Ap, SV og Sp har flest andrevalgvelgere

Halvparten av velgerne vurderer å stemme på et annet parti enn det de oppgir som sitt førstevalg, i følge Sentios undersøkelse om andrevalg som nylig ble utført på oppdrag av meg. Ni prosent av velgerne har Ap som nr 2. Deretter følger SV med 8 og Sp med 7. Frp, Rødt og KrF har den laveste andelen andrevalgvelgere. 

Dette er et utdrag fra Plussanalysebrev nr 2 i 2021. Mine plussbrev kommer ut en gang pr mnd. Du kan abonnere på Pluss ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

De eldste er sikrest
Når andrevalgvelgerne brytes ned på bakgrunnsvariabler, så virker det som menn og kvinner er like sikre/usikre på sitt partivalg. Men det er klare kjønnsforskjeller når det gjelder partipreferanse. Det er svært få kvinner som vurderer Frp som nr 2. Mennene er også i klar overvekt når det gjelder H og V. Derimot har SV og MDG en markert høyere kvinneandel andrevalgvelgere.

Velgere over 70 år utmerker seg som de sikreste. Ap og MDG har sin høyeste andel andrevalgvelgere blant de unge, mens mange eldre sysler med tanken om å stemme Sp.     

Det kan synes som de med lavest utdanning er de sikreste velgerne, men her er antallet respondenter såpass lite så det kan være et tilfeldig utslag. Ellers er det relativt små utdanningsforskjeller, selv om MDG, V og SV ikke helt overraskende gjør det klart bedre blant de med høy utdanning.

Oslo-velgerne mest usikre
Seks av ti Oslo-velgere vurderer et nr. 2 parti, i følge denne undersøkelsen. I motsatt ende finner vi velgere i Sør (Sørlandet, Vestfold og Telemark) der kun fire av ti flørter med et annet parti. At 12 prosent av Oslo-velgerne har Ap som nr 2, må være oppløftende for Støre og co. Men målt i størrelse er det at 11 prosent vurderer MDG og hhv. ni og åtte prosent vurderer SV og V, vel så imponerende.      

Sp ser, interessant nok, ut til å være bortimot fullmobilisert i Nord-Norge, men har mer å hente i Midt og Sør.

Dette er et utdrag fra Plussanalysebrev nr 2 i 2021. Mine plussbrev kommer ut en gang pr mnd. Du kan abonnere på Pluss ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Sikre H-velgere

Halvparten av velgerne har nå bestemt seg for sitt partivalg ved høstens stortingsvalg, i følge Sentio-undersøkelsen som jeg presenterer i dag. Undersøkelsen er gjennomført over telefon i perioden 9. – 14. mars. 718 av et utvalg på 1 000 har oppgitt preferanser. Kun 40 prosent var sikre i en tilsvarende undersøkelse i august i fjor. Dette betyr at noen flere, ikke helt overraskende, har blitt sikrere i løpet av de månedene som har gått. Men det er fortsatt mange velgere å kjempe om i tiden fram til valget.  

Dette er et utdrag av analysebrev nr 12 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Høyre har de sikreste velgerne av de etablerte partiene. To av tre H-velgere vurderer ikke å stemme på noe annet parti. I motsatt ende av skalaen befinner SV og MDG seg. Kun en av tre av deres velgere er sikre på sitt valg. Dette kan være et faremoment for dem. Av de øvrige stortingspartiene er det kun KrF og Frp som ser «sikker-nivåer» på 50 prosent eller mer. Ap og Sp er best av de rødgrønne med hhv. 49 og 46 prosent. Sp hadde en høyere andel velgere som ikke vurderte andre partier på august-målingen. Ap har derimot økt sin sikker-andel. Dette kan ses i lys av at Ap har hatt tilbakegang og Sp framgang blant «førstevalgsvelgerne». Ap har kommet mer ned på sitt «grunnfjell», mens det motsatte er tilfellet for Sp.  

