentarer. Noe som jeg ser på som gjødsling av demokratiet vårt.

Partiene har nå to valg; enten å si at vi har ikke ressurser og kapasitet nok til å besvare. Eller at vi velger å prioritere og snakke med velgerne våre og andre interesserte. Ap ser ut til å ha valgt det siste på Facebook. For Ap-siden viser vei både når det gjelder dialog og tilføring av verdi, som er de to hovedkriteriene som vi har valgt å gjøre våre vurderinger på bakgrunn av. Særlig imponerer Ap på dialogdelen.



Det gis kommentarer og innspill både i kommentarfeltene der Ap selv har initiert informasjonen, og man besvarer også en rekke spørsmål og henvendelser når folk som er innom siden, selv initierer og åpner tråder.

I så måte går Ap klart utenpå de øvrige partiene på dette feltet. Følgerne opplever dermed å bli tatt på alvor, innspillene blir lest og kommentert av folk sentralt i Ap og man tilfører hverandre gjensidig verdi. På den måten fungerer Aps Facebookside som en levende politisk møteplass og ligner dermed på en velgerstand hvor det hver dag kryr av folk som vil møte og snakke med politikerne. Hvilke stands i en valgkamp opplever egentlig noe slikt..?

Aps Facebookside er pr i dag blant de fremste eksemplene her til lands på hvordan man, ved å ta i bruk  moderne digitale virkemidler, kan kommunisere både mer direkte og nå raskere ut til langt flere enn man kunne tidligere.

Betyr det at hverken politikere eller velgere lenger trenger de tradisjonelle mediene? Nei. Sosiale medier kommer i tillegg til, ikke i stedet for og supplerer vel så mye som de konkurrerer med TV, aviser og radio. Journalister som kan stille kritiske spørsmål og redaksjoner som kan sette sammen ulike fragmenter til en større helhet, er det behov for i all overskuelig framtid. Men dette samspillet mellom sosiale og tradisjonelle medier, der vi f.eks sitter på Facebook eller Twitter og diskuterer et TV-program, er noe som jeg tror vi bare vil se mer av i årene som kommer. Dette er et samspill som dermed også politikere og partier i større grad må forholde seg til.

Aps Facebook-side fortjener mye skryt. Men den har også et forbedringspotensial. Det er særlig to ting jeg vil holde fram i den forbindelse. For det første så registrerer jeg atter en gang et parti som velger å bruke statusfeltet primært til å lenke til artiklene på egen nettside. Det er et signal om at det er på arbeiderpartiet.no informasjonsinnholdet først legges, mens Facebook brukes først og fremst for å få spredd budskapet mer. En viss interaksjon mellom nettside, Facebook og Twitter er lurt. Men den ensidigheten som Ap og de andre partiene nå viser fram, der det pøses på fra egen nettside og ut til Facebook og Twitter, tror jeg på sikt blir for drøy. Variasjon er et stikkord. Å produsere innhold som er unikt for de ulike plattformene, tror jeg framover vil være en forutsetning for at stadig mer drevne og kresne velgere i sosial mediesammenheng skal gidde å engasjere seg og følge med. Vi som er på Facebook og Twitter er snart ikke fornøyd med bare å få tildelt "smuler". Her har derfor Ap en utfordring hva gjelder å framvise mer kreativitet.



Dernest så undrer jeg meg noe over den samhandlingen som foregår mellom Stoltenberg-siden og Ap-siden. En del av de spørsmål som rettes direkte til partilederen og statsministeren, blir besvart av "Arbeiderpartiet". Disse svarene havner også i Facebook-feeden på Ap-siden. Her er det noe som skurrer. De fleste forstår at Stoltenberg selv ikke kan svare på alt. Men kan ikke de rådgiverne og apparatet rundt ham, som svarer på hans vegne, svare direkte kun på Stoltenbergs side, i stedet for at dette går via Ap sin side? Slik dette nå framstår, så blir "Arbeiderpartiet" et litt snålt mellomledd. Og når man går inn på Ap sin side, så er det vel neppe svar på hva andre har spurt Stoltenberg om, som man vil ha?

Vil du være med Jens, eller spise middag med Jonas?                   

Det er umulig å unngå og legge merke til et stort bilde av Jens Stoltenberg og spørsmålet "Vil du være med?" i en snakkeboble når man frekventerer Arbeiderpartiet.no. Smart å invitere oss til deltakelse via et åpent spørsmål, tenker jeg.

