Listhaug er nødvendig for blå regjering

Sylvi Listhaug er for tiden Frps største velgeraktivum. Hun appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få. Det skjønner både Erna Solberg og Siv Jensen. 

Jeg har blitt kontaktet av noen journalister de siste dagene vedrørende justisminister Sylvi Listhaug sin Facebook-post. Bl.a. Minervas Margrete Løbben Hansen. Her kan du lese noen utdrag av mine, Gunn Enli, Cecilie Staude og Espen Teigen sine svar på de spørsmålene hun sendte, og under kan du lese intervjuet i sin helhet.

Hva tenker du om denne saken - svekker eller styrker dette posisjonen til Listhaug som statsråd med et slikt utspill? Hvorfor har denne saken fått så mye oppmerksomhet?

- Listhaugs posisjon internt i Frp styrkes gjennom hennes klare utspill i restriktiv retning på innvandringsfeltet. Det siste er intet unntak. Mens utspillet ergrer mange regjeringskolleger både i Høyre og Venstre, og det gjør det vanskeligere for KrF å bane vei for inntreden i regjeringen. Saken har fått så mye oppmerksomhet fordi det brukes svært sterke ord (at Ap nærmest oppfordrer til terrorisme) og fordi Facebook-posten publiseres samme dag som filmen "22.juli" har premiere.

Flere i opposisjonen har gått ut og krevd at Listhaug som statsråd må beklage og slette innlegget. Både Erna Solberg, Siv Jensen - og Listhaug selv - har ikke villet gjøre det. Er dette en form for enveiskommunikasjon fra en politiker der de lar saken seile sin egen sjø? Og i så fall hvorfor?

- Listhaug er pr i dag Frps klart største velgeraktivum på innvandringsfeltet. Innvandring er den viktigste saken for velgerne, i følge valgundersøkelsen av Stortingsvalget 2017, og høy velgertillit her både til Frp og H var en av hovedårsakene til at det borgerlige flertallet bestod og regjeringen ble gjenvalgt. Både Siv Jensen og Erna Solberg ser dette. Frp appellerer til mange velgere som Høyre aldri kan få, men som er helt nødvendige for den regjeringsmakten som Jensen og Solberg forvalter. Derfor får Frp bedrive dobbeltkommunikasjon; Listhaug som "sluggeren" som appellerer til sjelen i partiet, Jensen som ansvarlig finansminister. Og Solberg som statskvinnen som "hadde brukt andre ord" selv, men som lar det bli med det.

Frp er det regjeringspartiet som har flest følgere av sine statsråder på sosiale medier. Frps statsråder har 457 000 følgere, mens Høyres statsråder har 412 000 følgere. Lishaug har flest følgere (143 000) etter Erna Solberg og Siv Jensen. Hva forteller det oss? At Frps velgergruppe er mye mer opptatt av å få nyheter via sosiale medier, enn de etablerte mediene?

- Frp prioriterer Facebook svært høyt, og gir mer eller mindre blaffen i en del andre sosiale medier som Twitter. Dels fordi statsrådene kanskje selv liker Facebook best, men også fordi "folk flest" er på Face og partiet der treffer flere av de velgerne som de appellerer til. Kvantiteten i antall følgere osv. sier noe om at flere Frp-statsråder lykkes med å tiltrekke seg oppmerksomhet og kommuniserer på en slik måte at det oppleves såpass interessant at mange velger å følge dem.

Samtidig kan tallene også si noe om de tiltrekkker seg også mange som er uenige i Frps standspunkter, men som følger med fordi de liker å få egne synspunkt utfordret og også diskutere og argumentere mot meningsmotstandere.

Frps velgere er nok generelt mer skeptiske til tradisjonelle medier enn andre velgergrupper, og slik sett er Facebook en glitrende kanal for Frp-politikere til å komme direkte ut til sine velgere uten å gå (om)veien om journalister. Men det er nok bare en delforklaring, hovedforklaringen tror jeg ligger i at innholdet som Frp-statsrådene legger ut oppleves mer engasjerende av følgerne.

Når er sosiale medier mest effektivt for politikerne, i strategien «lik og del»?

- Sosiale medier kan være effektivt hver eneste dag for politikerne. Men vi ser gjerne en oppblomstring av bruken før valgene, da er også interessen for å skaffe seg politisk informasjon størst blant velgerne. Partier og politikere som prøver seg på kjappe stunts kun før valg, og lar kanalene sine ligge brakk ellers, blir imidlertid fort avslørt, sosial kommunikasjonskompetanse erverves gjennom kontinuerlig bruk. "

Lik og del" er en form for påminnelse til mottaker om å utføre en handling (trykke på lik-knappen eller dele-knappen) slik at informasjonen oppnår mer spredning og dermed bedre rekkevidde. Selv synes jeg dette en slitsom form for kommunikasjon, jeg vil helst slippe å bli fortalt hva jeg skal gjøre og en del mottakere opplever det nok på samme måte, mens det funker bra på andre.

Denne saken har gjort at det er Listhaugs retorikk på sosiale medier som får oppmerksomhet, heller enn selve saken som var til behandling i Stortinget. Har politikeres bruk av sosiale medier gjort at vi henger oss mer opp i politisk kommunikasjon enn saksinnhold nå enn tidligere?

- Det er ikke noe nytt at form og virkemiddel ofte er vel så mye omtalt som selve innholdet. Fordi form ofte er lettere å engasjere seg i for flere. Økt bruk av sosiale medier bidrar imidlertid til økt visualisering og personliggjøring av budskapene, der bilder, videoer og personlige opplevelser blir mer framtredende fordi det engajsererer folk mer. Dessuten er kampen om oppmerksomheten f eks i vår Facebook-feed så stor at det kan skape et incentiv til å spisse ordbruken mer og ta i bra sterkere virkemiddel slik at "postene" skaper en "stopp-effekt" i stedet for å drukne i feeden til folk.

