Kan Susanne Kaluza leve av bloggen sin?

Susanne Kaluza. Ikke hørt om dama? Det hadde ikke jeg heller. Inntil jeg leste denne artikkelen på det gode medienettstedet journalisten.no i forrige uke, skrevet av Glenn Slydal Johansen. Og fant ut at hun har jobbet ti år i Dagbladet. Men nå er det slutt. For nå har hun, med to små barn og huslån, sagt opp og skal satse på å leve av bloggen sin. Frisk satsing, tenkte jeg.

Ikke lenge etter at jeg hadde tenkt det, ringte en journalist ved navn Embret Rognerød i Dagens Næringsliv og ville ha kommentarer til Susanne Kaluza og hennes veivalg. Hvor mange lever av bloggen sin? Hvordan har det norske bloggmarkedet utviklet seg? Hvordan er blogg-Norge stilt sammenlignet med Sverige og andre land? Dette var spørsmål han ville ha svar på.

Faksmile fra Dagens Næringsliv 07.07

Jeg svarte etter beste evne, men alle svar ble ikke like gode. Bl.a. fordi det, såvidt meg bekjent, ikke finnes noen tall på hvor mange som lever av bloggen sin. Det jeg vet er at mange er det ikke. Fordi det er krevende å leve av bloggen. Svært krevende. Du må ha et talent, du må kunne levere innhold som oppleves interessant for mange innenfor nisjen du blogger i, du må klare å markedsføre bloggen din og du må ha samarbeidspartnere som kan betale, eller annonser som du kan leve av. I tillegg kan du, som meg selv, bruke bloggen til å bygge relasjoner som kan gi betalte oppdrag av typen foredrag, kurs eller workshops.

Susanne Kaluza har utvilsomt mye av dette. Etter en titt på bloggen hennes er det lett å se at hun har et åpenbart talent for å skrive. Hun skriver lett og godt. Hun har en nisje; mat, som mange interesserer seg for og vil lese mer om. Men dette er ikke en ren matblogg for hun kombinerer også ved bl.a. å gi nyttige tips om aktiviteter for barn. Hun er personlig, og noen ganger privat, men mer personlig enn privat. Det gir bloggen hennes en stemme som er hennes, som skaper nærhet til leserne, uten at hun deler mer enn hun er komfortabel med å dele. Trolig appellerer bloggen mest til kvinner i 20-, 30- og 40-årene, men sikkert noen menn også.

Faksmile fra Drammens Tidende 10.07.

I går ringte Siri Narverud Moen, journalist i Drammens Tidende. Hva hun lurte på? Jo, om jeg kunne si noe om Susanne Kaluza og hennes veivalg. For Kaluza har tilknytning til Drammen (trolig oppvokst der, men bor i Oslo nå, etter hva jeg har søkt meg til..). Og dermed har lokalavisen en fin, lokal inngang på saken.

Kan vi snakke om en trend, lurte DT-journalisten bl.a. på. Det er for drøyt, tenkte jeg, all den tid dette gjelder svært få. I stedet svarte jeg på noe litt annet, som jeg også ble sitert på, nemlig at det snarere er en trend som handler om at bloggere utfyller den tradisjonelle journalistikken. I en tid der mediehus, ikke bare i Norge, men de fleste steder i verden kutter kostnader, i kjølvannet av finanskrise og sviktende opplagstall, så gis bloggere bedre anledning og mer rom for å tilføre leserne noe annet enn det de får i sine lokale medier og riksmedier. En blogg vil aldri kunne erstatte avisen, men den kan supplere og utfylle.

Bloggere, som Susanna Kaluza, er mye smalere enn en avis. Dette skaper begrensninger, men også muligheter. Muligheter for å gå mer i dybden i sin nisje, få mer dedikerte lesere, være nærmere dem og realisere egne ideer i større grad. Du har ikke en redaktør eller en nyhetsleder som sjefer over deg, du er både din egen journalist og redaktør.

Tilbake til åpningsspørsmålet; kan hun leve av bloggen sin? Jeg vet virkelig ikke, men det blir interessant å se. Får hun det til, uten å gå på kommersiell akkord med seg selv, så er det bare å applaudere.


Livet er for kort til å la være å følge noen av de drømmene vi har.


Hva betyr bloggere og blogging for deg?

Partier i sosiale medier del 7: Arbeiderpartiet

Ap løftet seg fra 32-33 prosent til 35,4 prosent under valgkampen 2009 noe som var akkurat det de rødgrønne regjeringspartiene samlet sett trengte for å beholde et knapt flertall på Stortinget og dermed regjeringsmakten. Også høstens valg ble bra til lokalvalg å være for partiet, med 31,7 prosent. Vi må tilbake til 1987 for å finne et bedre lokalvalg for Ap.

I urolige tider søker flere velgere gjerne mot det kjente og trygge. Og trygghetspartiet framfor noe i norsk politikk er Ap. Når partiet til og med oppnår nesten 30 prosent blant skoleungdom, en velgergruppe de tradisjonelt har slitt tungt med å få grep om, så kan det være et signal om at "den alvorlige" nye ungdomsgenerasjonen nå også politisk søker mot det trygge. 22/7-terroren har i tillegg gitt en politisk oppvåkning blant mange unge som det skal bli interessant å se om holder i seg framover.

