fredag 15. oktober 2021

Traust Støre-regjering

Traust og god eller traust og grå? 


Vi har lagt bak oss en meget begivenhetsrik uke i norsk politikk. Mandag møtte de 169 nyvalgte representantene som skal sitte på Stortinget fram til 2025. Tirsdag la den avtroppende regjeringen fram statsbudsjettet for 2022. Etterpå søkte statsminister Erna Solberg og hennes borgerlige regjering avskjed. Valgresultatet ga ikke grunnlag for en ny periode. Onsdag la Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum fram regjeringsplattformen som danner utgangpunkt for den nye Ap+Sp-regjeringen. Torsdag ble regjeringens medlemmer presentert. 

Krise-regjering
Tre momenter peker seg ut til å bli Solberg-regjeringens ettermæle:
1. Skattelettelser
2. Strukturreformer
3. Krisehåndtering 

Særlig i starten av den første regjeringsperioden med H+Frp ble det, i norsk målestokk, gitt betydelige lettelser i beskatningen. Ikke minst var fjerning av arveavgiften et viktig symbol. Politisk sett var imidlertid sammenslåingene innen kommuner, fylker, politi, sykehus og høyrere utdanning vel så viktig. Likevel er det nok håndteringen av flyktningekrisen i 2015-16 og Koronaen 2020-21 som på mange måter definerer regjeringens innsats og Erna Solbergs lederskap. Krisehåndteringer som de i hovedsak kom meget godt ut av i opinionen. Det bidro til gjenvalget i 2017, men var ikke nok til å gjenskape flertallet enda en gang i 2021. Betegnende nok var en pressekonferanse onsdag kveld om Kongsberg-drapene det siste Erna Solberg gjorde før hun gikk av.    

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 45 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Runde utjevnings-formuleringer
De to nevnte blå satsingsområdene skatt og struktur, beredet grunnen for en opposisjon der Ap, SV og R kunne angripe utjevningspolitikken. Mens Sp fikk et rom for å angripe sentralisering. Dette bidro til den rødgrønne valgseieren. Derfor var det første jeg så etter i den nye regjeringsplattformen hvilken politikk man vil føre på disse punktene.   

Når det gjelder utjevning og skatt, merker jeg meg at den nye regjeringen vil «holde det samlede skatte- og avgiftsnivået uendret». Samtidig som skattesystemet skal bli «mer sosialt og geografisk omfordelende». Det signaliseres at de vil redusere inntektsskatten for folk som tjener under 750 000 kr og øke den for de øvrige. Hvor mye, står det intet om – men det kommer nok noen konkretiseringer i budsjettet som de raskt skal i gang med å endre. Det er også en formulering om at de vil gjøre formueskatten «mer rettferdig» og samtidig øke bunnfradraget. Det er også andre utjevnende forslag i plattformen, men mye er runde formuleringer. Der redusert pris i barnehage og SFO er av det mest konkrete. I sum representerer dette en kurs-justering, men noen kraftig omlegging er det vanskelig å karakterisere det om.
Noe som nok bidro til at SV trakk seg ut.      

Farvel til Viken
På struktur-siden står det at «Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges, og det skal i løpet av 2021 settes i gang en prosess for å gjenopprette Akershus, Buskerud og Østfold basert på en søknad fra fylkestinget i Viken». Både Troms og Finnmark og Viken ligger altså an til å bli oppløst. Men det står ikke noe om andre sammenslåtte fylker, som f. eks. Vestland.  
 
Når det gjelder kommunene peker det på at regjeringen vil «oppløse tvangssammenslåtte kommuner som sender søknad etter vedtak i kommunestyret innen 1. juli 2022». Om politiet står det at man vil «Opprette polititenestestader i dialog med kommunane og politidistrikta på stader der det er eit lokalt ønske om det, og geografiske faktorar eller kriminalitetsbildet tilseier at det bør opprettast. Det skal opprettast 20 nye tenestestader, og arbeidet skal starte i 2022». Nedleggelsene av Ullevål sykehus og forsvarets flystasjon på Andøya blir ikke stoppet.


Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 45 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Motstridende miljøpolitikk
Miljøpolitikken virker å gå i ulike retninger. Det slås fast at man skal «utvikle, ikke avvikle» oljeproduksjonen». De vil også redusere drivstoffavgiften. Samtidig mener man at «den menneskeskapte klima- og naturkrisen er vår tids største utfordring». Hurdalsplattformen har nedfelt en økning av CO2-avgiften med 2 000 kr inn mot 2030. Det overordnede målet er å «kutte norske utslipp med 55 prosent mot 2030 sammenlignet med 1990, som et delmål på veien mot netto nullutslipp i 2050». Hvordan man skal nå dette målet, framstår for meg høyst uklart etter å ha lest plattformen. 

Mye blir videreført
Det står mye om distriktspolitikk i plattformen og lite om bypolitikk. Flere lærere og mer vekt på praktisk læring er hovedelementer i punktet om kunnskap. En restriktiv innvandringspolitikk synes å ligge fast. Også på helsepolitikken virker hovedlinjene fra den avgåtte regjeringen i stor grad å bli videreført. På arbeidslivsområdet skal det gjennomføres et «heltidsløft».    

11-8
Ap får 11 statsråder og Sp får 8. Ap ble omtrent dobbelt så stort ved valget, så Sp blir altså overrepresentert i regjeringen. Hvilket føyer seg inn i en norsk tradisjon der mindre partier tilgodeses i koalisjonsregjeringer. Det gjøres lite med departementsstrukturen, men man fjerner distriktsministeren. Ap får statsminister, utenriks, helse, kunnskap, arbeid, samferdsel, miljø, olje, næring, kultur og fisk. Mens Sp får finans, kommunal, justis, forsvar, forskning, landbruk, utvikling og familie.  Dette er om lag som ventet, jeg finner ingen store overraskelser i områdefordelingen.   
 

Trygge statsrådsvalg
Ser vi på den statsrådskabalen som Støre og Vedum har lagt, så har de i stor grad satset på trygghet og erfaring. Men ispedd noen spennende, nye navn. Seks av de 19 ministerne har ingen stortingserfaring. Det kan by på utfordringer i en mindretallssituasjon der man er avhengig av godt samarbeid med Stortinget.

    Tegning: Egil Nyhus

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap, 61 år, Oslo). En lang, utholdende og kronglete ferd som Ap-leder har omsider blitt kronet med topposisjonen for Støre. Jeg tror statsminister vil passe hans egenskaper langt bedre enn opposisjonsleder. Her får han brukt sine diplomatiske, lyttende og statsmannsaktige evner mer. Så får vi se hvilket lederskap han vil utføre.        


Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp, 42 år, Hedmark). Velger-strategisk var neppe Kristin Halvorsen (SV) og Siv Jensen (FrP) sine roller som finansministere det smarteste i sin tid. Fordi det reduserte deres muligheter for å være partiledere. Gjentar nå Vedum og Sp dette feiltrinnet? Hvis det er slik at Vedum i utgangspunktet ønsket å bli kommunalminister, men ble bedt om å «tenke seg om» av Støre og falt ned på finans etterpå, så er det oppsiktsvekkende. Maktmessig er imidlertid finans et meget tungt verv som vil gi ham og Sp strålende muligheter for politikk-påvirkning.       


 
Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 45 i 2021. Dagens brev inneholder også en vurdering av de øvrige 17 statsråder. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Verdig skifte

Velgerne viser ingen tegn til anger.


Det forhandles om den nye regjeringsplattformen i Hurdal. Mens vi venter på hvordan den nye regjeringen blir seende ut og hvilke politiske prioriteringer den ønsker å gjøre, så kan vi ta en titt på de aller siste opinionsbevegelsene.


I alt fire nasjonale stortingsmålinger er tatt opp og publisert etter valget. I tabellen nedenfor har jeg beregnet gjennomsnittet av alle fire. Tallene viser relativt små bevegelser sammenlignet med valgresultatet. Velgerne synes å ha inntatt en avventende holdning der man i hovedsak holder seg til det partivalget man gjorde for en måned siden.     

Ap på «bandwagon»
Jeg synes det likevel er verdt å merke seg at Ap øker med ett prosentpoeng. Det er et velkjent fenomen at partier som gjør det bra ved et valg, gjerne får et løft på målingene i etterkant av valget. Dette kalles ofte for «bandwagon-effekt».