Fra usosial til sosial kundeservice

Min bredbåndsleverandør, Romm, leverer meg en tjeneste som er ustabil. Nedetiden på nett har over tid vært altfor drøy. Med fire dager uten bredbånd nå på rappen, så var begeret fullt for min del. Jeg ønsket å se hvordan min leverandør håndterer kundehenvendelser på Facebook, så jeg tok kontakt på deres Facebookside og ytret at jeg ville ha et åpent svar der om hva som var årsaken til dette problemet, og hvordan de ville løse det.

Det var ikke mulig for meg å legge inn mitt spørsmål direkte inn i Veggen, så jeg gikk omveien via  kommentarfeltet til den siste oppdateringen Romm hadde lagt ut. Her kan du se vår korrespondanse:

     

Oppdatert: Min leverandør har nå fjernet vår meningsutveksling fra sin Facebook-side. Flere meldte seg på og vi hadde en spennende debatt på gang om sosial kundeservice. Med vekt på hadde.. Jeg har stilt spørsmål om hvorfor og avventer nå svar.

Oppdatert 2: Leverandør har nå besvart, og er på gli retning av å integrere kundehenvendelser som en del av sin Facebook-løsning. Bra!

Partier i sosiale medier del 7: Arbeiderpartiet

Ap løftet seg fra 32-33 prosent til 35,4 prosent under valgkampen 2009 noe som var akkurat det de rødgrønne regjeringspartiene samlet sett trengte for å beholde et knapt flertall på Stortinget og dermed regjeringsmakten. Også høstens valg ble bra til lokalvalg å være for partiet, med 31,7 prosent. Vi må tilbake til 1987 for å finne et bedre lokalvalg for Ap.

I urolige tider søker flere velgere gjerne mot det kjente og trygge. Og trygghetspartiet framfor noe i norsk politikk er Ap. Når partiet til og med oppnår nesten 30 prosent blant skoleungdom, en velgergruppe de tradisjonelt har slitt tungt med å få grep om, så kan det være et signal om at "den alvorlige" nye ungdomsgenerasjonen nå også politisk søker mot det trygge. 22/7-terroren har i tillegg gitt en politisk oppvåkning blant mange unge som det skal bli interessant å se om holder i seg framover.

Ap er det partiet som har de største økonomiske ressursene. Gjenspeiles det i at partiet også er best på nett av alle? Vi skal se, og jeg starter som vanlig med Twitter.

Alle skal ikke med på Twitter

Ap var aller først ute med partikonto på Twitter. 10. februar 2008 etablerte man seg med en slik.
3 119 tweets har blitt formidlet i løpet av disse snart fire årene. Det gir en frekvens på drøyt to tweets pr dag i gjennomsnitt. Med sine 9 828 følgere er Ap Norges største twitterparti, knapt foran Venstre.

"Alle skal med" er partiets slagord. Men Ap inviterer ikke oss andre med på Twitter. Størstedelen av Aps tweets dreier seg om å promotere nettartiklene som legges ut på Arbeiderpartiet.no. Dernest prioriterer man å retweete noen Ap-folks tweets. Eksemplet til venstre fra tirsdagens twitterfeed er en god illustrasjon på hvordan man opptrer.

Bare unntaksvis kommer partiet seg ut av den monologorienterte Twittertilværelsen.

Som i svareksemplet til lektoren under som undrer seg over russefeiringens framtid:

Disse få unntakene viser at Ap kan hvis de vil på Twitter. Neste spørsmål blir da hvorfor de vil så sjelden? Det kan ha både med strategiske og ressursmessige forhold å gjøre. Kanskje er det monoton enveiskvitring det man faktisk tror en slik partikonto bør bestå av? Eller kanskje synes man det er bortkastet bruk av ressurser å la en eller flere bruke deler av sin tid på å kommunisere med andre på Twitter på en skikkelig måte. Dette er svar som bare Aps kommunikasjonsfolk og de over dem kan svare på. Jeg utfordrer kommunikasjonssjef Pia Gulbrandsen til å utdype sin tweet om at "alle gjør litt av alt og noen gjør mye av noe". Hvem gjør hva og hvorfor gjøres så lite på Ap-twitter?

For det er med store doser av undring jeg registrerer at partiet, som har vært lengst på Twitter, har  en framferd omtrent som en nybegynner.

Viser vei på Facebook

Frp har tidligere vært Norges største Facebookparti, målt i antall Likes. Men i år ble man passert av Ap. I løpet av dette året har Ap gått fra ca 5 000 til 47 000 noe som tilsvarer en vekst på over 800 prosent. Pilen føk rett til værs i kjølvannet av 22. juli, men framgangen var klar også i første halvår. Deretter har det vært en utflating, slik det framgår av grafen under. Her er Aps utvikling også sammenlignet med de andre partiene. 

     

Kilde: Reynir Johannesson. Rådgiver i Frps stortingsgruppe.

Vi ser også at det slett ikke bare er Ap som har opplevd økt interesse rundt sin Facebook-virksomhet i år, samtlige partier kan notere til dels klar framgang. Denne utviklingen kan si noe om at flere folk ønsker å vise politisk interesse i sosiale medier generelt, samt at Facebook har blitt en stor og viktig kanal å vise det på. Dette betyr at partiene også i større grad må møte folk der de er. Den økte interessen generer også mer engasjement og flere henvendelser til partiene både i form av spørsmål, innspill og kommentarer. Noe som jeg ser på som gjødsling av demokratiet vårt.

Partiene har nå to valg; enten å si at vi har ikke ressurser og kapasitet nok til å besvare. Eller at vi velger å prioritere og snakke med velgerne våre og andre interesserte. Ap ser ut til å ha valgt det siste på Facebook. For Ap-siden viser vei både når det gjelder dialog og tilføring av verdi, som er de to hovedkriteriene som vi har valgt å gjøre våre vurderinger på bakgrunn av. Særlig imponerer Ap på dialogdelen.



