Har laget en analyse av 22/7-effektene og mulige konsekvenser for valgkampen. Analysen inneholder også de første vurderingene av konsekvensene for stillingen i de 20 største kommunene.
Spill gjerne inn dine synspunkter enten hos Minerva eller i kommentarfeltet her.
Viser innlegg med etiketten #valg11. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten #valg11. Vis alle innlegg
fredag 5. august 2011
lørdag 9. juli 2011
Russlands ambassade og valg 2011
Olga Kolesnikova heter førstesekretæren ved Russlands ambassade. Hun jobber bl.a. med norsk innenrikspolitikk på ambassaden og ønsket noen vurderinger fra min side vedrørende høstens valg. Jeg brukte deler av fredagskvelden til å besvare de spørsmål hun hadde. Nedenfor ser du spørsmål og svar.
I tilfelle Høyre går betydelig fram - kan dette på noen måte påvirke sentral politikk og politisk situasjon genrelt? Vil resultater av lokalvalg ha noen betydning for Stortingsvalget?
- Dette er et lokalvalg. Rikspolitikere er altså ikke på valg, og Stortingssammensetningen forblir jo den samme fram til stortingsvalget i 2013. Slik sett trenger ikke høstens valg bety så mye for den nasjonale situasjonen. Men går Høyre så mye fram som det nå ligger an til, så vil det innebære at et regjeringsalternativ med Høyre i front vil kunne bli en klarere konkurrent til dagens Stoltenberg-regjering inn mot neste valg. Skulle Høyre lykkes med å vinne nesten alle de store byene og kommunene, så vil det kunne øke spenningene mellom rødgrønne maktpolitikere nasjonalt og blå maktpolitkere lokalt.
Hvis, som du skriver, SV taper sterkt, kan det virkelig føre til SV-beslutning om å gå fra regjeringen før Stortingsvalget i 2013?
- Ja. Skulle SV få et resultat på 5- tallet og kanskje helt nede på 4-tallet, så vil kravet nedenfra i SV om å forlate regjeringen, kunne øke. SV er imidlertid svært toppstyrt, og partileder Kristin Halvorsen er en hovedarkitekt bak dagens regjering. Hun vil lede partiet i alle fall fram til 2013 og kommer trolig til å stå fast på å beholde SV i regjering. Jeg vurderer det derfor som mest sannsynlig at SV blir værende i regjering - selv med et dårlig lokalvalg. Og husk: Aldri har et parti trukket seg ut av regjering pga. et svakt lokalvalg.
Hvilke spørsmål er viktigste for befolkningen? Skal de gjelde lokal eller sentral politikk?
- Velferdsspørsmål er det viktigste for norske velgere. Altså skole, helse og eldreomsorg. Det gjelder både lokalt og sentralt.
Hva er hovedårsakene til endringer i partienes posisjoner og popularitet?
- Jeg tror hovedårsakene til Høyres sterke framgang de siste to årene henger sammen med tre hovedfaktorer:
1. Misnøye med regjeringen. Stoltenberg-regjeringen har nå sittet i seks år og mange velgere etterspør et alternativ. Det scorer Høyre på.
2. Høyre er gode. De framstår nå som det beste opposisjonspartiet, har fått fram mange dyktige politikere og har lyktes med å dreie retorikken i "varmere" (kall det gjerne sosialdemokratisk) retning. Ikke ulikt de strategiske nyorienteringene vi har sett fra deres søsterpartier i Sverige (Moderaterna) og England (Konservative) og som de også har lyktes med der. Høyre fanger dermed noen europeiske strømninger nå.
3. Høyres velgerkonkurrenter sliter. Frp er tammere enn vanlig, og KrF og Venstre sliter i sentrum - skviset som de er mellom blokkene.
Høyre tar nå velgere fra alle partier, noe som medfører at alle de andre nå ligger under de valgresultatene de fikk ved siste lokalvalg i 2007.
I hvilken grad vil temaet immigrasjon påvirke lokalvalget?
- Mellom 5 og 10 prosent av norske velgere sier at innvandring er det viktigste spørsmålet for dem. Det er ikke så veldig mange, men likevel en viktig andel. Særlig Frps velgere legger stor vekt på dette spørsmålet, og temaet vil derfor partiet nok prøve å få opp som en stor sak i valgkampen. Mye av integreringen foregår jo i kommunene, og slikt sett er integreringsspørsmål relevante i den kommende valgkampen. Men det er sjelden at innvandring kommer høyt på agendaen i norske valgkamper. Vi har også sett en tendens de senere årene i retning av at de andre partiene også blir tøffere/mer restriktiv i innvandringspolitikken og retorikken. Ikke minst Ap.
Forventer du noen endringer i befolkningens preferanser geografisk sett?
- Høyre gjør det best i store byer og store kommuner, og har sin hovedstyrke på det sentrale Østlandsområdet (Oslo og Akershus) og Sør-Vestlandet (Hordaland, Rogaland). Slik vil det fortsatt være. Men målingene nå tyder på at partiets framgang relativt sett faktisk er sterkest på små steder og i disktriktene.
Også for de andre partiene vil velgernes valg trolig følge velkjente mønstre: Ap er sterkest på indre Østlandet, i Trøndelag og Nord-Norge og svake på Sør- og Vestlandet. Men Ap ser nå ut til å klare seg relativt best i store byer, mens tilbakegangen virker å bli sterkest i distriktskommunene. SV er bra i Oslo og til dels Nord-Norge, svake på Sør- og Vestlandet. Sp er bra i distrikts- og landbrukskommuner, svake i storbyer. KrF er gode på Sør- og Vestlandet, svake ellers. Venstre er best i Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland, svakere ellers. Disse mønstrene vil nok også bestå. Frp er best i distrikene og mellomstore byer og kommuner, men sliter i storbyene. Frps storbyproblem ser ut til å forsterke seg ved årets valg.
I tilfelle Høyre går betydelig fram - kan dette på noen måte påvirke sentral politikk og politisk situasjon genrelt? Vil resultater av lokalvalg ha noen betydning for Stortingsvalget?
- Dette er et lokalvalg. Rikspolitikere er altså ikke på valg, og Stortingssammensetningen forblir jo den samme fram til stortingsvalget i 2013. Slik sett trenger ikke høstens valg bety så mye for den nasjonale situasjonen. Men går Høyre så mye fram som det nå ligger an til, så vil det innebære at et regjeringsalternativ med Høyre i front vil kunne bli en klarere konkurrent til dagens Stoltenberg-regjering inn mot neste valg. Skulle Høyre lykkes med å vinne nesten alle de store byene og kommunene, så vil det kunne øke spenningene mellom rødgrønne maktpolitikere nasjonalt og blå maktpolitkere lokalt.
Hvis, som du skriver, SV taper sterkt, kan det virkelig føre til SV-beslutning om å gå fra regjeringen før Stortingsvalget i 2013?
- Ja. Skulle SV få et resultat på 5- tallet og kanskje helt nede på 4-tallet, så vil kravet nedenfra i SV om å forlate regjeringen, kunne øke. SV er imidlertid svært toppstyrt, og partileder Kristin Halvorsen er en hovedarkitekt bak dagens regjering. Hun vil lede partiet i alle fall fram til 2013 og kommer trolig til å stå fast på å beholde SV i regjering. Jeg vurderer det derfor som mest sannsynlig at SV blir værende i regjering - selv med et dårlig lokalvalg. Og husk: Aldri har et parti trukket seg ut av regjering pga. et svakt lokalvalg.
Hvilke spørsmål er viktigste for befolkningen? Skal de gjelde lokal eller sentral politikk?
- Velferdsspørsmål er det viktigste for norske velgere. Altså skole, helse og eldreomsorg. Det gjelder både lokalt og sentralt.
Hva er hovedårsakene til endringer i partienes posisjoner og popularitet?
- Jeg tror hovedårsakene til Høyres sterke framgang de siste to årene henger sammen med tre hovedfaktorer:
1. Misnøye med regjeringen. Stoltenberg-regjeringen har nå sittet i seks år og mange velgere etterspør et alternativ. Det scorer Høyre på.
2. Høyre er gode. De framstår nå som det beste opposisjonspartiet, har fått fram mange dyktige politikere og har lyktes med å dreie retorikken i "varmere" (kall det gjerne sosialdemokratisk) retning. Ikke ulikt de strategiske nyorienteringene vi har sett fra deres søsterpartier i Sverige (Moderaterna) og England (Konservative) og som de også har lyktes med der. Høyre fanger dermed noen europeiske strømninger nå.
3. Høyres velgerkonkurrenter sliter. Frp er tammere enn vanlig, og KrF og Venstre sliter i sentrum - skviset som de er mellom blokkene.
Høyre tar nå velgere fra alle partier, noe som medfører at alle de andre nå ligger under de valgresultatene de fikk ved siste lokalvalg i 2007.
I hvilken grad vil temaet immigrasjon påvirke lokalvalget?
- Mellom 5 og 10 prosent av norske velgere sier at innvandring er det viktigste spørsmålet for dem. Det er ikke så veldig mange, men likevel en viktig andel. Særlig Frps velgere legger stor vekt på dette spørsmålet, og temaet vil derfor partiet nok prøve å få opp som en stor sak i valgkampen. Mye av integreringen foregår jo i kommunene, og slikt sett er integreringsspørsmål relevante i den kommende valgkampen. Men det er sjelden at innvandring kommer høyt på agendaen i norske valgkamper. Vi har også sett en tendens de senere årene i retning av at de andre partiene også blir tøffere/mer restriktiv i innvandringspolitikken og retorikken. Ikke minst Ap.
Forventer du noen endringer i befolkningens preferanser geografisk sett?
- Høyre gjør det best i store byer og store kommuner, og har sin hovedstyrke på det sentrale Østlandsområdet (Oslo og Akershus) og Sør-Vestlandet (Hordaland, Rogaland). Slik vil det fortsatt være. Men målingene nå tyder på at partiets framgang relativt sett faktisk er sterkest på små steder og i disktriktene.
Også for de andre partiene vil velgernes valg trolig følge velkjente mønstre: Ap er sterkest på indre Østlandet, i Trøndelag og Nord-Norge og svake på Sør- og Vestlandet. Men Ap ser nå ut til å klare seg relativt best i store byer, mens tilbakegangen virker å bli sterkest i distriktskommunene. SV er bra i Oslo og til dels Nord-Norge, svake på Sør- og Vestlandet. Sp er bra i distrikts- og landbrukskommuner, svake i storbyer. KrF er gode på Sør- og Vestlandet, svake ellers. Venstre er best i Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland, svakere ellers. Disse mønstrene vil nok også bestå. Frp er best i distrikene og mellomstore byer og kommuner, men sliter i storbyene. Frps storbyproblem ser ut til å forsterke seg ved årets valg.
onsdag 11. mai 2011
Nasjonale trender avgjør kommunevalget?