Ap er det partiet som har de største økonomiske ressursene. Gjenspeiles det i at partiet også er best på nett av alle? Vi skal se, og jeg starter som vanlig med Twitter.

Alle skal ikke med på Twitter

Ap var aller først ute med partikonto på Twitter. 10. februar 2008 etablerte man seg med en slik.
3 119 tweets har blitt formidlet i løpet av disse snart fire årene. Det gir en frekvens på drøyt to tweets pr dag i gjennomsnitt. Med sine 9 828 følgere er Ap Norges største twitterparti, knapt foran Venstre.

"Alle skal med" er partiets slagord. Men Ap inviterer ikke oss andre med på Twitter. Størstedelen av Aps tweets dreier seg om å promotere nettartiklene som legges ut på Arbeiderpartiet.no. Dernest prioriterer man å retweete noen Ap-folks tweets. Eksemplet til venstre fra tirsdagens twitterfeed er en god illustrasjon på hvordan man opptrer.

Bare unntaksvis kommer partiet seg ut av den monologorienterte Twittertilværelsen.

Som i svareksemplet til lektoren under som undrer seg over russefeiringens framtid:

Disse få unntakene viser at Ap kan hvis de vil på Twitter. Neste spørsmål blir da hvorfor de vil så sjelden? Det kan ha både med strategiske og ressursmessige forhold å gjøre. Kanskje er det monoton enveiskvitring det man faktisk tror en slik partikonto bør bestå av? Eller kanskje synes man det er bortkastet bruk av ressurser å la en eller flere bruke deler av sin tid på å kommunisere med andre på Twitter på en skikkelig måte. Dette er svar som bare Aps kommunikasjonsfolk og de over dem kan svare på. Jeg utfordrer kommunikasjonssjef Pia Gulbrandsen til å utdype sin tweet om at "alle gjør litt av alt og noen gjør mye av noe". Hvem gjør hva og hvorfor gjøres så lite på Ap-twitter?

For det er med store doser av undring jeg registrerer at partiet, som har vært lengst på Twitter, har  en framferd omtrent som en nybegynner.

Viser vei på Facebook

Frp har tidligere vært Norges største Facebookparti, målt i antall Likes. Men i år ble man passert av Ap. I løpet av dette året har Ap gått fra ca 5 000 til 47 000 noe som tilsvarer en vekst på over 800 prosent. Pilen føk rett til værs i kjølvannet av 22. juli, men framgangen var klar også i første halvår. Deretter har det vært en utflating, slik det framgår av grafen under. Her er Aps utvikling også sammenlignet med de andre partiene. 

     

Kilde: Reynir Johannesson. Rådgiver i Frps stortingsgruppe.

Vi ser også at det slett ikke bare er Ap som har opplevd økt interesse rundt sin Facebook-virksomhet i år, samtlige partier kan notere til dels klar framgang. Denne utviklingen kan si noe om at flere folk ønsker å vise politisk interesse i sosiale medier generelt, samt at Facebook har blitt en stor og viktig kanal å vise det på. Dette betyr at partiene også i større grad må møte folk der de er. Den økte interessen generer også mer engasjement og flere henvendelser til partiene både i form av spørsmål, innspill og kommentarer. Noe som jeg ser på som gjødsling av demokratiet vårt.

Partiene har nå to valg; enten å si at vi har ikke ressurser og kapasitet nok til å besvare. Eller at vi velger å prioritere og snakke med velgerne våre og andre interesserte. Ap ser ut til å ha valgt det siste på Facebook. For Ap-siden viser vei både når det gjelder dialog og tilføring av verdi, som er de to hovedkriteriene som vi har valgt å gjøre våre vurderinger på bakgrunn av. Særlig imponerer Ap på dialogdelen.



Det gis kommentarer og innspill både i kommentarfeltene der Ap selv har initiert informasjonen, og man besvarer også en rekke spørsmål og henvendelser når folk som er innom siden, selv initierer og åpner tråder.

I så måte går Ap klart utenpå de øvrige partiene på dette feltet. Følgerne opplever dermed å bli tatt på alvor, innspillene blir lest og kommentert av folk sentralt i Ap og man tilfører hverandre gjensidig verdi. På den måten fungerer Aps Facebookside som en levende politisk møteplass og ligner dermed på en velgerstand hvor det hver dag kryr av folk som vil møte og snakke med politikerne. Hvilke stands i en valgkamp opplever egentlig noe slikt..?

Aps Facebookside er pr i dag blant de fremste eksemplene her til lands på hvordan man, ved å ta i bruk  moderne digitale virkemidler, kan kommunisere både mer direkte og nå raskere ut til langt flere enn man kunne tidligere.

Betyr det at hverken politikere eller velgere lenger trenger de tradisjonelle mediene? Nei. Sosiale medier kommer i tillegg til, ikke i stedet for og supplerer vel så mye som de konkurrerer med TV, aviser og radio. Journalister som kan stille kritiske spørsmål og redaksjoner som kan sette sammen ulike fragmenter til en større helhet, er det behov for i all overskuelig framtid. Men dette samspillet mellom sosiale og tradisjonelle medier, der vi f.eks sitter på Facebook eller Twitter og diskuterer et TV-program, er noe som jeg tror vi bare vil se mer av i årene som kommer. Dette er et samspill som dermed også politikere og partier i større grad må forholde seg til.