Høyre steg eksempelvis fra 27 ved valget i 2013 til 29 januar 2014. Og de steg fra 25 ved valget i 2017 til 29 i januar 2018. Hvis disse første ettervalgstallene sier noe om en tendens, og historien gjentar seg, så bør vi ikke se bort i fra at Ap kan komme til snuse på 30-tallet på målingene i månedene som kommer.
 

 

R

SV

Ap

MDG

Sp

KrF

V

H

Frp

Andre

Oktober

4,9

8,4

27,3

4,5

12,8

3,3

4,3

20,1

11,5

3,1

Valg 21

4,7

7,5

26,3

3,9

13,5

3,8

4,6

20,4

11,5

3,6


 
Maktskifte i gode rammer
De avtroppende makthaverne sitter ved roret noen dager til. De påtroppende er straks klare til å overta. Det politiske Norge befinner seg nå i en slags stille mellomfase. Nettopp nå er det derfor tid for å stoppe opp og reflektere litt over akkurat denne siden ved vårt demokrati. For det er altså nylig gjennomført en valgkamp der mange partier og politikere har fått framføre sine ulike løsninger på diverse utfordringer i samfunnet. Velgerne lyttet, stilte spørsmål, grublet og tok sitt valg. Og virker i hovedsak å stå på det.  

Et flertall av velgerne valgte å stemme på partier som ønsker en annen kurs enn det bestående. Dette innså de styrende raskt. Avtroppende statsminister Erna Solberg ringte – tradisjonen tro – den påtroppende statsministeren Jonas Gahr Støre på valgkvelden og gratulerte. Hvorpå Støre repliserte i sin takketale ved å berømme Solberg og de styrende for den innsatsen som er lagt ned gjennom åtte år. Om få dager kommer de tradisjonsrike nøkkeloverrekkelsene der de avgående, borgerlige statsråder kommer til å ønske de nye, rødgrønne velkommen og lykke til med deres viktige arbeid.   
 




Noe av det fineste
Med den mildt sagt stormfulle og nedslående maktskifte-prosessen som foregikk i USA for få måneder siden i relativt friskt minne, så er det – uavhengig av hvilket politisk ståsted man selv har - god grunn til å være glad for at vi lever i et land der makt overføres i ordnede og rolige former. Det er lett å ta dette som en selvfølge, men det er det slett ikke. Det er en verdighet over maktskifter her til lands som er noe av det fineste vi har.  

La oss ta vare på det.


Dette er mitt analysebrev nr 44 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

mandag 11. oktober 2021

Ap+Sp-regjering skaper ny dynamikk

Ny Støre-regjering kan gi bra betingelser for de blå i 2023.     


Vi har lagt Stortingsvalget 2021 bak oss. Et flertall av velgerne ønsket et maktskifte. Og de får et skifte. Det som så ut til å bli de nye makthaverne, Ap, Sp og SV, satt og sonderte i Hurdal. Men SV valgte å bryte. De fant ikke grunnlag for å forhandle videre om en regjeringsplattform. Miljøavstanden virket å være det største problemet. Men også fordeling. SV så trolig at en slik regjering hverken kom til å bli grønn eller rød nok for deres velgere.   

Mindretallsregjering
Det betyr at vi trolig får en toparti-regjering av Ap og Sp. Det var Sps primære ønske. Ap og Støre ville gjerne hatt med SV. Dels fordi det ville innebåret et flertall. Og dels fordi Ap kunne ha sittet i midten i en slik regjering og balansere. Samt en mer uoversiktelig parlamentarisk situasjon. Vi får nå en mindretallsregjering i stedet for en flertallsregjering. Det betyr at Stortinget får en viktig rolle også med tanke på maktpolitisk styring. Det er slett ikke noe nytt i norsk politikk, det er flertallsregjeringer som har utgjort unntakene. Det kan bli noen en del forsøk på slalåm framover.

 


Tegning: Egil Nyhus



Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

12-8 statsråder?
 