Nasjonale
vinder i Nannestad
De nasjonale politiske vindene blåser med forbløffende jevn styrke inn over Nannestad.
Høyre ligger an til en kraftig framgang. Ap, Frp og Venstre ser ut til å gjøre det omtrent som sist. Mens Sp, KrF og SV sliter tungt. Det er i hovedtrekk stillingen på riksplan nå – fire måneder før høstens valg. Og det er faktisk også en ganske så presis oppsummering av situasjonen i Nannestad, hvis vi skal feste lit til dagens meningsmåling. Ofte er det slik ved lokalvalg at helt spesielle lokalpolitiske forhold medfører at valgvindene blåser ujevnt fra kommune til kommune. Et parti kan ha stor framgang i en kommune, men betydelig tilbakegang i nabokommunen. Når vindene derimot blåser nærmest identisk i Nannestad som på landsplan, så er det en indikasjon på at det ikke er noen spesielle lokale politiske hendelser eller lokale partiprofiler som skaper røre blant velgerne i kommunen.
Likevel er det grunn til å merke seg at både Frp og Ap ligger på et høyere nivå i Nannestad enn de gjør på landsplan. Mens Høyre relativt står svakere. Det har mye å gjøre med de grunnleggende velgerstrukturene i kommunen. Utdanningsnivå er en av faktorene som påvirker stemmegivningen. Nannestad har mange innbyggere med lav utdanning. I denne velgergruppen har Ap og Frp best appell, mens Høyre på sin side har sin styrke blant velgere med høy utdanning. Ergo er mange Nannestad-velgere “disponert” for å stemme Ap eller Frp. Også Sp ligger noe bedre an her enn partiets riksmessige gjennomsnittsnivå. En relativt høy andel ansatte i primærnæringen er en hovedforklaring på det. Sagt med renere ord: Bønder er fremdeles langt mer tilbøyelig til å stemme Sp enn andre folk. Også i Nannestad.
De nasjonale politiske vindene blåser med forbløffende jevn styrke inn over Nannestad.
Høyre ligger an til en kraftig framgang. Ap, Frp og Venstre ser ut til å gjøre det omtrent som sist. Mens Sp, KrF og SV sliter tungt. Det er i hovedtrekk stillingen på riksplan nå – fire måneder før høstens valg. Og det er faktisk også en ganske så presis oppsummering av situasjonen i Nannestad, hvis vi skal feste lit til dagens meningsmåling. Ofte er det slik ved lokalvalg at helt spesielle lokalpolitiske forhold medfører at valgvindene blåser ujevnt fra kommune til kommune. Et parti kan ha stor framgang i en kommune, men betydelig tilbakegang i nabokommunen. Når vindene derimot blåser nærmest identisk i Nannestad som på landsplan, så er det en indikasjon på at det ikke er noen spesielle lokale politiske hendelser eller lokale partiprofiler som skaper røre blant velgerne i kommunen.
Likevel er det grunn til å merke seg at både Frp og Ap ligger på et høyere nivå i Nannestad enn de gjør på landsplan. Mens Høyre relativt står svakere. Det har mye å gjøre med de grunnleggende velgerstrukturene i kommunen. Utdanningsnivå er en av faktorene som påvirker stemmegivningen. Nannestad har mange innbyggere med lav utdanning. I denne velgergruppen har Ap og Frp best appell, mens Høyre på sin side har sin styrke blant velgere med høy utdanning. Ergo er mange Nannestad-velgere “disponert” for å stemme Ap eller Frp. Også Sp ligger noe bedre an her enn partiets riksmessige gjennomsnittsnivå. En relativt høy andel ansatte i primærnæringen er en hovedforklaring på det. Sagt med renere ord: Bønder er fremdeles langt mer tilbøyelig til å stemme Sp enn andre folk. Også i Nannestad.
Sentrumspartiene
Sp, KrF og Venstre ser ut til å få en nøkkelposisjon i kampen om makten i
kommunen. Skal høyresiden vippe det sittende Ap-styret av pinnen, fordres det
at de bygger allianser inn mot sentrum. For et rent Høyre+Frp-flertall virker
urealistisk.
Tåler du en krysstabell med velgeroverganger også mon tro? Jeg satser på det! Sjekk godsakene (?) under.
Tåler du en krysstabell med velgeroverganger også mon tro? Jeg satser på det! Sjekk godsakene (?) under.
Tallene følger etterhvert velkjente mønstre. Høyre har høyest lojalitet blant sine velgere, etterfulgt av Frp og Ap. SV har derimot en elendig lojalitet. Her må det føyes til at antall SV-velgere i undersøkelsen er så få (15), at vi ikke kan legge all verdens vekt på informasjonen. At 28 prosent av SVs 07-velgere skal ha gått direkte til Frp, er eksempelvis svært usannsynlig.
onsdag 13. april 2011
Jevnt i Sogn og Fjordane?
Respons har utført en ny måling for NRK og Bergens Tidende som viser dødt løp mellom blokkene i Sogn og Fjordane. Jeg hadde en samtale med NRK-journalist Ingvild Nave i går. Det resulterte i denne artikkelen og et radioinnslag (ca 1 t og 16 min ut).
Jeg holder dog de rødgrønne fortsatt som favoritter i fylket.
Jeg holder dog de rødgrønne fortsatt som favoritter i fylket.
fredag 8. april 2011
Ap i siget?
Ap har fått to oppløftende målinger i starten av sitt landsmøte. Begge viste rikstall på over 30-tallet. Jeg vil dog se flere målinger før det er grunn til å fastslå at partiet har fått et løft. Ser vi på lokaltallene (kommunestyrer og fylkesting), så indikerer de et Ap-nivå på 28-29. Det er rett i underkant av hva Ap fikk ved valget i 2007 (kommunevalget 29,6, fylkestingsvalget 30,8). Man skal heller ikke se bort i fra at Ap kan få en viss positiv effekt av sitt landsmøte på de kommende målingene.
Dette betyr i sum at Ap trolig vil gå inn i sommeren med reelle muligheter for å gjøre et valg som er på linje med 07-valget. Kanskje til og med et lite hakk over, hvis man gjennomfører en god valgkamp. Lykkes Ap med mobiliseringen, så kan det ta luften noe ut av den sterke høyrevinden som det lenge har sett ut som skal blåse over det ganske land.
Jeg tror det er et smart trekk av Ap å satse på å gjøre helse- og eldreomsorg til hovedsak i valgkampen. Jens Stoltenberg brukte omtrent hele sin tale på å snakke om dette temaet og bedrive en slags voksenopplæring, eller muligens rettere sagt; voksenbelæring. Han holdt en bra tale, men jeg har sett ham langt bedre.
Eldreomsorg er et svakt punkt hos Høyre. Ap har "sakseierskapet", deretter følger Frp som nr 2. Det blir en nøkkel for Høyre i bestrebelsene på å lykkes med å framstå som velferdsparti, at man får opp velgerstandingen sin på dette området. Fordi dette er en sak som mange velgere alltid legger stor vekt på når de skal stemme.
For en ukes tid siden gjorde jeg noen vurderinger av den politiske situasjonen og mulighetene for maktendringer i våre fylkesting og i de største kommunene. Kort oppsummert gjelder det for Ap å forsøke å beholde de skansene de har i dag. Jeg sliter med å se hvordan de skal vinne nye fylker og kommuner. Med unntak av Fredrikstad hvor de har en ok mulighet. Men de presses av Høyre flere steder, og sentrumspartiene kommer trolig til å havne på vippen en rekke steder.
Dermed tror jeg høstens valg vil handle om, for Aps del, å bevare status quo. Det kan de lykkes med. I så fall tror jeg de vil se på det som mer enn en halv seier.
Dette betyr i sum at Ap trolig vil gå inn i sommeren med reelle muligheter for å gjøre et valg som er på linje med 07-valget. Kanskje til og med et lite hakk over, hvis man gjennomfører en god valgkamp. Lykkes Ap med mobiliseringen, så kan det ta luften noe ut av den sterke høyrevinden som det lenge har sett ut som skal blåse over det ganske land.
Jeg tror det er et smart trekk av Ap å satse på å gjøre helse- og eldreomsorg til hovedsak i valgkampen. Jens Stoltenberg brukte omtrent hele sin tale på å snakke om dette temaet og bedrive en slags voksenopplæring, eller muligens rettere sagt; voksenbelæring. Han holdt en bra tale, men jeg har sett ham langt bedre.
Eldreomsorg er et svakt punkt hos Høyre. Ap har "sakseierskapet", deretter følger Frp som nr 2. Det blir en nøkkel for Høyre i bestrebelsene på å lykkes med å framstå som velferdsparti, at man får opp velgerstandingen sin på dette området. Fordi dette er en sak som mange velgere alltid legger stor vekt på når de skal stemme.
For en ukes tid siden gjorde jeg noen vurderinger av den politiske situasjonen og mulighetene for maktendringer i våre fylkesting og i de største kommunene. Kort oppsummert gjelder det for Ap å forsøke å beholde de skansene de har i dag. Jeg sliter med å se hvordan de skal vinne nye fylker og kommuner. Med unntak av Fredrikstad hvor de har en ok mulighet. Men de presses av Høyre flere steder, og sentrumspartiene kommer trolig til å havne på vippen en rekke steder.
Dermed tror jeg høstens valg vil handle om, for Aps del, å bevare status quo. Det kan de lykkes med. I så fall tror jeg de vil se på det som mer enn en halv seier.
tirsdag 5. april 2011
Meningsmålinger
I dag deltok jeg på et interessant frokostseminar i Norges markedsanalyseforening sin nystartede faggruppe for politikk og samfunn.
Her holdt jeg et innlegg som jeg delte inn i tre hovedbolker. Først fyrte jeg av en dose kritikk rettet både mot målebyråer, medier og politikere. Byråene er etter mitt skjønn for lite åpne om de metodene de bruker for å komme fram til tallene. Hvor mange må f.eks Infact ringe for å få tak i sine 1000-2000 respondenter? Hvordan er Opinions nettpanel rekruttert? Hvordan går byråene fram for å vekte fra råtall til de endelige tallene? Kravet til etterprøvbarhet er i for liten grad tilfredsstilt. Jeg synes også at folk som jobber i byråene i for liten grad deltar i samfunnsdebatten. Mange besitter kunnskaper som avgjort kunne tilført offentligheten en dimensjon. I tillegg er mitt generelle inntrykk at byråene har et noe for dårlig samarbeid med mediene som er deres oppdragsgivere. Særlig har man en jobb å gjøre når det gjelder nøyaktigheten av å levere bakgrunnstall, samt yte sin skjerv til kvalifiseringen av journalister. Selv har jeg en rekke ganger opplevd å måtte forklare journalister hva f.eks. en feilmargin er for noe.