Aps Facebook-side fortjener mye skryt. Men den har også et forbedringspotensial. Det er særlig to ting jeg vil holde fram i den forbindelse. For det første så registrerer jeg atter en gang et parti som velger å bruke statusfeltet primært til å lenke til artiklene på egen nettside. Det er et signal om at det er på arbeiderpartiet.no informasjonsinnholdet først legges, mens Facebook brukes først og fremst for å få spredd budskapet mer. En viss interaksjon mellom nettside, Facebook og Twitter er lurt. Men den ensidigheten som Ap og de andre partiene nå viser fram, der det pøses på fra egen nettside og ut til Facebook og Twitter, tror jeg på sikt blir for drøy. Variasjon er et stikkord. Å produsere innhold som er unikt for de ulike plattformene, tror jeg framover vil være en forutsetning for at stadig mer drevne og kresne velgere i sosial mediesammenheng skal gidde å engasjere seg og følge med. Vi som er på Facebook og Twitter er snart ikke fornøyd med bare å få tildelt "smuler". Her har derfor Ap en utfordring hva gjelder å framvise mer kreativitet.



Dernest så undrer jeg meg noe over den samhandlingen som foregår mellom Stoltenberg-siden og Ap-siden. En del av de spørsmål som rettes direkte til partilederen og statsministeren, blir besvart av "Arbeiderpartiet". Disse svarene havner også i Facebook-feeden på Ap-siden. Her er det noe som skurrer. De fleste forstår at Stoltenberg selv ikke kan svare på alt. Men kan ikke de rådgiverne og apparatet rundt ham, som svarer på hans vegne, svare direkte kun på Stoltenbergs side, i stedet for at dette går via Ap sin side? Slik dette nå framstår, så blir "Arbeiderpartiet" et litt snålt mellomledd. Og når man går inn på Ap sin side, så er det vel neppe svar på hva andre har spurt Stoltenberg om, som man vil ha?

Vil du være med Jens, eller spise middag med Jonas?                   

Det er umulig å unngå og legge merke til et stort bilde av Jens Stoltenberg og spørsmålet "Vil du være med?" i en snakkeboble når man frekventerer Arbeiderpartiet.no. Smart å invitere oss til deltakelse via et åpent spørsmål, tenker jeg.

           

Jeg klikker meg inn på snakkeboblen og blir da møtt av dette:

Hm. Så å "være med" er altså = være medlem av Ap. Bildene av betalingskortene gir meg assosiasjoner til netthandel. De færreste av oss er medlemmer av politiske partier. De færreste av oss har intensjoner om å bli medlem av noe parti. Bør ikke da svarene på et spørsmål om vi vil "være med" handle om også noen andre ting enn medlemskap? For det kan jo hende at vi vil være med og påvirke og spille inn forslag som vi mener er lure, uten at vi vil inn i Ap. Muligheten for å melde seg inn i partier er det naturlig at blir synliggjort på de respektive partienes  nettsider. Men så prangende som Ap her har valgt å gjøre det, synes jeg er å gå over en grense.

Jeg går tilbake til hovedsiden igjen. Tre saker ligger i hovedstrømmen. En er plukket ut som hovedsak og de to andre som undersaker. Bra grep!

Ved siden av ligger det en boks om hva som er partiets hovedsaker (Eldreomsorg og arbeid til alle), samt   noe om jeg vil spise "middag med Jonas" (som jeg kommer tilbake til) og deretter "Aktuelle temaer" som dreier seg om nytt partiprogram, statsbudsjettet 2012 og valg 2011. Og ved siden av dette igjen kan man legge inn sin e-postadresse og bli "holdt oppdatert". Under der er det en "Aktuelt på nett"-variant med Brattli-seminaret, profilering av en Ap-blogg samt den siste tweeten fra Arbeiderpartiet. Hver for seg interessante saker, men samlet på et brett, side om side på hovedsiden, blir det i meste i laget. I alle fall for meg, det er rett og slett litt vanskelig å konsentrere seg fordi det er så mye. Her tror jeg det er en ide å gjøre noen prioriteringer, fremme noe og kutte vekk noe annet, eller gi det en annen plassering.

Det ligger mye informasjon på Aps nettside. Å erverve seg kunnskap om hva Ap står for og hvordan partiet jobber, er helt essensielt hvis man ønsker å forstå vårt politiske system. Derfor hadde jeg gjerne sett at noe av stoffet var litt lettere tilgjengelig i den forstand at det tidvis tørre og kjedelige stoffet som presenteres i nyhetsstrømmen, ble spritet opp. På samme tid som det også er noe tiltalende ved det tørre og saklige i en tid der det kjappe og enkle har en tendens til å vinne fram. Her, som i det meste her i livet, gjelder det imidlertid å balansere på en bra måte og veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Ap er tidvis flinke til å variere ved å bruke Youtube-klipp, noe som jeg tror ikke minst den yngre garde setter pris på. Men alt i alt så synes jeg ikke Aps nyhetsartikler skiller seg ut i positiv forstand fra andres partiers tilsvarende informasjon. Og hvorfor får vi ikke vite hvem som skriver artiklene?

