Kommunereformen - hva skjer?

Kommunereformen er deilig mat for alle oss som liker politisk debatt. Men vil det skje noe konkret denne gang eller blir det med debatten?


Formannskapsloven av 1837 ga Norge en inndeling i 392 kommuner (37 bykommuner og 355 landkommuner). I nærmere 100 år etterpå var det en sterk vekst i antallet; i 1930 var vi oppe i 747 kommuner. Rett etter krigen ble Schei-komiteen nedsatt for å se på kommunestrukturen. Komiteen jobbet i intet mindre i 16 år, produserte 3 innstillinger og 18 bind. Hovedkonklusjonen pekte i retning av færre kommuner. I kjølvannet av komiteens arbeid ble det gjennomført en rekke sammenslåinger på 60-tallet, og i 1967 var antallet nede i 454.

Deretter har det blitt snakket mye om behovet for ytterligere reduksjoner, men det har skjedd relativt lite. Antallet er redusert med om lag en halv kommune i året, til dagens 428 kommuner. Fortsetter den samme takten framover, så vil vi ha 100 kommuner i omlag år 2700..

Velferdsprodusentene
I dag er det imidlertid sterke krefter i sving for å få fortgang i reduksjonene for å gjøre kommunene større og sterkere. Bakgrunnen for dette er at kommunene har blitt stadig viktigere velferdsprodusenter. Kommunene skal sørge for gode barnehager, skikkelige skoler, en helse og eldreomsorg vi kan være bekjent av og en teknisk drift (vann, kloakk, vei osv) som fungerer.

I de senere årene har vi også sett en tendens til overføring av oppgaver fra stat til kommune der staten bruker kommunene mer til samordning. Et eksempel er samhandlingsreformen der bedre samarbeid mellom sykehus og kommunal helsetjeneste er det sentrale.

Under den rødgrønne regjeringen 2005-2013 var det også flere politikere, primært fra Ap, som ønsket å gjøre noe med kommunestrukturen. Men det var klare i motkrefter i SV og Sp, særlig var Sps politikere lite interessert i en slik reform. Derfor ble lite gjort i denne perioden. Valget 2013 ga et maktskifte, og vi fikk en regjering av Høyre og Frp der begge partier er tilhengere av store strukturgrep.

Jan Tore Sanner - pinlig eller suksess?
Jan Tore Sanner ble kommunalminister, han er nå på toppen sin politiske karriere og mye av hans ettermæle vil avhenge av i hvilken grad han lykkes med å få til en gjennomgripende kommunereform. Sanner har en "Bærum Høyre-framtoning" som sikkert kan virke som en ekstra rød (blå?) klut særlig der disktriksmotstanden er sterkest.

Per Valebrokk (E24) har i en annen sammenheng tidligere kalt ham en av "de pinligste figurene i norsk politikk". Må Valebrokk og flere spise i seg litt av hvert om Jan Tore Sanners karaktertrekk eller blir reformen en fiasko? Det vil avhenge av om det vokser fram nok vilje lokalt til å gå sammen med andre.

Sanners preferanser er klare: Han vil ha langt større kommuner enn i dag. Til Dagbladet 29. november 2013 sa han følgende:

Noen steder, som på Nedre Romerike, kan man kaste ball mellom rådhusene. Kommunene vokser, og når hver kommune planlegger innenfor sine grenser, blir det ikke alltid god arealutnyttelse.

Sanner virker å være bedre på ballkasting enn de fleste av oss. Foreløpig har Sanner satt ned et ekspertutvalg, ledet av professor Signy Vabo, som konkluderte med at vi bør ha ca 100 kommuner her i landet og minst 15 000 innbyggere i hver kommune.

Alle kommunene ble i fjor høst invitert til å snakke sammen og finne ut av om de vil slå seg sammen med nabokommunene, og det foregår i disse dager både uformelle samtaler, kommunale utredninger og diverse for å klargjøre hvor stor sammenslåingsviljen egentlig er. De kommunene som i løpet av året vedtar å slå seg sammen med omliggende kommuner, kan få dette godkjent nasjonalt neste år, og sammenslåingen vil da formelt trå kraft 1. januar 2018.