           

Jeg klikker meg inn på snakkeboblen og blir da møtt av dette:

Hm. Så å "være med" er altså = være medlem av Ap. Bildene av betalingskortene gir meg assosiasjoner til netthandel. De færreste av oss er medlemmer av politiske partier. De færreste av oss har intensjoner om å bli medlem av noe parti. Bør ikke da svarene på et spørsmål om vi vil "være med" handle om også noen andre ting enn medlemskap? For det kan jo hende at vi vil være med og påvirke og spille inn forslag som vi mener er lure, uten at vi vil inn i Ap. Muligheten for å melde seg inn i partier er det naturlig at blir synliggjort på de respektive partienes  nettsider. Men så prangende som Ap her har valgt å gjøre det, synes jeg er å gå over en grense.

Jeg går tilbake til hovedsiden igjen. Tre saker ligger i hovedstrømmen. En er plukket ut som hovedsak og de to andre som undersaker. Bra grep!

Ved siden av ligger det en boks om hva som er partiets hovedsaker (Eldreomsorg og arbeid til alle), samt   noe om jeg vil spise "middag med Jonas" (som jeg kommer tilbake til) og deretter "Aktuelle temaer" som dreier seg om nytt partiprogram, statsbudsjettet 2012 og valg 2011. Og ved siden av dette igjen kan man legge inn sin e-postadresse og bli "holdt oppdatert". Under der er det en "Aktuelt på nett"-variant med Brattli-seminaret, profilering av en Ap-blogg samt den siste tweeten fra Arbeiderpartiet. Hver for seg interessante saker, men samlet på et brett, side om side på hovedsiden, blir det i meste i laget. I alle fall for meg, det er rett og slett litt vanskelig å konsentrere seg fordi det er så mye. Her tror jeg det er en ide å gjøre noen prioriteringer, fremme noe og kutte vekk noe annet, eller gi det en annen plassering.

Det ligger mye informasjon på Aps nettside. Å erverve seg kunnskap om hva Ap står for og hvordan partiet jobber, er helt essensielt hvis man ønsker å forstå vårt politiske system. Derfor hadde jeg gjerne sett at noe av stoffet var litt lettere tilgjengelig i den forstand at det tidvis tørre og kjedelige stoffet som presenteres i nyhetsstrømmen, ble spritet opp. På samme tid som det også er noe tiltalende ved det tørre og saklige i en tid der det kjappe og enkle har en tendens til å vinne fram. Her, som i det meste her i livet, gjelder det imidlertid å balansere på en bra måte og veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Ap er tidvis flinke til å variere ved å bruke Youtube-klipp, noe som jeg tror ikke minst den yngre garde setter pris på. Men alt i alt så synes jeg ikke Aps nyhetsartikler skiller seg ut i positiv forstand fra andres partiers tilsvarende informasjon. Og hvorfor får vi ikke vite hvem som skriver artiklene?

Ap profilerer ikke bloggerne sine i særlig grad på nettsiden. Det kan være en grunn for det. Dette er rett og slett et svakt punkt for partiet. Få Ap-folk i regjering og på Stortinget har fått noe særlig dreis på bloggingen sin. Når jeg leter godt, så
finner jeg et lite ikon nederst i venstre hjørne som man kan klikke seg inn på. Da spretter listen til venstre opp. Åtte navn nevnes; Gharkakhani, Torve, Gustavsen, Tajik, Michaelsen, Aasen, Pedersen og Stoltenberg. Kun sistnevnte sitter i regjeringen. Seks av de andre er stortingsrepresentanter, mens Drammens Masud Gharkakhanis er eneste lokalpolitiker. Trolig er det disse åtte man mener har de beste bloggene av sentrale Ap-folk.



     
Jeg skjønner ikke helt hvordan Tajik har fått plass på blogglisten. Det er ingen blogg, men en hjemmeside. En god sådan. Det er tilløp til gode bloggtakter blant de øvrige (Cecilie Staude har vurdert Stoltenberg), men ingen av dem har det jeg vil betegne som en god blogg med noenlunde jevnlig og brukbar frekvens på oppdateringene, spennende innhold og personlighet.



Ap har ellers sin bloggmøteplass i Mittarbeiderparti. Her er det Origos soneløsninger som utgjør utgangspunktet, og man må registrere seg for å kunne kommentere. Dette legger visse beskrankninger  på bloggingen og kan virke ekskluderende på interesserte, samtidig som det åpner for økende lojalitet blant de registrerte. Slik sett faller det inn i et mønster som vi har identifisert gjennom disse analysene: Parti-bloggerne når trolig først og fremst den harde kjernen, mens kommunikasjonen med folk som befinner seg i sfærene litt utenfor, blir svak.

Tilbake til Jonas. Eller Støre som jeg foretrekker å benevne utenriksministeren som. "Vil du spise middag med Jonas? Fram til nyttår har DU sjansen", står det å lese. Spennende. Hva skal til for å kunne diskutere med ham de utfordringene vi står overfor både her hjemme og der ute over en bedre middag, tenker jeg og klikker meg inn på "min" sjanse. Dette er hva som da møter meg:
         


 
Hæ - bilder av kredittkort nå igjen? "Verver du en venn før nyttår er du med i trekningen av en dag med Jonas Gahr Støre, deg selv og alle du verver. Har du ekstra lyst til å vinne? For hver person du verver øker sjansene. Hver verving teller som et "lodd" i trekningen" står det å lese.