I 2013 ble styrkeforholdet mellom H og Frp 27-16 i prosent. Det ga 11 statsråder til Høyre og sju til Frp. Forholdet mellom Ap og Sp er 26-14 i prosent. Styrkeforholdet er mao. omtrent det samme. Det kan gi omtrent den samme statsrådfordelingen, 11-7/12-8, litt avhengig av hvilken departementsstruktur man velger. De tre som har forhandlet på vegne av Ap, skal alle trolig inn i regjeringen: Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik og Bjørnar Skjæran. Mens av de tre som forhandlet for Sp, ser det ut til å bli  Trygve Slagsvold Vedum og Sigbjørn Gjelsvik inn, mens den tredje, Marit Arnstad, trolig fortsetter på Stortinget som parlamentarisk leder. Ut over disse sikre kortene, virker folk som Ingvild Kjerkol og Anniken Huitfeldt opplagte for Ap, mens Ola Borten Moe er det samme for Sp.

Ut over disse er det ikke all verdens med helt åpenbare kandidater, men folk som Lene Vågslid, Masud Gharahkhani, Anette Trettebergstuen, Marte Mjøs Persen, Espen Barth Eide, Cecilie Myrseth (Ap) og Anne Beathe Tvinnereim, Kjersti Toppe, Jenny Klinge, Sandra Borch, Emilie Mehl og Geir Pollestad (Sp) er verdt å nevne. Det finnes selvsagt også noen andre. I tillegg til at det kan dukke opp en eller to overraskelser utenfra. Men i hovedsak ser det ut til å gå i retning trygge valg. Så får vi se om det blir for grått eller om de kan overraske positivt. Ap vil nok sette en del inn på å få statsminister, utenriks, arbeid, skole, helse, miljø, kultur og utvikling. For Sp er det viktig å få finans, landbruk, kommunal og samferdsel. Og så må de slåss om bl.a. justis, næring, olje, forsvar og fisk.  

For Ap blir det viktig å konkretisere hva de legger i valgkampens slagord om at det «nå er vanlige folks tur». Trolig vil de bl.a. senke skattene litt for de som tjener under 750 000 og øke for resten. For Sp blir det viktig å konkretisere hva deres motstand mot sentralisering egentlig består av. Trolig ligger bl.a. Viken og Troms og Finnmark tynt an.     

To i venstreopposisjon
Med mindre SV på en eller annen måte kommer seg tilbake til forhandlingsbordet, så vil denne nye regjeringen få to partier i opposisjon til venstre for seg; SV og Rødt. Begge kommer nok til å høre fra seg når de mener regjeringen gjør for lite for å redusere de sosiale forskjellene. En utfordring for Støre og co blir derfor å gå såpass langt i utjevningspolitikken at rommet for venstreopposisjon blir begrenset slik at SV/Rødt ikke vil vokse ytterligere. Og samtidig ikke dra til med for store skatteøkninger og dreie for hardt mot venstre slik at velgerlandskapet åpner seg totalt for opposisjonspartiene Høyre og/eller Frp. Å finne denne balansen blir en nøkkel. Et problem for SV og Rødt blir at de må slåss om venstreopposisjonsrommet. Men den av de to som får det best til, kan gå gode tider i møte.

Ser vi på erfaringene fra de seneste regjeringsskiftene, så har nye regjeringer fått omtrent ett år på seg før motbakken har meldt seg på målingene. Den første virkelige testen på om Ap+Sp-prosjektet kan bli noe mer enn et fireårig opplegg, kan derfor komme neste høst. Da skal deres første, eget budsjett legges fram. Og deretter går vi inn mot et lokalvalg i 2023 der nye, nasjonale vinder kan komme til å blåse. I 2007, som 2023-valget kan få en viss parallell til, var det først og fremst SV som fikk svi. Ap og Sp holdt stangen brukbart. Får Sp SVs rolle denne gang?


Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Kan Frp gjeninnta Høyres rolle?
I den forrige rødgrønne perioden, 2005-13, var det Frp som var det klart største opposisjonspartiet i de fire-fem første årene, før Høyre tok over og ble klart ledende inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget 2013. Finanskrisen 2008-09 var ikke gunstig, sett med Frps øyne, de mistet mye kraft da velgerne i økende grad etterspurte ansvarlig økonomisk styring. Mens det derimot var bra for Ap og H. Selv om det også var andre faktorer som lå bak Frps fall fra 2009 til 2013. 22. juli 2011 bl.a. Nå er det Høyre som er klart størst. Kommer vi til å se en motsatt utvikling der Høyre vil være størst i noen år før forspranget utlignes og Frp atter går forbi igjen? Det er mulig, selv om det er langt fram dit.