Det gis kommentarer og innspill både i kommentarfeltene der Ap selv har initiert informasjonen, og man besvarer også en rekke spørsmål og henvendelser når folk som er innom siden, selv initierer og åpner tråder.

I så måte går Ap klart utenpå de øvrige partiene på dette feltet. Følgerne opplever dermed å bli tatt på alvor, innspillene blir lest og kommentert av folk sentralt i Ap og man tilfører hverandre gjensidig verdi. På den måten fungerer Aps Facebookside som en levende politisk møteplass og ligner dermed på en velgerstand hvor det hver dag kryr av folk som vil møte og snakke med politikerne. Hvilke stands i en valgkamp opplever egentlig noe slikt..?

Aps Facebookside er pr i dag blant de fremste eksemplene her til lands på hvordan man, ved å ta i bruk  moderne digitale virkemidler, kan kommunisere både mer direkte og nå raskere ut til langt flere enn man kunne tidligere.

Betyr det at hverken politikere eller velgere lenger trenger de tradisjonelle mediene? Nei. Sosiale medier kommer i tillegg til, ikke i stedet for og supplerer vel så mye som de konkurrerer med TV, aviser og radio. Journalister som kan stille kritiske spørsmål og redaksjoner som kan sette sammen ulike fragmenter til en større helhet, er det behov for i all overskuelig framtid. Men dette samspillet mellom sosiale og tradisjonelle medier, der vi f.eks sitter på Facebook eller Twitter og diskuterer et TV-program, er noe som jeg tror vi bare vil se mer av i årene som kommer. Dette er et samspill som dermed også politikere og partier i større grad må forholde seg til.

Aps Facebook-side fortjener mye skryt. Men den har også et forbedringspotensial. Det er særlig to ting jeg vil holde fram i den forbindelse. For det første så registrerer jeg atter en gang et parti som velger å bruke statusfeltet primært til å lenke til artiklene på egen nettside. Det er et signal om at det er på arbeiderpartiet.no informasjonsinnholdet først legges, mens Facebook brukes først og fremst for å få spredd budskapet mer. En viss interaksjon mellom nettside, Facebook og Twitter er lurt. Men den ensidigheten som Ap og de andre partiene nå viser fram, der det pøses på fra egen nettside og ut til Facebook og Twitter, tror jeg på sikt blir for drøy. Variasjon er et stikkord. Å produsere innhold som er unikt for de ulike plattformene, tror jeg framover vil være en forutsetning for at stadig mer drevne og kresne velgere i sosial mediesammenheng skal gidde å engasjere seg og følge med. Vi som er på Facebook og Twitter er snart ikke fornøyd med bare å få tildelt "smuler". Her har derfor Ap en utfordring hva gjelder å framvise mer kreativitet.



Dernest så undrer jeg meg noe over den samhandlingen som foregår mellom Stoltenberg-siden og Ap-siden. En del av de spørsmål som rettes direkte til partilederen og statsministeren, blir besvart av "Arbeiderpartiet". Disse svarene havner også i Facebook-feeden på Ap-siden. Her er det noe som skurrer. De fleste forstår at Stoltenberg selv ikke kan svare på alt. Men kan ikke de rådgiverne og apparatet rundt ham, som svarer på hans vegne, svare direkte kun på Stoltenbergs side, i stedet for at dette går via Ap sin side? Slik dette nå framstår, så blir "Arbeiderpartiet" et litt snålt mellomledd. Og når man går inn på Ap sin side, så er det vel neppe svar på hva andre har spurt Stoltenberg om, som man vil ha?

Vil du være med Jens, eller spise middag med Jonas?                   

Det er umulig å unngå og legge merke til et stort bilde av Jens Stoltenberg og spørsmålet "Vil du være med?" i en snakkeboble når man frekventerer Arbeiderpartiet.no. Smart å invitere oss til deltakelse via et åpent spørsmål, tenker jeg.

           

Jeg klikker meg inn på snakkeboblen og blir da møtt av dette:

Hm. Så å "være med" er altså = være medlem av Ap. Bildene av betalingskortene gir meg assosiasjoner til netthandel. De færreste av oss er medlemmer av politiske partier. De færreste av oss har intensjoner om å bli medlem av noe parti. Bør ikke da svarene på et spørsmål om vi vil "være med" handle om også noen andre ting enn medlemskap? For det kan jo hende at vi vil være med og påvirke og spille inn forslag som vi mener er lure, uten at vi vil inn i Ap. Muligheten for å melde seg inn i partier er det naturlig at blir synliggjort på de respektive partienes  nettsider. Men så prangende som Ap her har valgt å gjøre det, synes jeg er å gå over en grense.

Jeg går tilbake til hovedsiden igjen. Tre saker ligger i hovedstrømmen. En er plukket ut som hovedsak og de to andre som undersaker. Bra grep!

Ved siden av ligger det en boks om hva som er partiets hovedsaker (Eldreomsorg og arbeid til alle), samt   noe om jeg vil spise "middag med Jonas" (som jeg kommer tilbake til) og deretter "Aktuelle temaer" som dreier seg om nytt partiprogram, statsbudsjettet 2012 og valg 2011. Og ved siden av dette igjen kan man legge inn sin e-postadresse og bli "holdt oppdatert". Under der er det en "Aktuelt på nett"-variant med Brattli-seminaret, profilering av en Ap-blogg samt den siste tweeten fra Arbeiderpartiet. Hver for seg interessante saker, men samlet på et brett, side om side på hovedsiden, blir det i meste i laget. I alle fall for meg, det er rett og slett litt vanskelig å konsentrere seg fordi det er så mye. Her tror jeg det er en ide å gjøre noen prioriteringer, fremme noe og kutte vekk noe annet, eller gi det en annen plassering.