Støre som utlodningspremie til flinke ververe altså. Forsåvidt en fiffig variant. Og Ap skal ha for kreativiteten. Men når dette kommer på toppen av den massive medlemsprofileringen som jeg omtalte innledningsvis, så blir det vel voldsomt. Man blir litt matt.

Må jobbes godt
Ap har en god Facebook-side. Den klart beste av de sju partiene som er vurdert. Partiet går foran på dialogfronten og viser hvordan økende politisk engasjement i sosiale medier kan møtes på en veldig bra måte. Derimot er Twitter-kontoen svak. Kjedelig og monotont monologisk. Mens nettsiden har flere bra elementer, men forstyrrende trekk som gjør at helhetsinntrykket svekkes. Bloggingen har også et veldig stort forbedringspotensial.

Totalt sett forteller dette meg at Ap er et parti som har kommet et godt stykke på vei hva gjelder å utvikle digitale løsninger der samkvem mellom samfunnsinteresserte mennesker kan få et godt utløp. Samtidig har analysen også avdekket ujevnheter som gjør at det må jobbes godt i tiden som nå kommer hvis partiet skal ligge der det håper å ligge i sosiale medier inn mot valget i 2013; klart i front.

I så fall tror jeg kommunikasjonsavdelingen og øvrige entusiaster i partiet i større grad må klare å få flere av de ledende politikerne i Ap med seg ut i den sosiale medieverdenen. Parallelt med at det må jobbes kontinuerlig med utvikling av kunnskap og skolering.    

Partier i sosiale medier del 6: Fremskrittspartiet

Frp gjorde sitt beste stortingsvalg noensinne i 2009 med 22,9 prosent. Valget var likevel en skuffelse for mange i partiet sett i lys av at man lå langt høyere bare kort tid før valget. 2011 har vært svært vanskelig for dem. Oppmerksomheten om andre ting enn politikken har bidratt til å sende partiet i bratt utforbakke. Det er nok å nevne Birkedal-sak, Hoksrud-sak og Hagen-sorti. 22/7 og påfølgende endrede klima i innvandringsdebatten, samt koblingene til massemorderens tidligere medlemskap i Fpu, har gjort situasjonen ytterligere krevende. Lokalvalgresultatet på 11,4 prosent var i underkant av hva jeg på forhånd trodde de ville synke til, men forklaringene på velgerkollapsen er sammensatte. Situasjonen er ikke bedret etter valget.

Mediefragmenteringen er økende, og TV-kanalene har flyttet sine daglige, politiske debatter fra prime time på hovedkanalene NRK1 og TV2 og over i nisjekanalene NRK2 og TV2 Nyhetskanalen. Denne politiske nisjegjøringen er en ulempe for Frp som har politikk og representanter som egner seg meget godt for å få opp den ønskede temperaturen i direktesendte debatter med mange seere. Kan partiet ta igjen noe av det de trolig her taper ved f.eks. være gode i sosiale medier? La oss ta en titt.

Kjedelig og sist (?) på Twitter




Dagens Frp-konto har en historikk tilbake til 10. september 2010. Men etter hva jeg har fått opplyst av rådgiver Reynir Johannesson, så hadde partiet en konto før dette, men den mistet man tilgangen til. Akkurat når denne tidligere kontoen ble opprettet og hvorfor man mistet tilgangen, er noe uklart (de som evt. vet noe om dette, kan gjerne opplyse oss i kommentarfeltet). Uansett synes det som om Frp kom sent i gang på Twitter, og en nærliggende tanke om årsaken til det, er at Twitters noe elitistiske brukerprofil ikke matcher med Frps anti-elitisme og "folk flest"-profil.

På de 15 månedene som til nå er gått etter Frps andre Twitteroppstart, så er det i skrivende stund sendt ut 594 tweets fra Frps kommunikasjonsavdeling på Stortinget. Det gir en frekvens på drøyt en tweet pr dag i snitt. 1 835 folk mener at Frps tweets kan være såpass interessante at de er verdt å følge. Det er færrest av alle stortingspartier, men antallet må selvsagt også ses i lys av den korte historikken.

Frp-tweetene bærer preg av ønsket om å kommunisere egen informasjon ut, men liten vilje til å delta i samtaler og invitere oss til å spille synspunkter inn. I så måte ligner Frps kommunikasjonsform på de andre partienes form på Twitter, med et hederlig unntak for Venstre. Frp skal likevel ha for at de
av og til tar i bruk reply-funksjonen og gir gode svar på spørsmål og kommentarer til enkeltsider av den Frp-tematikken som tas opp. Som i eksempelet under. Hvorfor gjør ikke partiet mer av dette?