Og dette førte meg over i en dose mediekritikk. Dessverre er det for mange journalister som er relativt blottet for kunnskap om tall og målinger. Dermed blir rommet for feiltolkninger som da også vil kunne prege artiklene som skrives, for stort. Målinger blir for ofte brukt som store nyhetssaker, enda de fleste målinger som regel heller sjelden inneholder de store nyhetene. Dette kaller jeg tullenyheter; konstruerte nyhetssaker på marginale endringer som ofte er godt innenfor feilmargin. Det forsterkes av at de tabloide kravene til sensasjonspreg medfører at partier gjerne "fosser fram" eller "stuper" og er i "fritt fall" på endringer på ett eller to prosentpoeng. Dette blir bare rett og slett for dumt!
Hvordan forholder politikerne seg til målingene? Politisk rådgiver @Jarle_H sa det nokså treffende i en twittermelding:
- Vi forholder oss slik: Framgang: Hyggelig. Viser at vi gjør ting riktig.
Tilbakegang: Svinger alltid. Lenge igjen til selve valget!
Generelt er det en tendens til at politikere bagatelliserer tilbakegang (når den er reell) og overvurderer framgang. Et annet problem er at politikere i for stor grad lar seg bruke som analytikere. Det å analysere seg selv er en interessant øvelse. Men jeg stiller meg tvilende til om det i grunn er noe særlig verdifullt for et bredere publikum.
Hva kan vi så gjøre for å bedre situasjonen slik at målinger settes inn i en mer opplysende ramme? For det første bør byråene bli mer åpne om metodene sine. De bør levere mediene gode bakgrunnstall. Og de bør bidra til å kvalifisere journalister og gjerne delta mer i samfunnsdebatten.
Mediene bør etter mitt skjønn være rausere og også referere andre målinger slik at mediets egen måling ikke framstår som den eneste sannhet her i verden. Jeg tror også at mediene hadde stått seg på å i større grad flytte presentasjonen av målingene fra nyhetsjournalistikken og over i mer analyse- og kommentarretning. Oppmerksomheten bør også dreies mer mot endringer og trender over tid, i stedet for kun den løpende dag-til-dag og måned-til-måned-varianten som i dag bedrives. I tillegg vil jeg ha langt flere bakgrunnstall. Jeg vil vite bl.a. noe om velgeroverganger og lojalitet. Jeg vil også vite om intervjutidspunkt, feilmargin, svarprosent og antall respondenter.
Fra politikeres side ønsker jeg mer ærlighet. At noen av og til kanskje kan si at velgerne faktisk ser ut til å straffe politikken vår, i stedet for bare å mene at det er noe galt med kommunikasjonen. Det er også en god ide for politikerne å i mindre grad la seg bruke, både som analytikere og som kommentatorer, i medienes måleframstillinger.
Til slutt ønsket jeg å sette fenomenet meningsmålinger inn i noe større ramme. Hva slags betydning har målinger for valgutfall og for samfunnsdebatten generelt? Forskning tyder på at såkalte bandwagon- (kaste seg på "vinnertoget") og selvprofeti-effekter (forlate de som ser ut som tapere) er forholdsvis begrensede. Det kan være flere årsaker til det. Bl.a. at det er vrient for forskerne å isolere effektene slik at de bare dreier seg om målingers påvirkningskraft. Fordi det er så mange andre elementer som kan/spiller en rolle for folks stemmegivning. Dernest er det nok en rimelig antagelse at velgere flest ikke følger målinger særlig nøye. Dermed vet mange heller ikke hvilke partier som gjør det bra eller dårlig på målingene. I tillegg kan det godt være at andre og motstridende effekter utjevner og demper de ovennevnte (som sympatieffekt - noen velgere går til partier som ser ut som tapere i sympati). I sum tror jeg derfor vi gjør lurt i å ikke overdrive betydningen som meningsmålinger har. Målinger spiller en liten rolle for velgeres valg og for samfunnsdebatten generelt.
Men målinger spiller likevel en viktig rolle. Fordi vi vet at det er mange stemmer å tape/vinne i sluttfaser av en valgkamp (en av ti velgere bestemmer seg så sent som selve valgdagen). Derfor kan ikke f.eks. bandwagon-effekter helt utelukkes - ved jevne valg kan disse være utslagsgivende. Vel så viktig er imidlertid den indirekte rollen som målinger spiller i form av at det ligger under i kommentariatets vurderinger av de løpende politiske sakene. Og det ligger trolig også under i den generelle politiske dekningen av saker. For partienes målenivåer ligger sannsynligvis i bakhodet på kommentatorer og journalister - noe som kan gjøre det lettere å vinkle positivt på partier og politikere som er i framgang på målingene og tilsvarende vinkle negativt på partier og politikere som er i tilbakegang. Dessuten er målinger en kanal der samfunnsborgerne kan ytre sin politiske synspunkter også mellom valgene. I så måte er målinger en del av det deltakende demokratiet.
Jeg rundet av med å banke inn sluttpoenget om at alle vi som på en eller annen måter er involvert i framstillinger av meningsmålinger, enten det nå er byråfolk, mediefolk eller politikere, bør ha en felles interesse av å søke og opplyse lesere og velgere framfor å forvirre dem.
Etter en liten dose mingling, hvor jeg bl.a. snakket med noen folk fra partiet De Grønne som var en smule irritert på at de, i motsetning til Rødt, aldri får sin egen søyle i medienes partidiagrammer, var det duket for paneldebatt. Opprinnelig skulle lederen av politisk redaksjon i VG, Eirik Mosveen delta, men han var forhindret, så i stedet steppet VG-journalist Alf Bjarne Johnsen sporty nok inn. I tillegg deltok Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det vil føre for langt å referere alle momentene som vi tok opp der. Men et hovedpoeng fra Johnsen sin side var at enkeltmålinger generelt bidrar til å skape dynamikk og friksjon mellom medier som gjør dem spennende. Han så ikke helt verdien av mitt ønske om å utvikle en slags konsensus på tvers av medier, byråer og politikere når det gjelder å bidra til mer folkeopplysning.
Røe Isaksen mente at nettaviser bidrar til å gjøre framstillingen av målinger mer edruelig ved at de i større grad refererer til også andre målinger fra andre byråer. Han fortalte, morsomt nok, at det synes å være slutt på den tiden da Jan Tore Sanner kommenterte målinger for Høyre. Sanner var mannen Høyre brukte i mediene på de dårlige målinger, mens Erna Solberg fikk kommentere de gode målingene. De siste har det blitt mange av for Høyres vedkommende den siste tiden.
På spørsmål fra debattleder Knut Weberg i Infact om det bør være noe minimums antall respondenter for å kunne kalle det et politisk barometer, holdt jeg fram at "tusen gjør susen". Men at dette samtidig er et kostnadsspørsmål. Særlig vil mange lokalaviser slite med å kunne betale det byråene krever for å intervjue 1000 stykker, så ofte bygger lokalmålinger gjerne på kun 4-600 intervjuede - med de økte feilmarginer dette innebærer. Det setter enda klarere til forbehold i presentasjonen av målingene - forbehold som dessverre ikke så mange tar.
På direkte spørsmål fra salen i form av statsviter Kristin Hoff, som har jobbet med denne tematikken i en årrekke, ble Weberg utfordret på i hvilken grad hensynet til metodeskikkelighet ble ivaretatt da Infact kun brukte en dag eller to på å utarbeide et barometer som i slutten av mars skulle fange opp eventuelle effekter av Birkedal-saken. Weberg mente at dette var forsvarlig og mente at det er viktig, både for byråer og medier, og av til kunne snu seg raskt rundt for å fange opp mulige nye trender når aktuelle hendelser inntreffer.
Under her kan du gjerne titte litt på de hovedpunktene jeg brukte i min presentasjon.
Her holdt jeg et innlegg som jeg delte inn i tre hovedbolker. Først fyrte jeg av en dose kritikk rettet både mot målebyråer, medier og politikere. Byråene er etter mitt skjønn for lite åpne om de metodene de bruker for å komme fram til tallene. Hvor mange må f.eks Infact ringe for å få tak i sine 1000-2000 respondenter? Hvordan er Opinions nettpanel rekruttert? Hvordan går byråene fram for å vekte fra råtall til de endelige tallene? Kravet til etterprøvbarhet er i for liten grad tilfredsstilt. Jeg synes også at folk som jobber i byråene i for liten grad deltar i samfunnsdebatten. Mange besitter kunnskaper som avgjort kunne tilført offentligheten en dimensjon. I tillegg er mitt generelle inntrykk at byråene har et noe for dårlig samarbeid med mediene som er deres oppdragsgivere. Særlig har man en jobb å gjøre når det gjelder nøyaktigheten av å levere bakgrunnstall, samt yte sin skjerv til kvalifiseringen av journalister. Selv har jeg en rekke ganger opplevd å måtte forklare journalister hva f.eks. en feilmargin er for noe.
Og dette førte meg over i en dose mediekritikk. Dessverre er det for mange journalister som er relativt blottet for kunnskap om tall og målinger. Dermed blir rommet for feiltolkninger som da også vil kunne prege artiklene som skrives, for stort. Målinger blir for ofte brukt som store nyhetssaker, enda de fleste målinger som regel heller sjelden inneholder de store nyhetene. Dette kaller jeg tullenyheter; konstruerte nyhetssaker på marginale endringer som ofte er godt innenfor feilmargin. Det forsterkes av at de tabloide kravene til sensasjonspreg medfører at partier gjerne "fosser fram" eller "stuper" og er i "fritt fall" på endringer på ett eller to prosentpoeng. Dette blir bare rett og slett for dumt!
Hvordan forholder politikerne seg til målingene? Politisk rådgiver @Jarle_H sa det nokså treffende i en twittermelding:
- Vi forholder oss slik: Framgang: Hyggelig. Viser at vi gjør ting riktig.
Tilbakegang: Svinger alltid. Lenge igjen til selve valget!
Generelt er det en tendens til at politikere bagatelliserer tilbakegang (når den er reell) og overvurderer framgang. Et annet problem er at politikere i for stor grad lar seg bruke som analytikere. Det å analysere seg selv er en interessant øvelse. Men jeg stiller meg tvilende til om det i grunn er noe særlig verdifullt for et bredere publikum.