     Tegning: Egil Nyhus


Blokkmessig sett har altså de borgerlige partiene jevnt over sikrere velgere enn de rødgrønne. Det borgerlige unntaket er Venstre som har lav andel sikre velgere. De rødgrønne partiene samler for tiden ca 57 prosent av velgerne bak seg. Denne undersøkelsen indikerer at kun ca 26 prosent er sikre rødgrønne velgere. Tas MDG og R ut av blokken er tallet 23. De borgerlige samler kun 40 prosent av velgerne, men har også om lag 23 prosent sikre velgere. Dette er et sårt tiltrengt lyspunkt for de borgerlige og et mulig tegn på at nedsiden kan være begrenset fra dagens lave nivå, selv om videre nedgang slett ikke kan utelukkes.    

 

Dette er utdrag av analysebrev nr 12 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Mot rødgrønn valgseier

Vi er seks måneder unna Stortingsvalget 2021. Pandemien preget det politiske nyhetsbildet også denne uken. I tillegg til LO-leder Hans-Christian Gabrielsens bortgang og IT-angrepet på Stortinget. Høyre er fremdeles sterke, men kan ha toppet ut på medio 25 i februar. «Listhaug-effekten» ser foreløpig ut til å bli relativt moderat, men dette er noe tidlig å si. Et par prosentpoeng i pluss og et Frp på tosifret kan fortsatt være innen rekkevidde. KrF og V ligger begge på lavt 3-tall.

MDG under sperren
MDG har falt under sperregrensen på fire prosent. Det er svært stor spredning i byråenes måling av Rødt, men Kantar/TV2s tall på nesten sju prosent er nok en «uteligger» (feil). Ap har hentet seg litt inn, men ligger fortsatt nesten seks prosentpoeng under det dårlige 2017-valget. Sp ser ut til å ha toppet ut på snaue 21 i januar, men er fortsatt jevnstort med Ap. SV ligger på høyt 7-tall.

«Andre» har falt noe tilbake etter å ha sett 3-tallet i februar. Det er noe skiftende fra måling til måling hvem disse «andre» er, men Demokratene, Pensjonistpartiet, Partiet De Kristne, Industri- og Næringspartiet, Sentrum og Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger er blant partiene som oftest nevnes her.


Dette er analysebrev nr 11 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 


Du finner gjennomsnittstall for de ulike partiene fra de fem til nå publiserte nasjonale marsmålingene i tabellen under. Unntaket er Rødt der jeg denne gang, av ovennevnte grunn, har valgt å trekke Kantars tall ut av snittet slik at kun de fire øvrige målingene legges til grunn for dette partiet.       
 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Mars	4,1	7,8	21,7	19,7	3,9	3,1	3,0	24,9	8,8	2,6
Februar	3,9	7,4	21,4	19,3	4,5	3,2	3,2	25,6	8,5	3,1
Januar	4,0	8,0	20,4	20,7	4,0	3,4	2,5	24,7	9,5	2,7
Valg 17	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2	1,8

Kun Rødt av de fire «sperregrensepartiene» ligger (hårfint) over sperren på disse snittallene. Skulle alle ramle under, så blir det en del «billige» utjevningsmandater å hente for de øvrige etablerte partiene. 

KrF skiller seg ut
Både KrF, V og MDG ligger inne med to distriktsmandater på denne beregningen. MDG og V henter sine to i hhv. Oslo og Akershus. KrF skiller seg ut geografisk av disse ved å hente sine i Rogaland og Hordaland. SV øker med tre. Sp ser ut til å doble sin stortingsgruppe, og ligger an til å plusse på med ett mandat i omtrent alle valgkretser. Frp og Ap kan derimot ryke på mandattap i mange kretser. Nedenfor finner du mandatberegningen med utgangspunkt i marstallene for alle partier sammenlignet med 2017.    
 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
Mars	8	14	41	38	2	2	2	46	16
Valg 17	1	11	49	19	1	8	8	45	27
Differanse	+7	+3	-8	+19	+1	-6	-6	+1	-11

Stabilt rødgrønt flertall
Den borgerlige blokken, definert som H, Frp, KrF og V, har ca 40 prosent oppslutning. Det er 7-8 prosentpoeng lavere enn det de trolig trenger for å beholde stortingsflertallet. De rødgrønne, i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R, har over 56 prosent inne. Og kan tillate seg å tape 8-9 prosentpoeng, dvs. rundt en kvart million velgere inn mot valget og likevel vinne flertallet. Fjernes MDG og Rødt fra blokken, så har likevel Ap, Sp og SV et greit mandatflertall inne – selv om de ikke har et flertall av velgerne bak seg.  