Mange av Frp-tweetene handler om å hype egen nettside. Og opptil flere av tweetene i år dreier seg om målinger der partiet angivelig fyker til værs. Mens mønsteret jo som kjent har vært det motsatte, pilene har stort sett pekt i hel gal retning for partiet i hele år. I så måte framstår Frp-tweetene litt som

Komiske Ali. Denne høyst selektive og misvisende utvelgelsen av målinger som Frp bedriver, er de slett ikke alene om. Politikere og partier over hele fjøla tar i bruk en tilsvarende propaganda i et relativt underholdende forsøk på å skape en virkelighet som ikke finnes. Trolig mest for å fyre opp sine egne. Hva om man av og til formidlet noen av de målingene som forteller en annen historie? Eller enda bedre; hva om man nøyde seg med å formidle gjennomsnittet av hva målingene viser og heller ga sine vurderinger av det?

Jeg tror ikke at noe parti vil tape på å være et par hakk ærligere med både seg selv og andre på dette punkt. Snarere tvert i mot.      


Bedre på Facebook

I følge Socialbakers så er vi snart 2,6 millioner Facebook-brukere her i landet. Over halve befolkningen er altså til stede, om enn i varierende grad. Innebærer denne langt større folkelige bredden at Frps Facebook-satsing også er av en helt annen kvalitet enn hva man får til på Twitter? Det korte svaret på det er ja. Frp framstår på en bedre måte på Facebook enn på Twitter (tross et  snålt bilde av Siv Jensen..).

For det er lett å se at Facebook er noe som partiet ønsker å lykkes på. Jeg har bl.a. merket meg at Frp har opprettet Facebook-profiler for de enkelte fraksjoner på Stortinget, men det fører for langt å gå mer inn i dette i denne sammenheng.

Fremskrittspartiets hovedside har over 38 000 Likes, og var inntil i sommer landets største Facebookparti. Partiet klarer å skape et sterkt engasjement i tilknytning til det meste av informasjon som legges ut. Men vesentlig mer interessant enn slike kvantitative observasjoner er hvilket innhold som Frp vil dele med oss. Hva handler de mange kommentarene man får om, og deltar partiet i samtalene?

Brorpartene av oppdateringene, som forøvrig legges ut av sideadministrator Bjørn Inge Bergestuen, er informasjon som er hentet fra Frp.no. Som nevnt legges mange av disse samme lenkene ut på Twitter. I så måte bruker Frp Facebook og Twitter i stor grad som rene markedsføringskanaler av egen nettside. Dette er det motsatte av å tilby følgerne og "vennene" noe som er unikt, noe som i sin tur gjør det mindre interessant å følge Frp på Facebook og Twitter.

Frps-velgere har i snitt noe lavere utdanning og inntekt enn gjennomsnittsnordmannen. Partiet har i flere år på mange måter lyktes med å kanalisere en politisk protest fra slike velgergrupper i en felles front mot, og misnøye med, det bestående.  Speiles dette også via kommentarene på Facebook-siden? Ja. I alle fall til dels. Det er en form for "vi mot dem"-holdning som gjennomsyrer mange av kommentarene, der forakten for dagens rødgrønne styre er åpenbar og klar. Nå ligger det i politikkens natur at tilhengere av ett parti på den ene side av politikken, misliker det som folk på den andre siden står for og vise versa. Anti-H/Frp-holdningene til Ap- og SV-folk skinner selvsagt ofte også igjennom. Men både styrken i engasjementet, og klarheten i meldingene, er mer framtredende på Frps side enn de andre partienes sider som jeg til nå har studert.

På mange måter er det store engasjementet blant mange brukere i seg selv det aller mest verdifulle på Frps Facebook-side. Selv om kvaliteten i samtalene ofte er så som så - ofte er det mest snakk om rene støtteerklæringer og heller få argumenter. Likevel synes jeg i sum at kommentarene slett ikke er så lavpannede som myten om Frps velgere skulle tilsi. 


Den eller de som administrerer slike partisider har også et stort ansvar hva gjelder moderering og bidra til at debatter løftes inn i konstruktive spor. Det betyr mye at man viser seg i kommentarfeltet, får fram at innlegg blir lest og av og til selv bidrar med egne tilleggspoenger som tilfører noe. Frps administrator kommenterer av og til, og er bra på å besvare henvendelser når andre initierer noe - som i eksempelet til venstre der en etterlyser siste eksemplar av partiavisen.

Det er neppe håndterbart å besvare alt av henvendelser, spørsmål og kommentarer som kommer til Frps side. Men Frp gir ofte et svar, og det styrker verdien av en slik side. Likevel savner jeg generelt noe mer deltakelse i debattene. Man viser seg av og til, men bidragene tilfører lite eller ingen ting ut over den informasjonen som er allerede er lagt ut.