Frivillighet først, så tvang?
I utgangspunktet er kommunereformen basert på frivillighet. Og det er også satt fram noen gulrøtter i form av penger for å smøre reformen. Men hva med alle de kommunene som ikke vil? Må de? Dette blir et avgjørende punkt for hvor gjennomgripende denne reformen blir. I kommuneproposisjonen heter det at

Enkeltkommuner kan ikke stanse endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut i fra regionale og nasjonale hensyn.
Det springende punktet her hva som er "ønsket og hensiktssmessig" og om dette vil innebære en storstilt tvangssammenslåing. I så fall vil de politiske frontene tydeliggjøres og regjeringen vil møte en storm av (utkant)protester.

Regjeringen trekker opp fire målsettinger med kommunereformen:

1) Gode og likeverdige tjenester. Større kommuner gir bredere fagmiljøer som leverer bedre.
2) Helhetlig samfunnsutvikling. Store kommuner er bedre stand til å løse nasjonale utfordringer mht. arealbruk, samfunnssikkerhet, transport, næring og miljø.
3) Økonomisk robuste kommuner. Stort gir mer effektiv ressursbruk.
4) Styrke lokaldemokrati. Overføring av makt fra stat til kommune gir maktspredning og mer lokal frihet. Store kommuner reduserer behov for interkommunalt samarbeid.

To verdier
Etter mitt skjønn koker argumentasjonen for reformen ned til to verdier:

Effektivitet - stordriftsfordeler.
Demokrati  - frihet og maktspredning.

Det interessante er at disse to verdiene brukes også av motstandere av sammenslåing: Små kommuner kan være mest effektive fordi de er best i stand til å kjenne innbyggernes behov og dermed bedre kan tilpasse tjenester til behovene. Denne nærheten har også en demokratisk gevinst: velgerne gis rikere anledning til å påvirke når de er nærmere politikerne og har kortere vei til administrasjonen. Det hevdes  også at sammenslåing slett ikke fører til maktpsredning, tvert i mot innebærer det konsentrasjon av makt.

Motstandere av kommunereform har også et tilleggsmoment som er viktig. Nemlig identitet. Vi har ofte viktige deler av identiteten vår knyttet til hjemplassen, bygda eller den lille hjemkommunen vår. Storkommer og regioner har vi i mindre grad et forhold til. Derfor rører sammenslåing ved noe som er sterkt følelsesmessig for mange.

Konsekvensene
Hva kan være konsekvensene av sammenslåinger? De regionale sentrene styrkes. Noen vil hevde på bekostning av utkant. Politikken vil bli mer profesjonalisert med flere hel- og halvtidspolitikere. Det kan gi dyktigere politikere som fatter bedre beslutninger. Men også fjernere "broiler"politikere med liten annen yrkeserfaring.

Flere storkommuner vil føre til at flere snuser på å bytte styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Byråkratene får større fagmiljøer å jobbe i. Og så vil nok fortsatt mange være rykende uenige om tjenestetilbudet blir bedre eller dårligere.

Dette blir en interessant debatt å følge framover. Men tvang må til for å gjøre radikale grep. Tror jeg.

Oppdatert: Kommunene Sandefjord, Andebu og Stokke har levert den første søknaden om sammenslåing etter reformen. Den nye kommunen får ca 62 000 innbyggere.


Deler av denne bloggposten ble brukt som grunnlag for en innledning som jeg holdt på Ullensaker bibliotek 29. januar med påfølgende politisk sammenslåingsdebatt mellom ledende politikere på Øvre Romerike . Ta gjerne kontakt hvis du trenger en innleder/debattleder o.l. til et tilsvarende arrangement.



       

Mot til å meina

I morgen skal jeg holde et innlegg på en stor konferanse i Oslo. En konferanse som er et ledd i pilotprosjektet "Mot til å meina". Prosjektet har som formål å styrke det politiske engasjementet spesielt blant de under 26 år. Tittelen jeg har fått utdelt er:
Har kommunen forstått at nettet er en kommunikasjonskanal - er det svaret for å skape engasjement blant unge? 

Før meg skal klovnen Per Inge Torkelsen snakke. Samt Merima Maja Brkic, som er rådgiver for den britiske statsministeren David Cameroon. Etter mitt innlegg skal vi tre utgjøre et panel som skal debattere dette. Jeg har aldri sittet i et panel med en klovn før. Så det blir en utfordring og en interessant opplevelse.

Jeg vet sånn ca hva jeg ønsker å få fram, men tar gjerne i mot noen siste innspill på poenger som kan være viktige. Vil bedre utnyttelse av nettpotensialet i kommunene gi en oppblomstring i politisk engasjement, eller er det helt andre elementer og tiltak som må til - i så fall hvilke?

 
 

Bør kommuner slås sammen?

