Pappa og sønn

Etter å ha vært hjemmearbeidende i snart ett år med en liten pjokk, som er i ferd med å blitt litt mindre liten og som forsyne meg har passert to år, er jeg kommet fram til en klar erkjennelse av at dette er en tilværelse som virkelig krever sin mann!

Men tross alle bleieskift, alle måltider der pappa nesten glemmer å spise selv, tross alle forbaska tidlige morgener, alle avkledninger og påkledninger opptil flere ganger hver bidige dag, alt hyl og skrik, tross alt sosialt liv som går i dass, tross alle bekymringer, tross alle små og store maktkamper og alt mas; jeg er glad for at jeg valgte som jeg gjorde.

Fordi jeg har bare en sønn. Og vi er i ferd med å lære hverandre og kjenne. Godt. Det føles jammen viktig.