For noen dager siden informerte man om at partiet har fremmet forslag om å tillate proffboksing her i landet. Dette skapte (igjen) stort engasjement på Facebook-siden der det store flertallet var positivt innstilt til forslaget, men det reiste seg også noen kritiske røster.

Et godt stykke ut i debatten kom også "Fb-Frp" inn med noen betraktninger, som du kan ta en titt på til venstre. Utsagnet er en ren klipp og lim-variant (se nedenfor) av den informasjonen som ligger på frp.no   og som det allerede er lenket opp til i statusoppdateringen. Bør det være slik?


                   

Her er vi ved et kjernepunkt. For de som sitter og administrerer partienes Facebook-kontoer har neppe myndighet til å bevege seg ut over det som partiets fremste representanter holder fram i saken. Og disse representantene må jo i sin tur forholde seg til vedtatte partiprogrammer og stortingsprogram - programmer som er blitt til via lange og ofte tunge prosesser. På mange måter er partipolitikk ikke konstruert for å møte de nye medienes krav til hurtighet. Dette representerer en betydelig utfordring som alle partier vil måtte bale bare mer og mer med.

Jeg tror at framtidens partier må klare å møte disse utfordringene på en langt bedre måte enn det både Frp og andre her viser oss.

Motoren Frp.no og et snålt bloggoppsett
Analysen har til nå avdekket at Frp.no fungerer som en slags motor for partiets informasjonsvirksomhet på kanaler som Twitter og Facebook. Dette er hva som møter oss når vi klikker oss inn på partiets nettside:

Rullerende hovedsaker øverst, og deretter oversiktelig inndeling i Nyheter, Vi Mener, Møt oss, Støtt Frp og Frp TV. Samt Frps digitale verden; delt inn i Facebok, Frp-blogger, Youtube, Twitter og Flickr. Både Youtube og Flickr ligger utenfor det som vi har valgt å se på i denne omgang, men noe som vi vil komme tilbake til ved en senere anledning. Ikke minst er Youtube et interessant område som både Frp og andre partier satser på.

Jeg går inn på Nyheter som består av artikler produsert av kommunikasjonsavdelingen, i samarbeid med stortingsrepresentantene. Det er altså disse artiklene som Frp bruker klart mest plass på å omtale på sin Twitter og Facebook-konto. Og etter å ha "bladd" meg igjennom flere av dem, så kan jeg
 

forsåvidt forstå at dette er noe som (overivrige?) kommunikasjonsfolk ønsker å få ut til flest mulig. For det er tydelig at dette er noe som det legges ressurser i. Det er flere forskjellige folk i Frps apparat som skriver artiklene, og de tar for seg sentrale poenger i det løpende arbeidet som partiets stortingsrepresentanter bedriver.  Frekvensen er høy, med opptil flere nye saker hver dag.

Artiklene er dog skåret over den samme lesten som hos de andre partiene: Tørr, propagandaaktig stil som jeg tror nesten bare de ivrigste Frp-erne orker å lese. Igjen undres jeg over hvorfor den "redaksjonelle" fantasien i et parti er såpass begrenset at omtrent alle artikler har nøyaktig den samme formen.

Siden dette primært skal handle om sosiale medier, så fanget "Frps digitale verden" også min interesse. Facebook og Twitter har jeg allerde vært innom, men blogg vil jeg k(l)ikke nærmere på. Dette er hva som da dukker opp:                            

En liste over..hm..bloggere? Kun to navn nevnes; Siv Jensen og Ib Thomsen.

Siv Jensens bloggmeritter har kollega Staude vurdert, og en eventuell vurdering av Thomsen er fort gjort. For det til høyre er alt jeg finner av "innlegg" fra ham. Og dette er ikke blogging Frp, men en artikkel.

Klikker man seg igjennom de ulike fylkene, så spretter det også noen kommuner opp og til slutt en og annen godt gjemt lokalpolitiker. Men dette er definitivt noe av det snåleste oppsettet jeg noengang har sett, og jeg forstår relativt raskt at blogg ikke akkurat er noe som partiet sentralt prioriterer, med et lite unntak for partilederens egen blogg. Har Frp virkelig ikke andre bloggere enn Siv Jensen??

Jo. Mette Hanekamhaug og Ketil Solvik-Olsen er en ivrig blogger. Ganske ivrig er også Tord Lien. Nestleder Per Arne Olsen, Karin Woldseth og Arne Sortevik blogger sporadisk. Og går man ut over stortingsgruppen så finner man bl.a. flinke bloggere som Erlend Wiborg, Hanne Blåfjelldal og Kristian Dahlberg Hauge.
Ingen av disse har blogg på den "standardiserte" Frp-plattformen, og det er mulig at det er årsaken til at disse ikke blir profilert i oversikten. I så fall er det noe som det bør gjøres noe med. For ønsker Frp å oppfordre til blogging, så bør de som er gode belønnes i kraft av profilering - noe som i sin tur kan inspirere andre i partiet til å kaste seg uti bloggverdenen.