Det ligger mye informasjon på Aps nettside. Å erverve seg kunnskap om hva Ap står for og hvordan partiet jobber, er helt essensielt hvis man ønsker å forstå vårt politiske system. Derfor hadde jeg gjerne sett at noe av stoffet var litt lettere tilgjengelig i den forstand at det tidvis tørre og kjedelige stoffet som presenteres i nyhetsstrømmen, ble spritet opp. På samme tid som det også er noe tiltalende ved det tørre og saklige i en tid der det kjappe og enkle har en tendens til å vinne fram. Her, som i det meste her i livet, gjelder det imidlertid å balansere på en bra måte og veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Ap er tidvis flinke til å variere ved å bruke Youtube-klipp, noe som jeg tror ikke minst den yngre garde setter pris på. Men alt i alt så synes jeg ikke Aps nyhetsartikler skiller seg ut i positiv forstand fra andres partiers tilsvarende informasjon. Og hvorfor får vi ikke vite hvem som skriver artiklene?

Ap profilerer ikke bloggerne sine i særlig grad på nettsiden. Det kan være en grunn for det. Dette er rett og slett et svakt punkt for partiet. Få Ap-folk i regjering og på Stortinget har fått noe særlig dreis på bloggingen sin. Når jeg leter godt, så
finner jeg et lite ikon nederst i venstre hjørne som man kan klikke seg inn på. Da spretter listen til venstre opp. Åtte navn nevnes; Gharkakhani, Torve, Gustavsen, Tajik, Michaelsen, Aasen, Pedersen og Stoltenberg. Kun sistnevnte sitter i regjeringen. Seks av de andre er stortingsrepresentanter, mens Drammens Masud Gharkakhanis er eneste lokalpolitiker. Trolig er det disse åtte man mener har de beste bloggene av sentrale Ap-folk.



     
Jeg skjønner ikke helt hvordan Tajik har fått plass på blogglisten. Det er ingen blogg, men en hjemmeside. En god sådan. Det er tilløp til gode bloggtakter blant de øvrige (Cecilie Staude har vurdert Stoltenberg), men ingen av dem har det jeg vil betegne som en god blogg med noenlunde jevnlig og brukbar frekvens på oppdateringene, spennende innhold og personlighet.



Ap har ellers sin bloggmøteplass i Mittarbeiderparti. Her er det Origos soneløsninger som utgjør utgangspunktet, og man må registrere seg for å kunne kommentere. Dette legger visse beskrankninger  på bloggingen og kan virke ekskluderende på interesserte, samtidig som det åpner for økende lojalitet blant de registrerte. Slik sett faller det inn i et mønster som vi har identifisert gjennom disse analysene: Parti-bloggerne når trolig først og fremst den harde kjernen, mens kommunikasjonen med folk som befinner seg i sfærene litt utenfor, blir svak.

Tilbake til Jonas. Eller Støre som jeg foretrekker å benevne utenriksministeren som. "Vil du spise middag med Jonas? Fram til nyttår har DU sjansen", står det å lese. Spennende. Hva skal til for å kunne diskutere med ham de utfordringene vi står overfor både her hjemme og der ute over en bedre middag, tenker jeg og klikker meg inn på "min" sjanse. Dette er hva som da møter meg:
         


 
Hæ - bilder av kredittkort nå igjen? "Verver du en venn før nyttår er du med i trekningen av en dag med Jonas Gahr Støre, deg selv og alle du verver. Har du ekstra lyst til å vinne? For hver person du verver øker sjansene. Hver verving teller som et "lodd" i trekningen" står det å lese.

Støre som utlodningspremie til flinke ververe altså. Forsåvidt en fiffig variant. Og Ap skal ha for kreativiteten. Men når dette kommer på toppen av den massive medlemsprofileringen som jeg omtalte innledningsvis, så blir det vel voldsomt. Man blir litt matt.

Må jobbes godt
Ap har en god Facebook-side. Den klart beste av de sju partiene som er vurdert. Partiet går foran på dialogfronten og viser hvordan økende politisk engasjement i sosiale medier kan møtes på en veldig bra måte. Derimot er Twitter-kontoen svak. Kjedelig og monotont monologisk. Mens nettsiden har flere bra elementer, men forstyrrende trekk som gjør at helhetsinntrykket svekkes. Bloggingen har også et veldig stort forbedringspotensial.

Totalt sett forteller dette meg at Ap er et parti som har kommet et godt stykke på vei hva gjelder å utvikle digitale løsninger der samkvem mellom samfunnsinteresserte mennesker kan få et godt utløp. Samtidig har analysen også avdekket ujevnheter som gjør at det må jobbes godt i tiden som nå kommer hvis partiet skal ligge der det håper å ligge i sosiale medier inn mot valget i 2013; klart i front.

I så fall tror jeg kommunikasjonsavdelingen og øvrige entusiaster i partiet i større grad må klare å få flere av de ledende politikerne i Ap med seg ut i den sosiale medieverdenen. Parallelt med at det må jobbes kontinuerlig med utvikling av kunnskap og skolering.    

Partier i sosiale medier del 5: Høyre

Det snudde for Høyre i valgkampen 2009. Fra et nivå som så ut til å bli partiets dårligste valg noensinne, løftet man seg opp til anstendige 17,2 prosent. Deretter har alle piler pekt i riktig retning for partiet, høstens lokalvalg endte med hele 28 prosent, tett bak bestenoteringen fra 1979. Enkelte målinger i det siste antyder sågar at partiet har visse muligheter til å utfordre Ap som landets største.