Ap profilerer ikke bloggerne sine i særlig grad på nettsiden. Det kan være en grunn for det. Dette er rett og slett et svakt punkt for partiet. Få Ap-folk i regjering og på Stortinget har fått noe særlig dreis på bloggingen sin. Når jeg leter godt, så
finner jeg et lite ikon nederst i venstre hjørne som man kan klikke seg inn på. Da spretter listen til venstre opp. Åtte navn nevnes; Gharkakhani, Torve, Gustavsen, Tajik, Michaelsen, Aasen, Pedersen og Stoltenberg. Kun sistnevnte sitter i regjeringen. Seks av de andre er stortingsrepresentanter, mens Drammens Masud Gharkakhanis er eneste lokalpolitiker. Trolig er det disse åtte man mener har de beste bloggene av sentrale Ap-folk.



     
Jeg skjønner ikke helt hvordan Tajik har fått plass på blogglisten. Det er ingen blogg, men en hjemmeside. En god sådan. Det er tilløp til gode bloggtakter blant de øvrige (Cecilie Staude har vurdert Stoltenberg), men ingen av dem har det jeg vil betegne som en god blogg med noenlunde jevnlig og brukbar frekvens på oppdateringene, spennende innhold og personlighet.



Ap har ellers sin bloggmøteplass i Mittarbeiderparti. Her er det Origos soneløsninger som utgjør utgangspunktet, og man må registrere seg for å kunne kommentere. Dette legger visse beskrankninger  på bloggingen og kan virke ekskluderende på interesserte, samtidig som det åpner for økende lojalitet blant de registrerte. Slik sett faller det inn i et mønster som vi har identifisert gjennom disse analysene: Parti-bloggerne når trolig først og fremst den harde kjernen, mens kommunikasjonen med folk som befinner seg i sfærene litt utenfor, blir svak.

Tilbake til Jonas. Eller Støre som jeg foretrekker å benevne utenriksministeren som. "Vil du spise middag med Jonas? Fram til nyttår har DU sjansen", står det å lese. Spennende. Hva skal til for å kunne diskutere med ham de utfordringene vi står overfor både her hjemme og der ute over en bedre middag, tenker jeg og klikker meg inn på "min" sjanse. Dette er hva som da møter meg:
         


 
Hæ - bilder av kredittkort nå igjen? "Verver du en venn før nyttår er du med i trekningen av en dag med Jonas Gahr Støre, deg selv og alle du verver. Har du ekstra lyst til å vinne? For hver person du verver øker sjansene. Hver verving teller som et "lodd" i trekningen" står det å lese.

Støre som utlodningspremie til flinke ververe altså. Forsåvidt en fiffig variant. Og Ap skal ha for kreativiteten. Men når dette kommer på toppen av den massive medlemsprofileringen som jeg omtalte innledningsvis, så blir det vel voldsomt. Man blir litt matt.

Må jobbes godt
Ap har en god Facebook-side. Den klart beste av de sju partiene som er vurdert. Partiet går foran på dialogfronten og viser hvordan økende politisk engasjement i sosiale medier kan møtes på en veldig bra måte. Derimot er Twitter-kontoen svak. Kjedelig og monotont monologisk. Mens nettsiden har flere bra elementer, men forstyrrende trekk som gjør at helhetsinntrykket svekkes. Bloggingen har også et veldig stort forbedringspotensial.

Totalt sett forteller dette meg at Ap er et parti som har kommet et godt stykke på vei hva gjelder å utvikle digitale løsninger der samkvem mellom samfunnsinteresserte mennesker kan få et godt utløp. Samtidig har analysen også avdekket ujevnheter som gjør at det må jobbes godt i tiden som nå kommer hvis partiet skal ligge der det håper å ligge i sosiale medier inn mot valget i 2013; klart i front.

I så fall tror jeg kommunikasjonsavdelingen og øvrige entusiaster i partiet i større grad må klare å få flere av de ledende politikerne i Ap med seg ut i den sosiale medieverdenen. Parallelt med at det må jobbes kontinuerlig med utvikling av kunnskap og skolering.    

Partier i sosiale medier del 5: Høyre

Det snudde for Høyre i valgkampen 2009. Fra et nivå som så ut til å bli partiets dårligste valg noensinne, løftet man seg opp til anstendige 17,2 prosent. Deretter har alle piler pekt i riktig retning for partiet, høstens lokalvalg endte med hele 28 prosent, tett bak bestenoteringen fra 1979. Enkelte målinger i det siste antyder sågar at partiet har visse muligheter til å utfordre Ap som landets største.

Høyres framgang kommer på bred front i alle velgergrupper over hele landet. Årsakene til framgangen er flere, men jeg skal la de ligge i denne omgang og konsentrere meg om partiets opptreden i sosiale medier (les gjerne også Cecilie Staude sin analyse av Erna Solberg). Tilfører godtgående Høyre oss noe særlig av verdi på Twitter, Facebook og på sin nettside? Inviterer partiet til innspill, og deltar man i samtalene man inviterer til?