Vil, men får det bare halvveis til
Etter å ha gått igjennom hva Frp bedriver på Twitter, Facebook og nettside, så sitter jeg igjen med et totalinntrykk av et parti som ønsker å få det til i sosiale medier, men som bare lykkes veldig stykkevis og delt. Foreløpig står ikke innholdet helt i stil med det som ser ut til å være gode intensjoner. Utenfra sett så kan det tyde på at det ikke er god og bred nok sosial medieforankring i Frp-organisasjonen. Det synes å være noen få "ildsjeler" som forsøker å dra lasset for mye på egen hånd fordi man ikke klarer å få de andre i partiet med seg.

Kanskje er Frp det partiet som har aller mest å tjene på å være gode i sosiale medier. Derfor tror jeg det vil være usedvanlig dumt hvis man lar andre partier stikke i fra på dette området. Det finnes talenter, det finnes kompetanse internt og det finnes elementer i dag som man kan bygge videre på.

Men det gjenstår for partiet å etablere en helthetlig plan og strategi for aktivitetene i sosiale medier. I dag virker mye for tilfeldig, noe som i sin tur fører til at hverken partiet som sådan eller enkeltpolitikerne bruker de store mulighetene som sosiale medier innebærer.      

Partier i sosiale medier del 5: Høyre

Det snudde for Høyre i valgkampen 2009. Fra et nivå som så ut til å bli partiets dårligste valg noensinne, løftet man seg opp til anstendige 17,2 prosent. Deretter har alle piler pekt i riktig retning for partiet, høstens lokalvalg endte med hele 28 prosent, tett bak bestenoteringen fra 1979. Enkelte målinger i det siste antyder sågar at partiet har visse muligheter til å utfordre Ap som landets største.

Høyres framgang kommer på bred front i alle velgergrupper over hele landet. Årsakene til framgangen er flere, men jeg skal la de ligge i denne omgang og konsentrere meg om partiets opptreden i sosiale medier (les gjerne også Cecilie Staude sin analyse av Erna Solberg). Tilfører godtgående Høyre oss noe særlig av verdi på Twitter, Facebook og på sin nettside? Inviterer partiet til innspill, og deltar man i samtalene man inviterer til?


Brøt Twitteretiketten

@Hoyre view full profile →

Norge

Politikkens hovedoppgave er å sikre enkeltmenneskets grunnleggende frihet, ikke å begrense den. http://www.hoyre.no

• 665Tweets
• 1,606Following
• 4,571Followers
• 170Listed

Høyres twitterkonto ble etablert 22.september 2009. Det var nest sist av stortingspartiene. Partiet har skaffet seg 4 571 følgere og sendt ut 665 tweets på disse drøye to årene som har gått, noe som tilsvarer i underkant av en tweet pr dag. Men tweetene kommer alt annet enn jevnlig. Og den 6. juli i år tok det helt av. Da skulle Erna Solberg legge fram rapporten "Norsk skole - hvor er vi, og hvor vil vi?". I kjapp rekkefølge kom 25 tweets fra Høyres konto under denne framleggelsen, innenfor et tidsintervall som kvitreren @HegeTunstad klokket inn på 20 minutter:

  

HegeTunstad Hege Tunstad 

Kjære @Hoyre ....25 tweets på under 20 minutter ER FOR MYE

6 Jul Favorite Retweet Reply

Også @voxpopulinor syntes dette ble aldeles for mye av det gode:

voxpopulinor Knut Johannessen 

@ 

@Hoyre Dere ligger helt på grensen til å bli avfulgt pga spamming. Håper ikke dette er nivået dere har tenkt å legge for valgkampen.

Begge ga klar beskjed om at @hoyre her hadde brutt noen uskrevne regler for god twitteretikette. Og etikette er jo noe som Høyre-folk normalt interesserer seg for..
Partiet kom kjapt med denne innrømmelsen:

Dette er et eksempel som kan gå rett inn i enhver skolebok om opptreden i sosiale medier, i den grad slike bøker finnes. For her er det minst tre ting å lære på en gang:
1. Mange tweets på kort tid kan oppfattes som støy og søppel av andre, og dermed virke mot sin hensikt.
2. På Twitter finnes det folk som kan gi deg korrigering og klare tilbakemeldinger - kanskje klarere enn i noen andre sosiale mediesammenhenger.
3. Gjøres slike blemmer som Høyre her gjorde, så kan mye rettes opp ved raskt å legge seg flat og beklage, som Høyre også gjorde, og vise gjennom handling senere at man har funnet en mer passende form.