Hva kan vi så gjøre for å bedre situasjonen slik at målinger settes inn i en mer opplysende ramme? For det første bør byråene bli mer åpne om metodene sine. De bør levere mediene gode bakgrunnstall. Og de bør bidra til å kvalifisere journalister og gjerne delta mer i samfunnsdebatten.
Mediene bør etter mitt skjønn være rausere og også referere andre målinger slik at mediets egen måling ikke framstår som den eneste sannhet her i verden. Jeg tror også at mediene hadde stått seg på å i større grad flytte presentasjonen av målingene fra nyhetsjournalistikken og over i mer analyse- og kommentarretning. Oppmerksomheten bør også dreies mer mot endringer og trender over tid, i stedet for kun den løpende dag-til-dag og måned-til-måned-varianten som i dag bedrives. I tillegg vil jeg ha langt flere bakgrunnstall. Jeg vil vite bl.a. noe om velgeroverganger og lojalitet. Jeg vil også vite om intervjutidspunkt, feilmargin, svarprosent og antall respondenter.
Fra politikeres side ønsker jeg mer ærlighet. At noen av og til kanskje kan si at velgerne faktisk ser ut til å straffe politikken vår, i stedet for bare å mene at det er noe galt med kommunikasjonen. Det er også en god ide for politikerne å i mindre grad la seg bruke, både som analytikere og som kommentatorer, i medienes måleframstillinger.
Til slutt ønsket jeg å sette fenomenet meningsmålinger inn i noe større ramme. Hva slags betydning har målinger for valgutfall og for samfunnsdebatten generelt? Forskning tyder på at såkalte bandwagon- (kaste seg på "vinnertoget") og selvprofeti-effekter (forlate de som ser ut som tapere) er forholdsvis begrensede. Det kan være flere årsaker til det. Bl.a. at det er vrient for forskerne å isolere effektene slik at de bare dreier seg om målingers påvirkningskraft. Fordi det er så mange andre elementer som kan/spiller en rolle for folks stemmegivning. Dernest er det nok en rimelig antagelse at velgere flest ikke følger målinger særlig nøye. Dermed vet mange heller ikke hvilke partier som gjør det bra eller dårlig på målingene. I tillegg kan det godt være at andre og motstridende effekter utjevner og demper de ovennevnte (som sympatieffekt - noen velgere går til partier som ser ut som tapere i sympati). I sum tror jeg derfor vi gjør lurt i å ikke overdrive betydningen som meningsmålinger har. Målinger spiller en liten rolle for velgeres valg og for samfunnsdebatten generelt.
Men målinger spiller likevel en viktig rolle. Fordi vi vet at det er mange stemmer å tape/vinne i sluttfaser av en valgkamp (en av ti velgere bestemmer seg så sent som selve valgdagen). Derfor kan ikke f.eks. bandwagon-effekter helt utelukkes - ved jevne valg kan disse være utslagsgivende. Vel så viktig er imidlertid den indirekte rollen som målinger spiller i form av at det ligger under i kommentariatets vurderinger av de løpende politiske sakene. Og det ligger trolig også under i den generelle politiske dekningen av saker. For partienes målenivåer ligger sannsynligvis i bakhodet på kommentatorer og journalister - noe som kan gjøre det lettere å vinkle positivt på partier og politikere som er i framgang på målingene og tilsvarende vinkle negativt på partier og politikere som er i tilbakegang. Dessuten er målinger en kanal der samfunnsborgerne kan ytre sin politiske synspunkter også mellom valgene. I så måte er målinger en del av det deltakende demokratiet.
Jeg rundet av med å banke inn sluttpoenget om at alle vi som på en eller annen måter er involvert i framstillinger av meningsmålinger, enten det nå er byråfolk, mediefolk eller politikere, bør ha en felles interesse av å søke og opplyse lesere og velgere framfor å forvirre dem.
Etter en liten dose mingling, hvor jeg bl.a. snakket med noen folk fra partiet De Grønne som var en smule irritert på at de, i motsetning til Rødt, aldri får sin egen søyle i medienes partidiagrammer, var det duket for paneldebatt. Opprinnelig skulle lederen av politisk redaksjon i VG, Eirik Mosveen delta, men han var forhindret, så i stedet steppet VG-journalist Alf Bjarne Johnsen sporty nok inn. I tillegg deltok Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det vil føre for langt å referere alle momentene som vi tok opp der. Men et hovedpoeng fra Johnsen sin side var at enkeltmålinger generelt bidrar til å skape dynamikk og friksjon mellom medier som gjør dem spennende. Han så ikke helt verdien av mitt ønske om å utvikle en slags konsensus på tvers av medier, byråer og politikere når det gjelder å bidra til mer folkeopplysning.
Røe Isaksen mente at nettaviser bidrar til å gjøre framstillingen av målinger mer edruelig ved at de i større grad refererer til også andre målinger fra andre byråer. Han fortalte, morsomt nok, at det synes å være slutt på den tiden da Jan Tore Sanner kommenterte målinger for Høyre. Sanner var mannen Høyre brukte i mediene på de dårlige målinger, mens Erna Solberg fikk kommentere de gode målingene. De siste har det blitt mange av for Høyres vedkommende den siste tiden.
På spørsmål fra debattleder Knut Weberg i Infact om det bør være noe minimums antall respondenter for å kunne kalle det et politisk barometer, holdt jeg fram at "tusen gjør susen". Men at dette samtidig er et kostnadsspørsmål. Særlig vil mange lokalaviser slite med å kunne betale det byråene krever for å intervjue 1000 stykker, så ofte bygger lokalmålinger gjerne på kun 4-600 intervjuede - med de økte feilmarginer dette innebærer. Det setter enda klarere til forbehold i presentasjonen av målingene - forbehold som dessverre ikke så mange tar.
På direkte spørsmål fra salen i form av statsviter Kristin Hoff, som har jobbet med denne tematikken i en årrekke, ble Weberg utfordret på i hvilken grad hensynet til metodeskikkelighet ble ivaretatt da Infact kun brukte en dag eller to på å utarbeide et barometer som i slutten av mars skulle fange opp eventuelle effekter av Birkedal-saken. Weberg mente at dette var forsvarlig og mente at det er viktig, både for byråer og medier, og av til kunne snu seg raskt rundt for å fange opp mulige nye trender når aktuelle hendelser inntreffer.
Under her kan du gjerne titte litt på de hovedpunktene jeg brukte i min presentasjon.
fredag 1. april 2011
Venstre og KrF avgjør
I går jobbet jeg ræva av meg for å bli ferdig med en marsmålingsanalyse som Minerva akkurat har publisert. Klikker du deg inn der så vil du finne rykende ferske vurderinger fra min side over stillingen i samtlige fylkesting i vårt ganske land. Samt analyser av en rekke av de største kommunene.
Hva mer er det egentlig å begjære av lesestoff på en fredag??
God helg!
PS: Det med rumpe var en aprilspøk. Har fortsatt litt rumpe igjen...
Hva mer er det egentlig å begjære av lesestoff på en fredag??
God helg!
PS: Det med rumpe var en aprilspøk. Har fortsatt litt rumpe igjen...
tirsdag 22. mars 2011
Birkedal-effekt?
Stavanger Frps ordførerkandidat, Trond Birkedal, er siktet for å ha snikfilmet en naken gutt/mann på badet. Saken kan bli utvidet til å gjelde flere personer. Den tidligere FpU-lederen har trukket seg fra alle tillitsverv i partiet. Partileder Siv Jensen er forferdet. Nå er det god grunn til å la politiet jobbe i fred med å få fram fakta fram i saken før noen fordømmer. Likevel tyder uansett alt nå på at Stavanger Frp må finne seg en helt annen frontfigur inn mot høstens valg.
Vil Birkedal-saken kunne skade Frp velgermessig? Det kommer an på sakens karakter, oppmerksomhet og omfang framover. På kort sikt tror jeg det først og fremst vil være skadelig for Stavanger Frp. Personer er viktige ved lokalvalg. Å ha en bra frontfigur er sentralt. Birkedal var Stavanger Frps fremste mann. Trolig vil derfor noen Frp-vennlige siddiser sette seg på gjerdet, eller søke mot Høyre, Ap eller eventuelt KrF i kjølvannet av dette.
Samtidig er ikke velgernes hukommelse allverdens lang. Mye vil være glemt når vi kommer til høsten. Vi må også huske at Frp har mange lojale velgere og at velgere flest stemmer på parti og ikke på person. Derfor har jeg liten tro på at Birkedal-saken vil være en helt avgjørende faktor for valgutfallet.
Frp nasjonalt sliter nå igjen i motbakke på målingene. Etter en bra høst og vinter hvor partiet løftet seg, har pilene begynt å peke i gal retning. Gjennomsnittet av de tre siste kommuevalgmålingene viser et nivå på 16,9 prosent. Det er under valgresultatet fra 2007. Dette betyr at Frp må prestere en god valgkamp for å komme seg i mål med et godt resultat.
Frp har med Birkedal-saken ikke fått noen særlig god inngang på valgkampen 2011. Partiet er presset. I slike situasjoner pleier man ofte å trekke innvandringskortet. Kommer det nå også?
Hvis ja, så er det grunn til å tro at man neppe vil benytte seg av begrepet snikislamisering..
Vil Birkedal-saken kunne skade Frp velgermessig? Det kommer an på sakens karakter, oppmerksomhet og omfang framover. På kort sikt tror jeg det først og fremst vil være skadelig for Stavanger Frp. Personer er viktige ved lokalvalg. Å ha en bra frontfigur er sentralt. Birkedal var Stavanger Frps fremste mann. Trolig vil derfor noen Frp-vennlige siddiser sette seg på gjerdet, eller søke mot Høyre, Ap eller eventuelt KrF i kjølvannet av dette.
Samtidig er ikke velgernes hukommelse allverdens lang. Mye vil være glemt når vi kommer til høsten. Vi må også huske at Frp har mange lojale velgere og at velgere flest stemmer på parti og ikke på person. Derfor har jeg liten tro på at Birkedal-saken vil være en helt avgjørende faktor for valgutfallet.
Frp nasjonalt sliter nå igjen i motbakke på målingene. Etter en bra høst og vinter hvor partiet løftet seg, har pilene begynt å peke i gal retning. Gjennomsnittet av de tre siste kommuevalgmålingene viser et nivå på 16,9 prosent. Det er under valgresultatet fra 2007. Dette betyr at Frp må prestere en god valgkamp for å komme seg i mål med et godt resultat.
Frp har med Birkedal-saken ikke fått noen særlig god inngang på valgkampen 2011. Partiet er presset. I slike situasjoner pleier man ofte å trekke innvandringskortet. Kommer det nå også?