Brøt Twitteretiketten

@Hoyre view full profile →

Norge

Politikkens hovedoppgave er å sikre enkeltmenneskets grunnleggende frihet, ikke å begrense den. http://www.hoyre.no

• 665Tweets
• 1,606Following
• 4,571Followers
• 170Listed

Høyres twitterkonto ble etablert 22.september 2009. Det var nest sist av stortingspartiene. Partiet har skaffet seg 4 571 følgere og sendt ut 665 tweets på disse drøye to årene som har gått, noe som tilsvarer i underkant av en tweet pr dag. Men tweetene kommer alt annet enn jevnlig. Og den 6. juli i år tok det helt av. Da skulle Erna Solberg legge fram rapporten "Norsk skole - hvor er vi, og hvor vil vi?". I kjapp rekkefølge kom 25 tweets fra Høyres konto under denne framleggelsen, innenfor et tidsintervall som kvitreren @HegeTunstad klokket inn på 20 minutter:

  

HegeTunstad Hege Tunstad 

Kjære @Hoyre ....25 tweets på under 20 minutter ER FOR MYE

6 Jul Favorite Retweet Reply

Også @voxpopulinor syntes dette ble aldeles for mye av det gode:

voxpopulinor Knut Johannessen 

@ 

@Hoyre Dere ligger helt på grensen til å bli avfulgt pga spamming. Håper ikke dette er nivået dere har tenkt å legge for valgkampen.

Begge ga klar beskjed om at @hoyre her hadde brutt noen uskrevne regler for god twitteretikette. Og etikette er jo noe som Høyre-folk normalt interesserer seg for..
Partiet kom kjapt med denne innrømmelsen:

Dette er et eksempel som kan gå rett inn i enhver skolebok om opptreden i sosiale medier, i den grad slike bøker finnes. For her er det minst tre ting å lære på en gang:
1. Mange tweets på kort tid kan oppfattes som støy og søppel av andre, og dermed virke mot sin hensikt.
2. På Twitter finnes det folk som kan gi deg korrigering og klare tilbakemeldinger - kanskje klarere enn i noen andre sosiale mediesammenhenger.
3. Gjøres slike blemmer som Høyre her gjorde, så kan mye rettes opp ved raskt å legge seg flat og beklage, som Høyre også gjorde, og vise gjennom handling senere at man har funnet en mer passende form.

Dette var et ekstremeksempel. Like fullt illustrerer det noe sentralt ved Høyres kvitring. For kvitringen  bærer preg av litt tilfeldige skippertak. Kontinuiteten mangler, noe som gjør at partiets twitterkonto framstår som nedprioritert.

Samtidig er det sider ved @hoyre sin form på Twitter som det er grunn til å rose. Tweetene sett under ett har informasjonsverdi i seg nok til at flere av de som har valgt å følge partiet, trolig finner det interessant å fortsatt ha Høyre i sin feed. Det informeres om representanters utspill, arrangementer, medieartikler og blogger på måte som gir bra variasjon. Selv om jeg gjerne ville sett langt flere unike tweets fra Høyre, altså  tilby følgerne informasjon som man må være på Twitter for å få med seg.
Partiet svarer også av og til på spørsmål, som i eksempelet til venstre. Hovedstrømmen av H-tweets ser imidlertid slett ikke slik ut, mye kommunikasjon går en vei, så totalt sett representerer dette dessverre unntaket enn regelen.

I sum er det derfor heller liten grunn til å bli imponert over @hoyre på Twitter. Partiet kan forbedre seg både på kontinuitet, verditilføring og respons.


Høyre snur seg bort
Det første som møter en på Høyres Facebook-side er dette:

Trykker man på det unge paret som er inni det blå hjertet, så kommer man inn til et skjema for å melde seg inn i partiet. Dette kommuniserer at Høyre primært henvender seg til de som allerede er Høyre-velgere. Det er et kjent fenomen at de som har et høyt politisk aktivitetsnivå offline, har det samme online. Altså at sosiale medier er ekstra kanaler som de allerede mest politisk aktive, boltrer seg på. I det perspektivet kan det være en god ide at man viser tydelig at partiet vil holde forholdet varmt til sine gamle velgere fordi trolig de fleste som vanker her, er folk som har stemt og vil stemme på, Høyre.

På den annen side bør Høyre også huske på at det er mange som besøker Høyres Facebookside, som befinner seg i "randsonen". Dvs. mennesker som er nysjerrige på partiet og som vurderer å stemme Høyre, blant to eller flere andre partier (statsvitere kaller det "partisett"), men som ikke gjorde det sist. En slik klar melding som dette kan virke ekskluderende på dem. Fordi partiet så åpenbart ikke snakker til dem, men til noen andre.

Når man tusler inn til Høyres Vegg, så har også det partiet valgt å sette egen informasjon som standardoppsett, mens man må klikke videre for å se den informasjonen som sidens brukere velger å legge ut. Høyre har ca 15 000 "Likes". Det er klart minst av de tre store partiene. Nå må jeg avvente hva vurderingene av Ap og Frp vil vise, for å kunne sammenligne og eventuelt si noe om at årsaken til det kanskje kan være et uttrykk for at Høyres side er dårligere og oppfattes som mindre interessant enn de andre to partiene.

Høyres oppdateringer handler noe mer om selve partiet enn om personene i partiet, sammenlignet med de andre Facebook-sidene jeg til nå har sjekket ut. Det sies at sosiale medier er personlige. Samtidig vet vi at velgere flest stemmer mer på parti enn på person. Derfor tror jeg ikke det er noen dum strategi å la selve partiet være hovedfokuset på partiets Facebookside, mens personifiseringen mer kan foregå på de respektive representatenes sider.