Høyres framgang kommer på bred front i alle velgergrupper over hele landet. Årsakene til framgangen er flere, men jeg skal la de ligge i denne omgang og konsentrere meg om partiets opptreden i sosiale medier (les gjerne også Cecilie Staude sin analyse av Erna Solberg). Tilfører godtgående Høyre oss noe særlig av verdi på Twitter, Facebook og på sin nettside? Inviterer partiet til innspill, og deltar man i samtalene man inviterer til?


Brøt Twitteretiketten

@Hoyre view full profile →

Norge

Politikkens hovedoppgave er å sikre enkeltmenneskets grunnleggende frihet, ikke å begrense den. http://www.hoyre.no

• 665Tweets
• 1,606Following
• 4,571Followers
• 170Listed

Høyres twitterkonto ble etablert 22.september 2009. Det var nest sist av stortingspartiene. Partiet har skaffet seg 4 571 følgere og sendt ut 665 tweets på disse drøye to årene som har gått, noe som tilsvarer i underkant av en tweet pr dag. Men tweetene kommer alt annet enn jevnlig. Og den 6. juli i år tok det helt av. Da skulle Erna Solberg legge fram rapporten "Norsk skole - hvor er vi, og hvor vil vi?". I kjapp rekkefølge kom 25 tweets fra Høyres konto under denne framleggelsen, innenfor et tidsintervall som kvitreren @HegeTunstad klokket inn på 20 minutter:

  

HegeTunstad Hege Tunstad 

Kjære @Hoyre ....25 tweets på under 20 minutter ER FOR MYE

6 Jul Favorite Retweet Reply

Også @voxpopulinor syntes dette ble aldeles for mye av det gode:

voxpopulinor Knut Johannessen 

@ 

@Hoyre Dere ligger helt på grensen til å bli avfulgt pga spamming. Håper ikke dette er nivået dere har tenkt å legge for valgkampen.

Begge ga klar beskjed om at @hoyre her hadde brutt noen uskrevne regler for god twitteretikette. Og etikette er jo noe som Høyre-folk normalt interesserer seg for..
Partiet kom kjapt med denne innrømmelsen:

Dette er et eksempel som kan gå rett inn i enhver skolebok om opptreden i sosiale medier, i den grad slike bøker finnes. For her er det minst tre ting å lære på en gang:
1. Mange tweets på kort tid kan oppfattes som støy og søppel av andre, og dermed virke mot sin hensikt.
2. På Twitter finnes det folk som kan gi deg korrigering og klare tilbakemeldinger - kanskje klarere enn i noen andre sosiale mediesammenhenger.
3. Gjøres slike blemmer som Høyre her gjorde, så kan mye rettes opp ved raskt å legge seg flat og beklage, som Høyre også gjorde, og vise gjennom handling senere at man har funnet en mer passende form.

Dette var et ekstremeksempel. Like fullt illustrerer det noe sentralt ved Høyres kvitring. For kvitringen  bærer preg av litt tilfeldige skippertak. Kontinuiteten mangler, noe som gjør at partiets twitterkonto framstår som nedprioritert.

Samtidig er det sider ved @hoyre sin form på Twitter som det er grunn til å rose. Tweetene sett under ett har informasjonsverdi i seg nok til at flere av de som har valgt å følge partiet, trolig finner det interessant å fortsatt ha Høyre i sin feed. Det informeres om representanters utspill, arrangementer, medieartikler og blogger på måte som gir bra variasjon. Selv om jeg gjerne ville sett langt flere unike tweets fra Høyre, altså  tilby følgerne informasjon som man må være på Twitter for å få med seg.
Partiet svarer også av og til på spørsmål, som i eksempelet til venstre. Hovedstrømmen av H-tweets ser imidlertid slett ikke slik ut, mye kommunikasjon går en vei, så totalt sett representerer dette dessverre unntaket enn regelen.

I sum er det derfor heller liten grunn til å bli imponert over @hoyre på Twitter. Partiet kan forbedre seg både på kontinuitet, verditilføring og respons.


Høyre snur seg bort
Det første som møter en på Høyres Facebook-side er dette:

Trykker man på det unge paret som er inni det blå hjertet, så kommer man inn til et skjema for å melde seg inn i partiet. Dette kommuniserer at Høyre primært henvender seg til de som allerede er Høyre-velgere. Det er et kjent fenomen at de som har et høyt politisk aktivitetsnivå offline, har det samme online. Altså at sosiale medier er ekstra kanaler som de allerede mest politisk aktive, boltrer seg på. I det perspektivet kan det være en god ide at man viser tydelig at partiet vil holde forholdet varmt til sine gamle velgere fordi trolig de fleste som vanker her, er folk som har stemt og vil stemme på, Høyre.

På den annen side bør Høyre også huske på at det er mange som besøker Høyres Facebookside, som befinner seg i "randsonen". Dvs. mennesker som er nysjerrige på partiet og som vurderer å stemme Høyre, blant to eller flere andre partier (statsvitere kaller det "partisett"), men som ikke gjorde det sist. En slik klar melding som dette kan virke ekskluderende på dem. Fordi partiet så åpenbart ikke snakker til dem, men til noen andre.

Når man tusler inn til Høyres Vegg, så har også det partiet valgt å sette egen informasjon som standardoppsett, mens man må klikke videre for å se den informasjonen som sidens brukere velger å legge ut. Høyre har ca 15 000 "Likes". Det er klart minst av de tre store partiene. Nå må jeg avvente hva vurderingene av Ap og Frp vil vise, for å kunne sammenligne og eventuelt si noe om at årsaken til det kanskje kan være et uttrykk for at Høyres side er dårligere og oppfattes som mindre interessant enn de andre to partiene.

Høyres oppdateringer handler noe mer om selve partiet enn om personene i partiet, sammenlignet med de andre Facebook-sidene jeg til nå har sjekket ut. Det sies at sosiale medier er personlige. Samtidig vet vi at velgere flest stemmer mer på parti enn på person. Derfor tror jeg ikke det er noen dum strategi å la selve partiet være hovedfokuset på partiets Facebookside, mens personifiseringen mer kan foregå på de respektive representatenes sider.