Høyres opposisjonsvei

Både Høyre og Frp vil trolig være nærmest rendyrkede opposisjonspartier i de to årene som kommer. Begge vil stort sett være borte fra makt både nasjonalt, regionalt og lokalt. Selv om Ap og Sp kan komme til å søke støtte hos de blå i enkeltsaker, så er det mest naturlig for dem å først gå til de partiene som har bidratt til at de kom i regjeringsposisjon og da særlig SV. Hvilken strategi de velger, hvilke saker som kommer på agendaen og hva slags politikk regjeringen fører, blir viktige faktorer for partienes videre utvikling.

Får Sp gjennomslag for å reversere deler av de reformene som de blå har igangsatt og gjennomført, så kan det være fristende av Høyre å stemple dem som en «reverseringsregjering» som bryter ned mye av det de selv bygget opp. Samtidig er det en risiko for Høyre å minne velgerne i for stod grad på hva som skjedde da de satt i regjering. Fordi velgerne stemte dem jo ut til slutt og sånn sett ikke nødvendigvis bør påminnes perioden altfor mye. Derfor er det viktig for partiet at de også utvikler politikk og peker ut et nytt og alternativt politisk prosjekt som de kan utfordre den nye regjeringen på. Om det er innenfor helse, skole, økonomi eller annet, blir det opptil partiet å vurdere. Men skulle den nye regjeringen vise seg å bli upopulær, så vil Høyre kunne hente en del gratis på at de, i alle fall i øyeblikket, framstår som den beste garantisten for et borgerlig alternativ. Selv om det i øyeblikket er høyst uklart hva alternativet kommer til å bestå av.

Erna Solberg har sagt at hun ønsker å lede partiet også framover, jeg tror vi får høre andre toner snart og vil bli overrasket om hun er partiets leder ved lokalvalget 2023 og ikke minst ved stortingsvalget 2025. Tina Bru er nok den som ligner henne mest i væremåte, men lederskiftet kan komme litt i tidligste laget for henne. Ine Eriksen Søreide er i generasjonen mellom Solberg og Bru og slik sett en mer «naturlig» arvtaker. Utfallet er dog ikke gitt. Henrik Asheim er en mulig joker.         

Frp i friere dressur
Frp har vært ute av regjering i et par år, og står slik sett enda friere enn Høyre, til å kunne fronte rendyrket opposisjonspolitikk. Det burde passe folk som Sylvi Listhaug, Carl I. Hagen, Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde utmerket. Samtidig finnes det mer moderate og liberale stemmer som Ketil Solvik Olsen, Hans Limi, Roy Steffensen, Sivert Bjørnstad og Helge Andre Njåstad som vil nyansere bildet.

Hvordan partiet skal balansere de indre motsetningene mellom de nasjonale og liberale, har nærmest vært et evig spørsmål i partiets historie. Situasjonen tilsier at de førstnevnte nå kan få vind i seilene og dreie partiet i mer innvandringskritisk og nasjonalpopulistisk retning. Med Sp i regjering er det nå også muligheter for at partiet kan overta Sps opposisjonsrolle som anti-elitistisk og maktkritisk, altså ikke helt ulikt slik Frp var før i tiden.

Får Frp til dette, så kan vi komme til å se vekst allerede ved 2023-valget. Et problem som Frp må løse er imidlertid hvordan de skal klare vinne framgang i tider der deres beste velgersak, innvandring, mer eller mindre er ute av dagsorden – som nå. Samferdsel, eldreomsorg og til dels skatt har vært deres beste alternative kort tidligere. Det kan kanskje bli det igjen, men partiet har i alle fall her en nøkkelutfordring å løse.  


Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Liberalt sentrumsrom?
Velgerne mener Venstre bør ha en plass i det politiske landskapet. Dreier Frp i nasjonal retning og Høyre i retning høyre, så kan det, i alle fall i teorien, åpne seg et fint rom for et liberalt sentrumsparti. Partiet lyktes ganske bra i starten av den foregående rødgrønne perioden og gjorde et godt lokalvalg i 2007, men man falt tilbake inn mot 2009 og havnet under sperregrensen den gang. Hvis MDG blir den ledende opposisjonskraften på miljø, Frp på maktkritikk og H det førende borgerlige helhetspartiet, så blir det jo et spørsmål hva som blir igjen til Venstre å drive opposisjonspolitikk på.

En annen strategisk faktor er om Venstre fortsatt skal stå på sitt borgerlige retningsvalg og dyrke motsetningene til den rødgrønne regjeringen, eller om man skal gå i motsatt retning og jobbe for å posisjonere seg for en mulig Ap+sentrum-variant etter 2025-valget. Med tanke på at de rødgrønne kaster ut en regjering som V var en del og som de likte seg i, så virker det mest naturlige at man sverger til det første, i alle fall på kort sikt. Det er forøvrig ikke nok at Ap+Sp-regjeringen går til Venstre alene for flertall, de vil da mangle ett mandat.               
  
Bredde eller mer MDG-ensak?

MDG sitter i etterkant av valget med to store spørsmål: Hvorfor stemmer ikke flere «miljøvelgere» på oss? Hvorfor gjør vi det mye bedre ved lokalvalg enn stortingsvalg? Svaret kan ligge i den sterke ensaksorienteringen som velgerne oppfatter at partiet har. Fordi rendyrkede miljøvelgere er begrenset i antall, og en god del som MDG har i sitt velgerpotensial, også vektlegger andre saker enn miljø. Her kan derfor SV og V beite bra hos velgere som MDG håper å nå. En hypotese mht. til den klart negative differansen mellom lokalvalget og stortingsvalget kan være at mange velgere syns det er ok å slippe til miljøradikale i kommunestyrer og fylkesting, men at det sitter lenger inne når det gjelder storting og regjering. Altså jo mer makt, alvor og helhet, jo færre MDG-stemmer.

Strategisk blir det en betydelig utfordring hvorvidt man skal beholde og kanskje endog forsterke ensaksfokuset, eller søke å bredde partiet noe mer ut. Selv om valgresultatet sånn i hovedsak var en skuffelse for partiet, så går partiet fra å ha kun en til tre representanter på Tinget. At Une Bastholm får med seg Lan Marie Berg og Rasmus Hansson gir partiet bedre markeringsmuligheter framover. I tillegg er man synlige i maktposisjoner i mange storbyer, ikke minst Oslo, noe som gjør at partiet definitivt bør regnes med i tiden som kommer. Siden SV ser ut til å havne utenfor gjør det Støre-regjeringens miljøprofil svakere. Det kan gagne MDG i den forstand at det tydeliggjør motsetningen og forsterker partiets retorikk om at disse partiene er «grå». MDG har allerede tatt initiativ til at de sammen med SV og V skal utgjøre en «miljøblokk» på Tinget i årene som nå kommer.       


Ullstein overtar KrF?
KrF må på kort sikt avklare hvem som skal lede partiet. Ledervalget kan også bli en form for nytt retningsvalg. De to kandidatene det står mellom, Olaug Bollestad og Dag Inge Ulstein, stod på hver sin side i 2018. Bollestad var «blå» og Ulstein «rød». Nå er nok begge først og fremst gule, men den relativt nære historien tar de nok med seg en stund til. Bollestad er mer folkelig og kvinne – noe som taler til hennes fordel. Ulstein er yngre og virker stå klart sterkest utenfor Rogaland. Det ser derfor ut til å gå i retning Ulstein.  Av folk utenfor Stortinget, så blir folk som Hans Olav Syversen, Ida Lindtveit Røse og Truls Olufsen-Mehus nevnt. Argumentet om at partiet bør ha en leder som sitter på Stortinget er nok såpass tungtveiende at ingen av dem har realistiske muligheter.


På lengre sikt må KrF løse sin nøkkelutfordring med manglende velgerappell ut over egne rekker. Målingene tyder på at KrF oppnådde ganske høy lojalitet (rundt 70 prosent) og vant noen få tusen velgere fra H og Frp, men tapte noen få tusen velgere til Ap og Sp. Ut over det er det knapt velgerbevegelser å spore hverken til eller fra partiet. I sum ble det for tynt til å holde sperregrensen unna.