Den informasjonen som Høyre legger ut, er ikke av den mest spennende sorten. Før, rundt og rett etter høstens valg, så var det veldig mye skryt om hvor godt det går for Høyre og hvor sterkt valg partiet gjorde. Ønsker man at siden primært skal være for "fansen", så kan dette sikkert fungere. Og bygging av intern entusiasme er pr. i dag det som helt klart synes å være hovedmålet for alle partiers tilstedeværelse i sosiale medier. Høyre får da også en del tomler opp og heiing fra de mest ihuga patriotene i kommentarfeltene under denne informasjonen, men uten at volumet er så veldig imponerende for et parti som er så stort.

Skuer vi litt framover i tid, så tror jeg at partier imidlertid bør utvide denne målsettingen til også å treffe folk som ikke tilhører kjernen. All politisk kommunikasjon handler (bl.a.) om å få til denne balansegangen mellom å kommunisere med kjernen og de i randsonen. Det gjelder både i sosiale medier og alle andre steder. De partiene som får det til, vil ha en fordel fram mot det neste valget.    

I tiden etter valget har den partinitierte informasjonsfrekvensen på siden blitt langt lavere - med opptil to uker mellom hver oppdatering. Det blir i snaueste laget, selv om det er en stund til neste valg. Relasjoner bør bygges over tid og kontinuerlig - om det er valg eller ei.

Når jeg klikker meg over til den informasjonen som brukerne selv legger ut, så er det ett mønster som går igjen: Høyre svarer ikke! På mandag stilte f.eks. Stian dette spørsmålet, til og med to ganger:        
       

Men han fikk ikke noe svar. Og han er slett ikke den eneste. Hvorfor svarer ikke Høyre? Svarer vi ikke så "blir det som å stå i en valgbod, men snu oss bort når noen stiller spørsmål", hevdet Venstres kommunikasjonssjef Steinar Haugsvær i diskusjonen vi hadde i kommentarfeltet under min analyse av Venstre.  Det er en god formulering.

Høyre snur seg bort i valgboden sin på Facebook. Det er knapt til å tro.


Gjør en forskjell! (gi penger til Høyre..)

Partiets nettside ser slik ut:

Tre saker ligger på toppen og blinker: Høyres alternative budsjett, Kunnskap i skolen og Kvalitet i omsorgen. Går man inn der og kikker, så ligger det en artikkel for hvert område som informerer om essensen i partiets politikk på disse feltene. Det er informativt og får fram partiets prioritering, men blir det i overkant tørt? I bunn av hver artikkel har man lagt til noe som er kalt "Lokale suksesshistorier". Her er det historier fra kommuner rundt omkring i landet som partiet mener er eksempler på god H-politikk. Å knytte det lokalpolitiske og rikspolitiske sammen på en slik måte er slett ikke ueffent.

Høyre har tre hovedsaker i sin nyhetsstrøm. Sakenes innhold ligner mye på det andre partier gjør på sine nettsider: Telegramaktig partipropaganda. Må det være slik? Tja, jeg tror det er fullt mulig å produsere langt bedre og spenstigere saker på nett i alle partier, men det fordrer vilje og evne til av og til å gjøre ting på en litt annerledes måte. Kanskje bør den rene partipropaganda-tanken, som ellers ser ut til å gjennomsyre måten å arbeide på, innimellom vike for noen friere og litt mindre programmerte tanker?
             

Høyre ønsker å profilere sine bloggere. Det er bra! Under vignetten "Blogger" velger Høyre å dytte fram tre utvalgte som får sitt innlegg frontet. Mens det i underkategorien blogginnlegg pt. befinner seg 13 utvalgte - trolig ut i fra en viss redaksjonell vurdering. Ut over dette er det en liste med 74 Høyreblogger som det virker som man bare kan registrere seg, for å komme med på.

Høyre er et parti som man kanskje kunne forvente ville ha mange gode bloggere i sin midte. Men den forventningen slår i så fall ikke til når det gjelder stortingsgruppen. Med unntak for Torbjørn Røe Isaksen, Peter Gitmark og et par andre, så finner jeg få blogger blant de riksvalgte som har noe ved seg som gjør dem interessante. Et generelt trekk er lav frekvens, lite personlighet og lavt leserengasjement (noen av dem kan plukke opp ett og annet fra bl.a. lokalpolitikeren John-Arne Nyland).

Inviteres det til innspill? Det var et av spørsmålene som Cecilie og jeg ble enige om burde være viktig å se etter når vi skulle saumfare partienes og partiledernes bruk av sosiale medier. Og med dette i bakhodet, ser jeg "Ditt bidrag utgjør en forskjell!" godt synlig på partinettsidens første side. Se det, Høyre har jo forstått det, tenker jeg og klikker meg videre - klar for å se nærmere på hvor og hvordan partiet har lagt det opp slik at folk kan komme med innspill til saker og poenger som faktisk kan gjøre en forskjell. Stor blir den negative overraskelsen da det er dette her som åpenbarer seg:

Ditt bidrag gjør en forskjell!

Høyre er avhengig av deg og meg for å finansiere valgkampen.

Ved å støtte oss med penger bidrar du til at Høyre kan videreutvikle organisasjonen og drive gode valgkamper. Private bidrag er en viktig inntektskilde i arbeidet for god Høyrepolitikk der du bor.

Så bidrag i Høyres øyne er altså = pengene våre. Ikke tankene våre, meningene våre, spørsmålene våre.