Den informasjonen som Høyre legger ut, er ikke av den mest spennende sorten. Før, rundt og rett etter høstens valg, så var det veldig mye skryt om hvor godt det går for Høyre og hvor sterkt valg partiet gjorde. Ønsker man at siden primært skal være for "fansen", så kan dette sikkert fungere. Og bygging av intern entusiasme er pr. i dag det som helt klart synes å være hovedmålet for alle partiers tilstedeværelse i sosiale medier. Høyre får da også en del tomler opp og heiing fra de mest ihuga patriotene i kommentarfeltene under denne informasjonen, men uten at volumet er så veldig imponerende for et parti som er så stort.

Skuer vi litt framover i tid, så tror jeg at partier imidlertid bør utvide denne målsettingen til også å treffe folk som ikke tilhører kjernen. All politisk kommunikasjon handler (bl.a.) om å få til denne balansegangen mellom å kommunisere med kjernen og de i randsonen. Det gjelder både i sosiale medier og alle andre steder. De partiene som får det til, vil ha en fordel fram mot det neste valget.    

I tiden etter valget har den partinitierte informasjonsfrekvensen på siden blitt langt lavere - med opptil to uker mellom hver oppdatering. Det blir i snaueste laget, selv om det er en stund til neste valg. Relasjoner bør bygges over tid og kontinuerlig - om det er valg eller ei.

Når jeg klikker meg over til den informasjonen som brukerne selv legger ut, så er det ett mønster som går igjen: Høyre svarer ikke! På mandag stilte f.eks. Stian dette spørsmålet, til og med to ganger:        
       

Men han fikk ikke noe svar. Og han er slett ikke den eneste. Hvorfor svarer ikke Høyre? Svarer vi ikke så "blir det som å stå i en valgbod, men snu oss bort når noen stiller spørsmål", hevdet Venstres kommunikasjonssjef Steinar Haugsvær i diskusjonen vi hadde i kommentarfeltet under min analyse av Venstre.  Det er en god formulering.

Høyre snur seg bort i valgboden sin på Facebook. Det er knapt til å tro.


Gjør en forskjell! (gi penger til Høyre..)

Partiets nettside ser slik ut:

Tre saker ligger på toppen og blinker: Høyres alternative budsjett, Kunnskap i skolen og Kvalitet i omsorgen. Går man inn der og kikker, så ligger det en artikkel for hvert område som informerer om essensen i partiets politikk på disse feltene. Det er informativt og får fram partiets prioritering, men blir det i overkant tørt? I bunn av hver artikkel har man lagt til noe som er kalt "Lokale suksesshistorier". Her er det historier fra kommuner rundt omkring i landet som partiet mener er eksempler på god H-politikk. Å knytte det lokalpolitiske og rikspolitiske sammen på en slik måte er slett ikke ueffent.

Høyre har tre hovedsaker i sin nyhetsstrøm. Sakenes innhold ligner mye på det andre partier gjør på sine nettsider: Telegramaktig partipropaganda. Må det være slik? Tja, jeg tror det er fullt mulig å produsere langt bedre og spenstigere saker på nett i alle partier, men det fordrer vilje og evne til av og til å gjøre ting på en litt annerledes måte. Kanskje bør den rene partipropaganda-tanken, som ellers ser ut til å gjennomsyre måten å arbeide på, innimellom vike for noen friere og litt mindre programmerte tanker?
             

Høyre ønsker å profilere sine bloggere. Det er bra! Under vignetten "Blogger" velger Høyre å dytte fram tre utvalgte som får sitt innlegg frontet. Mens det i underkategorien blogginnlegg pt. befinner seg 13 utvalgte - trolig ut i fra en viss redaksjonell vurdering. Ut over dette er det en liste med 74 Høyreblogger som det virker som man bare kan registrere seg, for å komme med på.

Høyre er et parti som man kanskje kunne forvente ville ha mange gode bloggere i sin midte. Men den forventningen slår i så fall ikke til når det gjelder stortingsgruppen. Med unntak for Torbjørn Røe Isaksen, Peter Gitmark og et par andre, så finner jeg få blogger blant de riksvalgte som har noe ved seg som gjør dem interessante. Et generelt trekk er lav frekvens, lite personlighet og lavt leserengasjement (noen av dem kan plukke opp ett og annet fra bl.a. lokalpolitikeren John-Arne Nyland).

Inviteres det til innspill? Det var et av spørsmålene som Cecilie og jeg ble enige om burde være viktig å se etter når vi skulle saumfare partienes og partiledernes bruk av sosiale medier. Og med dette i bakhodet, ser jeg "Ditt bidrag utgjør en forskjell!" godt synlig på partinettsidens første side. Se det, Høyre har jo forstått det, tenker jeg og klikker meg videre - klar for å se nærmere på hvor og hvordan partiet har lagt det opp slik at folk kan komme med innspill til saker og poenger som faktisk kan gjøre en forskjell. Stor blir den negative overraskelsen da det er dette her som åpenbarer seg:

Ditt bidrag gjør en forskjell!

Høyre er avhengig av deg og meg for å finansiere valgkampen.

Ved å støtte oss med penger bidrar du til at Høyre kan videreutvikle organisasjonen og drive gode valgkamper. Private bidrag er en viktig inntektskilde i arbeidet for god Høyrepolitikk der du bor.

Så bidrag i Høyres øyne er altså = pengene våre. Ikke tankene våre, meningene våre, spørsmålene våre.