Hvis ja, så er det grunn til å tro at man neppe vil benytte seg av begrepet snikislamisering..
torsdag 24. februar 2011
Slik vinnes valget i Trondheim
I dag gir jeg oppskriften på hvordan valget i Trondheim skal vinnes. Eh..vel..det var å ta i. Men kanskje likevel interessant lesning for de av dere med interesse for valg og politikk generelt, og Trondheim spesielt.
Jeg vet det er noen her!
Jeg vet det er noen her!
fredag 4. februar 2011
Med leppestift skal Stavanger farges rød?
Jeg har vært i kontakt med Stavanger Aftenblads Hanne Tenfjord Skodje denne uken. Tema: Høsten valg og særlig situasjonen i Stavanger. I dag har avisen publisert et større intervju med Aps partisekretær Raymond Johansen hvor han modererer seg kraftig fra tidligere formuleringer om at Ap skulle ta Vestlandet. Han tør nå ikke vedde en krone på at Ap kan ta makten i en eneste by av en viss størrelse på Vestlandet, og nøyer seg med å holde fram at "Jeg har tro på at Trondheim forblir rødgrønn".
Selv er jeg sitert på en (forsøksvis) morsomhet om at jeg trodde det var noe mer enn leppestift Martin Kolberg og co siktet til da de ønsket å farge norske storbyer røde. Referansen min var et NRK-intervju der Aps ferske ordførerkandidat, Cecilie Bjelland, på spørsmål om kursendring sier:
Selv er jeg sitert på en (forsøksvis) morsomhet om at jeg trodde det var noe mer enn leppestift Martin Kolberg og co siktet til da de ønsket å farge norske storbyer røde. Referansen min var et NRK-intervju der Aps ferske ordførerkandidat, Cecilie Bjelland, på spørsmål om kursendring sier:
- Det innlysende vil jo være at det blir et skifte til en kvinne. Ellers hadde jeg jo ikke blitt ordfører uten at vi hadde fått gjennomslag for politikken vår, og det vil bety en kursendring fra der vi er i dag. Hvordan den kursendringen blir er vanskelig å si her og nå, sier hun.
Nå er jo også Høyres nye ordførerkandidat i Stavanger en kvinne, så en kvinnelig ordfører blir det nok uansett. Men når man ikke kan konkretisere på hvilken måte Stavangers innbyggere vil merke et skifte av politisk styre bortsett fra nytt kjønn, så blir det for meg i overkant tamme greier. Politikk bør da handle om noe mer enn som så?
Aftenblad-artikkelen ligger, etter hva jeg kan se, dessverre ikke på nett. Så vil du lese om flere av Raymond Johansen eller mine vurderinger, så får du komme deg til en kiosk som fører avisen, eller klikke deg inn på BuyandRead og bla opp 20 kr.
Nå er jo også Høyres nye ordførerkandidat i Stavanger en kvinne, så en kvinnelig ordfører blir det nok uansett. Men når man ikke kan konkretisere på hvilken måte Stavangers innbyggere vil merke et skifte av politisk styre bortsett fra nytt kjønn, så blir det for meg i overkant tamme greier. Politikk bør da handle om noe mer enn som så?
Aftenblad-artikkelen ligger, etter hva jeg kan se, dessverre ikke på nett. Så vil du lese om flere av Raymond Johansen eller mine vurderinger, så får du komme deg til en kiosk som fører avisen, eller klikke deg inn på BuyandRead og bla opp 20 kr.
Men la oss ta en aldri så liten kikk på forutsetningene i Stavanger. Ved valget i 2007 nøt Høyre åpenbart godt av en ordførereffekt som bidro til å sende dem opp til 35 prosent. Populære Sevland tar ikke gjenvalg og i så måte bør Ap ha en liten fordel. For med tanke på at Ap oppnådde over 30 prosent ved stortingsvalget i 2009 og kun 21,9 prosent ved 07-valget, så er det grunn til å tro at en del velgere som stemte på Ap i 09, stemte Høyre i 07.
Samtidig er Sevlands farvel på langt nær nok for å snu Stavanger. Rogaland har vært blant Aps aller svakeste fylker i en årrekke, og partiet sliter tungt med underliggende velgerstrukturene i Stavanger, slik de gjør på hele Vestlandet. Velgermassen i Stavanger har et inntektsnivå som ligger langt over en gjennomsnittskommune. Andelen som jobber i privat sektor er høy, og det er mange med høy utdanning. Dette er velgergrupper som Ap har problemer med å appellere til, mens derimot Høyre og Venstre scorer meget bra her.
Jeg tror det eneste lille fikenblad av håp som de rødgrønne kan ha i Stavanger, er at H og Frp ikke får flertall og at de rødgrønne klarer å få lokket både KrF og Venstre over på sin side i forhandlinger etter valget. Men det virker ikke særlig sannsynlig.
Mine tall for Stavanger ser nå slik ut (endring målt mot 07-valget i):
Samtidig er Sevlands farvel på langt nær nok for å snu Stavanger. Rogaland har vært blant Aps aller svakeste fylker i en årrekke, og partiet sliter tungt med underliggende velgerstrukturene i Stavanger, slik de gjør på hele Vestlandet. Velgermassen i Stavanger har et inntektsnivå som ligger langt over en gjennomsnittskommune. Andelen som jobber i privat sektor er høy, og det er mange med høy utdanning. Dette er velgergrupper som Ap har problemer med å appellere til, mens derimot Høyre og Venstre scorer meget bra her.
Jeg tror det eneste lille fikenblad av håp som de rødgrønne kan ha i Stavanger, er at H og Frp ikke får flertall og at de rødgrønne klarer å få lokket både KrF og Venstre over på sin side i forhandlinger etter valget. Men det virker ikke særlig sannsynlig.
Mine tall for Stavanger ser nå slik ut (endring målt mot 07-valget i):
Rødt 1,2 (-0,1)
SV 5,0 (-0,6)
Ap 24,5 (+2,7)
Sp 1,3 (-0,5)
KrF 5,9 (-1,9)
V 8,1 (-1,2)
V 8,1 (-1,2)
H 34,8 (+0,3)
Frp 17,1 (+1,6)
Andre 2,1 (-0,3)
Disse tallene gir et helblått mandatflertall, slik det også ble i 2007. Men Høyre hiver uansett neppe sine samarbeidspartnere i sentrum over bord. Likevel blir det interessant å se i hvilken retning den (trolige) nye ordføreren, Sagen Helgø, ønsker å trekke sitt parti. Vil hun videreføre den markerte sentrumslinjen til forgjengeren Sevland? Eller har hun ønsker om å ta et skritt eller to til høyre og kanskje også tilnærme seg Frp noe?
Summa summarum: I motsetning til Raymond Johansen, så vedder jeg gjerne om Stavanger. Og jeg vedder på at de rødgrønne ikke vil greie å ta makten denne ganger heller. Så her blir det nok bare å innse for dem at blikket må festes stivt mot 2015.
Frp 17,1 (+1,6)
Andre 2,1 (-0,3)
Disse tallene gir et helblått mandatflertall, slik det også ble i 2007. Men Høyre hiver uansett neppe sine samarbeidspartnere i sentrum over bord. Likevel blir det interessant å se i hvilken retning den (trolige) nye ordføreren, Sagen Helgø, ønsker å trekke sitt parti. Vil hun videreføre den markerte sentrumslinjen til forgjengeren Sevland? Eller har hun ønsker om å ta et skritt eller to til høyre og kanskje også tilnærme seg Frp noe?
Summa summarum: I motsetning til Raymond Johansen, så vedder jeg gjerne om Stavanger. Og jeg vedder på at de rødgrønne ikke vil greie å ta makten denne ganger heller. Så her blir det nok bare å innse for dem at blikket må festes stivt mot 2015.
torsdag 27. januar 2011
Ullensaker - et foredrag og en analyse
I går kveld var jeg invitert av Ullensaker Høyre til å holde et foredrag om velgertrender nasjonalt, regionalt og lokalt og komme med noen vurderinger fram mot kommunevalget 12. september. Etter en smule tekniske problemer i starten, fikk jeg etterhvert vist fram mine medbrakte lysark og utviklet noen resonnementer rundt disse elementene. Jeg skal her nøye meg med å peke på sentrale poeng vedrørende Ullensaker.
Ullensaker er en av få kommuner her i landet hvor Frp sitter med ordføreren. Partiet gjorde et brakvalg sist med hele 41,4 prosent av stemmene. Man nøt den gang godt av ordførereffekten. Harald Espelund har fått en posisjon der han er en form for borgermester - nærmest litt hevet over partipolitikken. Tilslutningen til Frp er imidlertid også en tillitserklæring fra velgerne om at man har likt den politikken som har vært ført. Ullensaker, som forøvrig er min nye hjemkommune, er en kommune i sterk vekst. Og Espelund og Frp har fått et ry på seg for å si ja til mange ulike prosjekter. Medaljens bakside er en stor gjeldsgrad i kommunen.
Et hovedspørsmål ved valget vil derfor bli hvorvidt Frp kan klare å gjenskape sitt gode resultat, eller om futten av ordførereffekten går ut og en viss styringslitasje slår inn. Ikke minst for det partiet jeg foredro for, Høyre, vil et Frp-fall kunne føre til vekst. For Høyre i Ullensaker opererer helt i skyggen av Frp. I så måte er det en nøkkelutfordring for partiet å komme seg ut av denne skyggen og synliggjøre sin frontfigur, Tim Holmvik, sine folk og sine saker. Samtidig har Høyre lenge hatt et nært samarbeid med Frp i kommunestyret, sammen med KrF og Pensjonistpartiet. Så på den ene siden er Høyre på samme lag som Frp, men på den annen side så er de i et konkurranseforhold om mange av de samme velgerne.
En titt på de fire siste valgene i Ullensaker, sier meg at Høyre har underprestert ved lokalvalgene. Ullensaker Høyre gjør det nemlig vesentlig svakere ved kommunevalg enn stortingsvalg. Normalt sett er det ofte omvendt i andre kommuner. En kikk på de sosiale bakgrunnsvariablene i kommunen, bekrefter tesen om underprestering. Riktignok er det en klar ulempe for Høyre at relativt få har høy utdannelse av kommunens innbyggere. Dette burde imidlertid utlignes av at veldig mange jobber i privat sektor. Og når det gjelder andre variabler, som inntekt og innvandrerandel, så ligger de omtrent på snittet. Her bør det føyes til at velgersammensetninger hva gjelder sosial bakgrunn ikke nødvendigvis er avgjørende for valgutfallet. Men ofte gir det en viss pekepinn på hvilke partier som har gode velgerbetingelser og hvilke som sliter mer i motbakke.