Dette var et ekstremeksempel. Like fullt illustrerer det noe sentralt ved Høyres kvitring. For kvitringen  bærer preg av litt tilfeldige skippertak. Kontinuiteten mangler, noe som gjør at partiets twitterkonto framstår som nedprioritert.

Samtidig er det sider ved @hoyre sin form på Twitter som det er grunn til å rose. Tweetene sett under ett har informasjonsverdi i seg nok til at flere av de som har valgt å følge partiet, trolig finner det interessant å fortsatt ha Høyre i sin feed. Det informeres om representanters utspill, arrangementer, medieartikler og blogger på måte som gir bra variasjon. Selv om jeg gjerne ville sett langt flere unike tweets fra Høyre, altså  tilby følgerne informasjon som man må være på Twitter for å få med seg.
Partiet svarer også av og til på spørsmål, som i eksempelet til venstre. Hovedstrømmen av H-tweets ser imidlertid slett ikke slik ut, mye kommunikasjon går en vei, så totalt sett representerer dette dessverre unntaket enn regelen.

I sum er det derfor heller liten grunn til å bli imponert over @hoyre på Twitter. Partiet kan forbedre seg både på kontinuitet, verditilføring og respons.


Høyre snur seg bort
Det første som møter en på Høyres Facebook-side er dette:

Trykker man på det unge paret som er inni det blå hjertet, så kommer man inn til et skjema for å melde seg inn i partiet. Dette kommuniserer at Høyre primært henvender seg til de som allerede er Høyre-velgere. Det er et kjent fenomen at de som har et høyt politisk aktivitetsnivå offline, har det samme online. Altså at sosiale medier er ekstra kanaler som de allerede mest politisk aktive, boltrer seg på. I det perspektivet kan det være en god ide at man viser tydelig at partiet vil holde forholdet varmt til sine gamle velgere fordi trolig de fleste som vanker her, er folk som har stemt og vil stemme på, Høyre.

På den annen side bør Høyre også huske på at det er mange som besøker Høyres Facebookside, som befinner seg i "randsonen". Dvs. mennesker som er nysjerrige på partiet og som vurderer å stemme Høyre, blant to eller flere andre partier (statsvitere kaller det "partisett"), men som ikke gjorde det sist. En slik klar melding som dette kan virke ekskluderende på dem. Fordi partiet så åpenbart ikke snakker til dem, men til noen andre.

Når man tusler inn til Høyres Vegg, så har også det partiet valgt å sette egen informasjon som standardoppsett, mens man må klikke videre for å se den informasjonen som sidens brukere velger å legge ut. Høyre har ca 15 000 "Likes". Det er klart minst av de tre store partiene. Nå må jeg avvente hva vurderingene av Ap og Frp vil vise, for å kunne sammenligne og eventuelt si noe om at årsaken til det kanskje kan være et uttrykk for at Høyres side er dårligere og oppfattes som mindre interessant enn de andre to partiene.

Høyres oppdateringer handler noe mer om selve partiet enn om personene i partiet, sammenlignet med de andre Facebook-sidene jeg til nå har sjekket ut. Det sies at sosiale medier er personlige. Samtidig vet vi at velgere flest stemmer mer på parti enn på person. Derfor tror jeg ikke det er noen dum strategi å la selve partiet være hovedfokuset på partiets Facebookside, mens personifiseringen mer kan foregå på de respektive representatenes sider.

Den informasjonen som Høyre legger ut, er ikke av den mest spennende sorten. Før, rundt og rett etter høstens valg, så var det veldig mye skryt om hvor godt det går for Høyre og hvor sterkt valg partiet gjorde. Ønsker man at siden primært skal være for "fansen", så kan dette sikkert fungere. Og bygging av intern entusiasme er pr. i dag det som helt klart synes å være hovedmålet for alle partiers tilstedeværelse i sosiale medier. Høyre får da også en del tomler opp og heiing fra de mest ihuga patriotene i kommentarfeltene under denne informasjonen, men uten at volumet er så veldig imponerende for et parti som er så stort.

Skuer vi litt framover i tid, så tror jeg at partier imidlertid bør utvide denne målsettingen til også å treffe folk som ikke tilhører kjernen. All politisk kommunikasjon handler (bl.a.) om å få til denne balansegangen mellom å kommunisere med kjernen og de i randsonen. Det gjelder både i sosiale medier og alle andre steder. De partiene som får det til, vil ha en fordel fram mot det neste valget.    

I tiden etter valget har den partinitierte informasjonsfrekvensen på siden blitt langt lavere - med opptil to uker mellom hver oppdatering. Det blir i snaueste laget, selv om det er en stund til neste valg. Relasjoner bør bygges over tid og kontinuerlig - om det er valg eller ei.