Overraskende svakt
Dette siste eksempelet kan godt oppsummere mye av Høyres framferd i sosiale medier. Partiets twitterkonto, Facebook-side og nettside signaliserer minimal interesse for å invitere oss andre til samtaler og til å spille inn våre synspunkt. Høyre snakker primært til "fansen" sin i alle disse kanalene, og bidrar dermed trolig kanskje til økt intern entusiasme - men lite til eksternt engasjement.

Det finnes imidlertid sider ved Høyres sosiale mediebruk på alle disse tre plattformene som partiet kan foredle og videreutvikle. Det gjør at situasjonen kan se nokså annerledes ut når vi nærmer oss valget i 2013. Men foreløpig synes jeg Høyre er svakt i sosiale medier.

Overraskende svakt.

Tabber på nett

I samarbeid med Cecilie Staude har jeg begått en kronikk. Den står på trykk i Drammens Tidende i dag:


Å tabbe seg ut på nett kan ødelegge for en politikers omdømme, politiske liv og parti i løpet av sekunder. Det har to i Hurum Frp bevist den siste tiden.

Fylkesleder i Buskerud Frp og varaordfører i Hurum, Trond Røed, la inn en kommentar under en nettartikkel på Dt.no den 11. august der han la skylden for 22. juli–terroren på den norske innvandringspolitikken som regjeringen fører. Uttalelsen skapte storm, han beklaget, men er nå verken fylkesleder eller varaordfører. Nylig skjedde noe delvis sammenlignbart. Hurum Frps Odd Beston dro til med en statusoppdatering på sin Facebook-side der han foreslo å bli kvitt voldtekter ved å stoppe alle ved Norges grense og sende alle “apekattene tilbake til Afrika der de kan dyrke sin j.... fine kultur”. Og der det aller verste visstnok var at det finnes norske kvinner som synes slike “apekatter” er så fine.

En drøy halvtime senere slettet han innlegget, men oppdateringen var allerede plukket opp og spredd rundt på Facebook, i lokal- og riksmedier på et blunk. Hurum-ordfører Monica Bratlie kunne samme dag fortelle at Beston er uønsket i alle kommunens nemder og utvalg fordi han viser holdninger som fører til at han ”ikke har gjort seg fortjent til å representere andre”.

Det er flere ulike tilnærminger man kan velge til disse sakene. Man kan stille spørsmål ved om Drammens Tidende og andre medier virkelig bør bruke såpass med plass og ressurser på å blåse opp slike saker. Eller man kan stille motspørsmålet: Begår Drammens Tidende en maktkritisk unnlatelsessynd ved å la vær og skrive om ytringer som kan si noe om politikers holdninger som de som vurderer å stemme på Frp i Buskerud og Hurum, bør ha interesse av å kjenne til?

Vi svarer ja på det siste, og finner det derfor mest verdt å reflektere over hva disse eksemplene kan si noe om. De forteller for det første at nye ytringsmuligheter og nye kanaler for politisk debatt og meningsutveksling, skaper moderne demokratiske arenaer. Noe av fellesnevneren ved nettkommentering og Facebook-oppdateringer er at disse befinner seg i et krysningspunkt, ikke bare mellom det skriftlige og muntlige, men også mellom det offentlige og det private. Dette gir store muligheter, men også tilsvarende fallgruber. Ikke minst for politikere. For i motsetning til de fleste av oss andre, så er en politiker en person som har søkt offentlighet og velgertillit, og som må være forberedt på og tåle at alt som sies i en Facebook-status, kan bli formidlet videre av både privatpersoner og medier sekunder etterpå. Hurum-eksemplene viser at det er slett ikke alle klar over.

De sosiale mediene er fortsatt nye for mange. Stortingsvalg og lokalvalg blir fremdeles ikke avgjort på Facebook. Derfor er det fortsatt rom for prøving og feiling. Også for politikere. Men både Røed og Beston beveget seg hinsides dette prøverommet og er eksempler på at når en politikers online-identitet gir en fremstilling av politikeren bak profilen som de fleste tar sterk avstand fra, så svekkes ens profesjonelle identitet og i verste fall også det partiet du representerer.

Røed og Beston dummet seg ut, og deres uttalelser er vanskelig å forsvare. Beklagelse og legge seg flat, kan fungere som strategi for å gjenopprette tillit, men hvis overtrampet er for grovt, kan det også bli så godt som umulig å gjenreise tillit og bygge opp alt som er brutt ned. De store politiske TV-debattene på hovedkanalene TV2 og NRK har blitt flyttet ut til deres små nisjekanaler. I en tid med økende mediefragmentering blir det viktigere for alle partier å treffe velgerne på nye arenaer. Det siste året har Frp hatt altfor mange saker som har tatt oppmerksomheten bort fra partiets politikk. Da er det avgjørende at man har politikere som forstår hvordan nye medier virker. I stedet for å sutre og klage over at mediene er “ute etter dem” og plassere seg selv i en slags offerrolle, så er det nå grunn til å gå en runde eller to med seg selv og tenke; skolerer vi våre folk godt nok? 

Det er et spørsmål som imidlertid ikke bare bør stilles i Frp, men i alle partier, fylkeslag og lokallag. Men spørsmålet er kanskje ekstra viktig i Frp, fordi det ligger i mange av partiets politikere sin natur å snakke rett fra levra og av og til si ting som andre politikere tier om. For i protesten mot det “politisk korrekte”, ligger deler av nøkkelen til partiets tidligere suksess, begravet. Det gjelder dog å finne en balanse, også i nye mediekanaler.

Den balansen fant verken Røed eller Beston.  

Politisk mobilisering i sosiale medier

Er deltakelse i sosiale medier veien å gå for partier og politikere for å mobilisere velgere inn mot de neste valgene i 2013 og 2015? Dette er blant de spørsmål som høyskolelektor på BI, Cecilie Staude, og jeg ønsker å ta opp i en kurs- og foredragsserie som vi vil dra i gang. I fellesskap har vi satt opp et prospekt som vi kommer til å skreddersy for den enkelte oppdragsgiver.