Jeg laget også en kommuneprognose for Ullensaker som jeg presenterte for forsamlingen. Prognosen er basert på januarsnittet av de nasjonale målingene og omregnet til kommuneforhold via ulike faktorer for partiene. Mine tall ser slik ut:
SV 2,5 (-0,3)
Ap 26,3 (-2,1)
Sp 4,2 (-1,8)
KrF 1,9 (-0,6)
V 2,3 (-0,7)
H 22,1 (+9,5)
Frp 38,5 (-2,7)
PP 1,5 (-0,6)
Disse tallene viser at H+Frp har omtrent seks av ti velgere (av de som stemmer) inne. Mao. er det blå forspranget massivt. Min mandatberegning gir de to blå 28 av i alt 45 representanter i kommunestyret og dermed solid, rent flertall. Høyre ligger an til en framgang på bortimot ti prosentpoeng - en framgang som primært må ses i lys av de nasjonale bevegelsene, men også at partiet åpenbart underpresterte her sist. Innbakt i disse tallene ligger det dermed en viss grad av "normalisering".
De rødgrønne opposisjonspartiene synes å ha små sjanser til å få til et maktskifte i kommunen. Spenningsmomentet pr i dag ser derfor her ut til først og fremst å dreie seg om styrkeforholdet mellom de blå. Greier ikke Høyre å komme seg ut av Espelund og Frp sin skygge, men i stedet framstår som grå, konturløse og kjedelige, parallelt med at Høyre faller nasjonalt inn mot valget - så kan også høstens valg bli dårlig for Ullensaker Høyre. Får derimot lokalpartiet god nasjonal drahjelp, koblet med at Frp rammes av lavere ordførereffekt og en viss styringsslitasje, og Høyre i tillegg får oppmerksomhet rettet mot normalt gode Høyre-saker som skole og økonomi, så kan dette valget bli meget bra for dem.
Mitt ikke helt orginale tips blir derfor at Ullensaker fremdeles kommer til å ha Frp-ordfører etter valget, men at Høyre vil bli en noe sterkere "lillebror" i kommunen.
Ullensaker er en av få kommuner her i landet hvor Frp sitter med ordføreren. Partiet gjorde et brakvalg sist med hele 41,4 prosent av stemmene. Man nøt den gang godt av ordførereffekten. Harald Espelund har fått en posisjon der han er en form for borgermester - nærmest litt hevet over partipolitikken. Tilslutningen til Frp er imidlertid også en tillitserklæring fra velgerne om at man har likt den politikken som har vært ført. Ullensaker, som forøvrig er min nye hjemkommune, er en kommune i sterk vekst. Og Espelund og Frp har fått et ry på seg for å si ja til mange ulike prosjekter. Medaljens bakside er en stor gjeldsgrad i kommunen.
Et hovedspørsmål ved valget vil derfor bli hvorvidt Frp kan klare å gjenskape sitt gode resultat, eller om futten av ordførereffekten går ut og en viss styringslitasje slår inn. Ikke minst for det partiet jeg foredro for, Høyre, vil et Frp-fall kunne føre til vekst. For Høyre i Ullensaker opererer helt i skyggen av Frp. I så måte er det en nøkkelutfordring for partiet å komme seg ut av denne skyggen og synliggjøre sin frontfigur, Tim Holmvik, sine folk og sine saker. Samtidig har Høyre lenge hatt et nært samarbeid med Frp i kommunestyret, sammen med KrF og Pensjonistpartiet. Så på den ene siden er Høyre på samme lag som Frp, men på den annen side så er de i et konkurranseforhold om mange av de samme velgerne.
En titt på de fire siste valgene i Ullensaker, sier meg at Høyre har underprestert ved lokalvalgene. Ullensaker Høyre gjør det nemlig vesentlig svakere ved kommunevalg enn stortingsvalg. Normalt sett er det ofte omvendt i andre kommuner. En kikk på de sosiale bakgrunnsvariablene i kommunen, bekrefter tesen om underprestering. Riktignok er det en klar ulempe for Høyre at relativt få har høy utdannelse av kommunens innbyggere. Dette burde imidlertid utlignes av at veldig mange jobber i privat sektor. Og når det gjelder andre variabler, som inntekt og innvandrerandel, så ligger de omtrent på snittet. Her bør det føyes til at velgersammensetninger hva gjelder sosial bakgrunn ikke nødvendigvis er avgjørende for valgutfallet. Men ofte gir det en viss pekepinn på hvilke partier som har gode velgerbetingelser og hvilke som sliter mer i motbakke.
Jeg laget også en kommuneprognose for Ullensaker som jeg presenterte for forsamlingen. Prognosen er basert på januarsnittet av de nasjonale målingene og omregnet til kommuneforhold via ulike faktorer for partiene. Mine tall ser slik ut:
SV 2,5 (-0,3)
Ap 26,3 (-2,1)
Sp 4,2 (-1,8)
KrF 1,9 (-0,6)
V 2,3 (-0,7)
H 22,1 (+9,5)
Frp 38,5 (-2,7)
PP 1,5 (-0,6)
Disse tallene viser at H+Frp har omtrent seks av ti velgere (av de som stemmer) inne. Mao. er det blå forspranget massivt. Min mandatberegning gir de to blå 28 av i alt 45 representanter i kommunestyret og dermed solid, rent flertall. Høyre ligger an til en framgang på bortimot ti prosentpoeng - en framgang som primært må ses i lys av de nasjonale bevegelsene, men også at partiet åpenbart underpresterte her sist. Innbakt i disse tallene ligger det dermed en viss grad av "normalisering".
De rødgrønne opposisjonspartiene synes å ha små sjanser til å få til et maktskifte i kommunen. Spenningsmomentet pr i dag ser derfor her ut til først og fremst å dreie seg om styrkeforholdet mellom de blå. Greier ikke Høyre å komme seg ut av Espelund og Frp sin skygge, men i stedet framstår som grå, konturløse og kjedelige, parallelt med at Høyre faller nasjonalt inn mot valget - så kan også høstens valg bli dårlig for Ullensaker Høyre. Får derimot lokalpartiet god nasjonal drahjelp, koblet med at Frp rammes av lavere ordførereffekt og en viss styringsslitasje, og Høyre i tillegg får oppmerksomhet rettet mot normalt gode Høyre-saker som skole og økonomi, så kan dette valget bli meget bra for dem.
Mitt ikke helt orginale tips blir derfor at Ullensaker fremdeles kommer til å ha Frp-ordfører etter valget, men at Høyre vil bli en noe sterkere "lillebror" i kommunen.
tirsdag 11. januar 2011
Årsaker til Aps fall og veien videre
I helgen la jeg ut hovedpunkter fra mitt foredrag for et lokallag i Ap. Verdien av slike punkter er sikkert noe begrenset for den jevne leser. Da seansen dessverre, eller kanskje rettere sagt; heldigvis, ikke ble filmet, tenkte jeg heller å legge ut noe utfylling her i stedet.
Jeg innledet med å peke på hovedtrendene i opinionen etter valget i 2009. Kort oppsummert dreier det seg om Aps klare tilbakegang og Høyres sterke framgang, mens de øvrige partiene ligger noenlunde stabilt. For en analytikerfyr som meg, er det interessant å vurdere mulige årsaker til slike velgerbevegelser.
Når det gjelder Aps tilbakegang, viser underlagsmateriell at partiet har lekket tungt med velgere direkte til Høyre. I tillegg har mange av Aps velgere fra 2009 hoppet opp på gjerdet. I sum gir dette Ap en velgerlojalitet som pr i dag trolig er altfor lav hvis man har intensjoner om å gjøre et godt valg. Tall jeg har sett, tyder på at lojaliteten er rundt 60 prosent (enkelte tall viser en lojalitet helt ned i mot 50). Ap bør nok over 70 og kanskje helt opp i mot 80 for å være fornøyd.
Jeg er ikke mer originial enn at jeg tror hovedårsaken til det store velgerfallet er en negativ agenda over tid der høye strømpriser, togkaos, gavesaker, monstermaster og sykehusstrid er noen av ingrediensene som har dominert. De gode sakene, som lav rente, høy sysselsetting og bedrede PISA-resultater, har druknet i de negative.
Det er sikkert fullt mulig å skylde på media og at mediene har vært for slemme med posisjonen og for snille med opposisjonen. Og et stykke på vei er jeg enig i at det synes å være en tendens til at mediene driver kritisk journalistikk primært mot posisjonen mellom valg, mens man venter helt til valgkampene med å være kritiske mot opposisjonen. Imidlertid holder den forklaringen ikke helt. For hvorfor kan mediene lage saker med negative vinklinger for regjeringen? Jo, det er fordi regjeringens politikk og statsråders håndtering, gir dem godt grunnlag for det.
Nedgangen har også noe å gjøre med at regjeringsslitasjen er i ferd med å slå inn av full kraft. Den gløden, inspirasjonen og entusiasmen som man så i starten av det rødgrønne regjeringsprosjektet, synes nå å være på hell for å si det forsiktig. Det som en gang var rødt og grønt, er i ferd med å bli grått. Og da sikter jeg ikke til statsrådenes hårfarge, men til politikken. Sammenlign Sora Moria 1 og 2 så ser du hvorfor.
Dessuten har Ap møtt et forbedret Høyre. Høyres "hamskifte" i varmere og mindre kalkulaturorientert retning bør nok neppe overdrives. Men de store velgervandringene mellom Ap og Høyre det siste året, to partier som tradisjonelt ikke pleier å utveksle så veldig mange velgere seg i mellom, kan også ha noe gjøre med at en del velgere som står mellom disse to partiene, nå føler seg tryggere på Høyre. Høyres retoriske varmegrep kan ha senket terskelen for velgeroverganger fra Ap
Hva skal til for at Ap skal snu trenden og komme i mål med et godt valg den 12. september? Hovedsaklig vil en dreiing fra partiets svakheter (som maktarroganse, reaksjonær konservatisme og grå politikk) over på partiets styrker hjelpe et stykke på vei. En av styrkene er at Ap ikke er noe ensaks- eller tosaksparti, men et helhetsparti. Når Ap er på sitt beste, har partiet høy velgertrovedighet på en rekke ulike områder av politikken. Særlig viktig for partiet er det å bevare sin høye standing på velferd (skole, helse og eldreomsorg) og sysselsetting.