I går ba jeg om innspill til nye temaer. "Tor" mente at jeg burde skrive om kommunesammenslåinger. Og det skal jeg jammen gjøre nå! Så her kommer det en liten snutt om hovedargumentene for og mot:

I hovedsak er det fire kjerneverdier som ligger til grunn for kommunenes eksistens:
Lokal selvbestemmelse: Makten skal ikke være samlet i statens hender, men være fordelt også til lokale nivåer. Slik maktspredning hindrer maktmisbruk. Samtidig gir det de lokale innbyggerne en form for frihet. En frihet til å bestemme selv i en viss grad, og dermed en frihet fra staten og den statlige styringen.

Demokrati: Avstanden mellom velger og representant skal være liten. I små kommuner er nærheten høyst reell. Alle kjenner en kommunestyrerepresentant i slike kommuner. Dessuten styrker hyppigheten av folkevalgte på lokalt nivå den beslutningslegitimiteten som vårt representative demokrati er helt avhengig av. I tillegg er kommunestyrene en utmerket demokratiskole for de mange som vil prøve seg som lokalpolitikere.

Lokal tilpasning: På fint kalt allokeringseffektivitet. D.v.s. at de offentlige tjenestene skal være best mulig tilpasset innbyggerne og de lokale behovene. Kommunene kjenner disse behovene langt bedre enn det staten gjør.

Innovasjon: Kommunene fungerer ofte som små testlaboratorier der ulike ”forsøkskommuner” prøver ut nye løsninger. Eventuelle negative konsekvenser blir mest begrenset jo mindre kommunen er. Det som fungerer best, setter en slags standard.

Alle disse fire verdiene brukes for alt det som det er verdt, og vel så det, i kampen for å beholde den nåværende kommunestrukturen. Men forkjemperne for storkommunene har også gode argumenter på hånden. Disse hentes først og fremst fra tre andre hovedverdier:

Likhet: Kommunene er våre viktigste velferdsprodusenter, og kvaliteten og tjenestetilbudet for innbyggerne bør være noenlunde likt uavhengig av bosted i Norge. Dette kan best sikres i kommuner av en viss størrelse. Jo flere kommuner vi har, jo større blir trolig forskjellene.

Økonomisk effektivitet: Større kommuner gir lavere kostnader p.g.a. stordriftsfordeler siden kostnaden for hvert produsert gode går ned når innbyggertallet økes. Statistisk sentralbyrå har for eksempel gjort beregninger som anslår at den økte kostnadseffektiviteten kan gi besparelser på tre mrd. kroner årlig hvis kommuneantallet i Norge ble halvert.

Nasjonale hensyn: Rettssikkerhet kan best ivaretas ved å sikre innbyggerne likebehandling ut i fra nasjonale og ikke kommunale regler. Såkalt makroøkonomisk styring, bl.a. kamp mot arbeidsledighet, inflasjon og for økt konkurranseevne, er også et moment som taler for mer statlig styring. Det er lettere å få til i et landskap der kommunene er færre og større enn i dag.

De tre sistnevnte verdiene står til dels steilt mot de fire førstnevnte. Det er langs disse linjene sammenslåingsdebatten utkjempes. Lokal selvbestemmelse, tilpasning og demokrati versus likhet og økonomisk effektivisering. For sammenslåingsentusiastene virker det forstemmende og bakstreversk at nærmest ethvert lokalsamfunn skal ha sitt eget rådhus med tilhørende herligheter. Det må da gå an å gjøre dette på en langt mer effektiv måte? Mens småkommunetilhengerne heiser den lokaldemokratiske fanen høyt, og fnyser av forakt over sentralisering, statlig overstyring og dirigering. Rikspolitikere står mot lokalpolitikere. By mot bygd. Grunnlaget for heftige ordvekslinger bør således være det aller beste.

Kommunestrukturen har vært forbausende stabil i Norge de siste 40 årene. Siden 1967 er tallet på norske kommuner redusert med skarve 25, fra 454 til 429. Skal sammenslåingstakten økes, kan man neppe legge frivillighet til grunn. Til det er motkreftene og følelsene alt for sterke. En tar ikke småkommunen fra folk sånn uten videre. Skal det foretas noen virkelig radikale, strukturelle grep, kommer en nok derfor neppe utenom en eller annen form for tvang. Det vil i så fall kunne utløse et spetakkel uten like.

Jeg synes argumentene for sammenslåing veier noe tyngre enn argumentene i mot? Hva med deg? Har du andre argumenter?