KrF er på mange måter litt der de var før retningsvalget i 2018. Skal man dyrke særpreget mht. abort, bioteknologi, familie osv. og velge borgerlig også ved neste regjeringskorsvei, skal man dempe særpreget og søke i retning venstre og den nye rødgrønne regjeringen eller skal man satse på å balansere og finne igjen den gule veien i mellom der et eller annet sted. Sammen med Venstre kan KrFs tre mandater bli maktpolitisk interessante for Støre-regjeringen. Noe som kan være både en fordel og en ulempe. En fordel fordi det sikrer partiet synlighet i minst fire år til og fordi man fortsatt kan få gjennomslag politisk. En ulempe fordi man får mindre tid til å bygge seg opp i «fred og ro» i opposisjon. 

Pasientfokus kan vippe

Av de andre partiene, så knytter det seg spenning til hvordan Irene Ojala skal markere Pasientfokus på Tinget. Det meste tyder pr. nå på at det kommer til å bli med denne perioden, ikke helt ulikt forrige gang det kom en lokal Finnmarks-liste inn; Anders Aune og «Framtid for Finnmark». Men hun har jo et momentum nå der både lokale medier og riksmedier er interessert i hva hun har tenkt å utrette i nasjonalforsamlingen. Et maktpolitisk poeng er at hennes mandat kan bli avgjørende hvis Støre søker til V eller Rødt for støtte. Da blir hun den som kan skaffe flertallet.                
                                
Reduseres Demokratene-rommet?
Demokratene viste gjennom et godt lokalvalg i 2019 og at de klarte å bikke en prosent ved høstens stortingsvalg, at det finnes det visst velgermarked til høyre for Frp. Men med et Frp som er på vei tilbake til sin tradisjonelle opposisjonsrolle, så spørs det om ikke rommet for Demokratene vil reduseres i tiden som kommer.    

For øvrig virker det som både Pensjonistpartiet, Partiet De Kristne og Liberalistene forblir kun marginale størrelser i landskapet vårt. PDK maktet dog å gå litt fram ved årets valg og få over 10 000 stemmer, tross KrFs dreining i blå retning – hvilket tyder på at mange PDK-velgere fortsatt anser KrF for å være for liberale og «venstrevridde» til at de vurderer overgang.              

Langt fram for INP, Sentrum og Helsepartiet
Ei heller Helsepartiet, Industri- og Næringspartiet og Sentrum slo særlig til ved valget. Helse ble ikke en av valgets hovedsaker, til tross for at vi er i en pandemi. Men Pasient-fokus suksessen gir Helsepartiet et visst håp om at det ligger mer potensial på feltet enn partiet foreløpig klarer å hente ut. Og man bør ikke kimse av de 8 000 stemmene som Sentrum oppnådde og de 10 000 som INP fikk. Begge var helt nystartede partier, og det tar tid å bygge opp noe landsomfattende som begge har ambisjoner om å få til.

Klarer man å holde på mange av disse, og samtidig appellere til nye ved neste korsvei, så er man et stykke på vei. Jeg sliter dog med å se hva som skal løfte Sentrum til mye større høyder så lenge partiprofilen er såpass uklar. INP har en skarpere profil og vil kunne få et enda bedre rom hvis det går mot avvikling av oljeindustrien, men her vil Frp stå klare til å fange opp velgere som er misfornøyd med denne utviklingen. Dessuten vil motsetningene til den «gamle industrien» komme mindre klart fram når SV ikke blir med i regjering.  

Rødgrønt tidsvindu     
Den rødgrønne valgseieren 2021, og maktskiftet, gir H, men kanskje særlig Frp, bedre muligheter for vekst ved 2023-valget. Men vi bør også se opp for både SV, R, V og MDG.

De rødgrønne, i den grad det er en brukbar betegnelse, har nå et tidsvindu på ett år der de får en gyllen mulighet til å sette sitt preg på samfunnsutviklingen der de både har makten nasjonalt, regionalt og lokalt. SVs utmarsj, før de kom inn, medfører at samarbeidet fikk en skjev start.

Så det gjelder for dem å bruke den tiden godt. 


Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.