Overraskende svakt
Dette siste eksempelet kan godt oppsummere mye av Høyres framferd i sosiale medier. Partiets twitterkonto, Facebook-side og nettside signaliserer minimal interesse for å invitere oss andre til samtaler og til å spille inn våre synspunkt. Høyre snakker primært til "fansen" sin i alle disse kanalene, og bidrar dermed trolig kanskje til økt intern entusiasme - men lite til eksternt engasjement.

Det finnes imidlertid sider ved Høyres sosiale mediebruk på alle disse tre plattformene som partiet kan foredle og videreutvikle. Det gjør at situasjonen kan se nokså annerledes ut når vi nærmer oss valget i 2013. Men foreløpig synes jeg Høyre er svakt i sosiale medier.

Overraskende svakt.

Valganalytiker går nye veier

Er sosiale medier overvurdert?

Jeg tillater meg å reise det spørsmålet i intervjuet som Nrk.no gjorde med meg i forbindelse med Obamas valgkampanjerådgiver Andrew Bleeker sitt Norges-besøk.

Hva tror du?

Slik kan engasjementet økes

Aftenposten trykker i dag en kortversjon av mitt innlegg på "Mot til å meina"-konferansen i forrige uke. En lengre versjon ligger på Aftenpostens nettsider.

Ny layout

Forandring fryder, er det visst noe som heter. Jeg må tilstå at layout og form generelt ikke er min sterkeste side. Men som du kanskje nå ser, så har jeg like fullt gjort noen grep med bloggen. Fordi jeg synes det var på tide med et aldri så lite ansiktsløft. Forhåpentligvis til det bedre..

Hva synes du om forandringene?

Mitt bloggliv. Hvem er du?

Du som er så bra til å skrive - hvorfor har du ikke en blogg? Det spørsmålet fikk jeg fra en bekjent for om lag tre år siden. Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg. Blogging hadde på det tidspunktet begynt å bre om seg.

Og jeg opprettet like godt to blogger for å teste ut om dette kunne være noe for meg. En på VGs plattform og en på Dagbladets. Smigrende nok ble opptil flere av de bloggpostene jeg la ut hos Dagbladet brukt som en slags "teaser" på førstesiden, noe som ga meg hundrevis og tusenvis av lesere. Noen av dem la også igjen kommentarer - på det meste fikk jeg rundt 200 kommentarer.

Etterhvert ramlet følgende tanke ned hos meg: Hvorfor skrive gratis for Norges største medier og gi dem innhold? Jo mer jeg tenkte på dette, jo klarere ble det for meg at jeg burde ha min egen plattform i stedet.

Det var bakgrunnen for at jeg for snart to år siden opprettet denne bloggen. Det betydde samtidig at jeg mistet de leserne som særlig Dagbladet hadde gitt meg pga. profileringen. En leserskare måtte derfor bygges opp på nytt. Timingen hva gjelder opprettelsen var imidlertid god all den tid det var i starten av valgåret 2009.

Etter hvert som  jeg la ut diverse analyser av det politiske bildet i Norge, så merket jeg en tiltagende interesse for hva jeg holdt på meg. Lesertallet økte og økte og toppet på et par tusen valgnatten pga denne lille bloggposten. Ut i fra statistikken å bedømme, så var mellom 300 og 500 lesere innom bloggen jevnlig (daglig/ukentlig) mot slutten av 2009. I tillegg til en del tusen mer sporadisk.

I år har jeg dempet bloggfrekvensen her. Årsaken til det er tredelt. For det første at jeg takket ja til tilbudet fra Aftenposten om å blogge fra deres plattform (jeg vet.. det kan virke som et vinglete valg. Men lysten til å nå ut til større leserskarer er der fortsatt). For det andre at 2010 har vært et mellomår hva gjelder norske valg. Og for det tredje at jeg er hjemme med min snart to år gamle sønn på dagtid (og han er ikke så glad i at pappa blogger...).

Det har også resultert i at jeg har mistet noen lesere, så pt. er vi stort sett en kjerne på ca 200 personer som vanker her jevnlig. I tillegg har VG valgt å bruke to av mine siste innlegg på sin front, noe som ga meg ca 3 000 sporadiske lesere. Dessuten er det en god del slengere innom utenom dette.

Det er denne kjernen som jeg i grunn har lyst til å bli enda bedre kjent med. Noen av dere har jeg truffet IRL (som det vel heter fortsatt?). Noen vet jeg, i alle fall sånn virtuelt sett, hvem er. Men de fleste av  dere vet jeg lite om. Derfor tenkte jeg at du som er fast leser av denne bloggen, hvis du har lyst, kan legge inn en aldri så liten presentasjon av deg selv (åpent eller anonymt) i kommentarfeltet der du også skriver noen ord om hvorfor du er innom her (ros...) og hva som skal til for at du, og kanskje flere med deg, stikker innom enda oftere i 2011 (ris...)

Dermed gis mine lesere også en bra sjanse til å bli en smule kjent med hverandre. Du skal jammen se at vi er en bra gjeng! Denne blogger lover i alle fall å komme sterkt igjen i valgåret 2011.

Godt og tidvis substansielt nytt år til dere alle!