Det har vært stabilt rødgrønt flertall på målingene i det meste av denne stortingsperioden. Borgerlig side hentet inn noe av forspranget i fjor vår i kjølvannet av Høyres sterke «Korona-løft», men falt tilbake igjen i høst. Regjeringsblokken har stabilisert nivået, men ligger fremdeles svært langt bak. Det er pt. vanskelig å se hvordan de kan klare å gjøre valget jevnt. Det finnes fortsatt veier til valgseier for dem, men jo mer tiden går med relativt små velgerbevegelser, jo vanskeligere blir det. Bakgrunnstall fra målingene tyder dog på at de borgerlige samlet har et noe større mobiliseringspotensial, her kan det ligge en viss mulighet.  

Støre klar favoritt
Blir dagens opinionsbilde i nærheten av valgresultatet, så vil Erna Solbergs regjering måtte gå av. Oppdraget vil da trolig gå til Jonas Gahr Støre om å lede landets neste regjering. Han vil nok jobbe for å få med seg både Sp og SV inn i regjering, men utfallet kan også bli en toparti-regjering av Ap og Sp. Ett av disse to utfallene peker i øyeblikket seg ut som det klart mest sannsynlige etter høstens valg, slik jeg vurderer dagens politiske og velgermessige landskap. Skal Vedum være aktuell som statsminister, så må nok Sp bli en del større enn Ap. Der er vi ikke nå. Men seks måneder kan være lang tid i politikk.

Vi har en meget interessant valgkampperiode foran oss.    

    Tegning: Egil Nyhus

Dette er analysebrev nr 11 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Tv og nettaviser er viktigst

 
Nylig ba jeg målebyrået Syno undersøke hva norske velgere i dag anser som sin viktigste kilde til politisk informasjon. Undersøkelsen ble gjort over web. 1 007 personer deltok i perioden 26. – 28. februar. Svarene må tolkes innenfor feilmarginer på 2-3 prosentpoeng.  

Av svarene framgår det at det er særlig to kilder som skiller seg ut: TV og nettaviser. Med sosiale medier på en klar tredjeplass.

  

Tradisjonelle kilder som radio og papiraviser virker å spille en perifer, politisk rolle for velgerne. Selv om vi bør huske på at informasjonshenting for mange foregår via mange av disse kildene samtidig.

Svarene samsvarer bra med tidligere velgerundersøkelser der TV også har pekt seg ut som viktigste infokilde. Men TV virker å være noe på vei ned, mens nettaviser og sosiale mediers betydning vokser.  



Dette er et utdrag fra analysebrev nr 10 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

Listhaug-effekten

Sylvi Listhaugs maktovertakelse i Frp kan prege norsk politikk.

Av de til nå tre målingene som er publisert etter at Siv Jensen signaliserte sin avgang som Frp-leder, så antyder den ene en klar Listhaug-effekt, den andre en mer moderat effekt og den tredje ingen effekt.  Men vi trenger flere tall før vi kan konkludere noe mer om hvor Frps nye nivå eventuelt blir liggende. Mens vi venter, kan det være vel verdt å reflektere over hva partilederskiftet vil bety for norsk politikk. Både inn mot det nært forestående stortingsvalget, men også på lengre sikt.

Frp vil i større grad vil blankpusse profilen sin. Innvandring vil bli en enda klarere hovedpilar. Retorikken blir tøffere og Frps (antagelig) nye partileder vil bli en mer takknemlig hovedmotstander for de fleste partier. Det «gode gamle» anti-elite og protestpartiet kan komme tilbake. Men spørsmålet er om det er tid nok før valget og avstand nok fra Solberg-regjeringen som partiet deltok i seks år, til at Frp kan oppnå tilstrekkelig troverdighet som protestparti igjen. Tiden kan bli for knapp. Likevel bør muligheten holdes åpen for at velgernes hukommelse ikke er all verdens lang, noe som gjør en slik «gjenreisning» av Frp allerede før 13. september ikke helt umulig.  