Hun har blogget om dette i dag, jeg kommer tilbake med et innlegg om dette litt senere i uken.  

Politikere på sosiale medier

Klassekampen kjørte et stort oppslag i dag på politikeres bruk av Facebook og Twitter. En sak som NRK fulgte opp. I ettermiddag ble jeg invitert til å kommentere denne tematikken på Østlandssendingen. Fra ca 20 minutter og utover kan du høre mine vurderinger.

Det er mye man ikke får sagt i løpet av noen korte minutter (og det er jo grusomt å høre på seg selv..). Men har en viss følelse av at dette er et område hvor oppmerksomheten bare vil vokse. Så jeg har bestemt meg først som sist at temaet er noe jeg bør erverve mer kunnskap om, for å kunne gi enda bedre analyser av.

Til det trenger jeg din hjelp - ikke noe er så lærerikt som gode blogginnspill!

Er sosiale medier overvurdert?

Jeg tillater meg å reise det spørsmålet i intervjuet som Nrk.no gjorde med meg i forbindelse med Obamas valgkampanjerådgiver Andrew Bleeker sitt Norges-besøk.

Hva tror du?

Slik kan engasjementet økes

Aftenposten trykker i dag en kortversjon av mitt innlegg på "Mot til å meina"-konferansen i forrige uke. En lengre versjon ligger på Aftenpostens nettsider.

Helga Pedersens spørrehalvtime

Tidligere denne uken inviterte Aps parlamentariske leder, Helga Pedersen, til spørretime på Facebook. Hun nøyde seg med å sette av en halvtime til dette gode formål. Nysgjerrig som jeg er på politikeres omgang med sosiale medier, så la jeg inn et par spørsmål til henne:

Ap har falt tungt på målingene det siste året. Hva tror du er hovedårsaken til det? Og hvordan skal dere snu trenden inn mot høstens lokalvalg?


Hun valgte å svarfomulere seg slik:
- Vi har nok ikke lyktes godt nok med å skape oppmerksomhet rundt våre egne saker, og det har til tider vært mye fokus på interne konflikter og "utenomsportslige" ting. Men objektivt sett mener jeg vi har mye å vise til det siste året: lav ledighet (mens det stormer i landene rundt oss), en historisk delelinjeavtale, bedre resultater i norsk skole - og vi satser på eldreomsorgen. Vi må bli flinkere til å få fram det, være tydeligere på den planen vi har for det norske samfunnet - og få fram skillelinjene mot høyresida som vil noe helt annet enn oss.


Svaret var omtrent som forventet. Når det går dårlig, så skylder politikere alltid på at det ikke har vært nok oppmerksomhet om politikken deres. For politikken i seg selv er det som kjent aldri noe galt med...

Men Helga Pedersen skal ha for initiativet og at hun faktisk svarte. Andre politikere kan her ha noe å lære.

Hva synes du om Helga Pedersen sitt svar og Facebook-initiativ?

Flytting

Litt tynt på bloggen min for tiden. Noe som bl.a. skyldes at jeg holder på å flytte fra Ap-land på Stovner til Frp-land på Jessheim. Men hold ut kjære blogglesere - snart har jeg spadd fram pc-en og er klar for nye analyser, kommentarer og betraktninger.

En slik flytteprosess gir grobunn for atskillige refleksjoner knyttet til hvorfor man tar vare på så altfor mange ting. Trenger man egentlig bankutskrifter fra 1999? Kladdebok fra 1. klasse (på barneskolen...)? Seminaroppgaver fra universitetet? Penal og viskelær? Eh...nei.

Men så er det noe med nostalgi også da - noen ting har en bare ikke hjerte til å kaste. Som det første kjærlighetsbrevet...hm...brev? Ja, man skrev forsyne meg faktisk brev før i tiden. Og sendte det i posten (når fikk du et vanlig håndskrevet brev sist?). Nå går det vel mer i e-post. Eller nei..e-post er vel også ut? Facebook da kanskje? Hm, ja, jo eller......facebook er vel også litt ut nå? Nå som mødre, tanter, onkler og besteforeldre har inntatt også den scenen. SMS? Tja...

Nei, jeg får vel pakke ut noen flere pappesker...

Politikere på sosiale medier

Stig Ove Voll har laget en imponerende oversikt over hvilke politikere som er hvor på sosiale medier. Bør sjekkes ut!

I denne forbindelse kan jeg jo godt lenke til den artikkelen jeg skrev på Minerva om dette temaet.

Hvor stor betydning tror du sosiale medier vil få fram mot valgene i 2011 og 2013? Kan dette være en fin kanal for f.eks. mindre partier som SV, KrF, Venstre og Sp til å nå ut med sine budskap?

Valgkampen på nettet

Vil årets valgkamp markere det definitive gjennombruddet for politikeres og partiers bruk og kommunikasjon via internett?

Det er et spørsmål som jeg ønsker å ta opp i min neste kronikk. Foreløpig er mitt svar ja. Relansering av partienes nettsider, støttegrupper på Facebook, blogger og twitter vil være flittig i bruk. Dette åpner imidlertid også opp for viktige demokratiske spørsmål. For når politiske partier og politikere nå overtar noe av medias rolle, så er det grunn til å spørre om de vil være sitt redaktøransvar bevisst. Og er leserne/velgerne helt bevisst på at det "kritiske filteret" mangler i slik type direkte kommunikasjon?

Samtidig tror jeg det er grunn til å dempe den troen de største internetteuforistene har i.f.t. hvor viktig nettdeltakelse er for velgernes valg. For fortsatt kommer nok opptreden i tradisjonelle medier, og da TV spesielt, til å være mye mer avgjørende for valgutfallet.

Jeg trenger dog litt mer input her.

Hva tenker du rundt dette?