103 borgerlige mandater

Jeg har akkurat lagt ut en rykende fersk analyse av velgerbevelgesene i august på min Aftenposten-blogg. Snittberegningene viser at opposisjonspartiene KrF, V, H og Frp ville fått intet mindre enn 103 mandater hvis augusttallene var valgresultatet.

De nominerte i november

Oktober er forbi og vi har gått inn i den måneden i året som jeg synes er verst; november. For å motvirke de høstdepresjonene som pleier å sette inn på denne tiden, har jeg kost meg litt med politiske blogger.

Siden Jens Stoltenberg, Jan Simonsen, Tore O. Sandvik og Fredrik Mellem kom sist i nominasjonene i oktober. Og siden Andreas Halse og Knut Johannessen delte 16.plassen og jeg bestemmer meg for å la begge henge med videre, så trenger jeg fire friske, nye bloggfolk på novemberlisten. Minner om at fem av disse skal ut til neste nominasjon i desember.

Valget falt på disse fire:
Torbjørn Røe Isaksen: Minervas redaktør sikret seg en plass på Tinget fra Telemark og kommer nok til gi lyd fra seg i løpet av de kommende fire årene og sannsynligvis en god stund etter det og. Har en blogg som fortjener en sjanse i dette selskapet.

Kristin Clemet: Den beste lederen Høyre aldri fikk? Eller...det er kanskje ikke helt kjørt ennå. Civitas leder har i alle fall (omsider) kommet seg ut i bloggverdenen, og har allerede levert såpass av interesse der at en novembernominasjon med letthet kan forsvares.

Tone Sofie Aglen: Kommunalråd fra Sp i Trondheim. 32 år og frustrert...hm...hørt det før? (eller er det ved nærmere 40 at damer pleier å bli frustrerte..?) Vel, jeg synes ærlig talt at det kommer mye leseverdig ut av de frustrasjonene hennes!

George Gooding: En fyr som oppdaterer ofte og bra.

Sammen med de nevnte to og de 14 nedenfor så blir dette en meget sterk liste. Hvem faller ut?

Stig Ove Voll
Emil Andre Erstad:
Lars-Henrik Paarup Michelsen:
Bjørn Smestad
Sigrun Tømmerås
Heidi Nordby Lunde
Sondre Olsen
Paul Chaffey
Onar Åm
Hanne Blåfjelldal

Jan Arild Snoen
Per Aage Pleym Christensen
Audun Lysbakken
Ivar Johansen

Stemmer gjør du i høyrefeltet (scroll nedover) - kun en stemme pr pers!

Politikere på sosiale medier

Stig Ove Voll har laget en imponerende oversikt over hvilke politikere som er hvor på sosiale medier. Bør sjekkes ut!

I denne forbindelse kan jeg jo godt lenke til den artikkelen jeg skrev på Minerva om dette temaet.

Hvor stor betydning tror du sosiale medier vil få fram mot valgene i 2011 og 2013? Kan dette være en fin kanal for f.eks. mindre partier som SV, KrF, Venstre og Sp til å nå ut med sine budskap?

Erna Solberg - bloggkveld

Solberg er nå i gang med innledningen sin. Budskap foreløpig: Høyre skal fronte et bredere mangfold av saker.
Snakker mye om helsepolitikk. Bedre kvalitet osv.
Kunnskapssatsning og veibygging.
Høyres hovedbudskap i valgkampen vil være: Norge skal komme styrket ut av krisen.
Høyre ønsker å samarbeide med alle på borgerlig side. Holder alle dører åpne.

Hvorfor gå bort fra strategien fra 1999 og 2001 med klart fokus på skatt og skole?
- Høyre bør være bredere. Og når velgerne er mindre opptatt av f.eks. skatt, så bør vi også snakke om annet.
Hva vil være et godt valg for Høyre?
- Rundt 20 prosent. Det vil alltid være en ambisjon for oss å være et 20-prosentsparti.

Hvorfor er ikke EU på agendaen?
- Jeg skulle gjerne ha sett at EU ble en valgkampsak. Men her er det ingen drahjelp å få.

Hvordan skal vi bygge kompetanse slik at vi kan finansiere velferdsstaten?
- Det må bli bedre samhandling mellom næringsliv og forskning.

Hvorfor har Høyre falt kraftig i alle de siste fire stortingsvalgkampene?
- Det er ulike årsaker til det. Hver valgkamp har sin historie. 2009 skal bli et unntak fra denne regelen!

Dere sliter kraftig i disktriktene. Hvordan skal Høyre bedre distriktsappellen?
- Vi har god oppslutning noe steder, men sliter andre. Det er ingen fikse løsninger her, men både veibyggyng og vår gode snøscooterpolitikk burde slå an i mange disktrikter.

Hva synes du om sosiale medier?
- Jeg synes at det er spennende. Men jeg får stadig beskjed om å skrive kortere på bloggen og mindre saklig. Saklighetsnivået i nettdebattene bør imidlertid komme opp to hakk. Jeg liker ikke anonymisering på nettet, en anonymisering som fører til skittkasting.

Hvor mange fylkeskommuner og kommuner bør vi ha?
- Vi vil ha bort fylkeskommunene. Ideelt bør det være 150-200 kommuner.

100 lesere

i uka er passert. Hurra! Ingebrigt Steen Jensen sier at man bør sette seg store og hårete mål.
Så...skal jeg virkelig tørre å ta sikte på å bikke 1 000 i uka innen valget den 14. september, mon tro?