Konsenuskultur

I går spanderte Drammens Tidende sin forside og et par sider inni på saken om at lokalpolitikere i Øvre Eiker er/blir enige i ni av ti saker. Min samtale med journalist Inger Boldvik om temaet resulterte i et par setningers sitering, hvorav en av dem ble brukt på forsiden.

Jeg har ikke tall på hvor stor enigheten er i andre kommuner. Men jeg tipper at politikerne i Øvre Eiker er mer enige enn veldig mange, men uten å være ekstreme. For den norske konsensusorienteringen står sterkt. Ikke minst i kommunepolitikken der de politiske og ideologiske skillelinjene kan være meget vriene å få øye på, innsauset som de er i opptil flere tunge lag med pur pragmatisme.

På den ene side er det et styrketegn ved demokratiet vårt at man i mange tilfeller klarer å diskutere seg fram til enighet. Slik kan flere stemmer høres og få innflytelse på den politikken som føres - med kommuneinnbyggernes ve og vel som det overordnede. På den annen side er slik rørende enighet på grensen til kvelende fordi de politiske alternativene blir til en grå grøt som det er bortimot umulig for velgerne å holde fra hverandre.

I en tid der rundt 40 prosent av norske velgere lar vær å stemme ved lokalvalg, så ser jeg gjerne mer uenighet og synliggjøring av politiske forskjeller enn det motsatte.

Hva med deg?