Dette er analysebrev nr 9 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Et hovedproblem i det korte bildet for partiet er at det er vanskelig å se hvordan de skal klare å løfte sin beste sak, innvandring, i årets valgkamp i den situasjonen som både Norge og verden er i. Det er ikke akkurat flyt av mennesker over landegrensene som er aktuelt nå. Det kan bety at Frp må vise fram andre sider av seg for å lykkes med et brukbart valg. Norsk identitet og kultur, eldreomsorg og samferdsel er noen slike alternativer, men jeg tviler på om det holder.          

Økt borgerlig sjanse
En antatt Listhaug-effekt vil trolig komme som et produkt av at man henter tidligere Frp-velgere ned fra gjerdet, samt henter tilbake velgere som har gått til Sp, H og «Andre». Selv om velgerstrømmen mellom H og Frp skulle snu noe pro Frp nå og dermed redusere Hs sterke stilling, så vil dette totalt sett gi økte muligheter for borgerlig side grunnet overgangene fra Sp.

Men et eventuelt Listhaug-løft må bli svært høyt for at det rødgrønne forspranget skal innhentes. Helst bør nok Frp opp på sitt 2017-nivå, hvilket i så fall betyr opp seks-sju prosentpoeng fra de drøyt åtte prosentene som partiet ligger inne med på februar-snittet. Jeg ser for meg et mellomscenario der vi kan se et Frp-løft på rundt tre prosentpoeng de nærmeste ukene. I tillegg må nok både V og KrF komme over sperren, parallelt med at H omtrent holder sitt 2017-nivå på 25 for å holde liv i håpet om borgerlig valgseier.

Flere borgerlige samarbeidsproblemer
Med Listhaug som ny partileder, så kan det reises ytterligere betimelige spørsmål om det egentlig gir mening å snakke om borgerlig side. For det er all mulig grunn til å tro at det borgerlige samarbeidet vil slå enda flere sprekker. Det satt meget langt inne både for V og KrF å gå inn i en regjering med Frp med Siv Jensen som leder. Frp gikk ut av regjeringen fordi samarbeidet med sentrumspartiene ble for vanskelig. Listhaugs Frp vil kunne gjøre et slikt samarbeid enda langt vanskeligere. Samtidig kan det også være deler av KrF, i alle fall på velgerplanet, som kan ha sans for Listhaugs verdikonservative framtoning. Det er en interessant tosidighet som preger både henne og partiet.

    

Listhaugs Frp vil dog neppe bidra til å sette inn en rødgrønn regjering. Klarer Solberg-regjeringen, mot formodning, å beholde sitt flertall med Frp ved årets valg, så er derfor det mest trolige at regjeringen fortsetter. Frp kommer i så fall til å «plage» den ganske så hyppig i den neste stortingsperioden. Ikke helt ulikt hvordan Carl I. Hagen opererte mht. Bondevik2-regjeringen 2001-05. Med Solvik-Olsen inn som nestleder så er det imidlertid grunn til å tro at Frp fortsatt vil ønske seg makt og innflytelse. Derfor blir det neppe helt umulig å få til budsjettsamarbeid og andre forpliktende saker, det gir ukens 60-årsjubilant Erna Solberg et visst håp.

Demmer opp for nasjonalistiske partier 
Framveksten av Frp har historisk sett bidratt til å demme opp for mer ytterligående nasjonalistiske og populistiske strømninger her til lands. Med Listhaug ved roret, kan denne funksjonen videreføres på en bedre måte enn om Jensen hadde fortsatt. Demokratene eller andre nasjonalkonservative bevegelser kan få det tøffere med å etablere seg på et høyere nivå. 

Vi bør uansett også ha med oss at personer neppe betyr så mye for oppslutningen som man kanskje skulle tro. Personer og partier henger selvsagt sammen, men parti trumfer person for de fleste velgere. Derfor er den politikken som partiet utvikler og står for, og den strategien man velger, langt viktigere enn hvem som på toppen formidler budskapet. Men en ny leder kan påvirke politikk og strategi. Derfor er det mest interessante ved lederskiftet i Frps hvordan det innvirker på partiets politikk og retorikk framover.    

Lederskiftet fra Jensen til Listhaug har elementer i seg som vil kunne sette sitt preg på norsk politikk i månedene og årene som kommer.


Dette er analysebrev nr 9 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.