Når jeg klikker meg over til den informasjonen som brukerne selv legger ut, så er det ett mønster som går igjen: Høyre svarer ikke! På mandag stilte f.eks. Stian dette spørsmålet, til og med to ganger:        
       

Men han fikk ikke noe svar. Og han er slett ikke den eneste. Hvorfor svarer ikke Høyre? Svarer vi ikke så "blir det som å stå i en valgbod, men snu oss bort når noen stiller spørsmål", hevdet Venstres kommunikasjonssjef Steinar Haugsvær i diskusjonen vi hadde i kommentarfeltet under min analyse av Venstre.  Det er en god formulering.

Høyre snur seg bort i valgboden sin på Facebook. Det er knapt til å tro.


Gjør en forskjell! (gi penger til Høyre..)

Partiets nettside ser slik ut:

Tre saker ligger på toppen og blinker: Høyres alternative budsjett, Kunnskap i skolen og Kvalitet i omsorgen. Går man inn der og kikker, så ligger det en artikkel for hvert område som informerer om essensen i partiets politikk på disse feltene. Det er informativt og får fram partiets prioritering, men blir det i overkant tørt? I bunn av hver artikkel har man lagt til noe som er kalt "Lokale suksesshistorier". Her er det historier fra kommuner rundt omkring i landet som partiet mener er eksempler på god H-politikk. Å knytte det lokalpolitiske og rikspolitiske sammen på en slik måte er slett ikke ueffent.

Høyre har tre hovedsaker i sin nyhetsstrøm. Sakenes innhold ligner mye på det andre partier gjør på sine nettsider: Telegramaktig partipropaganda. Må det være slik? Tja, jeg tror det er fullt mulig å produsere langt bedre og spenstigere saker på nett i alle partier, men det fordrer vilje og evne til av og til å gjøre ting på en litt annerledes måte. Kanskje bør den rene partipropaganda-tanken, som ellers ser ut til å gjennomsyre måten å arbeide på, innimellom vike for noen friere og litt mindre programmerte tanker?
             

Høyre ønsker å profilere sine bloggere. Det er bra! Under vignetten "Blogger" velger Høyre å dytte fram tre utvalgte som får sitt innlegg frontet. Mens det i underkategorien blogginnlegg pt. befinner seg 13 utvalgte - trolig ut i fra en viss redaksjonell vurdering. Ut over dette er det en liste med 74 Høyreblogger som det virker som man bare kan registrere seg, for å komme med på.

Høyre er et parti som man kanskje kunne forvente ville ha mange gode bloggere i sin midte. Men den forventningen slår i så fall ikke til når det gjelder stortingsgruppen. Med unntak for Torbjørn Røe Isaksen, Peter Gitmark og et par andre, så finner jeg få blogger blant de riksvalgte som har noe ved seg som gjør dem interessante. Et generelt trekk er lav frekvens, lite personlighet og lavt leserengasjement (noen av dem kan plukke opp ett og annet fra bl.a. lokalpolitikeren John-Arne Nyland).

Inviteres det til innspill? Det var et av spørsmålene som Cecilie og jeg ble enige om burde være viktig å se etter når vi skulle saumfare partienes og partiledernes bruk av sosiale medier. Og med dette i bakhodet, ser jeg "Ditt bidrag utgjør en forskjell!" godt synlig på partinettsidens første side. Se det, Høyre har jo forstått det, tenker jeg og klikker meg videre - klar for å se nærmere på hvor og hvordan partiet har lagt det opp slik at folk kan komme med innspill til saker og poenger som faktisk kan gjøre en forskjell. Stor blir den negative overraskelsen da det er dette her som åpenbarer seg:

Ditt bidrag gjør en forskjell!

Høyre er avhengig av deg og meg for å finansiere valgkampen.

Ved å støtte oss med penger bidrar du til at Høyre kan videreutvikle organisasjonen og drive gode valgkamper. Private bidrag er en viktig inntektskilde i arbeidet for god Høyrepolitikk der du bor.

Så bidrag i Høyres øyne er altså = pengene våre. Ikke tankene våre, meningene våre, spørsmålene våre.

Overraskende svakt
Dette siste eksempelet kan godt oppsummere mye av Høyres framferd i sosiale medier. Partiets twitterkonto, Facebook-side og nettside signaliserer minimal interesse for å invitere oss andre til samtaler og til å spille inn våre synspunkt. Høyre snakker primært til "fansen" sin i alle disse kanalene, og bidrar dermed trolig kanskje til økt intern entusiasme - men lite til eksternt engasjement.

Det finnes imidlertid sider ved Høyres sosiale mediebruk på alle disse tre plattformene som partiet kan foredle og videreutvikle. Det gjør at situasjonen kan se nokså annerledes ut når vi nærmer oss valget i 2013. Men foreløpig synes jeg Høyre er svakt i sosiale medier.

Overraskende svakt.