Ap er også et trygt valg for mange mennesker. Denne styrken så vi ikke minst ifm. "trygghetsvalget" 2009 der det i kjølvannet av finanskrisen oppstod et velgerklima for det trygge og robuste i en usikker tid. I en slik situasjon kan det som framstår som grått, kjedelig og traust også være= trygt. Spør man velgere før valg, så er det ofte mange som sier "Jeg vet ikke om jeg skal stemme i år. Jeg er i grunn litt enig og uenig med alle". Spør man noen av de samme velgerne etterpå, så sier en del at "Jeg endte opp med å stemme Ap. Det føltes som det tryggeste". Dette er en stor styrke som partiet har, ikke minst i sluttfasen av en valgkamp, der det ofte handler om å mobilisere de usikre. I tillegg har partiet Norges beste valgkampapparat. Når man drar i gang hele sin gjeng med dørbankere, telefonringere, roseutdelere og attpåtil har LO og sterke TV-opptredener av Jens Stoltenberg i ryggen, så er det ingen partier som klarer å matche dette.
Ap står nå overfor en situasjon der utfallet av valget 2011 henger mye på deres mobiliseringsevne i de åtte månedene som gjenstår. Klarer Ap ikke å løfte seg, så risikerer partiet å maktmessig bli feid vekk av de blå i mange kommuner og fylker. Da vil valget 2011 kunne gå inn i historien som det blåeste noensinne. Lykkes derimot Ap med å mobilisere bra med gjerdesittere, parallelt med at man drar noen av velgerne tilbake fra Høyre, så trenger ikke dette valget å bli så svakt, sett med Ap-øyne.
Særlig henger hva som kan tolkes som et anstendig valgresultat, på hva som skjer i Oslo og Trondheim. Lykkes partiet med å beholde Trondheim, samtidig som flertallet bikker i rød retning i Oslo, så er mye gjort. Min vurdering pr i dag er imidlertid at Oslo ser ut til å forbli på borgerlige hender og at det ligger helt på vippen i Trondheim.
Jeg lover å komme tilbake med mer spesifikke vurderinger her senere.
Jeg innledet med å peke på hovedtrendene i opinionen etter valget i 2009. Kort oppsummert dreier det seg om Aps klare tilbakegang og Høyres sterke framgang, mens de øvrige partiene ligger noenlunde stabilt. For en analytikerfyr som meg, er det interessant å vurdere mulige årsaker til slike velgerbevegelser.
Når det gjelder Aps tilbakegang, viser underlagsmateriell at partiet har lekket tungt med velgere direkte til Høyre. I tillegg har mange av Aps velgere fra 2009 hoppet opp på gjerdet. I sum gir dette Ap en velgerlojalitet som pr i dag trolig er altfor lav hvis man har intensjoner om å gjøre et godt valg. Tall jeg har sett, tyder på at lojaliteten er rundt 60 prosent (enkelte tall viser en lojalitet helt ned i mot 50). Ap bør nok over 70 og kanskje helt opp i mot 80 for å være fornøyd.
Jeg er ikke mer originial enn at jeg tror hovedårsaken til det store velgerfallet er en negativ agenda over tid der høye strømpriser, togkaos, gavesaker, monstermaster og sykehusstrid er noen av ingrediensene som har dominert. De gode sakene, som lav rente, høy sysselsetting og bedrede PISA-resultater, har druknet i de negative.
Det er sikkert fullt mulig å skylde på media og at mediene har vært for slemme med posisjonen og for snille med opposisjonen. Og et stykke på vei er jeg enig i at det synes å være en tendens til at mediene driver kritisk journalistikk primært mot posisjonen mellom valg, mens man venter helt til valgkampene med å være kritiske mot opposisjonen. Imidlertid holder den forklaringen ikke helt. For hvorfor kan mediene lage saker med negative vinklinger for regjeringen? Jo, det er fordi regjeringens politikk og statsråders håndtering, gir dem godt grunnlag for det.
Nedgangen har også noe å gjøre med at regjeringsslitasjen er i ferd med å slå inn av full kraft. Den gløden, inspirasjonen og entusiasmen som man så i starten av det rødgrønne regjeringsprosjektet, synes nå å være på hell for å si det forsiktig. Det som en gang var rødt og grønt, er i ferd med å bli grått. Og da sikter jeg ikke til statsrådenes hårfarge, men til politikken. Sammenlign Sora Moria 1 og 2 så ser du hvorfor.
Dessuten har Ap møtt et forbedret Høyre. Høyres "hamskifte" i varmere og mindre kalkulaturorientert retning bør nok neppe overdrives. Men de store velgervandringene mellom Ap og Høyre det siste året, to partier som tradisjonelt ikke pleier å utveksle så veldig mange velgere seg i mellom, kan også ha noe gjøre med at en del velgere som står mellom disse to partiene, nå føler seg tryggere på Høyre. Høyres retoriske varmegrep kan ha senket terskelen for velgeroverganger fra Ap
Hva skal til for at Ap skal snu trenden og komme i mål med et godt valg den 12. september? Hovedsaklig vil en dreiing fra partiets svakheter (som maktarroganse, reaksjonær konservatisme og grå politikk) over på partiets styrker hjelpe et stykke på vei. En av styrkene er at Ap ikke er noe ensaks- eller tosaksparti, men et helhetsparti. Når Ap er på sitt beste, har partiet høy velgertrovedighet på en rekke ulike områder av politikken. Særlig viktig for partiet er det å bevare sin høye standing på velferd (skole, helse og eldreomsorg) og sysselsetting.
Ap er også et trygt valg for mange mennesker. Denne styrken så vi ikke minst ifm. "trygghetsvalget" 2009 der det i kjølvannet av finanskrisen oppstod et velgerklima for det trygge og robuste i en usikker tid. I en slik situasjon kan det som framstår som grått, kjedelig og traust også være= trygt. Spør man velgere før valg, så er det ofte mange som sier "Jeg vet ikke om jeg skal stemme i år. Jeg er i grunn litt enig og uenig med alle". Spør man noen av de samme velgerne etterpå, så sier en del at "Jeg endte opp med å stemme Ap. Det føltes som det tryggeste". Dette er en stor styrke som partiet har, ikke minst i sluttfasen av en valgkamp, der det ofte handler om å mobilisere de usikre. I tillegg har partiet Norges beste valgkampapparat. Når man drar i gang hele sin gjeng med dørbankere, telefonringere, roseutdelere og attpåtil har LO og sterke TV-opptredener av Jens Stoltenberg i ryggen, så er det ingen partier som klarer å matche dette.
Ap står nå overfor en situasjon der utfallet av valget 2011 henger mye på deres mobiliseringsevne i de åtte månedene som gjenstår. Klarer Ap ikke å løfte seg, så risikerer partiet å maktmessig bli feid vekk av de blå i mange kommuner og fylker. Da vil valget 2011 kunne gå inn i historien som det blåeste noensinne. Lykkes derimot Ap med å mobilisere bra med gjerdesittere, parallelt med at man drar noen av velgerne tilbake fra Høyre, så trenger ikke dette valget å bli så svakt, sett med Ap-øyne.
Særlig henger hva som kan tolkes som et anstendig valgresultat, på hva som skjer i Oslo og Trondheim. Lykkes partiet med å beholde Trondheim, samtidig som flertallet bikker i rød retning i Oslo, så er mye gjort. Min vurdering pr i dag er imidlertid at Oslo ser ut til å forbli på borgerlige hender og at det ligger helt på vippen i Trondheim.
Jeg lover å komme tilbake med mer spesifikke vurderinger her senere.
søndag 9. januar 2011
Blå valgvind i mange kommuner og fylker
Ukebrevet Mandagmorgen, ved journalist Sveinung Engeland, har snakket med analytikere som Kristin Hoff, Anders Todal Jenssen, Jan Arild Snoen og meg selv. På basis av disse samtalene, og ut i fra beregninger som jeg har gjort av situasjonen i fylkene og de 20 største kommuene, samt utregninger som er gjort av Lars Øy og Johan Giersten i Poll of polls, publiseres denne interessante artikkelen.
Honnør til ukebrevet for å legge den ut fritt!
Honnør til ukebrevet for å legge den ut fritt!
torsdag 6. januar 2011
Anbefaling og foredrag
I dag er jeg såpass navlebeskuende at jeg nøyer meg med å anbefale mine foredragsbetraktninger på min Aftenposten-blogg. Jeg skal holde dette foredraget i morgen, og håper å få lagt ut noen høydepunkter her i løpet av helgen. Bl.a. har jeg regnet ut en rykende fersk prognose for Akershus fylkesting.
mandag 3. januar 2011
Aps verste måned
Det blir en noe amputert månedsanalyse denne gang, siden jeg for tiden prioriterer å jobbe med et foredrag som jeg skal holde til fredag. Men noen betraktninger skal du få. 11 målinger ble publisert i desember. Snittallene ser du under (endringene er målt mot november).
Rødt 1,5
SV 5,8 (+0,3)
Ap 26,1 (-1,6)
Sp 4,9
KrF 4,9 (+0,3)
V 4,2 (-0,2)
H 26,1 (-0,1)
Frp25,3 (+1,0)
Andre 1,4 (+0,4)
Ap noterte med 26,1 årsverste og ligger klin likt med Høyre. Frp puster begge i nakken med sine 25,3. Frp vokste sakte, men sikkert siste halvår 2010, noe jeg tilskriver en viss agendadreining i "Frp-vennlig retning" (eldreomsorg, innvandring, terror). I tillegg synes Frp er i ferd med å finne tilbake til noe av "sitt gamle jeg" etter en forbausende slapp periode etter valget i 2009. Samtidig er det bemerkesesverdig at Høyre fortsetter å holde sitt høye nivå.
La oss ta en titt på mandattallene, forutsatt at de ovennevnte prosenttall var valgresultatet ved stortingsvalg.
Rødt 1
SV 9
Ap 47 (-1)
Sp 9
KrF 8
V 7
H 45
Frp 43 (+1)
Det er heller små utslag fra november. Frp tar ett mandat fra Ap, ellers er resten stabilt. Høyre og Frp ligger nå samlet inne med 88 mandater, noe som er tre over den "magiske" grensen på 85 som gir flertall på Tinget.
Forhåpentligvis kommer målebyråene i økende grad til å spørre om velgernes preferanser ved lokalvalg, og ikke riksvalg, i de kommende månedene - siden vi nå er i gang med lokalvalgåret 2011. Jeg kommer i alle fall til å redusere oppmerksomheten rundt stortingsvalg i tiden som kommer, for dermed å frigjøre plass og energi til å konsetrere meg om lokalvalget.
Særlig kommer jeg til å vie fylkene og de 20 største kommunene plass, men jeg satser også på å komme med noen betraktninger om noen av de andre kommunene. Spill gjerne inn ønsker i kommentarfeltet om kommuner som du gjerne ser belyst.
Rødt 1,5
SV 5,8 (+0,3)
Ap 26,1 (-1,6)
Sp 4,9
KrF 4,9 (+0,3)
V 4,2 (-0,2)
H 26,1 (-0,1)
Frp25,3 (+1,0)
Andre 1,4 (+0,4)
Ap noterte med 26,1 årsverste og ligger klin likt med Høyre. Frp puster begge i nakken med sine 25,3. Frp vokste sakte, men sikkert siste halvår 2010, noe jeg tilskriver en viss agendadreining i "Frp-vennlig retning" (eldreomsorg, innvandring, terror). I tillegg synes Frp er i ferd med å finne tilbake til noe av "sitt gamle jeg" etter en forbausende slapp periode etter valget i 2009. Samtidig er det bemerkesesverdig at Høyre fortsetter å holde sitt høye nivå.
La oss ta en titt på mandattallene, forutsatt at de ovennevnte prosenttall var valgresultatet ved stortingsvalg.
Rødt 1
SV 9
Ap 47 (-1)
Sp 9
KrF 8
V 7
H 45
Frp 43 (+1)
Det er heller små utslag fra november. Frp tar ett mandat fra Ap, ellers er resten stabilt. Høyre og Frp ligger nå samlet inne med 88 mandater, noe som er tre over den "magiske" grensen på 85 som gir flertall på Tinget.
Forhåpentligvis kommer målebyråene i økende grad til å spørre om velgernes preferanser ved lokalvalg, og ikke riksvalg, i de kommende månedene - siden vi nå er i gang med lokalvalgåret 2011. Jeg kommer i alle fall til å redusere oppmerksomheten rundt stortingsvalg i tiden som kommer, for dermed å frigjøre plass og energi til å konsetrere meg om lokalvalget.
Særlig kommer jeg til å vie fylkene og de 20 største kommunene plass, men jeg satser også på å komme med noen betraktninger om noen av de andre kommunene. Spill gjerne inn ønsker i kommentarfeltet om kommuner som du gjerne ser belyst.
lørdag 11. desember 2010
Sammenligning av fire kommunetall
Fort kort tid siden laget jeg en kommuneprognose for Minerva (se nederst i artikkelen). Poll of polls lager sine beregninger kontinuerlig etterhvert som nye tall kommer inn. I går publiserte TV2 nye målingstall fra Gallup som baserer seg på velgernes preferanser ved kommunevalg. Honnør til TV2 for det! I tillegg publiserte Landslaget for lokalaviser en kommunemåling i slutten av november. Dermed har vi fire forskjellige og ferske kommunetall å kose oss med.
La oss ta en titt på dem, i rekkefølgen min prognose, Poll of polls, Gallup og Norfakta:
Rødt 1,9 1,6 1,3 1,8
SV 5,0 6,0 5,9 7,3
Ap 26,3 27,6 25,4 25,9
Sp 6,0 6,2 6,5 5,5
KrF 4,3 4,8 4,9 5,9
V 4,4 5,2 5,7 5,9
H 27,4 26,2 27,3 25,9
Frp 20,1 17,5 19,4 17,2
Andre 4,6 2,5 3,7 4,4
Enigheten er i grunn forbløffende stor. Jeg hadde forventet mer sprik. Det tolker jeg i retning av at de nivåene du her ser, gir et godt bilde på hvor kommunevalgpreferansene befinner seg akkurat nå.
Noen forskjeller er det dog. Norfakta skiller seg mest fra snittet ved å ligge høyest av alle på både SV, KrF og Venstre. Mens de ligger lavest av alle på Frp og Høyre. Jeg ligger derimot høyest på Høyre, Frp, Rødt og Andre. Og lavest på Venstre, KrF og SV.
Jeg tror (neppe helt overraskende) at mine tall gir det aller beste bildet. Men sikkert er det selvsagt ikke. Og jeg skal denne gang gå til det noe uvanlige skritt å argumentere for at jeg tar feil. Mine tall bygger i hovedsak på et snitt av de siste nasjonale målingene, omregnet til lokalvalgstall via historisk statistikk. Historikken viser at Høyre, Rødt, Sp og Andre gjør bedre lokalvalg enn riksvalg, mens det er omvendt for Ap, Frp, KrF og SV. For Venstre finner jeg ikke noe klart mønster.
Mine tall avviker mest fra de andre når det gjelder Venstre og SV. Kan det være et tegn på at disse to partiene denne gang, relativt sett, kommer til å gjøre det bedre lokalt enn de pleier? SV sitter nasjonalt låst fast i regjeringsprosjektet. Det gjør partiet langt gråere enn den mye friskere utgaven vi kjenner fra tidligere tider. Lokalt har imidlertid partiet mindre styringsansvar - noe som kan slå heldig ut på oppslutningen. SV fungerer best i opposisjon.
Venstre ble straffet for sitt regjeringsspill ved stortingsvalget. Sponheims "heller Jens enn Jensen" sendte borgerlig orienterte V-velgere rett i fanget på Høyre. Det vil bli langt mindre snakk om regjeringsalternativer før neste års valg. Det kan Venstre tjene på. Men også SV og KrF, som nasjonalt alle trolig taper på dagens regjeringssituasjon når det gjelder oppslutning, kan høste en viss gevinst av en noe annen type politisk agenda.
La oss til slutt ta en titt på gjennomsnittet av disse fire ulike (men mest like) tallene:
Rødt 1,7
SV 6,1
Ap 26,3
Sp 6,1
KrF 5,0
V 5,3
H 26,7
Frp 18,6
Andre 3,8
Skulle dette bli valgresultatet neste høst, så viser en rask titt i valghistorien at Ap må tilbake til starten av 1900-tallet for å finne et lavere nivå. Også for Sp og KrF sitt vedkommende må vi lete langt tilbake for å finne dårligere tall. Sp oppnådde 6 blank i 1951, mens KrF noterte 1,5 prosent i 1937 (men dette var før partiet ble landsomfattende). Ei heller SV har særlig grunn til å juble i et historisk perspektiv; 5,9 fra 1995 står i fare for å bli "slått".
Frp fikk 17,5 i 2007, noe som var deres livs beste lokalvalg. Nå ligger de altså hakket over dette. Høyre snuser litt på sitt sterke 79-nivå (29,2 prosent). Mens Venstre, med sine 5,3, ligger an til å gjøre sitt nest beste lokalvalg siden 1971 - bare slått av det gode valget i 2007 på 5,9. Rødt har sin beste notering fra 1999 med 2 blank og kan snuse på denne.
Dermed ser kommunevalget 2011 ut til å bli historisk på mange vis. Men dagens stilling er nok neppe stillingen om en måned eller fem.
La oss ta en titt på dem, i rekkefølgen min prognose, Poll of polls, Gallup og Norfakta:
Rødt 1,9 1,6 1,3 1,8
SV 5,0 6,0 5,9 7,3
Ap 26,3 27,6 25,4 25,9
Sp 6,0 6,2 6,5 5,5
KrF 4,3 4,8 4,9 5,9
V 4,4 5,2 5,7 5,9
H 27,4 26,2 27,3 25,9
Frp 20,1 17,5 19,4 17,2
Andre 4,6 2,5 3,7 4,4
Enigheten er i grunn forbløffende stor. Jeg hadde forventet mer sprik. Det tolker jeg i retning av at de nivåene du her ser, gir et godt bilde på hvor kommunevalgpreferansene befinner seg akkurat nå.
Noen forskjeller er det dog. Norfakta skiller seg mest fra snittet ved å ligge høyest av alle på både SV, KrF og Venstre. Mens de ligger lavest av alle på Frp og Høyre. Jeg ligger derimot høyest på Høyre, Frp, Rødt og Andre. Og lavest på Venstre, KrF og SV.
Jeg tror (neppe helt overraskende) at mine tall gir det aller beste bildet. Men sikkert er det selvsagt ikke. Og jeg skal denne gang gå til det noe uvanlige skritt å argumentere for at jeg tar feil. Mine tall bygger i hovedsak på et snitt av de siste nasjonale målingene, omregnet til lokalvalgstall via historisk statistikk. Historikken viser at Høyre, Rødt, Sp og Andre gjør bedre lokalvalg enn riksvalg, mens det er omvendt for Ap, Frp, KrF og SV. For Venstre finner jeg ikke noe klart mønster.
Mine tall avviker mest fra de andre når det gjelder Venstre og SV. Kan det være et tegn på at disse to partiene denne gang, relativt sett, kommer til å gjøre det bedre lokalt enn de pleier? SV sitter nasjonalt låst fast i regjeringsprosjektet. Det gjør partiet langt gråere enn den mye friskere utgaven vi kjenner fra tidligere tider. Lokalt har imidlertid partiet mindre styringsansvar - noe som kan slå heldig ut på oppslutningen. SV fungerer best i opposisjon.
Venstre ble straffet for sitt regjeringsspill ved stortingsvalget. Sponheims "heller Jens enn Jensen" sendte borgerlig orienterte V-velgere rett i fanget på Høyre. Det vil bli langt mindre snakk om regjeringsalternativer før neste års valg. Det kan Venstre tjene på. Men også SV og KrF, som nasjonalt alle trolig taper på dagens regjeringssituasjon når det gjelder oppslutning, kan høste en viss gevinst av en noe annen type politisk agenda.
La oss til slutt ta en titt på gjennomsnittet av disse fire ulike (men mest like) tallene:
Rødt 1,7
SV 6,1
Ap 26,3
Sp 6,1
KrF 5,0
V 5,3
H 26,7
Frp 18,6
Andre 3,8
Skulle dette bli valgresultatet neste høst, så viser en rask titt i valghistorien at Ap må tilbake til starten av 1900-tallet for å finne et lavere nivå. Også for Sp og KrF sitt vedkommende må vi lete langt tilbake for å finne dårligere tall. Sp oppnådde 6 blank i 1951, mens KrF noterte 1,5 prosent i 1937 (men dette var før partiet ble landsomfattende). Ei heller SV har særlig grunn til å juble i et historisk perspektiv; 5,9 fra 1995 står i fare for å bli "slått".
Frp fikk 17,5 i 2007, noe som var deres livs beste lokalvalg. Nå ligger de altså hakket over dette. Høyre snuser litt på sitt sterke 79-nivå (29,2 prosent). Mens Venstre, med sine 5,3, ligger an til å gjøre sitt nest beste lokalvalg siden 1971 - bare slått av det gode valget i 2007 på 5,9. Rødt har sin beste notering fra 1999 med 2 blank og kan snuse på denne.
Dermed ser kommunevalget 2011 ut til å bli historisk på mange vis. Men dagens stilling er nok neppe stillingen om en måned eller fem.
Abonner på:
Innlegg (Atom)